Aktiver Javascript i din nettleser for en bedre opplevelse på regjeringen.no

Høringsnotat - forslag til ny lov om tros- og livssynssamfunn (trossamfunnsloven)

Til innholdsfortegnelse

12 Opplysningsvesenets fond og eierskapsspørsmålet

12.1 Innledning

Ved reformasjonen ble deler av kirkens eiendommer lagt inn under Kongen. Disse ble senere i stor grad solgt videre. Eiendommer som lå til det enkelte presteembetet – prestegårdene – ble imidlertid beholdt som inntektsgrunnlag for prestene helt fram til nyere tid. I 1814 fikk disse eiendommene – det benefiserte godset – et særskilt vern i Grunnloven. Eiendommene skulle holdes adskilt fra statens eiendeler og forbeholdes "geistlighetens beste og opplysningens fremme". Opplysningsvesenets fond ble dannet av disse eiendommene ved lov i 1821. Fondet har i alle år vært forvaltet av departementet med ansvaret for kirkesakene. Først i 2001 ble de løpende forvaltningsoppgavene skilt ut og lagt til et eget forvaltningsorgan under departementet.

Gjennom årene har deler av fondets opprinnelige eiendommer blitt solgt, men prestegårdene har inntil nylig vært beholdt i fondets eie, oftest som forpaktningsbruk. Fra midten av 1980-tallet til slutten av 1990-tallet ble et stort antall gårder solgt, fortrinnsvis til forpakteren. Salgssummene ble plassert i finansmarkedene.

Fondets eiendommer hadde en beregnet verdi på ca. 2,9 mrd. kroner ved utgangen av 2016. Finanskapitalen var på ca. 1,8 mrd. kroner. Ifølge Grunnloven kan fondets grunnkapital ikke brukes opp. Grunnkapitalen var verdsatt til rundt 3,5 mrd. kroner ved utgangen av 2016.

Fondet er en ren formuesmasse uten egen organisasjon eller ansatte. Fondet er et eget rettssubjekt, ofte betegnet som en stiftelsesliknende innretning. Kongen har i alle år utøvd eierrettighetene. Spørsmålet om det underliggende eierskapet har vært omstridt i snart to hundre år. Med de bestemmelser om forvaltningen som følger av Grunnlovens bestemmelser, har spørsmålet om eierskapet hatt liten praktisk betydning.

Når departementet i dette høringsnotatet tar opp forslag om ny lovgivning og nye finansieringsordninger for Den norske kirke og andre tros- og livssynssamfunn, mener departementet det er grunn til å avklare eierskapet til Opplysningsvesenets fond. Ved en slik avklaring vil det også være mulig å ta stilling til om fondet i framtiden bør forvaltes som nå, eller om det bør gjøres endringer.

Departementet har bedt Lovavdelingen i Justis- og beredskapsdepartementet om å utrede eierskapsspørsmålet. Lovavdelingens uttalelse forelå ved brev 23. mars 2017 til Kulturdepartementet. Lovavdelingen framholdt i en uttalelse fra 2000 at staten må regnes å ha det underliggende eierskapet til fondet. Lovavdelingen er kommet til samme konklusjon nå.

12.2 Om Opplysningsvesenets fond

12.2.1 Lovgrunnlaget og forvaltningsordningen

Opprinnelsen til fondet går tilbake til tiden før reformasjonen i Norge i 1537. Kirken hadde da betydelige jordeiendommer. Dette var dels bispe- og klostergods, dels eiendommer som tilhørte det enkelte kirkebygget, som i eldre tid ble regnet som en form for selveiende stiftelse. Kirkelige eiendommer som lå til det enkelte presteembetet, skulle tjene til underhold for presten. Prestegården var sentralt plassert i bygda, ofte i nær tilknytning til kirkestedet, og kunne omfatte betydelige jordbruksarealer, skog og annen utmark.

Ved reformasjonen ble bispe- og klostergodset overtatt av Kongen, etter hvert også inntekter fra eiendommer som tilhørte kirkebyggene. Mye av kirkegodset ble solgt til inntekt for kronen, og på 1700-tallet ble også mange av kirkebyggene med tilhørende eiendommer solgt til private. Prestegårdene var imidlertid i det vesentlige intakt i 1814. Det er disse eiendommene som gjennom bestemmelsene i Grunnloven § 106 første punktum (nå § 116) fikk et grunnlovsvern i 1814. Bestemmelsen lyder:

Så vel kjøpesummer som inntekter av det gods som er benefisert geistligheten, skal bare anvendes til geistlighetens beste og til opplysningens fremme.

Eiendommene ble nærmere regulert i lov 20. august 1821 angaaende det beneficerede Gods . Med denne loven ble Opplysningsvesenets fond dannet, bestående av de eiendommene som Grunnloven § 106 omtalte som det benefiserte godset, dvs. prestenes embetsgårder med tilhørende eiendommer.

På 1800- og 1900-tallet var en rekke forhold vedrørende prestegårdene regulert ved detaljerte bestemmelser i særlovgivning. Etter hvert var mange av bestemmelsene blitt foreldet. En sanering og forenkling av særlovgivningen kom ved lov 7. juni 1996 nr. 33 om Opplysningsvesenets fond. Loven er kort og av rammekarakter. På sentrale områder videreførte loven gjeldende rett, blant annet bestemmelsene om at Kongen forvalter fondet og at fondet har en rettslig selvstendig stilling. Et viktig motiv ved lovendringene var å oppheve legale bindinger som hindret en effektiv og mer forretningsorientert forvaltning av fondet.

Kongens myndighet over fondet er delegert til Kulturdepartementet. Den operasjonelle forvaltningen har siden 2001 vært lagt til et forvaltningsorgan med eget styre oppnevnt av departementet. Forvaltningsorganet har nær 70 ansatte og et driftsbudsjett i 2017 på rundt 85 mill. kroner.

Nærmere bestemmelser om forvaltningen av fondet er fastsatt av departementet i Hovedinstruks for forvaltningen av Opplysningsvesenets fond. Instruksen trekker opp rammer og retningslinjer for fondets forvaltning og for styrets oppgaver og fullmakter.

Opplysningsvesenets fond og forvaltningsorganet for fondet er to rettslig adskilte størrelser. Forvaltningsorganet er en statlig virksomhet og i det store og hele underlagt de vanlige bestemmelsene for forvaltningsorganer i staten. Utgiftene til forvaltningsorganet dekkes av fondet gjennom refusjon til statskassen.

12.2.2 Fondets økonomiske stilling

Siden 1821 er fondets eiendomsverdier for en del utviklet ved fradelinger og salg av grunn fra de opprinnelige eiendommene. Fondet har gjennom årene også kjøpt eiendommer, blant annet presteboliger, skogteiger m.m. Betydelige tomtearealer er festet bort til bolighus eller næringsformål. På prestegårdene har bolighuset vært benyttet som tjenestebolig for presten, mens gården ellers ofte har vært under forpaktning. Jordbruksarealer som ikke tilhørte et forpaktningsbruk, har vært utleid som tilleggsjord til private eller forvaltet som jordleiebruk. Fondets skoger ble i mange år forvaltet av Direktoratet for statens skoger, senere Statskog SF.

Gjennom salg av prestegårdene til forpakterne fra midten av 1980-tallet og utover på 1990-tallet – etter fradeling av presteboligen – er det nå få prestegårder som er under forpaktning (i alt 25). Disse er beholdt i fondets eie fordi de representerer en særskilt kirke- og kulturhistorisk verdi. Flere steder ligger den gamle prestegården og kirkebygget tett ved hverandre og framstår som en enhet i kulturlandskapet.

Fondet har i dag eiendommer i de fleste av landets kommuner, fordelt på presteboliger, jord- og skogbrukseiendommer, festetomter, næringseiendommer og kontoreiendommer. Det samlede arealet er på ca. 900 000 dekar, hvorav rundt halvparten er produktiv skog. Under fondet er det rundt 130 jordleiebruk. Fondet har nær 7 000 festekontrakter, hvorav de fleste gjelder festetomter til boligformål. Fondets bygningsmasse har et samlet bruttoareal på 252 000 m2, fordelt på godt over 1 400 bygninger (boliger, driftsbygninger, stabbur m.m.). Et stort antall bygninger har kulturhistorisk verdi. 312 bygninger er fredet. Fondet er landets nest største eier av fredete bygg.

Jordleiebrukene, forpaktningsbrukene, presteboligene og andre eiendommer gir lav årlig inntjening. Skogen driftes omtrent i balanse. Driften og vedlikeholdet av bygningsmassen koster hvert år langt mer enn hva eiendommene gir av løpende inntekter. Eiendommer er aktuelle for salg om de ikke representerer et potensiale for verdiøkning og økte inntekter, for eksempel gjennom omregulering av tomter, inntekter ved utleie/salg av fallrettigheter, jakt- og fiskerettigheter, utnytting av mineralforekomster m.m.

Fra midten av 1980-tallet ble festere av boligtomter gitt anledning til å innløse tomten. Salget av prestegårdene og innløsningen av festetomter innebar at fondets finanskapital økte betydelig gjennom 1980- og 1990-tallet. Finanskapitalen ble fra 1990 investert i verdipapirer. Som følge av finansmarkedenes utvikling fram til finanskrisen i 2008, ga finanskapitalen god avkastning i årene 1990–2007. Ved finanskrisen fikk fondet betydelige tap på sine investeringer.

For å motvirke fondets avhengighet av finansinntektene har det i flere år vært arbeidet systematisk med verdiskaping og bedre utnyttelse av de verdiene som fondets eiendommer representerer. Gjennom en mer aktiv eiendomsforvaltning er det tatt initiativ til omregulering av tomter og deltakelse i utbyggingsprosjekter til blant annet bolig-, nærings- og småkraftformål. Under fondet er det dannet datterselskaper, blant annet innen skog og småkraft, som på forretningsmessige vilkår utvikler kommersielle satsinger.

Etter loven om fondet skal fondets avkastning benyttes til å dekke fondets egne utgifter (forvaltningskostnader, drift og vedlikehold av fondets bygningsmasse m.m.). Avkastningen kan også tilføres fondets grunnkapital, avsettes til disposisjonsfond som fri egenkapital eller gis til kirkelige formål. Fondets bidrag til Den norske kirke omfatter verdien for Den norske kirke av de tjenesteboligene som prestene benytter, dels av det finansielle tilskuddet til Den norske kirke. Det finansielle tilskuddet var på ca. 50 mill. kroner i 2016. I beregningsgrunnlaget i 2017 for statens tilskudd til tros- og livssynssamfunn utenom Den norske kirken inngikk bidraget fra fondet til Den norske kirke med 107 mill. kroner.

Resultatene for fondet de seneste årene har vært negativ. Det negative resultatet har vært dekket av den frie egenkapitalen (disposisjonsfondet), som er en buffer ved sviktende inntekter. Disposisjonsfondet var på 94 mill. kroner ved utgangen av 2016.

Fondets bygningsmasse er preget av et betydelig vedlikeholdsetterslep. Det samme gjelder de kulturhistorisk verdifulle eiendommene. Etterslepet har bygget seg opp gjennom lang tid. Som følge av fondets svake resultater de seneste årene, har det ikke vært økonomisk grunnlag for å hente inn etterslepet på vedlikeholdet av bygningsmassen. Det samlede istandsettingsbehovet er beregnet å være på flere hundre millioner kroner, hvorav en stor del gjelder de kulturhistorisk verdifulle eiendommene.

Selv om eiendomsforvaltningen årlig driftes med betydelige underskudd, har de underliggende eiendomsverdiene hatt en økning i takt med eiendomsprisene ellers. Verdien av eiendommene er en del av grunnkapitalen. Om verdiene realiseres ved salg, skal salgssummen legges til grunnkapitalen i tråd med Grunnloven § 116. Fondet kan av samme grunn heller ikke selge eiendommer til lavere pris enn markedspris (eller konsesjonspris) eller tilby festeavgifter og innløsningspriser for boligtomter som er lavere enn det som følger av tomtefesteloven og den enkelte festekontrakten.

Som følge av avviklingen i 2015 av tjenestebolig- og bopliktordningen for prestene i Den norske kirke, vil antallet presteboliger som fondet bærer utgiftene ved, etter hvert bli færre. I årene framover vil mange boliger bli solgt. Boliger med særlig kulturhistorisk verdi er aktuelle å beholde i fondets eie og fortsatt tilby som prestebolig. I rekrutteringssvake områder har fondet et ansvar for å sørge for bolig til presten, men da på vanlige utleievilkår. Det vil gå tid før avviklingen av prestenes boplikt og reduksjonen i antallet presteboliger vil gi vesentlige positive bidrag til fondets resultat.

Opplysningsvesenets fond skal være selvfinansierende, dvs. at fondet ved sine egne inntekter skal drifte og vedlikeholde fondets eiendommer og selv bære utgiftene til sin forvaltning. Forvaltningskostnadene, kostnadene ved istandsetting og vedlikehold av bygningsmassen og de årlige overføringene til Den norske kirke er blant de viktigste kostnadselementene. Festeinntektene og finansinntektene er fondets viktigste inntektskilder.

Formålet med fondets investeringer i småkraft og andre eiendomsutviklingsprosjekter er å oppnå en mer forutsigbar og sikker årlig inntjening enn det plasseringen i raskt skiftende finansmarkeder kan gi. Først på lengre sikt ventes investeringene å styrke fondets økonomiske bæreevne.

12.3 Eierskapsspørsmålet

12.3.1 Bakgrunn

I snart 200 år har spørsmålet om eierskapet til Opplysningsvesenets fond vært regnet som et rettslig uavklart spørsmål. I en omfattende uttalelse 23. november 2000 konkluderte Lovavdelingen med at det måtte anses som sikkert at staten er eier av fondet. Konklusjonen ble bestridt av flere. I NOU 2006: 2 Staten og Den norske kirke (Gjønnes-utvalget) framholdt flertallet at spørsmålet neppe kunne avgjøres som et rent rettslig spørsmål, men gjennom politiske vedtak.

Opplysningsvesenets fond og eierskapsspørsmålet ble ikke berørt i avtalen 10. april 2008 mellom de politiske partiene på Stortinget om statskirkeordningen (kirkeforliket). I St.meld. nr. 17 (2007–2008) Staten og Den norske kirke, som ble lagt fram med bakgrunn i kirkeforliket, uttalte departementet:

Departementet er enig i at spørsmålet om den framtidige eiendomsretten til Opplysningsvesenets fond må vurderes dersom statskirkeordningen avvikles og at dette spørsmålet da vil bli avklart politisk. Departementet kan ikke se at det er grunn til å ta spørsmålet opp til vurdering nå.

Eierskapet til Opplysningsvesenets fond ble tatt opp i forbindelse med utskillingen av Den norske kirke fra staten 1. januar 2017. Departementet mente imidlertid at det ikke var nødvendig, heller ikke hensiktsmessig, å ta stilling til spørsmålet i forbindelse med omdanningen av Den norske kirke til eget rettssubjekt. Kirkemøtet 2015 hadde ikke innvendinger til dette, men viste til Kirkemøtet 2006 som uttalte: "Kirkemøtet betrakter Opplysningsvesenets fond som et kirkelig fond som overføres til Den norske kirke."

I lovproposisjonen om omdanningen av Den norske kirke til eget rettssubjekt, jf. Prop. 55 L (2015–2016), uttalte departementet (side 50):

I arbeidet med en helhetlig lov for alle tros- og livssynssamfunn og finansieringsordningene for Den norske kirke og andre tros- og livssynssamfunn, jf. pkt. 2.6, tar departementet sikte på å ta opp eierskapsspørsmålet vedrørende Opplysningsvesenets fond.

12.3.2 Lovavdelingens uttalelse 23. mars 2017 om eierskapsspørsmålet

12.3.2.1 Eierskapet

I tråd med det som ble varslet i Prop. 55 L (2015–2016), jf. ovenfor, har Lovavdelingen i Justis- og beredskapsdepartementet etter anmodning fra Kulturdepartementet uttalt seg om eierskapsspørsmålet vedrørende Opplysningsvesenets fond. Lovavdelingen ble bedt om å vurdere om staten fortsatt må regnes som eier av fondet, slik Lovavdelingen hadde kommet til ved sin uttalelse i 2000, eller om Den norske kirke er fondets eier når kirken fra 1. januar 2017 kom i posisjon (som eget rettssubjekt) til å eie. Lovavdelingen ble også bedt om å vurdere om Opplysningsvesenets fond er en fullt ut selveiende formuesmasse som ingen hadde et eierskap til, eller om spørsmålet om eierskap er rettslig uavklart.

Lovavdelingen ble videre bedt om å vurdere hvilke muligheter og rettslige skranker som forelå for å gi Den norske kirke ansvaret for å forvalte Opplysningsvesenets fond, enten i egenskap som eier eller som representant for eier, og hvilke virkninger dette i tilfelle ville ha i lys av kravet i Grunnloven § 16 om likebehandling av alle tros- og livssynssamfunn.

Lovavdelingens uttalelse i saken forelå ved brev til Kulturdepartementet 23. mars 2017. Uttalelsen er tilgjengelig på Justis- og beredskapsdepartementets nettsider.

Spørsmålet om eierskapet til Opplysningsvesenets fond ble utførlig gjennomgått av Lovavdelingen i uttalelsen fra 2000, der Lovavdelingen utelukket at kirken kunne ha eiendomsrett til fondet. Lovavdelingens uttalelse 23. mars 2017 gjennomgår spørsmålet på ny, men nå også i lys også av endringene i Grunnloven i 2012 om statskirkeordningen og av omdanningen av Den norske kirke til eget rettssubjekt 1. januar 2017.

Etter en gjennomgang av fondets historie, rettskilder og de ulike standpunktene til eierskapet som har vært framholdt gjennom årene, er Lovavdelingen kommet til samme konklusjon som i 2000 og uttaler: "Vår konklusjon er at staten har eiendomsretten til Opplysningsvesenets fond."

12.3.2.2 Overføring av Opplysningsvesenets fond til Den norske kirke

Når det gjelder spørsmålet om statens eiendomsrett til fondet kan overføres til Den norske kirke uten hinder av Grunnloven § 116, uttaler Lovavdelingen:

Etter vårt syn er det rettslig adgang til å overføre eiendomsretten til Den norske kirke. Det gjelder selv om denne etter 1. januar 2017 ikke er en del av staten eller står i noe alminnelig underordningsforhold til staten, verken etter privatrettslige eller offentligrettslige regler (ut over det som følger av at ethvert rettssubjekt er underlagt statens lovgivning).

Ved en eventuell overføring til Den norske kirke av eiendomsretten til fondet, er det Lovavdelingens oppfatning at de krav til forvaltningen av fondet som gjelder i dag (at verdiene skal sikres og bevares og formuesmassen holdes rettslig adskilt fra annen formue), vil komme i en annen stilling. Lovavdelingen uttaler blant annet:

Hvis eierspørsmålet avklares i favør av Den norske kirke, kan gode grunner etter vårt syn tale for at det blir opp til kirken selv å avgjøre hvilke prinsipper som skal ligge til grunn for forvaltningen av formuesmassen.

I forlengelsen av dette vil det også gi liten mening å opprettholde et krav om at formuesmassen må holdes rettslig adskilt fra annen formue tilhørende Den norske kirke, sml. punkt 4.5.

Lovavdelingen drøfter også om en overføring til Den norske kirke av eiendomsretten til fondet vil reise særskilte spørsmål overfor andre tros- og livssynssamfunn i lys av likebehandlingskravet i Grunnloven § 16 fjerde punktum. Lovavdelingen uttaler om dette:

Vår konklusjon er at det ikke følger av Grunnloven § 16 fjerde punktum at staten vil være forpliktet til å tildele andre tros- og livssynssamfunn økonomisk støtte tilsvarende verdiene som overføres til Den norske kirke ved en eventuell overføring av eiendomsretten.

12.3.2.3 Spørsmålet om å oppheve eller endre Grunnloven § 116

Lovavdelingen har i sin uttalelse også tatt opp spørsmålet om å oppheve eller endre Grunnloven § 116 første punktum. Lovavdelingen uttaler:

Grunnloven § 116 første punktum begrenser i dag rådigheten over den formuesmassen som i dag ligger til Opplysningsvesenets fond. Bestemmelsen er likevel ikke til hinder for at eierskap overføres med endelig virkning til Den norske kirke, eller at Den norske kirke gis vidtgående rådighet over formuesmassen. Hva de eksakte konstitusjonelle grensene går ut på, kan til dels være uklart.

En kan ut fra dette spørre hvilke konsekvenser det ville ha om en opphevet Grunnloven § 116 første punktum, eventuelt om det gir mening å beholde bestemmelsen i sin nåværende utforming. Vi nøyer oss her med å peke på noen punkter, som reflekterer drøftelsene i uttalelsen her:

  • En endring vil avklare den tvil som i dag måtte eksistere om hvorvidt kravet om at formuesmassen skal holdes rettslig atskilt, må opprettholdes i en situasjon hvor Den norske kirke gjøres til eier.
  • En endring kan avklare tvil om Den norske kirke selv fullt ut kan bestemme hvordan formuesmassen skal forvaltes og hva kapital og avkastning skal brukes til (innenfor de rammer som gjelder for ethvert rettssubjekt).
  • I forbindelse med oppheving av § 116 første punktum vil ellers ansvarlig statsråd og regjeringen (i statsråd) frigjøres fra et eventuelt særlig ansvar som i dag kan knyttes til eksistensen av Grunnloven § 116 første punktum. Vi minner likevel om vår konklusjon i punkt 4.7.7, som gikk ut på at det neppe er mulig å peke på vesentlige forskjeller i ansvar for statsråden, knyttet til fortsatt eksistens eller oppheving av Grunnloven § 116 første punktum.
  • Det gir liten mening å opprettholde Grunnloven § 116 første punktum i sin nåværende form etter overføring av eierskap til Den norske kirke, idet Kongens myndighet etter bestemmelsen er blitt gjenstandsløs (jf. punkt 4.7.4).
  • Alternativet «opplysningens fremme» i Grunnloven § 116 første punktum gir ikke lenger mening.
  • Arbeidet med et forslag om å oppheve § 116 første punktum gir også foranledning til å avklare tilknyttede spørsmål om rekkevidden av Grunnloven § 16 fjerde punktum, jf. punkt 5 nedenfor.

Selv om en skulle oppheve Grunnloven § 116 første punktum, kan Stortinget velge å gi lovbestemmelser om formuesmassen som gir løsninger tilsvarende dagens (eller ulike mellomløsninger). Forskjellen sammenlignet med situasjonen i dag er at det er opp til Stortinget som lovgiver å treffe et valg.

Særlig dersom en ser for seg at formuesmassen bør reguleres ut over det som skal gjelde for en hvilken som helst formuesmasse som eies av et privat rettssubjekt, bør slik lovregulering, for å sikre forutsigbarhet og klarhet, være på plass i forbindelse med en eventuell eiendomsoverdragelse.

12.3.3 Departementets vurderinger

Departementet mener Lovavdelingens uttalelse 23. mars 2017 er klargjørende på flere viktige punkter. For det første fastslår Lovavdelingen, etter en ny gjennomgang av eierskapsspørsmålet, at staten er eier av fondet. For det andre at Grunnloven § 116 ikke ses å være til hinder for at statens eierskap kan overføres til Den norske kirke ved lov. For det tredje er Lovavdelingen kommet til at tros- og livssynssamfunn utenom Den norske kirke ikke vil ha noen rett til kompensasjon dersom eierrettighetene til fondet overføres til Den norske kirke.

Med bakgrunn i Lovavdelingens uttalelse og det forholdet at Den norske kirke er kommet i en ny rettslig stilling etter utskillingen fra staten, ser departementet det som hensiktsmessig å utarbeide en stortingsmelding om Opplysningsvesenets fond. Sentrale drøftingstema i meldingen vil blant annet være om Den norske kirke bør få overført alle fondets verdier eller om fondets eiendommer bør fordeles mellom staten og Den norske kirke. Et sentralt spørsmål vil også være om fondets finanskapital skal benyttes til for eksempel istandsetting av eldre kirkebygg.

Med bakgrunn i Lovavdelingens uttalelse mener departementet at spørsmålet om overføring av fondet eller fondets verdier til Den norske kirke kan drøftes og avklares uten oppheving eller endring av Grunnloven § 116 første punktum, men også spørsmålet om å oppheve eller endre Grunnloven § 116 vil bli vurdert i meldingen.

Fondets økonomiske situasjon i dag er en annen enn da fondet ble dannet i 1821. Inntektene fra eiendommene er ikke i dag tilstrekkelige til å bære utgiftene ved eiendommene. Fondets økonomiske situasjon har gjennom de siste tiårene i stigende grad blitt påvirket av svingningene i finansinntektene.

Det er ikke i dag en tilfredsstillende balanse mellom fondets økonomiske bæreevne på den ene siden og fondets utgiftsforpliktelser på den andre siden. Skal en slik balanse oppnås, må fondets utgifter reduseres og de årlige inntektene økes. Det er dette som er bestemmende for de forvaltningsstrategier som nå gjelder for fondet. Resultatene av en slik omstilling ligger flere år fram i tid og er undergitt mange risikofaktorer.

Hovedoppgaven til Opplysningsvesenets fond da det ble dannet i 1821 var å sørge for presteboliger. Presteboligen var den gangen en del av et gårdsbruk som presten ble lønnet fra. Ved prestenes overgang til statlig regulativlønn på 1950-tallet og avviklingen av tjenesteboligsystemet med boplikt i 2015, er presteboligene og forvaltningen av tjenesteboligsystemet i Den norske kirke ikke lenger noen primæroppgave for fondet. Ut over å tjene kirkelige formål, er fondets fremste samfunnsmessige oppgave å ivareta fondets kulturhistoriske eiendommer.

En drøfting av fondets framtidige eierskap og spørsmålet om å overføre fondets verdier til Den norske kirke, kan ikke gjøres uten forankring i fondets aktuelle situasjon og utfordringer. Fondets utvikling gjennom årene, endringene i fondets oppgaver og økonomiske stilling over tid og de utfordringene fondet i dag står overfor, vil derfor inngå som viktige elementer i stortingsmeldingen om fondet. Under arbeidet med meldingen vil departementet ha nær kontakt med og innhente synspunkter fra ulike instanser, deriblant Den norske kirke.

Til toppen
Til dokumentets forside