4 Sentrale utfordringer og oppgaver

4.1 Innledning

Reindriften som næring representerer en god og fornuftig ressursutnyttelse i marginale fjell- og utmarksområder. Den bidrar til et næringsmessig mangfold, og den er en sentral bærer og videreutvikler av samisk kultur. Reindriften som næring, kultur og livsform er unik både i nasjonal og internasjonal sammenheng.

Å sikre, utvikle og styrke reindriftsnæringen innebærer krevende utfordringer for både næringen og myndighetene. I dette arbeidet er felles virkelighetsforståelse og samhandling mellom de ulike aktørene en avgjørende forutsetning. Dette krever et høyt kunnskapsnivå hos politikere og myndigheter når det gjelder de ulike sidene ved reindriften og om endringsprosesser og årsaksforhold. Det er kun gjennom felles anstrengelser og samarbeid man har mulighet til å nå de mål som er satt.

Reindriftens utfordringer er mange og sammensatte. Fortsatt er det en utfordring i forholdet mellom beitetrykk og ressursgrunnlag i deler av Finnmark. I tillegg har man i løpet av de siste årene registrert økte konflikter mellom reindriften og øvrige interesser i dette fylket. For Troms reinbeiteområde er hovedutfordringen et underskudd på vinterbeite og en generelt svak økonomi. For de tre sydligste reinbeiteområdene er hovedutfordringen en sikring av arealene for å opprettholde den tradisjonelle nomadiske driftsformen. I samtlige reinbeiteområder er det en økt utfordring knyttet til store tap grunnet rovvilt. Dette er særlig fremtredende i Nordland og Nord-Trøndelag reinbeiteområder. I tillegg er det en utfordring i samtlige områder å få til økt verdiskaping for næringsutøverne.

Departementet ser det som viktig at man fortsatt prioriterer tiltak som bidrar til å videreutvikle de inntekts- og velferdspolitiske tiltakene i reindriften. For å øke reindriftsutøverens inntjening, er det fortsatt viktig å stimulere til reell markedsrettet produksjon og verdiskaping. Erfaring viser at de produksjonsavhengige tilskuddene har bidratt til å øke slakteuttaket av rein, og bidratt til økt verdiskaping i næringen. Dette er også en viktig og avgjørende forutsetning for at reintallet kan bli redusert til et bærekraftig nivå i de reinbeiteområdene hvor reintallet er for høyt.

Reindriften er i en unik situasjon hvor potensialet for etterspørsel er langt større enn potensialet for produksjon. I dette ligger det store muligheter for økt verdiskaping. For å lykkes må reindriften utnytte de fortrinn den har i konkurransen om forbrukerne. I tillegg må samarbeidet i verdikjeden videreutvikles.

4.2 Oppfølging av reindriftsloven av 2007, utarbeidelse av bruksregler og fastsetting av reintall

Implementering av reindriftsloven av 2007 har fortsatt meget høy prioritet. Mens myndighetenes arbeid i 2007/2008 var mye konsentrert om å legge til rette for at næringen skulle bli mest mulig i stand til å innrette seg etter den nye loven på en god måte, har arbeidet i 2009 og 2010 i stor grad vært preget av bistand og tett oppfølging i forhold til næringens arbeid med å utarbeide bruksregler. Godkjente bruksregler er det sentrale verktøyet i reindriftsloven av 2007, og et nytt instrument både for næringen og myndighetene.

Etter en intensiv periode med informasjon, veiledning og opplæring i ny reindriftslov som både Reindriftsforvaltningen og LMD var involvert i, gikk arbeidet over i en fase med tett oppfølging av distriktenes arbeid med bruksregler. Reindriftsforvaltningen har i dette arbeidet stilt ressurser til disposisjon slik at distriktenes behov for veiledning i utarbeidelsen av bruksreglene kunne bli ivaretatt på en god måte.

Fristen for å levere bruksregler var satt til 1. juli 2009. Ca 70 prosent av distriktene leverte innen fristen. Denne andelen har i ettertid økt, slik at status per 1. april 2010 er at ca. 83 prosent av distriktene har levert bruksregler.

For en god del av de distrikter som har levert bruksregler, har det vist seg nødvendig å be om korrigeringer og endringer før bruksreglene kan behandles av hhv områdestyret og Reindrifts­styret. Det er en omfattende prosess som nå er i gang både i reindriften og i forvaltningen i tilknytning til bruksreglene. Det legges opp til at innleverte bruksregler skal kunne behandles av styringsorganene i løpet av 2010.

De distrikter som per i dag ennå ikke har levert bruksregler, er i hovedsak distrikter med siidaer som har sine årstidsbeiter fordelt over flere distrikter, eller distrikter som opplever uavklarte rettighetsforhold knyttet til beitene.

I de distriktene som opplever utfordringer knyttet til fordelingen av beiter mellom siidaene, er det flere ganger kommet til uttrykk fra myndig­hetenes side at dette ikke skal være til hinder for at det utarbeides regler om beitebruk. Det forutsettes at det i bruksreglene presiseres at underliggende rettighetsforhold ikke er avklart, og at bruksreglene slik de foreligger ikke innebærer noe standpunkt til disse spørsmålene.

Når det gjelder de distrikter som har sine årstidsbeiter over flere distrikter, er det reindrifts­lovens klare utgangspunkt at det også for disse skal fastsettes et reintall for den enkelte sommer­siida, samtidig som reintallet skal samsvare med tilgangen av alle årstidsbeitene. Det har vært noen utfordringer knyttet til å få utarbeidet bruksregler for denne type distrikter. Etter departementets syn er det imidlertid avgjørende at prosessen med godkjenning av bruksregler går som forutsatt. Dette innebærer at bruksreglene for sommerbeitedistriktene må behandles på vanlig måte. Dersom arbeidet med bruksregler for de andre årstidsbeitene skulle tilsi en endring av det reintallet som er fastsatt i bruksreglene for sommersiidaen, vil bruksreglene for sommersiidaen eventuelt måtte endres på dette punkt. Departementet har gitt signaler til Reindriftsstyret om at de kan vurdere å godkjenne et reintall med forbehold om at det skal gjennomføres en ny vurdering senere når bruksreglene for øvrige årstidsbeiter foreligger.

Det har i lang tid pågått en intensiv oppfølgingsprosess fra myndighetenes side overfor samtlige distrikter som ikke har levert bruksregler. Dersom distriktene ikke er villige til, innenfor fastsatte frister, å utarbeide bruksregler, vil områdestyret gjøre dette.

Landbruks- og matdepartementet vil også i fortsettelsen følge prosessen knyttet til bruksregler nøye. Det vil bli gitt en oppdatering av status i tilknytning til statsbudsjettet for 2011.

Landbruks- og matdepartementet vil i den nye stortingsmeldingen om mat- og landbrukspolitikken, komme nærmere tilbake til de problemstillinger og utfordringer som knytter seg til uavklarte rettighetsforhold i deler av Finnmark.

4.3 Grenseoverskridende reindrift mellom Norge og Sverige

Konvensjon av 9. februar 1972 mellom Norge og Sverige om reinbeite gjaldt i utgangspunktet fram til 30. april 2002. For å utrede spørsmålet om ny konvensjon, ble det i 1997 nedsatt en blandet norsk-svensk reinbeitekommisjon som avgav sin innstilling i mai 2001.

På bakgrunn av Kommisjonens innstilling og høringsuttalelser til denne, fremsto det som klart at det ville gjenstå et betydelig arbeid før Norge og Sverige kunne bli enige om en ny konvensjon. Konvensjonen av 9. februar 1972 ble derfor, ved avtale mellom de to land, forlenget med tre år fram til 30. april 2005.

Under forhandlingene klarte ikke partene å komme til enighet, og kom heller ikke til enighet om ytterligere forlengelse av 1972-konvensjonen. Da denne opphørte å gjelde 1. mai 2005, inntok man på svensk side det standpunkt at Lappekodisillen alene skulle regulere den grenseoverskridende reindriften og at noen ytterligere særskilt lovgivning ikke var nødvendig. Stortinget vedtok 17. juni 2005, jfr. Ot.prp. nr. 75 (2004-2005), endringer i lov 9. juni 1972 om reinbeite mellom Norge og Sverige. Denne innebar at forvaltningssystemet i henhold til 1972-konvensjonen ble videreført på norsk side i påvente av en ny konvensjon. Svenske samebyer ble dermed i hovedsak gitt tilgang til de samme områder og på samme vilkår som under 1972-konvensjonens gyldighetstid. Dette innebærer at rettstilstanden for den grenseoverskridende reindriften etter 1. mai 2005 har vært forskjellig i de to land.

Forhandlingene med Sverige om en ny reinbeitekonvensjon ble tatt opp igjen i desember 2005 etter at de to land var blitt enige om et nytt felles mandat for videre forhandlinger. Forhandlingene som har vært ført på dette grunnlaget ble sluttført i februar 2009. Delegasjonene kom da til enighet om utkast til konvensjon med tilhørende vedtekter for de felles forvaltningsorganer som foreslås opprettet og områdeprotokoll med den geografiske områdefordelingen, herunder nærmere bestemmelser om gjerder.

Forhandlingsresultatet ble undertegnet av landbruks- og matministeren og den svenske jordbruksministeren 7. oktober 2009. Med undertegningen har de to land forpliktet seg til en videre oppfølging mot ratifikasjon og ikrafttredelse. I denne oppfølgingen vil det være kontakt mellom de to land for i så stor grad som mulig sikre parallellitet i prosessen. Ventelig blir konvensjonen sendt på en høring i løpet av forsommeren.

4.4 Markedsforhold

4.4.1 Innledning

Produksjon av reinkjøtt utgjør under 1-2 % av den totale produksjonen av rødt kjøtt i Norge. I den siste tiårsperioden er det årlig slaktet mellom 900 og 1.900 tonn norsk rein ved registrerte slakterier.

Reineierne og siidaene i reindriftsnæringen utgjør det første leddet i verdikjeden frem til forbruker. Reineierne har på markedssiden liten tradisjon for å organisere seg, og står i markedet frem som en fragmentert gruppe. Dette har delvis endret seg de siste årene ved at enkelte reineiere bl.a. har gått sammen og dannet egne salgslag. Industrileddet er mer konsentrert. I kalenderåret 2009 var det 25 registrerte slakterier som innrapporterte slakting av norsk rein. Seks slakterier, fire i Finnmark og to i Trøndelag, stod for vel 80 % av slaktingen. Enkelte av slakteriene videreforedler og distribuerer selv kjøttet ut til forbrukermarkedet, mens andre leverer kjøtt til ulike videreforedlere og grossister som distribuerer videre til de ulike forbrukermarkedene. Tidligere gikk den største andelen av reinkjøtt til storhusholdningsmarkedet, mens det i de senere årene har skjedd en vridning der større deler av kjøttet selges til dagligvaremarkedet. En økende andel av reinkjøttet selges også som lokalproduserte produkter gjennom nærmarkedet.

Markedet for omsetning av reinkjøtt har de siste årene vært svært godt. Til tider har slakteriene hatt problemer med å følge opp leveringsavtalene på reinkjøtt. Ved at begrensningen har vært uttaket av rein, har reineierne selv langt på vei styrt muligheten for å øke sine produksjonsbaserte inntekter. Årsaken til den positive utviklingen hvor bruttoprisen per kg har økt fra 53,69 kroner i 2005 til 82,00 kroner i 2009, er flere. I forbindelse med forhandlingene om Reindriftsavtalen 2002/2003 ble avtalepartene enige om å oppheve målprisen på reinkjøtt. Etter dette har man hatt fri prisdannelse på reinkjøtt innenfor den beskyttelse importvernet har gitt. Ved at man ikke har åpnet for import av reinkjøtt til redusert toll siden vinteren 2003, har dette vært en sentral faktor for prisøkningen. I tillegg har omleggingen av tilskuddsordningene ved avtaleåret 2003/2004 og VSP-rein også bidratt til den positive utviklingen.

4.4.2 Slakting og omsetning av reinkjøtt

Den positive utviklingen fortsatte de første ukene av slaktesesongen 2009/2010 med et rekordstort slakteuttak. Imidlertid stoppet slaktingen tilnærmet opp de første ukene etter brunsten. Trolig foreligger det flere årsaker til denne slaktestoppen. I forbindelse med ny melding til Stortinget om landbruks- og matpolitikken, vil departementet med utgangspunkt i slaktesesongen 2009/2010 foreta en gjennomgang med sikte på å få kartlagt hva som var årsakene til slaktestoppen, og vurdere eventuelle tiltak. I denne kartleggingen vil det være særlig sentralt å få fram styrkeforholdet i verdikjeden, og hvordan styrkeforholdet påvirker gjennomføringen av gitte reindriftspolitiske mål. Videre vil det være nødvendig å vurdere dagens distribusjonsløsninger for å se om disse setter begrensninger i forhold til å få kanalisert reinkjøttet ut i de betalingsvillige markedene. Med bakgrunn i at flere av reinkjøtt­bedriftene i liten grad selv finansierer markeds­føringen av egne produkter, skal utredningen også omfatte mulige finansieringsordninger for markedsføring av reinkjøtt.

4.4.3 Markedsføring av reinkjøtt

Kontaktforumet for reinkjøtt (KRO) ble etablert i forbindelse med Reindriftsavtalen 2004/2005. Samtidig ble det bevilget 100.000 kroner over NRLs organisasjonstilskudd for ledelse og gjennomføring av møter i forumet. Hensikten med etableringen av KRO var å få etablert en arena hvor man fikk samlet sentrale aktører i reinkjøttbransjen, og at disse sammen skulle vurdere den til enhver tid gjeldende markedssituasjon, og komme med anbefalinger om markedstiltak overfor Reindriftsforvaltningen.

I forbindelse med forhandlingene om Reindriftsavtalen 2010/2011 ble avtalepartene enige om å avvikle KRO og nedsette et eget markedsutvalg for reinkjøtt. Markedsutvalget er gitt følgende oppgaver:

• Holde seg løpende orientert om endringer i markedet for å kunne ta beslutninger om markedstiltak.

• Holde kontakt med reinkjøttbransjen og informere aktørene om utviklingen i markedet, samt de tiltak som iverksettes.

• Legge til rette for generisk markedsføring av reinkjøtt og være ansvarlig for at nødvendige markedstiltak iverksettes. I tillegg skal utvalget vurdere andre markedstiltak som kan være nødvendig ut fra den til enhver til gjeldende markedssituasjonen.

Utvalget oppnevnes for 2 år og skal bestå av 5 medlemmer, hvorav 3 medlemmer oppnevnes av NRL, 1 medlem av Private Reinsdyrslakteriers Landsforbund PRL, samt 1 medlem som oppnevnes av Landbruks- og matdepartementet. Leder av utvalget oppnevnes av Landbruks- og matdepartementet og NRL i fellesskap. Reindriftsforvaltningen er sekretariat for utvalget og skal sørge for innkalling, gjennomføring av møtene, samt nødvendig oppfølging mht bruken av midlene.

Avtalepartene har avsatt 3,0 mill. kroner, herunder inntil 2,0 mill. kroner til generisk markedsføring, samt 1,0 mill. kroner til gjennomføring av utvalgets øvrige oppgaver. Tilskuddsmottaker for gjennomføring av de generiske markedsføringskampanjene vil være Opplysningskontoret for egg og kjøtt (OFK).

4.4.4 Reinkjøttets fortrinn i konkurransen om forbrukerne

Reinkjøtt er en arktisk delikatesse, og er noe av det mest eksklusive kjøttet Norge har å by på. Forsk­ning viser at reinkjøttet i tillegg til at det har det høyeste innholdet av antioksidanter, også inneholder sunne fettsyrer.

Ved at reinkjøttet produseres i det vesentligste av et urfolk – samene, som i århundrer har lært å leve av og med naturen, har reinkjøttet en etnisk dimensjon som vil være viktig i markedsføringen i dagens flerkulturelle samfunn.

I løpet av det siste tiåret har reinkjøttet forlatt billigsegmentet og hevet seg opp til eliteklassen når det gjelder matspesialiteter. Kvaliteten på reinproduktene har økt. Dette gjelder både de enkelte stykningsdelene og selve presentasjonen av produktene i butikk. En vesentlig bidragsyter til denne utviklingen har vært Verdiskapingsprogrammet for rein. Fremdeles er det et betydelig verdiskapingspotensiale for reinkjøtt. Fremover vil det bl.a. være viktig å styrke reinkjøttbedriftene slik at både stabiliteten og volumet i leveransene øker. Samtidig må høy kvalitet fortsatt stå sentralt.

Gjennom økt samarbeid i verdikjeden vil man kunne få et mer effektivt arbeid i forhold til å styrke bl.a. markedskanaler, produktutvikling og salg. Dette vil også kunne påvirke prisnivået for reinkjøtt positivt.

4.5 VSP-rein

Det har siden Reindriftsavtalen 2001/2002 årlig vært satt av midler til VSP-rein over reindriftsavtalen. Til og med 2010 er det totalt bevilget om lag 70 mill. kroner over RUF til ulike prosjekter og administrering av programmet. Avtalepartene har løpende blitt enige om en videreføring av programmet gjennom de årlige reindriftsavtaleforhandlingene.

I forbindelse med fjorårets gjennomgang av virkemidlene over Reindriftens utviklingsfond ble også VSP-rein behandlet. Arbeidsgruppen som foretok denne gjennomgangen konkluderte med at det fortsatt foreligger et behov for en oppfølging av VSP-rein sine brukere. Av den grunn anbefalte arbeidsgruppen en videreføring av programmet. Videre anbefalte gruppen at avtalepartene foretar en grundig vurdering av den fremtidige innretningen av programmet. Med bakgrunn i disse vurderingene ble det foreslått at man også vurderer lokalisering av administrasjonen av programmet. I tillegg ble det foreslått at styringsgruppens rolle klargjøres.

Bedriftene som er etablert med støtte fra VSP-rein, er fortsatt i en fase hvor det er behov for tett oppfølging. Dette gjelder i særlig grad i forhold til kompetanseheving og veiledning knyttet til forretningsdrift, markedskompetanse, nettverksbygging og produktutvikling. Samtlige av disse områdene er av sentral betydning i forhold til å nå målet med programmet.

Avtalepartene er enige om å videreføre programmet. Det er nødvendig med en prioritering og tett oppfølging av de bedriftene som allerede er etablert med støtte fra VSP-rein. Sentrale satsingsområder for å styrke grunnlaget for en videreutvikling av disse bedriftene vil være:

• Kompetanseheving og veiledning knyttet til forretningsdrift.

• Markedskompetanse og markedsarbeid, herunder distribusjonsløsninger for å sikre at reinkjøttet kommer ut i markedet, samt markedsanalyser i forhold til de markedene man ønsker å etablere seg i, og hvilke produkter som etterspørres.

• Nettverksbygging.

• Produktutvikling.

• Andre tiltak.

Med bakgrunn i prioriteringer gitt av avtalepartene og gitte satsingsområder, skal programmets strategiske plan revideres. For å følge opp den reviderte strategiske planen, skal det utarbeides årlige handlingsplaner med budsjett.

Styringsgruppens rolle tydeliggjøres, og dens innflytelse økes for å nå målene med programmet. Dette innebærer bl.a. at styret skal godkjenne strategisk plan, årlige handlingsplaner og budsjett. Videre skal styret godkjenne prosjekter med en kostnadsramme over 500.000 kroner, samt prosjekter av prinsipiell karakter.

4.6 Sikring av reindriftens arealer

Reindriften foregår i et arktisk produksjonssystem der man utnytter reinens tilpasning til den nordlige taigaen og tundraen. Reinen er fysiologisk og atferdsmessig tilpasset sitt naturmiljø, både gjennom rask vekst gjennom en kort og intens sommersesong, og ved redusert aktivitetsnivå og energitap gjennom vinteren. Utøverne nytter også reinens tilpasninger gjennom sesongvise flyttinger av reinflokkene mellom ulike beiteområder. Reinens naturlige forflytting og den nomadiske driftsformen er selve bærebjelken for en optimal produksjon i disse områdene, og grunnlaget for reindriftskulturen slik vi kjenner den i dag.

Reindriftens driftsform gjør næringen svært arealavhengig. Dette har sin bakgrunn i marginale beiteområder og reinens behov for ulike sesongbeiter og flytteveier mellom dem. Menneskelig virksomhet i reinbeiteland kommer i tillegg til den naturlige forstyrrelsen fra blant annet rovvilt som reinen alltid har måttet leve med.

Felles for alle reinbeiteområdene er at de har lav reintetthet (antall rein per km² ) på forholdsvis store arealer. Selv om reintettheten på distriktsnivå er lav, kan eventuelle inngrep i reinbeiteområdene likevel ha stor betydning for reindriften. Reindriften foregår på åtte ulike årstidsbeiter. I hver årstid er det begrensede arealer som kan nyttes til beite, og det kan oppstå situasjoner der hele reinflokken må samles på et lite område. Dette gjelder særlig på vårvinteren da det meste av beitet vil være utilgjengelig under snø og is. Tettheten av rein på beite på de tilgjengelige arealene vil da være svært høy, og kapasiteten her vil være bestemmende for hvor mange rein distriktet kan ha på beite gjennom året.

Reindriftens største utfordring på lang sikt er å sikre reindriftens arealer. Dette er en betydelig utfordring med tanke på målet om å opprettholde reindriftens tradisjonelle nomadiske driftsform, samtidig som at inngrep og uro innenfor reinbeiteområdene har økt betydelig de siste årene. Departementet vil videreføre sin innsats for å få redusert dette problemet. For å lykkes med å sikre det materielle grunnlaget for samisk kultur, er felles virkelighetsforståelse og samhandling mellom de ulike aktørene en avgjørende forutsetning. Dette krever et høyt kunnskapsnivå om de ulike sidene ved reindriften, og om endringsprosesser og årsaksforhold. Reindriften utøves på tvers av kommune- og fylkesgrenser. Av den grunn ser departementet det som nødvendig med en større grad av samarbeid mellom kommuner, og mellom kommunal og regional forvaltning, for derigjennom å legge til rette for en større grad av helhetstenkning i forhold til arealforvaltning innenfor de samiske reinbeiteområdene.

Plan- og bygningsloven er den sentrale loven i forhold til arealforvaltning innenfor reinbeiteområdene, og det sentrale virkemiddelet for en bedre sikring av arealene. I ny plandel til plan- og bygningsloven er det etablert en rekke nye verktøy som gir kommunale- og fylkeskommunale planleggere en bedre mulighet til å følge opp nasjonale mål om å sikre det materielle grunnlaget for den samiske reindriften. Grunnloven § 110a og internasjonale regler forplikter både kommunale, regionale og statlige myndigheter til å gjøre hensynet til samisk kultur, næringsutøvelse og samfunnsliv til gjenstand for særskilt behandling og vurdering i samfunnsplanleggingen generelt, og i arealplanleggingen spesielt. Dette gjelder i samtlige kommuner og regioner hvor det utøves samisk reindrift. Departementet forutsetter at fylkeskommuner og kommuner innenfor de samiske reinbeiteområdene bruker de nye virkemidlene for å sikre en mer helhetlig forvaltning av det enkelte distrikt sine arealer, samt følger opp nye krav til medvirkning og deltagelse fra Reindriftsforvaltningen, styringsorganene og den utøvende reindriften ved oppstart og gjennomføring av ulike planprosesser.

I ny planlov er det innarbeidet krav om at statlige, regionale og kommunale organer legger stedfestet informasjon på områder som organet forvalter, til rette for bruk i plan- og byggesaksbehandlingen. Dette kravet er i hovedsak rettet mot fagmyndigheter som ivaretar arealinteresser.

Reindriftsforvaltningen sitter inne med betydelig kunnskap om reindrift og dens arealbehov. Ved utarbeiding av ulike planer som berører reindriften, bør man ta utgangspunkt i denne kunnskapen. Kunnskapen fremkommer bl.a. gjennom reinbeitedistriktenes egne distriktsplaner og arealbrukskart. Arealbrukskartene viser sesongbeiter, flyttleier, samlingsområder, gjerder og reindriftsanlegg m.m. Landbruks- og matdepartementet ser det som viktig at det ut fra disse arealbrukskartene også utvikles og utarbeides kart med en verdiklassifisering av reinbeiteområdene. Disse kartene skal på en bedre måte kunne synliggjøre områdene hvor næringen har særlige beite- og bruksinteresser, og med dette være mer anvendelige bl.a. i sammenheng med den kommunale planleggingen. I tillegg vil en verdiklassifisering legge til rette for å bruke statlige virkemidler gjennom plan- og bygningsloven der hvor bl.a. kommuner og fylkeskommuner ikke i tilstrekkelig grad følger opp nasjonale føringer når det gjelder å få sikret reindriftens arealer. Arbeidet med å gjennomføre en verdiklassifisering av reinbeiteområdene er en av oppgavene som har høyest prioritet for forvaltningen.

I forbindelse med ny planlov er det utarbeidet informasjonsmateriell knyttet til arealforvaltning og reindrift. Her vises det særlig til Miljøverndepartementets temaveileder om reindrift. Denne har særlig oppmerksomhet rettet mot utarbeiding av ulike planer etter bestemmelsene i plan- og bygnings­loven innenfor de samiske reindriftsområdene. Gjennom veilederen synliggjøres de nye virkemidlene for hvordan reindriften kan ivaretas og fremmes gjennom fylkeskommunal og kommunal planlegging. Utover at veilederen skal fungere som et oppslagsverk for kommunale og fylkeskommunale planleggere, vil den være til nytte i forhold til dem som skal forholde seg til planer etter plan- og bygningsloven. Dette gjelder også private som arbeider med planlegging og utarbeiding av planer. I tillegg har Reindriftsforvaltningen utarbeidet en egen veileder om konsekvensutredninger i forhold til reindriften. Veilederen behandler særskilt problemstillinger knyttet til reindrift og konsekvensutredninger.

4.7 Tap av rein grunnet rovvilt

Reindriften er utsatt for tap av ulike årsaker. De viktigste er tap på grunn av rovvilt, ugunstige vær- og beiteforhold, sykdom, ulykke og påkjørsler. Hovedårsaken til at reindriftsnæringen er spesielt utsatt for rovvilttap, er at beitingen skjer i utmark året igjennom. Dette innebærer at driftsformen i seg selv medfører en større tapsrisiko, og gjør næringen spesielt sårbar ved en økning i rovviltstammene. Tapene skjer hovedsakelig i kalvingsperioden på våren og i vinterperioden.

Stortinget behandlet våren 2004 St.meld. nr. 15 (2003-2004) Rovvilt i norsk natur. I denne settes det et overordnet mål om å bevare levedyktige stammer av de store rovdyrene samtidig som konflikten i forhold til beitedyr skal minimaliseres. Det ble innført et nytt forvaltningsregime med etablering av forvaltningsregioner og regionale rovviltnemnder. Det ble videre fastsatt nasjonale bestandsmål for hver enkelt art, som ble fordelt mellom de ulike forvaltningsregionene. Rovviltnemndene i hver region har utarbeidet egne forvaltningsplaner for hvordan den nasjonale politikken følges opp. Bestandsmålene for regionen er søkt oppnådd gjennom en arealdifferensiering som innebærer at arealene deles inn i henholdsvis prioriterte rovviltområder og prioriterte beiteområder. Det vil i løpet av kommende år gjennomføres en evaluering av arealdifferensieringen, samt at bestandsmål for bjørn og ulv skal revideres. Det er også et mål om å holde bestandene av rovviltet så nær det fastsatte målet som mulig.

I de senere årene har bestanden av jerv og gaupe i flere regioner ligget over det fastsatte bestandsmålet. Likeledes har det jevnt over vært en økning i både tap av beitedyr og erstatningsutbetalinger til beitenæringene i disse områdene. Kvotene for både gaupe og jerv har økt, og kvoten for gaupe har stort sett vært oppfylt under den ordinære jakta. Ordinær lisensfelling av jerv er derimot krevende, og fellingen har foreløpig hatt lavere effektivitet i flere regioner enn ønskelig. Ekstraordinært uttak av jerv er de senere årene blitt gjennomført etter lisensfellingsperiodens slutt 15. februar. Dette har medført at man har fått bestanden av jerv nærmere bestandsmålet. Innenfor rammene av gjeldende norsk rovviltpolitikk, vil regjeringen fortsatt legge til rette for slikt uttak i de områder hvor den ordinære lisensfellingen ikke bidrar til å redusere jervebestanden mot bestandsmålene. Det tas sikte på å gjennomføre uttak i nær dialog med næringsutøvere i de aktuelle områdene. Videre vil rovvilt som utgjør potensiell skade for beitedyr i områder som er prioritert for beitedyr, raskt kunne tas ut gjennom kvotejakt, lisensfelling eller skadefelling. En forutsetning for slik felling er imidlertid at det ikke finnes andre tilfredsstillende løsninger, og at slik felling ikke er skadelig for bestandens overlevelse. Forsøk på skadefelling gjennomføres normalt av et lokalt fellingslag oppnevnt av kommunen, og SNO vil kunne bistå lokale fellingslag etter anmodning og nærmere vurdering.

Situasjonen i det sørsamiske reinbeiteområdet har i de senere årene vært særlig bekymringsfull. Det store tapet til rovvilt går utover produksjon og lønnsomhet i næringen. Som et ledd i å forbedre situasjonen i de sørsamiske områdene, oppnevnte regjeringen en arbeidsgruppe ledet av fylkesmannen i Nord-Trøndelag. Arbeidsgruppen fikk i oppdrag å komme med forslag til tiltak for å redusere konfliktnivået mellom rovvilt og reindrift. Arbeidsgruppen leverte en rapport høsten 2009 med forslag til tiltak både i forhold til rovviltforvaltningen og i forhold til reindriften. Forslagene i rapporten har vært til vurdering, og flere av forslagene vil bli fulgt opp. I forbindelse med denne oppfølgingsprosessen gjennomføres det konsultasjoner med reindriften og Sametinget.

Den nåværende erstatningsordningen baseres i stor grad på krav om dokumentasjon av tap. På landsbasis blir det innvilget erstatning for ca 25 % av det som søkes erstattet som drept av fredet rovvilt. Av antallet som blir erstattet er igjen ca 6 % dokumentert. Andelen dokumentert og erstattet varierer betraktelig mellom de ulike reinbeiteområdene. Det er gjennom forskning påvist at det kreves store ressurser for å dokumentere tapene på grunn av rovdyr, og at det under alle omstendigheter kun er en begrenset del som kan dokumenteres. Det er likevel et stort behov for å øke innsatsen på dette området slik at det kan framskaffes så god dokumentasjon som mulig. Samtidig er det nødvendig å klarlegge nærmere de regionale/områdevise forskjeller i tapsårsak, særlig de tidlige kalvetapene. Det er på denne bakgrunn igangsatt omfattende studier for å dokumentere produksjon og tap i Troms, Nordland, Nord-Trøndelag og Sør-Trøndelag/Hedmark. Dette arbeidet startet i 2008 og gjennomføres av Norsk institutt for naturforskning (NINA). Studiet er en utvidelse og videreføring av pågående studier i Finnmark.

De siste årene er det avsatt mer midler til tapsforebyggende og konfliktdempende tiltak mellom rovvilt og beitedyr. I reindriften er det imidlertid på grunn av driftsformen med beiting i utmark året gjennom begrensede muligheter for å iverksette effektive forebyggende tiltak. Tiltak som har vært utprøvd og benyttet er for eksempel kalving i gjerde, fôring, ekstraordinært tilsyn og flytting til rovviltfrie områder. Tiltakene er både arbeids- og kostnadskrevende, og de kommer ofte i konflikt med reindriftens driftsmåter.

4.8 Sikring av det materielle grunnlaget for den sørsamiske reindriften

Reindriften i Sør-Trøndelag/Hedmark reinbeiteområde ligger i ytterkant av det samiske reindriftsområdet. Det har i flere år pågått rettighetskonflikter med grunneierne om den samiske sedvaneretten til reindrift på privat grunn innenfor reinbeitedistriktene. Landbruks- og matdepartementet ser det som viktig å skape forståelse, tillit og erfaring for at reindrift kan utøves uten reelle konflikter med annen sedvanemessig næring.

I forbindelse med reindriftsforhandlingene for avtaleåret 1998/99, framsatte NRL krav om at myndighetene måtte avklare nærmere hvordan de ville følge opp situasjonen som hadde oppstått i de sør-samiske områdene etter Høyesteretts dom i Aursundensaken høsten 1997. Det ble her uttrykt en klar vilje fra Regjeringens side til å sikre næringsgrunnlaget for den sør-samiske reindriften, og det ble forutsatt at en slik sikring primært skulle skje gjennom leieavtaler. Det vises til St.prp. nr. 49 (1998-99) og St.meld. nr. 18 (1997-98).

Den 6. april 1998 krevde Riast/Hylling reinbeitedistrikt at det med hjemmel i reindriftsloven § 31 ble foretatt ekspropriasjon til fordel for reindriften i de områder som er omfattet av Høyesteretts avgjørelser fra 1897 og 1997 nord og nordvest for Aursunden. Den 9. april 1999 mottok departementet ytterligere en ekspropriasjonssøknad fra distriktet, og da for et område i og omkring Korssjøfjellet med utgangspunkt i Høyesterettsavgjørelse fra 1988.

Gjennom oppnevnte forhandlingsutvalg har Landbruks- og matdepartementet gjennomført flere forhandlingsprosesser for å komme fram til minnelige avtaler med de berørte grunneierne. Resultatet av disse prosessene er at det er inngått avtale med de fleste grunneierne nord for Aursunden. Overfor de grunneierne som ikke har sluttet seg til avtalen, skjer det en oppfølging innenfor en ekspropriasjonsrettslig ramme. Reinbeiteavtalen nord for Aursunden er under effektuering, og det er utbetalt beiteleie til de grunneierne som har sluttet seg til avtalen.

I og omkring Korssjøfjellet har departementet inngått avtaler for det området som var omfattet av Høyesteretts avgjørelse i 1988. I dette området er det kun en grunneier som ikke har gitt sin tilslutning. Departementet arbeider nå med å legge til rette for en effektuering av avtalen fra og med 15. november d.å.

Innenfor Sør-Trøndelag/Hedmark reinbeiteområde har konfliktene mellom reindriften og andre utmarksbrukere særlig vært knyttet til hyttebygging og ferdsel i utmarka. Reindriftsnæringen føler seg presset gjennom stadig større aktivitet i og inntil beiteområdene. Grunneierne føler at deres muligheter til næringsutvikling i utmark/fjellområdene begrenses av den samiske næringsutøvelsen. Arealbrukskonfliktene har delvis vart i flere generasjoner, noen konflikter har blitt løst, andre har dukket opp i tidens løp. Reindrift og jordbruk er to legitime næringer i området, som begge står ovenfor store utfordringer med krav om rasjonalisering, nytenking og alternativ næringsutvikling. I et slikt perspektiv har Fylkesmannen i Sør-Trøndelag påpekt at det er viktigere enn noen gang at ulike interesser kommer i dialog og finner en felles plattform for sameksistens og samarbeid. Med dette som utgangspunkt tok Fylkesmannen i 2005 initiativ til å etablere et prosjekt for å bedre den gjensidige forståelsen og dialogen med sikte på å skape grunnlag for en felles politikk for fjellområdene i Sør-Trøndelag. Selve prosjektet ble avsluttet høsten 2009, men det er avtalt at det gjennomføres årlige dialogsamlinger for å vurdere framdrift/resultater av arbeidet. Styringsgruppen har konkludert med at prosjektet har ført til en positiv utvikling av dialogen mellom partene. Hovedkonklusjonene fra prosjektet handler om konkrete tiltak for å sikre og videreutvikle dialogen. Her nevnes at det skal settes i gang arbeid med fylkesdelplan /interkommunal plan for kommuner i Trollheimen for å sikre vilkår for reindriftsnæringen, samtidig som hensyn til utfordringene i landbruket ivaretas. Videre skal det generelt legges vekt på deltakelse tidlig i planprosesser. I tillegg skal det gjennomføres opplegg for informasjon/skolering på politisk nivå om samisk reindrift og kultur. Det skal også på generell basis arbeides med å spre kunnskap og holdninger om alle næringer i utmarka, herunder samisk reindrift, og deres utfordringer. Departementet vil bidra til at erfaringene fra dette prosjektet gjøres kjent for de øvrige områder hvor det utøves reindrift.