NOU 2014: 3

Grunnlaget for inntektsoppgjørene 2014

Til innholdsfortegnelse

5 Institusjonelle trekk ved lønnsdannelsen i Norge

I dette vedlegget gjennomgås organisasjonsgrader både på arbeidstaker- og arbeidsgiversiden, ulike systemer for tariffavtaler og omfanget av tariffavtaledekning. De gis også en oversikt over store tariffavtaler etter næring/ sektor. Vedlegget bygger på NOU 2013: 13 Lønnsdannelsen og utfordringer for norsk økonomi (Holden III).

5.1 Organisasjonsgrader på arbeidstakersiden

Organisasjonsgraden på arbeidstakersiden i Norge har falt fra 57 pst. i 1990 til 53 pst. i 2000 og knapt 52 pst. i 2012.1 Sammenliknet med andre vestlige land er organisasjonsgraden i Norge på arbeidstakersiden likevel fortsatt relativt høy. De ansatte er organisert i ulike forbund som er tilsluttet de fire hovedorganisasjonene; LO, Unio, YS og Akademikerne, samt en del mindre, frittstående forbund, jf. tabell 5.1. Av disse er Norges Ingeniør- og Teknologiorganisasjon (NITO) den største organisasjonen med om lag 72 000 medlemmer totalt i 2012. Utviklingen i andelen organiserte arbeidstakere i de ulike arbeidstakerorganisasjonene siden 1972 vises i figur 5.1.

Tabell 5.1 Medlemstall i de fire hovedorganisasjonene og i frittstående forbund per 31.12.2012 og andelen yrkesaktive medlemmer.

Medlemstall totalt

Yrkesaktive medlemmer

Andelen yrkesaktive medlemmer

Yrkesaktive medlemmer som andel av alle sysselsatte lønnstakere. Pst

Landsorganisasjonen (LO)

895 257

628 000

70,2

26,0

Unio

311 111

238 275

76,6

9,9

YS

226 624

162 319

71,6

6,7

Akademikerne

170 387

123 956

72,7

5,1

Frittstående forbund

123 770

97 778

79,0

4,1

Sum

1 727129

1 250 328

72,4

51,9

Kilde: NOU 2013: 13 Lønnsdannelsen og utfordringer for norsk økonomi.

Figur 5.1 Andelen organiserte arbeidstakere i de ulike arbeidstakerorganisasjonene. 1972–2012. Yrkesaktive medlemmer.

Figur 5.1 Andelen organiserte arbeidstakere i de ulike arbeidstakerorganisasjonene. 1972–2012. Yrkesaktive medlemmer.

Kilde: NOU 2013: 13 Lønnsdannelsen og utfordringer for norsk økonomi.

5.2 Organisasjonsgrader på arbeidsgiversiden

Arbeidsgiversiden i Norge består av fem store aktører. I privat sektor og offentlig eide selskaper er Næringslivets Hovedorganisasjon (NHO), Arbeidsgiverforeningen Spekter og Hovedorganisasjonen Virke de mest sentrale. I offentlig sektor er KS arbeidsgiverpart i kommunene, fylkeskommunene (utenom Oslo kommune) og kommunale foretak, mens Kommunal- og moderniseringsdepartementet er arbeidsgiverpart i staten. I tillegg har Finans Norge medlemsbedrifter til sammen har om lag 40 000 ansatte innen bank- og forsikring, mens Norges Rederiforbunds medlemsbedrifter sysselsetter om lag 45 000 sjøfolk og offshorearbeidere.

Tabell 5.2 Sysselsatte1 i staten og i medlemsvirksomheter i arbeidsgiverorganisasjoner. 2003 og 2012.

Antall sysselsatte. 1000 personer

Sysselsatte som andel av alle sysselsatte lønnstakere. Pst.

Alle

I virksomheter med tariffavtale

Andel med tariffavtale. Pst.

Alle

I virksomheter med tariffavtale

2003

2012

2003

2012

2003

2012

2003

2012

2003

2012

Næringslivets Hovedorganisasjon

503

574

389

427

77

74

24

24

19

18

Kommunesektoren2

393

466

393

466

100

100

19

19

19

19

Hovedorganisasjonen Virke

115

211

88

95

77

45

5

9

4

4

Arbeidsgiverforeningen Spekter

165

189

165

187

100

99

8

8

8

8

Staten som arbeidsgiver

125

149

125

149

100

100

6

6

6

6

Øvrige organisasjoner (Norges Rederiforbund, Finans Norge m.fl.)

160

212

126

156

79

74

8

9

6

6

Sum

1 461

1 801

1 286

1 480

88

82

70

75

61

61

1 Andelen deltidsansatte varierer mellom organisasjonene/virksomhetene. Det er mange deltidsansatte i kommunene, Virkeområdet og i helseforetakene. Stillingsandel eller deltidsbrøk kan også variere mellom områdene.

2 Omfatter ansatte i kommunene inklusive Oslo kommune, fylkeskommunene og andre virksomheter som er medlemmer i KS, herunder bedriftsmedlemmer.

Kilde: NOU 2013: 13 Lønnsdannelsen og utfordringer for norsk økonomi og Beregningsutvalget.

5.3 Tariffavtalene

En tariffavtale er en kollektiv regulering av lønns- og arbeidsvilkår. Tariffavtaler inngås mellom en fagforening og en arbeidsgiver eller arbeidsgiverforening, og er bindende for avtalens parter og deres medlemmer. Tariffavtalene har derfor fundamental betydning for hvordan lønnsdannelsen finner sted i Norge. I tillegg til lønn, regulerer tariffavtalene også bestemmelser om forhold som sosiale rettigheter, pensjon for de som har dette avtalefestet, arbeidstidsspørsmål, samt oppsigelsesfrister, medbestemmelse og permittering. Hva som inngår, varierer mellom de ulike tariffavtalene. Avtalene inngås på ulike nivåer i de ulike sektorene; mellom arbeidstakernes hovedorganisasjoner og en arbeidsgiverforening, mellom et fagforbund og en arbeidsgiverorganisasjon på bransjenivå, eller mellom bedriftsledelsen og forbundenes tillitsvalgte.

Tariffavtalene har ulike prinsipper for fastsettelse av lønn og lønnsutvikling, der det sentrale skillet er om reguleringen skjer på sentralt eller lokalt nivå, eller i kombinasjoner av disse. Konfliktretten i tradisjonell forstand ligger som hovedregel på sentralt nivå. Det kan i hovedsak skilles mellom tre hovedtyper tariffavtaler:

1. Minstelønnsavtaler

Minstelønnsavtaler er den vanligste lønnsfastsettende mekanismen i tariffavtalene i privat sektor, særlig blant arbeidere. Minstelønnsavtaler fastsetter minimumsavlønning for ulike kategorier av arbeidstakere. I tillegg forhandles det lokalt i bedriftene/virksomhetene om tillegg. Den vanligste måten å utforme lokale tillegg på er etter «de fire kriteriene» virksomhetens økonomi, produktivitet, framtidsutsikter og konkurranseevne.I Industrioverenskomsten er det i tillegg et femte kriterium: den aktuelle arbeidskraftsituasjonen.

Det er stor forskjell på minstelønnsavtalene mellom ulike områder. I noen områder har man én eller to minstelønnssatser for unge/nyansatte lønnstakere som dermed gjelder for en liten andel av de ansatte, mens i andre områder avtales det minstelønnsstiger som omfatter rundt halvparten av de ansatte på det aktuelle området. Hvor mye som avtales sentralt og hvor mye lokal lønnsdannelse det er, varierer også mye fra område til område.

Lønnssystemet i kommunesektoren er også et minstelønnssystem for de fleste arbeidstakergrupper, men i motsetning til i minstelønnsavtaleområder i privat sektor blir rammene for de lokale tilleggene fastsatt i de sentrale forhandlingene.

2. Normallønnsavtaler

Normallønnsavtaler regulerer både nivå og endringer i forbindelse med tariffoppgjør. Lønnsfastsettelsen i slike avtaler er dermed i det alt vesentligste sentralisert. Tariffavtaler med fast lønnsregulativ kalles ofte normallønnsavtaler. Slike avtaler forutsetter i utgangspunktet at det ikke skal avtales tillegg utover normallønnen. Staten og Oslo kommune har normallønnsavtaler, men også deler av privat sektor, som bussbransjen, renhold, hotell- og restaurantvirksomhet (Riksavtalen), elektrofag, og vektere har slike avtaler.

3. Avtaler uten sentrale lønnsbestemmelser

I avtaler uten sentrale lønnsbestemmelser foregår lønnsfastsettelsen i sin helhet lokalt, med unntak for enkelte tariffavtaler for funksjonærer i YS-forbund. Avtaler uten sentrale lønnsbestemmelser er dominerende blant annet for funksjonærgrupper med lang utdanning i privat sektor og for YS’ funksjonæravtaler med NHO. Det inngås også funksjonæravtaler mellom sentrale parter, men disse er snarere prosedyreregler for hvordan lønns- og arbeidsvilkår kan bestemmes i den enkelte bedrift, både som kollektive og individuelle avtaler.

5.3.1 Tariffavtalenes varighet

Tariffavtalene er i all hovedsak toårige, men som regel med adgang til å forhandle om lønn for annet avtaleår (mellomoppgjør). De utløper normalt om våren. I NHO, Virke og i Spekter med unntak av helseforetakene utløper de fleste tariffavtalene 31. mars. I de øvrige tariffområder er utløp gjerne tidligst 30. april. Mekanismene for revisjon av tariffavtaler er nøye regulert i partenes avtaleverk og i lovgivingen. Arbeidstvistloven inneholder bestemmelser om hvem som kan inngå tariffavtaler og hvordan de reforhandles. Arbeidstvistloven dekker hele arbeidslivet, bortsett fra staten. I staten gjelder tjenestetvistloven, som i hovedsak bygger på de samme prinsippene som arbeidstvistloven, men som er tilpasset særlige forhold i staten.

5.3.2 Tariffavtaledekning

Tariffavtalene omfatter flere enn de arbeidstakere som er organisert. Det skyldes bl.a. at arbeidsgivere som er tariffbundet gjennom avtale- og rettspraksis, forpliktes å legge til grunn tariffavtalens vilkår også for ansatte i bedriften som ikke er organisert, hvis de faller inn under tariffavtalens virkeområde. Tariffavtaledekningen i privat sektor er om lag 50 pst., mens det er full avtaledekning i offentlig sektor. Som gjennomsnitt for alle arbeidstakere, er tariffavtaledekningen rundt 67 pst.

Tabell 5.3 viser andelen arbeidstakere i ulike bransjer og sektorer som omfattes av tariffavtaler, og at tariffavtaledekningen øker med bedriftsstørrelsen. Det framgår at tariffavtaledekningen er lavest i næringen Faglig, vitenskapelig og teknisk tjenesteyting og i engroshandel. Tallene er basert på en utvalgsundersøkelse og de er derfor beheftet med usikkerhet. Det kan dessuten være store forskjeller innenfor enkelte bransjer. I transport er for eksempel tariffavtaledekningen høy innen buss, men lav innen langtransport med gods.

Tabell 5.3 Andelen arbeidstakere med tariffavtale etter bransje/sektor og bedriftsstørrelse. Privat sektor. 2012. Pst.

Bransje/sektor

Transport og lagring

71

Privat undervisning, helse og sosial omsorg

69

Industri, olje, bergverk

63

Finansierings- og forsikringsvirksomhet

62

Detaljhandel

57

Overnattings- og serveringsvirksomhet1

56

Bygg, anlegg, el. og kraft

51

Annen tjenesteyting

51

Forretningsmessig tjenesteyting og fast eiendom

43

Informasjon og kommunikasjon

39

Faglig, vitenskapelig og teknisk tjenesteyting

34

Engroshandel

31

Bedriftsstørrelse

1–4 ansatte

32

5–9 ansatte

44

10–19 ansatte

54

20–49 ansatte

56

50–99 ansatte

60

100–199 ansatte

59

Over 200 ansatte

64

1 Det er usikkerhet knyttet til dette tallet. I utvalgsundersøkelsen svarer 56 prosent av arbeidstakere i overnattings- og serveringsvirksomhet at de har tariffavtale, mens registerdata (jf. Fafo-rapport 2010:47) tilsier at tariffavtaledekningen er vesentlig lavere.

Kilde: NOU 2013: 13 Lønnsdannelsen og utfordringer for norsk økonomi.

Andelen arbeidstakere som oppgir at deres lønn fastsettes gjennom tariffavtale, er høyere i spørreundersøkelser enn det en kan forvente ut fra registerbaserte kilder. Dette kan forklares ved misforståelser eller manglende kunnskap, men også ved at lønnssatsene i tariffavtalene benyttes i bedrifter som ikke formelt er bundet av disse avtalene (frivillig tilslutning). Det er vanskelig å vite hvor stort omfang dette har, men det antas at det særlig gjelder mindre virksomheter. I tillegg bidrar allmenngjøring i noen bransjer til å gjøre enkelte av tariffavtalens bestemmelser gjeldende for flere.

5.4 Allmenngjøring

Lov om allmenngjøring av tariffavtaler mv. (allmenngjøringsloven) trådte i kraft samtidig med EØS-avtalen 1. januar 1994. Lovens formål er å sikre utenlandske arbeidstakere lønns- og arbeidsvilkår som er likeverdige med de vilkår norske arbeidstakere har, og slik hindre konkurransevridning til ulempe for bedrifter med norske arbeidstakere.

Loven åpner for at en uavhengig nemnd med deltakelse fra partene, Tariffnemnda, etter krav fra en arbeidstaker- eller arbeidsgiverorganisasjon kan fastsette at en landsomfattende tariffavtale helt eller delvis skal gjelde alle arbeidstakere i et fag eller et geografisk område, enten de er organiserte eller ikke og både for norske og utenlandske arbeidstakere. Det er i hovedsak overenskomstenes minstelønnssatser som er blitt allmenngjort, men også bl.a. arbeidstidsbestemmelser, kompensasjon for reise, kost og losji. Allmenngjøring innebærer således at det settes et gulv for hvor lavt arbeidstakere i den aktuelle bransjen kan lønnes.

Tariffnemndas vedtak om allmenngjøring fastsettes i forskrift og gjelder for alle arbeidstakere som utfører arbeid av den art forskriften omfatter. Forskriftens lønns- og arbeidsvilkår vil således gjelde som ufravikelige minstevilkår i alle bedrifter med arbeidsforhold som omfattes av den aktuelle allmenngjøringsforskriften. Dersom arbeidstakerne allerede er bundet av en tariffavtale, vil denne avtalens vilkår bare måtte vike i den grad vilkårene som følger av allmenngjøringsforskriften samlet sett er gunstigere for arbeidstakerne. Allmenngjøringen kan dermed ha betydelige virkninger for arbeidstakere som ikke er dekket av en tariffavtale, dvs. om lag halvparten av alle arbeidstakere i privat sektor.

Følgende tariffavtaler er for tiden allmenngjort gjennom forskrifter fra Tariffnemnda:

  • Tariffavtale for jordbruks- og gartnerinæringene

  • Tariffavtale for byggeplasser i Norge

  • Verkstedsoverenskomsten for skips- og verftsindustrien

  • Tariffavtale for renholdsbedrifter

Arbeidstilsynet fører tilsyn med at lønns- og arbeidsvilkår som følger av vedtak om allmenngjøring blir overholdt.

Tabell 5.4 Store tariffavtaler etter næring/sektor.

Næring/sektor

Tariffavtale

Forbund/forening

Arbeidsgiverorganisasjon

Forhandlingsnivå og omfang

Lønnsdannelse

Antall ansatte som omfattes

Industrien

Industrioverenskomsten1

LO/Fellesforbundet

NHO/Norsk Industri

Forbundsvist, arbeidere

Minstelønn

35–40 000

Bygg- og anleggsvirksomhet

Fellesoverenskomsten for byggfag

LO/Fellesforbundet

NHO/ Byggenæringens Landsforening

Forbundsvist, arbeidere

Minstelønn

Om lag 40 000

Varehandel

Landsoverenskomsten med bransjeavtaler

Handel og Kontor

Virke

Forbundsvist, funksjonærer

Minstelønn

Om lag 45 000

Samferdsel

Overenskomst for Posten

LO Stat

Spekter

Sentralt mellom LO Stat og Spekter. Lokalt mellom forbundene og ledelsen.

Minstelønn

Om lag 15 000

Bussbransjeavtalen

LO/NTF og YS/YTF

NHO/NHO Transport

Forbundsvist, arbeidere

Normallønn

Om lag 10 000 (8 500 årsverk)

Hotell- og restaurantvirksomhet

Riksavtalen for hotell- og restaurant

LO/Fellesforbundet

NHO/NHO Reiseliv

Forbundsvist, arbeidere

Normallønn

25–30 000

Finanstjenester

Sentralavtalen for finansnæringen

Finansforbundet, Postkom

Finans Norge

Sentralt, vertikalt

Minstelønn

Om lag 25 000

Staten

Hovedtariffavtalene i staten

Hovedsammenslutningene i staten

KMD

Sentralt, vertikalt

Normallønn

Om lag 148 000

Kommuner og fylkeskommuner, ekskl. Oslo kommune

Hovedtariffavtalen, kap 4 (stillinger med hovedsakelig sentral lønnsdannelse)

Forhandlings-sammenslutninger i KS-området

KS

Sentralt, vertikalt

Minstelønn

Om lag 376 000

Hovedtariffavtalen, kap 3 og 5 (stillinger med lokal lønnsdannelse)

Lokalt. Ledere og akademikere

Uten lønnssatser

Om lag 43 000

De statlig eide helseforetakene

Overenskomst for Norsk Sykepleierforbund

Norsk Sykepleierforbund

Spekter

Sentralt, forbundsvist

Minstelønn

Om lag 36 000

Overenskomst for LO-forbund

Forbundene i LO Stat

Sentralt, forbundsvist

Minstelønn

Om lag 24 200

Overenskomst for YS-forbund

Forbundene i YS Spekter

Sentralt, forbundsvist

Minstelønn

Om lag 8 700

Overenskomst Akademikerne – Helse

Foreningene i Akademikerne – Helse

Sentralt, forbundsvist og lokalt

Normallønn/minstelønn/ uten lønnssatser

Om lag 17 200 i overenskomst-området Akademikerne – Helse

NHO-området

Hovedavtalen Tekna

Tekna, Akademikerne

NHO/tilsluttede landsforeninger

Lokalt, funksjonærer

Uten lønnssatser

Om lag 13 000 medlemmer

NHO-området

Overenskomst NITO

NITO

NHO/tilsluttede landsforeninger

Lokalt, funksjonærer

Uten lønnssatser

Om lag 16 000 medlemmer

1 Om lag 2 500 av de som er omfattet av Industrioverenskomsten, er ansatte i byggebedrifter.

Kilde: NOU 2013: 13 Lønnsdannelsen og utfordringer for norsk økonomi.

Fotnoter

1.

Definert som andelen lønnstakere som er medlem av en arbeidstakerorganisasjon.

Til forsiden