Prop. 95 S (2013–2014)

Kommuneproposisjonen 2015

Til innholdsfortegnelse

Del 6
Resultater i kommunal sektor

12 Utviklingen i kommuneøkonomien

12.1 Den økonomiske situasjonen i kommunesektoren

Realveksten i kommunesektorens inntekter anslås til 1,7 pst. i 2013, mens veksten i de frie inntektene anslås til 1,1 pst. Veksten i samlede inntekter og frie inntekter ble høyere enn det som ble lagt til grunn i budsjettopplegget for 2013 (henholdsvis 1,1 og 0,8 pst.), noe som hadde sammenheng med god skatteinngang, både for inntekts- og formuesskatt og eiendomsskatt.

I de senere årene har aktivitetsveksten i kommunesektoren vært lavere enn inntektsveksten. Den relativt lave aktivitetsveksten skyldes nedgang i investeringene, mens sysselsettingsveksten har vært mer på linje med inntektsveksten. I 2013 var sysselsettingsveksten noe lavere enn inntektsveksten, samtidig som det var en viss vekst i investeringene.

Kommunesektoren som helhet fikk et netto driftsresultat på 2,9 pst. av inntektene i 2013, som er noe lavere enn i 2012. I fylkeskommunene økte netto driftsresultat i 2013, mens kommunene fikk en liten nedgang. Teknisk beregningsutvalg for kommunal og fylkeskommunal økonomi (TBU) anbefaler at netto driftsresultat bør ligge på rundt 3 pst. for sektoren samlet over tid.

Kommuner og fylkeskommuner som er i en vanskelig finansiell situasjon, blir underlagt noe sterkere statlig kontroll enn de øvrige. Disse kommunene og fylkeskommunene er ført opp i Register om betinget godkjenning og kontroll (ROBEK). Det fins klare, objektive kriterier for når en kommune eller fylkeskommune blir ført opp i registeret: Kommunestyret eller fylkestinget må ha vedtatt et budsjett eller en økonomiplan som ikke er i økonomisk balanse, de må ha vedtatt å dekke inn et tidligere underskudd over mer enn to år, eller de har ikke klart å følge opp den opprinnelig vedtatte inndekningsplanen. Formålet med reglene er å fange opp kommunene og fylkeskommunene som er i en vanskelig situasjon, og bidra til at økonomisk balanse gjenopprettes.

Ved inngangen til mai 2014 var i alt 51 kommuner oppført i ROBEK. Ingen fylkeskommuner var i ROBEK. Dette er et lavt tall, historisk sett. Dette bygger opp under at den økonomiske situasjonen for øyeblikket er god i de aller fleste kommunene.

Figur 12.1 Antall kommuner oppført i ROBEK. 2001–2013

Figur 12.1 Antall kommuner oppført i ROBEK. 2001–2013

12.2 Kommunesektorens størrelse i norsk økonomi

Kommunesektoren forvalter en betydelig del av de økonomiske ressursene i norsk økonomi. I tabell 12.1 er det vist noen indikatorer for kommunesektorens størrelse i norsk økonomi. Indikatorene tegner i grove trekk et stabilt bilde av kommunesektorens plass i norsk økonomi fra 1990 og fram til 2012. Nedgangen fra og med 2002 målt ved samtlige indikatorer har sammenheng med at staten overtok ansvaret for spesialisthelsetjenesten dette året (sykehusreformen).

Tabell 12.1 Indikatorer for kommuneforvaltningens plass i norsk økonomi, 1990–2013

1990–20011

2002–20051

2006

2007

2008

2009

2010

2011

2012

20132

Kommunalt konsum, pst. av BNP for Fastlands-Norge

15,3

12,9

12,3

12,0

12,6

13,6

13,8

14,1

14,0

14,0

Inntekter i kommunesektoren, pst. av BNP for Fastlands-Norge

20,5

16,4

16,2

15,7

15,9

17,4

17,6

17,9

18,1

18,1

Utførte timeverk i kommunesektoren, prosent av landet

18,5

15,1

14,6

14,4

14,4

15,0

15,3

15,4

15,4

15,5

Sysselsatte personer i kommunesektoren, prosent av landet

22,5

19,2

18,7

18,3

18,2

18,7

19,1

19,3

19,2

19,3

1 Gjennomsnitt over perioden. Tallene fra 2002 er påvirket av overføring av ansvaret for sykehusene fra fylkeskommunene til staten fra 1. januar 2002. Denne funksjonsendringen førte til at kommunesektorens omfang ble redusert fra 2002.

2 Foreløpige tall.

Kilde: Statistisk sentralbyrå.

Målt i forhold til BNP for Fastlands-Norge utgjør kommunesektorens inntekter om lag 18 pst. både i 2012 og 2013. Tabellen viser videre at målt i løpende priser har kommunalt konsum som andel av BNP for Fastlands-Norge holdt seg i underkant av 13 pst. i perioden 2002–2008, for så å øke til rundt 14 pst. etter 2009.

Målt i forhold til totalt antall utførte timeverk i norsk økonomi falt den kommunale sysselsettingsandelen svakt fram til 2008. De siste fem årene har timeverksandelen økt svakt og anslås å utgjøre 15,5 pst. i 2013. Siden en relativt stor andel av de kommuneansatte jobber deltid, er kommunesektorens andel av totalsysselsettingen større målt i personer enn i timeverk. Målt i antall personer anslås den kommunale sysselsettingsandelen til vel 19 pst. etter 2010, det samme som i 2002.

Økningen i kommunesektorens størrelse i 2009 og 2010 målt i forhold til norsk økonomi må ses på bakgrunn av styrkingen av kommuneøkonomien gjennom 2009 og konjunkturnedgangen i næringslivet i 2009 og tiltakene mot finanskrisen. Selv om aktiviteten i næringslivet har tatt seg opp igjen etter 2009, har kommunesektorens andel av norsk økonomi holdt seg oppe eller økt etter 2009. Målt ved utførte timeverk og kommunalt konsum i 2012 og 2013 har den kommunale andelen vist en svak økning siden 2009. Målt ved inntektene som andel av BNP for Fastlands-Norge er økningen i den kommunale andelen noe større. Inntektsandelen øker til tross for at realveksten i kommunesektorens inntekter ikke har vært høyere enn BNP for Fastlands-Norge i perioden 2009–2013, jf. figur 12.2. Dette har flere forklaringer, blant annet at det de siste årene har vært flere reformer med tilførsel av inntekter til kommunesektoren (forvaltningsreform i 2010, samhandlingsreform i 2012) der reformene betraktes som oppgaveendringer og holdes utenom den beregnede realveksten i kommunesektorens inntekter. Et annet moment som over tid trekker opp den kommunale inntektsandelen er høyere prisvekst på kommunal tjenesteyting enn gjennomsnittet for norsk økonomi, jf. nærmere omtale i avsnitt 12.3.

12.3 Inntekts- og aktivitetsutvikling

For å måle den samlede aktivitetsutviklingen i kommunesektoren benyttes en indikator der endring i sysselsetting (timeverk), endring i produktinnsats (faste priser) og endring i brutto realinvesteringer (faste priser) veies sammen. Aktivitetsindikatoren gir uttrykk for ressursbruken knyttet til løpende tjenesteproduksjon og nyinvesteringer. I figur 12.2 sammenliknes aktivitetsveksten i kommuneforvaltningen med inntektsveksten og med veksten i BNP for Fastlands-Norge i perioden 1990–2013.

Figur 12.2 Aktivitets- og inntektsutviklingen i kommunesektoren 2002–2013. Prosentvis volumendring fra året før1

Figur 12.2 Aktivitets- og inntektsutviklingen i kommunesektoren 2002–2013. Prosentvis volumendring fra året før1

1 Som vekter brukes de andelene som lønnsutgifter, produktinnsats og bruttorealinvesteringer utgjør av de samlede utgifter. Siden indikatoren er basert på ressursinnsatsen i kommunesektoren, fanger den ikke opp vekst i produksjonen som følge av produktivitetsvekst.

2 For måling av utslaget på underskuddet i 2009 er seriene ikke helt sammenlignbare fordi aktivitetsveksten er medregnet ekstraordinært vedlikeholdstilskudd som følge av tiltak mot finanskrisen i 2009, mens dette tilskuddet er holdt utenom inntektsveksten.

Kilde: Finansdepartementet og rapport fra Det tekniske beregningsutvalg for kommunal og fylkeskommunal økonomi (TBU) mai 2014.

Aktivitetsveksten var særlig høy i perioden 2006–2009. Denne utviklingen var drevet av høy vekst både i kommunal sysselsetting og i investeringene, jf. tabell 12.2. Særlig i 2007 og 2008 bidro høyere aktivitetsvekst enn inntektsvekst til store og økende budsjettunderskudd i sektoren. Etter 2009 har den anslåtte årlige aktivitetsveksten vært klart lavere enn den årlige realinntektsveksten i samme periode. Den årlige veksten i aktiviteten har i snitt vært rundt 1 pst., mens den gjennomsnittlige årlige realveksten i inntektene har i snitt vært rundt 2 pst. i denne perioden. Mens oppbremsingen i aktivitetsveksten fram til 2012 særlig var knyttet til lavere vekst i bruttorealinvesteringene, var den moderate aktivitetsveksten i 2013 også drevet av oppbremsing av sysselsettingsveksten, og ikke bare av lavere investeringsvekst.

Tabell 12.2 Utvikling i sysselsetting, produktinnsats og bruttoinvesteringer 1990–2013. Volumendring i pst. fra året før

1990–20011

2002–20051,2

2006

2007

2008

2009

2010

2011

2012

20133

Sysselsetting4

1,7

0,1

1,2

2,9

3,3

2,3

2,0

2,7

1,9

1,2

Produktinnsats

3,8

2,1

3,4

1,2

2,3

10,6

2,4

0,6

0,3

1,1

Brutto realinvesteringer

5,4

1,0

9,2

14,6

3,1

10,0

-2,3

-3,1

-1,6

0,6

Aktivitet totalt

2,7

0,7

2,7

4,0

3,0

5,3

0,7

1,3

1,0

1,1

1 Gjennomsnitt over perioden.

2 Korrigert for overføring av ansvaret for spesialisthelsetjenesten til staten.

3 Foreløpige tall.

4 Endring i antall utførte timeverk.

Kilde: Statistisk sentralbyrå.

Tabell 12.3 viser realutviklingen i kommunesektorens samlede inntekter og frie inntekter i perioden 1990–2013. Gjennomgående i perioden har veksten i de frie inntektene vært lavere enn veksten i de samlede inntektene. Dette skyldes i første rekke at reformer og satsinger innen pleie- og omsorgssektoren, helsesektoren og barnehager har vært finansiert ved øremerkede tilskudd. Økningen i frie midler som skyldes at øremerkede ordninger innlemmes, eller at det bevilges midler til finansiering av nye oppgaver som pålegges kommunesektoren, regnes ikke med i veksten i de frie inntektene.

Inntektsveksten varierer gjennomgående mer enn aktivitetsveksten. Dette har blant annet sammenheng med at skatteinngangen er usikker og kan avvike fra prognosene som legges til grunn i de økonomiske oppleggene, samt at varslede svingninger i inntektene ikke vil slå fullt ut i aktivitetsnivået på kort sikt.

Tabell 12.3 Kommunesektorens inntekter 1990–2013. Reell endring i pst. fra året før1

1990–20011

2002–20051,2

2006

2007

2008

2009

2010

2011

2012

20133

Samlede inntekter

2,3

2,2

5,6

1,2

1,3

4,0

2,5

2,3

2,0

1,5

Frie inntekter

0,9

1,2

6,2

-0,7

0,0

3,0

2,3

1,1

2,0

0,9

1 Gjennomsnitt over perioden.

2 Korrigert for overføring av ansvaret for spesialisthelsetjenesten til staten.

3 Foreløpige tall.

12.4 Netto driftsresultat

Netto driftsresultat er TBUs hovedindikator for den økonomiske balansen i kommuner og fylkeskommuner. Netto driftsresultat viser årets driftsoverskudd etter at renter og avdrag er betalt og er et uttrykk for hva kommuner og fylkeskommuner har til disposisjon til avsetninger og investeringer. Over tid bør netto driftsresultat for kommunesektoren under ett utgjøre om lag 3 pst. av inntektene. Kravet vil variere fra kommune til kommune, særlig knyttet til graden av lånefinansiering i den enkelte kommune. Utviklingen i driftsresultatet fra 1991 til 2013 framgår av figur 12.3.

Figur 12.3 Netto driftsresultat i kommunene og fylkeskommunene 1991–2013 i pst. av brutto driftsinntekter

Figur 12.3 Netto driftsresultat i kommunene og fylkeskommunene 1991–2013 i pst. av brutto driftsinntekter

Kilde: Statistisk sentralbyrå.

For 2013 anslås netto driftsresultat til 2,9 pst. for sektoren som helhet, som er noe lavere enn i 2012.

I kommunene ble resultatet redusert fra 2,7 pst. i 2012 til 2,3 pst. i 2013. Svekkelsen kan henføres til at driftsutgiftene økte raskere enn driftsinntektene (redusert brutto driftsresultat), men dette ble i noen grad motvirket av at netto finansutgifter gikk ned. Reduksjonen i netto finansutgifter har sammenheng med lavere renter på lån og god avkastning på finansielle plasseringer.

Fylkeskommunene fikk en betydelig økning i netto driftsresultat, fra 5,2 pst. av inntektene i 2012 til 6,0 pst. i 2013. Økningen skyldes en kombinasjon av økt brutto driftsresultat og reduserte netto finansutgifter. Økningen i brutto driftsresultat har sammenheng med avviklingen av fritak av merverdiavgift på offentlige veganlegg fra 1. januar 2013, noe som førte til økt momskompensasjon og økte driftsinntekter. Reduksjonen i netto finansutgifter hadde sammenheng med lavere lånerenter.

Dersom også kommunale og fylkeskommunale foretak (KF og FKF) samt interkommunale selskaper (IKS) inkluderes, var netto driftsresultat noe bedre. For sektoren samlet utgjorde netto driftsresultat for 2013 da 3,2 pst., mens det for kommunene og fylkeskommunene lå på henholdsvis 2,6 og 6,0 pst.

F.o.m. 2014 skal kompensasjon for merverdiavgift knyttet til investeringer regnskapsføres i investeringsregnskapet, og ikke lenger i driftsregnskapet. TBU vil derfor i løpet av inneværende år gjøre en ny vurdering av anbefalt nivå på netto driftsresultat.

12.5 Nettofinansinvesteringer og gjeld

Nettofinansinvesteringer er i nasjonalregnskapet definert som samlede inntekter fratrukket samlede utgifter, der utgifter til bruttorealinvesteringer er medregnet, mens lån og avdrag er holdt utenom. Nettofinansinvestering, med tillegg for eventuelle omvurderinger av fordringer og gjeld, bestemmer utviklingen i kommunesektorens netto fordringer. Dersom aktivitetsveksten er lavere enn inntektsveksten trekker dette i retning av at nettofinansinvesteringene vil bli mindre negative.

Figur 12.4 viser utviklingen i nettofinansinvesteringer og netto gjeld (brutto gjeld fratrukket brutto fordringer, basert på statistikken for finansielle sektorregnskaper) over perioden 1990–2013. Kommunesektoren har de senere årene hatt betydelige underskudd, det vil si negative nettofinansinvesteringer. Det er særlig det høye nivået på bruttoinvesteringene som har bidratt til store underskudd. Siden 2011 har underskuddet avtatt noe, målt som andel av inntektene.

Figur 12.4 Nettofinansinvesteringer (negative), nettogjeld og netto gjeldsøkning i kommuneforvaltningen 1990–2013. Pst. av inntekter

Figur 12.4 Nettofinansinvesteringer (negative), nettogjeld og netto gjeldsøkning i kommuneforvaltningen 1990–2013. Pst. av inntekter

Som følge av store negative nettofinansinvesteringer de siste årene har netto gjeld steget til over 40 pst. av inntektene i 2011 og 2012. Dette er høyere enn gjeldsnivået på slutten av 1980-tallet. For årene 1997–2000 var nettogjelden så lav som rundt 10 pst. av inntektene, blant annet som følge av flere år med positive omvurderinger av fordringsposter.

Selv om nettogjelden i kommuneforvaltningen har steget til over 40 pst. av inntektene er den samlede rentebelastende gjelden lavere enn dette. I figur 12.5 er kommunesektorens langsiktige gjeld, det vil si lån som kommunesektoren har tatt opp til investeringer i bygg og anlegg samt til videre utlån, dekomponert.

Figur 12.5 Kommunesektorens gjeld. 2013. Mrd. kroner

Figur 12.5 Kommunesektorens gjeld. 2013. Mrd. kroner

Kilde: Kommunal- og moderniseringsdepartementet.

Samlet utgjorde langsiktig gjeld ved utgangen av 2013 nærmere 380 mrd. kroner. Tallet for langsiktig gjeld i figuren er hentet fra balanseregnskapene som kommunene og fylkeskommunene har rapportert inn i KOSTRA og inkluderer også kommunale og fylkeskommunale foretak samt interkommunale selskaper.

Deler av gjelden var videreformidlet til privatpersoner og selskaper eller stod fremdeles ubrukt på konto (om lag 85 mrd. kroner). Noe knytter seg til investeringer innen vannforsyning, avløp og renovasjon, der kommunene etter selvkostprinsippet får dekket kostnadene gjennom gebyrene fra innbyggerne (om lag 55 mrd. kroner). Noe knytter seg til rentekompensasjonsordninger for skole, kirker, sykehjem og transporttiltak. For sykehjemmene innebar ordningen at staten dekker både renter og avdrag (rundt 15 mrd. kroner). I de øvrige ordningene dekker staten renteutgiftene (om lag 30 mrd. kroner).

Basert på disse tallene kan gjelden som nettobelaster kommunesektorens budsjetter og regnskaper, anslås til rundt 220 mrd. kroner, det vil si nærmere 60 pst. av den samlede langsiktige gjelden. Gjelden der renteutgiftene netto belaster budsjettene og regnskapene, kan anslås til godt og vel 190 mrd. kroner, eller om lag halvparten av samlet gjeld.

Kommunesektoren har i tillegg rentebærende plasseringer (bankinnskudd og plasseringer i sertifikat- og obligasjonsmarkedet) på nærmere 65 mrd. kroner. Ved en eventuell renteoppgang vil inntektene fra disse øke og delvis motsvare effekten som en økt rente har på gjelden.

Dersom en tar hensyn til dette, kan kommunesektorens totale renteeksponering ved utgangen av 2013 anslås til godt og vel 125 mrd. kroner. Det tilsvarer i størrelsesorden 30 pst. av driftsinntektene. Det innebærer at 1 prosentpoeng høyere rente isolert sett vil belaste kommuneøkonomien med om lag 1¼ mrd. kroner, eller om lag 0,3 pst. av driftsinntektene, før det tas hensyn til eventuelle rentebindinger.

Kommunesektoren har imidlertid også betydelige pensjonsmidler plassert i fond (livselskaper og andre pensjonsinnretninger), som motsvares av tilsvarende pensjonsforpliktelser. På dette området vil sektoren ha fordel av høyere rente.

I figur 12.6 er tilsvarende øvelse gjort for enkeltkommuner. Ikke alle kommuner har rapportert de nødvendige dataene i KOSTRA, men for å få med flest mulig er det her brukt tall for 2012, ikke de foreløpige 2013-tallene. I alt inngår 382 kommuner i figuren. Søylene viser hver enkelt kommunes renteeksponering, målt som andel av driftsinntektene, og kommunene er sortert stigende etter nivå. Eksempelvis vil en renteeksponering på 50 pst. innebære at ved en økning i renten på 1 prosentpoeng vil kommunens netto renteutgifter øke tilsvarende 0,5 pst. av driftsinntektene før det tas hensyn til rentebindinger og eventuelt andre inntekter som kan være knyttet til renten (f.eks. utleieboliger der leieinntektene dekker rentene).

Punktene i figuren viser netto lånegjeld, dvs. langsiktig gjeld fratrukket utlån og ubrukte lånemidler, som andel av driftsinntektene for samme kommune, jf. også vedlegg 4. Differansen mellom punkt og søyle kan henføres til gjeld knyttet til henholdsvis selvkosttjenester og rentekompensasjonsordninger samt rentebærende plasseringer, jf. også figur 12.6.

Figur 12.6 Netto lånegjeld og renteeksponering for kommunene, sortert stigende etter nivå. 2012.  Prosent av brutto driftsinntekter

Figur 12.6 Netto lånegjeld og renteeksponering for kommunene, sortert stigende etter nivå. 2012. Prosent av brutto driftsinntekter

Figuren viser at de aller fleste kommunene er eksponert for renteendringer i klart mindre grad enn hva indikatoren for netto lånegjeld alene indikerer. Eksempelvis hadde 35 av kommunene som inngikk i tallgrunnlaget, en netto lånegjeld som oversteg de årlige driftsinntektene. Når det også tas hensyn til de ulike inntekter som kan knyttes til renten, hadde bare fire av disse en renteeksponering høyere enn de årlige inntektene. For disse kommunene vil effekten av en eventuell renteoppgang på 1 prosentpoeng kunne anslås å utgjøre i overkant av 1 pst. av kommunens driftsbudsjettet, før det tas hensyn til eventuelle rentebindinger.

I underkant av 290 kommuner hadde en renteeksponering på under 50 pst. Av disse hadde nærmere 70 kommuner en negativ renteeksponering, dvs. at de i utgangspunktet vil tjene på en eventuell renteoppgang.

I overkant av 90 kommuner hadde en renteeksponering over 50 pst. Av disse hadde knapt 20 en renteeksponering som oversteg 75 pst., og fire av disse hadde altså en renteeksponering over 100 pst. Stranda kommune hadde klart høyest netto lånegjeld og renteeksponering.

De kommunevise variasjonene kan være påvirket av en rekke faktorer, og nærmere vurderinger av hva som er et fornuftig gjeldsnivå må foretas i hvert enkelt tilfelle. F.eks. vil forventet befolkningsutvikling, inntektsnivå samt forventet utvikling framover, økonomisk handlingsrom m.m. være noen momenter som kan ha betydning for investeringsbehovet og for evnen til å betjene gjelden. Det bør også ses nærmere på hva slags type gjeld kommunen har utover hva det er gått inn på her, f.eks. om den er knyttet til utleieboliger der leieinntektene dekker rentene.

Den reelle gjeldsbelastningen for den enkelte kommune kan altså være påvirket av flere faktorer som ikke er tatt opp i dette kapitlet. Figuren illustrerer like fullt at enkelte kommuner har betydelig høyere gjeld og i utgangspunktet vil være klart mer utsatt for endringer i rentenivået enn andre. Den enkelte kommune bør derfor tenker nøye gjennom hvordan de bruker pengene sine og om de kan tåle en høyere gjeld og en høyere rente, og det er viktig at de tar høyde for dette i sine budsjetter og økonomiplaner og innretter sin finansforvaltning deretter. Lånefinansierte investeringer med økte renter og avdrag er naturlig for å styrke tjenestetilbudet til innbyggerne, men det vil binde opp midler i driften. Derfor må det alltid vurderes opp mot kommunens øvrige oppgaver og behovet for å styrke driften av tjenestene på andre områder. Dette er prioriteringer som de lokale folkevalgte skal og må gjøre, og det er en naturlig del av oppgavene som følger med å være lokalpolitiker.

13 Omfang og kvalitet i kommunale tjenester

I dette kapitlet redegjøres det for befolkningsutviklingen og en del sentrale indikatorer for utviklingen i de kommunale velferdstjenestene i løpet av 2013 og for perioden 2008 til 2013.

Tallene er hentet fra KOSTRA, der foreløpige tall ble publisert 17. mars 2014, IPLOS og Grunnskolens informasjonssystem (GSI). Indikatorene belyser utviklingstrekk innenfor barnehagesektoren, grunnskolen, barnevernet, pleie- og omsorgssektoren og videregående opplæring.

Til slutt er det en kort omtale av effektivitetsutviklingen fra 2010 til 2012 og effektivitetspotensialet for utvalgte kommunale tjenester.

Demografisk utvikling

Store deler av den kommunale og fylkeskommunale tjenesteproduksjonen er rettet mot bestemte aldersgrupper, og den demografiske utviklingen gir viktig informasjon om utviklingen i behovet for kommunale tjenester. Den demografiske utviklingen i perioden 2008–2013 beskrives i tabell 13.1.

Tabell 13.1 Demografisk utvikling 2008–2013

2008

2012

2013

Endring 2008–13

Endring 2012–13

Årlig endring 2008–13, pst.

Endring 2012–13, pst.

Barnehager:

Antall barn 1–5 år

296 800

314 500

316 400

19 600

1 900

1,3

0,6

Antall barn 1–2 år

119 700

124 900

123 600

3 900

-1 200

0,6

-1,0

Antall barn 3–5 år

177 100

189 600

192 800

15 700

3 200

1,7

1,7

Grunnskole:

Antall barn 6–15 år

617 700

616 800

618 100

400

1 300

0,0

0,2

Videregående opplæring:

Antall unge 16–18 år

193 100

196 200

197 100

4 000

900

0,4

0,5

Barnevern:

Antall barn og unge 0–17 år

1 103 500

1 122 900

1 125 200

21 700

2 300

0,4

0,2

Pleie- og omsorg:

Antall eldre 67 år og over

616 600

673 200

698 700

82 100

25 500

2,5

3,8

Antall eldre 67–79 år

397 000

451 600

478 000

81 000

26 300

3,8

5,8

Antall eldre 80–89 år

185 000

180 500

178 400

-6 600

-2 200

-0,7

-1,2

Antall eldre 90 år og over

34 700

41 100

42 400

7 700

1 300

4,1

3,2

Totalt:

Antall innbyggere i alt

4 799 300

5 051 300

5 109 100

309 800

57 800

1,3

1,1

Antall innbyggere 1–18 år og 67 år og over

1 724 200

1 800 700

1 830 400

106 200

29 700

1,2

1,6

Andel innbyggere 1–18 år og 67 år og over (pst.)

35,9

35,6

35,8

-0,1

0,2

Kilde: Statistisk sentralbyrå.

De viktigste målgruppene for kommunale og fylkeskommunale tjenester er barn og unge 1–18 år og innbyggere 67 år og over. I perioden 2008–2013 økte antall innbyggere i disse gruppene med i overkant av 106 000, noe som indikerer et økt behov for kommunale tjenester. Tallet på barn og unge i grunnskolealder var stabilt, og det ble færre eldre mellom 80 og 89 år. I de øvrige aldersgruppene gikk imidlertid innbyggertallet opp. Veksten var særlig sterk i antall eldre (aldersgruppene 67–79 år og 90 år og over). Samlet sett økte innbyggertallet med om lag 310 000, tilsvarende 6,5 pst. Til sammenligning økte antall innbyggere i målgruppene for kommunale og fylkeskommunale tjenester med 6,2 pst. i samme periode.

I 2013 var veksten i barne- og ungdomskullene relativt lav, mens antall eldre økte kraftig. Samlet sett ble det vel 25 000 flere eldre over 67 år fra 2012 til 2013. Som i de foregående årene var veksten svært sterk både i aldersgruppen 67–79 år og blant de aller eldste (90 år og over), mens det ble færre eldre i aldersgruppen 80–89 år.

Barnehager

Barnekullene ble større i perioden 2008–2013. Samtidig med at det ble flere barn i barnehagealder, økte også barnehagedekningen fra om lag 87 prosent i 2008 til 90 prosent i 2013. I alt hadde i overkant av 25 000 flere barn barnehageplass i 2013 sammenlignet med 2008. Vel halvparten av plassene var i kommunale barnehager.

Den økte dekningsgraden skyldtes i første rekke den sterke barnehageutbyggingen i disse årene. For de eldste barna stabiliserte dekningsgraden seg i løpet av perioden, mens dekningsgraden for 1–2-åringene fortsatte å øke. For de aller minste barna (under ett år) gikk dekningsgraden litt ned.

I tillegg til flere barn og høyere barnehagedekning, var det også en kraftig økning i oppholdstiden. I snitt tilbrakte hvert barn med barnehageplass nærmere to timer mer i barnehagen per uke i 2013 enn i 2008. Kapasitetsveksten var altså større enn det økningen i antall barn med barnehageplass tyder på. Målt ved antall oppholdstimer i kommunale barnehager økte kapasiteten med vel to prosent årlig fra 2008 til 2013, mens veksten i antall barn med plass i barnehage utgjorde i underkant av to prosent.

Parallelt med den sterke utbyggingen av barnehageplasser har det også vært en kraftig økning i ressursinnsatsen, målt ved avtalte årsverk. Hvis en ser perioden siden 2008 under ett, var veksten i ressursinnsatsen i de kommunale barnehagene (11,0 pst.) på om lag samme nivå som kapasitetsveksten i sektoren målt ved korrigerte oppholdstimer (11,5 pst.).

Både andelen styrere og pedagogiske ledere med godkjent førskolelærerutdanning og andelen assistenter med fagutdanning gikk opp i perioden.

Tabell 13.2 Utvikling i barnehagesektoren 2008–2013 (private og kommunale)

2008

2012

2013

Endring 2008–13

Endring 2012–13

Årlig endring 2008–13, pst.

Endring 2012–13, pst.

Produksjon:

Barn med plass i barnehage i alt

261 800

286 000

287 100

25 300

1 100

1,9

0,4

– herav andel i kommunal barnehage (pst.)

52,9

52,4

51,9

-1,0

-0,5

Barn under 1 år med plass i barnehage

2 700

2 300

1 900

-800

-400

-6,9

-18,3

Barn 1–2 år med plass i barnehage

89 400

100 100

98 700

9 300

-1 400

2,0

-1,4

Barn 3–5 år med plass i barnehage

169 200

183 200

186 100

16 900

2 900

1,9

1,6

Korrigerte oppholdstimer (i 1 000)1

779 700

875 100

878 700

99 000

3 600

2,4

0,4

– herav i kommunale barnehager (i 1000)1

403 800

452 300

450 100

46 300

-2 200

2,2

-0,5

Ukorrigerte oppholdstimer (kommunale barnehager, i 1000)1

280 300

312 900

313 300

32 900

300

2,2

0,1

Andel barn i barnehage med oppholdstid 33 timer eller mer per uke

88,8

94,6

95,8

7,0

1,2

Gjennomsnittlig oppholdstid per barn per uke

41,8

43,2

43,6

1,8

0,4

0,8

0,9

Dekningsgrad:

Andel av 1–5-åringer som har barnehageplass

87,1

90,1

90,0

2,9

-0,1

Andel av 0–åringer som har barnehageplass

4,5

3,8

3,2

-1,3

-0,6

Andel av 1–2-åringer som har barnehageplass

74,7

80,2

79,8

5,1

-0,4

Andel av 3–5-åringer som har barnehageplass

95,5

96,6

96,5

1,0

-0,1

Ressursinnsats:

Antall årsverk

65 100

73 200

74 300

9 200

1 100

2,7

1,6

– herav antall årsverk i kommunale barnehager

35 300

38 900

39 200

3 900

300

2,1

0,6

Kvalitet:

Andel styrere og pedagogiske ledere med godkjent barnehagelærerutdanning

83,7

85,7

87,3

3,6

1,6

Andel assistenter med førskole-, fag- eller annen pedagogisk utdanning

24,8

26,8

28,5

3,7

1,7

1 Oppholdstimer i kommunale barnehager korrigert for oppholdstidskategorier. Oppholdstid 0–8 timer vektes med 6 timer, 9–16 vektes med 13 timer, 17–24 timer vektes med 21 timer, 25–32 timer vektes med 29 timer, 33–40 timer vektes med 37 timer, og 41 timer eller mer vektes med 45 timer. Indikatoren korrigerte oppholdstimer er i tillegg korrigert for alder. Antall barn 0–2 år vektes med 2, antall barn 3 år vektes med 1,5 og 4–6 åringer vektes med 1.

Kilde: Statistisk sentralbyrå.

Etter en lengre periode med sterk vekst i barnehagesektoren, avtok veksten i 2013. I alt 1 100 flere barn fikk plass i barnehage i løpet av året, sammenlignet med året før. Økningen kom i de private barnehagene, mens det i de kommunale barnehagene var en liten nedgang (-800, tilsvarende -0,5 pst.). Økningen i antall barn med barnehageplass kan også i sin helhet henføres til aldersgruppen 3–5 år, mens det som følge av mindre alderskull fra året før var en nedgang i antallet 1–2-åringer med barnehageplass.

For de eldste barna ser barnehagedekningen ut til å ha stabilisert seg på om lag 96,5 pst. I 2013 var det for første gang også en nedgang i dekningsgraden for de minste barna. Det kan indikere at også for denne aldersgruppen kan dekningsgraden nå ut til å ha stabilisert seg, og da på et noe lavere nivå, rundt 80 pst. Samlet barnehagedekning lå på 90,0 pst.

I snitt tilbrakte barna mer tid i barnehagen i 2013 sammenlignet med 2012. Antall timer som barna oppholdt seg i barnehagene i løpet av året (korrigerte oppholdstimer), økte med 0,4 pst. Ressursinnsatsen målt ved avtalte årsverk vokste på sin side med 1,5 pst.

Andelen styrere og pedagogiske ledere med godkjent førskolelærerutdanning samt andelen assistenter med fagutdanning fortsatte å øke i 2013. Økningen fra 2012 var noe høyere enn hva den hadde vært i de foregående årene.

Grunnskole

Det var en svak vekst i elevtallet i grunnskolen perioden 2008–2013. Økningen kan henføres til de private skolene, mens elevtallet i de kommunale skolene gikk litt ned. Ressursinnsatsen, målt ved årstimer til undervisning, vokste noe sterkere enn elevtallet i perioden, og veksten kan knyttes til at spesialundervisningen økte i omfang. Det kan indikere endringer i lærertettheten, men tallene er også påvirket av økningen i spesialundervisning i samme periode. I løpet av perioden hadde også en stadig større del av elevene plass i skolefritidsordningen (SFO).

Tabell 13.3 Utvikling i grunnskoleopplæring 2008–2013 (privat og kommunal)

2008

2012

2013

Endring 2008–13

Endring 2012–13

Årlig endring 2008–13, pst.

Endring 2012–13, pst.

Produksjon:

Elever i alt i grunnskolen

612 900

614 400

614 900

2 000

500

0,1

0,1

– herav elever i private grunnskoler

13 000

18 200

19 100

6 100

900

8,1

5,0

Antall elever med plass i SFO

144 200

154 600

157 300

13 100

2 700

1,7

1,7

Antall elever med spesialundervisning

43 100

52 500

50 800

7 700

-1 700

3,4

-3,2

Dekningsgrad:

Andel elever 6–9 år med plass i SFO1

59,5

62,7

63,0

3,5

0,3

Ressursinnsats:

Avtalte årsverk (kommunale)

90 500

94 100

94 100

3 600

-

0,8

0,0

Årstimer til undervisning i alt (i 1000)2

35 680

35 900

35 980

300

80

0,2

0,2

– herav årstimer til spesialundervisning (i 1000)2

5 950

6 460

6 390

440

-70

1,4

-1,1

Årstimer til undervisning i alt per elev2

58,2

58,4

58,5

0,3

0,1

0,1

0,1

Årstimer til spes.und. per elev med spes.und.3

138,1

123,0

125,7

-12,4

2,6

-1,9

2,1

Kvalitet:

Gjennomsnittlig gruppestørrelse 1.–4. årstrinn4

13,1

13,3

13,6

0,5

0,3

0,8

2,3

Gjennomsnittlig gruppestørrelse 5.–7. årstrinn4

13,3

13,0

13,1

-0,2

0,1

-0,3

0,8

Gjennomsnittlig gruppestørrelse 8.–10. årstrinn4

14,8

14,7

14,4

-0,4

-0,3

-0,5

-2,0

1 Andel innbyggere 6–9 år i kommunal og privat SFO.

2 Begrepene årstimer og årstimer per elev kan illustreres gjennom et eksempel. På en skole med 10 lærere hvor alle underviser 26 timer per uke i 38 uker, vil antall årstimer ved skolen være 9 880 (10x26x38). Og dersom skolen har 135 elever, blir årstimer per elev 73,2 (9 880/135).

3 Årstimer til spesialundervisning og elever med spesialundervisning i kommunale og private skoler.

4 Indikatoren viser beregnet gjennomsnittlig gruppestørrelse ved å se på forholdet mellom elevtimer og lærertimer (inkludert timer til spesialundervisning og særskilt språkopplæring). Elevtimer er det samlede antall timer elevene har krav på etter forskriftsfestet fag- og timefordeling, herunder eventuelle kommunale tillegg til nasjonal norm. Lærertimer er det samlede antall timer lærerne underviser. Selv om antall elever i en gitt undervisningssituasjon vil variere innenfor den enkelte skole og det enkelte årstrinn, gir indikatorene et bilde av hvor mange elever som i gjennomsnitt befinner seg i undervisningssituasjonen til den enkelte lærer.

Kilde: Statistisk sentralbyrå og Grunnskolens informasjonssystem (GSI).

Også i 2013 var det en liten nedgang i elevtallet i de kommunale skolene, mens elevtallet i de private fortsatte å vokse. Samlet sett var det en beskjeden vekst i elevtallet. Veksten i årstimer til undervisning var på om lag samme nivå. Den sterke veksten som en tidligere så i omfanget av spesialundervisningen, ser imidlertid ut til å ha snudd i løpet av de to siste årene. Nedgangen i 2013 skyldtes både at færre elever fikk spesialundervisning og at de som fikk det, i snitt hadde færre timer utenfor klassen enn i 2012.

Rundt 63 pst. av barn mellom seks og ni år hadde i 2012 plass i skolefritidsordningen (SFO), om lag på samme nivå som året før.

Videregående opplæring

I perioden 2008–2013 økte elevtallet i videregående skole med om lag 13 000. Veksten var relativt sett noe sterkere i de private skolene enn i de fylkeskommunale. Det økte elevtallet kan henføres til det ble flere unge i alderen 16–18 år, samt at en litt høyere andel i denne aldersgruppen tok videregående opplæring. Veksten i ressursinnsatsen, målt ved avtalte årsverk, var noe svakere enn veksten i elevtallet. Antallet lærlinger er tilbake på 2008-nivået etter en nedgang i perioden 2008–2010.

For videregående opplæring var bildet i 2013 i all hovedsak det samme som i 2012. Elevtallet var tilnærmet uendret. I de private skolene gikk det litt ned, mens det ble flere elever i de fylkeskommunale skolene. Lærerårsverkene i de fylkeskommunale skolene var på samme nivå som året før. Antallet lærlinger gikk opp, og det ble også flere studenter ved de fylkeskommunale fagskolene.

Tabell 13.4 Utvikling i videregående opplæring 2008–2013 (private og fylkeskommunale)

2008

2012

2013

Endring 2008–13

Endring 2012–13

Årlig endring 2008–13, pst.

Endring 2012–13, pst.

Produksjon:

Antall elever i videregående skole i alt

186 300

199 500

199 300

13 000

-200

1,4

-0,1

– herav i fylkeskommunale videregående skoler

173 800

182 500

183 300

9 500

800

1,1

0,4

Antall lærlinger/lærekandidater

39 100

37 900

39 100

-

1 200

0,0

3,1

Antall studenter i fagskoler

3 400

6 200

6 600

3 200

400

14,0

5,7

Dekningsgrad:

Andel 16–18-åringer som er i videregående opplæring (både elever og lærlinger)

90,8

91,8

91,8

1,0

-

Andel elever over 20 år1

7,2

8,8

.

.

.

Ressursinnsats:

Avtalte årsverk i videregående opplæring, fylkeskommunale

33 000

34 000

33 800

800

-200

0,4

-0,7

Lærerårsverk i alt, fylkeskommunale skoler, minus fravær

20 800

21 400

21 400

600

-

0,5

-0,1

Elever i fylkeskommunale skoler per lærerårsverk, minus fravær

8,5

8,8

8,9

0,4

0,1

0,9

1,1

Kvalitet:

Andel elever med førstevalget til utdanningsprogram oppfylt

.

88,3

.

.

.

Andel elever og lærlinger som har bestått vgo. i løpet av 5 år

68,4

69,6

.

.

.

Andel elever som har sluttet i løpet av året

4,5

4,6

4,9

0,4

0,3

1 Tallene omfatter ikke egen innsamling for voksne.

Kilde: Statistisk sentralbyrå.

Barnevern

Omfanget av barnevernstjenestene økte kraftig i perioden 2008–2013. Antallet årsverk, antall undersøkelser og antall barn som tok i mot hjelp fra barnevernet gikk opp, også når en ser det i forhold til veksten i antallet barn og unge.

Antallet årsverk innenfor barnevernet økte kraftig også i 2013. Når det gjelder antall undersøkelser som ble gjennomført, er definisjonen endret fra 2013, slik at tallene før 2013 ikke er sammenlignbare med 2013.

Tabell 13.5 Utvikling i barnevernet 2008–2013 (privat og kommunalt)

2008

2012

2013

Endring 2008–13

Endring 2012–13

Årlig endring 2008–13, pst.

Endring 2012–13, pst.

Produksjon:

Antall undersøkelser1

33 500

43 300

49 400

.

.

.

.

Antall barn med barneverntiltak

44 800

53 900

53 600

8 800

-300

3,7

-0,5

– herav hjelpetiltak

36 900

44 900

44 600

7 700

-300

3,8

-0,7

– herav omsorgstiltak

7 900

9 000

9 100

1 200

100

2,9

0,,8

Dekningsgrad:

Andel barn med undersøkelse av innbyggere 0–17 år

3,0

3,9

4,1

1,1

0,2

Andel barn med barneverntiltak av innbyggere 0–17 år

4,1

4,8

4,8

0,7

0,0

Ressursinnsats:

Antall årsverk

3 300

4 400

4 800

1 500

400

7,9

10,1

Kvalitet:

Stillinger med fagutdanning per 1 000 barn 0–17 år

2,7

3,6

3,8

1,1

0,2

Andel undersøkelser med behandlingstid under 3 måneder

76,3

77,6

75,2

-1,1

-2,4

1 Fra og med rapporteringsåret 2013 er alle undersøkelser startet og/eller avsluttet i løpet av året innhentet og publisert. Før dette ble kun en undersøkelse per barn innhentet og publisert. 2013 er derfor ikke sammenlignbart med tidligere år.

Kilde: Statistisk sentralbyrå.

Når barnevernet får en melding, skal det innen én uke avklares om det skal settes i gang en undersøkelse eller om meldingen kan henlegges. En undersøkelse skal gjennomføres innen tre måneder (i særlige tilfeller kan fristen være seks måneder). Andelen undersøkelser der saksbehandlingstiden overskred fristen i lovverket på tre måneder, gikk noe opp i 2013 etter en liten nedgang i 2012.

Sosialtjenester

Innenfor sosialhjelpstjenestene var det en økning i antall sosialhjelpstilfeller i perioden 2008–2013, og andelen i aldersgruppen 20–66 år som mottok sosialhjelp, var høyere i 2013 enn i 2008 og 2012.

Tabell 13.6 Utvikling i sosialtjenestene 2008–2013

2008

2012

2013

Endring 2008–13

Endring 2012–13

Årlig endring 2008–13, pst.

Endring 2012–13, pst.

Produksjon:

Antall mottakere av sosialhjelp

116 100

120 900

128 700

12 600

7 800

2,1

6,4

Dekningsgrad:

Andel sosialhjelpsmottakere i alderen 20–66 år

3,9

3,9

4,1

0,2

0,2

1,0

Ressursinnsats:

Avtalte årsverk

5 600

5 800

5 900

300

100

1,0

0,8

Kilde: Statistisk sentralbyrå.

Boliger for vanskeligstilte

Antallet kommunalt disponerte boliger til vanskeligstilte økte om lag i takt med folketallet i perioden 2008–2013. Eldre og personer med ulike funksjonsnedsettelser utgjør en høy andel av dem som tildeles kommunalt disponerte boliger. Det er derfor viktig at en tilstrekkelig andel av boligene tilrettelegges for rullestolbrukere. Siden 2008 har en stadig større andel av boligene vært tilrettelagt for personer som bruker rullestol.

Andelen husstander som oppholdt seg i midlertidig botilbud av kortere varighet enn tre måneder, ble redusert med tre prosentpoeng i 2013. Fra 2011 til 2012 var det en tilsvarende nedgang, mens statistikken ikke har sammenlignbare tall fra før 2011.

Tabell 13.7 Utvikling i kommunalt disponerte boliger 2008–2013

2008

2012

2013

Endring 2008–13

Endring 2012–13

Årlig endring 2008–13, pst.

Endring 2012–13, pst.

Produksjon:

Antall kommunalt disponerte boliger

96 800

103 200

104 600

7 800

1 400

1,6

1,4

Dekningsgrad:

Kommunalt disponerte boliger per 1000 innbyggere

20

20

20

-

-

Kvalitet:

Andel kommunale boliger tilgjengelige for rullestolbrukere 1

41

47

48

7

1

Andel husstander i midlertidig botilbud med varighet 0–3 mnd.

.

74

71

.

-3

1 Brudd i statistikken mellom 2008 og 2009. Fra og med 2009 er begrepet «tilgjengelig» benyttet i stedet for «tilrettelagt» ved innsamling av data.

Kilde: Statistisk sentralbyrå.

Pleie- og omsorgstjenester

Omfanget av pleie- og omsorgstjenestene økte i perioden 2008–2013. Antall årsverk økte med 12 600, tilsvarende en årlig vekst på to prosent, og en stadig høyere andel av disse hadde fagutdanning.

Det økende behovet skyldtes at det ble flere eldre innbyggere, særlig i aldersgruppen over 90 år, og en sterk økning i antall yngre mottakere (under 67 år). Økningen for sistnevnte gruppe var særlig sterk innenfor hjemmetjenesten. Antall yngre mottakere økte betydelig mer enn befolkningsveksten isolert sett skulle tilsi, og utgjorde en stadig større andel av mottakerne av hjemmetjenester. I de eldre aldersgruppene var det på sin side en liten nedgang i andelen som mottok hjemmetjenester. Samlet sett viser utviklingen de siste årene en betydelig endring i hvilke grupper som benytter de hjemmebaserte pleie- og omsorgstjenestene.

Hjemmetjenestemottakerne under 67 år får i snitt tildelt flere timer hjemmesykepleie og praktisk bistand enn mottakere i de øvrige aldersgruppene. Endring i sammensetningen av mottakergruppen med flere mottakere blant de yngre (under 67 år) og blant de aller eldste (over 90 år) kan derfor tyde på økt pleietyngde i hjemmetjenestene.

Også innen den institusjonsbaserte omsorgen var det i perioden 2008–2013 en vekst i antallet yngre mottakere og en nedgang i andelen eldre. Samtidig har det skjedd en dreining i hvor tjenestene ytes. Utbyggingen av institusjonsplasser har siden 2008 kommet i form av boliger med heldøgns bemanning, mens antallet plasser i syke- og aldershjem har vært tilnærmet uendret.

Tabell 13.8 Utvikling i pleie- og omsorgstjenestene 2008–2013 (private og kommunale)

2008

2012

2013

Endring 2008–13

Endring 2012–13

Årlig endring 2008–13, pst.

Endring 2012–13, pst.

Produksjon:

Antall mottakere av hjemmetjenester

178 800

190 800

192 600

13 800

1 800

1,5

0,9

– herav under 67 år

70 000

82 500

83 900

13 900

1 400

3,7

1,7

– herav 67–79 år

31 900

33 500

34 300

2 400

800

1,4

2,3

– herav over 80 år

76 900

74 800

74 400

-2 500

-400

-0,7

-0,6

Antall beboere i institusjon

42 100

43 900

43 100

1 000

-800

0,5

-2,0

– herav under 67 år

4 100

4 800

4 800

700

-

3,2

-0,4

– herav 67–79 år

6 900

7 700

7 700

800

-

2,2

-0,3

– herav over 80 år

31 100

31 400

30 500

-600

-900

-0,4

-2,6

Antall plasser i alders- og sykehjem

41 300

41 700

41 600

300

-100

0,1

-0,2

Beboere i bolig med heldøgns bemanning

20 100

22 000

22 300

2 200

300

2,0

1,1

Dekningsgrad:

Andel 67–79 år som mottar hjemmetjenester

8,0

7,4

7,2

-0,8

-0,2

Andel 80 år og over som mottar hjemmetjenester

34,8

33,8

33,7

-1,1

-0,1

Andel 67–79 år som bor på institusjon

1,7

1,7

1,6

-0,1

-0,1

Andel 80 år og over som bor på institusjon

14,2

14,2

13,8

-0,4

-0,4

Ressursinnsats:

Årsverk i alt 1

121 200

131 200

133 800

12 600

2 600

2,0

2,0

Kvalitet:

Legetimer per beboer per uke i institusjon

0,33

0,43

0,46

0,13

0,03

6,9

7,0

Fysioterapitimer per beboer per uke i institusjon 2

0,34

0,36

0,38

0,04

0,02

2,2

5,6

Andel årsverk med fagutdanning

72

74

75

3

1

Andel plasser i enerom i pleie- og omsorgsinstitusjoner

93,6

93,5

93,7

0,1

0,2

1 Årsverksstatistikken er registerbasert personellstatistikk fra KOSTRA. Statistikken baserer seg i hovedsak på NAVs Arbeidstaker/Arbeidsgiverregister. SSB supplerer A/A-statistikken med tall fra andre registre. Innrapportering til A/A-registeret skjer løpende gjennom året. Registerstatistikk gir ikke mulighet til å skille ut vikarer. Årsverk er beregnet ut fra avtalt arbeidstid. Tallene for Oslo for 2012 lå noe for lavt. Årsaken var at Oslo kommune hadde mangler i rapporteringen til NAVs Aa-register.

2 Omfatter kun fysioterapeuter med driftsavtale.

Kilde: Statistisk sentralbyrå.

Utviklingen fra de foregående årene i pleie- og omsorgstjenestene fortsatte i 2013. Flere innbyggere mottok pleie- og omsorgstjenester fra kommunene, og veksten kom i de hjemmebaserte tjenestene og hovedsakelig i aldersgruppen under 67 år. Blant de eldre ble det relativt sett færre tjenestemottakere, både innen hjemmetjenestene og i den institusjonsbaserte omsorgen. Avtalte årsverk økte med om lag 2 600, tilsvarende den gjennomsnittlige årsveksten i den siste femårsperioden, og lege- og fysioterapidekningen i institusjonene ble bedre.

Administrasjon

Sentraladministrasjonen i kommunesektoren vokste med vel én pst. årlig i perioden 2008–2013. Til sammenligning var årsverksveksten i samme periode om lag 1½ pst. årlig for sektoren samlet sett. Veksten var sterkere i fylkeskommunene enn i kommunene i denne perioden. I 2013 var antall årsverk i administrasjonen tilnærmet uendret.

Effektivitet i kommunale tjenester

Senter for økonomisk forskning (SØF) har foretatt beregninger av effektivitetsutviklingen fra 2010 til 2011 og fra 2011 til 2012. Metoden som har blitt benyttet, er såkalte DEA-analyser. Formålet er å anslå effektiviseringspotensial i barnehage, grunnskole og pleie og omsorg. På nasjonalt nivå er effektiviteten nokså stabil. Fra 2010 til 2011 var det på nasjonalt nivå en liten økning i beregnet effektivitet (0,1 prosentpoeng), mens effektiviteten var uendret fra 2011 til 2012. Effektivitetsutviklingen er svakere enn i tidligere beregninger for 2008–2009 og 2009–2010, hvor samlet effektivitet økte med henholdsvis 1 og 0,3 prosentpoeng. På nasjonalt nivå (veid gjennomsnitt) er effektiviseringspotensialet beregnet til 14 pst. i de tre sektorene samlet sett.

Tabell 13.9 Utvikling i sentraladministrasjonen 2008–20131

2008

2012

2013

Endring 2008–13

Endring 2012–13

Årlig endring 2008–13, pst.

Endring 2012–13, pst.

Ressursinnsats:

Avtalte årsverk

54 700

57 600

57 600

2 900

-

1,1

0,0

– herav i kommunene

46 600

48 500

48 500

1 900

-

0,8

0,0

– herav i fylkeskommunene

8 000

9 100

9 200

1 200

-

2,7

0,4

1 Tallene inkluderer ikke kommunale foretak og interkommunale selskaper ettersom Statistisk sentralbyrå ikke publiserer tidsserier tilbake til 2008 som inkluderer disse.

Kilde: Statistisk sentralbyrå.

Til forsiden