§ 9 - Juridiske forhold omkring objektivt ansvar for beitedyr overfor allmennheten

Publisert under: Regjeringen Bondevik I

Utgiver: Justis- og politidepartementet

Saksnummer: 1997/12338 E ATO/ØØ

 

Dato: 19.02.1998

 

Juridiske forhold omkring objektivt ansvar for beitedyr overfor allmennheten

Vi viser til brev 17 desember 1997, der Prosjekt kulturlandskap i kystsonen ber om Lovavdelingens syn på forholdet mellom skadeserstatningsloven § 1-5 nr 1 og friluftsloven § 9 femte ledd.

1. Innledning

Problemstillingen er hvilket erstatningsansvar en grunneier eller bruksrettshaver har der hans husdyr volder skade på personer m v som ferdes i utmark.

Etter skadeserstatningsloven § 1-5 nr 1 vil eieren i utgangspunktet ha et objektivt ansvar for skader husdyr volder på personer og deres klær. Dette gjelder imidlertid ikke der noe annet følger av særlige lovbestemmelser, jf § 1-5 nr 5. Det aktuelle unntaket er i dette tilfellet friluftsloven § 9 femte ledd.

Våre merknader i det følgende gjelder husdyr på beite. Hvordan forholdet må bli mellom skadeserstatningsloven § 5-1 nr 1 og friluftsloven § 9 femte ledd der det f eks er en hund som har voldt personskade, vil vi ikke gå nærmere inn på. Vi vil heller ikke gå nærmere inn på hvorvidt det området som er beskrevet i brevet kan sies å være et kulturbeite etter friluftsloven § 1a første ledd første punktum, noe som er avgjørende for om det beskrevne området er utmark eller innmark, jf friluftsloven §§ 2 og 3.

2. Er friluftsloven § 9 femte ledd til hinder for at husdyreier har et objektivt erstatningsansvar etter skadeserstatningsloven § 1-5 nr 1?

Etter friluftsloven § 9 femte ledd må telting og ferdsel skje på «eget ansvar» for skade som dyr kan påføre personer, telt og andre eiendeler. Uttrykket «eget ansvar» er ikke entydig.

Bestemmelsen kom inn under arbeidet med utkastet til friluftsloven i Stortinget. Den er ikke nærmere kommentert i Justiskomitéens innstilling. Derimot ble innholdet nærmere omtalt i debatten i Odelstinget. Saksordføreren uttalte der:

«Men jeg vil få presisere at dette ikke innebærer at en grunneier eller bruker fritas for ansvar for skade hvis han slipper løs sinte okser, hunder eller andre folkevonde dyr for å skremme bort turfolk som ikke er ønsket på vedkommende eiendom.
Avsnittet blir å betrakte som en alminnelig regel ved hendelige uhell, der eier eller bruker ikke har direkte skyld, eller når den skadelidte ved egen skyld er årsak til skaden" (Ot forh 1957 s 308).»

Uttalelsen tyder klart på at § 9 femte ledd innebærer at dyreeieren ikke skal ha noe objektivt ansvar. Han vil derimot ha et vanlig uaktsomhetsansvar. Både statsråden og enkelte andre stortingsrepresentanter uttalte det samme. En representant tolket bestemmelsen annerledes, men dette ble uttrykkelig imøtegått av saksordføreren. Samlet sett tyder derfor forarbeidene på at § 9 femte ledd må tolkes slik at husdyreieren bare er ansvarlig der han har utvist uaktsomhet. Det samme er antatt i forarbeidene til skadeserstatningsloven § 1-5, jf Ot prp nr 75 (1983-84) s 57 og 60.

På bakgrunn av det som er sagt ovenfor, må det legges til grunn at friluftsloven § 9 femte ledd er til hindrer for at dyrets eier har et objektivt ansvar etter skadeserstatningsloven § 1-5 nr 1. Men eieren kan bli ansvarlig der han har utvist uaktsomhet. Ut fra forarbeidene og uttalelser i Ot prp nr 75 (1983-84) s 57 og 60 kan atskillig tale for å anse friluftsloven § 9 femte ledd begrenset til å gjelde for skade voldt av beitedyr i landbruksforhold, men vi går ikke nærmere inn på dette spørsmålet.

3. Hva slags ferdsel gjelder friluftsloven § 9 femte ledd for?

Det kan reises spørsmål om friluftsloven § 9 femte ledd bare gjelder der skadelidte har utøvet ferdselen i kraft av allemannsretten etter friluftsloven, eller om dyrets eier også kan påberope bestemmelsen der ferdselen er skjedd på privat grunn i kraft av en individuell bruksrettighet, en bygdelagsrettighet eller en ferdselsavtale som grunneieren har inngått med f eks kommunen. Problemstillingen er også aktuell i forhold til ferdsel på innmark, typisk i kulturbeiter, jf friluftsloven §§ 1a første ledd første punktum og 3.

I friluftsloven § 9 femte ledd heter det kort og godt at det er «telting og ferdsel» som må skje på eget ansvar. Det er klart at bestemmelsen gjelder i forhold til den telting og ferdsel som finner sted med hjemmel i friluftslovens regler. Det vil imidlertid være lite rimelig om den var begrenset til dette, for det kunne tenkes å gi folk som ferdes ulovlig et sterkere erstatningsrettslig vern etter skadeserstatningsloven § 1-5 enn ved lovlig ferdsel. Det kan nemlig ikke antas at ulovlig ferdsel i seg selv alltid vil utgjøre en slik medvirkning som gjør at retten til erstatning vil falle bort i sin helhet i medhold av skadeserstatningsloven § 5-1. Når allmennhetens ferdselsrett etter friluftsloven blir utvidet ved avtale, taler gode grunner for det utgangspunkt at utvidelsen skjer på de samme rettslige vilkår som utøvelsen av allemannsrett etter friluftsloven. Denne løsningen vil også harmonere med friluftslovens formål etter lovens § 1, som ble tilføyd ved lov 21 juni 1996 nr 37 - nemlig å sikre allmennhetens rett til ferdsel og opphold m v i naturen.

På bakgrunn av friluftslovens formål finner Lovavdelingen altså ikke tilstrekkelig grunn til å tolke friluftsloven § 9 femte ledd slik at den - i lys av skadeserstatningsloven § 1-5  - bare gjelder ved ferdsel og telting som skjer direkte på grunnlag av friluftsloven selv. En dom i Rettens Gang 1995 s 1110 (Eidsivating lagmannsrett) gjelder skade voldt av hund i en situasjon som skiller seg klart fra de konfliktsituasjoner mellom landbruk og friluftsliv som § 9 femte ledd tar sikte på. Dommen la til grunn at § 9 femte ledd ikke fikk anvendelse i saken, men kan etter vårt syn ikke anses avgjørende for det spørsmål som er forelagt oss.

Lovavdelingen antar etter dette at husdyreieren bare har et uaktsomhetsansvar der skaden skjer mens dyret beiter på innmark.

Vi minner for ordens skyld om at spørsmålet hører under domstolene i tilfelle av tvist.