3 Vil en utvidet bevillingsordning kunne ha konsekvenser for Vinmonopolet?
3.1 Innledning
I det følgende vurderer vi hvilke konsekvenser en utvidet adgang til gårdssalg vil kunne ha for vinmonopolordningen. Vinmonopolet har en sentral posisjon i norsk alkoholpolitikk. Vinmonopolordningen er et viktig virkemiddel for å sikre ansvarlig salg av alkohol, og ordningen bidrar til omsetning i kontrollerte former med fravær av privatøkonomiske interesser som motiverende for salg. Gjennom regulert tilgjengelighet og ansvarlig salg, bidrar Vinmonopolet til å begrense alkoholkonsumet og skadevirkningene av alkohol. Det fremgår av mandatet at en grunnleggende forutsetning for å innføre en ordning med gårdssalg, er at Vinmonopolet kan bestå i sin nåværende form.
EØS-avtalen artikkel 16, som tilsvarer TEUV artikkel 37, åpner for eksistensen av statlige handelsmonopoler. Avtalepartene må likevel sikre at statlige handelsmonopoler tilpasses slik at det ikke forekommer noen nasjonalitetsbestemt forskjellsbehandling når det gjelder vilkårene for forsyning og avsetning. Statlige handelsmonopoler for alkohol har blitt vurdert opp mot EØS-avtalen artikkel 16 og TEUV artikkel 37 og funnet akseptable. 124 I sak C-189/95 Franzén la EU-domstolen til grunn at Systembolagets detaljhandelsmonopol var forenlig med EU-retten, så lenge det ikke fant sted noen forskjellsbehandling av innenlandske og utenlandske varer. EFTA-domstolen har lagt samme tilnærming til grunn i sak E-6/96, Wilhelmsen og E-1/97, Gundersen .
Selv om den norske monopolordningen tidligere er ansett forenlig med EØS-retten, er det ingen garanti for at dette vil være tilfellet i fremtiden. En ordning med direktesalg fra norske produsenter vil innebære en justering av norsk alkoholpolitikk. Det er lite tvilsomt at opprettelsen av alternative salgskanaler direkte til konsument vil innebære en viss begrensning av Vinmonopolets enerett til å selge alkoholholdige drikkevarer med en volumprosent over 4,7. Spørsmålet i det følgende er hvilke konsekvenser dette kan ha for Vinmonopolet.
Arnesen og Sejersted uttalte i 2014-rapporten at en innføring av gårdssalg ville kunne svekke Vinmonopolets stilling:
«[Det er] en betydelig prosessrisiko for at domstolene vil komme til at nisjesalg av slike produkter er i strid med EØS-avtalen, på en slik måte at dette vil svekke begrunnelsen for å opprettholde et generelt salgsmonopol. Det gjelder i prinsippet uansett hvordan en ordning for nisjesalg nærmere utformes, siden det er selve forskjellsbehandlingen som er problemet. I tillegg kommer at en åpning for utvidet nisjesalg også vil kunne hevdes å svekke formålet bak, og konsistensen i, den restriktive norske alkoholpolitikken, som EØS-rettslig er en forutsetning for at monopolordningen kan opprettholdes ved siden av nisjesalgsordningen.» 125
I en rapport fra 2025 om nordiske alkoholmonopoler, gir også Verdens helseorganisasjon (WHO) uttrykk for at salg utenfor de statlige vinmonopolene kan utfordre monopolenes eksistensberettigelse:
«As more concessions allowing sales of alcoholic beverages outside the monopolies are made, their coverage rates will decline against a backdrop of increasing alcohol availability, resulting in greater consumption and associated harms at the population level, with specific concerns for younger age groups. Maintaining the monopolies’ specialized stores, which offer a wide selection of products, employ knowledgeable staff and provide high levels of customer service, will become increasingly unsustainable if more alcohol can be purchased outside these entities. Allowing a broad range of alcohol products to be sold externally undermines the purpose of the Nordic monopolies as public health-oriented organizations and defeats their fundamental objectives. Furthermore, as more exceptions that favour domestic producers who can sell directly to consumers through farm sales and other arrangements are made, it becomes increasingly difficult to justify the existence of a monopoly with exclusive rights, thereby undermining its legal foundation.
In this context, proclaiming the public health significance of the monopoly systems will become increasingly challenging, as their reach and effectiveness will only diminish along with their public health impact.» 126
I det følgende vurderer vi om en innføring av gårdssalg kan påvirke vurderingen av Vinmonopolets enerett etter EØS-avtalen. I punkt 3.2 vurderer vi om etableringen av en slik alternativ salgskanal kan innebære at Vinmonopolet mister sin status som statlig handelsmonopol etter EØS-avtalen artikkel 16. I punkt 3.3 drøfter vi om en ordning med gårdssalg kan undergrave den den EØS-rettslige begrunnelsen for monopolordningen, og dermed svekke Vinmonopolets stilling som alkoholpolitisk virkemiddel.
3.2 Vil Vinmonopolet fremdeles anses som et statlig handelsmonopol etter EØS-avtalen artikkel 16?
Spørsmålet i det følgende er om en utvidet rett til gårdssalg kan innebære at Vinmonopolets status som statlig handelsmonopol etter EØS-avtalen artikkel 16 svekkes. I forbindelse med debatten om endringene i den svenske alkohollovgivningen, har Butler tatt til orde for at det ikke vil være mulig å åpne for alternative salgskanaler og samtidig beholde en vinmonopolordning:
«[W]here a retail sales regime no longer has exclusive rights, it naturally follows that such an assessment of national measures related to a retail sale regime is therefore no longer subject to the special provision of Article 37 TFEU. …» 127
Butler understreket at den finske ordningen som ble vurdert av EU-domstolen i sak C-198/14 Visnapuu var langt mer begrenset enn den som ble foreslått i Sverige:
«Therefore, unlike what was the case in Visnapuu, the broad farm sales regime that is being considered in Sweden would have the effect of depriving Systembolaget of its exclusive rights as a state monopoly. If such a regime were to be introduced in Sweden, and subsequently challenged before the CJEU, the entire legal justification of Systembolaget would hang in the balance. In any case, it would be on much more uncertain ground as to its compatibility with EU law. As a matter of national law, Systembolaget would no longer be in possession of exclusive rights, given the discriminatory national measures that farm sales would entail. Thus, Systembolaget, for the first time, would inevitably have to be assessed by the CJEU for its compatibility with the general provisions of Articles 34–36 TFEU.» 128
Hva som utgjør et statlig handelsmonopol, fremgår ikke av EØS-avtalen artikkel 16 eller TEUV artikkel 37. Det fremgår imidlertid av EU-domstolens praksis at det ikke kreves at et monopol er heldekkende for å omfattes av TEUV artikkel 37. I sak C-347/88 Kommisjonen mot Hellas la EU-domstolen til grunn at det var tale om et statlig handelsmonopol selv om eneretten til import og salg av mineraloljeprodukter kun omfattet 65% av den totale etterspørselen i markedet.
Både EU- og EFTA-domstolen har akseptert at et nasjonalt detaljhandelsmonopol for alkohol ikke har absolutt enerett til salg. 129 I Visnapuu ble det finske vinmonopolet vurdert etter TEUV artikkel 37, selv om den finske alkoholloven åpnet for gårdssalg. Dette kan tilsi at EU-domstolen gir statene en viss frihet til å bestemme hvilke varer som skal inngå i alkoholmonopolets enerett, og at det kan være akseptabelt med et detaljhandelsmonopol for alkohol selv om det også åpnes for nisjesalg av alkoholholdige drikkevarer direkte fra produsent. EU-domstolens avgjørelse er imidlertid knapp på dette punktet, og domstolen omtaler ikke hva som skal til for å kunne anses som et statlig handelsmonopol etter TEUV artikkel 37.
Det må likevel kunne legges til grunn at EØS-avtalen artikkel 16 ikke krever at et statlig handelsmonopol må være heldekkende. Også i dag finnes det betydelige unntak fra Vinmonopolets enerett til salg av alkoholholdige drikkevarer med en volumprosent over 4,7. Alkoholholdig drikk som faller utenfor EØS-avtalens virkeområde, herunder eplevin, pærevin og mjød kan selges direkte fra produsent dersom vilkårene i alkoholloven § 1-7f er oppfylt og kommunen har gitt bevilling til slikt salg. Det er også adgang til taxfree-salg fra norske flyplasser og havner/skip. Taxfree salget er i senere år utvidet gjennom åpning for salg ved ankomst og økte kvoter, og slikt salg og representerer en betydelig andel av den totale alkoholomsetningen. I tillegg kan forbrukere i Norge importere alkohol til privat konsum fra produsenter og forhandlere i EØS-området.
I SOU 2021:95 ble det lagt til grunn at den svenske vinmonopolordningen fremdeles måtte vurderes etter TEUV artikkel 37, selv om det ble åpnet for gårdssalg:
«Ett införande av gårdsförsäljning skulle innebära att ett särskilt undantag införs från ensamrätten för den som har ett gårdsförsäljningstillstånd. Även detta undantag skulle innebära att andra än de som erhållit tillstånd, t.ex. utlandsbaserade aktörer, inte skulle få bedriva detaljhandel med alkoholdrycker i Sverige. Målet Visnapuu ger enligt utredningen inte skäl att utgå från annat än att den svenska monopolregleringen, som innebär ett förbud för andra än Systembolaget att bedriva detaljhandel, även efter ett införande av gårdsförsäljning ska prövas mot artikel 37 FEUF.
Det går alltså inte att utläsa från målet Visnapuu att Systembolagets ensamrätt att bedriva detaljhandel skulle prövas mot något annat än artikel 37 FEUF om den blev föremål för EU-domstolens prövning.» 130
I utredningen bemerkes det likevel at den EU-rettslige vurderingen av Systembolagets stilling vil kunne endres dersom det innføres omfattende unntak fra Systembolagets enerett. Av den grunn understrekes det at gårdssalg bør reguleres på en måte som skiller slikt salg fra sedvanlig detaljhandel som drives av Systembolaget. Det bemerkes at man vil kunne sikre at gårdssalg ikke utgjør en alternativ salgskanal til Systembolaget ved å begrense salg til produksjonsstedet og kreve at salg skjer i begrenset mengde og i forbindelse med et betalt opphold eller foredrag. På denne måten vil det ikke etableres en ordning hvor forbrukeren i praksis velger mellom å kjøpe alkoholholdige drikkevarer hos Systembolaget eller en lokal produsent, og det blir dermed ikke snakk om to alternative salgskanaler. I utredningen bemerkes det videre at dette vil sikre at volumene som selges gjennom gårdssalg ikke ville utgjøre mer enn en ubetydelig del av det totale salget av alkoholholdige drikkevarer i Sverige. Vurderingen var at innføringen av gårdssalg etter en slik modell ikke ville endre Systembolagets enerett, og at det fremdeles ville være tale om et statlig handelsmonopol etter TEUV artikkel 37.
Slik vi ser det, vil Vinmonopolet fortsatt være å anse som et statlig handelsmonopol etter EØS-avtalen artikkel 16, selv om det innføres et nytt og begrenset unntak fra eneretten. Som utgangspunkt må avgrensningen av monopolets enerett være overlatt til den enkelte stat. Vår vurdering er at en utvidelse av bevillingsordningen til også å omfatte en begrenset form for gårdssalg ikke vil innebære at Vinmonopolet mister sin status som statlig handelsmonopol etter EØS-avtalen.
Selv om statene etter EU/EØS-retten har et handlingsrom med hensyn til avgrensning av monopolenes enerett, bør den nye ordningen rammes inn slik at gårdssalg ikke fremstår som en uthuling av Vinmonopolets enerett. I tillegg til å kreve at forbrukeren fysisk reiser til produksjonslokalene, bør det oppstilles nærmere avgrensninger med hensyn til hvilke aktører som kan selge egenprodusert alkohol, hvilke typer alkohol som kan selges og hvilke kvanta, jf. omtalen i punkt 2.4.5 ovenfor. På denne måten kan det synliggjøres at gårdssalg utgjør en begrenset ordning som skiller seg fra annen omsetning, og i liten grad berører Vinmonopolets enerett.
3.3 Påvirker gårdssalget vurderingen av Vinmonopolet etter EØS-avtalen artikkel 16?
I det følgende drøfter vi om en innføring av gårdssalg kan påvirke Vinmonopolets forenlighet med EØS-avtalen artikkel 16. Hvis Vinmonopolets enerett til å selge alkoholholdige drikkevarer over 4,7 volumprosent alkohol begrenses, blir spørsmålet om Vinmonopolet ikke lenger kan anses som et egnet og nødvendig virkemiddel for å redusere de skadelige virkningene av alkohol gjennom å begrense alkoholkonsumet.
I sak C-189/95 Franzén uttalte EU-domstolen at formålet med TEUV artikkel 37 er å forene medlemsstatenes muligheter for å opprettholde visse handelsmonopoler som middel til å forfølge mål i allmennhetens interesse med de krav som følger av det indre markedets opprettelse og funksjon:
«The purpose of Article 37 of the Treaty is to reconcile the possibility for Member States to maintain certain monopolies of a commercial character as instruments for the pursuit of public interest aims with the requirements of the establishment and functioning of the common market. It aims at the elimination of obstacles to the free movement of goods, save, however, for restrictions on trade which are inherent in the existence of the monopolies in question.» 131
EU-domstolen til grunn at det svenske alkoholmonopolet ivaretok en offentlig interesse, ettersom det hadde til hensikt å beskytte folkehelsen mot skadelige virkninger av alkohol.
Hvorvidt et statlig handelsmonopol må ivareta offentlige hensyn for å kunne rettferdiggjøres, er ikke entydig avklart i rettspraksis. Arnesen og Sejersted går langt i å antyde at Vinmonopolets detaljhandelsmonopol ikke krever en EØS-rettslig begrunnelse:
«Domstolen [i Franzén] kan imidlertid også forstås slik at det først er der handelsmonopolet innebærer en handelshindring at det må være forankret i ikke-økonomiske hensyn. Problemstillingen er særlig aktuell der handelsmonopolet, som Vinmonopolet, er et detaljsalgsmonopol. Dette fordi regler som gjelder selve omsetningen av en vare ikke er å anse som tiltak med tilsvarende virkning som kvantitative importrestriksjoner dersom de påvirker omsetningen av innenlandske og importerte varer på samme måte, rettslig og faktisk.13 Det virker da umiddelbart inkonsistent om et detaljsalgsmonopol som påvirker omsetningen av innenlandske og importerte varer på samme måte, rettslig og faktisk, må være nødvendig for å ivareta ikke-økonomiske hensyn for å være forenlig med EØS-avtalen art. 16, mens en ordning som har de samme virkningene for samhandelen, uten at det gjøres bruk av et statlig handelsmonopol, ikke behøver det. Spørsmålet må anses som uavklart, men etter vår oppfatning er det først der elementer ved det statlige handelsmonopolet også innebærer en handelshindring som rammes av EØS art. 11 eller en forskjellsbehandling av varer omfattet av monopolets enerett, at monopolet må tilfredsstille EØS-rettslige begrunnelseskrav. Etter vår oppfatning er ikke Vinmonopolets detaljsalgsmonopol i seg selv noe som krever en EØS-rettslig begrunnelse.» 132
I Agreement on the European Economic Area. A Commentary («EØS-kommentaren») er kriteriet om at monopolet skal utgjøre et «instrument for the pursuit of public interest aims» kommentert slik:
«This indicates a general requirement that all State monopolies of a commercial character have to be based on public interest considerations in order to be in compliance with Art. 37(1) TFEU (and thus Art. 16 EEA). There are good reasons to assume that the answer is in the affirmative, taking into consideration the overriding interests of the free movement of goods and the avoidance of discrimination between domestic and imported products. The mere existence of a State monopoly may represent a restriction on the free movement of goods. However, ECJ case-law has not completely clarified the issue, neither regarding the requirement of a public interest base, nor which public interests that can be included.» 133
I sak C-198/14 Visnapuu drøftet ikke EU-domstolen formålet med det finske alkoholmonopolet nærmere, uten at det kan leses for mye inn i dette. Etter vårt syn bør det tas høyde for at EØS-avtalen artikkel 16 må tolkes slik at et statlig handelsmonopol må forfølge et allment hensyn for å være forenlig med EØS-retten.
Det fremgår ikke av EØS-avtalen artikkel 16 at et statlig handelsmonopol må være egnet og nødvendig for å ivareta et legitimt hensyn dersom det skal kunne opprettholdes, sml. EØS artikkel 13 med tilhørende rettspraksis. Domstolenes beskrivelse av formålet med artikkel 16 – at statene kan beholde monopoler som middel for å forfølge mål i allmennhetens interesse – kan likevel tilsi at EØS-avtalen artikkel 16 bare beskytter statlige monopoler som er basert på legitime hensyn, og som er egnede og proporsjonale for å oppnå formålet. En slik tolkning understøttes av EFTA-domstolens avgjørelse i sak E-9/00 Rusbrus :
«It is not necessary to consider whether there is a sufficient basis in the EEA Agreement for establishing the possibility of justifying national measures contrary to Article 16 EEA on grounds of public health. Justification would in any case not be possible if the national measure do not meet the conditions of being necessary to protect the objective pursued and proportionate to that objective.» 134
EFTA-domstolens formuleringer kan tilsi at et statlig handelsmonopol må være et egnet og nødvendig virkemiddel for å ivareta hensynet til folkehelsen. Hvordan EØS-avtalen artikkel 16 skal tolkes er imidlertid ikke helt klart, og vurderingstemaet etter EØS-avtalen artikkel 16 kan tenkes å være noe lempeligere. Dersom man anlegger en formålsorientert tolkning av EØS-avtalen artikkel 16, og dermed anvender en mer tradisjonell restriksjonstest, vil man ved en liberalisering av norsk alkoholpolitikk måtte vurdere om monopolet fremdeles er et egnet og nødvendig virkemiddel for å ivareta hensynet til folkehelsen. For å kunne opprettholde en vinmonopolordning, må det dermed kunne vises til at dette tiltaket inngår som del av en restriktiv, helhetlig og konsistent alkoholpolitikk. Hvor intens prøvelsen av begrunnelsen for og proporsjonaliteten av vinmonopolordningen vil være i en eventuell fremtidig traktatbruddprosess er likevel et uavklart spørsmål.
Det er som utgangspunkt overlatt til den enkelte stat å fastsette sitt beskyttelsesnivå i alkoholpolitikken. Opprettholdelsen av Vinmonopolet må sees i sammenheng med at Norge på alkoholområdet har valgt et høyt beskyttelsesnivå av hensyn til folkehelsen. Dersom en regelendring i realiteten innebærer et endret beskyttelsesnivå, vil det kunne få konsekvenser for rettferdiggjøringen av vinmonopolordningen. I sak E-3/06 Ladbrokes , som gjaldt pengespill, uttalte EFTA-domstolen at det måtte være samsvar mellom tiltaket og det aktuelle beskyttelsesnivået, slik at et monopol bare ville være nødvendig hvis det var «functionally needed in order to reduce the problems to the level opted for.» Domstolen EFTA-domstolen uttalte at dersom det viser seg at staten har valgt et lavt beskyttelsesnivå, er det mindre sannsynlig at en monopolordning er nødvendig for å oppnå dette beskyttelsesnivået. 135
I en fremtidig ordning må det sikres at unntaket som innføres i Vinmonopolets enerett ikke senker beskyttelsesnivået på alkoholområdet. Dersom beskyttelsesnivået senkes, vil dette kunne påvirke vurderingen av om vinmonopolordningen fremdeles er genuint begrunnet i hensynet til folkehelsen, og utgjør et egnet og nødvendig tiltak i så måte. Jo mer omfattende unntak som innføres fra Vinmonopolets enerett til salg av alkoholholdige drikker i gruppe 2 og 3, desto mer risikerer man å svekke man den juridiske legitimiteten av Vinmonopolordningen. Satt på spissen kan staten vanskelig høres med at hensynet til folkehelsen tilsier opprettholdelsen av et vinmonopol med begrensede åpningstider dersom en skulle åpne for salg av sterkere alkoholholdige drikkevarer i døgnåpne kiosker og bensinstasjoner. En ordning med gårdssalg ligger likevel langt fra en slik liberalisering. En bevillingsordning som innebærer en markant salgsøkning, vil derimot kunne tilsi at beskyttelsesnivået er senket. Videre vil det kunne hevdes at norsk alkoholpolitikk i et slikt tilfelle ikke lenger fremstår konsistent.
Det foreligger forholdsvis omfattende praksis knyttet til konsistenskravet på pengespillområdet. Vi bemerker imidlertid at det ikke uten videre er slik at reguleringen av pengespill og alkohol vil vurderes på samme måte. Slik vi ser det, vil imidlertid de relevante vurderingstemaene i noen grad være sammenfallende. Det avgjørende er å sikre at det overordnede formålet staten forfølger ikke undergraves av myndighetsbestemte tiltak som går i klart motsatt retning.
Kravet til konsistens på pengespillområdet illustreres av sak E-1/06 Norsk tipping. Spørsmålet i saken var om Norsk Tipping AS’ enerett til å drive utbetalingsautomater måtte settes til side som stridende mot EØS-avtalens regler om fri etableringsrett og fri bevegelighet for tjenester. EFTA-domstolen uttalte at en EØS-stat som har valgt å bekjempe spilleavhengighet gjennom å redusere spilltilbudet ved å legge driften av spilleautomater til et statseid monopol, ikke samtidig kan godkjenne eller tåle tiltak som omfattende markedsføring, som kan lede til en økning i spilltilbudet. 136 I sak E-3/06 Ladbrokes uttalte EFTA-domstolen at markedsføring og utvikling av nye typer spill var relevant å se hen til i vurderingen av konsistensen i norsk pengespillpolitikk, og særlig avhengighetsskapende spill kunne stride mot målsetningen om å bekjempe spillavhengighet. 137
For at en ordning med gårdssalg ikke skal fremstå som et brudd med den norske alkoholpolitikken, må det innføres begrensninger som sikrer at gårdssalg ikke fremstår som noen alminnelig salgskanal. Det må også sees hen til de hensyn som begrunner Vinmonopolets detaljhandelsmonopol. Monopolet er ment å sikre kontrollert detaljhandel av drikk som inneholder mer enn 4,7 volumprosent alkohol. Gjennom fravær av privatøkonomiske interesser kan Vinmonopolet fremme sosial kontroll ved salg av alkoholholdig drikk. Vinmonopolet gir kunden kunnskap om ulike alkoholholdige drikkevarer uten å oppfordre til kjøp. Ved gårdssalg vil derimot produsenten gjennom kontakt med kunden kunne anbefale kjøp av egne produkter. Det må sikres at tilstedeværelsen av privatøkonomiske interesser ikke utfordrer grunntanken med Vinmonopolet, som blant annet innebærer at sosial kontroll best kan sikres når selger ikke ivaretar privatøkonomiske interesser. Fravær av privatøkonomiske interesser er imidlertid ikke et mål i seg selv, men et middel for å ivareta folkehelsen. Staten må derfor innføre mekanismer som sikrer at produsentenes privatøkonomiske interesser ikke undergraver dette formålet. Dette kan gjøres gjennom å regulere betingelsene og vilkårene for slik omsetning. Det må blant annet klargjøres hvordan reklameforbudet skal anvendes ved gårdssalg, og det innføres mekanismer for kontroll av salg direkte til forbrukere.
Vinmonopolet er et viktig alkoholpolitisk virkemiddel, og en fremtidig ordning må innrettes slik at monopolet ikke svekkes. Det må derfor synliggjøres at en ordning med gårdssalg ikke rokker ved begrunnelsen for vinmonopolordningen. På denne måten kan det underbygges at den norske alkoholpolitikken fremdeles er konsistent, og at Norge ikke har valgt å senke sitt beskyttelsesnivå på alkoholområdet. Jo mer begrenset en gårdssalgsordning er, desto mindre innvirkning vil det ha på konsistensen i norsk alkoholpolitikk.
Etter EØS-avtalen artikkel 16, må avtalepartene sikre at statlige handelsmonopoler tilpasses slik at det ikke forekommer noen nasjonalitetsbestemt forskjellsbehandling når det gjelder vilkårene for forsyning og avsetning. Et særlig spørsmål er om gårdssalg kan innebære en nasjonalitetsbestemt forskjellsbehandling av varer som omsettes gjennom Vinmonopolet. Denne problemstillingen ble drøftet i SOU 2021:95:
«Som visats ovan skulle gårdsförsäljning utgöra ett undantag från detaljhandelsmonopolet som EU-rättsligt ska prövas separat från monopolet. Införandet av gårdsförsäljning bör därför inte direkt påverka frågan huruvida detaljhandelsmonopolet är anpassat på ett icke-diskriminerande sätt. Det går i och för sig att tänka sig en situation där gårdsförsäljning av en produkt, om konsumenterna gillar den, kan komma att leda till ökad försäljning av produkten även på Systembolaget. Det finns dock i det sammanhanget skäl att beröra frågan om Systembolagets produkturval.
Systembolagets inköp av produkter till sitt fasta sortiment sker genom offertförfrågningar som är öppna för såväl svenska som utländska produkter som uppfyller kriterierna i offertunderlaget. …» 138
Etter vårt syn er det liten grunn til å tro at en åpning for gårdssalg vil kunne innebære en nasjonalitetsbestemt diskriminering når det gjelder vilkårene for forsyning og avsetning hos Vinmonopolet. Som fremhevet i det siterte, kan det tenkes at gårdssalg medfører økt salg av et bestemt produkt som er produsert i Norge, dersom forbrukerne blir kjent med produktet og liker det. Vår vurdering er likevel at ordningen ikke vil være å anse som en nasjonalitetsbestemt diskriminering. Vi viser til at det – på samme måte som i Sverige – er strenge krav til Vinmonopolet hva gjelder produktutvalg, for å sikre likebehandling. Alle produsenter av alkoholholdig drikk som inneholder over 4,7 volumprosent alkohol, så vel nasjonale som utenlandske, har mulighet til å få innpass i Vinmonopolets basis- eller bestillingsutvalg. Dette sikrer tilgjengelighet for konsumenter i hele landet, uavhengig av hvor varen er produsert.
Hvorvidt en bevillingsordning som innebærer at norske produsenter gis rett til å selge alkoholholdige drikkevarer direkte til forbrukere vil påvirke vurderingen av Vinmonopolet etter EØS-avtalen artikkel 16 beror på den nærmere utformingen av ordningen. Det er viktig at ordningen ikke fremstår som et brudd med en ellers restriktiv alkoholpolitikk. Det må dermed påses at adgangen til å selge sterkere alkoholholdige drikker utenom polet er begrenset, og at ordningen rammes inn slik at den ikke rokke ved konsistensen i den norske alkoholpolitikken.