Meld. St. 40 (2020–2021)

Mål med mening— Norges handlingsplan for å nå bærekraftsmålene innen 2030

Til innholdsfortegnelse

1 Innledning

Figur 1.1 

Figur 1.1

1.1 Verdens felles mål

2030-agendaen er verdens handlingsplan for bærekraftig utvikling. 2030-agendaen er konkretisert gjennom 17 bærekraftsmål og 169 delmål, og handler om å oppnå bærekraftig utvikling langs tre dimensjoner: økonomisk, sosialt og miljømessig. Bærekraftsmålene ble vedtatt på FNs generalforsamling i 2015, med tilslutning fra alle de 193 medlemslandene. Norge var pådriver for å få målene vedtatt, og er forpliktet til å jobbe for at verden når målene innen 2030.

Figur 1.2 De 17 bærekraftsmålene

Figur 1.2 De 17 bærekraftsmålene

1.2 Veien til bærekraftsmålene

Utvikling og fattigdomsbekjempelse har vært en sentral oppgave for FN siden opprettelsen i 1946. På Stockholm-konferansen i 1972 ble miljø satt på den globale dagsorden. Basert på rapporten som Brundtlandkommisjonen la frem i 1987, ble bærekraftig utvikling satt på agendaen på Rio-toppmøtet i 1992. Tusenårsmålene ble vedtatt i år 2000, med fattigdomsbekjempelse som det overordnede målet.

Oppfølgingen av tusenårsmålene viste hva man kunne få til ved å arbeide sammen, og for første gang i historien så det ut til å være mulig å utrydde sult og fattigdom. Tusenårsmålene gav lærdom og motivasjon til arbeidet med 2030-agendaen. FN-konferansen om bærekraftig utvikling i Rio de Janeiro i 2012 ble startskuddet for en omfattende involveringsprosess. Millioner av stemmer fra hele verden ble hørt i forhandlingene om 2030-agendaen frem til sluttdokumentet ble vedtatt i 2015.

Sammen med tre andre viktige initiativer fra 2015 – handlingsplanen fra toppmøtet i Addis Abeba for finansiering for utvikling, Parisavtalen om klimaendringer og Sendai-rammeverket for katastrofeforebygging – legger 2030-agendaen føringer for internasjonalt samarbeid og partnerskap.

Figur 1.3 Viktige milepæler

Figur 1.3 Viktige milepæler

Boks 1.1 Norsk lederskap

Bærekraftsmålene har sine røtter i Brundtlandkommisjonens rapport «Our Common Future» fra 1987 der begrepet bærekraftig utvikling ble lansert. Rapporten var grunnlaget for den første konferansen i Rio de Janeiro om temaet. Norge var pådriver for å få 2030-agendaen vedtatt i 2015, og for at målene skulle bli så ambisiøse som de ble. I dag er statsminister Erna Solberg og Ghanas president, Nana Addo Dankwa Akufo-Addo, ledere for FNs generalsekretærs pådrivergruppe for bærekraftsmålene.

Figur 1.4 Statsminister Erna Solberg og president Nana Addo Dankwa Akufo-Addo sammen med medlemmer av FNs pådrivergruppe og partnere som drifter Svalbard globale frøhvelv, februar 2020.

Figur 1.4 Statsminister Erna Solberg og president Nana Addo Dankwa Akufo-Addo sammen med medlemmer av FNs pådrivergruppe og partnere som drifter Svalbard globale frøhvelv, februar 2020.

Foto: Svalbard globale frøhvelv.

1.3 En ny tilnærming til utvikling

2030-agendaen, med de 17 bærekraftsmålene som verden samlet seg om i 2015, gir et bedre utgangspunkt for globalt samarbeid for bærekraftig utvikling enn vi har hatt tidligere. Gjennom strategiske partnerskap skal verden blant annet jobbe for å utrydde fattigdom, feilernæring og sult, sikre god helse og utdanning til alle, og redusere klimaendringer og ulikhet i verden.

2030-agendaen legger vekt på at de enkelte bærekraftsmålene er gjensidig avhengige av hverandre. De henger tett sammen, og oppfyllelsen av målene på ett område er avhengig av oppfyllelsen av målene på andre områder. Det betyr at vi ikke kan løse ett og ett bærekraftsmål, men at målene må løses parallelt gjennom helhetlig arbeid.

Bærekraftsmålene representerer en ny og helhetlig tilnærming til utvikling. De omfatter alle land og berører alle deler av samfunnet. De er et brudd med den tradisjonelle tankegangen om at å arbeide for global utvikling først og fremst er et spørsmål om bistand. Skal bærekraftsmålene nås, kreves det nasjonal innsats og et bredt tilfang av ressurser. Alle land må ta eierskap til sine utfordringer og prioritere sine ressurser.

I 2030-agendaen ligger det dermed en erkjennelse av at det er i landenes egeninteresse å nå bærekraftsmålene. Det gjelder utviklingsland, og det gjelder utviklede land som Norge.

I en globalisert verden er landene gjensidig avhengige av hverandre. Konflikt og fattigdom i ett område kan for eksempel ha konsekvenser for resten av verden gjennom påvirkning på handel, migrasjon og helse. Det er i Norges interesse å bidra til å stabilisere og forebygge konflikter i regioner som er truet av konflikt, og bidra til at mennesker andre steder får bedre levekår og fremtidsutsikter. Koronapandemien og klimaendringene er påminnelser om at globale utfordringer ikke kjenner landegrenser, og at en samlet og helhetlig tilnærming er nødvendig.

Det danske instituttet for menneskerettigheter har dokumentert at mer enn 90 prosent av bærekraftsagendaens mål og delmål er relatert direkte til internasjonale menneskerettigheter og arbeidslivsstandarder.1 Bærekraftsmålene og menneskerettighetene komplementerer hverandre, og våre muligheter til å realisere begge øker når de sees i sammenheng.

Mens tusenårsmålene først og fremst la vekt på global solidaritet og bistand, vektlegger bærekraftsmålene gjensidig avhengighet og felles ansvar. Globale og lokale utfordringer krever felles løsninger og nye partnerskap mellom organisasjoner, myndigheter, akademia, privat sektor og sivilsamfunn.

1.4 Alle må bidra

For at verden skal nå bærekraftsmålene innen 2030, må alle deler av samfunnet bidra. I praksis betyr det at man som innbygger, politiker, bedriftsleder eller beslutningstaker hele tiden må spørre seg om de aktivitetene, beslutningene, prosjektene og produksjonene man vil iverksette, bidrar til sosial, miljømessig og økonomisk bærekraft. Alle de tre dimensjonene er like viktige.

Agendaen trekker frem nasjonale parlamenter, regionale og lokale myndigheter og lokalsamfunn som viktige partnere i arbeidet med bærekraftsmålene, og oppfordrer til samarbeid mellom sivilsamfunnet, privat sektor, akademia og myndigheter for å tenke nytt, mobilisere ressurser og levere løsninger på felles utfordringer. Dette er konkretisert i bærekraftsmål 17, som handler om at samarbeid er avgjørende for å kunne nå de 16 andre målene.

Regionale og lokale myndigheter har et særskilt ansvar i oppfølgingen av 2030-agendaen. Ifølge FN kan to tredjedeler av delmålene kun nås gjennom lokal innsats.2 Lokale myndigheter er nærmest befolkningen, bedriftene og organisasjonene. Lokale og regionale myndigheter er ansvarlige for mye av den sosiale og fysiske infrastrukturen som påvirker befolkningens levekår og utviklingsmuligheter.

1.5 Store muligheter

Ifølge rapporten Better Business, Better World3 kan bærekraftsmålene utløse et marked på 12 tusen milliarder dollar og skape 380 millioner nye jobber frem mot 2030. OECD har nylig beregnet at det vil kreves opp mot 4 200 milliarder dollar i investeringer i utviklingsland for å nå bærekraftsmålene innen 2030, blant annet fordi finansieringsgapet har økt som følge av koronapandemien.4

Det betyr at et bærekraftig samfunn forutsetter økonomisk vekst og verdiskaping. Regjeringen mener derfor at en av hovedstrategiene for å nå bærekraftsmålene innen 2030 må være å skape flere arbeidsplasser, inkludere flere i arbeidslivet og gjøre det vi kan for å sikre økonomisk vekst i årene som kommer.

Stadig flere bedrifter legger bærekraftsmålene til grunn for sitt arbeid, og stadig flere virksomheter ser potensialet i å tenke bærekraftig. Ved hjelp av kapitalen, innovasjonsevnen og kompetansen i privat sektor ser vi at det stadig utvikles nye bærekraftige løsninger for fremtiden.

Regjeringen har som ambisjon at norske virksomheter skal ta sin del av det markedet som bærekraftsmålene utløser. Derfor vil vi legge til rette for et marked der det lønner seg å tenke bærekraftig – gjennom reguleringer og krav som ivaretar bærekraftig utvikling, og ikke minst ved å etterspørre grønne, innovative og bærekraftige løsninger.

1.6 Ingen skal utelates

Et grunnprinsipp bak 2030-agendaen er at ingen skal utelates – leave no one behind. Det betyr at den utviklingen vi oppnår i årene som kommer, ikke skal gå på bekostning av enkeltpersoner, grupper eller land – og spesielt komme de mest sårbare og marginaliserte til gode.

At ingen skal utelates er ikke mindre viktig i et rikt og velutviklet land som opplever rask og positiv utvikling. I norsk sammenheng er det nødvendig å sørge for at hele befolkningen får tilgang på god helse og utdanning og kommer i arbeid.

Et utviklet land som Norge har dessuten et stort ansvar for å bidra til utvikling i resten av verden, slik at forskjellene mellom land blir mindre og de fattige delene av verden får reelle muligheter til bærekraftig utvikling.

Ved å fremme respekt for menneskerettighetene og rettsstatsprinsippene bidrar vi til at minoriteters og sårbare gruppers rettigheter ikke blir utelatt. Et sentralt mål for norsk utenriks- og utviklingspolitikk er å støtte opp om forpliktende internasjonalt samarbeid og det multilaterale systemet, slik at vi kan styrke vår evne til å håndtere felles utfordringer og ivareta norske og globale interesser.

1.7 Norges handlingsplan for arbeidet med bærekraftsmålene

Regjeringen har bestemt at 2030-agendaen med bærekraftsmålene skal være det politiske hovedsporet for å ta tak i vår tids største utfordringer. Det betyr at bærekraftsmålene utgjør en overbygning for regjeringens politikk, både nasjonalt og internasjonalt.

Regjeringens utviklingspolitiske prioriteringer er forankret i 2030-agendaen, se Meld. St. 24 (2016–2017) Felles ansvar for felles fremtid – Bærekraftsmålene og norsk utviklingspolitikk. Norge spiller også en sentral og aktiv rolle i oppfølgingen av målene gjennom utenrikspolitikken, der vi støtter opp om forpliktende internasjonalt samarbeid og det multilaterale systemet, slik at vi kan styrke vår evne til å håndtere og ivareta felles utfordringer og interesser.

FNs medlemsland skal, med utgangspunkt i sine egne politiske mål, vurdere hvor de står og hva som må gjøres for å innfri bærekraftsmålene nasjonalt.

Alle 169 delmål er imidlertid ikke like relevante i en norsk sammenheng. Dels fordi utfordringene i et utviklet land skiller seg fra utfordringene i et utviklingsland, og dels fordi vi har et svært godt utgangspunkt gjennom vår økonomi og vårt velstandsnivå. Det fører til at bærekraftsmålene kan virke lite håndgripelige for bedrifter, kommuner og andre aktører i Norge.

Målet med denne meldingen er å sette de globale målene inn i en norsk kontekst og presentere mulige nasjonale målepunkter for måloppnåelse som norske virksomheter, organisasjoner og offentlige myndigheter kan bruke som verktøy i arbeidet med bærekraftsmålene.

Meldingen skal også peke ut retningen for arbeidet med bærekraftsmålene frem mot 2030. Meldingen skal ikke erstatte eksisterende meldinger og strategier eller politikk som skal utvikles på de enkelte departementers områder fremover.

Mange har bidratt til arbeidet med meldingen. Høsten 2020 arrangerte Kommunal- og moderniseringsdepartementet ni innspillsmøter med til sammen over 300 deltagere. Departementet inviterte også til skriftlige innspill og fikk 184 svar. Den 2. juni 2021 arrangerte regjeringen en nasjonal konferanse om bærekraftsmålene for å mobilisere til felles innsats og legge til rette for deling av beste praksis. Over 3 900 personer deltok. I forkant ble det avholdt åtte webinarer i regi av ulike offentlige og private virksomheter.

Fotnoter

1.

The Human Rights Guide to the Sustainable Development Goals. Institut for menneskerettigheder. København, 2019.

2.

Getting Started with the SDGs in Cities. A guide for Stakeholders. Sustainable Development Solutions Network, 2016.

3.

Better Business, Better World. The report of the Business & Sustainable Development Commission. London, 2017.

4.

OECD (2020), Global Outlook on Financing for Sustainable Development 2021: A New Way to Invest for People and Planet. OECD Publishing, Paris.

Til forsiden