§ 5-15 - Forståelsen av tvangsfullbyrdelsesloven § 5-15 - omgjøring

Forståelsen av tvangsfullbyrdelsesloven § 5-15 – omgjøring

1 Vi viser til Nordmøre og Romsdal politidistrikts brev 16. juli 2008, der det reises spørsmål om tolkningen av tvangsfullbyrdelsesloven § 5-15.

Problemstillingen er om namsmannen etter § 5-15 kan slette en utleggspanterett som er etablert i en eiendom saksøkte ikke var eier av. Klagefristen etter § 7-26 tredje punktum er utløpt.

2 Det følger av ordlyden i § 5-15 første punktum at namsmannen kan omgjøre egen beslutning ”i den grad fullbyrdelsen ikke er avsluttet”. Utleggsforretningen anses avsluttet når rettsvern er etablert, jf. § 7-20 første ledd, jf. for øvrig Falkanger, Flock og Waaler: Tvangsfullbyrdelsesloven kommentarutgave (4. utg., Oslo 2008) s. 301. Når utleggspantet er tinglyst, har namsmannen følgelig ikke adgang til å omgjøre sin beslutning i medhold av § 5-15.

3 Spørsmålet blir da om feilen kan rettes i medhold av § 5-15 annet punktum, som viser til tvisteloven § 19-8 første ledd.

Vilkåret for retting er at ”avgjørelsen på grunn av skrive- eller regnefeil, misforståelse, forglemmelse eller lignende klar feil har fått enn utforming som ikke stemte med rettens mening”. Som ordlyden viser, tar bestemmelsen sikte på tilfelle der en avgjørelse har fått et annet innhold enn det som var rettens mening ved avsigelsen, jf. Ot.prp. nr. 51 (2004-2005) s. 437. Om forståelsen av bestemmelsen kan generelt vises til Schei m.fl.: Tvisteloven: Kommentarutgave (Oslo 2007) s. 805 flg. Det fremgår ikke av brevet hit hva som er den nærmere årsak til den feil som ble gjort. Lovavdelingen har derfor ikke fullstendig grunnlag for å ta stilling til det forelagte spørsmålet. Men fordi utgangspunktet er at retting etter § 19-8 første ledd ikke kan endre avgjørelsens reelle innhold, er vi tilbøyelige til å anta at retting ikke kan skje i et tilfelle som det forelagte.

Dersom namsmannen finner grunnlag for å rette avgjørelsen, kan den som rammes av dette, i tilfelle klage over beslutningen til tingretten, jf. tvangsfullbyrdelsesloven § 5-16.

4 Legges det til grunn at det ikke er adgang til å rette utleggsforretningen etter tvisteloven § 19-8, blir det spørsmål om utlegget i stedet kan angripes ved klage til tingretten etter tvangsfullbyrdelsesloven § 7-26. Hovedregelen er etter første punktum at klage kan fremsettes så lenge tvangsdekning ikke er begjært, selv om tvangsfullbyrdelsen – dvs. utleggsforretningen – er avsluttet ved at utlegget er registrert i et realregister (jf. §§ 5-16 og 7-20 første ledd), jf. Falkanger, Flock og Waaler op.cit. s. 306. Etter § 7-26 tredje punktum har partene riktig nok en klagefrist på en måned fra de er meddelt utlegget dersom klagen gjelder valg av utleggsgjenstand. Dette omfatter imidlertid ikke de tilfelle hvor klagen bygger på at tredjeperson eier gjenstanden som det er tatt utlegg i, jf. Rt. 1999 s. 1782 og Falkanger, Flock og Waaler op.cit. s. 463. For øvrig ville det ha vært adgang til å gi oppfriskning for oversittelse av klagefristen, jf. tvangsfullbyrdelsesloven § 2-7, forutsatt at vilkårene i tvisteloven § 16-12 til § 16-14 er oppfylt.  Enmånedsfristen gjelder ikke for andre enn partene, altså ikke for en tredjeperson som eier gjenstanden det er tatt utlegg i.

5 Lovavdelingen antar på denne bakgrunn at saksøkte eller eieren av gjenstanden det er tatt utlegg i (leiligheten) kan klage til tingretten over namsmannens beslutning om utlegg med hjemmel i tvangsfullbyrdelsesloven § 7-26. Tingretten vil da kunne omgjøre namsmannens beslutning om utlegg. Alternativt kan de aktuelle kreditorene etter oppfordring frafalle den utleggspanterett som de har fått ved en feiltakelse (eller fradømmes retten etter søksmål fra den berettigede). Fører noen av disse fremgangsmåtene frem, blir heftelsen å slette i medhold av tinglysingsloven § 32.