Aktiver Javascript i din nettleser for en bedre opplevelse på regjeringen.no

Prop. 118 S (2013–2014)

Endringer i statsbudsjettet 2014 (endring av den differensierte arbeidsgiveravgiften og kompenserende tiltak)

Til innholdsfortegnelse

3 Endringer i Stortingets vedtak om avgifter til folketrygden 2014

Regjeringen foreslår at ordningen med differensiert arbeidsgiveravgift (DA) i hovedsak videreføres på samme måte som gjeldende ordning etter 1. juli 2014. DA-ordningen er i norsk rett regulert i folketrygdloven og i de årlige stortingsvedtak om fastsetting av avgifter mv. til folketrygden. DA-ordningen bygger i hovedsak på to EU/EØS-regelsett for statsstøtte. Det ene er ESAs retningslinjer for regional statsstøtte (RAG) som gir grunnlag for den generelle delen av DA-ordningen i sonene II-V. Det andre regelsettet er forordningen om de minimis-støtte, såkalt bagatellmessig støtte. Regelverket om bagatellmessig støtte er grunnlaget for fribeløpsordningen for sone Ia og for arbeidsgivere i sektorene som ikke kan få regionalstøtte. Videre vil EU/EØS-retningslinjene om støtte til foretak i vanskeligheter ha betydning for utformingen av DA-ordningen.

Bakgrunnen for endringene i DA-ordningen er nye EU/EØS-retningslinjer for regionalstøtte. Det er videre gjort endringer i EU/EØS-reglene for bagatellmessig støtte. De mest sentrale endringene for DA-ordningen er at det geografiske virkeområdet utvides, og at det er innført flere, og mer omfattende sektorbegrensninger. De mer omfattende sektorbegrensningene innebærer at flere arbeidsgivere enn i dag må beregne avgift helt eller delvis med full sats. Videre er det oppstilt nye og mer omfattende krav om kontroll med at støtten tildeles i samsvar med regelverket for statsstøtte. Det er også oppstilt strengere krav til offentliggjøring av opplysninger om tildelt støtte, herunder hvem som mottar støtte, hvor mye de mottar og det nasjonale regelverket som hjemler støtten.

Samlet vil de nye kravene i EU/EØS-regelverket føre til at det norske regelverket for DA-ordningen kompliseres, og at flere arbeidsgivere enn i dag vil bli berørt av sektorbegrensningene. De nye kravene om offentliggjøring av regionalstøtte krever lovendring, som er foreslått i Prop. 94 LS (2013–2014) om endringar i skatte-, avgifts- og tollovgivinga kapittel 9. For øvrig vil endringene gjennomføres ved endringer i Stortingets vedtak om fastsetting av avgifter mv. til folketrygden for 2014.

Den mest sentrale endringen er at ESA trolig vil godkjenne at ordningen utvides med 31 nye kommuner. Disse kommunene, med til sammen om lag 156 000 innbyggere, har hatt en svak utvikling i folketall, sysselsetting eller økonomisk vekst. Av disse er 26 kommuner allerede omfattet av gjeldende ordning, men da etter reglene for bagatellmessig støtte (fribeløpsordningen). Arbeidsgiverne i disse kommunene vil følgelig fra 1. juli kunne beregne redusert avgift uten beløpsgrensen som gjelder for bagatellmessig støtte. De kommunene som kommer inn i den generelle delen av ordningen er:

  • Hedmark: Kongsvinger, Nord-Odal, Sør-Odal, Eidskog, Grue, Åsnes, Våler og Åmot

  • Oppland: Søndre Land og Nordre Land

  • Buskerud: Rollag

  • Telemark: Drangedal, Nome og Hjartdal

  • Aust-Agder: Risør, Gjerstad og Åmli

  • Rogaland: Sauda

  • Hordaland: Tysnes, Kvinnherad og Jondal

  • Møre og Romsdal: Vanylven (sone III), Sande, Stordal, Vestnes og Nesset

  • Sør-Trøndelag: Ørland, Agdenes, Bjugn (sone III) og Meldal (sone III)

  • Nord-Trøndelag: Inderøy

Det er sektorunntak i dagens ordning. Dette gjelder for stålproduksjon og skipsbygging. I disse sektorene beregner altså arbeidsgiver full avgift, uavhengig av hvor foretaket er lokalisert. Fra 1. juli vil arbeidsgivere med aktiviteter knyttet til skipsbygging kunne benytte redusert sats. Men ellers vil de mer omfattende sektorbegrensningene medføre at flere arbeidsgivere enn i dag må ta stilling til om de er berørt av unntakene, og følgelig beregne avgift med full sats av hele eller deler av avgiftsgrunnlaget. Videre vil ordningen med bagatellmessig støtte etter regjeringens forslag omfatte arbeidsgivere i alle soner (unntatt i sone I, der det betales full avgift).

For å få disse forholdene klarere frem, foreslås det en omstrukturering av vedtakets bestemmelser om arbeidsgiveravgift.

3.1 Sektorbegrensningene

Retningslinjene for regionalstøtte har sektorbegrensninger som innebærer at arbeidsgivere som utøver aktiviteter innenfor visse sektorer, ikke kan motta støtte i form av redusert avgift. Aktivitetene innenfor disse sektorene er altså unntatt fra den generelle DA-ordningen (sone II–V), hvilket innebærer at arbeidsgiver ikke kan benytte redusert sats ved beregning av arbeidsgiveravgift for lønnskostnader til disse aktivitetene.

De unntatte sektorene

Sektorunntakene gjelder produksjon av varer og tjenester i sektorene stål, syntetfiber, transport, energi, flyplasser, finans- og forsikring, samt visse hovedkontorfunksjoner og rådgivningstjenester i konsern.

Stål- og syntetfibersektorene er definert i egne vedlegg til retningslinjene for regionalstøtte. I forslaget til avgiftsvedtak vises det til disse definisjonene, på samme måte som i gjeldende vedtak.

Finans- og forsikringssektoren og de unntatte hovedkontorfunksjonene og rådgivningstjenestene i konsern er angitt med næringskoder (NACE-koder) i retningslinjene. NACE er en felles-europeisk standard for næringsklassifisering. I forslaget til avgiftsvedtak brukes de tilsvarende kodene i den norske standarden for næringsklassifisering for å angi hvilke aktiviteter det ikke kan mottas støtte til. For finans- og forsikringssektoren kan ingen av aktivitetene under næringshovedområde K – Finansierings- og forsikringsvirksomhet inngå i den generelle DA-ordningen. Det samme gjelder konserninterne aktiviteter innenfor næringsgruppe 70.10 – Hovedkontortjenester og 70.22 – Bedriftsrådgivning og annen administrativ rådgivning.

Retningslinjene for regionalstøtte har imidlertid ingen nærmere definisjon av transport- og energisektorene. Europakommisjonen vedtok 21. mai 2014 en ny forordning om gruppeunntatt støtte (GBER). I GBER artikkel 2 avsnitt 44 er det gitt en definisjon av transportsektoren med angivelse av NACE-koder. Kommisjonen og ESA har i ettertid bekreftet at denne definisjonen skal legges til grunn generelt, og at den derved også får virkning for retningslinjene for regionalstøtte. I forslaget til avgiftsvedtak benyttes de tilsvarende næringskodene fra den norske standarden for å angi unntaket for transportsektoren. Denne definisjonen er mindre omfattende enn det som er signalisert fra ESA tidligere, og som ble notifisert til ESA 13. mars 2014. Bl.a. vil drosjebiltransport, flyttetransport og rørtransport kunne inngå i den generelle DA-ordningen. Det samme gjelder aktiviteter innfor næringene 52 – Lagring og andre tjenester knyttet til transport og 53 – Post- og distribusjonsvirksomhet.

Energisektoren ble imidlertid ikke klart definert i GBER. Norske myndigheter har argumentert for en så snever definisjon av energisektoren som mulig overfor Europakommisjonen og ESA. Kommisjonen har i brev 2. juni 2014 til norske myndigheter slått fast at energisektoren i GBER og i retningslinjene for regionalstøtte skal defineres som alle aktiviteter som omfattes av næring 35 i NACE-kodene. Dette tilsvarer den norske næringskoden 35 – Elektrisitets-, gass-, damp- og varmtvannsforsyning. Dette er også en mindre omfattende definisjon enn det ESA tidligere har signalisert og som ble notifisert 13. mars 2014. Dette innebærer at alle energirelaterte aktiviteter som er klassifisert som en del av næringshovedområdene Jordbruk, skogbruk og fiske (flis- og vedproduksjon), Bergverksdrift og utvinning (olje- og gassutvinning mv.), Industri (raffinering mv.) og Varehandel (handel med drivstoff og brensel) kan omfattes av DA-ordningen.

Flyplasser er heller ikke definert direkte i retningslinjene for regionalstøtte med NACE-koder. Det som skal unntas er aktiviteter knyttet til infrastruktur og tjenester som er nødvendige for å kunne gjennomføre lufttransport av personer og gods. Dette er alle aktivitetene som inngår i næringsgruppe 52.23. Arbeidsgivere som utfører andre aktiviteter på flyplasser i soner med redusert sats, eksempelvis drift av restauranter, kan benytte redusert sats på lønn mv. til slike aktiviteter.

Ovennevnte sektorunntak er fastsatt på ulike nivåer av klassifiseringsstandarden. Departementet viser til at det kan inngå aktiviteter i en næringskode som ikke nødvendigvis er dekket av kodens tittel. Eksempelvis omfattes handel med elektrisitet og gass av næringskode 35 – Elektrisitets-, gass-, damp- og varmtvannsforsyning, jf. kodene 35.14 og 35.23.Arbeidsgivere må derfor gå grundig gjennom innholdet i de unntatte kodene for å undersøke om de utfører noen av de aktivitetene som omfattes av disse kodene.

Sektorunntak basert på den enkelte aktivitet

Departementet presiserer at alle sektorunntakene skal gjennomføres med utgangspunkt i hver enkelt aktivitet en arbeidsgiver utfører, jf. nærmere om dette nedenfor. Alternativet ville være å gjennomføre unntakene basert på en vurdering av hvilken aktivitet som er arbeidsgivers hovedaktivitet. Utgangspunktet ville da være at en arbeidsgiver enten var helt utenfor eller helt innenfor ordningen, avhengig av om hovedaktiviteten er omfattet av ordningen eller sektorunntatt. En slik tilnærming etter hovedaktivitet har imidlertid flere uheldige konsekvenser. Det ene er at det finnes ulike måter å definere begrepet hovedaktivitet, og at det kan være vanskelig for arbeidsgiver og myndigheter til enhver tid å fastslå hva som skal anses som hovedaktiviteten. Dette måtte eventuelt vurderes for hver enkelt termin. Videre vil terskeleffekten av endringer i sammensetningen av aktiviteter være stor, ettersom hovedaktiviteten er styrende for om det kan benyttes redusert sats eller ikke for arbeidsgiveren som helhet. Dersom arbeidsgiver utfører aktiviteter som er sektorunntatt, men hovedaktiviteten er omfattet av ordningen, ville dette også innebære at det gis støtte til sektorunntatte aktiviteter. Motsatt ville det ikke kunne gis støtte til aktiviteter som isolert sett kan få støtte etter regionalretningslinjene dersom arbeidsgivers hovedaktivitet er sektorunntatt.

En tilnærming for alle sektorunntakene basert på den enkelte aktivitet innebærer at det kun er de sektorunntatte aktivitetene som ikke kan få støtte i form av redusert avgift. Dette, kombinert med prinsippet om blandet virksomhet, jf. nedenfor, gir etter departementets oppfatning det beste grunnlaget for å sikre at statsstøtte i form av redusert arbeidsgiveravgift gis så langt det er mulig, men uten å komme i konflikt med Norges forpliktelser etter EØS-avtalen.

Alle sektorunntakene fremgår i avgiftsvedtaket, jf. forslag til avgiftsvedtak § 4 første ledd.

Norsk standard for næringsgruppering (SN2007)

Avgrensningen av den generelle delen av DA-ordningen (sone II–V) skjer altså på grunnlag av den klassifisereringen av de ulike næringsaktivitetene som er etablert for statistiske formål. Selv om formålet med standarden for næringskoder er et annet enn skatt mv., gir den en meget omfattende og detaljert klassifisering av ulike næringsaktiviteter. Det er også gitt gode forklaringer på mange av de spørsmålene som oppstår i grensedragningene mellom ulike koder. Departementet mener at dette er den beste måten å sikre en ensartet praktisering av sektorunntakene, både nasjonalt og innenfor EØS-området for øvrig. Alternativet hadde vært en detaljert beskrivelse av sektorene i regelverket, noe som ville ført til et mer omfattende regelverk med svekket forutberegnelighet og større administrative byrder.

Den norske standarden for næringsgruppering er publisert på hjemmesiden til Statistisk sentralbyrå. Standarden finnes som pdf-versjon og som søkbar tabell. Departementet presiserer at henvisningen til denne standarden ikke innebærer at Statistisk sentralbyrå har vedtaksmyndighet i avgiftsspørsmål. Det er skattemyndighetene som har vedtakskompetanse og som med utgangspunkt i denne standarden, skal gi veiledning i spørsmål knyttet til hvordan ulike aktiviteter skal klassifiseres.

Vurderingene skal skje ut fra de faktiske, reelle forhold

Det avgjørende er hvilke aktiviteter arbeidsgiver faktisk utfører. Det er ikke avgjørende hvilken næringskode foretaket er registrert under i Enhetsregisteret. Hver enkelt arbeidsgiver må følgelig identifisere og vurdere alle aktiviteter som utføres i foretaket og ta stilling til om en eller flere av disse faller inn under sektorunntakene.

De reelle forhold skal også være avgjørende for hvor arbeidsgiver skal anses å drive sin virksomhet, og derved også hvilken sone og sats arbeidsgiver som hovedregel skal forholde seg til. Det foreslås å presisere dette i vedtaket, ved å vise til hvor arbeidsgiver skal være registrert, jf. forslag til vedtak § 1 annet ledd.

Som en konsekvens av at sektorbegrensningene er knyttet til den enkelte aktivitet en arbeidsgiver utfører og ikke den samlede virksomheten, er ordlyden i forslaget til vedtak endret sammenlignet med gjeldende vedtak. «Virksomhet» er gjennomgående foreslått endret til «aktivitet». Det er likevel holdt fast på begrepet blandet virksomhet som betegnelse på situasjonen der en arbeidsgiver utfører både omfattede og sektorunntatte aktiviteter.

Videre er «foretak» endret til «arbeidsgiver» der det passer. Dette er ikke ment å innebære noen realitetsendring. Det er foreslått for å presisere at den aktuelle bestemmelsen omfatter alle arbeidsgivere, uavhengig av om arbeidsgiver er en juridisk person (foretak) eller en fysisk person.

Blandet virksomhet

Dersom en arbeidsgiver utfører en eller flere sektorunntatte aktiviteter, kan det etter retningslinjene for regionalstøtte ikke tildeles støtte i form av redusert arbeidsgiveravgift til slike aktiviteter. Dette gjelder uavhengig av omfanget av slike unntatte aktiviteter. Det formelle utgangspunktet må da være at en arbeidsgiver som utfører unntatte aktiviteter, ikke kan beregne redusert avgift for noen del av sine lønnskostnader så lenge arbeidsgiver opprettholder disse aktivitetene.

Departementet antar at mange arbeidsgivere vil være i en situasjon der de dels utøver aktiviteter som omfattes av den generelle DA-ordningen og dels faller utenfor på grunn av sektorunntakene, såkalt blandet virksomhet. For arbeidsgivere med en liten andel unntatte aktiviteter kan det være urimelig å måtte beregne arbeidsgiveravgift med full sats også for de aktivitetene som i utgangspunktet er omfattet av den generelle DA-ordningen. Departementet foreslår derfor at det skal være mulig for arbeidsgivere med blandet virksomhet å benytte redusert sats på den delen av lønnskostnadene som kun har tilknytning til aktiviteter som er omfattet av ordningen. Dette forutsetter imidlertid at arbeidsgiveren etablerer et klart regnskapsmessig skille som gjør det mulig å fastslå hvilke deler av arbeidsgiveravgiftsgrunnlaget som skriver seg fra henholdsvis omfattede og unntatte aktiviteter. Se nærmere om dette i punkt 3.3. Det vises til utkast til vedtak § 4 annet ledd.

Regjeringen foreslår videre at arbeidsgivere med aktiviteter som er unntatt fra retningslinjene for regionalstøtte, skal kunne benytte redusert sats innenfor rammene av såkalt bagatellmessig støtte (fribeløpsordningen). Se nærmere om dette under punkt 3.4.

3.2 Arbeidsutleie og sektorbegrensninger

Utleie av arbeidskraft er i utgangspunktet ikke underlagt sektorbegrensninger og kan etter gjeldende regler beregne avgift med differensierte satser.

Det må sikres at sektorbegrensningene fungerer i samsvar med Norges forpliktelser etter EØS-avtalen og at uheldige tilpasninger i form av økt bruk av innleide arbeidstakere for å redusere avgiftsplikten unngås. Det foreslås derfor at det skal beregnes avgift med full sats av lønn betalt til en utleid arbeidstaker som utfører sektorunntatte aktiviteter for den som leier inn arbeidskraften.

Forslaget innebærer at de arbeidsgivere som leier ut arbeidskraft må ta stilling til om de utleide arbeidstakerne utfører aktiviteter som er unntatt fra ordningen. Dette må skje i samarbeid med den som leier inn arbeidskraften, slik at utleier har tilstrekkelig informasjon om hvilke aktiviteter de utleide arbeidstakerne faktisk har utført for innleier.

Dersom utleide arbeidstakere utfører sektorunntatte aktiviteter, kan utleier i utgangspunktet ikke benytte redusert sats for noen del av sine lønnskostnader. Utleier av arbeidskraft kan imidlertid benytte redusert sats for lønn til arbeidstakerne som ikke utfører sektorunntatte aktiviteter, dersom det etableres et klart regnskapsmessig skille mellom lønn knyttet til sektorunntatte aktiviteter og lønn til andre aktiviteter, jf. punkt 3.3 nedenfor. De vil også kunne benytte redusert sats for de utleide arbeidstakerne som utfører sektorunntatte aktiviteter under fribeløpsordningen, gitt at det etableres tilstrekkelig regnskapsmessig skille mellom lønn knyttet til aktiviteter som er omfattet av den generelle DA-ordningen og de sektorunntatte aktivitetene.

Dersom det er etablert tilstrekkelige regnskapsmessige skiller, kan altså utleier av arbeidstakere beregne arbeidsgiveravgift med redusert sats for lønn mv. til de utleide arbeidstakerne i den grad de ikke utfører sektorunntatte aktiviteter for innleier. Forslaget sikrer at arbeidsgiveravgiften knyttet til sektorunntatte aktiviteter i utgangspunktet blir den samme uavhengig av om man benytter egne ansatte eller innleid arbeidskraft.

Forslaget innebærer at utleier av arbeidskraft fortløpende må holde oversikt over hvilke oppgaver de utleide arbeidstakere utfører for innleier. På den annen side medfører forslaget økt forutsigbarhet for utleiere av arbeidskraft, ved at de ikke risikerer at skattemyndighetene overprøver eventuelle tilpasninger ut fra den ulovfestede omgåelsesnormen.

Se forslag til bestemmelse om dette i forslag til avgiftsvedtak § 4 første ledd annet punktum.

3.3 Blandet virksomhet – regnskapsmessig skille

Arbeidsgivere som dels utfører aktiviteter som berettiger til redusert sats og dels aktiviteter som på grunn av sektorunntakene ikke kan få redusert sats, anses å drive såkalt blandet virksomhet.

For å unngå at det gis støtte til aktiviteter som ikke kan få regional driftsstøtte etter den generelle DA-ordningen, må arbeidsgivere med blandet virksomhet som utgangspunkt beregne avgift med full sats av hele arbeidsgiveravgiftsgrunnlaget, uavhengig av hvor arbeidsgiver er lokalisert eller aktivitetene utføres.

Ovennevnte utgangspunkt kunne fått urimelige utslag ved at selv begrensede, men kanskje naturlige og viktige, innslag av sektorunntatte aktiviteter skulle føre til at arbeidsgiver måtte beregne arbeidsgiveravgift med full sats også av lønn knyttet til omfattede aktiviteter. For å unngå dette, foreslår departementet at arbeidsgivere med blandet virksomhet skal ha mulighet til å beregne avgift med redusert sats for lønn knyttet til de aktivitetene som lovlig kan gis støtte. Det er imidlertid en forutsetning at arbeidsgiver etablerer et regnskapsmessig skille mellom avgiftsgrunnlaget (lønnskostnader mv.) som er knyttet til henholdsvis omfattede og unntatte aktiviteter, slik at det kan dokumenteres at det ikke beregnes redusert avgift av lønn til sektorunntatte aktiviteter.

Det er ikke bare lønn mv. til de som rent faktisk utfører de sektorunntatte aktivitetene som må avgiftsberegnes med full sats. Det gjelder også de tilhørende, sentrale administrative fellestjenester mv. hos arbeidsgiver. Departementet legger imidlertid til grunn at man normalt kan benytte en fordelingsnøkkel for å fastsette hvor stor del av lønnskostnader mv. til slike fellestjenester som skal henføres til de sektorunntatte aktivitetene. En slik fordelingsnøkkel kan bygge på hvor stor andel den lønn mv. som er direkte knyttet til sektorunntatte aktiviteter utgjør av arbeidsgivers totale lønn mv. til alle operative aktiviteter. Lønn mv. til sentrale fellestjenester, herunder bl.a. regnskap og personaladministrative tjenester, kan da fordeles ut fra dette forholdstallet.

I kravet om regnskapsmessig skille ligger at det skal være mulig å kontrollere hvor stor del av arbeidsgivers lønnskostnader mv. som knytter seg til de ulike virksomhetsområdene. Det må altså etableres en kostnadsenhet for lønnskostnadene for hver virksomhet. Videre skal arbeidsgiveren utarbeide spesifikasjoner av lønnsoppgavepliktige ytelser for hver virksomhet. Det skal på en lett kontrollerbar måte være mulig med utgangspunkt i pliktig regnskapsrapportering å kunne finne tilbake til spesifikasjoner av lønnsoppgavepliktige ytelser og dokumentasjonen for de bokførte opplysningene.

Det er arbeidsgiver som selv har ansvaret for at fordelingen og den tilhørende avgiftsberegningen blir korrekt. Det regnskapsmessige skillet må imidlertid gjennomføres på en slik måte at det i ettertid kan dokumenteres at fordelingen er korrekt, jf. over. Dersom det i ettertid ikke kan dokumenteres at fordelingen er korrekt, vil norske myndigheter normalt være forpliktet til å sørge for at beregningene og avgiftsbetalingen korrigeres. Mangelfull gjennomføring av det regnskapsmessige skillet kan innebære at det må betales avgift med full sats av hele avgiftsgrunnlaget.

Departementet foreslår at arbeidsgivere med blandet virksomhet selv skal kunne velge om det skal etableres et slikt klart regnskapsmessig skille, eller unnlate å etablere et slikt skille og betale full avgift av alle lønnskostnadene. Derved vil det være opp til den enkelte arbeidsgiver å vurdere om det er regningssvarende å etablere et regnskapsmessig skille. Se forslag til avgiftsvedtak § 4 annet ledd.

3.4 Bagatellmessig støtte (fribeløpsordningen) – redusert sats i sone Ia og for sektorunntatte aktiviteter i sone II–V

Arbeidsgivere i sone Ia og arbeidsgivere med aktiviteter som er unntatt fra virkeområdet for retningslinjene for regional driftsstøtte kan beregne redusert avgift etter reglene om bagatellmessig støtte i forordning (EU) nr. 1407/2013 om de minimis-støtte (de minimis-forordningen). Denne ordningen med bagatellmessig støtte utgjør en del av den samlede norske DA-ordningen, og omtales ofte som fribeløpsordningen.

Fribeløpsordningen innebærer en delvis reversering av bortfallet av differensierte satser i arbeidsgiveravgiften. Arbeidsgivere med aktiviteter innenfor de unntatte sektorene kan med fribeløpsordningen likevel beregne arbeidsgiveravgift med reduserte satser. Den reduserte satsen kan benyttes inntil differansen mellom det foretaket faktisk betaler og det foretaket ville ha betalt med en sats på 14,1 pst., når opp i et gitt årlig fribeløp. Foretak med høyere lønnskostnader for sektorunntatte aktiviteter kan beregne arbeidsgiveravgift med lav sats inntil kompensasjonen når fribeløpet, men må deretter beregne avgiften med full sats.

Videreføring og utvidelse av fribeløpsordningen

Departementet foreslår å videreføre fribeløpsordningen for arbeidsgivere i sone Ia, og å utvide den til å gjelde også for alle nye sektorunntatte aktiviteter. Dette innebærer at alle arbeidsgivere i sone Ia og eventuell ambulerende virksomhet i denne sonen kan beregne avgiften med redusert sats inntil fribeløpet er brukt opp. Se forslag til avgiftsvedtak § 3 første ledd. Arbeidsgivere i sone II–V, med sektorunntatte aktiviteter, kan også benytte redusert sats ved beregning av avgiften av lønn knyttet til de unntatte aktivitetene. Se forslag til avgiftsvedtak § 4 tredje ledd. Merk at kravene til regnskapsmessig skille vil gjelde også ved bruk av fribeløpsordningen på de sektorunntatte aktivitetene hvis arbeidsgiver har blandet virksomhet.

Beløpsgrensene i de minimis-forordningen gjelder for en rullerende treårsperiode med utgangspunkt i inntektsår. Av praktiske hensyn er dette beløpet omregnet til norske kroner og fordelt med en tredel på det enkelte inntektsår. Det årlige beløpet omtales som fribeløpet. For 2014 er det generelle fribeløpet 450 000 kroner, mens det for godstransport på vei er 225 000 kroner, jf. nedenfor. Regjeringen vil vurdere nivået på fribeløpet i forbindelse med budsjettet for 2015 i lys av utviklingen i euro-kurs.

Fribeløp for godstransport på vei

Fribeløpet for aktiviteter knyttet til godstransport på vei er begrenset til 225 000 kroner per inntektsår. Dette er en lempning sammenliknet med tidligere, da dette lavere fribeløpet også gjaldt persontransport på vei. Dersom arbeidsgiver driver blandet virksomhet med kombinasjon av godstransport på vei og andre aktiviteter, og dersom arbeidsgiver har etablert et klart regnskapsmessig skille mellom disse aktivitetene, gjelder beløpsgrensen på 225 000 kroner bare for lønn mv. knyttet til godstransport på vei. Samlet reduksjon i avgiften kan imidlertid uansett ikke overstige 450 000 kroner i inntektsåret innenfor fribeløpsordningen. Se forslag til avgiftsvedtak § 4 fjerde ledd.

Fribeløp i konsern

Beløpsgrensene gjelder for all bagatellmessig støtte mottatt av arbeidsgiveren i løpet av inntektsåret, uavhengig av hvilken (norsk) myndighet som har tildelt støtten. Dersom arbeidsgiver er en del av et konsern, skal beløpsgrensen gjelde for konsernet som helhet, jf. de minimis-forordningen artikkel 3 nr. 2, jf. artikkel 2 nr. 2. Et konsern anses i denne sammenheng å foreligge når et foretak har minst en av følgende relasjoner til et annet foretak:

  • a) et foretak har minst 50 pst. av aksjonærenes eller deltakernes stemmer i et annet foretak,

  • b) et foretak har rett til å utnevne eller fjerne flertallet av medlemmene av administrative organer, ledende organer eller tilsynsorganer i et annet foretak,

  • c) et foretak har rett til å utøve dominerende innflytelse over et annet foretak etter en kontrakt inngått med dette foretaket eller etter en bestemmelse i foretakets vedtekter, eller

  • d) et foretak, som er aksjonær eller deltaker i et annet foretak, alene kontrollerer et flertall av aksjonær- eller deltakerstemmene etter avtale med de andre aksjonærene eller medlemmene i det kontrollerte foretaket.

Et foretak som har en eller flere av ovennevnte relasjoner til et annet foretak via ett eller flere mellomliggende foretak, anses også å utgjøre en del av et konsern ved beregningene av mottatt bagatellmessig støtte. Se forslag til avgiftsvedtak § 4 tredje ledd annet punktum.

Bagatellmessig støtte fra flere støttegivere

Artikkel 5 i de minimis-forordningen har bestemmelser om kumulasjon av støtte, dvs. der arbeidsgiver mottar statsstøtte fra flere givere.

Artikkel 5 nr. 1 fastslår at kumulasjon av bagatellmessig støtte er tillatt, men at samlet bagatellmessig støtte ikke må overstige nærmere angitte beløpsgrenser. Arbeidsgivere som beregner redusert arbeidsgiveravgift under fribeløpsordningen, må sørge for at summen av redusert avgift og annen bagatellmessig støtte ikke overstiger det årlige fribeløpet. Se forslag til avgiftsvedtak § 4 fjerde ledd. Ved kumulasjon av fribeløpsordningen med bagatellmessig støtte til tjenester av allmenn samfunnsmessig nytte (SGEI) gjelder imidlertid beløpsgrensen for SGEI for den samlede støtten. Det kan likevel ikke beregnes arbeidsgiveravgift med redusert sats utover fribeløpet etter de minimis-forordningen. Se forslag til avgiftsvedtak § 4 fjerde ledd.

Arbeidsgiverne har selv ansvar for at det ikke beregnes avgift med redusert sats dersom det fører til at samlet bagatellmessig støtte overstiger beløpsgrensene. Etter EU/EØS-regelverket må likevel arbeidsgiveren avgi erklæring om hvor mye bagatellmessig støtte han/hun har mottatt tidligere, jf. punkt 3.7.

Videre følger det av artikkel 5 nr. 2 at bagatellmessig støtte ikke kan kumuleres med annen statsstøtte til de samme kostnadene. Dersom en arbeidsgiver f.eks. mottar tilskudd fra det offentlige til lærlinger, kan det ikke beregnes redusert arbeidsgiveravgift etter fribeløpsordningen for lønnen til disse lærlingene. Se forslag til avgiftsvedtak § 4 fjerde ledd tredje punktum.

3.5 Etterbetalinger mv. ved ambulerende virksomhet

Departementet foreslår en bestemmelse om avgiftsberegningen for etterbetaling av lønn mv. Bestemmelsen innebærer at etterbetalinger og bonuser mv. skal tas med i avgiftsgrunnlaget for den terminen utbetalingen skjer, og at avgiften skal beregnes på grunnlag av satsen i den sonen som gjelder for denne terminen. Hovedbegrunnelsen for dette forslaget er å forenkle avgiftsberegningen for slike ytelser. Det vil også samsvare med prinsippet om endelig terminvis avgiftsberegning som legges til grunn for EDAG/A-opplysningsordningen. Se forslag til avgiftsvedtak § 1 fjerde ledd siste punktum.

Det presiseres at denne bestemmelsen gjelder reelle etterbetalinger mv., eksempelvis som følge av etterfølgende opplysninger eller korreksjoner. Eventuelle tilpasninger i strid med formålet med regelverket for den differensierte arbeidsgiveravgiften ved at utbetaling av lønn mv. utsettes til en termin der det skal benyttes en lavere sats enn ellers for å redusere avgiften, vil kunne bli overprøvd av skattemyndighetene ut fra den ulovfestede omgåelsesnormen.

3.6 Forbud mot støtte til foretak i vanskeligheter mv.

Etter artikkel 18 i retningslinjene for regionalstøtte kan det ikke gis regionalstøtte til foretak i vanskeligheter.

Arbeidsgiver plikter altså i utgangspunktet å avstå fra å benytte redusert sats i sone II–V (den generelle DA-ordningen) dersom foretaket kommer i økonomiske vanskeligheter, slik dette er definert i de til enhver tid gjeldende retningslinjer for støtte til foretak i økonomiske vanskeligheter. Se forslag til avgiftsvedtak § 3 annet ledd.

Hvilke foretak som skal anses å være i vanskeligheter, fremgår av ESAs retningslinjer for støtte til foretak i vanskeligheter som tilsvarer Europakommisjonens retningslinjer for slik støtte. Kommisjonen reviderer for tiden disse retningslinjene, med sikte på å vedta nye retningslinjer i løpet av juni 2014. ESA vil deretter vedta tilsvarende retningslinjer for EFTA-statene.

Etter gjeldende retningslinjer anses et foretak å være i vanskeligheter når det ikke med egne finansielle midler eller med andre typer offentlig støtte er i stand til å overleve på kort eller mellomlang sikt. Ut fra gjeldende retningslinjer kan det være vanskelig å fastslå når et foretak er i en slik situasjon. Kommisjonen har derfor i utkastet til nye retningslinjer foreslått klarere, og i hovedsak objektive vilkår, for å fastslå når et foretak anses å være i vanskeligheter. Ett av de foreslåtte kriteriene er at om et foretak er under konkursbehandling, eller oppfyller vilkårene for å åpne konkurs etter begjæring fra en kreditor, skal det anses å være i vanskeligheter. Et annet kriterium er knyttet til foretakets kapital, slik at foretaket anses å være i vanskeligheter dersom mer enn 50 pst. av den innskutte kapital i foretaket er tapt som følge av akkumulerte tap. Videre foreslås det at et foretak med kredittrating CCC+ eller dårligere skal anses å være i vanskeligheter.

Det vil bli for omfattende å innta vilkårene for når et foretak er i vanskeligheter i avgiftsvedtaket. Det foreslås derfor at det i vedtaket vises til de til enhver tid gjeldende retningslinjer for støtte til foretak i vanskeligheter. Vilkårene for å anse et foretak i vanskeligheter vil bli nærmere omtalt og forklart i Skattedirektoratets årlige melding om arbeidsgiveravgiften.

Tidligere var det også forbud mot å gi bagatellmessig støtte til foretak i vanskeligheter, men det er endret i den nye de minimis-forordningen. Dersom arbeidsgiver beregner redusert avgift, kan dette derfor fortsette også etter at foretaket anses å ha kommet i økonomiske vanskeligheter, men da bare innenfor fribeløpet for bagatellmessig støtte. De nye reglene om bagatellmessig støtte trådte i kraft 17. mai 2014.

Arbeidsgivere som har mottatt ulovlig statsstøtte og blitt pålagt å betale tilbake den ulovlige støtten, kan ikke beregne arbeidsgiveravgift med redusert sats etter den generelle DA-ordningen før slik tilbakebetaling har skjedd. Dette er likevel ikke til hinder for at det kan benyttes redusert sats innenfor fribeløpet for bagatellmessig støtte. Se forslag til avgiftsvedtak § 3 annet ledd annet punktum.

3.7 Plikt til å avgi erklæring om annen støtte eller at foretaket er i vanskeligheter

Etter de minimis-forordningen artikkel 6 må støttegiver innhente en erklæring fra støttemottaker om bagatellmessig støtte som er mottatt tidligere. Arbeidsgivere som benytter fribeløpsordningen, har altså plikt til å avgi erklæring om hva han/hun hittil i inntektsåret og i de to foregående inntektsårene har mottatt av bagatellmessig støtte i enhver form. Ettersom skattemyndighetene fører løpende oversikt over tidligere mottatt bagatellmessig støtte under fribeløpsordningen, er det imidlertid tilstrekkelig at arbeidsgiver i terminoppgaven oppgir hvor mye annen bagatellmessig støtte som er mottatt hittil i inneværende inntektsår. Se forslag til avgiftsvedtak § 4 femte ledd.

Arbeidsgivere som er i økonomiske vanskeligheter, kan som nevnt i punkt 3.6 ikke benytte redusert sats ved avgiftsberegningen etter den generelle DA-ordningen. Skattemyndighetene har et ansvar som støttegiver for å påse at dette forbudet overholdes. For å sette skattemyndighetene i stand til å kontrollere dette forholdet, må arbeidsgivere som benytter redusert sats avgi en erklæring om hvorvidt foretaket er i økonomiske vanskeligheter. Denne plikten kunne begrenses til arbeidsgivere som beregner redusert avgift etter den generelle ordningen, jf. at også foretak i vanskeligheter nå kan motta bagatellmessig støtte. Departementet antar imidlertid at det er enklere å forholde seg til at alle som beregner arbeidsgiveravgift med redusert sats, skal avgi slik erklæring. Se forslag til avgiftsvedtak § 3 tredje ledd.

Til toppen
Til dokumentets forside