6 Tidligere praksis for avslag på konsesjonssøknader

Departementet vil nedenfor redegjøre for tre saker om kraftutbygging der det er gitt avslag på en konsesjonssøknad.

I 1973 ble det gitt avslag på søknad om regulering av Femunden, jf. St. meld. nr. 22 (1969-70) og Innst. S. nr. 197 (1972-73).

Avslaget ble bl. a. begrunnet med at kraftinnvinningen ved den omsøkte reguleringen ikke syntes å kunne berettige en regulering i det angjeldende område. Det ble lagt vekt på at området inntil da hadde vært uberørt av kraftutbygging og ble ansett som særlig egnet som friluftsområde. Etter departementets mening var derfor vilkårene i vassdragsreguleringsloven § 8 for å kunne meddele konsesjon ikke tilstede. Stortinget sluttet seg til dette syn under sin behandling av saken.

Femunden ble vernet i forbindelse med Stortingets behandling av Verneplan I, jf. St. prp. nr. 4 (1972-73) og Innst. S. nr. 207 (1972-73).

Regjeringen avslo Buskerud Kraftverkers søknad om utbygging av Dagalifalla, jf. St. meld. nr. 73 (1978-79) og Innst. S. nr. 360 (1978-79).

Spørsmålet om å verne Dagalifallene ble tatt opp i 1973 i forbindelse med behandlingen av Verneplan I, men under stortingsbehandlingen ble det vedtatt at Dagalifallene kunne konsesjonsbehandles. Under konsesjonsbehandlingen ble saken vurdert i relasjon til den da foreliggende planen om å etablere en nasjonalpark på Hardangervidda. I vurderingen kom regjeringen til at kraftutbyggingsinteressene i Dagali måtte vike for verneinteressene i de berørte områder. Det ble lagt avgjørende vekt på at de berørte områdene var blant de mest verneverdige på Hardangervidda. Stortinget støttet dette syn under sin behandling av saken.

I St. meld. nr. 43 (1978-79) Om Hardangervidda ble det uttalt følgende på s. 65:

«Konsesjonssøknadene for Veig og Dagaliprosjektene er behandlet og avgjort etter vassdragsreguleringsloven. Søknadene har vært gjennom en lang prosess og har vært omarbeidet og redusert flere ganger. En utbygging av Veig og Dagalifallene i samsvar med de konsesjonssøknadene som nå foreligger må vurderes ut fra de fordeler som en utbygging innebærer, sammenholdt med de store verneverdier som er knyttet til Vidda og områdene omkring og de betydelige skader og ulemper som en utbygging vil innebære.

Etter en samlet slik vurdering er Regjeringen kommet til at utbyggingsinteressene knyttet til Veig og Dagalifallene må vike for verneinteressene. Det er lagt vekt på at verneinteressene er særlig store i Veigs dalføre og i de områder som berøres av Dagaliprosjektet. Begge områdene bør gå inn som viktige deler av Hardangervidda nasjonalpark som et stort og noenlunde uberørt område.»

I Innst. S. nr. 361 (1978-79) fulgte den forsterkede Kommunal- og miljøvernkomiteen opp dette syn, bl. a. under henvisning til de store verneverdiene og at Olje- og energidepartementet i ovennevnte St. meld. nr. 73 gikk inn for å avslå Buskerud Kraftverkers søknad utfra hensynet til områdets verneverdi.

Bergenshalvøens Kommunale Kraftselskap (BKK) søkte i 1971 om tillatelse til regulering og utbygging av Steinslandsvassdraget. I august 1973 avslo Korvald-regjeringen søknaden, som deretter ble påanket i medhold av vassdragsreguleringsloven § 8. Som begrunnelse for avslaget ble bl.a. anført at man hadde lagt avgjørende vekt på ønskeligheten av å bevare uberørt det som da var igjen av Stølsheimen etter tidligere vassdragsreguleringer i området. En veiet dette hensynet tyngre enn hensynet til at Modalen kommune ville fått store kraftinntekter, noe man mente kunne kompenseres på annen måte.

I sin foreleggelse av saken for Stortinget, jf. St. prp. nr. 153 (1974-75), uttalte Bratteli-regjeringen bl. a.:

«Under forberedelsen av ankesaken har regjeringen undergitt søknaden en ny helhetsvurdering etter § 8, første ledd i vassdragsreguleringsloven, og en har etter denne vurdering funnet å ville anbefale overfor Stortinget at søknaden, i noe redusert omfang, blir innvilget.»

Stortinget samtykket senere i departementets anbefaling, jf. Innst. S. nr. 358 (1974-75).