Aktiver Javascript i din nettleser for en bedre opplevelse på regjeringen.no

Høringsnotat - forslag til ny lov om tros- og livssynssamfunn (trossamfunnsloven)

Til innholdsfortegnelse

3 Historisk bakgrunn

3.1 Statskirken og religionsfriheten

3.1.1 De lange linjene gjennom tusen år

Kristen tro og tradisjon har gjennom tusen år gitt avgjørende impulser til Norges kulturelle og politiske liv. Siden reformasjonen har det vært et nært forhold mellom stat og kirke, og Grunnloven av 1814 videreførte ordningen med Kongen som kirkestyre.

Samtidig har et religiøst og livssynsmessig mangfold langsomt vokst fram, og i stadig stigende grad er denne pluralismen blitt sett på som et gode. Religionsfriheten er blitt utviklet og styrket, også rettslig, gjennom internasjonale konvensjoner og en tilsvarende utvikling av intern norsk rett.

Gjennom disse århundrene har staten, kirken og det religiøse Norge vært i stadig endring. Den konfesjonelle staten, den embetsstyrte kirken og det kristne enhetssamfunnet er blitt avløst av andre grunnleggende forutsetninger for den rollen religion og livssyn spiller i det moderne velferdssamfunnet. Dette er endringsprosesser som har gått over svært lang tid, og der ulike forhold har spilt sammen og påvirket hverandre. Departementet vil særlige peke på fire slike forhold som har preget statskirken og religionsfrihetens utvikling.

Det dreier seg for det første om en utvikling av den særlige kirkelige lovgivningen der Den norske kirke swkrittvis er blitt utstyrt med valgte organer på lokalt, regionalt og sentralt nivå. I stadig større omfang er kirkelige oppgaver og myndighet som tidligere lå til allmenne politiske organer, blitt overført til denne lovregulerte kirkestrukturen.

For det annet har en rekke oppgaver av mer allmenn art blitt overført fra kirken og kirkelige instanser til stat og kommune. Det gjelder ansvar innenfor områder som skole og helse, sosialomsorg og folkeregistrering.

For det tredje har det finansielle grunnlaget for kirken og kirkelig virksomhet blitt lagt om ved at de særlige kirkelige beskatnings- og avgiftsordningene er blitt avviklet, i motsetning til den utvikling man har sett i de øvrige nordiske landene. Fondsmidler med opprinnelse i kirkelige eiendommer, og da i særlig grad Opplysningsvesenets fond, har i stadig minkende grad kunnet bidra til finansiering av kirken. Som erstatning for dette har det kommunale og det statlige finansieringsansvaret blitt formet og utviklet.

Dette har så for det fjerde ledet til utviklingen av lovgivning og tilskuddsformer for tros- og livssynssamfunn utenfor Den norske kirke. Disse endringene har dels vært preget av et ønske om i økende grad å likebehandle Den norske kirke og de øvrige tros- og livssynssamfunnene.

3.1.2 Hundre år med kirke- og religionslovreformer

Utredningsarbeid vedrørende de grunnleggende spørsmålene om forholdet mellom staten og Den norske kirke ble igangsatt fra slutten av 1800-tallet, både på statlig og kirkelig side. Arbeidet ble intensivert i etterkrigstiden. Vi fikk da Kirkeordningsnemnda av 1945 , Reformkommisjonen av 1965 (Birkeli-kommisjonen), Utredningskommisjonen av 1969 (Støylen-kommisjonen), Det offentlige stat–kirke-utvalget av 1971 (Sivertsen-utvalget) og Kirkelovutvalget av 1989 . Utredningene la grunnlag for en gradvis organisering og selvstendiggjøring av Den norske kirke gjennom lovgivning og utvikling av den kirkelige forvaltningen.

Det har på mange måter vært en sammenhengende reformprosess gjennom de siste drøyt hundre årene når det gjelder religions- og kirkelovgivningen. Kirkeloven av 1897, menighetsrådsloven av 1920 og loven om bispedømmerådene av 1933 er viktige milepæler for kirkelovgivningen før andre verdenskrig. Deretter fulgte kirkeordningsloven av 1953 og den geistlige lønningsloven fra 1959, som begge var viktige for Den norske kirke. På bakgrunn av Stortingets behandling av St.meld. nr. 40 (1980–81) Om stat og kirke ble det i de etterfølgende årene gjennomført en rekke reformer. Kirkemøtet ble etablert i 1984 og Den norske kirkes lærenemnd i 1987. Utover på 1990-tallet ble den kirkelige forvaltningen modernisert, ikke minst gjennom delegasjon fra statlige til valgte kirkelige organer. Blant annet på bakgrunn av forslagene i NOU 1989: 7 Den lokale kirkes ordning ble det i 1996 gjort vedtak om ny kirkelov, ny gravferdslov og ny lov om Opplysningsvesenets fond.

3.1.3 Utviklingen av religionsfrihet

Det første viktige skrittet i retning av religionsfrihet etter 1814 ble tatt ved opphevelsen av den såkalte konventikkelplakaten i 1842.

I 1845 ble det vedtatt og sanksjonert en lov om "Kristne, som ikke ere Medlemmer av Statskirken". Loven fastslo fri offentlig religionsutøvelse "innenfor lov og ærbarhets grenser" for alle som bekjenner seg til den kristne religion. Loven ga også adgang til utmelding av statskirken uten overgang til noe annet trossamfunn.

Jøders adgang til landet, embetsmennenes trosfrihet og opphevelsen av grunnlovens forbud mot munkeordener var sentrale enkelttemaer i annen halvdel av 1800-tallet. Ny "dissenterlov" ble vedtatt i 1891. Det striden da stod om, var om loven fortsatt bare skulle gjelde for kristne, eller om den skulle omfatte alle som ikke sto i statskirken. Resultatet ble at den bare skulle gjelde for kristne og jøder. I 1889 ble det vedtatt en lovendring som innebar at også unitarer fikk rettigheter som dissentere.

Først i 1956 ble bestemmelsen i Grunnloven § 2 som nektet jesuitter adgang til riket, opphevet. Religionsfriheten ble grunnlovfestet i 1964.

På bakgrunn av forslag fra Dissenterlovkomiteen av 1957 ble lov om trudomssamfunn og ymist anna vedtatt i 1969. De nye, og fortsatt gjeldende, bestemmelsene om tilskudd til registrerte trossamfunn avløste da ordningen med redusert kommuneskatt for medlemmer av ordnede dissentermenigheter i dissenterloven av 1891. Med opphevelsen av loven fra 1891 forsvant dissenterbegrepet fra norsk lovgivning. I 1981 ble det gjort en tilføyelse i trossamfunnsloven som innebar at også uregistrerte trossamfunn kunne kreve tilskudd fra stat og kommune. Samtidig ble det ved egen lov om tilskudd til livssynssamfunn bestemt at også livssynssamfunn skulle kunne kreve tilskudd fra stat og kommune til sin virksomhet.

3.2 Gjennomføringen av et historisk skille – ved starten av et nytt årtusen

3.2.1 Kirkelig og offentlig utredningsarbeid

Kirkerådet nedsatte i 1998 et utvalg (Bakkevig-utvalget) som skulle utrede forholdet mellom kirke og stat. Utredningen Samme kirke – ny ordning forelå i 2002. Den la til grunn at staten burde føre en aktivt støttende religionspolitikk, og at det burde legges til rette for likebehandling av tros- og livssynssamfunnene.

I 2002 vedtok et enstemmig Storting å be regjeringen oppnevne et bredt sammensatt offentlig utvalg for å vurdere forholdet mellom stat og kirke. Utvalget (Gjønnes-utvalget) framla sin utredning i NOU 2006: 2 Staten og Den norske kirke . Utvalgsflertallet foreslo at Den norske kirke ble organisert som en "lovforankret folkekirke", at Grunnlovens gjeldende bestemmelser om statskirkeordningen ble opphevet, og at kirkens særlige forhold ble regulert gjennom en kortfattet rammelov.

3.2.2 Stortingsmelding, kirkeforlik og grunnlovsendring

Gjønnes-utvalgets utredning ble sendt på bred høring, og saken ble deretter fremmet for Stortinget i St.meld. nr. 17 (2007–2008) Staten og Den norske kirke .

10. april 2008 ble det inngått en politisk avtale mellom samtlige partier på Stortinget om det framtidige forholdet mellom staten og Den norske kirke. Avtalen ble gjengitt i stortingsmeldingen, og meldingens forslag var i samsvar med denne.

Avtalen innebar at det skulle gjennomføres en demokratireform i kirken, blant annet med sikte på å overføre tilsettingsmyndighet for proster og biskoper til kirkelige organer. På dette grunnlaget skulle det gjennomføres avtalte endringer i Grunnlovens bestemmelser om statskirkeordningen. Avtalen gjaldt ut stortingsperioden 2009–2013 og omfattet også blant annet videreføring av finansieringsordningene og revisjon av gravferdsforvaltningen for å ivareta religiøse og livssynsmessige minoriteters særskilte behov ved gravlegging.

På bakgrunn av Gjønnes-utvalgets utredning, kirkeforliket og Stortingets behandling av St.meld. nr. 17 (2007–2008), se Innst. S. nr. 287 (2007–2008), ble det i Dokument nr. 12:10 (2007–2008) lagt fram forslag til endringer i Grunnlovens bestemmelser om statskirkeordningen. Endringene ble vedtatt 21. mai 2012, se Innst. 233 S (2011–2012).

I 2012 ble det foretatt slike endringer i kirkeloven som grunnlovsendringene i 2012 umiddelbart krevde. Etter at det med hjemmel i endringer i 2009 i kirkeloven var prøvd ut nye ordninger for de kirkelige valgene i 2009 og 2011 for å styrke kirkens demokratiske grunnlag, ble hovedelementene i demokratireformen lovfestet i 2012.

Endringene som med det ble gjennomført, innebar blant annet at Kongens særskilte kirkestyre ble avviklet. Det ble overlatt til kirkelig valgte organer, henholdsvis bispedømmerådene og Kirkerådet, å tilsette proster og biskoper.

3.3 De senere årenes offentlige utredninger

3.3.1 NOU 2013: 1 Det livssynsåpne samfunn

I 2010 ble det oppnevnt et offentlig utvalg som fikk i oppgave å gjennomgå statens tros- og livssynspolitikk og fremme forslag som kunne bidra til å skape en mer helhetlig politikk på feltet (Stålsett-utvalget).

Utvalget skulle ta utgangspunkt i at statens fremste oppgave i tros- og livssynspolitikken er å sikre og beskytte tros- og livssynsfriheten. Videre skulle utvalget legge til grunn at staten fortsatt skulle føre en aktivt støttende tros- og livssynspolitikk, og komme med forslag innenfor rammene av den politiske avtalen 10. april 2008 mellom partiene på Stortinget om statskirken. Dagens finansieringsordning for Den norske kirke skulle dermed ligge som premiss for utvalgets forslag.

Utvalget skulle blant annet vurdere ordninger for tilskudd, registrering av trossamfunn og offentligrettslige funksjoner, behovet for samordning av regelverk, hvilken plass religion og livssyn bør ha i offentlige institusjoner og hvordan tros- og livssynspolitikken påvirker integreringen i vårt samfunn. Som tilleggsbestillinger 3. februar 2011 og 9. juli 2012 fikk utvalget også i oppgave å utrede lovendringer og andre tiltak som kan bidra til å begrense omfanget av dobbeltmedlemskap i tilskuddsordningen for tros- og livssynssamfunn utenom Den norske kirke (en person som står oppført i flere tros- eller livssynssamfunn kan bare være tilskuddstellende ett sted), og å vurdere forvaltningsansvaret for gravplassene og departementets særskilte fagkonsulent på gravplassområdet.

Utvalget leverte sin innstilling NOU 2013:1 Det livssynsåpne samfunn 7. januar 2013. Til grunn for forslagene utvalget kom med, lå åtte prinsipper som utvalget mente burde være førende for en helhetlig tros- og livssynspolitikk:

  1. Tros- og livssynsfriheten beskyttes for alle.
  2. Den enkeltes tros- og livssynspraksis må ikke krenke andres rettigheter og friheter.
  3. Ikke-diskriminering: Staten må ikke utsette noen for usaklig eller uforholdsmessig forskjellsbehandling på grunn av deres tros- eller livssynspraksis.
  4. Det legges aktivt til rette for alle borgeres tros- og livssynspraksis.
  5. Likebehandling: Staten bør tilstrebe at enhver borger får – i prinsipp og i rimelig praksis – samme grad av støtte til sin tros- og livssynsutøvelse.
  6. Statens aktive tros- og livssynspolitikk må i sin utforming vurderes opp mot sentrale fellesverdier: demokrati, rettsstat, menneskerettigheter, ikke-diskriminering og likestilling.
  7. Organisert tros- og livssynsutøvelse som mottar statlig støtte, må forventes å vise vilje til åpenhet og vise annen tros- og livssynsutøvelse den samme respekt som en selv forventer og nyter godt av.
  8. Alle bør akseptere å bli eksponert for andre tros- og livssynspraksis i det offentlige rom.

Med dette som utgangspunkt fremmet utvalget forslag om endringer på flere departementers ansvarsområder. Utvalget anbefalte blant annet at

  • skolens formålsparagraf endres for å gi større vekt på verdier som samler på tvers av livssyn enn på verdienes opprinnelse eller begrunnelse.
  • uniformstilpassede religiøse hodeplagg tillates sammen med politiuniformen,
  • det opprettes offentlig finansierte stillinger for en bredere tros- og livssynsbetjening i Forsvaret, kriminalomsorgen og helse- og omsorgsinstitusjonene,
  • sivil ekteskapsinngåelse innføres som generell ordning.

I tillegg kom utvalget med flere enkeltforslag på Kulturdepartementets område, blant annet at kommunene burde overta forvaltningsansvaret for gravplassene og at det ble innført krav om barns skriftlige samtykke fra fylte 12 år for inn- og utmelding i tros- og livssynssamfunn.

Utvalget kom også med forslag til en felles tilskuddslov for tros- og livssynssamfunn utenom Den norske kirke, der det blant annet ble foreslått å oppheve skillet mellom registrerte og uregistrerte trossamfunn og å innføre et antallskrav på 100 medlemmer eller aktivt registrerte tilhørige for å kunne være tilskuddsberettiget samfunn. Utvalget gikk inn for at tilskuddsordningen ble fullt ut finansiert av staten.

NOU 2013: 1 ble sendt på høring 11. februar 2013 til rundt 3 000 instanser. Høringsfristen var 30. august 2013, og Kulturdepartementet mottok svar fra 287 høringsinstanser. I overkant av 60 pst. av disse var høringssvar fra instanser innen Den norske kirke (menighetsråd, fellesråd m.m.). Gjennomgående var det mellom 15 og 30 pst. av instansene som uttalte seg om enkeltforslagene i innstillingen.

Forslagene i NOU 2013: 1 og utfallet av høringen knyttet til enkelte tema som berøres i dette høringsnotatet, vil bli referert til der det er relevant.

3.3.2 NOU 2013: 4 Kulturutredningen 2014

I 2011 ble det oppnevnt et offentlig utvalg som fikk i oppdrag å gjennomgå kulturpolitiske mål, virkemidler og tiltak i perioden etter 2005 (Enger-utvalget). Utvalget skulle også komme med konkrete forslag til endringer i mål, virkemidler og tiltak, samt behandle begrunnelsen for en kulturpolitikk og se på sammenhengen mellom kulturpolitikk og samfunnsutvikling. Utvalget leverte sin innstilling NOU 2013: 4 Kulturutredningen 2014 i mars 2013.

I Kulturutredningen 2014 er det særlig to aspekter som har betydning for tros- og livssynspolitikken og en felles lov for tros- og livssynssamfunn. Det første er knyttet til utvalgets betraktninger om Den norske kirkes rolle som del av "den kulturelle grunnmuren". Det andre er knyttet til utvalgets betraktninger om det kulturelle mangfoldet.

Den norske kirke ble av utvalget regnet som del av den kulturelle grunnmuren på grunn av sin rolle som materiell og immateriell kulturbærer. Utvalget mente at kirken, gjennom sin historiske og nåværende funksjon av å være folkekirke, hadde en særlig rolle som formidler av kulturarven, slik denne er innvevd i kirkebyggene og i menneskers livsriter, og i dens landsdekkende kulturelle infrastruktur. Utvalget pekte blant annet på at kirken er en viktig arena for kirkemusikk, visuell kunst og andre kulturaktiviteter – både profesjonell virksomhet og amatørkultur, som kor, fritidsklubber, danse- og teatergrupper. Utvalget viste også til at kirkemusikeren flere steder er den eneste profesjonelle kunstneren i kommunen, og at kirken derfor måtte trekkes aktivt inn i arbeidet med de lokale kulturutviklingsstrategiene som utvalget foreslo kulturloven burde åpne for.

Ifølge utvalget var slike kulturinstitusjoner og kulturvirksomheter som var etablert over tid i Norge, og som dermed utgjorde den kulturelle grunnmuren, en nødvendig infrastruktur for demokratiet. Det samme gjaldt det kulturelle mangfoldet. Utvalget omtalte dette som et "kulturelt medlemskap", der alle borgere har en rett til å utøve og utvikle egen kultur og en rett til å delta i og påvirke samfunnets felleskultur. Et slikt mangfoldig kulturliv ville ifølge utvalget bidra til å motvirke at folk fikk delte erfaringer og referanser. Det ville også gi tilgang på en rik variasjon av ytringer og uttrykksformer.

Utvalget mente at det var et offentlig ansvar å videreføre og utvikle det norske samfunnets felles kulturarv (den kulturelle grunnmuren), men det måtte gjøres som en del av det globale kulturmangfoldet og med anerkjennelse av delkulturer. Den kulturelle grunnmuren og det kulturelle mangfoldet var med andre ord to nødvendige sider av et demokratihensyn som legitimerte offentlig finansiering av kultur som et fellesgode for samfunnet.

NOU 2013: 4 ble sendt på høring 11. mars 2013 til 800 instanser. Departementet mottok 280 høringssvar, der flere sluttet seg til at den kulturelle grunnmuren og mangfold burde være mål og begrunnelse for kulturpolitikken, og at det var viktig å bidra til kulturelt medlemskap og mulighet for deltakelse for alle.

3.3.3 NOU 2014: 2 Lik og likskap

Gravferdsavgiftsutvalget (Lae-utvalget) ble oppnevnt i 2012. Bakgrunnen for oppnevningen var at departementet i forbindelse med endringene i gravferdsloven i 2011 så at det var behov for å avklare "en rekke forhold av økonomisk karakter" før en eventuelt kunne foreslå endringer knyttet til avgiftssystemet for gravplassforvaltningen, jf. Prop. 81 L (2010–2011) s. 25.

Utvalget fikk på denne bakgrunn blant annet i oppdrag å utrede:

  • økonomisk likestilling mellom gravferdsformene (kremasjon og kistegravlegging)
  • utvidelse av retten til grav utenfor bostedskommunen
  • ordningen med feste av grav
  • behovet for endringer i avgiftssystemet knyttet til gravferdssektoren

Utvalget leverte sin innstilling NOU 2014: 2 Lik og likskap i 2014. I den ble det foreslått flere endringer i gravferdsavgiftssystemet som innrettet seg mot en avvikling av brukerbetaling og større grad av likebehandling mellom gravferdsformene, blant annet:

  1. Oppheve adgangen til å kreve kremasjonsavgift, slik at gravferdsformene kremasjon med urnenedsettelse og kistegravlegging likestilles.
  2. Etter gjeldende rett er kistegravlegging kostnadsfritt for de etterlatte, mens det er kommunal frihet til å kreve avgift for kremasjon. Utvalget la til grunn at bortfall av adgangen til å kreve kremasjonsavgift vil gi et inntektstap for gravplassforvaltningen på 40 mill. kroner årlig.
  3. Innføre 20 års fri grav for alle.
  4. Etter gjeldende rett vil en tilvist grav fra gravplassmyndigheten utløse 20 betalingsfrie år, mens det ved en festet grav betales festeavgift fra første dag. Utvalget la til grunn at de foreslåtte endringene vil utgjøre et tap av festeavgift for gravplassforvaltningen på 52,2 mill. kroner årlig.
  5. Rett til fri grav utenfor bostedskommunen.
  6. I dag er retten til fri grav i tilvist grav knyttet til den kommunen avdøde står folkeregistrert i. Utvalget foreslo rett til fri grav også utenfor bostedskommunen, og la til grunn at dette ville gi et årlig inntektstap for gravplassforvaltningen på 12,1 mill. kroner.

Utvalget foreslo at gravferdsforvaltningen ble kompensert for inntektstapene gjennom rammeoverføringer til kommunene. Årlig ville dette utgjøre 104,3 mill. kroner.

NOU 2014: 2 ble sendt på høring 29. april 2014 med frist for å avgi uttalelse 1. oktober 2014. I høringen var det stor grad av tilslutning til utvalgets forslag, men da med den forutsetning at tapet av inntektene fra avgiftene ble kompensert gjennom økte overføringer fra staten til kommunene.

Utfallet av høringen og departementets vurderinger av utvalgets forslag er nærmere behandlet i kapittel 22.

3.4 Den norske kirke som eget rettssubjekt

3.4.1 Endringer i 2017 i kirkeloven

I Prop. 55 L (2015–2016) la Kulturdepartementet fram forslag til lov om endringer i kirkeloven med sikte på omdanning av Den norske kirke til eget rettssubjekt. Endringene ble vedtatt i Stortinget 18. mai 2016 og sanksjonert ved kongelig resolusjon 27. mai 2016. Lovendringene trådte i kraft 1. januar 2017.

Det sentrale formålet med endringene var å gi Den norske kirke en rettslig selvstendig handleevne, slik de enkelte soknene allerede hadde. Ved reformen ble det dannet et nytt rettssubjekt for Den norske kirke. Arbeidsgiveransvaret for prestene, prostene, biskopene, de tilsatte ved bispedømmerådenes og Kirkerådets administrasjoner, andre som var tilsatt og lønnet av bispedømmerådene eller Kirkerådet, samt tilsatte ved Kirkelig utdanningssenter i nord og ved Svalbard kirke, ble på dette grunnlaget overført fra staten til kirken.

Et hovedsynspunkt i reformen var at soknenes selvstendighet skulle føres videre. Hvert av de 1 200 soknene ville dermed fortsatt være den grunnleggende enheten i Den norske kirke og ha en selvstendig rettslig stilling. Soknet skulle fortsatt være arbeidsgiver for sine tilsatte og ha sin selvstendige økonomi. Også kommunenes finansieringsansvar for kirkens lokale virksomhet ble ført videre.

De kirkelige organene er fortsatt regulert i lov. Kirkemøtet ble bekreftet som Den norske kirkes øverste organ. Kirkemøtet opptrer på det nye rettssubjektets vegne i alle saker der det ikke er fastsatt i eller i medhold av lov at myndigheten er lagt til et annet organ. Kirkerådet fikk en tydelig rolle som utøvende organ for Kirkemøtet, og dermed for rettssubjektet. Kirkemøtet og andre nasjonale og regionale kirkelige organer kan bare gripe inn i soknets selvstendige myndighet når dette er hjemlet i lov.

Reformen innebar en virksomhetsoverdragelse fra staten til det nye rettssubjektet for Den norske kirke. Statens finansiering av de virksomhetene som ble overført, er opprettholdt gjennom rammetilskudd som er stilt til Kirkemøtets rådighet. Statens finansieringsansvar overfor kirken er det samme som før, og den økonomiske ansvarsdelingen mellom staten og kommunene på kirkens område er ført videre.

3.4.2 Varslet videre utvikling

Kirkemøtet har klargjort at det arbeider ut fra et mål om at dannelsen av et nytt rettssubjekt for kirken skal følges opp av en reformfase to. Kirkemøtet 2015 uttalte:

Kirkemøtet ser på de foreslåtte endringene som et viktig skritt videre i relasjonen mellom stat og kirke. Samtidig vil Kirkemøtet uttrykke tilfredshet med at departementet har lagt vekt på at de foreslåtte endringene skal åpne for en videre utvikling mot rammelovgivning for Den norske kirke. I et neste skritt vil færre bestemmelser om kirkens organisering, kirkelig myndighetsutøvelse og rettslig handleevne fastsettes i statens lovgivning om kirken.

Departementet antok i lovproposisjonen (Prop. 55 L (2015–2016) side 14)

at kirken under denne reformfasen bl.a. vil gjennomgå kirkens organisering og soknenes plass i kirkeordningen, kirkens forvaltningsnivåer og de kirkelige organenes innbyrdes myndighetsfordeling, med sikte på at slike spørsmål blir regulert i en kirkeordning som Kirkemøtet gjør vedtak om. En rekke bestemmelser i kirkeloven vil da kunne oppheves og statens lovregulering reduseres til en kortfattet rammelovgivning for kirken. En slik rammelovgivning for Den norske kirke vil reise spørsmål om en omlegging av dagens finansieringsordninger for kirken, slik at kirken også på det økonomiske området blir mer fristilt og selvstendig. Det er særlig spørsmålet om endringer i dagens bestemmelser i kirkeloven § 15 om kommunenes økonomiske oppgaver overfor Den norske kirke som da er aktuelle å ta opp. I dag innebærer kirkeloven § 15 begrensninger i kirkens myndighet til blant annet å treffe vedtak om kirkens organisering, den kirkelige inndelingen og om kirkebyggene. Dette er bestemmelser som ikke foreslås endret ved de lovforslagene som nå legges fram. Ved en framtidig vurdering av kirkens finansieringsordninger antar departementet at en omlegging for eksempel i retning av medlemsfinansiering i en eller annen form vil være naturlig å vurdere.

Slike ytterligere reformer på kirkens område bør etter departementets syn innpasses i en helhetlig gjennomgang av tros- og livssynsfeltet, der bl.a. finansieringsordningene for Den norske kirke og andre tros- og livssynssamfunn vurderes i sammenheng. Utover en gjennomgang av finansieringsordningene for alle tros- og livssynssamfunn, mener departementet at også de andre delene av lovgivningen for Den norske kirke og andre tros- og livssynssamfunn bør gjennomgås samlet. Etter at den foreslåtte forvaltningsreformen er gjennomført, vil departementet komme tilbake til dette som egen sak. Målet er én helhetlig lov for alle tros- og livssynssamfunn.

3.5 Stortingets anmodningsvedtak

Stortinget har ved ulike anledninger truffet flere anmodningsvedtak som har sammenheng med de forslagene som nå sendes på høring.

3.5.1 Anmodningsvedtak 237

I Prop. 12 L (2015–2016) foreslo Kulturdepartementet endringer i trossamfunnslovens og livssynsamfunnslovens tilskuddsregler i forbindelse med avviklingen av tjenestebolig- og bopliktordningen for prestene i Den norske kirke i 2015. Endringen innebar at bevilgninger til Den norske kirke som følger av at boplikten er avviklet, ikke skal regnes med i grunnlaget for statstilskuddet til tros- og livssynssamfunnene.

Stortinget sluttet seg til forslagene, og gjorde samtidig, ved behandlingen av Innst. 111 L (2015–2016), følgende vedtak (anmodningsvedtak nr. 237 av 11. desember 2015):

Stortinget ber regjeringen komme tilbake til Stortinget med forslag til nytt finansieringssystem for tros- og livssynssamfunn, sett i lys av endringer i Den norske kirke og prinsippet om likebehandling.

Av Prop. 1 S (2016–2017) for Kulturdepartementet framgikk det at anmodningsvedtak nr. 237 "vil bli fulgt opp under arbeidet med en helhetlig lov for tros- og livssynssamfunn" (side 122).

3.5.2 Anmodningsvedtak 407 og 408

Ved Stortingets behandling av Innst. 72 S (2015–2016) vedrørende representantforslag fra Marit Arnstad, Geir Jørgen Bekkevold, Anders Tyvand og Anne Tingelstad Wøien, gjorde Stortinget følgende vedtak (vedtak nr. 407 og 408 av 18. desember 2015):

Stortinget ber regjeringen, i henhold til sektorprinsippet, utarbeide en forsterket strategi for hvordan steinkirker fra middelalderen, fredede etter-reformatoriske kirker og særlig viktige kirker fra etter 1650 kan sikres et forsvarlig vedlikeholdsnivå.

Stortinget ber regjeringen i strategiarbeidet vurdere om det bør opprettes bevaringsprogrammer etter inspirasjon fra Riksantikvarens «stavkirkeprogram», innenfor rammen av dagens sektoransvar.

I Prop. 1 S (2016–2017) bemerket Kulturdepartementet til anmodningsvedtakene 407 og 408 at de "berører finansieringsordningene for Den norske kirke. Vedtakene vil bli fulgt opp under arbeidet med ny lovgivning og finansieringsordninger" (side 122).

3.5.3 Anmodningsvedtak 442

Etter et representantforslag fra Harald T. Nesvik, Jonas Gahr Støre, Knut Arild Hareide, Marit Arnstad, Trond Helleland og Trine Skei Grande om et felles løft for god integrering, Dokument 8:37 S (2015–2016), fattet Stortinget følgende anmodningsvedtak den 12. januar 2016 (nr. 442):

Stortinget ber regjeringen utrede en ordning som gjør at kun stater som praktiserer religionsfrihet tillates å bistå med finansiering av trossamfunn i Norge. Regjeringen anmodes videre om å arbeide for å tette alle smutthull i regelverket, herunder bruk av stiftelser.

Anmodningsvedtak nr. 442 ble fulgt opp med en utredning i samarbeid mellom Kulturdepartementet, Justis- og beredskapsdepartementet og Utenriksdepartementet. Stortinget ble orientert om utredningsfunnene i Prop. 1 S (2016–2017) for Kulturdepartementet s. 132–134. Departementet viste der

til omtalen av anmodningsvedtak nr. 929, 16. juni 2016 om tilbaketrekking av statlig støtte til trossamfunn, jf. Meld. St. 30 (2015–2016) og Innst. 399 S (2015–2016), i programkategori 08.40. Det nevnte anmodningsvedtaket tar også opp spørsmålet om utenlandsk finansiering av trossamfunn. Vedtaket har imidlertid en noe annen innretning og gjelder flere forhold enn anmodningsvedtak 442. Vedtak nr. 929 ber om en utredning av en mulighet til å trekke tilbake økonomisk støtte til trossamfunn på visse grunnlag, blant annet dersom trossamfunnet mottar utenlandsk finansiering fra stater som bryter fundamentale menneskerettigheter. Departementet vil, som nevnt ovenfor, følge opp anmodningsvedtak nr. 929 i forbindelse med gjennomgangen av finansieringsordninger for tros- og livssynssamfunn i arbeidet med en helhetlig lov for tros- og livssynssamfunn.

3.5.4 Anmodningsvedtak 443

Ved behandlingen av ovennevnte representantforslag (Dokument 8:37 S (2015–2016)) fattet Stortinget også anmodningsvedtak nr. 443 om utdanning av religiøse ledere:

Stortinget ber regjeringen utrede muligheten for en offisiell, norsk utdanning av religiøse ledere fra relevante trossamfunn etter mal fra måten dette gjøres ved norske utdanningsinstitusjoner

Kulturdepartementet viste i Prop. 1 S (2016–2017) side 134 til at det har

foretatt en innledende utredning med bakgrunn i departementets sektoransvar for tros- og livssynsamfunn, samt at departementet har gitt tilskudd til kurset «Å være religiøs leder i Norge.» Utredningen er oversendt Kunnskapsdepartementet som rette vedkommende for videre oppfølging av anmodningsvedtaket.

Kulturdepartementet har videre identifisert et behov for å utrede et lokalt eller regionalt kurstilbud for ledere i tros- og livssynssamfunn. Kurset skal være et lavterskeltilbud som gir en grunnleggende innføring i norske samfunnsforhold, med et særlig fokus på religionsrelatert lovgivning i Norge og forholdet mellom sekulære og religiøse verdier.

I forbindelse med arbeidet med en ny helhetlig lov for tros- og livssynssamfunn vil departementet vurdere kompetansekrav for ledere i tros- og livssynssamfunn som skal ivareta lovpålagte oppgaver. Det er videre behov for å utrede hvordan et slikt mulig kursopplegg for å møte kompetansekravet kan innrettes, samt rettslige rammer for, og økonomiske og administrative konsekvenser av, et slikt kompetansekrav. Stortinget vil bli orientert om dette arbeidet på egnet måte.

3.5.5 Anmodningsvedtak 929

Under behandlingen av Meld. St. 30 (2015–2016) Fra mottak til arbeidsliv – en effektiv integreringspolitikk og et representantforslag fra Karin Andersen og Audun Lysbakken om å sikre integrering (Dokument 8:29 S (2015–2016)) fattet Stortinget følgende anmodningsvedtak nr. 929, 16. juni 2016:

Stortinget ber regjeringen utrede en mulighet for å trekke tilbake økonomisk støtte til trossamfunn som:

  1. oppfordrer til lovbrudd,
  2. tar imot utenlandsk finansiering fra stater som bryter fundamentale menneskerettigheter,
  3. andre alvorlige forhold som kan medføre tilbaketrekking av statlig støtte.

Regjeringen bes utrede retningslinjer for når slik støtte kan trekkes tilbake.

I Prop. 1 S (2016–2017) bemerket Kulturdepartementet at vedtaket "vil bli fulgt opp i gjennomgangen av finansieringsordningene for tros- og livssynssamfunn i arbeidet med en helhetlig lov" (side 122).

Til toppen
Til dokumentets forside