Forsiden

Meld. St. 35 (2020–2021)

Eksport av forsvarsmateriell fra Norge i 2020, eksportkontroll og internasjonalt ikke-spredningssamarbeid

Til innholdsfortegnelse

1 Bakgrunn og sammendrag

Meldingen som nå legges frem er den 26. i rekken siden den første gang ble fremlagt i 1996. Meldingen redegjør for omfanget av eksporten av våpen, ammunisjon og annet militært materiell, relatert teknologi og tjenester for militære formål (heretter forsvarsmateriell) fra norske bedrifter i 2020. Det gis også informasjon om eksporten av flerbruksvarer for militær bruk i utlandet.

Siden 1996 har graden av åpenhet om eksport av forsvarsmateriell blitt betydelig styrket. Regjeringen ønsker at meldingen bidrar til bedre kunnskap om eksportkontrollen som en integrert del av norsk forsvars- og sikkerhetspolitikk, praktiseringen av eksportkontrollregelverket og Utenriksdepartementets retningslinjer for behandling av søknader om eksport av forsvarsmateriell, samt kunnskap om selve eksporten.

Det er regjeringens målsetning å fortsatt sikre en levedyktig norsk forsvarsindustri som kan bidra til leveringssikkerhet for både Norges og allierte lands forsvar. Norsk forsvarsindustri er verdensledende innenfor enkelte teknologiområder, noe som fremmer teknologiutvikling og skaper arbeidsplasser over hele Norge, også i sivil sektor.

Forsvarsindustrien er avhengig av å kunne eksportere og delta i internasjonalt utviklings- og produksjonssamarbeid. Regjeringen vil derfor fortsatt legge til rette for at industrien har mest mulig tydelige og forutsigbare vilkår for sin eksportaktivitet. Samtidig må dette skje innenfor rammen av en restriktiv eksportkontroll.

Utenriksdepartementet er ansvarlig myndighet for eksportkontrollen i Norge. Departementet har ansvar for både forvaltnings- og policyoppgaver. Dette omfatter politikkutvikling, regelverksutvikling og deltakelse i det multilaterale eksportkontrollsamarbeidet, hvor rammene for eksportkontrollen i all hovedsak fremforhandles. Utenriksdepartementets forvaltningsoppgaver retter seg mot behandling av lisenssøknader, samt oppfølging av lisensvilkår. I tillegg gjennomfører Utenriksdepartementet en omfattende informasjonsvirksomhet om eksportkontrollen overfor næringsliv, teknologimiljøer og forsknings- og utdanningsinstitusjoner.

Riksrevisjonens undersøkelse av myndighetenes arbeid med strategisk eksportkontroll ble lagt frem i februar 2021. Utenriksdepartementet har allerede igangsatt flere tiltak for å følge opp undersøkelsen, blant annet gjennomgang av eldre landklareringer, styrket dokumentasjon av utførte vurderinger i saksbehandlingen, samt anskaffelse av nytt saksbehandlingssystem. Det legges også vekt på å styrke informasjonsutvekslingen mellom aktørene i det nasjonale samarbeidet.

Det nasjonale kontrollapparatet består av et tett samarbeid mellom departementet og flere aktører. Politiets sikkerhetstjeneste (PST) og Tolletaten har lovpålagte oppgaver innenfor varekontroll, håndhevelse av eksportkontrollen, og forebygging og etterforskning av brudd på eksportkontrollregelverket. Etterretningstjenesten har i henhold til den nye etterretningstjenesteloven også lovpålagte oppgaver knyttet til eksportkontroll og ikke-spredning. Også Direktoratet for strålevern og atomsikkerhet (DSA) og Forsvarets forskningsinstitutt (FFI) kan trekkes på i konkrete eksportkontrollsaker.

Det nasjonale samarbeidet er avgjørende for å utøve en effektiv eksportkontroll og for å hindre spredning av varer og teknologi til masseødeleggelsesvåpen eller terrorformål. For å sikre et effektivt og kompetent nasjonalt kontrollapparat er det nødvendig at aktørene i det nasjonale samarbeidet også deltar i det multilaterale eksportkontrollsamarbeidet. Her deles omfattende informasjon om spredningstrender, anskaffelsesforsøk og fordekte våpen- og MØV-programmer. Regjeringen legger vekt på betydningen av å videreutvikle det tette nasjonale samarbeidet innenfor eksportkontroll.

Eksportkontrollen i Norge ble digitalisert i 2015 da Utenriksdepartementet tok i bruk søknads- og saksbehandlingssystemet E-lisens for behandling av søknader, henvendelser og industriens rapporteringer knyttet til eksport av strategiske varer. Systemet sørger for nødvendig ivaretakelse av omfattende bedriftssensitiv informasjon, sporbarhet samt kvalitetssikring av det omfattende materialet om den faktiske eksporten av forsvarsmateriell fra Norge. Flere eksportsøknader, økende kompleksitet i sakene, nye kontrolloppgaver og behovet for bedre brukervennlighet nødvendiggjør videreutvikling av E-lisenssystemet. Utenriksdepartementet igangsatte i 2020 en anskaffelse av nytt søknads- og saksbehandlingssystem. Det redegjøres nærmere for dette i kapittel 7. Utenriksdepartementet prioriterer dette arbeidet.

Selv om bestrebelsene for å hindre eksport av varer og teknologi som kan lede til spredning av MØV baserer seg på det multilaterale eksportkontrollsamarbeidet, er grunnlaget for kontrollen med forsvarsmateriell nasjonal politikk. Beslutninger om å tillate eksport av forsvarsmateriell er utelukkende gjenstand for nasjonale beslutninger.

Søknader om eksport av forsvarsmateriell vurderes grundig innenfor rammen av retningslinjene for Utenriksdepartementets behandling av søknader om eksport av forsvarsmateriell, teknologi og tjenester for militære formål. Retningslinjene baserer seg på Stortingets vedtak og presiseringer, samt en konsolidert kriterieliste. På denne måten sikres mest mulig åpenhet og forutsigbarhet om vurderingene som blir gjort. Regelverk og retningslinjer er grundig gjort rede for i kapittel 2.

Når det gis lisens for eksport av forsvarsmateriell og flerbruksvarer til militær bruk, settes det alltid vilkår om kvartalsvis rapportering om den faktiske eksporten som finner sted på grunnlag av den enkelte lisens. Eksporten fremstilt i kapittel 10 er basert på eksportørenes rapporter om hvilke varer, teknologi og tjenester som faktisk er eksportert innenfor rammen av innvilgede lisenser.

Åpenhet om eksport av forsvarsmateriell

Innsynet i selve eksporten av forsvarsmateriell, flerbruksvarer for militær sluttbruk, avslag på søknader om eksportlisens osv. fremgår i kapittel 10. I meldingen omtales også regelverket og praktiseringen av retningslinjene for Utenriksdepartementets behandling av søknader om lisens av forsvarsmateriell. Dette gir ytterligere innsikt i forvaltningen av eksportkontrollen, og danner et godt kunnskapsgrunnlag til den offentlige debatten om denne delen av norsk sikkerhetspolitikk.

Fremstillingene i kapittel 10 følger samme format som i meldingene de siste årene. Etter at eksportkontrollforskriften § 8 h ble endret i 2020, er politiet pålagt å rapportere sine utførsler av forsvarsrelaterte varer til Utenriksdepartementet. Denne rapporteringen fremstilles også i kapittel 10.

De årlige meldingene behandles i Stortinget og gir offentlig og parlamentarisk innsyn i praktiseringen av Utenriksdepartementets retningslinjer. Regjeringen vil videreføre praksisen med å konsultere Stortingets organer om særskilte saker.

I likhet med i 2020, vil Norges rapportering til FNs våpenhandelsavtale (ATT) og et engelsk sammendrag av stortingsmeldingen også i 2021 offentliggjøres.

Samtidig som regjeringen ønsker å gi størst mulig åpenhet om eksporten av forsvarsmateriell fra Norge, må innsyn skje innenfor de begrensninger som følger av den strenge taushetsplikten i eksportkontrolloven § 2. Den strenge taushetsplikten skyldes at eksportkontrolloven gir en vid adgang til å kreve bedriftssensitiv informasjon. Det redegjøres nærmere for dette i kapittel 9.

Figur 1.1 Utviklingen i eksporten av forsvarsmateriell tiårsperioden 2010–2020

Figur 1.1 Utviklingen i eksporten av forsvarsmateriell tiårsperioden 2010–2020

Om eksporten i 2020

Lisenser som innvilges for eksport av forsvarsmateriell eller flerbruksvarer for militær bruk, underlegges alltid vilkår om at eksportørene skal rapportere kvartalsvis om den faktiske utførselen som har funnet sted basert på de enkelte lisenser jf. eksportkontrollforskriften § 17. Utenriksdepartementet gjennomfører en omfattende og grundig kvalitetssikring av rapportene opp mot de innvilgede lisensene. De faktiske tallene om eksporten av forsvarsmateriell kan derfor først gjøres tilgjengelige etterskuddsvis.

Den årlige handelsstatistikken fra Statistisk sentralbyrå (SSB) baserer seg imidlertid på eksportørenes utførselsdeklarasjoner om eksport og på kategoriene i tolltariffen, som er utarbeidet for andre formål enn eksportkontroll. SSB-tallene bygger ikke på samme varekategorier som Utenriksdepartementets kontrollister, som er en del av eksportkontrollregelverket. Fordi tallgrunnlaget og kildene er ulike, er ikke SSBs statistikk og tallgrunnlaget om verdien av eksporten av varer, tjenester og teknologi underlagt lisensplikt i Norge, sammenlignbare.

I 2020 ble det eksportert forsvarsmateriell og flerbruksvarer for militær sluttbruk til en verdi av nær 6,7 milliarder kroner, mot 4,9 milliarder i 2019. I forhold til 2019 økte verdien av denne eksporten med 35 %. Eksporten i 2020 av A-materiell beløp seg til om lag 5 milliarder og B-materiell utgjorde om lag 1,2 milliarder, en økning på hhv. 49 % og 1 % i forhold til i 2019. Totalt utgjorde eksporten av A- og B-materiell ca. 6,2 milliarder i 2020. Verdien av eksporten av flerbruksvarer til militær sluttbruk, beløp seg til ca. 460 millioner, en økning på 21 % i forhold til 2019. I tillegg ble det eksportert tjenester, formidlet og overført produksjonsrettigheter for forsvarsmateriell til en verdi av om lag 1,1 milliarder i 2020, en økning på 53 % i forhold til 2019.

Økningen i eksporten av A-materiell fra 2019 til 2020, skyldes i stor grad eksport av luftvernsystemer og deler til slike systemer til Indonesia og Litauen. Det dreier seg om store kontrakter og som medfører at leveranser skjer over flere år. Økningen i totaleksporten til disse landene beløp seg til hhv. om lag 531 og 817 millioner kroner i 2020. I tillegg var det økning i eksporten til Tyskland (en økning på ca. 149 millioner), USA (122 millioner) og Singapore (119 millioner). Samtidig var det en nedgang i eksporten til Malaysia (en nedgang på 138 millioner), Nederland (63,5 millioner) og Ungarn (62,5 millioner) fra 2019 til 2020.

Forsvarsindustriens kontrakter går ofte over mange år. Leveransene vil ofte være ulikt fordelt gjennom kontraktsperioden, og eksportverdien vil derfor variere naturlig fra år til år.

Detaljer om den samlede eksporten fremgår i tabell 10.4.

Medlemslandene i NATO, Sverige, Finland samt andre europeiske land mottok ca. 86 % av eksporten av A-materiell, og 88 % av B-materiell fra Norge i 2020. I 2019 utgjorde eksporten av A-materiell til disse landene 93 % av den totale eksporten, mens eksporten av B-materiell til disse landene utgjorde ca. 88 %.

Totalt ble det mottatt over 3400 eksportkontrollrelaterte forvaltningssaker i 2020.

Det er redegjort nærmere for eksporten, lisensavslagene og om bedriftene som står bak eksporten i kapittel 10.

Regelverk og retningslinjer for kontrollen med eksport av strategiske varer

Kontrollen med eksport av strategiske varer er hjemlet i lov 18. desember 1987 om kontroll med strategiske varer, tjenester og teknologi m.v. (eksportkontrolloven). Utenriksdepartementets forskrift av 19. juni 2013 om eksport av forsvarsmateriell, flerbruksvarer, teknologi og tjenester (eksportkontrollforskriften) utgjør det operative regelverket for departementets lisensierings- og kontrolloppgaver. Utenriksdepartementet arbeider med å tydeliggjøre kontrollen med kunnskapsoverføring i forskriften.

Begrepet «strategiske varer» er en fellesbetegnelse for forsvarsmateriell og flerbruksvarer og er i eksportkontrolloven definert som «varer og teknologi som kan være av betydning for andre lands utvikling, produksjon eller anvendelse av produkter til militær bruk eller som direkte kan tjene til å utvikle et lands militære evne, samt varer som kan benyttes til å utøve terrorhandlinger».

Utenriksdepartementets retningslinjer for behandlingen av lisenssøknader om eksport av forsvarsmateriell baserer seg på regjeringens erklæring av 11. mars 1959 og Stortingets vedtak av samme dato, hvor det bl.a. forutsettes at det skal gjøres grundige vurderinger av de utenriks- og innenrikspolitiske forhold i vedkommende område, og at Norge ikke vil tillate salg av våpen og ammunisjon til områder hvor det er krig eller krig truer, eller til land hvor det er borgerkrig. I 1997 samlet Stortinget seg enstemmig om at demokratiske rettigheter og respekt for grunnleggende menneskerettigheter i mottakerlandet også skal tas hensyn til.

Vurderinger av hvilke land som kan motta forsvarsmateriell fra Norge finner sted langs to spor. Mens en landklarering i hovedsak baserer seg på vurderinger i henhold til Stortingets vedtak av 1959 og 1997-presisering, vil de konkrete lisenssøknadene behandles grundig og individuelt på basis av kriteriene i Utenriksdepartementets retningslinjer. Vurderinger etter kriteriene i den konsoliderte listen, det vil si EUs åtte kriterier for våpeneksport og artikkel 6 og 7 fra FNs våpenhandelsavtale ATT, tar utgangspunkt i en spesifikk vare til et konkret mottakerland. Kun da kan det vurderes om det spesifikke utstyret er relevant f.eks. for bruk til interne undertrykkingsformål i bestemmelsesstaten. Dersom en eksport anses å være uforenlig med retningslinjene, vil søknaden avslås selv om det dreier seg om et klarert land. Det redegjøres nærmere for systemet for landklareringer i kapittel 2.

Stortingets vedtak fra 1959 og presisering i 1997 forutsetter at det gjøres en sammensatt og bred vurdering av søknader om lisens for eksport av forsvarsmateriell. Dette følger særlig av 1959-vedtakets formulering om at «det skal ved avgjørelsen legges vekt på de utenriks- og innenrikspolitiske vurderinger». Selv om kun demokratiske rettigheter og grunnleggende menneskerettigheter nevnes konkret i 1997-erklæringen, har man i praksis også vektlagt humanitærrettslige forhold. I 2014 ble det gjennomført en grundig gjennomgang og revisjon av retningslinjene, som førte til at det blant annet ble innarbeidet en konsolidert liste av vurderingskriterier, og som utdyper vurderingene som forutsettes i vedtaket fra 1959 og presiseringen i 1997. Retningslinjene ble senest oppdatert i mai 2019 ved å ta inn en konkret referanse til humanitærretten i den konsoliderte kriterielisten. Dette tydeliggjør hensynet til den internasjonale humanitærretten som følger av ATTs artikkel 7.

Tyrkias militære operasjoner i det nordlige Syria høsten 2019 førte til at Utenriksdepartementet besluttet å stanse behandlingen av nye lisenssøknader til Tyrkia. Situasjonen utløste en grundig vurdering innenfor rammen av retningslinjene og aktualiserte Stortingets enstemmige vedtak av november 1967. Dette vedtaket ble fattet etter en debatt i Stortinget om våpeneksport og forholdet til allierte land. 1967-vedtaket representerer en avgrensning av 1959-vedtakets virkeområde, og slår fast at 1959-vedtaket ikke sikter på å regulere forhold som står i forbindelse med norske sikkerhets- og forsvarsinteresser, og bare gjelder for kommersiell våpeneksport. Videre fremgår det at leveranser til NATO-allierte land, som skjer etter planer trukket opp i NATO og som Norge har vært med på å vedta, ikke omfattes av 1959-vedtaket. I lys av Stortingets vedtak i 1967, vil utførsel som finner sted i forbindelse med planer trukket opp i NATOs forsvarsorganisasjon og som er godtatt av Norge, kunne godkjennes etter en vurdering.

Det legges stor vekt på å sikre at regelverk og retningslinjer til enhver tid er oppdaterte, målrettede og tidsmessige, og at de ivaretar den teknologiske og sikkerhetspolitiske utviklingen. Nødvendige endringer og oppdateringer foretas ved behov. Søknader om eksport av forsvarsmateriell og flerbruksvarer for militær sluttbruk er gjenstand for grundige og omfattende vurderinger innenfor rammen av retningslinjene. Informasjon om andre lands lisensavslag som utveksles innenfor samarbeidet med EU og det multilaterale eksportkontrollsamarbeidet er også svært viktig.

I Meld. St. 26 (2018–2019) ble det redegjort grundig for departementets arbeid med å tydeliggjøre retningslinjene. Den konsoliderte listen ble særlig omtalt i Meld. St. 8 (2014–2015) og Meld. St. 8 (2015–2016).

Det redegjøres for regelverket og retningslinjene i kapittel 2.

Eksport av flerbruksvarer

Flerbruksvarer – internasjonalt kjent som «dual use»-varer – er varer som opprinnelig er utviklet for sivil bruk, men som også kan ha viktige militære bruksområder. I hovedsak gjelder dette varer eller teknologi som kan brukes i forbindelse med utvikling, fremstilling, produksjon eller bruk av masseødeleggelsesvåpen og leveringsmidler for slike våpen. Slike varer er omfattet av eksportkontrollforskriftens liste II og krever lisens før utførsel fra Norge. I det norske regelverket benyttes en liste som er sammensatt innenfor EU, basert på varelistene som er vedtatt innenfor de multilaterale eksportkontrollregimene som Norge deltar i. Innenfor eksportkontrollregimene utveksler medlemslandene bl.a. omfattende informasjon om MØV-aktiviteter, herunder anskaffelsesforsøk. Denne informasjonen danner et viktig grunnlag for medlemslandenes nasjonale eksportkontroll.

Teknologi- og kunnskapsoverføring

I de senere årene har spredningsfaren forbundet med immateriell teknologioverføring i form av kunnskapsoverføring, stått stadig høyere på dagsorden i eksportkontrollregimene. Det er en økende tendens at spredning av uønskede militære aktiviteter skjer ved at visse land systematisk søker å bygge egen teknologisk kunnskap. Risiko forbundet med teknologioverføring i form av kunnskap har blant annet ført til at det er tatt initiativ til å drøfte hvordan medlemslandene i eksportkontrollregimene kan målrette og styrke kontrollen på dette området. Disse drøftelsene prioriteres høyt innenfor alle regimene, og retter seg både mot hvilke teknologiområder som er mest kritiske og mot eksportkontrolltiltak. Søkelyset er i tillegg rettet mot teknologi- og kunnskapsoverføring som kan følge av utenlandske investeringer og oppkjøp av teknologibedrifter.

Utenriksdepartementet arbeider med å revidere forskriften om eksportkontroll med tanke på å avklare hvordan kontrollen med kunnskapsoverføring kan styrkes og defineres tydeligere i regelverket. Det vil bli gjennomført et eget høringsmøte om saken, og endringer i regelverket vil bli gjenstand for en alminnelig høring. I tillegg legges det vekt på å føre en god dialog med relevante læresteder og teknologimiljøer med sikte på å gi god forståelse om at kunnskapsoverføring innenfor sensitive teknologiområder kan føre til spredning av masseødeleggelsesvåpen eller leveringsmidler for slike våpen. Det er redegjort nærmere for dette i kapittel 4.

Omgåelse av eksportkontrollregelverket gjennom oppkjøp

Eksportkontrollregelverket regulerer eksport av selskapers varer, tjenester og teknologi, men har ingen bestemmelser som direkte kan forhindre overføring av eierskap til selskapene. Oppkjøpet av Bergen Engines ble stanset i medhold av sikkerhetsloven § 2-5. Regjeringen vurderer nå om sikkerhetsloven kan tydeliggjøres når det gjelder virksomheter som kjøpes for å omgå eksportkontrollregelverket. Det er også aktuelt å se på andre tiltak for å styrke vår evne til å avdekke slike omgåelser. Dette arbeidet omtales i kapittel 5.

Sanksjonsregimer og restriktive tiltak

Utenriksdepartementet er gitt fullmakt til å gjennomføre sanksjoner og restriktive tiltak i Norge. Sanksjoner som er vedtatt av FNs sikkerhetsråd, samt EUs tiltaksregimer eller andre internasjonale ikke-militære tiltak som Norge har sluttet opp om, gjennomføres som hovedregel ved egne forskrifter.

Visse typer tiltak, blant annet reiserestriksjoner og våpenembargo, gjennomføres i utlendingsregelverket eller med hjemmel i den alminnelige eksportkontrollovgivningen. Det er derfor bare i noen av sanksjons- og tiltaksforskriftene at våpenembargo uttrykkelig er nevnt.

Utenriksdepartementet følger utviklingen løpende, og legger stor vekt på å informere næringslivet om eventuelle endringer i det norske sanksjonsregelverket.

Sanksjons- og tiltaksregimene, spesielt de som angår Russland, Iran og Nord-Korea, er nærmere omtalt i kapittel 3.

Ikke-spredning og det multilaterale eksportkontrollsamarbeidet

Nasjonal gjennomføring av eksportkontroll bidrar til å sikre etterlevelse av folkerettslige avtaler på ikke-spredningsområdet. Sentralt står Ikkespredningsavtalen for kjernevåpen (NPT), Kjemivåpenkonvensjonen (CWC) og Konvensjonen om forbud mot biologiske våpen (BTWC). Norge er medlem i eksekutivrådet i Organisasjonen for forbud mot kjemiske våpen (OPWC) i 2020–2022. Norge sitter også i IAEAs styre fra 2019 og frem til september 2021.

De fire multilaterale eksportkontrollregimene er Australia-gruppen, som retter seg mot å hindre spredning av kjemiske og biologiske våpen; missilkontrollregimet (MTCR) som omfatter leveringsmidler for masseødeleggelsesvåpen; Nuclear Suppliers Group (NSG) som gjelder kjernefysiske våpen, samt Wassenaar-samarbeidet, som omfatter konvensjonelle våpen, militære varer og sensitiv høyteknologi.

De multilaterale eksportkontrollregimene støtter opp under de multilaterale ikkespredningsavtalene og konvensjonene, bl.a. ved å komplementere svakheter i disse avtalene når det gjelder kontroll med varer og teknologi som kan anvendes i utvikling, produksjon og bruk av masseødeleggelsesvåpen og leveringsmidler til slike våpen. Det har også utviklet seg et stadig større samarbeid om kontroll med våpeneksport, men alle avgjørelser om å tillate slik eksport er tillagt nasjonal beslutning. Gjennom medlemskap i regimene følger bl.a. en forpliktelse til å gjennomføre kontrollen i nasjonal rett og praksis, samt å dele og ta hensyn til relevant informasjon som er utvekslet innenfor rammen av regimesamarbeidet.

Teknologisk utvikling og fremvoksende spredningstrusler har ført til at eksportkontroll har fått økende betydning. FNs sikkerhetsråd bruker eksportkontrollregimenes retningslinjer og varelister i sine sanksjonsregimer mot bl.a. Iran og Nord-Korea, samt i resolusjon 1540 om ikke-spredning av masseødeleggelsesvåpen. Også EU baserer seg på regimenes kontrollister i enkelte forordninger om restriktive tiltak. Det multilaterale arbeidet er grundig omtalt i kapittel 6.

Et hovedtema innenfor alle regimene de siste årene har vært kontroll med kunnskapsoverføring knyttet til universiteter og høyskoler, samt innenfor forskningsmiljøer. Det er gjort rede for arbeidet med å hindre uønsket kunnskapsoverføring i kapittel 4.

Lisenssøknader for flerbruksvarer til konvensjonell militær bruk behandles som hovedregel etter retningslinjenes bestemmelser om eksport av B-materiell. Ikke-listede varer, det vil si varer som ikke er lisenspliktige etter liste I1 eller liste II2, kan også underlegges lisensplikt dersom særlige omstendigheter gjør seg gjeldende.

Haag-kodeksen mot spredning av ballistiske missiler (HCoC)

Haag-kodeksen mot spredning av ballistiske missiler (HCoC) ble vedtatt i 2002 etter at 96 stater signerte kodeksen, herunder Norge. HCoC er et politisk bindende samarbeid som skal bidra til åpenhet om ballistiske missilprogrammer og hindre spredning av slike systemer som kan levere masseødeleggelsesvåpen. Tilsluttede land deler informasjon om nasjonale missil- og romaktiviteter og forhåndsvarsler sivile oppskytninger og prøveflyvninger av ballistiske missiler og bæreraketter. I en tid der utvikling og testing av stadig mer avanserte missilsystemer truer internasjonal fred og sikkerhet, har HCoC fått en økende anerkjennelse for sitt tillitsskapende arbeid. Aktivitetene på Andøya rakettskytefelt innebærer at Norge er blant landene som rutinemessig notifiserer flest oppskytninger.

Norge hadde formannskapet for HCoC i perioden 2019–2020. Det norske formannskapet bekreftet Norge som en ansvarlig partner i det multilaterale ikke-spredningsarbeidet, og innsatsen understøtter arbeidet vi gjør på andre arenaer innen eksportkontroll og ikke-spredning. Som første formannskap på flere år lyktes Norge med å få tre nye land til å slutte seg til kodeksen.

Initiativet for spredningssikkerhet (PSI)

PSI (Proliferation Security Initiative) ble etablert i 2003 som en respons på faren for at stater og ikke-statlige aktører kan anskaffe og bruke masseødeleggelsesvåpen (MØV). Utenriksdepartementet arbeider sammen med flere departementer om å etablere en nasjonal beredskapsplan for å håndtere situasjoner for å avskjære transport av varer knyttet til masseødeleggelsesvåpen eller leveringsmidler i Norge.

FNs våpenhandelsavtale ATT

Avtalen om våpenhandel ble vedtatt av FNs generalforsamling 2. april 2013, og trådte i kraft 24. desember 2014. Avtalen (Arms Trade Treaty, ATT) er den første folkerettslig bindende avtalen som regulerer internasjonal våpenhandel. Det er redegjort nærmere for avtalen i kapittel 6.

Etter at traktaten var ratifisert, foretok Utenriksdepartementet en grundig gjennomgang av det samlede regelverket. Gjennomgangen bekreftet de vurderingene som inngikk i Prop. 186 S (2012–2013). ATT er i seg selv en folkerettslig bindende avtale for Norge. ATT-artiklene 6 og 7, samt de åtte kriteriene som følger av EUs adferdskodeks for våpeneksport, er innarbeidet i en konsolidert kriterieliste i retningslinjene. Regjeringen vil videreføre den konsoliderte listen i retningslinjene og på denne måten sikre gjennomføring av våre forpliktelser på en god, forutsigbar og helhetlig måte.

I Meld. St. 5 (2017–2018) og Meld. St. 26 (2018–2019) ble spørsmålet om gjennomføring av ATT-artiklene 6 og 7 grundig omtalt.

Samarbeidet med EU

Norge har et nært samarbeid med EU om eksportkontroll og ikke-spredning.

Allerede i 2003 inngikk Norge et samarbeid med EUs utenrikstjeneste om eksportkontroll for forsvarsmateriell. Siden 2013 har vi også hatt et uformelt samarbeid med EU-kommisjonen om eksport av flerbruksvarer. Samarbeidet innebærer bl.a. at Norge, som eneste ikke-medlemsland, utveksler informasjon om avslag på søknader om eksport av forsvarsmateriell og flerbruksvarer gjennom EU-systemet. Det er etablert egne mekanismer for å konsultere nærmere om konkrete avslag. Dersom det foreligger et avslag på eksport av flerbruksvarer fra et EU-land i en identisk sak, forutsettes det at også den norske søknaden blir avslått. Dersom et avslag gjelder forsvarsmateriell utløses en konsultasjonsmekanisme med sikte på å opplyse vurderinger som er gjort når det gjelder anvendelsen av EUs kriterier i saken.

Det holdes halvårlige politiske konsultasjoner med EUs utenrikstjeneste og EU-kommisjonen om en rekke eksportkontrollspørsmål. Det er regjeringens mål å fortsatt følge EU-standarder på eksportkontrollområdet, og løpende vurdere tilslutning til EUs restriktive tiltak for å unngå å bli et omgåelsesland for spredningsaktiviteter. I 2020 ble det avholdt digitale konsultasjoner med EU om en rekke eksportkontrollspørsmål.

Fotnoter

1.

Forsvarsmateriell

2.

Flerbruksvarer

Til dokumentets forside