8 Utdanningslengde for innvandrere – SSBs utdanningsregister

SSBs utdanningsstatistikk baserer seg på årlige rapporter inkl fødselsnummer fra alle norske utdanningsinstitusjoner fra og med 1972 over:

• Alle personer som er i gang med en utdanningsaktivitet

• Alle personer som har avsluttet en utdanningsaktivitet

• I tillegg data fra Lånekassa over nordmenn som studerer i utlandet

Viktigste mangel er data over utdanning fullført i utlandet før innvandring til Norge. For å bøte på dette har SSB med jevne mellomrom (1991, 1999, 2011 og i 2012) gjennomført spørreundersøkelser blant innvandrere som var registrert med uoppgitte utdanningsopplysninger i SSBs registre. Dette ble gjort for å få informasjon om utdanning de har fullført i andre land enn Norge. Før undersøkelsen i 2011 manglet SSB opplysninger om utdanning for mer enn fire av ti innvandrere som var 16 år eller mer, samtidig som registeropplysningene er nesten fullstendig for resten av befolkningen.

Mangel på utdanningsopplysninger for innvandrere gjør det vanskelig å forske og gjøre analyser om hvilken betydning utdanning har. Det har hittil ikke eksistert egnede datakilder for innhenting av innvandreres utdanning. Dette har ført til en skjevhet i datagrunnlaget som har gjort det vanskelig å presentere et godt bilde av ulike grupper og befolkningen som helhet i statistikken.

Utdanningsdata om alle som er registrert bosatt i Norge, innhentes i dag vanligvis fra forskjellige registre, hovedsaklig fra de studieadministrative systemene ved norske læresteder og diverse autorisasjonsregistre. SSB har hittil ikke fått opplysninger om utdanning fullført av personer i utlandet dersom de ikke har vært registrerte i disse kildene. Dette har medført at antallet med ukjent fullført utdanning har vokst for hvert år i takt med tilstrømningen av innvandrere til Norge. I spørreundersøkelsen som SSB gjennomførte i 2011, ble det sendt ut brev til nesten 218 000 personer. Data fra undersøkelsen inneholdt for det meste svar fra personer som var kommet til Norge etter forrige undersøkelse som ble gjennomført i 1999. Data fra denne undersøkelsen fanget derfor opp nyankomne/relativt nyankomne innvandrere. Nesten 139 000 personer svarte på undersøkelsen, noe som ga en svarprosent på vel 64 prosent. Etter undersøkelsen var andelen med uoppgitt utdanningslengde sunket fra 43 prosent til om lag 20 prosent, og 101 000 personer sto nå med uoppgitt utdanning i registeret, se tabell 8.1.

Det jobbes også for å kunne hente så mye som mulig av utdanningsopplysninger fra andre kilder.

Personer som kommer fra EØS-land må registrere seg via EØS-registreringsordning1 (hos politiet eller på Servicesentrene for utenlandske arbeidstakere). I det elektroniske registreringsskjemaet er det fra og med medio november 2012 lagt inn spørsmål om utdanning, men det er frivillig å svare på dette. For personer som kommer til Norge fra land utenfor EØS-området er det obligatorisk å oppgi utdanningsopplysninger ved søknad om tillatelse som gir grunnlag for permanent opphold. Dette gjaldt også fra medio november 2012. Nordiske borgere trenger ikke å registrere seg.

Sammenliknes innvandrere, norskfødte med innvandrerforeldre og den øvrige befolkningen i aldersgruppen 25–49 år, har innvandrere en større andel med høyeste fullførte utdanning på grunnskolenivå og på lang universitets- og høgskoleutdanning enn begge de to andre gruppene. Basert på tall for 2011 har 27 prosent av innvandrere, 26 prosent av norskfødte med innvandrerforeldre og 18 prosent av den øvrige befolkningen grunnskole som høyeste fullførte utdanning. Blant innvandrere har 16 prosent lang universitets- eller høgskoleutdanning på mer enn fire år. I den øvrige befolkningen har 10 prosent utdanning på dette nivået, mens 14 prosent av norskfødte med innvandrerforeldre har det. To prosent av innvandrerne har ingen fullført utdanning, og de fleste av dem er kvinner. Innvandrere fra Europa utgjør den største innvandringsgruppen når vi fordeler på verdensdeler, jf. tabell 8.2. Vel halvparten av innvandrere i aldersgruppen 25–49 år kommer fra et europeisk land. Det er EU-land i Øst-Europa som står for den største andelen fra Europa. Polske innvandrerne er i absolutt flertall med nesten 45 300, og som nummer to i antall er de svenske med omtrent 19 500 personer. Deretter kommer de fleste fra Litauen og Tyskland. Innvandrere fra andre verdensdeler følger deretter i antall. Innvandrere fra Irak, Somalia og Pakistan utgjør også relativt store grupper i antall.

To av tre polske menn som har innvandret til Norge, har videregående skole som den høyeste fullførte utdanningen. For polske kvinner er andelen 39 prosent og 26 prosent har universitets- eller høgskoleutdanning som er lengre enn fire år. Bare 10 prosent av polske menn har fullført like lang utdanning.

De sist ankomne innvandrerne er høyere utdannet enn de som har bodd her lenge. Mens 47 prosent av de som har bodd i Norge i 0–4 år har en høyere utdanning, er tilsvarende tall 32 prosent for de som har bodd her i 20 år eller mer.

I sin presentasjon av lønnsstatistikken etter utdanning for 2012 har SSB inkludert utdanningskoder fra spørreundersøkelsen i 2011 om utdanningsnivå blant innvandrere.

Betydningen for gjennomsnittslønnen ser ut til å ha mest å si for gruppene med lengst utdanning, og dette blir tydeligere dersom vi ser på enkeltnæringer. I tabell 8.3 er industri benyttet som eksempel.

Lønnsveksten blir lav i gruppene med lengst utdanning som følge av at det kom inn mange nye personer med lavere lønnsnivå enn andre med tilsvarende utdanning. I gruppen med utdanning over 4 år var lønnsnedgang på 2,5 prosent fra 2011 til 2012, mens veksten for gruppen med inntil 4 års høgskoleutdanning var 0,4 prosent. Den svake lønnsutviklingen for disse to gruppene i 2012 skyldes at innvandreres påvirkning av lønnsveksten for de med lengst utdanning ble synliggjort i 2012, mens virkningen fordeler seg i større eller mindre grad på alle årene etter spørreundersøkelsen i 1999.

Det ble også gjennomfør en mindre undersøkelse i 2012 der flere innvandere fikk utdanningskode. I tabell 8.4 vises månedslønn for personer som fikk ny utdanningskode både i 2011 og 2012, og som er ansatt i foretak trukket ut til lønnsstatistikken for industri i 2012 og 2013. Tabellen viser også månedslønn for alle heltidsansatte i industrien i disse to årene. Tabellen viser at denne gruppen ansatte både totalt sett og i alle utdanningsgrupper har et klart lavere lønnsnivå enn gjennomsnittet i alle utdanningsgruppene. Særlig stor er forskjellen i månedslønn for ansatte med universitets- og høgskoleutdanning over 4 år, om lag 17 000 kroner lavere enn gjennomsnittet for alle i denne utdanningskategorien i 2012, og enda lavere i 2013.

Dersom en justerer 2012-lønnsstatistikken ved å ta bort utdanningskodene for de som var med i spørreundersøkelsen, vil gruppen med uoppgitt utdanning øke. Brukes igjen industri som eksempel, får vi tall som i tabell 8.5.

Sammenligner vi tabell 8.3 og tabell 8.5, ser vi at antall uoppgitt i 2012 har økt fra 7 675 til 14 207 personer, og at lønnsveksten har økt i alle grupper, særlig for gruppen med lengst utdanning, fra en nedgang på 2,5 prosent, til en økning på 2,5 prosent. For gruppen med høyskoleutdanning under 4 år øker lønnsveksten fra 0,4 prosent til 3 prosent.

Dersom vi justerer 2011-lønnsstatistikken ved å koble lønnsstatistikken for 2011 mot utdanningsregisteret for 2011 og legge ny utdanningskode på de som var med på spørreundersøkelsen, vil gruppen med uoppgitt utdanning i 2011 reduseres. Med industri som eksempel får vi tall som i tabell 8.6.

Tendensen er her den samme som i tabell 8.5, men enda tydeligere. «Uoppgitt»-gruppen i 2011 halveres fra opprinnelig 11 636 ansatte til 5 672 personer når resultater fra spørreundersøkelsen tas med. Lønnsveksten for gruppene med lengst utdanning øker enda mer enn når 2012-tallene ble justert, vi får en lønnsvekst på 3,7 prosent for ansatte med høyskoleutdanning både over og under 4 år.