1 Struktureringsgrader

Tabell 1.2 viser utviklingen i struktureringsgrad for kystnot NVG-sild. Utviklingen er rimelig tilsvarende som for konvensjonell kyst. De minste fartøyene er vesentlig mindre strukturerte enn de øvrige. Bruken av strukturkvoteordningen synes her å ha vært noe raskere ved introduksjonen av ordningen.

Tabell 1.3 og tabell 1.4 viser tilsvarende utvikling for henholdsvis makrell kystnot og garn/snøre og seinot nord.

Utviklingen for utvalgte grupper i havfiskeflåten er oppsummert i tabell 1.5. Struktureringen har vært sterkest blant de konvensjonelle havfiskefartøyene. Her er struktureringsgraden kommet opp i om lag 69 pst.. Gruppen har benyttet seg av strukturkvoter siden 2005, da antallet er om lag halvert fra 55 til 26 tillatelser. Gruppen benyttet også enhetskvoteordningen i betydelig grad før dette.

Torsketrålerne har også benyttet ordningen i stor grad, og er oppe i 62 pst. Også antallet er redusert i samme takt. I 1990 var det 122 konsesjoner tildelt, slik at uttaket av fartøy startet betydelig før strukturkvoteordningen trådte i kraft, og primært gjennom enhetskvoteordningen som fungerte i perioden før.

Gruppen som skiller seg sterkt ut er ringnotfartøyene, med en struktureringsgrad på bare 20 pst.. Strukturkvoteordningen har her nesten ikke blitt benyttet siden 2008, da strukturfaktoren har vært tilnærmet konstant. Dette har særlig sammenheng med et kraftig uttak av fartøy i perioden etter kollapsen i sildebestanden på 60- og 70-tallet gjennom kondemneringsordninger. Fra 1973 til 1985 ble gruppen redusert fra 321 til 143 fartøy. Videre ble det også tatt ut en del fartøy gjennom enhetskvoteordningen. De høye avkortingssatsene i gruppen bidrar også til å dempe incentivene til bruk av strukturkvoteordningen.