§ 9-2 - Gravferdskostnaders stilling i dødsbo

Publisert under: Regjeringen Stoltenberg II

Utgiver: Justis- og politidepartementet

Saksnummer: 2006/05174 EP KKF/KVM

 

Dato: 05.10.2006

 

Gravferdskostnaders stilling i dødsbo

1.      Vi viser til brev 23. juni 2006 og 21. august 2006. Vi viser også til oversendt kopi av brev 2. september 1997 fra Sparebank 1 Vestfold til Kjøndals Begravelsesbyrå ANS der det er omtalt et "svar" fra Justisdepartementet. Vi har ikke fått brakt på det rene om dette svaret var muntlig eller skriftlig, og har ikke vært i stand til å finne i vårt arkiv et skriftlig svar som kunne passe til det som er omtalt i bankens brev.

I brevet hit reises spørsmål om gravferdskostnader skal dekkes før skifteomkostninger i et dødsbo der det ikke er tilstrekkelige midler til å dekke begge utgiftspostene. Vi ser det som hensiktsmessig å besvare spørsmålet noe bredere. Vi vil først behandle dekningsrekkefølgen for nødvendige gravferdskostnader der dødsboet er insolvent uten at det er åpnet offentlig skifte. Deretter vil forholdet mellom gravferdskostnader og skifteomkostninger der det er åpnet offentlig skifte, behandles.

2.      Det fulgte av Kong Christian Den Femtis Norske Lov av 15. april 1687 (NL) 5-2-1 at midler som var nødvendige til avdødes begravelse, skulle holdes utenfor registreringen av boet. Dette førte til at begravelsesomkostningene ble dekket før all annen gjeld, også før skifteomkostningene, jf. også Peter Lødrup, Arverett (4. utg., Oslo 1999) s. 305. NL 5-2-1 ble opphevet ved lov 21. februar 1930 om skifte (skifteloven), uten at det i skifteloven ble inntatt noen uttrykkelig bestemmelse om hvordan begravelsesutgifter skulle behandles. Lødrup skriver samme sted at praksis etter NL 5-2-1 har blitt videreført også etter skifteloven. Harald Elstad ga i artikkelen Begravelsesutgiftenes stilling i insolvente dødsboer, Norsk Retstidende 1936 side 705 flg., uttrykk for at denne praksisen kunne anses som sedvanerett. Elstad påpeker på side 706 at det foreligger en konstant praksis som er utøvet i den tro at det var gjeldende rett. Han viser videre til at det er en hundreår gammel praksis som er fortsatt til tross for at den opprinnelige hjemmelen er falt bort. Det samme gir Augdahl: Skifteloven (3. utg., Oslo 1974) s. 184 uttrykk for. Det er Lovavdelingens inntrykk at det fortsatt er en utbredt praksis at begravelsesomkostningene dekkes først. En slik fortsatt praksis frem til i dag underbygger det standpunkt Elstad tok allerede i 1936.

I forarbeidene til den nå opphevede lov 31. mai 1963 nr. 2 om rekkefylgja for krav i konkurs o.a. (prioritetslova) ble foreslått at denne ”sedvaneretten for så vidt angår fortrinnsretten for begravelsesomkostninger” skulle bli ”stående urørt”, jf. Innstilling fra Konkurs- og akkordlovutvalget (1961) s. 16 sp. 1. Dette ble lovfestet i prioritetslova § 9 i.f., jf. Ot.prp. nr. 8 (1962-63) s.8.

Selv om skifteloven ikke uttrykkelig regulerer hvordan gravferdskostnadene skal behandles, synes flere bestemmelser å forutsette at begravelsesomkostninger er den utgiftsposten som skal dekkes først av boets midler. Dette gjelder blant annet bestemmelsen i skifteloven § 78 annet ledd, der det heter:

"Hvis boets aktiva antas å være mindre enn 3 ganger grunnbeløpet i folketrygden, er det solidariske ansvaret begrenset til boets midler etter at begravelsesomkostningene er dekket."

Det samme kommer til uttrykk i skifteloven § 80 første ledd:

"Hvis boets midler må antas å gi intet eller bare et minimalt beløp til fordeling etter at begravelsesutgiftene er dekket, overlater retten midlene til den som har ordnet med begravelsen, eller en annen som har stått avdøde nær. Vedkommende blir ansvarlig for boets og avdødes forpliktelser kun innenfor rammen av de mottatte midler."

En regel om at nødvendige begravelsesutgifter skal dekkes foran alle andre fordringer, støttes også av reelle hensyn. Det vil både fra en etisk og en praktisk synsvinkel være i samfunnets interesse at enhver person sikres en begravelse. Vår konklusjon blir derfor at det må anses som gjeldende rett at rimelige gravferdskostnader skal dekkes foran andre fordringer i boet, der det ikke er åpnet offentlig skifte.

3.      I et insolvent dødsbo vil det i utgangspunktet bli åpnet offentlig skifte hvis ikke en myndig loddeier overtar ansvaret for avdødes gjeld etter skifteloven § 78. Det kan videre bli åpnet konkurs i et insolvent dødsbo, noe som f.eks. staten kan tenkes å begjære ut fra et ønske om å avdekke økonomisk kriminalitet.

3.1    Blir det åpnet offentlig skifte i et insolvent dødsbo, har lov 8. juni 1984 nr. 59 om fordringshavernes dekningsrett (dekningsloven) kap. 9 regler om rekkefølgen for dekning av fordringer. Etter dekningsloven § 9-1 gjelder reglene i kap. 9 både for offentlig skifte av insolvent dødsbo og om det åpnes konkurs i dødsboet.

Det følger av dekningsloven § 9-2 første ledd hvilke fordringer som dekkes som massekrav før all annen gjeld. § 9-2 første ledd nr. 1 lyder:

”i konkurs, rimelige omkostninger ved skyldnerens begravelse når dødsfallet har funnet sted før konkursåpningen; ”

Ordlyden i § 9-2 første ledd nr. 1 trekker således – i motsetning til § 9-1 – i retning av at bestemmelsen kun gjelder i konkurs.

I NOU 1972: 20 Gjeldsforhandling og konkurs side 346 gir Konkurslovutvalget uttrykk for at begravelsesomkostninger bør likebehandles med andre massekrav:

”Som etter gjeldende rett bør begravelsesomkostningene alltid dekkes av boet i insolvent dødsbo.”

Utvalget foreslo på denne bakgrunn følgende lovtekst:

”1. Rimelige omkostninger ved skyldnerens begravelse; i konkurs dog bare hvor dødsfallet har funnet sted før konkursåpningen. ”

I Ot.prp. nr. 50 (1980-81) side 207 uttales følgende:

”Det er ikke kommet merknader til utformingen av reglene om massefordringer for så vidt gjelder utkastets nr 1 – 3 om begravelseskostnadene…”

Bestemmelsen er likevel omformulert i departementets lovforslag, og det er med denne utformingen bestemmelsen ble vedtatt. Mens utvalgets formulering om begravelsesomkostninger gjorde det klart at begravelsesomkostningene ved skifte av et insolvent dødsbo skulle være en massefordring, etterlater den vedtatte formuleringen tvil. Forarbeidene gir ingen begrunnelse for endringen.

Det har formodningen mot seg at departementet har ønsket å endre realiteten i lovutvalgets forslag uten å nevne dette i forarbeidene. Vi har også vanskelig for å se noen grunn til at man skulle ønske å begrense bestemmelsens virkeområde på denne måten. Lovavdelingen legger derfor til grunn at det med utformingen av bestemmelsen ikke har vært meningen å endre det som er bestemt om virkeområdet for kapittel 9 i § 9-1.

Vi antar etter dette at regelen i § 9-2 første ledd nr. 1 kommer tilsvarende til anvendelse der det er åpnet offentlig skifte i insolvente dødsbo.

3.2.   Når det legges til grunn at gravferdskostnadene skal dekkes som massekrav i et insolvent dødsbo under offentlig skifte eller konkurs, oppstår spørsmålet om de skal dekkes likt med andre massekrav, eller ha prioritet foran disse. Den opprinnelige praksis gikk nok ut på at gravferdskostnadene skulle dekkes før andre massekrav, medregnet skifteomkostningene, jf. senest Augdahl l.c. Denne praksis synes opprettholdt etter prioritetslova av 1963, jf. Innstilling fra Konkurs- og akkordlovutvalget (1961) s. 15-16.

Dekningsloven § 9-2 første ledd regner opp massekrav i tre atskilte nummer, med gravferdskostnadene som nr. 1. Lovens ordlyd gir ikke direkte svar på om oppregningen samtidig er uttrykk for en prioritering. I senere bestemmelser i kapitlet er det uttrykkelig sagt at oppregningen der ikke er uttrykk for noen prioritering, men at de oppregnede kravstyper har lik rett – se §§ 9-3 og 9-4, begges siste ledd, jf. også § 9-6. Dette kan gjøre det nærliggende å slutte motsetningsvis når det gjelder § 9-2. I § 9-7 innledningsvis er det imidlertid sagt uttrykkelig at oppregningen i den paragrafen innebærer en prioritering.

I forarbeidene til dekningsloven heter det (NOU 1972: 20 Gjeldsforhandling og konkurs s. 346):

”Man har, vesentlig av praktiske grunner, ikke opprettholdt den tidligere ordning hvoretter slike omkostninger skal dekkes foran alle andre massefordringer. Videre har man gitt uttrykk for at det bare er ”rimelige” omkostninger som bør komme inn under regelen.”

Spørsmålet er ikke kommentert i proposisjonen. Det kan sies at motivuttalelsen fikk et visst uttrykk i en avsluttende bestemmelse om at bare de krav som nå er oppregnet i første ledd skulle regnes som massekrav i en massekonkurs – trolig underforstått da med lik prioritet. Denne bestemmelsen ble opphevet som overflødig etter omredigeringen av bestemmelsen ved lov 3. september 1999 nr. 72.

I juridisk teori gir Sandvik: Lærebok i materiell konkursrett (Bergen 1985) s. 102 uttrykk for at gravferdskostnadene dekkes før skifteomkostningene ved offentlig skifte av insolvent dødsbo, men det går ikke klart frem hvilket rettslig grunnlag denne oppfatningen er basert på. Mads H. Andenæs: Konkurs (2. utg., Oslo 1999) s. 305 legger til grunn at dekningsloven § 9-2 første ledd nr. 1 gjelder også i insolvente dødsboer, men sier ikke noe direkte om gravferdskostnadene har prioritet foran eller er likestilt med andre massekrav.

Lovavdelingen har for sin del vanskelig for å se de praktiske grunnene som taler for å likestille gravferdskostnader og andre massekrav, særlig ved offentlig skifte av insolvent dødsbo. Det er imidlertid trolig en utbredt oppfatning at forskjellige massekrav skal ha lik rett. Slik bestemmelsene i dekningsloven kap. 9 er avfattet, er det ikke noe sikkert grunnlag for å slutte at oppregningen i § 9-2 første ledd innebærer en prioritering, og det kan ikke utelukkes at en prioritering i samsvar med nummerrekkefølgen kan gi vilkårlige resultater i forhold til andre krav enn gravferdskostnader. Når det først legges til grunn at § 9-2 med første ledd nr. 1 gjelder også i insolvente dødsboer, er det etter Lovavdelingens syn vanskelig å innfortolke en særskilt prioritet for gravferdskostnadene sammenlignet med det som vil gjelde i konkurs.

Lovavdelingen er derfor blitt stående ved det rettslige utgangspunkt at gravferdskostnader og boomkostninger har lik prioritet ved offentlig skifte av insolvent dødsbo og konkurs. Praktisk sett vil imidlertid andre regler føre til modifikasjoner i dette utgangspunktet. Synes det på det rene at boet vil gi dekning for massekravene, følger det av skifteloven § 103 at gravferdskostnadene kan dekkes så snart de er forfalt. Det samme må gjelde ved konkurs, jf. konkursloven 8. juni 1984 nr. 58 § 127 første ledd annet punktum analogisk. Hvis et insolvent dødsbo ikke kan antas å gi dekning for boomkostningene, og retten i medhold av skifteloven § 80 overlater boets midler til den som har ordnet med begravelsen eller en annen nærstående til avdøde, ligger det som nevnt under 2 i denne bestemmelsen at de begrensede midler i boet først skal brukes til å dekke gravferdskostnadene.