Innledning

Menneskehandel – en kynisk utnyttelse av mennesker

Et angrep på grunnleggende menneskerettigheter og sentrale samfunnsinteresser

Menneskehandel er alvorlig kriminalitet og et brudd på grunnleggende menneskerettigheter. Utnyttelse i menneskehandel rammer ofrene svært hardt, og barn er i en særlig utsatt posisjon. Utnyttelsen kan skje ved bruk av vold, trusler, misbruk av en sårbar situasjon, eller annen utilbørlig atferd. Ofrene kan utnyttes blant annet til prostitusjon eller andre seksuelle tjenester, og til tvangsarbeid eller -tjenester.

Kynisk utnyttelse av mennesker truer også sentrale samfunnsinteresser. Menneskehandel er en av verdens største kriminelle industrier, sammen med narkotika- og våpenhandel. Utnyttelsen genererer en betydelig kriminell økonomi og undergraver samfunnsstrukturer som beskytter menneskerettigheter, rettssikkerhet, trygghet og et seriøst arbeidsliv.

Innsatsen mot menneskehandel inngår både i kampen mot organisert kriminalitet, arbeidslivskriminalitet og integritetskrenkende kriminalitet. Et felles trekk er at avdekking, beskyttelse og straffeforfølgning krever proaktive tiltak, fenomenforståelse og prioritering.

Menneskehandel er et komplekst, skjult og alvorlig kriminalitetsområde som kan være vanskelig å avdekke. De særegne trekkene gjør at de internasjonale forpliktelsene er omfattende. Den nasjonale strategien er utformet i henhold til våre forpliktelser.

Internasjonale forpliktelser

Norge har sluttet seg til en rekke internasjonale konvensjoner som forplikter myndighetene til å forebygge og bekjempe menneskehandel, samt bistå og beskytte ofrene.

Særlig viktig er Europarådets konvensjon om tiltak mot menneskehandel ( ETS nr. 197 , 2005), som setter den mest konkrete menneskerettslige standarden på feltet. Konvensjonens overvåkningsorgan, GRETA (Group of Experts on Action against Trafficking in Human Beings), har gjennomført tre evalueringer av Norge, og en fjerde evaluering gjennomføres i 2024/25. Se GRETAs evalueringsrapporter om Norge her .

Europarådskonvensjonen bygger på FNs protokoll for å forebygge, bekjempe og straffe handel med mennesker, særlig kvinner og barn ( Palermoprotokollen , 2000). Protokollen supplerer FNs konvensjon mot grenseoverskridende organisert kriminalitet.

Andre sentrale konvensjoner er Den europeiske menneskerettighetskonvensjonen ( EMK ), Europarådets konvensjon om forebygging og bekjempelse av vold mot kvinner og vold i nære relasjoner ( Istanbul-konvensjonen ), Europarådets konvensjon om beskyttelse av barn mot seksuell utnytting og seksuelt misbruk ( Lanzarote-konvensjonen ), FNs konvensjon om barnets rettigheter ( Barnekonvensjonen ), FNs konvensjon om avskaffelse av alle former for diskriminering av kvinner ( Kvinnekonvensjonen ), FNs konvensjoner om sivile og politiske rettigheter ( SP ) og økonomiske, sosiale og kulturelle rettigheter ( ØSK ), og ILOs konvensjoner om tvangsarbeid ( nr. 29 og 105 ) og barnearbeid ( nr. 138 og 182 ).

Videre berører flere av FNs bærekraftsmål ( 2030-agendaen ) arbeidet mot menneskehandel. Særlig relevante er mål 5 (likestilling mellom kjønnene, delmål 5.2), mål 8 (anstendig arbeid og økonomisk vekst, delmål 8.7) og mål 16 (fred, rettferdighet og velfungerende institusjoner, delmål 16.2).

Avgjørelser fra Den europeiske menneskerettsdomstolen (EMD) er av stor betydning for norsk rettsanvendelse. EMD-avgjørelser mot Norge er direkte bindende. EMD behandler klager fra enkeltpersoner og avgjør om staten har krenket deres rettigheter etter Den europeiske menneskerettighetskonvensjonen (EMK). Domstolen har behandlet flere saker om menneskehandel under EMK artikkel 4 om forbud mot slaveri og tvangsarbeid. Se EMDs plattform for kunnskapsdeling (ECHR-KS) her .

Organisasjonen for sikkerhet og samarbeid i Europa (OSSE) sin spesialrepresentant og koordinator for bekjempelse av menneskehandel gjennomførte i 2022 et landbesøk til Norge. I rapporten gis konkrete anbefalinger for å styrke Norges innsats mot menneskehandel, se her .

Den årlige Trafficking in Persons Report (TIP) fra U.S. Department of State, Office to Monitor and Combat Trafficking in Persons, gir også anbefalinger til Norge om styrket innsats mot menneskehandel, se rapporten for 2024 her .

Nærmere om begrepet menneskehandel, omfang og utviklingstrekk

Sentrale aspekter ved menneskehandel

Utnyttelsesaspektet: Utnyttelse er en sentral del av menneskehandel. Å utnytte en person betyr å bruke vedkommende for å oppnå en fordel for seg selv.

Betydningen av samtykke: Samtykke til utnytting skal alltid være uten betydning når personen er under 18 år, men også når personen er over 18 år og har samtykket som et resultat av vold, trusler, misbruk av sårbar situasjon eller annen utilbørlig atferd.

Aktører: Menneskehandel kan skje både når en eller flere enkeltpersoner, eller et organisert kriminelt nettverk, står bak utnyttelsen. Ofte har den som utnytter, en relasjon til offeret. Relasjonen kan være basert på tillit, avhengighet eller andre former for makt og kontroll, som gjør det lettere for utnytteren å manipulere og utnytte personen. Gjerningspersonen kan være nærstående, for eksempel forelder, søsken, ektefelle, kjæreste eller et reisefølge, eller kan manipulere (eller lokke) personen til å inngå i en nær relasjon med sikte på utnyttelse.

Arenaer: Menneskehandel kan skje på ulike arenaer, i det offentlige rom, i private hjem og på arbeidsplasser.

Ofre for menneskehandel: Begrepet offer for menneskehandel kan omfatte alle mennesker, uavhengig av kjønn, alder, nasjonalitet, etnisitet eller annen gruppetilhørighet. Ofrene i Norge er ofte utenlandske statsborgere i en sårbar situasjon, mange uten lovlig opphold eller som har vært kort tid i landet. Men ofrene kan også være norske statsborgere.

Emosjonell, økonomisk og sosial avhengighet til nettverk og familie er sårbarheter som kan utnyttes. Dette kan føre til at ofrene ikke ber om hjelp fordi de selv oppfatter utnyttelsen som legitim, eller fordi de er redde for represalier eller ekskludering.

Særlige sårbarheter for utnyttelse kan blant annet være at et barn eller en voksen tilhører en marginalisert eller diskriminert gruppe, knyttet til for eksempel etnisitet, religion, kjønn, seksuell minoritet eller sosial klasse, har redusert fysisk eller psykisk helse, eller kognitive funksjonsnedsettelser, har rusmiddelavhengighet, har stor forsørgerbyrde, har begrensede språk- og skriveferdigheter, har begrenset informasjon om regelverk og rettigheter i Norge, kommer fra et land eller en region som er kjent for rekruttering til menneskehandel, hvor det ofte også kan være krig eller fattigdom, eller at personen er enslig mindreårig som kommer til Norge uten foreldre eller andre voksne med foreldreansvar.

Ofre for menneskehandel vil sjelden selv identifisere seg som offer overfor myndighetene eller organisasjoner, og vegrer seg ofte for å ta kontakt med eller samarbeide med politiet og/eller hjelpeapparatet. Det er flere og sammensatte årsaker til dette. Eksempler kan være at personen ikke er kjent med begrepet menneskehandel eller med hvilke rettigheter et offer for menneskehandel har, at personen føler skyld for å bli utnyttet, føler skam over den situasjonen vedkommende er i, er redd for represalier mot seg selv eller sin familie dersom hen ber om hjelp, ikke tør be om hjelp i frykt for å bli fengslet eller uttransportert fra landet, har utviklet et avhengighetsforhold til bakpersonen, ikke oppfatter seg selv som et offer, eller mener å ha det bedre i menneskehandelssituasjonen enn tidligere.

I strategien brukes begrepene mulig og antatt offer om hverandre. Begrepene viser til en lav terskel for myndighetenes forpliktelser til å gi bistand og beskyttelse. Der myndighetene har rimelig grunn til å tro at en person har vært offer for menneskehandel, har personen rett til bistand og beskyttelse etter Europarådskonvensjonen om tiltak mot menneskehandel.

Omfang av menneskehandel

Det finnes ikke entydige tall på feltet, men FN anser menneskehandel som en av verdens største og mest lukrative kriminelle industrier, som rammer et betydelig antall ofre globalt.

FN-organisasjonen UNODC (United Nations Office on Drugs and Crime) rapporterte i 2024 at antallet ofre globalt økte med 25 prosent sammenlignet med nivåene før pandemien i 2019. I perioden 2020–2023 ble det registrert over 200 000 identifiserte ofre. Rapporten indikerer at kvinner og jenter i stor grad er utsatt for seksuell utnyttelse, mens menn og gutter ofte blir utsatt for tvangsarbeid eller-tjenester. UNODC er særlig bekymret for at antallet mindreårige ofre er stadig økende. Kriminaliteten er mer sammensatt enn tidligere, både med hensyn til gjerningspersoner, ofre, utnyttelsesformer og migrasjonsmønstre. Offer og gjerningsperson har ofte samme bakgrunn eller nasjonalitet, noe som bidrar til å skape tillit og avhengighet, og en økt sårbarhet. UNODC fremhever at menneskehandel rammer alle land, som opphavsland, transittland og destinasjonsland. Se «Global Report on Trafficking in Persons 2024» her .

I likhet med de fleste andre land er det også for Norge vanskelig å kartlegge det eksakte omfanget av mulige ofre. Menneskehandel er en skjult form for kriminalitet, og det er grunn til å tro at det er mørketall når det gjelder omfang i Norge og globalt.

Utviklingstrekk

I Norge ser vi at menneskehandel både utføres av organiserte kriminelle nettverk og av enkeltaktører .

Kriminelle nettverk viser en økende grad av profesjonalisering og grensekryssende samarbeid, og benytter stadig nye metoder for å gjennomføre kriminalitet. Ifølge Europol har trusselen fra organisert kriminalitet aldri vært høyere i Europa. Nettverkene er involvert i ulike typer kriminalitet, inkludert menneskehandel, som utgjør en alvorlig trussel mot enkeltpersoner og samfunnet.

Menneskehandel innebærer å bli tvunget, utnyttet eller forledet til ulike utnyttelsesformål. Kriminelle nettverk bruker ofte komplekse forretningsmodeller og subtile kontrollmetoder som ledd i utnyttelsen. I mange tilfeller skjer slik utnyttelse som del av arbeidslivskriminaliteten og markedet for kjøp av seksuelle tjenester, men det kan også skje på andre arenaer, for eksempel som del av narkotika- og vinningskriminalitet. Rekruttering av unge til kriminelle miljøer er en økende utfordring, og de rekrutterte kan ofte være mindreårige eller i andre sårbare situasjoner.

Vi ser en økende grad av celleorganisering av kriminaliteten, dette er nettverk med knytninger til hverandre, som organiserer eller samarbeider om tilrettelegging, kontrollmidler, utøvelse av utnytting og håndtering av profitt fra slik utnyttelse.

Menneskehandel kan også skje når en eller flere enkeltpersoner står bak utnyttelsen. Vi ser tilfeller der den som utnytter har en relasjon til offeret og kynisk misbruker denne relasjonen for å oppnå økonomisk profitt eller andre fordeler. Gjerningspersonen kan være nærstående, som foreldre, søsken, ektefelle, kjæreste eller et reisefølge, og for barn er det gjerne nettopp familie eller bekjente som står bak utnyttelsen. Gjerningspersonen kan også manipulere (eller lokke) personen til å inngå i en nær relasjon med sikte på utnyttelse.

I flukt fra krig og konflikt øker risiko for vold, overgrep og utnyttelse. Politiet har siden Russlands invasjon av Ukraina særlig pekt på ukrainske flyktninger som sårbare for utnyttelse av kriminelle aktører innen arbeid og prostitusjon. Ukrainske borgere har også før invasjonen vært rapportert som utsatt for menneskehandel nasjonalt og internasjonalt, og allerede etablerte kriminelle nettverk er i stand til å utnytte det økte handlingsrommet som følge av krigen.

Politiet viser til at majoriteten av potensielle ofre for menneskehandel til prostitusjon er utenlandske kvinner som har bakpersoner eller tilretteleggere som tar en større andel av fortjenesten enn avtalt. Nettverkene fremstår profittmotiverte og kyniske i sin rekruttering og organisering, ved at de utnytter personer i sårbare situasjoner, utnytter avhengighetsforhold, setter ofrene i en gjeldssituasjon, eller gjør bruk av andre kontrollmidler. Der nettverkene tidligere brukte grov vold eller tvang, har subtile kontrollmekanismer blitt stadig mer fremtredende. Prostitusjonen skjer i hovedsak på innemarkedet, som i utleieleiligheter og massasjeinstitutter og ved annonser på kommersielle nettsteder eller sosiale medier, og i mindre grad på utemarkedet.

I tillegg til prostitusjonsmarkedet på inne- og utearenaer, kan seksuell utnyttelse i menneskehandel skje ved kjøp, salg og bytte av seksuelle tjenester (bytte mot andre goder og ytelser enn penger). Det kan for eksempel skje på arenaer hvor det brukes/omsettes ulovlige rusmidler, eller via teknologiplattformer som gir mulighet for grooming, deling og direktestrømming av overgrepsmateriale, eller salg av bilder og filmer med seksuelt eller pornografisk innhold. En økende andel av overgrep mot barn begås ved bruk av digitale plattformer. I tilfeller hvor den som begår eller bestiller seksuelle overgrep også har en form for bakmannsrolle, kan dette være menneskehandel.

Menneskehandel til tvangsarbeid er den mest alvorlige formen for arbeidslivskriminalitet. Politiet har informasjon om kritikkverdige arbeidsforhold for utenlandske arbeidstakere i ulike bransjer, der handlingsrommet for utnyttelse er stort og der ulike kontrollmetoder, brudd på lover og regler og bruk av tilretteleggere anvendes som ledd i utnyttelsen. Bransjene som er mest omhandlet er bygg og anlegg, fiskeri, fartøy, transport, servering, bilverksted/bilpleie og renholdsbransjen.

Politiet mistenker også at sårbare personer presses til å begå tvangstjenester ved kriminelle handlinger, som salg av narkotika og vinningslovbrudd.

Barn er i en særlig utsatt posisjon for å bli utnyttet, særlig til seksuelle formål og tvangstjenester, blant annet narkotika- og vinningskriminalitet. Jenter og gutter kan utsettes for ulike former for utnytting, der jenter ofte utnyttes seksuelt og gutter til tvangstjenester, men det kan også være en kombinasjon av utnyttingsformer. Barnet kan være kontrollert av nærstående, eller av voksne barnet har tillit til eller er avhengig av, og det kan være mange medvirkere til utnyttelsen. Det er en betydelig risiko for at utnyttelsen ikke oppdages. Barn som er ofre for menneskehandel kan være i en særlig sårbar, presset og/eller truet situasjon, være tilbakeholdne med å gi opplysninger, endre forklaringer underveis, og i likhet med flere andre sårbare grupper mangle forståelse for det norske systemet for bistand og beskyttelse.

Kriminaliteten skjer i stor grad ved bruk av digitale plattformer (sosiale medier, markedsplasser, avanserte krypterte meldingstjenester mv.), både for rekruttering av ofre, planlegging og tilrettelegging av utnyttelsen til ulike formål, kontroll av ofre, betaling for arbeid eller tjenester, og overføring eller hvitvasking av ulovlig utbytte.

I Norge har vi ikke hatt straffesaker om menneskehandel til fjerning av indre organer eller krigstjeneste i andre land .

De siste årene har det både nasjonalt og internasjonalt blitt rettet økt oppmerksomhet mot områder der avdekking av menneskehandel kan være særlig krevende. Det kan være ved utnyttelse til kriminalitet, ved gråsoner opp mot andre lovbrudd, som hallikvirksomhet, seksuallovbrudd, vold i nære relasjoner og arbeidslivskriminalitet, og ved bruk av subtile kontrollmidler og digitale plattformer som ledd i utnyttelsen. Kompetanse om menneskehandel og proaktive tiltak fra ulike sektormyndigheter er avgjørende for å avdekke, følge opp antatte ofre og straffeforfølge bakpersoner.

Hva vil vi oppnå med strategien?

Behov for mer formaliserte og varige strukturer i kriminalitetsbekjempelsen

Oppgavene med å forebygge og bekjempe menneskehandel utføres i dag av flere ulike myndigheter og organisasjoner. Innsatsen har blitt utviklet gjennom fire handlingsplaner, den første fra 2003. Norge har likevel over flere år fått kritikk, blant annet fra Europarådets overvåkningsorgan GRETA, for manglende oppfølging av våre konvensjonsforpliktelser. Innsatsen er vurdert å være fragmentert, og det etterlyses en mer effektiv samordning og koordinering av innsatsen.

Regjeringen ønsker å styrke innsatsen ved å bygge på tidligere handlingsplaner og innsatser, men ser behov for mer formaliserte og varige strukturer som spenner over forebygging, avdekking av kriminaliteten, identifisering av ofre og bistand og beskyttelsestiltak, til straffeforfølgning av de som står bak. Det er nødvendig med en tydelig strategi, som følges opp av konkrete tiltak. Særlig oppmerksomhet skal rettes mot menneskehandel med barn.

Regjeringen har tatt utgangspunkt i Europarådets konvensjon om tiltak mot menneskehandel i mål, innsatsområder og prinsipper for strategien.

Under de enkelte innsatsområdene i strategien angis nærmere forpliktelser etter Europarådskonvensjonen og overordnede anbefalinger fra konvensjonens overvåkningsorgan GRETA.

Gjennomføring av strategiarbeidet

Tiltakene i strategien skal gjennomføres i et samarbeid mellom Justis- og beredskapsdepartementet, Arbeids- og inkluderingsdepartementet, Barne- og familiedepartementet, Helse- og omsorgsdepartementet og Utenriksdepartementet. Justis- og beredskapsdepartementet koordinerer arbeidet. Arbeidet vil innebære samarbeid mellom underliggende direktorater og øvrige offentlige etater, ulike sektorer og aktører, inkludert kommunalt nivå, ideelle organisasjoner og internasjonale aktører.

Tiltak er formulert som utviklingstiltak, med mål om gradvis implementering. Ansvarlige departementer rapporterer årlig på tiltak opp mot måloppnåelse.

Tiltakene i strategien skal følgeevalueres med en delrapport og sluttrapport.

Strategien forutsetter at alle berørte myndigheter avsetter tilstrekkelige ressurser til tiltak.

Ansvar og roller i innsatsen mot menneskehandel

Å forebygge og bekjempe menneskehandel i Norge fordrer samarbeid mellom en rekke aktører over tid. Innsatsen må baseres på et felles ansvar og en helhetlig tilnærming. Arbeidet involverer i praksis alle myndighetsinstitusjoner og samfunnsaktører som har en rolle i innsatsen mot organisert kriminalitet, arbeidslivskriminalitet og integritetskrenkende kriminalitet samt i ivaretakelse av kriminalitetsutsatte, både departementer, offentlige etater og kommuner. I tillegg er et godt samarbeid mellom myndighetene, sivilt samfunn, privat sektor og befolkningen nødvendig. Under følger en kortfattet oversikt over ansvar og roller for de mest sentrale oppgavene på feltet.

Identifisering – vårt felles ansvar

Alle myndigheter som kan komme i kontakt med ofre for menneskehandel, har ansvar for å legge til rette for at ofre kan bli identifisert og få bistand og beskyttelse. Det gjelder også ideelle organisasjoner og private som utfører oppgaver for det offentlige på feltet. Informasjon om rettigheter og hjelpetilbud skal inngå som del av identifiseringen. Dette ansvaret følger av våre forpliktelser etter Europarådskonvensjonen om tiltak mot menneskehandel.

Myndigheter

Samtlige departementer har ansvar for å følge opp og samordne tiltak på menneskehandelsområdet i egen sektor og i samspillet på tvers av sektorer.

Justis- og beredskapsdepartementet har det koordinerende ansvaret for den nasjonale innsatsen mot menneskehandel. Departementet leder den tverrsektorielle innsatsen, og samordner arbeidet hos egne underliggende virksomheter.

Politiet og påtalemyndigheten har viktige oppgaver med å forebygge, avdekke og straffeforfølge menneskehandel. Alle politidistrikter har en spesialisert menneskehandelsgruppe eller -funksjon. Kripos har nasjonalt ansvar for analyse, gir bistand til politidistriktene og er kontaktpunkt for norsk politi i det internasjonale arbeidet mot menneskehandel. Videre leder Kripos politiets nasjonale kompetansegruppe mot menneskehandel. Kompetansegruppen skal bidra til økt fenomenforståelse og kunnskap i norsk politi, og skal fungere som en ressursgruppe for distriktene og særorganene. Politiet samarbeider med mange aktører. Det er blant annet etablert tverretatlige samarbeidsstrukturer og a-krimsentre som ledd i å bekjempe arbeidslivskriminalitet.

Utlendingsmyndighetene kan identifisere og/eller komme i kontakt med ofre for menneskehandel, for eksempel i utlendingssaker, i saker som gjelder utlendingskontroll, i asylmottak og i retursaker. Antatte ofre kan søke om refleksjonsperiode eller begrenset oppholdstillatelse, eller søke om beskyttelse (asyl). Det gjelder også for EØS-borgere. Utlendingsdirektoratet (UDI) behandler søknader om oppholdstillatelse. Utlendingsnemnda (UNE) behandler klager over vedtak (avslag) gitt av UDI. Avklaring av oppholdstillatelse kan ha betydning for hvilke andre bistandstiltak som utløses, som tjenester fra arbeids- og velferdsforvaltningen og helsehjelp. Ofre for menneskehandel kan også søke om assistert retur. UDI tilbyr antatte ofre assistert retur og reintegrering gjennom International Organization for Migration (IOM) sitt returprogram for sårbare migranter. Se nærmere informasjon om oppholdstillatelser og assistert retur under innsatsområde 3.

Sekretariatet for konfliktrådene (Sfk) er den sentrale administrasjonen for konfliktrådene. Direktoratet har en viktig rolle innen kriminalitetsforebygging. Det gjelder blant annet gjennom ansvar for mekling, gjennomføring av ungdomsstraff og ungdomsoppfølging, samt det nasjonale ansvaret for oppfølging av modellen for samordning av lokale rus- og kriminalitetsforebyggende tiltak (SLT-modellen) og veiledning til de kommunene som bruker modellen. Videre forvalter Sfk statlige tilskudd til kriminalitetsforebygging, SLT, forebygging av vold i nære relasjoner og radikalisering, og Sfk deltar i flere direktoratssamarbeid på fagfeltene. Samordning av direktoratssamarbeid mot menneskehandel og en koordineringsmekanisme for bistands- og beskyttelsestiltak for antatte ofre for menneskehandel vil bli utviklet i Sfk, som en del av implementeringen av tiltak i strategien.

Arbeids- og inkluderingsdepartementet (AID) har medansvar for å forebygge at menneskehandel finner sted, medansvar for å yte bistand til voksne antatte ofre og medfølgende barn, for å gi veiledning til og føre tilsyn med virksomheter og bidra til at saker som kan vurderes å grense opp til menneskehandel kan følges opp med fakta fra tilsyn og meldes til politiet.

AID har et overordnet ansvar for arbeids- og velferdstjenester fra arbeids- og velferdsforvaltningen. Kommunen i Nav-kontoret har ansvaret for å yte sosiale tjenester. Retten til tjenester er begrenset for personer uten bopel i Norge, men antatte ofre for menneskehandel som er innvilget begrenset oppholdstillatelse etter utlendingsforskriften § 8-3 første og andre ledd (refleksjonsperiode mv.) har rett til tjenester etter sosialtjenesteloven som andre i befolkningen. Personer kan uavhengig av oppholdsstatus også søke om tjenesten opplysning, råd og veiledning etter sosialtjenesteloven § 17. Nav Grünerløkka, på mandat fra Arbeids- og velferdsdirektoratet, fungerer som Navs kompetansemiljø innen menneskehandel, radikalisering og negativ sosial kontroll. Kontoret tilbyr råd- og veiledning om menneskehandel til øvrige Nav-kontorer i landet.

AID har et overordnet ansvaret for tilsyn ved Arbeidstilsynet. Arbeidstilsynet skal følge opp at norske virksomheter ivaretar ansvaret sitt etter blant annet arbeidsmiljø- og allmenngjøringslovgivningen. Arbeidstilsynet er en viktig aktør for å bidra til å avdekke utnyttelse av arbeidstakere i norsk arbeidsliv og å henvise mennesker i sårbare situasjoner til rette aktører for bistand. Arbeidstilsynet er også en aktiv deltaker i de tverretatlige sentrene mot arbeidslivskriminalitet, a-krimsentrene. I tillegg til tilsyn, gjennomfører Arbeidstilsynet forebyggende aktiviteter i form av veiledningstiltak rettet mot utenlandske arbeidstakere.

AID har et overordnet ansvar for integreringspolitikken. Departementets underordnede virksomhet Integrerings- og mangfoldsdirektoratet (IMDi) ivaretar blant annet arbeidet med bosetting av flyktninger, legger til rette for at flere innvandrere deltar i arbeids- og samfunnsliv, jobber mot negativ sosial kontroll og æresmotivert vold, og er fagmyndighet for tolking i offentlig sektor. IMDi kan komme i kontakt med mulige ofre for menneskehandel gjennom sine mangfoldsrådgivere som er utplassert ved utvalgte skoler i alle landets fylker og enkelte voksenopplæringssentre. De kan også komme i kontakt med mulige ofre for menneskehandel gjennom arbeidet med bosetting. IMDi har i tillegg et fagteam for forebygging av negativ sosial kontroll og æresrelatert vold og fagansvar for kompetanseoverføring til hjelpeapparatet i Norge fra spesialutsendingene for integreringssaker, som gir konsulær bistand til enkeltpersoner utsatt for negativ sosial kontroll og æresmotivert vold. AID har også det koordinerende ansvaret for det tverretatlige Kompetanseteamet mot negativ sosial kontroll og æresrelatert vold. Barne-, ungdoms- og familiedirektoratet (Bufdir) koordinerer teamet som også består av representanter fra Integrerings- og mangfoldsdirektoratet (IMDi), Utlendingsdirektoratet (UDI), Politidirektoratet (POD), Arbeids- og velferdsdirektoratet (AVdir), Helsedirektoratet (Hdir) og Utdanningsdirektoratet (Udir).

Barne- og familiedepartementet (BFD) har et særskilt ansvar i arbeidet mot menneskehandel gjennom barnevernstjenesten. Barnevernstjenesten har ansvar for barnevernstiltak for mindreårige som kan være utsatt for menneskehandel. Ansvaret er regulert i barnevernsloven. Beskyttelsestiltak for mulige ofre gjelder for alle barn, uavhengig av om barnet bare er på et kortere besøk i Norge eller på gjennomreise, og uavhengig av barnets nasjonalitet og oppholdsstatus.

Departementets underliggende virksomhet Barne-, ungdoms- og familiedirektoratet (Bufdir) drifter den nasjonale veiledningsfunksjonen for saker om mindreårige ofre for menneskehandel, se her . Veiledningsfunksjonen skal bidra til at mindreårige ofre blir identifisert og får nødvendig hjelp og oppfølging i tjenesteapparatet. Veiledningsfunksjonen skal

• gi råd og veiledning i enkeltsaker til tjenesteapparatet, som blant annet barnevernstjenestene, politi og utlendingsmyndigheter
• bidra til å øke kunnskapen om menneskehandel i tjenestene, og dermed styrke oppfølgingen av barn som kan være utnyttet
• bidra til å styrke samarbeidet og koordinering mellom relevante tjenester som kan komme i kontakt med mindreårige ofre

Helse- og omsorgsdepartementet (HOD ) har det overordnede ansvaret for helsehjelp til antatte ofre for menneskehandel. Retten til fysisk, psykisk og sosial restitusjon inkluderer nødvendig helsehjelp. Oppholdsgrunnlaget er i dag styrende for hvilke helserettigheter offeret har. Den kommunale helse- og omsorgstjenesten og spesialisthelsetjenesten har ansvar for å gi et helsetilbud til ofre. Helsedirektoratet har utviklet en nasjonal veileder om tilgjengelig helsehjelp. Se veilederen «Helsetjenester til asylsøkere, flyktninger og familiegjenforente», kapittel 6 om helsehjelp til ofre for menneskehandel her .

Utenriksdepartementet (UD) bidrar til å følge opp internasjonalt arbeid knyttet til menneskehandel, samt har ansvar for å følge opp situasjoner som involverer norske interesser og borgere i utlandet. UD samarbeider tett med JD og flere andre departementer i det internasjonale arbeidet knyttet til menneskehandel. Menneskehandel er et globalt fenomen, og Norge har et bredt internasjonalt samarbeid som ledd i ivaretakelsen av internasjonale forpliktelser og å forebygge og bekjempe slik kriminalitet.

Ideelle organisasjoner og andre aktører som får tilskudd på menneskehandelsfeltet

Ideelle organisasjoner er ved tilskuddsfinansiering gitt en viktig rolle i å identifisere og henvise mulige ofre til bistand og beskyttelse, både gjennom lavterskeltiltak rettet mot sårbare grupper og andre hjelpetiltak som gir gode muligheter til å bygge tillit. Ideelle organisasjoner er videre gitt en viktig rolle i det forebyggende arbeidet, og i å supplere det offentlige hjelpetilbudet til voksne antatte ofre ved bo- og oppfølgingstiltak.

JD forvalter en tilskuddsordning på menneskehandels- og prostitusjonsfeltet, se her . Hoveddelen av midlene går til bo- eller oppfølgingstilbud for antatte ofre for menneskehandel. Midler bevilges også til oppsøkende virksomhet, informasjonstiltak, arbeidstrenings- og undervisningstiltak, og rådgivnings- og aktivitetstilbud.

De største mottakerne av tilskudd er Kirkens Bymisjon (botilbudet Lauras hus), Frelsesarmeen (botilbudet Safe House Filemon), Maritastiftelsen (botilbud i Marita Women) og Krisesentersekretariatet ved ROSA. ROSA får i tillegg tilskudd over statsbudsjettet for å koordinere bistand og trygge botilbud til antatte ofre gjennom krisesentrene, og for å drive den nasjonale hjelpetelefonen for ofre for menneskehandel.

Det er flere andre aktører som ved tilskudd fra JD supplerer botilbudene med tilbud om veiledning, helsetjenester, kurs, arbeidspraksis, sosiale aktiviteter mv., blant annet Oslo kommune ved Pro Sentret, Beauty og Helse Akademiet, Kirkens Bymisjon, Frelsesarmeen, Maritastiftelsen, Caritas Norge, Shalam Kristiansand og Røde Kors.

Det er også gitt tilskudd i en startsfase for å etablere koordineringsfunksjoner/kompetanseteam i kommuner. Tilskuddsordningen omfatter også tilskudd til forebyggingstiltak, kompetanseheving og undervisning.