4 Nærmere om de enkelte artikler i konvensjonen
Fortalen
Fortalen omhandler det overordnede målet med konvensjonen, som er å forbedre samarbeidet mellom medlemsstatene for å fremme innkreving av underholdsbidrag internasjonalt. Konvensjonen skal åpne for effektive virkemidler som er tilgjengelige, raske, kostnadseffektive, tilpasningsdyktige og rettferdige. Som bakgrunn for konvensjonen vises til De forente nasjoners Konvensjon om barnets rettigheter av 20. november 1989.
Artikkel 1
Artikkelen angir formålet med konvensjonen, effektiv internasjonal innkreving av bidrag, samt hvilke virkemidler som skal sikre dette.
Artikkel 2
Artikkelen angir konvensjonens saklige anvendelsesområde, i hovedsak bidragsforpliktelser i forhold til personer under 21 år oppstått mellom foreldre og barn, uansett om barnet er født innenfor eller utenfor ekteskap. En ratifiserende stat kan imidlertid ta forbehold mot å innkreve bidrag til barn over 18 år. På den andre siden kan staten også erklære seg villig til å innkreve bidrag på grunnlag av andre familierelasjoner enn ektefelle/barn, og videre bidrag til barn over 21 år, inkludert såkalte «sårbare personer» som sikter til personer som pga. fysisk eller psykisk funksjonshemming vil ha problemer med å forsørge seg selv også utover myndighetsalder. Spørsmålet om bidrag til sårbare personer ble spesielt framhevet av de latinamerikanske statene.
Konvensjonens bestemmelser får generelt anvendelse for ektefellebidrag bare dersom spørsmålet er tatt opp i forbindelse med en sak om bidrag til barn. Kapittel II om administrativt samarbeid og kapittel III om framsetting av søknader gjelder ikke for ektefellebidrag, med mindre den enkelte stat avgir en spesifikk erklæring om dette.
Artikkel 3
Artikkelen inneholder definisjoner av de sentrale begrepene i konvensjonen, som «kreditor», «debitor», «rettshjelp», «skriftlig avtale», «ordning for underhold» og «sårbar person».
Artikkel 4
Artikkelen inneholder reglene for det administrative samarbeidet. Medlemsstatene plikter å oppnevne en sentralmyndighet som skal være den administrative myndighet som i praksis utfører de oppgaver konvensjonen pålegger medlemsstaten. Norge har allerede i dag organer som utfører de oppgaver en sentralmyndighet skal utføre etter 2007-konvensjonen. Det medfører derfor ingen problemer for Norge å forplikte seg til administrativt samarbeid slik 2007-konvensjonen krever. Mange stater er imidlertid p.t. ikke like godt organisert med hensyn til innkreving over landegrensene. Ønsker disse statene å slutte seg til 2007-konvensjonen, krever dette at de må få på plass en fungerende sentralmyndighet. Intensjonen er at et uttalt krav om en operativ administrativ enhet skal føre til at medlemsstatene i større grad vil lykkes med å innkreve underholdsbidrag fra bidragspliktige bosatt i andre medlemsstater.
Artikkel 5
Artikkelen angir sentralmyndighetens generelle oppgaver etter konvensjonen, som er å samarbeide med andre myndigheter for å oppnå konvensjonens mål og så langt mulig å løse de problemer som kan oppstå ved gjennomføringen av konvensjonen.
Artikkel 6
Artikkelen angir sentralmyndighetens spesifikke oppgaver etter konvensjonen. Den primære oppgaven er selvsagt å sende og motta søknader under konvensjonen og få igangsatt behandlingen av saker som er sendt etter konvensjonen (artikkel 6 nr. 1). For øvrig omfatter oppgavelisten sikring av nødvendig rettshjelp når konvensjonen krever dette, lokalisering av bidragspliktige, innhenting av inntektsopplysninger og andre økonomiske opplysninger, bistand i forbindelse med fastsettelse av farskap og andre praktiske gjøremål for å muliggjøre bidragsfastsettelse og innkreving. Artikkelen gir ellers regler om delegering av oppgaver mv.
Artikkel 7
Artikkelen hjemler medlemsstatenes mulighet til å be en sentralmyndighet om å treffe nærmere bestemte tiltak som nevnt i artikkel 6, selv om det enda ikke er framsatt en søknad etter artikkel 10. Det tiltak som det særlig er aktuelt å be en sentralmyndighet om før en søknad framsettes, er lokalisering av bidragspliktige. Samme forespørsel kan på samme tid fremsettes for flere sentralmyndigheter, for å avdekke hvor en søknad om for eksempel tvangsfullbyrdelse av en eksisterende avgjørelse om underholdsbidrag skal sendes. Denne bestemmelsen utvider i noen grad opplysningsplikten i forhold til de konvensjoner Norge per i dag har tiltrådt. Bestemmelsen fremmer effektivitet i en helt annen grad enn de tidligere konvensjonene.
Artikkel 8
Artikkelen slår fast som et prinsipp at kostnadene som påløper for sentralmyndigheten i forbindelse med oppgavene etter konvensjonen skal bæres av sentralmyndigheten selv. Det er angitt visse unntak i forbindelse med anmodninger som nevnt i artikkel 7.
Artikkel 9
Artikkelen inneholder regler om hvilken sentralmyndighet som skal være adressat for søknader.
Artikkel 10
Artikkelen angir hvilke søknader som er tilgjengelige etter konvensjonen for henholdsvis kreditor (artikkelens nr. 1) og debitor (artikkelens nr. 2) i en bidragssak, og viser konvensjonens fleksibilitet ved det mangfold av søknadskategorier som gjøres tilgjengelig. De behov som oppstår i en vanlig bidragssak skulle være dekket.
Det er verdt å merke seg at nr. 1 bokstav d) slår fast den anmodete statens plikt til å etablere en tvangskraftig avgjørelse dersom en allerede eksisterende avgjørelse om underholdsbidrag av ulike grunner ikke kan anerkjennes. På dette punktet bedrer 2007-konvensjonen bidragsmottakers og barnets stilling. Dersom medlemsstatene etter tidligere konvensjoner ikke kunne godta en søknad om anerkjennelse av en utenlandsk avgjørelse, kunne saken legges død, uten at et gyldig grunnlag ble etablert. Prinsippet i nr. 1 bokstav d) ligger også til grunn for artikkel 20 nr. 4, som spesifikt omtaler tilfellet der årsaken til manglende anerkjennelse av den første avgjørelsen er en av de forbehold som konvensjonen gir statene mulighet til å ta ved ratifikasjonen.
I artikkel 10 nr. 3 fremgår lovvalgsregelen, at det er den anmodete statens lover og regler som skal anvendes på innkomne søknader.
Artikkel 11
Artikkelen lister opp de krav en søknad fremsatt gjennom sentralmyndighetene må oppfylle for å kunne bli behandlet etter reglene i konvensjonen. Til slutt i artikkelen (nr. 4) presiseres at en søknad under artikkel 10 kan framsettes på det skjema som anbefales og publiseres av Haag-konferansen for internasjonal privatrett.
Artikkel 12
Artikkelen inneholder regler for samhandlingen mellom sentralmyndighetene i avsenderstaten og mottakerstaten når de har mottatt en søknad under artikkel 10, og angir tidsfrister som saksbehandlingen skal skje innenfor. Sentralmyndigheten i avsenderstaten gis et klart ansvar for å påse at søknaden tilfredsstiller konvensjonens krav og til å sørge for tilleggsdokumentasjon dersom dette skulle være nødvendig, mens organet i mottakerstaten forpliktes å orientere om at saken er mottatt, om hvorvidt saken kan behandles i mottakerstaten og hvem som i tilfelle er ansvarlig for behandlingen av den. Dette er viktige regler, som dersom de overholdes, vil medføre raskere avklaring av sakens videre skjebne etter oversendelse under konvensjonen. Bestemmelsen vil reparere en svakhet ved dagens konvensjoner, hvor det etter oversendelse av en sak kan gå lang tid uten noen form for tilbakemelding.
Artikkel 13
Artikkelen slår fast at en søknad eller et dokument ikke kan bestrides av saksøkte bare på grunn av mediet eller kommunikasjonsmiddelet som er benyttet. Prinsippet er at innholdet er det relevante, uansett i hvilken form det fremkommer. Denne nøytraliteten mht. medium er ny i 2007-konvensjonen og må ses på bakgrunn av ønsket om å legge til rette for elektronisk kommunikasjon, men også på bakgrunn av et ønske om å unngå at rene formaliteter skal hindre at bidrag kommer frem til barnet.
Artikkel 14
Artikkelen omhandler én av konvensjonens viktigste prinsipper, tilgjengelighet. Den anmodete stat er forpliktet til å sørge for at søkerne får effektiv tilgang til behandlingsapparatet. Dette inkluderer tilgang til fri rettshjelp, som minst skal ligge på samme nivå som i tilsvarende nasjonale saker.
Dersom medlemsstaten har et administrativt system som gjør at advokatbistand ikke er nødvendig, og sentralmyndigheten utfører sine tjenester gratis (slik NAV Internasjonalt gjør i Norge i dag), fritas denne staten fra å treffe spesielle tiltak med tanke på fri rettshjelp. Kravet om tilgang til fri rettshjelp må ses på bakgrunn av at de fleste stater fortsatt har domstolsbaserte systemer.
I artikkel 14 slås det også fast at søkere ikke kan avkreves noen form for depositum eller garanti for kostnadene i forbindelse med fremsettelsen av søknaden. Regelen om gratis saksbehandling er ment å være nøkkelen til konvensjonens suksess.
Artikkel 15
Artikkelen fastslår at bidragsmottaker skal ha rett til fri rettshjelp til behandling av alle søknader om bidrag til barn, unntatt åpenbart ubegrunnede søknader.
Artikkel 16
Artikkelen er et alternativ til den rett til fri rettshjelp som følger av artikkel 15. Med hjemmel i denne artikkelen kan en stat erklære at den vil sørge for behovsprøvd fri rettshjelp, og da slik at behovsprøvingen skal ta utgangspunkt i barnets midler. Ettersom barn i de fleste tilfeller har liten eller ingen inntekt eller formue, medfører bestemmelsen at fri rettshjelp vil bli gitt i de fleste sakene. Retten til fri rettshjelp under artikkel 16 vil i praksis neppe føre til vesentlig andre resultater enn retten etter artikkel 15. Bestemmelsen tar imidlertid høyde for at internrettslige forhold kan gjøre det vanskelig for enkelte stater å oppfylle kravene etter artikkel 15, og representerer dermed et av de kompromisser som man gikk inn på under framforhandlingen av konvensjonen.
Artikkel 17
Artikkelen bestemmer at man for andre typer søknader enn de som omfattes av artiklene 15 og 16 kan gjøre retten til fri rettshjelp avhengig av en behovsprøving. Dette kan være søknader om underholdsbidrag til andre enn barn eller søknader fra bidragspliktige fremsatt gjennom sentralmyndigheten.
Bestemmelsen forbyr imidlertid (bokstav b) å stille strengere vilkår for fri rettshjelp i konvensjonssaker enn i nasjonale saker. Når det gjelder fri rettshjelp, og på en del andre områder, stiller bidragspliktige svakere enn bidragsmottaker med hensyn til mulighetene under konvensjonen til å gjøre sine rettigheter gjeldende. Stater med et velutviklet bidragssystem, deriblant Norge, ga under forhandlingene uttrykk for at man ideelt sett ønsket en større grad av likestilling mellom partene i en bidragssak, men det var ikke mulig å oppnå enighet om dette i den endelige konvensjonen, som må betraktes som et kompromiss også i dette henseendet.
Artikkel 18
Artikkelen inneholder vernetingsregler, som begrenser valgfriheten med hensyn til i hvilken stat en sak kan reises. De tidligere Haag-konvensjonene inneholder ingen slike vernetingsregler. Artikkelen bringer ikke inn noe nytt for Norge i forhold til kontraherende stater som også er bundet av Lugano-konvensjonen av 1988 og/eller 2007.
Hovedregelen statueres i artikkelens nr. 1. Dersom en avgjørelse opprinnelig er truffet i den stat der bidragsmottaker er bosatt, og bidragsmottaker fortsatt bor der, kan ikke bidragspliktige ta opp endringsspørsmål i noen annen kontraherende stat. Visse unntak er angitt i artikkelens nr. 2, som blant annet innebærer at en bidragsmottaker som aksepterer at sak reises i en annet stat, enten direkte eller ved å gå inn i en diskusjon av saken, må finne seg i at saken behandles der. Unntakene tar ellers sikte på å unngå at en sak stopper opp pga. spesielle juridiske problemer i staten som har truffet den opprinnelige avgjørelsen.
Prinsippet om at bidragsmottakers bostedsstat har kompetansen til å treffe avgjørelser skaper en del problemer for bidragspliktige bosatt i Norge. Det kan ofte framstille seg som vanskelig og forbundet med stor usikkerhet å ta opp en sak i mottakerens bostedsstat, spesielt dersom denne staten har et domstolsbasert system. Det er imidlertid dette vernetingsprinsippet som har hatt gjennomslag internasjonalt, i den nye Haag-konvensjonen så vel som i Lugano-konvensjonene, og medlemsstatene gikk inn for å videreføre rettstilstanden.
Artikkel 19
Artikkelen fastlegger anvendelsesområdet for kapitlet om anerkjennelse og fullbyrding av avgjørelser som er truffet av en juridisk eller administrativ myndighet. Begrepet «avgjørelse» og «administrativ myndighet» defineres her. «Avgjørelse» inkluderer også et forlik eller en avtale inngått for eller godkjent av en juridisk eller administrativ myndighet, og dessuten bidragsavtaler som fyller vilkårene i konvensjonens artikkel 30.
Artikkel 20
Artikkelens nr. 1 bokstavene a til f inneholder vilkår for anerkjennelse av en avgjørelse som skal kunne innfordres i andre medlemsstater. Grunnlagene for anerkjennelse er alternative, slik at det er tilstrekkelig at et av dem er til stede.
Generelt kan man si at det kreves en form for tilknytning mellom debitor, kreditor eller barnet og den staten som utøvde jurisdiksjonen. Dette kan være at bidragspliktige hadde sitt bosted der (bokstav a), at han underkastet seg jurisdiksjonen ved ikke å protestere mot den ved første gitte anledning (bokstav b), at bidragsmottaker var bosatt i denne staten da saken ble reist (bokstav c), at barnet da saken ble reist hadde sitt bosted i staten og at bidragspliktige tidligere bodde i den samme staten og forsørget barnet der (bokstav d), at partene skriftlig har avtalt at staten skulle ha jurisdiksjon (bokstav e), med mindre saken gjelder underholdsplikt i forhold til barn, og sluttelig at avgjørelsen ble truffet under utøvelse av myndighet med hensyn til personlig status eller foreldreansvar (bokstav f).
Bokstav c medfører godkjennelse av et bidragsvedtak selv om det er truffet i en stat som bidragspliktige ikke har eller har hatt noen tilknytning til, heller ikke i form av aksept av jurisdiksjonen. Dette er et unntak fra prinsippet om at en avgjørelse skal treffes der den som saken retter seg mot har sin tilknytning, og må ses på bakgrunn av behovet for beskyttelse av bidragsmottaker, som oftest er den svakere parten.
Artikkelens nr. 2 tillater en stat å ta forbehold mot å anerkjenne eller fullbyrde avgjørelser som bygger på grunnlagene nevnt i nr. 1 bokstavene c, e eller f. En stat som har tatt et slikt forbehold, skal likevel godta avgjørelsen dersom den under de samme faktiske omstendigheter ville ha tildelt jurisdiksjon til sine egne myndigheter (artikkelens nr. 3). Til ytterligere sikring mot at en sak skal stoppe opp på grunn av et forbehold, legger nr. 4 og 5 i artikkelen til rette for at det blir truffet en innkrevbar avgjørelse i den stat som avviser den opprinnelige avgjørelsen på grunn av et forbehold. Prinsippet er det samme som omtalt i forhold til artikkel 10 bokstav d. Dersom den anmodete staten ikke kan anerkjenne avgjørelsen, skal staten gjøre alt den kan for å etablere en avgjørelse til fordel for bidragsmottaker og dermed også barnet.
Artikkel 21
Artikkelen etablerer plikt til å anerkjenne og fullbyrde de deler av en avgjørelse som kan anerkjennes og fullbyrdes, selv om avgjørelsen i sin helhet ikke kan aksepteres.
Artikkel 22
Artikkelen angir de grunner som er aktuelle som begrunnelse for å avslå anerkjennelse og fullbyrding av en avgjørelse. Bestemmelsen er en sikkerhetsventil for å unngå urimelige enkelttilfeller, der for eksempel anerkjennelse og fullbyrding ville virke støtende på den alminnelige rettsfølelsen eller der saksøkte ikke har fått mulighet til å utøve sine partsrettigheter, dvs. ikke er blitt varslet og gitt mulighet til å imøtegå kravet. I hovedsak finnes disse reglene også i tidligere konvensjoner.
Artikkel 23
Artikkelen inneholder konvensjonens hovedalternativ for saksbehandling ved mottak av en søknad om anerkjennelse og fullbyrding av en utenlandsk avgjørelse. Så langt det lar seg forene med konvensjonen, skal saksbehandlingen styres av den anmodete statens regler. Det gis anvisning på følgende prosedyre:
Den utenlandske avgjørelsen blir umiddelbart anerkjent eller registrert for fullbyrding. Dette kan avslås bare dersom avgjørelsen antas å virke støtende på den alminnelige rettsfølelsen. Ingen av partene gis anledning til anførsler i forkant av denne anerkjennelsen/registreringen.
Partene skal umiddelbart orienteres om anerkjennelsen/registreringen eller om avslaget på dette, og kan framsette en anke/klage på rettslig eller faktisk grunnlag innenfor en frist på 30 dager, 60 dager når parten bor i utlandet. Ankegrunnene er begrenset til de avvisningsgrunner som er nevnt i artikkel 22, mangler knyttet til de grunnlag for anerkjennelse eller fullbyrding som følger av artikkel 20, samt ektheten av oversendte dokumenter i saken. Debitor kan også hevde at gjeld er betalt.
Etter at anke/klage er avgjort, skal eventuell ny klage/anke normalt ikke medføre utsatt fullbyrding av avgjørelsen (artikkel 23 nr. 10). Dette må forstås slik at fullbyrding ikke kan iverksettes før den første klage/ankebehandlingen er avsluttet.
Artikkel 24
Artikkelen angir alternative saksbehandlingsregler for stater som ikke kan godta saksbehandlingsreglene i artikkel 23 og som tar forbehold mot disse reglene etter artikkel 63. Den alternative prosedyren er som følger:
Partene gis anledning til å komme med anførsler før saken blir anerkjent eller registrert for fullbyrding. Det angis ingen konkret frist for dette. Partene skal imidlertid gis «adequate opportunity to be heard».
Avgjørende organ kan ta opp forhold som nevnt i artikkel 22 bokstavene a, c og d av eget tiltak og - hvis saksøkte tar dette opp eller forhold ved de oversendte dokumenter tilsier det - de avvisningsgrunner som er nevnt i artikkel 22, dvs. mangler knyttet til de grunnlag for anerkjennelse eller fullbyrding som følger av artikkel 20 samt ektheten i oversendte dokumenter i saken. Tilsvarende kan innkreving av gjeld avvises dersom gjelden beviselig er betalt.
Etter det er truffet avgjørelse om anerkjennelse eller fullbyrding, skal eventuell klage/anke ikke medføre utsatt fullbyrding av avgjørelsen (artikkel 24 nr. 6). I motsetning til prosedyren i artikkel 23, vil prosedyren etter artikkel 24 medføre at en sak ikke blir anerkjent/registrert for fullbyrding før etter at partene er gitt anledning til å komme med sitt syn på dette.
Artikkel 25
Artikkelen lister opp hvilke dokumenter som skal følge en søknad om anerkjennelse og fullbyrding for at søknaden skal kunne bli behandlet etter reglene i konvensjonen. Av særlig interesse for Norge er at administrative avgjørelser om bidrag i utgangspunktet skal ledsages av et dokument som godtgjør at avgjørelsen fyller konvensjonens krav. Dette er imidlertid ikke nødvendig dersom vedkommende stat har erklært i medhold av artikkel 57 at landets avgjørelser alltid vil fylle disse kravene, som er at avgjørelsene har samme tvangskraft som en dom og kan prøves av en domstol. Det synes klart at Norge bør avgi en slik erklæring.
Det er videre verdt å merke seg at konvensjonen ikke har som utgangspunkt at en avgjørelse skal sendes den andre staten i fulltekst. Det som skal oversendes er «the decision», som må oppfattes som konklusjonen i bidragsvedtaket, dvs. hva som skal betales fra hvem og til hvem og på hvilket grunnlag. En stat kan imidlertid spesifisere - i samsvar med artikkel 57 - at den krever en komplett kopi av avgjørelsen, eventuelt et utdrag, som i tilfelle kan utformes på skjema anbefalt og publisert av Haag-konferansen. En stat kan også spesifisere at den ikke trenger dokumentasjon på at en administrativ avgjørelse fyller konvensjonens krav.
Artikkel 26
Artikkelen bestemmer at kapittel VI med de nødvendige tilpasninger skal gis anvendelse i tilfeller hvor det kun søkes om anerkjennelse av en avgjørelse om underholdsbidrag.
Artikkel 27
Artikkelen fastslår at den anmodete stat er bundet av de fakta som opprinnelsesstaten har basert sin jurisdiksjon på. Hensikten er å fremme effektivitet ved å unngå at utenlandske bidragsavgjørelser vurderes på nytt i dette henseendet.
Artikkel 28
Artikkelen fastslår at den anmodete staten ikke skal prøve det saklige grunnlaget for avgjørelsen. Bakgrunnen er den samme som for artikkel 27.
Artikkel 29
Artikkelen slår fast at fysisk tilstedeværelse av søkeren eller barnet i den anmodete staten ikke skal kunne kreves for å anerkjenne eller fullbyrde en avgjørelse. Også her er hensikten å fremme effektivitet i den internasjonale innkrevingen.
Artikkel 30
Artikkelen omhandler bidragsavtaler og er en nyvinning i Haag-sammenheng. Hovedregelen er at en bidragsavtale inngått i en medlemsstat skal ha rett til anerkjennelse og tvangsfullbyrding på linje med en administrativ eller rettslig avgjørelse. Bestemmelsen inneholder også regler om hva som skal følge en bidragsavtale for at den skal kunne anerkjennes og tvangsinnkreves, samt vilkårene for at anerkjennelse og innkreving av en bidragsavtale skal kunne avslås. Prosedyrene og de materielle reglene har store likhetstrekk med det som gjelder etter konvensjonen for dommer og administrative avgjørelser.
Medlemsstatene kan med hjemmel i artikkel 62 ta forbehold mot å anerkjenne og tvangsinnkreve bidragsavtaler.
Artikkel 31
Artikkelen inneholder særregler for avgjørelser som er kommet i stand ved den kombinerte effekten av en midlertidig avgjørelse fattet i én stat og et vedtak fattet av en myndighet i en annen stat. Bakgrunnen er de rettslige arrangementene innenfor Det britiske samveldet og et behov for å presisere hvilken stat som skal regnes som opprinnelsesstaten i slike tilfelle. Praksis innenfor Det britiske samveldet har vært at midlertidige avgjørelser anses etablert i den staten bidragsmottaker bor, men avgjørelsen er ikke tvangskraftig før den er bekreftet av mottakerstaten og bidragspliktige er blitt hørt.
Artikkel 32
Artikkelen stiller opp regler for tvangsfullbyrdingen. Tvangsfullbyrdingen skal skje i tråd med den anmodete statens interne regler.
Etter artikkelen skal for øvrig varigheten av en bidragsforpliktelse avgjøres etter mottakerstatens regler (artikkelens nr. 4), og foreldelse skal følge reglene i den av statene som har den lengste foreldelsesfristen (artikkelens nr. 5). Bestemmelsen i nr. 4 kan i utgangspunktet oppfattes som å stå i motstrid til reglene om avgrensing av konvensjonsforpliktelsene til barn under 21 eller 18 år (se artikkel 2). Det antas likevel at selv om en stat skulle ha en høyere aldersgrense for bortfall av retten til barnebidrag, vil dette ikke slå igjennom overfor den generelle avgrensingen av konvensjonen. Nr. 4 bør leses med dette forbeholdet. Lovvalgsregelen vil derfor bare virke fullt ut i forhold til ektefellebidrag og eventuelle andre bidrag enn barnebidrag som innfordres under konvensjonen, og for barnebidrag innenfor de generelle grensene som konvensjonen setter for den enkelte stats forpliktelser.
Artikkel 33
Artikkelen slår fast at det skal stilles til disposisjon for en søknad under konvensjonen minst like gode tvangsmidler som for en søknad fremsatt under nasjonal lov.
Artikkel 34
Artikkelen lister opp tvangsmidler som en anmodet stat kan benytte ved en søknad under konvensjonen. Listen er ikke uttømmende:
trekk i lønn;
beslag i bankkonti eller andre kilder;
trekk i trygdeytelser;
pant i eller tvangssalg av eiendom;
motregning i overskytende skatt;
trekk eller utlegg i pensjonsytelser;
rapportering til kredittbyråer
avslag på, suspensjon eller tilbakekalling av diverse lisenser (for eksempel førerkort);
bruk av megling, forlik eller lignende prosesser for å oppnå frivillig oppfyllelse
For Norges vedkommende står i dag alle disse tvangsmidlene til rådighet med unntak av lisensinndragning (alternativ h). På bakgrunn av at konvensjonen oppfordrer til å benytte dette virkemidlet, synes det nærliggende at man vurderer hensiktsmessigheten av å introdusere det i norsk rett.
Artikkel 35
Artikkelen slår fast at overføring av bidrag til bidragsmottaker skal skje på den mest kostnadseffektive måten, og at overføring av bidrag skal prioriteres ved restriksjoner på overføring av penger til utlandet.
Artikkel 36
Artikkelen slår fast at en offentlig myndighet som har gitt ytelser til barnet i stedet for bidrag, i Norge typisk bidragsforskott, og som søker refusjon for disse utgiftene, etter konvensjonen omfattes av begrepet «kreditor». Her reguleres også i hvilken utstrekning en offentlig myndighet kan søke anerkjennelse eller kreve tvangsfullbyrding av avgjørelser.
Selv om denne adgangen er kjent fra tidligere Haag-konvensjoner, var det en del «nye» stater på området som innledningsvis i forhandlingene hadde betydelige innvendinger mot ordningen. Disse innvendingene falt imidlertid bort etter hvert.
Det kan være noe uklart i hvilken utstrekning bestemmelsen er nødvendig i forhold til norsk adgang til å kreve refusjon for utlagt bidragsforskott. Etter forskotteringsloven har staten i seg selv ikke krav mot bidragspliktige, men staten har krav på refusjon i innkommet bidrag. Når en sak fremmes for utenlandsk myndighet etter konvensjonene, er det bidragsmottakers krav som fremmes, selv om en vesentlig del av kravet eventuelt vil gå som refusjon for forskottet. Bestemmelsene i artikkel 36 innebærer imidlertid klart nok ingen svekkelse av mulighetene til å få refusjon.
Artikkel 37
Artikkelen slår fast at den enkelte har rett til å rette søknader direkte til kompetent myndighet i en konvensjonsstat uten å gå via sentralmyndigheten i sitt bostedsland. En slik framgangsmåte vil likevel begrense søkerens rettigheter i noen tilfeller, ettersom bare deler av konvensjonen gjelder for direkte søknader.
Artikkel 38
Artikkelen sier at opplysninger innhentet eller oversendt i forbindelse med konvensjonen kun skal benyttes til formål under konvensjonen.
Artikkel 39
Artikkelen gir enhver myndighet som behandler informasjon (innhentet under konvensjonen) ansvaret for at taushetsplikt overholdes i tråd med statens lov.
Artikkel 40
Artikkelen bestemmer at en myndighet ikke må avsløre eller bekrefte informasjon som den har fått kjennskap til under konvensjonen dersom dette ville sette en persons helse, sikkerhet eller frihet i fare. Formålet er å beskytte personer med skjult identitet på grunn av trusler fra tidligere ektefelle/samboer med mer. Dette skal likevel ikke hindre den utveksling av opplysninger som er nødvendig for at konvensjonen skal fungere. Dersom bidragsmottaker har fått skjult identitet på grunn av vold/trusler fra bidragspliktige, skal imidlertid sentralmyndighetene ikke gi bidragspliktige opplysninger som kan lede til bidragsmottaker, selv om slike opplysninger ville ha blitt gitt i en normal sak.
Artikkel 41
Artikkelen bestemmer at det ikke kan kreves legalisering av dokumenter eller liknende formaliteter i forbindelse med konvensjonen, og er et utslag av ønsket om effektiv saksbehandling med minst mulig formelle hindringer. Dersom det reises spørsmål om autentisiteten eller integriteten til et dokument, kan imidlertid slik innsigelse inngis.
Artikkel 42
Artikkelen hjemler rett for sentralmyndigheten i den anmodete staten til å be om en fullmakt fra søkeren dersom den må opptre på søkerens vegne i retten.
Artikkel 43
Artikkelen fastslår innledningsvis at innkrevingen av bidrag skal prioriteres foran innkrevingen av kostnader som påløper ved behandlingen av en søknad under konvensjonen. Ifølge artikkelens nr. 2 kan en stat kreve at en part som ikke har fått medhold i sin sak, skal dekke saksomkostninger. Det nærmere innholdet av dette kan være noe uklart, idet det i artikkelens nr. 4 sies at bestemmelsen i artikkelen ikke går foran regelen i artikkel 8 om at sentralmyndighetene skal bære sine egne kostnader (med visse spesielle unntak). Den kostnadsdekning som det vises til i artikkel 43, vil sannsynligvis ha størst aktualitet i domstolsbaserte systemer. Det kan imidlertid i denne forbindelse også vises til artikkel 45 nr. 3, som åpner adgang for sentralmyndigheten til å kreve oversettelseskostnader dekket av søkeren, med mindre oversettelseskostnadene kan dekkes som fri rettshjelp.
Artikkel 44
Artikkelen bestemmer at dokumentene som ledsager en søknad skal være på originalspråket, ledsaget av en oversettelse til den anmodete myndighetens offisielle språk, eller et annet språk den anmodete myndigheten har gitt anvisning på ved en erklæring under artikkel 63. Den anmodete staten kan også gi avkall på en oversettelse generelt i forhold til visse stater eller i det enkelte tilfelle. Artikkelen inneholder også andre reguleringer av kommunikasjonsspråk under konvensjonen.
Artikkel 45
Artikkelen omhandler hvilken framgangsmåte som skal følges når oversettelsesproblemene er store, og anviser som en siste løsningsmulighet at avsenderstaten oversender en søknad med oversettelse til engelsk eller fransk med henblikk på videre oversettelse i mottakerstaten. Utgiftene til oversettelse skal dekkes av avsenderstaten. Som nevnt i forbindelse med artikkel 43, synes artikkel 45 nr. 3 å åpne for at utgiftene til oversettelse dekkes av søkeren.
Artiklene 46 og 47
Artiklene inneholder regler om anvendelse av konvensjonen i forhold til stater som har flere rettssystemer, som for eksempel Canada.
Artiklene 48 og 49
Artiklene koordinerer 2007-konvensjonen med de tidligere Haag konvensjonene av 1958 og 1973 og med De forente nasjoners Konvensjon om inndriving av underholdsbidrag i utlandet av 20. juni 1956. Den nye konvensjonen skal erstatte de eldre konvensjonene i den utstrekning de har sammenfallende anvendelsesområde, og i den utstrekning de har sammenfallende anvendelsesområde mellom stater som er tilsluttet konvensjonen (når hensyn tas til gamle og nye forbehold mv.).
Artikkel 50
Artikkelen slår fast at de tidligere Haag-konvensjoner om sivilprosess, forkynning av dokumenter og bevisopptak ikke påvirkes av 2007-konvensjonen.
Artikkel 51
Artikkelen bestemmer at internasjonale overenskomster som medlemsstatene har sluttet seg til før 2007-konvensjonen ikke påvirkes av sistnevnte konvensjon. De kontraherende statene har også frihet til å inngå overenskomster med andre stater etter at de har sluttet seg til 2007-konvensjonen. Forutsetningen er at de senere overenskomstene har til formål å forbedre anvendelsen av konvensjonen statene i mellom, er i overensstemmelse med konvensjonens formål og hensikt og ikke påvirker anvendelsen av konvensjonen mellom slike stater og andre kontraherende stater. Artikkelens nr. 4 tar spesifikt opp forholdet til organisasjoner for regional økonomisk integrasjon (som EU). Etter bestemmelsen kan EU-statene seg imellom anvende EUs egne regler, men dette skal ikke gripe inn i anvendelsen av konvensjonen mellom EU-statene og stater som ikke er medlemmer av konvensjonen.
Artikkel 52
Artikkelen bestemmer at det mest formålstjenlige regelverket skal anvendes. Dette vil si at dersom en avtale, ordning eller internasjonal overenskomst mer effektivt fremmer konvensjonens formål enn konvensjonen selv, skal den mest effektive framgangsmåten eller regelen anvendes. Effektiviteten må likevel ikke gå på bekostning av den beskyttelse som tilligger partene etter artiklene 23 og 24.
Artikkel 53
Artikkelen sier at det ved tolkningen av konvensjonen må tas hensyn til dens internasjonale karakter og behovet for å fremme ensartet anvendelse av konvensjonen.
Artikkel 54
I henhold til denne artikkelen skal den praktiske gjennomføringen av konvensjonen gjennomgås med jevne mellomrom i samlinger i regi av Haag-konferansen etter initiativ fra generalsekretæren.
Artikkel 55
Artikkelen gir regler om framgangsmåten ved endringer i skjemaene som er etablert i tilknytning til anvendelsen av konvensjonen, innbefattet mulighet for medlemsstatene til å ta forbehold mot endringer i skjemaene.
Artikkel 56
Artikkelen inneholder overgangsregler, som for det første innebærer at en søknad mellom to stater skal behandles etter konvensjonen dersom den ble satt fram etter at konvensjonen hadde trådt i kraft for begge statene. For det andre, dersom konvensjonen skulle være til hinder for anerkjennelse og fullbyrding av en avgjørelse som ville ha kunnet bli anerkjent og fullbyrdet etter de tidligere Haag-konvensjonene, skal saken behandles etter de tidligere konvensjonene. For det tredje skal bidrag til barn under 21 år forfalt før ikrafttredelsen av 2007-konvensjonen kunne innfordres under konvensjonen. Denne presiseringen er viktig for å unngå diskusjoner.
Artikkel 57
Artikkelen fastslår at stater som slutter seg til konvensjonen skal informere Det permanente byrå for Haag-konferansen for internasjonal privatrett om interne lover og regler på nærmere angitte områder, og det skal opplyses om hvilke prosedyrer og virkemidler som staten vil ta i bruk eller stille til rådighet med hensyn til å gjennomføre sine forpliktelser etter konvensjonen. Formålet er at det skal bli lettere for andre kontraherende stater å orientere seg i en annen kontraherende stats regler og samtidig gi statene insentiv til å gjennomføre endringer med henblikk på en effektiv og praktisk oppfølging av forpliktelsene etter konvensjonen. Spesifikt skal det informeres om
regler og prosedyrer knyttet til bidragssaker
hvilke tiltak staten vil treffe for at sentralmyndighetens forpliktelser etter artikkel 6 skal bli utført
hvordan søkere skal få tilgang til rettssystemet for å få behandlet sin sak (artikkel 14)
reglene om innfordring, inkludert beskyttelse for bidragspliktige, og foreldelse
spesielle krav når det gjelder dokumentasjon fra den anmodende staten.
Disse kravene vil kunne oppfylles ved å anvende «land profil»-skjemaet som Haagkonferansen anbefaler og publiserer. Benyttelse av dette skjemaet vil innebære en vesentlig arbeidsbesparelse i forhold til en beskrivelse i fritekst.
Artikkel 58
Artikkelen gir regler om undertegning, ratifikasjon og tiltredelse. Som under de tidligere Haag-konvensjonene kan en kontraherende stat ta forbehold mot en annen stats tilslutning til konvensjonen, med det resultat at konvensjonen ikke blir gjeldende mellom den nytilsluttede staten og staten som har kommet med forbehold.
Artikkel 59
Artikkelen inneholder særregler om organisasjoner for regional økonomisk integrasjon (eks. EU), som vil kunne slutte seg til konvensjonen som organisasjon. Dette er nytt, sammenlignet med tidligere konvensjoner om internasjonal innkreving av underholdsbidrag.
Artikkel 60
Artikkelen bestemmer at konvensjonen trer i kraft på den første dag i måneden etter at det har gått tre måneder siden konvensjonen ble ratifisert av to medlemsstater. Deretter trer den i kraft etter en tilsvarende tremånedersperiode for hver stat eller organisasjon for regional økonomisk integrasjon som senere slutter seg til konvensjonen. Utenriksdepartementet i Nederland er depositar for konvensjonen.
Artikkel 61
Artikkelen inneholder særregler for ikke-ensartede rettssystemer, som for eksempel Canada.
Artikkel 62
Artikkelen omhandler forbehold. Statene kan med hjemmel i denne artikkelen velge å snevre inn konvensjonens anvendelsesområde ved å ta forbehold på følgende punkter:
Ikke akseptere å innkreve bidrag til barn som er over 18 år, jf. artikkel 2 nr. 2.
Ikke akseptere avgjørelser som bygger på at organet hadde avgjørelsesmyndighet (jurisdiksjon) fordi bidragsmottaker var bosatt i staten, fordi det var inngått skriftlig avtale om at saken skulle avgjøres der eller fordi avgjørelsen ble truffet av et organ som utøvet myndighet med hensyn til personlig status eller foreldreansvar, jf. artikkel 20 nr. 2.
Ikke akseptere bidragsavtaler som grunnlag for anerkjennelse og fullbyrdelse (i motsetning til dommer og administrative vedtak), jf. artikkel 30 nr. 8.
Ikke akseptere dokumenter på engelsk eller fransk som alternativ til eget språk ved mottak av saker og i korrespondanse for øvrig, jf. artikkel 44 nr. 3.
Ikke akseptere endringer i de skjemaer som skal benyttes ved søknader, jf. artikkel 55 nr. 3.
Artikkel 63
Artikkelen åpner for at tilsluttende stater kan erklære seg villig til å utvide konvensjonens anvendelsesområde eller stille tilleggskrav på følgende punkter:
Artikkel 2 nr. 3: Åpner for å forplikte seg til å kreve inn bidrag til andre enn barn under 21 år og til ektefeller i andre tilfelle enn når søknaden om ektefellebidrag fremmes sammen med søknad om underholdsbidrag til barn.
Artikkel 11 nr. 1 bokstav g: Åpner mulighet for å kreve tilleggsdokumentasjon i forhold til minimumskravene, for eksempel originaldokumenter eller bekreftet kopi.
Artikkel 16 nr. 1: Åpner for mer gunstig rettshjelp enn konvensjonen foreskriver.
Artikkel 24 nr. 1: Åpner for en annen prosedyre for anerkjennelse og fullbyrding enn den etter artikkel 23. Mens artikkel 23 tar utgangspunkt i at den oversendte avgjørelsen skal innfordres, er dette etter artikkel 24 et vurderingstema og gjenstand for en avgjørelse i vedkommende stat.
Artikkel 44: Åpner for å erklære at søknader og relaterte dokumenter skal framsettes på et annet språk enn statens originalspråk, jfr. artikkel 44 nr. 1.
Det er også muligheter for tilleggserklæringer i artiklene 44 nr. 2, 59 nr. 3 og 61 nr. 1, men dette gjelder forhold som ikke er aktuelle for Norge.
Artikkel 64
Artikkelen gir regler om oppsigelse av konvensjonen. En medlemsstat kan «melde seg ut» av konvensjonen med virkning 12 måneder etter at melding om dette er gitt til depositaren.
Artikkel 65
Artikkelen inneholder regler om hva depositaren må holde medlemsstatene underrettet om til enhver tid, så som tiltredelser, fratredelser og forbehold.