Aktiver Javascript i din nettleser for en bedre opplevelse på regjeringen.no

Meld. St. 25 (2013–2014)

Utdanning for utvikling

Til innholdsfortegnelse

2 Hvorfor satse på utdanning?

I tillegg til å være en motor for økonomisk vekst og en forutsetning for utvikling på en rekke sentrale samfunnsområder, er utdanning en menneskerett og av avgjørende betydning for individets personlige utvikling.

I dag er ikke tilgangen til utdanning lik for alle. Tilbud, gjennomføring og kvalitet er skjevfordelt i og mellom land. Norge har mulighet til å være en pådriver for tilgang til god, relevant og inkluderende læring gjennom politisk engasjement og utviklingssamarbeid.

Betydningen av å få til et slikt løft, forsterkes av utviklingen av en global informasjonsøkonomi som stiller stadig større krav til en velutdannet befolkning der terskelen for å bli ekskludert fra arbeidsmarkedet blir stadig lavere. I en global sammenheng vil lave kvalifikasjoner i utviklingsland medvirke til at gapet mellom rike og fattige land blir større. For å bidra til økonomisk vekst, like muligheter, realisering av universelle rettigheter og utvikling, er det viktig og riktig at Norge bidrar til å redusere gapet mellom fattige og rike både mellom og innad i land gjennom satsing på utdanning i utviklingspolitikken.

2.1 Utdanning som forutsetning for økonomisk vekst

Forskning viser at utdanning og økonomisk vekst er positivt korrelert. Et land som skal utvikle seg og vokse økonomisk, trenger tilgang på utdannet arbeidskraft. Det gjelder både i offentlig sektor og i næringslivet.

Produktivitetsvekst bidrar til et lands økonomiske vekst. Flere studier har vist at økt kvalitet i opplæringen bidrar til økt produktivitet og høyere personlig avkastning i form av lønn, karriere og sosial mobilitet. I utviklingsland observeres denne effekten allerede på grunnskolenivå, ettersom lese- og regnekunnskaper er fundamentale for et menneskes produktivitet.

I følge Perspektivmeldingen (2013) skyldes mesteparten av senere års produktivitetsvekst i Norge utdanning, forskning, innovasjon og en mer effektiv organisering av arbeidet. Moderne økonomisk vekstteori forklarer hvordan økonomien kan vokse mer enn innsatsfaktorene isolert kan forklare gjennom forbedringer i organiseringen av samfunnet, og ved at arbeidskraften blir mer kompetent.1 Nye teknologiske løsninger kan i seg selv virke effektiviserende, men kunnskap er nødvendig for å kunne ta ny teknologi i bruk på en god måte.

Det er betydelig økonomisk gevinst å hente ved å utdanne marginaliserte grupper og enda mer ved opphenting av voksne som falt utenfor som barn.2 Det er beregnet at for hvert ekstra år med skolegang befolkningen får, øker et lavinntektslands bruttonasjonalprodukt med 0,37 prosent.3 Investering i relevant læring for alle kan derfor ses som en motor som driver vekst og sosial utvikling, særlig i økonomiske nedgangstider og i situasjoner der forutsetningene endres, for eksempel som følge av klimaendringer.

Hanushek og Woessmann (2009) finner en sterkere sammenheng mellom utdanningskvalitet i et land og økonomisk vekst, enn forskere som bruker kvantitative mål for utdanning. Men også kvantitative mål for utdanning har stor forklaringskraft for vekst. Hovedsakelig skyldes det at det er sterk sammenheng mellom antall år i skolen og kunnskap. Imidlertid er det kvaliteten på opplæringen og de ferdighetene som dermed tilegnes, som bestemmer betydningen av utdanning for produktivitet og vekst. Dette gjelder særlig for utviklingsland.

Samtidig vet man at et godt og nasjonalt forankret utdanningssystem er nødvendig for et godt utdanningstilbud og dermed for økonomisk vekst og utvikling. I nyere tid er Sør-Korea og Kina gode eksempler på land som systematisk har satset på et godt utdanningssystem for alle, og som har oppnådd stor økonomisk fremgang.

Det er et gjensidig avhengighetsforhold mellom et lands arbeidsmarked og tilgang på utdannet arbeidskraft. For at innbyggerne skal velge å investere i utdanning, må de kunne ha forventninger om at de kan få jobber eller posisjoner hvor utdanningen kan komme til nytte. Samtidig er arbeidsmarkedet og arbeidsgiverne avhengige av at ledige stillinger kan besettes av folk med nødvendige ferdigheter og utdanning.

Boks 2.1 Sør-Korea og Ghana

Sør-Korea og Ghana hadde på 1970-tallet tilnærmet lik inntekt per innbygger. 40 prosent av befolkningen hadde tilgang til ungdoms- og videregående skole i begge land. Sør-Korea investerte i utdanning på 70-tallet og oppnådde nesten full dekning på ungdoms- og videregående trinn på 90-tallet. Ghana investerte på 80-tallet mindre enn to prosent av brutto nasjonalprodukt i utdanning, mens Sør-Korea investerte rundt fire prosent. Utdanning ble i Sør-Korea samtidig knyttet til bredere strategier for å stimulere økonomien1. Nasjonalinntekten per innbygger var om lag 16 ganger høyere i Sør-Korea enn i Ghana i 20122. Ettersom mange faktorer påvirker økonomisk vekst, kan vi ikke si at forskjellen utelukkende skyldes satsing på utdanning, men at slik satsing er en viktig del av forklaringen.

1 Building Human Capital in East Asia: What Others Can Learn, Jandhyala B. G. Tilak, 2002

2 Global Monitoring Report, UNESCO, (side 205-207), 2012

I følge Det internasjonale pengefondet (IMF) kan økende inntektsforskjeller bidra til å bremse økonomisk vekst, mens utdanning er et middel for å utjevne disse forskjellene. Beregninger viser at en forskjell på en prosent i voksnes leseferdigheter mellom land medfører en forskjell på 2,5 prosent i arbeidsproduktivitet og 1,5 prosents forskjell i brutto nasjonalprodukt per innbygger.4

Historien har vist at ikke noe land har oppnådd bærekraftig økonomisk vekst uten å ha en befolkning med høy grad av lese-, skrive- og regneferdigheter. Dette er en forutsetning for livslang læring, som igjen er nødvendig for at individer skal kunne tilpasse seg stadig raskere endringer. Livslang læring øker sjansen for at mennesker skal kunne skape en trygg og forutsigbar hverdag, tilpasse seg nye teknologier og bli ansvarlige foreldre og borgere. I lys av dette har et globalt utdanningsløft potensial til å være en katalysator for økonomisk vekst. For å motivere til innsats, er det behov for å gjøre sammenhengen mellom utdanning og økonomisk vekst og utvikling allment kjent.

2.2 Retten til utdanning

Menneskerettighetene er vedtatte internasjonale standarder som utgjør et felles normativt rammeverk for alle land. FNs menneskerettighetserklæring stadfester at alle har rett til utdanning av god kvalitet, og at denne skal være obligatorisk og gratis, i hvert fall på grunnskolenivå.

FNs konvensjon om økonomiske, sosiale og kulturelle rettigheter bekrefter retten til utdanning og prinsippene om universell, gratis og ikke-diskriminerende grunnutdanning.5 Utdanning skal skape respekt for menneskerettighetene og fremme holdninger om fred, toleranse og vennskap mellom folk. Ifølge konvensjonen skal videregående og høyere utdanning tilbys uten diskriminering, og i så stor grad som staten har økonomisk evne til. Uavhengig av ressursene en stat har til rådighet, må den forby diskriminering på grunnlag av etnisitet, hudfarge, kjønn, språk, religion, politisk eller annen oppfatning, nasjonalitet eller sosial bakgrunn, eiendom, fødsel, funksjonsnedsettelse eller andre egenskaper.

Også FNs barnekonvensjon omtaler retten til utdanning i artikkel 28 og 29. Artikkel 29 stadfester at utdanning skal fremme utvikling av barnets personlighet, og teoretiske og praktiske ferdigheter. Utdanning skal videre skape respekt for naturen, og for egen og andres kultur.

ILOs konvensjon nr. 138 om minstealder for adgang til sysselsetting fastsetter i artikkel 3.3. at det ikke er adgang til å arbeide før etter at skoleplikten har opphørt og ikke tidligere enn 15 år. Minstealderen kan settes til 14 år i tilfelle utilstrekkelig utviklet økonomi og utdanningstilbud. ILOs Konvensjon nr. 182 om forbud mot og umiddelbare tiltak for å avskaffe verste former for barnearbeid fastslår i artikkel 7 at hvert medlemsland må iverksette tiltak for å hindre barnearbeid av hensyn til viktigheten av utdanning.

Ytterligere tre FN-konvensjoner forplikter landene som har ratifisert dem, til å anerkjenne retten til utdanning for alle: Kvinnekonvensjonen, Konvensjonen om avskaffelse av alle former for rasediskriminering og Konvensjonen om rettighetene til personer med nedsatt funksjonsevne.

Retten til utdanning innebærer, ifølge vedtak i FNs generalforsamling, at stater som har ratifisert en eller flere konvensjoner som omtaler retten til utdanning, har plikt til å anerkjenne, respektere, beskytte og innfri denne retten.

Figur 2.1 Skolejenter i Nepal i dyp konsentrasjon

Figur 2.1 Skolejenter i Nepal i dyp konsentrasjon

Foto: Ken Opprann

Plikten til å respektere og beskytte retten til utdanning innebærer at staten skal unngå tiltak som hindrer retten til utdanning, og gripe inn dersom tredjeparter forsøker å undergrave denne retten. Eksempelvis skal ikke staten forhindre barn fra etniske minoriteter i å gå på skole.

Plikten til å innfri retten til utdanning innebærer at statene må gjennomføre tiltak som kan gjøre det mulig for befolkningen å få realisert retten til utdanning. Plikten til å innfri omfatter både en plikt til å legge til rette for at befolkningen selv skal kunne skaffe seg en utdanning, og en positiv forpliktelse til å tilby befolkningen utdanning. Eksempelvis skal statene sørge for at befolkningen gis tilgang til grunnutdanning på et ikke-diskriminerende grunnlag.

Menneskerettighetsperspektivet setter temaer som maktforhold, statlig ansvar, ikke-diskriminering, kvalitet og meningsfull læring i sentrum for utdanningsarbeidet.

Utdanningsprogrammer basert på menneskerettighetsstandardene bidrar også til å styrke andre menneskerettigheter. FN påpeker at alle menneskerettighetene henger sammen. Når én rettighet realiseres, blir det lettere å fremme de andre, og på samme måte påvirkes andre rettigheter negativt når én rettighet svekkes. Personer som ikke kan lese og skrive, opplever ofte brudd på andre rettigheter. Økonomiske, sosiale og kulturelle rettigheter kan styrkes betraktelig ved innfrielse av retten til utdanning. Utdanning kan få mennesker ut av fattigdomsfellen. Slik kan retten til en tilstrekkelig levestandard, inkludert rettighetene til mat, vann og husly, styrkes gjennom utdanning. Dette er en viktig plattform for norsk engasjement.

2.3 Dagens situasjon

Til tross for god kunnskap om utdanningens betydning for økonomisk vekst og utvikling, har utdanning ikke vært høyt nok prioritert i norsk bistand de senere år. Utdanning som andel av total norsk bistand, har dessverre gått ned fra 13,3 prosent i 2005 til 7,2 prosent i 2013.6 Den samme trenden ser vi internasjonalt. Verden klarer ikke i dag å mobilisere nok penger til å dekke behovet for utdanning. Den internasjonale utdanningsbistanden har stagnert siden 20087 og er for lav og fragmentert til at det internasjonale samfunn kan ta det nødvendige strategiske løftet. Det etterspørres derfor et samlet globalt lederskap på dette feltet. Internasjonalt fokus på grunnutdanning har dessuten medført redusert oppmerksomhet på andre områder, som utdanning for ungdom, kvalitet og læringsutbytte. Det er nødvendig å ha en helhetlig tilnærming til utdanning, se sammenhengen mellom nivåene og ha fokus på kvalitet i form av læringsutbytte i alle ledd.

Samtidig har utviklingsland i større grad selv prioritert utdanning på statsbudsjettene sine. I gjennomsnitt har egenfinansieringen av utdanning i lavinntektsland økt med 7,2 prosent per år siden 1999.8

Boks 2.2 Mali

De siste ti årene har flere barn fått tilgang til utdanning i Mali. Mer enn 60 prosent av barn mellom 5 og 15 år har tilgang til og går på skole. Likevel er det fortsatt stor forskjell mellom jenter og gutter. I snitt tas det opp like mange gutter som jenter til grunnskolenivået, men tall fra UNICEF viser at mens 62 prosent av guttene fullfører utdanningen, gjør kun 55 prosent av jentene det samme.

De siste to årene har mange skoler vært stengt på grunn av militærkupp og konflikt. Dette gjelder særlig skoler i Nord-Mali. I tillegg har alvorlig tørke, matvarekrise og oversvømmelser forhindret barn fra å komme på skolen. Ca. 800 000 barn i skolealder har stått uten et adekvat tilbud. Mali mangler infrastruktur, utdannede lærere og skolemateriell. Mali er helt avhengig av bistand for å kunne gjennomføre sine planer for utdanning. UNICEF har lansert en plan for å få 500 000 barn og 9000 lærere som har stått utenfor skolen på grunn av krisene, tilbake til skolen. Dette inkluderer også de store gruppene med barn som sitter i flyktningeleirer i Mauritania, Burkina Faso og Niger.

Grunnskoleutdanning

Den internasjonale bistanden til grunnskoleutdanning ble doblet i perioden 2003-2008, som en oppfølging av FNs tusenårsmål 2. I samme tidsrom ble antallet barn i verden som ikke går på skole, redusert fra 108 millioner til 57 millioner i 2011, selv med stor befolkningsøkning.

Utviklingen er imidlertid ujevn mellom regioner og mellom land, og mellom befolkningsgrupper i samme land. Det gjenstår store utfordringer for å sikre at alle barn begynner på, og ikke minst, fullfører grunnskolen. Til tross for at det i mange land har vært gjort en innsats for å få dem inn i skolen, er barn utenfor skolen et vedvarende og betydelig problem. Det er konsentrert geografisk i Afrika og Sør-Asia.

I Afrika sør for Sahara er problemene særlig store, selv om det er interne variasjoner. Over halvparten, 52 prosent, av barna i verden som ikke går på skole, bor i denne regionen.

For FNs tusenårsmål 3 om å styrke kvinners stilling, er ett av delmålene full likestilling i grunnskoleutdanningen innen 2005, og for alle nivåer av utdanning innen 2015. Ifølge UNDPs siste statusrapport er målet om likestilling i grunnskolen oppnådd, men med store variasjoner mellom regioner og land. Samtidig vet vi at nesten en fjerdedel av unge kvinner i alderen 15-24 i utviklingsland ikke har fullført barneskole og mangler grunnleggende ferdigheter for å få seg jobb.9

Boks 2.3 Nepal

Nepal er blant de beste i klassen når det gjelder fremgang på FNs tusenårsmål 2 om grunnutdanning til alle. I perioden 1992 til 2012 ble 1,7 millioner flere barn innskrevet i grunnskolen, og andelen jenter gikk opp fra 38 prosent til 50 prosent. Folketellingen fra 2011 viser imidlertid at anslagsvis 500 000 barn i alderen 5-15 år ikke går på skolen. Mange faller fra før fullendt grunnskole. Andelen som står utenfor, øker med alder, og jenter er overrepresentert på alle alderstrinn. Nasjonale prøver viser dessuten at det er store ferdighetshull. Det arbeides målbevisst i Nepal for å styrke inkluderingen av sårbare grupper i undervisningssystemet. En stor utfordring i årene fremover blir å heve kvaliteten og tilgangen til utdanning utover grunnskolenivå.

Fremgangen innen tilgang på grunnskoleutdanning har skapt inntrykk av at utdanning har gjort det forholdsvis bra blant FNs tusenårsmål og ikke trenger like mye oppmerksomhet som de andre målene. Mellom 2009 og 2012 falt global bistand til grunnutdanning med 16 prosentpoeng.10 Nedgangen i Afrika sør for Sahara hvor halvparten av barna som ikke går på skolen bor, var på hele 25 prosentpoeng, men dette skyldes delvis at enkelte land selv har tatt større ansvar for utdanning. Samtidig vet vi at i tillegg til utfordringer knyttet til at grupper faller utenfor, går 250 millioner av 650 millioner barn i grunnskolealder ut av grunnskolen uten grunnleggende lese-, skrive- og regnekunnskaper. Rundt 130 millioner har fullført fire års skolegang uten å oppnå elementære ferdigheter, mens 120 millioner ikke fullfører fjerde klasse. Det er behov for ikke bare å sikre innrullering, men også kvalitet i skolen.

Figur 2.2 Globalt finanseringsbehov til utdanning

Figur 2.2 Globalt finanseringsbehov til utdanning

Kilde: UNESCO: Education for All Global Monitoring Report Youth and Skills: Putting Education at work, 2012.

Ungdom og voksne

Mange utviklingsland har høy økonomisk vekst uten at dette har medført tilfredsstillende sysselsettingsvekst og fattigdomsreduksjon. Befolkningen i fattige land har få og ensidige utdanningstilbud som ofte er utilstrekkelige eller irrelevante for arbeidslivet. For få begynner på universiteter og høyskoler. Afrikanske land vurderes jevnt over å være dårlig stilt på yrkesfagssiden både kvalitativt og kvantitativt. Eksisterende yrkes- og fagskoler er som regel svake og lite i pakt med nærings- og arbeidslivets behov. Samtidig har yrkesopplæring ofte lav status i utviklingsland og den kan være dyrere å tilby enn akademisk utdanning.

Store ungdomskull står utenfor arbeidsmarkedet, og presset økes gjennom rask befolkningstilvekst. Mange vil komme i arbeidsfør alder de neste 10-15 år. Dette gjelder spesielt for Afrika sør for Sahara, hvor antallet unge vil dobles innen 2045.

Den internasjonale arbeidsorganisasjonen, ILO, estimerer at arbeidsstyrken over 15 år vil øke med 13,3 millioner årlig mellom 2014 og 2020 for hele Afrika. Jobber i formell sektor er mangelvare, særlig i Afrika sør for Sahara. Mange må derfor skape sine egne arbeidsplasser.

Mange utviklingsland ønsker nå å prioritere yrkesfaglig utdanning. Behovet understrekes også i mange sammenhenger av UNESCO, Verdensbanken og Høynivåpanelet for post-2015 agendaen. Behovet for å legge til rette for entreprenørskap er også stort. Det er spesielt stort behov for å engasjere jenter i yrkesrettet opplæring.

Analfabetisme

Det er 774 millioner voksne analfabeter i verden. To tredjedeler av disse er kvinner, og av verdens voksne kvinner er nesten en fjerdedel analfabeter.11

Mens det har vært generell fremgang i å få flere barn på skole, har arbeidet med å redusere analfabetisme gått tregt. Det har vært for liten oppmerksomhet og støtte til arbeidet for å bekjempe analfabetisme hos voksne. Dersom ikke noe blir gjort for å endre på situasjonen, er det forventet at en stor andel av verdens fattige voksne befolkning vil forbli analfabeter i generasjoner fremover. Situasjonen er spesielt alvorlig i enkelte land i Afrika sør for Sahara.

Tabell 2.1 Norsk bistand1 til utdanning fordelt på nivå, 2012-2013 (Millioner kroner)

DAC hovedsektor

2012

%-fordeling

2013

%-fordeling

111 – Utdanning generelt

279

17 %

336

20 %

112 – Grunnutdanning

1 058

66 %

1 100

65 %

113 – Videregående utdanning

45

3 %

30

2 %

114 – Høyere utdanning

231

14 %

223

13 %

Totalt

1 612

100,0 %

1 690

100,0 %

Total bistand

18 947

8,5 %

23 588

7,2 %

1 Inkluderer ikke kjernestøtte til multilaterale organisasjoner.

Jenter

Til tross for fremgang gjenstår det ennå utfordringer når det gjelder jenters tilgang til og fullføring av barne- og ungdomsskole. 31 av de 57 millioner barna som ikke går på barneskole i dag, er jenter. Det er ennå 65 millioner jenter som ikke går på barne- eller ungdomsskole. En stor andel av disse jentene bor i Afrika sør for Sahara og i Sør- og Vest Asia.

Det er en tendens til at færre jenter enn gutter begynner på ungdoms- og videregående skole i lavinntektsland. I Afrika sør for Sahara begynte og fullførte 82 jenter per 100 gutter ungdomsskolen og videregående skole i 1999. I 2011 hadde forholdstallet kun økt til 83 jenter per 100 gutter.12

Jenter er fremdeles i klart mindretall på høyere utdanningsnivå, selv om det er store regionale variasjoner. I Latin-Amerika, Sørøst-Asia og Nord-Afrika tar flere unge kvinner enn menn høyere utdanning, mens i Afrika sør for Sahara er kvinner underrepresentert. Der har andelen kvinner gått ned fra 66 kvinner per 100 menn i 2000, til 61 per 100 i 2011.

En av årsakene til at mange jenter ikke går på skolen og ofte slutter etter noen få år er fattigdom. Fattige familier må ofte gjøre prioriteringer som ikke favoriserer døtrenes skolegang. Mange jenter slutter også på skolen når de kommer i puberteten på grunn av dårlige sanitære forhold. I noen land kan mangel på kvinnelige lærere gjøre at jenter ikke begynner på skolen. Det er et betydelig problem at jenter utsettes for seksuell trakassering og vold på skolen og på vei til skolen. I slike tilfeller velger gjerne familiene å ikke sende jentene på skolen.

Sårbare grupper

Internt i land er det jentene, barn i arbeid, barn med nedsatt funksjonsevne, barn med minoritetsbakgrunn, som urbefolkningsgrupper og nomader, og de som bor mest avsides, som oftest mangler skoletilbud. Om lag halvparten av barna som står utenfor skolen, bor i land i konflikt og andre sårbare stater. Mange er internflyktninger eller flyktninger. Å være jente kan i seg selv føre til diskriminering, og jenter fra fattige familier og fra ulike marginaliserte grupper blir ofte dobbelt diskriminert.

Dette er grupper av barn som ofte har felles at de kommer fra fattige familier. Det kan være utfordrende for disse familiene å sende barna på skolen fordi barna bidrar til familieøkonomien, fordi det er kostnader forbundet med skolegang og fordi skolegangen i liten grad gjør barna bedre kvalifiserte for arbeid i jordbruk og matproduksjon, som er den dominerende inntektsgivende aktiviteten i mange land.

Selv om barnearbeid fortsatt er utbredt mange steder, har det vært en positiv utvikling siden 2000 globalt, da 246 millioner barn var i arbeid. Situasjonen er verst i noen land i Afrika sør for Sahara, der en fjerdedel av barn i alderen syv til 15 år er engasjert i barnearbeid. Det er indikasjoner på at problemet er økende i enkelte afrikanske land som opplever økonomisk vekst.13

Barn i fattige familier begynner ofte sent på skolen om de i det hele tatt begynner, og de har større risiko for ikke å fullføre skoleløpet. Studier viser en frafallsprosent på 38 prosent blant dem som begynte på skolen to eller flere år etter normal alder for førsteklassinger. Dårlig helse og kosthold samt risiko knyttet til skolevei, er noen av faktorene som spiller inn.

2.4 Utdanning som katalysator for utvikling

Økonomisk vekst er en forutsetning for utvikling, men et inkluderende samfunn som favner alle er avgjørende for å oppnå bærekraftig utvikling. Tilgang til læring for alle, tilpasset behov og forutsetninger, legger grunnlaget for en positiv utvikling både for den enkelte og for samfunnet.

Innbyggere som mottar utdanning får grunnleggende kunnskap og ferdigheter og blir gitt muligheter og inspirasjon til å delta i samfunnslivet. Utdanning og kunnskap bygger tillit mellom mennesker og til samfunnets institusjoner. De er de viktigste virkemidlene i kamp mot religiøs og politisk fanatisme, samt korrupsjon og utnyttelse.

2.4.1 Utdanning er viktig for næringsutvikling og sysselsetting

Fundamentale rammebetingelser for næringsutvikling og vekst er godt styresett, overholdelse av grunnleggende rettsstatsprinsipper, et lovverk som sikrer godt investeringsklima og tilgang på finansiering og kompetent arbeidskraft.

Skolegang er i mange tilfeller en forutsetning for deltakelse på arbeidsmarkedet. Godt utdannede ungdommer har best forutsetninger for å oppnå en stabil jobb eller skape sin egen arbeidsplass. Kanskje viktigere enn den kunnskapen utdanning gir direkte, er muligheten til å få tilført mer kunnskap og ferdigheter senere gjennom mer utdanning og/eller arbeid. Eksempelvis vil et samfunns evne til å tilegne seg ny kunnskap ha betydning for evnen til å utnytte det økonomiske potensialet som ligger i satsing på et globalt skifte til grønn vekst.

Et hinder for næringsutvikling i mange land i dag, er at unge etter gjennomført grunnutdanning mangler kompetanse og muligheter for videre skolegang eller inntektsgivende arbeid. Dette er kilde til sosiale problemer, politisk uro og vedvarende fattigdom, og hindrer oppbygging av nødvendige rammebetingelser for næringsutvikling.

ILO sier i sin rapport «Global Employment trends 2012» at det er avgjørende for utvikling at man makter å skape nye arbeidsplasser. Frem mot 2020 er det behov for 600 millioner nye arbeidsplasser på verdensbasis.

2.4.2 Utdanning er viktig for fattigdomsbekjempelse

FN har regnet ut at dersom alle barn i lavinntektsland kunne lese når de forlater skolen, ville 171 millioner flere mennesker ha et bedre grunnlag for å arbeide seg ut av fattigdom. Det ville redusere fattigdommen i verden med 12 prosent.14 Eksempelvis sank andelen mennesker som lever i fattigdom fra 56 prosent i 1990 til 12,5 prosent i 2012 i Øst-Asia og Stillehavsområdet, bl.a. som følge av satsing på utdanning for alle. Brasil har løftet millioner av mennesker ut av fattigdom bl.a. gjennom å satse på utdanning. En studie fra Afrika sør for Sahara viste at risikoen for å være fattig ble redusert fra 46 prosent for individer uten utdanning, til 28 prosent for dem som hadde seks års utdanning.15

Befolkningsveksten i lavinntektsland er høy. Verdensbanken har beregnet at med dagens vekstrater vil over 70 prosent av de ekstremt fattige bo i Afrika sør for Sahara i 2030. Barn og ungdom utgjør nær halvparten av befolkningen i mange av de fattigste landene.

I Afrika sør for Sahara får kvinner uten utdanning i gjennomsnitt 6,7 barn. Med fullført barneskoletrinn faller tallet til 5,8 og etter fullført ungdomsskole til 3,9 barn.

Samtidig som utdanning er en viktig faktor for å bekjempe fattigdom, er fattigdomsbekjempelse i mange tilfeller en forutsetning for at barn kan gå på skolen i stedet for for eksempel å måtte arbeide for å forsørge familien. Dette tilsier at å integrere utdanning i fattigdomsreduserende utviklingsplaner, kan være en god investering.

2.4.3 Sterk sammenheng mellom utdanning, helse og ernæring

Opplæring og utdanning fører til bedre helse og ernæring. Utdanning er dessuten viktig for reproduktiv helse, begrensing av tenåringsgraviditeter og en bærekraftig befolkningsutvikling. Skolen kan være en arena for bedret ernæring, beskyttelse mot sykdommer, bedret hygiene, bekjempelse av kjønnslemlestelse og bekjempelse av hiv/aids. Høyere utdanning bidrar til å etablere gode tilbud innen helsesektoren.

Matsikkerhet, ernæring og læring

Figur 2.3 Burundi: Riktig omsorg redder liv

Figur 2.3 Burundi: Riktig omsorg redder liv

Foto: Ken Opprann

Grunnlaget for et barns læringsevne legges før barnet begynner på skolen. Forskning viser at ernæringen de første tusen dagene i et barns liv, fra unnfangelse til barnet fyller to år, er kritiske for barnets fysiske og kognitive utvikling. Matsikkerhet, ernæring og læringsevne må derfor sees i sammenheng. Dårlig matsikkerhet og ernæring kan i noen tilfeller skyldes manglende kunnskap om produksjonsmetoder og ernæring. Utdanning vil derfor kunne bidra til å redusere feilernæring, underernæring og sult. Hvis alle kvinner hadde fullført grunnskolen ville 1,7 millioner barn unngå feilernæring og veksthemning, og 15 prosent færre barn under fem år ville dø årlig. Dersom alle kvinner i tillegg hadde fullført ungdomskolen, ville hele 12 millioner unngå feilernæring og veksthemning, og halvparten så mange barn under fem år ville dø årlig. 2,8 millioner liv kunne vært reddet årlig om alle verdens kvinner hadde hatt videregående opplæring.16

Utdanningsnivå har dessuten effekt på barns utvikling og læring gjennom stimulering av barns språklige og sosiale ferdigheter.

Skoler kan også være en arena for å sikre mat for skoleelever og lokalsamfunn.

Helse

Utdanning gir store helsegevinster. Riktig omsorg ved fødsel er ikke kun med på å redde livet til både mor og barn, men sparer også samfunnet for økonomiske og sosiale kostnader knyttet til behandling, uførhet og tapt arbeidsinntekt. Samtidig bidrar god helse til bedre læringsresultater.

Folk med utdanning har generelt mer kunnskap om helse og blir dermed bedre til å forebygge og redusere risiko for ulike sykdommer. Helsetilstanden hos barn og unge bedres hvis foreldrene har utdanning. Kunnskap om og fravær av sykdommer og epidemier er globale fellesgoder. Tilgang til høyere utdanning for flere innebærer utvikling av mer kunnskap og teknologi som kan benyttes av beslutningstakere og tjenesteleverandører for å møte globale utfordringer

Barneekteskap og fattigdom, samt manglende tilgang på utdanning, prevensjon og seksualopplysning er blant de underliggende årsakene til tenåringsgraviditeter. Rundt 30 prosent av tenåringsmødre i utviklingsland er under 15 år. Hvert år dør 70 000 tenåringsjenter på grunn av komplikasjoner knyttet til graviditet og fødsel. At barn føder barn, får også alvorlige konsekvenser for lokalsamfunn og lands økonomi. Til tross for behovet for å forhindre tenåringsgraviditeter, brukes mindre enn to prosent av de globale utviklingsmidlene på tenåringsjenter. Dette er spesielt problematisk i en tid da vi aldri har hatt større ungdomsbefolkning.17

Utdanning av jenter er én av de mest effektive strategiene for å bekjempe barneekteskap og tidlige graviditeter. Det antas at rundt 40 000 jenter under 18 år giftes bort hver dag. Hvis alle jenter hadde fullført ungdoms- og videregående skole ville antall barnebruder bli redusert med to tredeler.18 Samtidig vet vi at tidlig ekteskap og graviditet hindrer mange jenter i å fortsette skolegangen. Studier viser at dersom alle jenter i Afrika sør for Sahara og Vest- og Sør-Asia fullførte ungdomsskolen, ville 60 prosent færre tenåringsjenter under 17 år bli utsatte for sosiale og fysiske komplikasjoner av graviditet i ung alder. I enkelte tilfeller er komplikasjonene svært alvorlige og dødelige.19

Kjønnslemlestelse av jenter er en tradisjonell praksis knyttet til lokale normer og verdisett, som har vist seg å opphøre når de som lever med denne tradisjonen kollektivt enes om å endre de sosiale normene. Langsiktig lokalt arbeid støttet av nasjonalt lovforbud, informasjonskampanjer og utdanning har sammen bidratt til at omfanget av kjønnslemlestelse har gått ned i mange land. Ifølge UNICEF er det fremdeles to – tre millioner jenter som kjønnslemlestes årlig. Dette skjer til tross for at flertallet av jenter og kvinner i land hvor kjønnslemlestelse utføres, ønsker avskaffelse av praksisen.

I arbeidet med å forebygge kjønnslemlestelse har det vist seg effektivt å benytte en bredere tilnærming hvor man inkluderer uformell opplæring i lese-, skrive – og regneferdigheter, eller andre tiltak som er relevante i den lokale sammenheng. Lærere spiller ofte en viktig rolle som endringsagenter i lokalsamfunn gjennom skoleundervisning og voksenopplæring. Erfaring viser at jenter som fullfører skolen har betydelig mindre risiko for å bli utsatt for kjønnslemlestelse, enn dem som ikke får denne muligheten.

Boks 2.4 Bruk av skolen i kampen mot kjønnslemlestelse. Redd Barnas engasjement i Etiopia

Skolen og læreren har en nøkkelrolle i bekjempelsen av kjønnslemlestelse. For å øke læreres involvering og engasjement i arbeidet mot kjønnslemlestelse, blir det holdt kurs og opplæring for lærere. Så langt har 24 barneskoler i Afar-regionen integrert ulike utdanningsaktiviteter knyttet til arbeidet mot kjønnslemlestelse i pensum.

For å øke skolebarns kunnskap om effektene av kjønnslemlestelse, og for å gjøre barna i stand til å påvirke foreldre og lokalsamfunn, er det opprettet «skoleklubber» som er ledet av barn. Lærere tilrettelegger og følger opp arbeidet som gjøres i disse klubbene. De skolebaserte aktivitetene mot kjønnslemlestelse er knyttet opp mot landsbyens arbeid. Lærere og skoleledere er medlemmer av komiteene som arbeider på landsbynivå. Slik videreformidles kunnskap og innsatsen koordineres bedre.

2.4.4 Utdanning er ryggraden i nasjonsbygging og demokratiutvikling

World Economic Forum 2014 påpekte at økende ulikhet mellom rike og fattige innad i land og mellom land utgjør den største globale sikkerhetsrisikoen i dag.20 Dersom verden ikke evner å imøtegå ulikhet på en bærekraftig måte, vil dette gjøre det vanskelig, om ikke umulig, å sikre at alle får innfridd sine grunnleggende menneskerettigheter.

Utdanning er historisk sett ryggraden i nasjonsbygging og kunnskap er et nødvendig virkemiddel i kampen mot terrorisme og religiøs og politisk fanatisme. Stater som velger å satse på demokrati, fred og toleranse kan sikre slike verdier gjennom å prioritere utdanning til alle, basert på kvalitet og ikke-diskriminering. Hat og ekstremisme kan ikke bekjempes bare gjennom utdanning, men det er vanskelig å se at slike fenomener kan elimineres uten satsing på opplæring- og utdanningstiltak. Voldsbruk og rekruttering til væpnede grupper henger ofte sammen med lediggang og manglende utdanningstilbud. Dette gjelder både i storbyenes slumområder og i land hvor det allerede er konflikt, eller hvor det er fare for konflikt.

Sannsynligheten for å delta i valg er en og en halv ganger større for en person med grunnutdanning, og hele tre ganger større for en person med minst ungdomsskolen, enn for en person uten utdanning.21 I Afrika sør for Sahara har syv prosent av unge tilgang til universitetsutdanning, mens gjennomsnittet globalt er 30 prosent.22 Når vi vet at utdanning på høyere nivå øker potensialet for vekst og demokrati, er dette en utfordring for demokratiutviklingen.

Utdanning bidrar også til mer likestilling gjennom kunnskap og holdningsendringer blant elevene og i lokalsamfunnet generelt. Her er utdanning av gutter svært viktig. Nye studier viser at gutter som får utdanning og lærer respekt for jenters rettigheter, spiller en enda mer avgjørende rolle for likestilling i sine lokalsamfunn enn jenter gjør. Gutter og menns makt til å endre kjønnsroller kan med fordel brukes mer aktivt i skolen.

Fotnoter

1.

Bl.a. Romer, Lucas og Barro

2.

GMR, 2013/4

3.

General Education, Vocational Education, and Labor-Market Outcomes over the Life-Cycle, Hanushek, EA et al., Institute for the Study of Labor, 2 Discussion Paper No. 6083, Bonn, Germany, October 2011

4.

«Education at OECD. Core Findings and Policy Directions», OECD, 2009

5.

Artikkel 13

6.

Jf. Tabell 1.1. og fotnote 7.

7.

GMR 2013/4

8.

EFA GMR 2012, Norads resultatrapport 2013

9.

EFA GMR, 2013/4 Gender Summary og Girls’ Education – the facts, UNESCO/GMR

10.

Brookings

11.

GMR, 2013/4

12.

GMR 2013/14 tabell s. 76

13.

ILO 2014

14.

Education First, An Initiative of the United Nations Secretary-General (2012)

15.

Majgaard og Mingat, 2012

16.

UNESCO 2013

17.

Rapporten State of World Population utgis av FNs befolkningsfond UNFPA og tar for seg befolkningssituasjonen i verden. Årets rapport handler om tenåringsgraviditeter. «Motherhood in Childhood – facing the challenge of adolescent pregnancy».

18.

UNFPA Child Marriage: Giving Girls a Chance: An Agenda for Action, pp 51:52

19.

Girls’ education-the facts, UNESCOs hjemmeside, oktober, 2013

20.

Verdensbanken

21.

GMR 2013/4

22.

Verdensbankens blogg, Hvordan møte Afrikas enorme behov for høyere utdanning av Rittva Reinikka, 4. juni 2013

Til toppen
Til dokumentets forside