7 Regulering i andre land

I dette kapitlet gir utvalget en oversikt over eierskapsreguleringer i noen vest-europeiske land, samt USA. Oversikten baserer seg på en beskrivelse som ble gitt i mediemeldingen (St. meld. nr. 32 (1992-93)).

7.1 Norden

Sverige

Sverige har ikke særskilte eierreguleringer på medieområdet. Allmenne konkurranseregler gjelder.

Det svenske næringsfrihetsombudet (NO) og markedsdomstolen skal i sin praksis ta hensyn til de spesielle forutsetningene for hver enkelt bransje, også på medieområdet. Til nå har likevel disse instansene ikke gjort vedtak som har hindret mediekonsentrasjon i Sverige. Unntaket er at NO har grepet inn mot annonsesamarbeid mellom TV3 og TV4. NO har også krevd at markedsdomstolen skal forby at en person som sitter i TV3-ledelsen, også sitter i ledelsen for TV4. Begrunnelsen var å hindre at de to selskapene til sammen skulle få en altfor dominerende stilling på det svenske reklamemarkedet.

Næringsfrihetsombudet vurderte Bonnier-konsernets oppkjøp av Sydsvenska Dagbladet, fordi konsernet fra før hadde en dominerende posisjon i avismarkedet. NO vedtok å ikke gjøre noen innsigelse mot oppkjøpet ut fra at ervervet ikke ville gi konsernet en dominerende posisjon i det relevante markedet, det vil si i avisens spredningsområde. Det svenske konkurransetilsynet gjorde heller ingen innsigelser.

En utredning om mediekonsentrasjon på begynnelsen av 1980-tallet tok til orde for en lov for å motvirke konsentrasjon. En slik lov ble aldri innført. Regjeringen Bildt ga uttrykk for at de uheldige sidene ved pressekonsentrasjon kunne veies opp ved oppblomstring av nye radio- og TV-kanaler i Sverige.

Riksdagen har vedtatt ny lov om kommersiell lokalradio i Sverige. Loven har blant annet bestemmelser om at aviser kan ha egen konsesjon til å drive lokalradiosendinger. En og samme konsesjonshaver kan bare ha en konsesjon. Egenprodusert programmateriale skal utgjøre minst 1/3 av sendetiden. Det er ingen avgrensinger når det gjelder utenlandske eiere.

Sverige har ingen spesielle lovregler på medieområdet som setter grenser for utenlandske investeringer i medieforetak. Fram til 1. januar 1995 krevde grunnloven (Tryckfrihetsförordningen) at aviseiere skulle være svenske statsborgere eller være bosatt i landet. De generelle lovreglene som fins, er endret som følge av Sveriges deltakelse i EØS.

I oktober 1993 satte regjeringen ned en komite – Pressutredningen -94 – som fikk i oppdrag å utrede den framtidige pressepolitikken. I april 1994 fikk komiteen et tilleggsdirektiv om å vurdere behovet for ytterligere tiltak fra statens side for å motvirke eierkonsentrasjon i massemedia, i tilfelle konsentrasjonen er skadelig ut fra blant annet et ytringsfrihetsperspektiv. Presseutredningen er bedt om å avslutte sitt arbeide i april 1995, men ble i november 1994 bedt om å avlevere sin dokumentasjon om eierkonsentrasjon (SOU 1994:145) uten å fullføre oppdraget i tilleggsdirektivet. Regjeringen har senere til hensikt å overlevere materialet fra Presseutredningen til et råd som blant annet vil få i oppdrag å belyse tendenser til maktkonsentrasjon i medieområdet og komme med forslag. Pr. i dag er organiseringen av dette ikke avklart.

Danmark

Danmark har ingen særskilt lovgivning mot eierkonsentrasjon i pressen. Det har ikke vært noen stor offentlig debatt om mediekonsentrasjon i Danmark, med unntak av debatt om kjededanninger på nærradio-området.

I henhold til den danske lov om radio- og fjernsynsvirksomhet fra 1992 er det ingen diskriminerende bestemmelser for riksdekkende kringkasting med hensyn til nasjonalitet.

I følge nevnte lov kreves det tillatelse for å drive programvirksomhet ved hjelp av satellitt eller ved hjelp av kabelanlegg til områder som går ut over ett lokalt område. Dette gjelder virksomheter som hører under dansk myndighet og fjernsynsvirksomheter som ikke hører under noen EØS-lands myndighet.

I loven om radio- og fjernsynsvirksomhet heter det at tillatelse til programvirksomhet innenfor et lokalt område (nærkringkasting) bare kan gis på følgende vilkår:

• Dersom tillatelse blir gitt til et selskap, en forening eller lignende, skal flertallet av styremedlemmene være bosatt i området konsesjonen gjelder for.

• Selskapet, laget eller liknende skal ha radio- og fjernsynsvirksomhet som sitt eneste formål.

• I selskapet eller sammenslutningen kan næringsvirksomheter, bortsett fra aviser og gratisaviser, ikke ha bestemmende innflytelse. Aviser eller gratisaviser kan ha bestemmende innflytelse bare dersom lokalradioen eller TV-stasjonen fyller en funksjon for bred lokal debatt.

Den danske loven åpner dermed i prinsippet for krysseierskap mellom aviser og lokale radioer og TV-stasjoner. Det er restriksjoner på samtidig videresending av program og fast samarbeid mellom konsesjonsinnehavere til lokal radio og TV.

Danmark har ikke regler som eksplisitt forbyr utenlandske investeringer og oppkjøp i medievirksomheter. Kravet om at flertallet av styremedlemmene skal være bosatt i konsesjonsområdet for lokal radio og TV, kan likevel medvirke til at slike stasjoner blir værende under dansk kontroll.

Regjeringen satte i mars 1994 ned et medieutvalg. Utvalget fikk i oppgave å utarbeide en statusbeskrivelse og å beskrive framtidsperspektivene på medieområdet. Ut fra dette skal utvalget vurdere tilretteleggelsen av en framtidig mediepolitikk som bygger på informasjons- og ytringsfrihet, og som sikrer spredning, mangfold, allsidighet, kvalitet og pålitelighet i nyhetsformidlingen. Utvalget skal avslutte sitt arbeid medio 1996, men vil avgi delutredninger underveis.

Island

Island har ingen lovgivning som setter grenser for pressekonsentrasjon. Den islandske kringkastingsloven fra 1985 har ingen regler om eierforholdene i private radio- eller TV-stasjoner. Det fins heller ikke regler om utenlandske eierinteresser i islandske media. Kringkastingsloven krever likevel at direktøren og flertallet av styremedlemmene i private radio- eller TV-stasjoner skal være bosatte på Island. Utgivere av aviser eller tidsskrift må være islandske statsborgere eller bosatt i landet.

Finland

Finland har opplevd stigende konsentrasjon i avisbransjen, etter at flere større regionaviser har overtatt provins- og lokalaviser. Graden av krysseierskap er også tiltakende, ved at aviser investerer i kabelselskap og i radio- og TV-virksomhet.

Finland har ikke spesiell lovgivning om eierskap eller konkurranse i media. Myndighetene har forsøkt å hindre krysseierskap ved å være forsiktige med å gi kringkastingskonsesjoner til aviser. Bare et fåtall konsesjoner er gitt til større regionale aviser. Likevel har store aviser aksjer i mange av de større lokalradio­ene.

Den finske trafikkministeren har uttalt at myndighetene helst ikke vil gå lovgivnings­veien for å motarbeide mediekonsentrasjon, men at en likevel kan bli nødt til det dersom prosessen fortsetter som nå.

Finland vil etter EØS-avtalen og EU-medlemskap liberalisere eksisterende avgrensninger på utenlandske investeringer og oppkjøp i Finland. Det er ikke klart hvilke konsekvenser dette vil få for eierskap i media.

7.2 Andre europeiske land

Belgia

Belgia har til nå ikke hatt generell konkurranse­lovgivning mot kartellvirksomhet, men en ny lov på området vil komme. Landet har ingen særskilte nasjonale lover om konsentrasjon innenfor eller mellom mediegrupper. I Belgia er regulering av kultur- og medieområdet i stor grad overlatt til de tre språkregionene i landet.

I den flamske delen har de ingen særregler mot pressekonsentrasjon i lovverket. Når det gjelder kringkasting, har 51 prosent av kapitalen i privat kringkasting vært reservert for utgivere av aviser på flamsk språk. Ingen kan delta med mer enn 20 prosent av kapitalen i private kringkastingsforetak. Det fins regler om offentlig innsyn i eierforholdene i private kringkastingsvirksomheter. EF-domstolen har funnet at regelen om at 51 prosent av eierandelene i flamske kringkastingsselskap skal være på flamske hender, er i strid med EF-retten (sak C-211/91). Belgia har avviklet avgrensningene.

Den franske delen har ingen særregler mot konsentrasjon i pressen. På kringkastingsområdet kan en person som har 24 prosent eierandeler i et privat TV-selskap, verken direkte eller indirekte eie mer enn 24 prosent av aksjekapitalen i et annet TV-selskap eller mer enn fem radiostasjoner. Offentlig eide kringkastingsselskap kan ikke ha over 24 prosent av kapitalen i private selskap.

I den tyskspråklige delen av Belgia heter det i regelverket for konsesjon til lokalradio at søkeren må være non-profit organisasjon med sete i den tyskspråklige delen av Belgia. Organisasjonen må ha radiosendinger som eneste formål. Bare personer bosatt i dette området kan være medlemmer i en slik sammenslutning. Ingen slike sammenslutninger har anledning til å drive mer enn en radiostasjon.

Frankrike

Frankrike har etablert en omfattende særlovgivning for media, mellom annet med sikte på å hindre konsentrasjon innenfor eller mellom mediegrupper. Virksomheter på medieområdet er underlagt kontroll fra ordinære konkurranseorgan.

På avisområdet har debatten i Frankrike særlig dreid seg om den dominerende rollen til selskapet Matra-Hachette, og ineffektiviteten i anti-konsentrasjonslovgivningen. Selskapet er den største aviseieren i Frankrike og kontrollerer i dag om lag 25 prosent av fransk dagspresse. I tillegg eier selskapet flere ukeblad, spesialmagasin og radioselskap.

En lov fra 1986 forbyr oppkjøp og fusjoner av dagsaviser dersom det fører til kontroll med mer enn 30 prosent av opplaget på riksnivå. Nyetableringer eller opplagsvekst som fører riksopplaget over 30 prosent, er likevel tillatt.

På radio- og TV-området kom det reguleringer av eierforholdene i 1986.

Radio: En person eller selskap som eier et nasjonalt nettverk av jordbundne sendere som når ut til mer enn 30 millioner innbyggere, kan bare få konsesjon til nye jordbundne radiosendere dersom den nye konsesjonen ikke når mer enn 15 millioner innbyggere.

TV: Samme person eller selskap kan ikke disponere, direkte eller indirekte, mer enn 25 prosent av kapitalen eller stemmene i et riksdekkende privat fjernsynsselskap som sender via jordbundne sendere og når minst 60 millioner innbyggere. En person eller et selskap som eier mellom 15 og 25 prosent i et kringkastingsselskap, kan bare skaffe seg opp til 15 prosent av kapitalen eller stemmene i et annet kringkastingsselskap som sender via jordbundne sendere. En person eller et selskap som har eierdeler i to TV-selskap med mellom fem og 15 prosent, kan bare skaffe seg aksjer i et tredje selskap dersom aksjeposten er mindre enn eller lik fem prosent

For riksdekkende satellittkringkasting kommer det samme systemet i bruk, med maksimale eierdeler avgrenset til 50, 33 og fem prosent av kapitalen eller stemmene. At eierprosenten er satt noe høyere i satellitt-TV, henger sammen med de høye investeringene i satellitt-sendere.

Eierskap i regionale TV-selskap som sender via jordbundne sendere, er avgrenset til 50 prosent av kapitalen eller stemmene. Det er ikke restriksjoner på hvor mange selskap samme eier kan ha interesser i.

De som har konsesjon for radio eller TV distribuert via jordbundne sendere, kan ikke kombinere mer enn to av følgende alternativ:

• Dekning av mer enn fire millioner innbyggere gjennom TV-sendinger.

• Dekning av mer enn 30 millioner innbyggere gjennom radiosendinger.

• Dekning av mer enn seks millioner innbyggere gjennom kabelsendinger.

• Utgivelse av dagsaviser som har mer enn 20 prosent av riksopplaget.

En person eller et selskap som kontrollerer mer enn 20 prosent av riksopplaget for aviser, har dermed avgrenset anledning til å få konsesjon for TV- eller radiodrift. Tilsvarende gjelder på regionalt og lokalt nivå. I tillegg inneholder lovverket en rekke svært komplekse regler som avgrenser oppsamling av konsesjoner for ulike former for radio- og TV-selskap.

I Frankrike er det egne regler for innsyn i eierforholdene i utgiverforetak. Alle landets aviser skal utgi en oversikt over eierne. Stråmannsoperasjoner er forbudt. Det er forbud mot utenlandske investeringer på mer enn 20 prosent i eksisterende franske aviser, med unntak for investeringer fra andre EU-land. Det er også forbud mot utenlandsk eierskap av mer enn 20 prosent av kapitalen i radio- og TV-selskap som sender via jordbundne anlegg. Borgere i EU-land har unntak fra regelen.

Hellas

Hellas har ingen særlige juridiske instrument for å regulere konkurranse eller eierforholdene i mediesektoren. Allmenn konkurranselovgivning gjelder. Hellas har særregler slik at utlendinger ikke kan delta med mer enn 25 prosent av kapitalen i greske private kringkastingsforetak. Kommisjonen krever denne avgrensningen opphevet.

Portugal

Portugal har en egen lov om pressen. Loven er basert på prinsipp som skal motvirke pressemonopol, og krever at det i april hvert år blir publisert eieroversikt i avisene.

Den portugisiske radioloven fra 1988 setter grenser for samtidig eierskap i flere radioselskap. Ett radioselskap kan ikke eie mer enn 30 prosent i andre radioselskap. Et radioselskap kan bare eie ett TV-selskap. Privatpersoner kan bare ha aksjer i ett radioselskap. Selskap som eier regionale aviser, blir favorisert ved tildeling av radio-konsesjon.

En TV-lov fra 1990 åpner for offentlig og privat kringkasting. Bare aksjeselskap med TV som eneste formål kan søke konsesjon for TV-sendinger. Ingen person og ingen gruppe kan eie mer enn 25 prosent av selskapet.

Utenlandsk kapital i portugisiske aviser er avgrenset til 10 prosent. Det er ingen regler om utenlandsk investering i radio. Derimot er det satt en grense på 15 prosent utenlandsk kapital i TV. Kommisjonen har forhandlinger med Portugal med sikte på å få opphevet denne avgrensningen.

Irland

I Irland blir konsentrasjon og konkurranse i media i all hovedsak overlatt til den generelle konkurranselovgivningen. Ved tildeling av konsesjoner for kringkastingsforetak skal myndighetene ta hensyn til mangfoldet i eierstrukturen. Generelle regler om innsyn i eierforholdene gjelder også for mediesektoren. All overføring av eierandeler i radio- og TV-selskap krever forhåndsgodkjenning fra myndighetene.

Italia

I Italia har det vært livlig debatt om mediekonsentrasjon siden begynnelsen av 1970-tallet. Industriselskaps kontroll med media og nære relasjoner mellom store medieeiere og sentrale politikere har stått i fokus i debatten.

Konsentrasjonen i det italienske avismarkedet er stor. I 1991 kontrollerte de fem største gruppene 86 prosent av opplaget, mot 75 prosent i 1981. Siden 1981 har Italia hatt egne anti-konsentrasjonsregler for utgiverindustrien. Systemet bygger på begrepet dominerende posisjon. En slik posisjon kan oppstå som følge av oppkjøp, fusjoner, samarbeidsavtaler m.v. En dominerende posisjon på avismarkedet oppstår i følge lovverket når en person eller en gruppe

• Utgir eller kontrollerer virksomheter som utgir dagsaviser med over 20 prosent av riksopplaget, eller

• Utgir eller kontrollerer utgiving av mer enn 50 prosent av avisene i regioner der det blir utgitt mer enn ei avis, eller

• Utgir eller kontrollerer utgivingen av mer enn 50 prosent av totalopplaget av aviser i det samme inter-regionale området (Italia har fire slike geografiske regioner), eller

• Skaffer eierandeler i foretak som har mer enn 30 prosent av avisopplaget i landet.

Dersom disse grensene blir overskredet, mister foretaket all statlig støtte i ett år.

Den italienske presseloven fastsetter videre at ikke noe medieselskap kan ha mer enn 20 prosent av inntektene fra det totale reklamemarkedet. Dette kan være med på å hindre samtidig eierskap i presse og kringkasting. Reklameselskap kan ikke inngå eksklusive avtaler med aviser som totalt har over 30 prosent av opplaget. Denne grensen blir redusert til 20 prosent dersom reklameselskapet blir eid av – eller selv eier – et utgiverselskap.

Det har ikke vært noen lovregulering for å hindre eierkonsentrasjon på TV- og radiosektoren i Italia. Det har blant annet ført til at den største medie-entreprenøren i Italia, tidligere statsminister Silvio Berlusconi, har kunnet bygge opp et medieimperium som omfatter tre nasjonale TV-kanaler, avisvirksomheter, kinokjeder, TV-programproduksjon, filmdistribusjon, reklameselskap m.m.

Som følge av de markerte konsentrasjonstendensene på det italienske mediemarkedet ble det vedtatt en ny kringkastingslov i 1990. Den legger restriksjoner på eierskap av majoritetsposter i radio- og TV-selskap. Ingen kan kontrollere mer enn tre TV-kanaler. Loven skal også hindre samarbeidsformer som fører til dominerende posisjoner på markedet.

For å hindre dominerende posisjoner på mediemarkedet, er det i følge loven forbudt å ha:

• Konsesjon for riksdekkende TV dersom selskapet samtidig kontrollerer mer enn 16 prosent av dagsavisopplaget i Italia.

• Mer enn en konsesjon for riks-TV dersom foretaket eier mer enn åtte prosent av dagsavisopplaget.

• Mer enn to riks-TV-stasjoner dersom foretaket har under åtte prosent av opplaget

• Mer enn tre dagsaviser dersom foretaket er involvert i annen virksomhet enn avisdrift.

Den nye loven tyder i prinsippet på at Silvio Berlusconi må kvitte seg med avisengasjementene sine, og at de store aviskonsernene ikke kan gå inn på kringkastingsområdet. En person eller et selskap kan ikke ha mer enn en konsesjon pr. dekningsområde for lokal kringkasting. Totalt sett kan samme person eller selskap bare ha tre konsesjoner. Ingen enkeltperson kan samtidig ha konsesjon for både riksdekkende og lokal radio- og TV-virksomhet. Lovverket setter i tillegg en rekke andre avgrensninger på samtidig kontroll med ulike mediaer.

Alle medieforetak må registreres i nasjonale register. Dette skal gjøre det lettere å følge eierutviklingen i italienske mediaer. Det kan likevel synes uklart om systemet fungerer i praksis.

Spania

I løpet av 1980-åra økte konsentrasjonen på det spanske avismarkedet kraftig. De fire største utgiverne kontrollerte 72 prosent av avismarkedet i 1980 og 97 prosent i 1989. Konsentrasjonen fant sted både på nasjonalt og regionalt nivå. Det finnes ikke særlovgivning mot presse­konsentrasjon i Spania. Dagsaviser som har interesser i reklamesektoren, kan ikke få statsstøtte i noen form. Det er opplysningsplikt om eierforholdene i spanske aviser.

I Spania er eierskap og konkurranse på medieområdet regulert gjennom den allmenne konkurranselovgivningen. I 1990 ble det åpnet for privat TV-drift i Spania. Konsesjon til private TV-foretak blir gitt til søkere som vil sende program som ivaretar samfunnsmessige behov og inneholder et mangfold av idéer og meninger. Konsesjonsgiveren kan ta hensyn til behovet for mangfoldig eierstruktur ved vurdering av tildelingen. Ingen kan på samme tid ha aksjer i mer enn et TV-selskap. Ingen kan ha mer enn 25 prosent av kapitalen i et privat TV- eller radioforetak. Spania hadde tidligere avgrensning på utenlandsk kapital (25 prosent) i kringkastingsvirksomheter. Etter lovrevisjonen på bakgrunn av EF-reglene blir det formelt åpnet for investeringer fra andre EU-land.

Når det gjelder krysseierskap, heter det i kringkastingsloven at ingen person kan eie mer enn 15 prosent i et privat TV-selskap dersom vedkommende samtidig har eierinteresser på over 15 prosent i en dagsavis, et ukeblad, et radioselskap eller et reklamebyrå. Loven gjelder både direkte og indirekte eierskap og skal dermed kunne hindre stråmannsarrangement. Den største mediegruppen i Spania, PRISA, har likevel interesser i dagsaviser (El Pais), finanspresse og ukeblad, bokforlag, radio (71 prosent i SER, den største radiostasjonen i Spania), TV (25 pst. i Canal Plus Spain) og i produksjon/distribusjon av TV-program.

Den spanske telekommunikasjonsloven fra 1987 setter grenser for hvor mange radiostasjoner et selskap skal kunne eie innenfor samme geografiske område. Formålet er å bevare mangfold på lokalt og regionalt nivå.

Storbritannia

Eierforholdene i pressen i Storbritannia blir ikke regulerte ved særlov, men er omfattet av den allmenne konkurranselovgivningen. Loven har særlige forskrifter om pressefusjoner som kan true ytringsfriheten og mangfoldig meningsdannelse. På radio- og fjernsynsområdet er det etablert egen lovgivning, blant annet med sikte på å regulere konsentrasjon og kryss­eierskap.

Konkurransemyndighetene skal granske overføring av eierskap med aviser til nye eiere som i alt kontrollerer avisvirksomheter med totalopplag på over 500.000 eksemplar. Det britiske handels- og industridepartementet kan gi tillatelse til slike overføringer etter gransking utført av Monopolies and Mergers Commission. Unntak fra denne prosedyren kan gjøres dersom det er helt klart at avisen som blir oppkjøpt ellers ville bli lagt ned. Handels- og industridepartementet kan også gi tillatelse til oppkjøp uten foregående gransking dersom det gjelder oppkjøp av aviser med opplag under 25.000 eksemplar.

På kringkastingsområdet gir den britiske kringkastingsloven fra 1990 detaljerte regler om tildeling av konsesjon til kringkastingsstasjoner. Loven fastsetter det maksimale tallet på konsesjoner under kontroll av samme person.

Loven setter maksimaltak for størrelsen på aksjeposter en innehaver av en type konsesjon kan ha i selskap som har konsesjon for ulike stasjoner. Videre er det grenser for hvilken kontroll eiere i nasjonale eller lokale aviser kan ha i selskap som har konsesjon til Channel 3, Channel 5 eller radiokonsesjon.

Loven åpner for nettverkssamarbeid mellom regionale TV-selskap, men legger restriksjoner på slikt samarbeid for å unngå konkurranseregulerende avtaler.

Tyskland

Tyskland er en føderasjon av delstater (forbundsrepublikk). Forbundsrepublikken kan gi generelle lover på det økonomiske området, mens de enkelte delstatene har rett til å vedta lover på medieområdet. Alle delstatene har vedtatt egne presselover. Disse er i store trekk identiske i alle delstatene.

Den allmenne konkurranseloven inneholder særlige regler om kontroll med presseforetak. Myndighetene kan gripe inn overfor fusjoner i pressen dersom de fusjonerende foretak har en omsetning på 25 mill. mark eller mer. For næringslivet må fusjonerende foretak ha en omsetning på minst 500 mill. kroner for at myndighetene skal kunne gripe inn og stanse fusjonen.

Flere forsøk på fusjoner og oppkjøp på presse­markedet i Tyskland er blitt stanset av myndighetene de siste årene. I visse tilfelle har likevel sammenslutninger blitt aksepterte fordi oppkjøpsobjektet ellers ville ha blitt lagt ned. En rekke rettsavgjørelser er tatt med hjemmel i lovverket mot pressekonsentrasjon.

Konsentrasjoner på kringkastingsområdet faller inn under generell konkurranselovgivning. Det er ingen særlover for slike virksomheter.

Konkurransemyndighetene overvåker også relasjoner mellom pressevirksomheter og kringkastingsforetak. Myndighetene har som utgangspunkt at kringkastingsselskap som det offentlige eier, har en dominerende markedsposisjon, og at konkurranse fra private selskap bør oppmuntres. På denne bakgrunn kan myndighetene la være å gripe inn i krysseierskap mellom aviser og private kringkastingsselskap. Slik konsentrasjon virker til å veie opp den dominerende stillingen til offentlige kringkastingsselskap.

Virksomheten til private TV-selskap er regulert gjennom delstatslovgivning og avtaler mellom delstatene. Konsesjon til privat kringkasting kan blant annet gis til selskap som har allsidig opinionsdekning og kulturell bredde. I følge avtalene kan det samme kringkastingsselskapet bare sende ett fulltids- og ett spesialisert programtilbud ut over hele Tyskland. Avtalen avgrenser eierskap i kringkastingsselskap i et annet selskap til maksimalt 25 prosent dersom det ene selskapet har landsdekkende sendinger.

Det har vist seg mulig å omgå disse reguleringene. Personlige relasjoner og ulike typer formelle og uformelle samarbeidsavtaler er de vanligste midlene for å omgås lovgivningen. I den siste tiden har særlig mediekonsernet Leo Kirch kommet i søkelyset. Selskapet har omfattende interesser i filmframvisning, samtidig som det har store eierinteresser i fem av de seks nasjonale kommersielle TV-stasjonene.

Det fins ellers delstatslovgivning som på ulike måter avgrenser konsentrasjon og kryss­eierskap. I delstaten Hamburg kan for eksempel en utgiver av en dominerende dagsavis i Hamburg-området ikke få konsesjon til regional kringkasting alene, men må samarbeide med andre. Medieloven i delstaten Hamburg avgrenser avisselskapenes stemmerett i et kringkastingsselskap til 25 prosent, samtidig som ingen av partene i kringkastingsselskapet kan ha mer enn 35 prosent av kapitalen i selskapet. Omtrent samme regler finner en i andre delstater.

Konsesjon til å sende landsdekkende TV kan bare gis til selskap der ingen av aksjeeierne kontrollerer 50 prosent eller mer av kapitalen og stemmene, eller på annen måte har avgjørende innvirkning i selskapet. Personer som har mellom 25 og 50 prosent av kapitalen og stemmene i et slikt selskap, kan bare ha eierandeler i to andre tilsvarende TV-selskap. De kan bare ha inntil 25 prosent av eierandelene og stemmene i slike selskap. Alle planlagte endringer i eiersammensetningen skal meldes til delstatenes medieforvaltning.

Myndighetene i delstatene har ansvaret for å publisere oversikt over utviklingen av mangfold og konsentrasjon innenfor privat kringkasting minst hver tredje år. Oversikten skal utarbeides av en uavhengig institusjon og skal omhandle disse forholdene:

• Relasjoner mellom radio- og TV-stasjoner og relasjoner mellom kringkasting og presse.

• Relasjoner mellom kringkastingsselskap med ulike dekningsområde.

• Internasjonale relasjoner på medieområdet.

Nederland

I Nederland er det ikke særlovgivning mot konsentrasjon i pressen. De nederlandske myndigheter vurderte om slik lovgivning burde innføres. Bakgrunnen er en markert tendens til eierkonsentrasjon i det nederlandske markedet. Tre avisgrupper kontrollerer over 90 prosent av avismarkedet. Regjeringen vurderte to alternativ: Det ene var lovregulering for å avgrense den markedsdelen en person eller en gruppe kan ha på avismarkedet. Sammenslåing eller oppkjøp som fører til kontroll med større markedsdel enn det loven fastsetter, ville blitt forbudt. Markedsandeler på 25 og 33 prosent er nevnt i den nederlandske debatten som grense for uønsket konsentrasjonsgrad.

Det andre alternativet var å overlate regulering av aviskonsentrasjon til utgiverne gjennom selvregulering. Systemet innebærer at utgiverne selv måtte sette en øvre grense for konsentrasjon, som måtte godkjennes av myndighetene. På denne måten kan en unngå problem i forhold til grunnlovsprinsippene om ytringsfrihet.

Utgiverne i Nederland ble i februar 1994 enige om et slikt selvreguleringssystem som tillater et selskap å ha 1/3 av det nasjonale opplaget av aviser, med rom for en større del hvis det blant annet ikke fører til begrensinger i konkurransen på avismarkedet. Slike unntak avgjøres av en uavhengig komite. Konsentrasjoner som fører til at et selskap kommer over 1/3 av opplaget skal meldes til nevnte komité innen en uke etter avtale er inngått. Det er ikke knyttet noen direkte sanksjoner til reguleringssystemet.

Myndighetene i Nederland har uttalt at selvreguleringssystemet vil bli vurdert etter noen år, spesielt i forhold til dets effektivitet. Dette innebærer at alternativet med lovregulering er lagt til side.

Tradisjonelt har kringkasting i Nederland vært organisert gjennom egne selskap bestående av ikke-kommersielle aktører som for eksempel organisasjoner.

En ny kringkastingslov trådte i kraft juli 1992. Den åpnet blant annet for privat kommersiell TV-drift. Dette har aktualisert problemstillingen om krysseierskap i landet. Loven fastsetter at en søker ikke kan få tillatelse til å drive en nasjonal kommersiell kringkastingsstasjon dersom søkeren, eller selskap søkeren er knyttet til, kontrollerer mer enn 25 prosent av avismarkedet. Søkere som har under 25 prosent av avismarkedet, kan eie et privat kommersielt TV-selskap fullt ut.

Luxembourg

I Luxembourg er det ingen særskilt lov som regulerer eierforholdene i pressen. I loven om elektroniske media er det regler som skal påvirke til å holde oppe livskraften i pressen, blant annet gjennom restriksjoner på annonser i kringkasting og gjennom pressestøtte og andre særfordeler for pressen. Loven gir også enkelte regler om eierskap i regional og lokal kringkasting. Bare nonprofit organisasjoner kan ha konsesjon for lokalkringkasting. Konsesjonen kan ikke overdras til tredjepart. Ingen organisasjon kan ha mer enn en konsesjon for lokalradio. Etablering av kjeder av lokalradioer er forbudt.

Ingen eier kan ha mer enn 25 prosent av kapitalen i et selskap som har konsesjon for regional kringkasting.

Østerrike

Mediekonsentrasjonen har vært under debatt i Østerrike de siste årene. Dette har sammenheng med at flere aviser har forsvunnet fra markedet i løpet av de siste 20 årene, og at særlig tyske selskap har kjøpt seg inn i østerrikske avisselskaper.

Østerrike har ingen særskilt lovgivning mot eierkonsentrasjon i pressen. Avismarkedet i landet er preget av høy konsentrasjon. Det er i tillegg et vesentlig innslag av kontrollerende tysk kapital i den østerrikske dagspressen. Myndighetene vurderer om det er mulig å innføre særlige lovreguleringer for å hindre ytterligere konsentrasjon på avismarkedet. Det kan bli aktuelt å innføre et øvre tak for markedskontroll ved fusjoner.

Østerrike har fremdeles statlig monopol på kringkasting. Etablering og distribusjon av private østerrikske kringkastingsstasjoner er ikke tillatt. Myndighetene vurderer å gi tillatelse til å etablere privat regional radio. I forslaget til forskrifter heter det at konsesjonærer må være statsborgere i Østerrike og være bosatt i landet. Maksimalt 25 prosent av kapitalen kan være på utenlandske hender. En utgiver av tidsskrift eller magasin kan bare delta i privat kringkastingsvirksomhet med opp til 35 prosent av kapitalen og kontrollere maksimalt 25 prosent av stemmene.

Sveits

Sveits har ingen særlovgivning mot pressekonsentrasjon. Landet har innført tiltak som verner om økonomien i pressen, blant annet ved avgrenset reklame i TV og reklameforbud i radio. De enkelte kantonene er ansvarlig for tiltak på presseområdet.

Sveits vedtok en ny lov om radio og TV i 1991. Lovstrukturen tar hensyn til de ulike kantonene og språksamfunnene i landet. Radio- og TV-sendinger i Sveits er regulerte av konsesjonsregler. I prinsippet kan myndighetene ta hensyn til behovet for et mangfoldig mediebilde ved tildeling av konsesjon. Konsesjoner blir gitt etter et konkurranseprinsipp. Det er ikke tillatt å utvide kringkastingen fra lokale kringkastere til et riksdekkende tilbud gjennom samarbeid.

7.3 Oppsummering av reguleringer i vest-europeiske land

Å gi en helt nøyaktig og detaljert oversikt over reguleringene i de enkelte landene er vanskelig. I flere land pågår det en prosess i retning av etablering eller revisjon av eierskapsregulering. Lovverket i enkelte større land er så omfattende og komplisert at oversikten er avgrenset til hovedtrekk. Det er også vesentlig å være klar over at lovverket i det enkelte land springer ut fra særegne og historiske lovtradisjoner. Det er for eksempel ikke mulig å overføre en italiensk lovtekst til norske forhold, blant annet på grunn av store forskjeller i politiske og juridiske tradisjoner. Det må også understrekes at konsentrasjonsspørsmålene særlig har gjort seg gjeldende de senere år slik at problemet er etter måten nytt i lovsammenheng. Det er viktig å være oppmerksom på at den totale mediesituasjonen kan være nokså ulik fra et land til et annet. Dermed vil også de mediepolitiske problemstillinger være ulike.

Tabell 7-1 gir en skjematisk oversikt over lovgivningen og annen regulering i ulike vest-europeiske land når det gjelder mediekonsentrasjon, krysseierskap og regulering av utenlandsk oppkjøp. Tabellen omfatter både særlovgivning om media og allmenn konkurranselovgivning som særlig omtaler media.

Når det gjelder siste kolonne, begrensninger i utenlandsk oppkjøp, gjelder restriksjonene i de fleste land for utenlandske borgere generelt, men blant annet Frankrike, Storbritannia, Spania og Italia gjør unntak for personer som hører hjemme innenfor EØS. Reglene om begrensninger av utenlandsk eierskap innen EØS skal avvikles.

I 1991 ble det fra et medlem av Europaparlamentet stilt et spørsmål til Kommisjonen om fri etableringsrett i kringkasting (nr. 2093/91). Kommisjonen svarte 18.11.91 at medlemslandene Hellas, Portugal og den flamske delen av Belgia hadde eierbegrensninger som var diskriminerende i forhold til andre medlemsland. Frankrike, Italia, Spania og Storbritannia hadde diskriminerende regler i forhold til land utenfor EU. Kommisjonen ville arbeide for at medlemslandene skulle bringe sitt regelverk i overenstemmelse med Romatraktaten så raskt som mulig.

Det har vist seg at ulike land også innen EU har søkt å finne visse muligheter for å beskytte det de anser som nasjonale interesser, for eksempel gjennom statlig eierskap. Private selskaper kan bl.a. gjøre bruk av ulike aksjeklasser.

I tillegg til lovregulering fins det andre måter å unngå for sterke eierkonsentrasjoner i media. Dette kan gjøres i avtaler i forbindelse med konkrete konsesjoner, slik det for eksempel er gjort i Sverige ved tildeling av konsesjon til TV4.

7.4 Regulering i EU

I dette delkapitlet gis en kortfattet beskrivelse av hvordan spørsmålene om medie- og eierkonsentrasjon behandles i Den europeiske union. Beskrivelsen bygger på en rapport som ble utgitt av Kulturdepartementet i september 1994 om Kulturområdet og EU. Fremstillingen er derfor basert på en henvisning til Romatraktatens bestemmelser. Tilsvarende bestemmelser er anvendelig for Norge gjennom EØS-avtalen, se særlig EØS-avtalens artikkel 31 om fri etableringsrett, artikkel 36 om frihet til å yte tjenester, artikkel 53 og 54 om konkurranserett, artikkel 57 om foretakssammenslutninger og statsstøttebestemmelsen i artikkel 61.

I EF 1 s organer kom fenomenet mediekonsentrasjon i stigende grad på dagsorden i løpet av 1980-årene. Det falt sammen med at flere enkeltland i EF innførte reguleringer av eierforhold i media, særlig krysseierskap. Men samtidig ble det klart at konsentrasjonen begynte å få en fellesskapsdimensjon, ved at oppkjøp og fusjoner fant sted på tvers av landegrensene. Det satte i gang en politisk prosess i EF-systemet om nødvendigheten, ønskeligheten og muligheten av å begrense mediekonsentrasjon ved tiltak fra EFs side.

I 1986 vedtok Europaparlamentet en resolusjon om kringkastingsvirksomhet i EF, der konsentrasjon ble problematisert. Ved flere senere anledninger har Parlamentet anmodet Kommisjonen om å etablere lovgivning på fellesskapsplan for å hindre uønsket mediekonsentrasjon i Fellesskapet. I en resolusjon fra 1990 anbefalte Parlamentet de EF-land som ikke allerede hadde særlig lovgivning mot mediekonsentrasjon, om å innføre det snarest mulig. Oppfordringen ble gjentatt i en beslutning fra Parlamentet den 16. september 1992. I beslutningen ber Parlamentet igjen Kommisjonen i samråd med de berørte parter på medieområdet om å fremme effektive forslag til kontroll med mediekonsentrasjon, eventuelt i form av et direktiv. Resolusjoner og beslutninger fra Europaparlamentet har ikke bindende virkning.

Kommisjonen har flere ganger tilkjennegitt at det er en fare for at den frie flyt av kapital og fri etableringsrett på det indre marked kan føre til en negativ strukturutvikling innenfor mediene, blant annet ved at det utvikler seg mediekonsentrasjon på fellesskapsplan. Kommisjonen har erklært at mediene ikke kan betraktes som hvilke som helst vare- og tjenesteproduserende enheter. På den annen side er det indre markedet tiltenkt en hovedrolle som katalysator for etablering av sterke europeiske mediebedrifter som kan ta opp konkurransen med USA, Japan og andre stormakter på det audiovisuelle området.

EU har ikke særskilt lovgivning for mediesektoren med sikte på å regulere konsentrasjon og krysseierskap. De allmenne reglene i Romatraktaten og avledet EF-rett kommer imidlertid til anvendelse også overfor virksomhet på medieområdet. Det er særlig traktatens artikler 52, 59, 85, 86 og 92 som er aktuelle på medieområdet. Artiklene 85 og 86 forbyr kartelldannelser og misbruk av dominerende posisjon. Artikkel 59 fastlegger at tjenester skal kunne ytes uhindret av nasjonale grenser, og at alle restriksjoner som hindrer dette skal avvikles. Kringkasting faller inn under tjenestebegrepet i traktaten. Artikkel 92, som forbyr statsstøtte som virker konkurransevridende for handelen over grensene, er også relevant for mediesektoren, for eksempel i forhold til filmproduksjon.

I tillegg til Romatraktatens konkurransebestemmelser i artiklene 85 og 86 er det utviklet utfyllende regler og rettspraksis fra EF-domstolen. En forordning om fusjonskontroll som ble vedtatt av EFs Ministerråd i 1989 (4064/89), har en egen referanse til mangfold i mediene. Norske myndigheter er pålagt å respektere den kompetanse som Kommisjonen har under fusjonsforordningen. Et sentralt spørsmål er om norske myndigheter kan forby et oppkjøp som Kommisjonen ikke har innvendinger mot. I denne forbindelse kan det bemerkes at forordningens artikkel 21 nr. 3 særskilt nevner hensynet til pluralisme i media som en selvstendig faktor som innebærer at medlemslandene kan treffe nødvendige tiltak for å hindre en uheldig konsentrasjon, selv innenfor fusjonsforordningens virkeområde. Et slikt vedtak må imidlertid være ikke-diskriminerende, jf. fusjonsforordningenes artikkel 21 nr. 3. og henvisningen til EF-rettens generelle prinsipper.

Ved siden av konkurransereglene i Romatraktaten, er artikkel 52 som omhandler fri etableringsrett viktig, også for medieforetak. Artikkelen forbyr forskjellsbehandling på nasjonalt grunnlag i EU. Det samme forbudet gjelder i EØS. Flere EU-land har hatt regler som har forbudt utenlandske oppkjøp og investeringer i nasjonale medier. De senere år er dette endret, og de fleste av landene har brakt sine regelverk på dette området i samsvar med Kommisjonens syn, som forbyr diskriminerende regler. Ofte har disse landene åpnet for investeringer fra andre EU-land, men ikke fra tredjeland. Flere andre land som inntil nylig har hatt begrensninger i adgangen til utenlandske eierskap i kringkastingsforetak, er i ferd med å foreta lovrevisjoner. Kommisjonen ser ingen sammenheng mellom mangfold i mediene og nasjonaliteten til eierne. Etter Kommisjonens oppfatning kan økt sirkulasjon av kapital i mediebedrifter mellom medlemsstatene bidra til å øke mangfoldet av eierskap og innhold i mediene. Denne holdning må også ses i sammenheng med et uttalt ønske fra Kommisjonen om større utveksling av kulturelle verk og prestasjoner mellom de europeiske land. Spørsmålet om eierbegrensninger i de norske reglene i forhold til de generelle regler vil bli vurdert i lys av denne utviklingen. Det har vært de norske myndigheters syn at visse begrensninger kan opprettholdes i henhold til EØS-avtalen når det gjelder kringkasting.

7.4.1 EUs grønnbok om mediekonsentrasjon

Kommisjonen la i desember 1992 fram en grønnbok 2 som tar opp mediekonsentrasjon og mangfold i informasjonskanalene i EF.

Kommisjonens tilnærming til fenomenet mediekonsentrasjon hviler først og fremst på at den har som en hovedoppgave å se til at det indre marked fungerer etter intensjonene. På den ene siden skal det indre marked, som nedfelt i EF-traktaten, eliminere hindringer for den frie flyt av varer, tjenester, kapital og personer. Dette gjelder også på det audiovisuelle markedet. På den annen side kommer hensynet til å beskytte pluralisme (som ikke er nevnt i traktaten). Kommisjonen må dermed søke å utvikle en politikk som både ivaretar hensynet til mangfold og hensynet til et konkurransedyktig indre mediemarked.

Kommisjonen tilkjennegir i grønnboken at konsentrasjonen allerede er kommet langt i EF, og at det som følge av det indre marked kan forventes økt grenseoverskridende oppkjøpsaktivitet, særlig i fjernsynssektoren.

Kommisjonen påpeker i grønnboken at det i flere land er begrensninger på konsesjoner for kringkasting, som ofte ikke er begrunnet i objektive forhold, som for eksempel knapphet på frekvenser, men i mediepolitiske avveielser. Kommisjonen peker på at denne situasjonen paradoksalt kan oppmuntre til konsentrasjon, siden den eneste muligheten aktører som ønsker å komme inn på markedet har, er å kjøpe seg inn i og ta kontroll over allerede eksisterende konsesjoner.

Fra blant annet britisk hold er det blitt tatt opp som problematisk for konkurransevilkårene på det indre marked at det er ulike regler fra land til land mht. eierbegrensninger i kringkastingsbedrifter. I Storbritannia kan en TV-stasjon eies 100% av en aktør, mens det i flere land er satt maksimalgrenser på 20-25% pr. eier. Dette kan føre til at britiske investorer ikke kan etablere full kontroll i andre lands kringkastingsbedrifter, mens investorer fra ikke-britiske land kan gå inn med 100% i britiske foretak. Et av de avgjørende punktene dersom Kommisjonen bestemmer seg for å fremme direktiv/forordning som harmoniserer medlemslands lovgivning når det gjelder mediekonsentrasjon, nettopp vil være spørsmålet om å regulere de maksimale grensenivåer som enkelte land har.

Grønnboken slår fast at beskyttelse av mangfold i mediene primært er en nasjonal oppgave. Det er opp til den enkelte medlemsstat å beholde eller innføre regler for å opprettholde mangfold, så lenge slike regler ikke strider mot de generelle EF-reglene, særlig konkurranselovgivningen og prinsippet om ikke-diskriminering. Samtidig sier Kommisjonen at det faktum at lovverkene mot konsentrasjon er ulike i de forskjellige EU-landene, ikke i seg selv gir grunn til å gripe inn med harmoniseringstiltak fra EUs side. Imidlertid erkjenner Kommisjonen at mangfold og sunn konkurranse kan bli hindret dersom kapitalkreftene får utvikle seg fritt på det indre markedet.

Kommisjonen kommer i grønnboken ikke med konkrete forslag til handling fra EFs side når det gjelder mediekonsentrasjon, men legger fram tre alternative muligheter for framtidig handling: 1) ingen tiltak, 2) rekommandasjon for å styrke åpenhet og innsyn i medieforetakenes virksomhet og eierforhold (transparency) og 3) harmonisering av de nasjonale restriksjonene på eierskap ved enten a) et direktiv, b) en forordning eller c) et direktiv eller forordning i kombinasjon med en uavhengig komite som kan overvåke utviklingen på mediemarkedet.

Når det gjelder punkt 2, kan det bemerkes at en rekommandasjon ikke har bindende effekt for medlemslandene, og er et svakt virkemiddel i EFs rettssystem. Både Europa-parlamentet og en rekke organisasjoner på medieområdet har gitt uttrykk for at økt innsyn i eierforholdene på mediemarkedet til en viss grad kan kompensere for skadelige virkninger av konsentrasjonen, samtidig som innsyn er helt nødvendig for en effektiv håndheving av regler som begrenser eierskap.

Når det gjelder punkt 3, må et direktiv gjennomføres i de nasjonale lovene, mens en forordning har direkte og øyeblikkelig rettsvirkning i alle medlemslandene. For Norges vedkommende, som EØS-medlem, vedtas direktiv i henhold til EØS-avtalens bestemmelser. Det kreves enstemmighet i EØS-komitéen. Grønnboken diskuterer ikke i detalj hvordan en harmonisering eventuelt skal finne sted, for eksempel mht. hvor mange medier eller hvor store markedsandeler innenfor ulike mediesegmenter én eier kan kontrollere.

Kommisjonens grønnbok har vært ute til høring blant medlemsland og medieorganisasjoner. Det ble avholdt en større høring med de berørte parter i slutten av april 1993. Avisutgiverorganisasjonene er motstandere av regulering, mens det internasjonale journalistforbundet IFJ anbefaler et direktiv som harmoniserer lovgivningen i EF. Den europeiske kringkastingsorganisasjonen EBU uttalte at det enkelte medlemsland best kan verne om mangfoldet i mediesektoren, men at den tiltakende internasjonale mediekonsentrasjonen burde møtes med EF-tiltak som kunne sikre større innsyn i disse operatørenes virksomhet. I tilfelle Kommisjonen skulle foreslå et harmoniseringsinstrument mener EBU at det i så fall bare burde gjøres gjeldende for private kringkastingsbedrifter. EBU argumenterer videre med at medlemsland fortsatt bør ha muligheter til å ha strengere regelverk enn det et eventuelt EF-direktiv måtte inneholde.

Flere høringsinstanser påpekte at konsentrasjonsproblematikken mest var et fenomen innenfor de audiovisuelle medier og at reguleringstiltak overfor pressen isolert, overhodet ikke burde komme på tale.

Nærhetsprinsippet, slik det er nedtegnet i Roma-traktatens artikkel 3b, tilsier at Kommisjonen må vurdere om tiltak mest effektivt kan treffes på nasjonalt nivå eller på fellesskapsnivå. Bare dersom en konkret vurdering av fenomenet mediekonsentrasjon tilsier at medlemslandene ikke selv kan regulere den, kan EU gripe inn med overnasjonal lovgivning.

I grønnboken trekkes det opp to varianter av en eventuell harmonisering som er i samsvar med praksis i medlemsland. Denne varianten omfatter lovgivning mot konsentrasjon innenfor fjernsyn og radio (monomediekonsentrasjon) og mellom TV/radio og pressen (multimediekonsentrasjon) på den annen side. Det andre alternativet omfatter også lovgivning mot monokonsentrasjon i pressen, som innenfor EU i dag bare finnes i Italia og Frankrike (og delvis i Storbritannia og Tyskland, som opererer med omsetnings- eller opplagsterskler for når konkurransemyndigheter skal varsler ved fusjoner).

I artikkel F(2) i Maastricht-traktaten heter det at EU respekterer menneskerettskonvensjonen. Det betyr at EU vil ta hensyn til dette rettsgrunnlaget ved siden av egen lovgivning når det gjelder å regulere blant annet forhold som har med ytringsfrihet å gjøre.

I oktober 1994 ga Kommisjonen ut en rapport (communication – COM(94) 353 final) til Unionsrådet og Europaparlamentet. Rapporten omtaler oppfølgingen av grønnboken om pluralisme og mediekonsentrasjon i det indre marked. Kommisjonen legger opp til en ny høringsrunde med de berørte partene for å få avklart om det er behov for tiltak i regi av Kommisjonen og eventuelt hvilke begrensninger slike tiltak bør ha. Kommisjonen antyder at eventuelle tiltak kan bli presentert i 1995.

Ved siden av EU har også Europarådet i stigende grad engasjert seg i de problemer den økende tendens til mediekonsentrasjon reiser. Europarådets tilnærming har hele tiden tatt utgangspunkt i artikkel 10 i den europeiske menneskerettighetskonvensjonen:

Enhver skal ha rett til ytringsfrihet. Denne rett innbefatter meningsfrihet samt frihet til å motta og formidle opplysninger og tanker uten innblanding fra offentlige myndigheter og uten hensyn til territoriale grenser.

7.4.2 Sentrale EU-avgjørelser

EF-domstolens avgjørelse om kringkasting over landegrenser

EF-domstolen avsa 5. oktober 1994 en dom (sak C-23/93) mellom kringkastingsforetaket TV10, et selskap i Lux­embourg, og Commissariaat voor de Media, et forvaltningsorgan i Nederland. Bakgrunnen var at TV10 var nektet å sende sine programmer over det nederlandske kabelnettet. Den nederlandske begrunnelsen for dette var at TV10 hadde etablert seg i Luxembourg i den tydelige hensikt å unndra seg den nederlandske lovgivningen som får anvendelse på innenlandske installasjoner for kringkasting.

EF-domstolen fastslo i domsavgjørelsen blant annet at Romatraktatens artikkel 59 om fri bevegelighet av tjenester ikke er til hinder for at en medlemsstat etter omstendighetene kan likestille kringkastingsforetak stiftet og etablert i en annen medlemsstat med innenlandske kringkastingsforetak i forhold til nasjonale kringkastingsregler. Forutsetningen er at det utenlandske kringkastingsforetaket i hovedsak må ha rettet virksomheten mot vedkommende medlemsstats område. Gjennom EØS-avtalen er Norge bundet til tilsvarende regler som Romatraktatens artikkel 59.

På bakgrunn av at sakens faktum relaterte seg til forhold forut for den nåværende regulering av radio- og fjernsynsvirksomhet på fellesskapsnivå, er det usikkert hvilken betydning dommen vil få. Det vises i denne forbindelse til at Markedsrådet i Norge (Sak E-8/94), har anmodet om en rådgivende uttalelse i henhold til ODA-avtalens artikkel 34, for å få opplyst om Rådsdir. 89/552/EØF om samordning av visse lover og administrative bestemmelser om radio- og fjernsynsvirksomhet skal tolkes slik at det er uforenlig med direktivet at mottakerstaten anvender nasjonale bestemmelser som forbyr reklamesendinger rettet mot barn, når sendingene har sitt opphav i et annet EØS-land og særlig er rettet mot Norge.

Et forbud mot videresending rettet mot Norge når nasjonale bestemmelser om kringkasting overtres, vil bidra til en samordning av konkurransevilkårene mellom innenlandske og EØS-baserte kringkastingsvirksomheter.

Kulturdepartementet følger utviklingen på dette feltet nøye.

Kommisjonens avgjørelse om nektelse av samarbeidsavtale

I juni 1994 fikk Kommisjonen en notifikasjon om opprettelsen av en samarbeidsavtale (joint venture), MSG Media Service, som skulle ha som formål å levere administrative og tekniske tjenester til betalingsfjernsyn (blant annet dekodere). Selskapene som sto bak var Bertelsmann AG, Kirch og Deutsche Bundespost Telekom.

Kommisjonen fastslo at en slik samarbeidsavtale ville føre en konsentrasjon som ikke ville være i overensstemmelse med hensynet til det indre marked og EØS-avtalens funksjon. Avgjørelsen ble begrunnet slik:

• Et slikt samarbeid ville føre til at selskapene ville få en så dominerende pos­isjon i det nye markedet for administrative og tekniske tjenester til betalingsfjernsyn at andre aktører kunne bli hindret i å etablere seg.

• Bertelsmann og Kirch ville ved et slikt samarbeid kunne forsterke en dominerende pos­isjon i markedet for betalingsfjernsyn.

• Telekom ville få muligheter til å forsterke sin dominerende posisjon i kabelfjernsynsmarkedet.

Kommisjonen nektet dette samarbeidet ut fra faren for konsentrasjon i markedet. De bemerket samtidig at teknologien gjør det svært vanskelig å hindre at slike konsentrasjoner i praksis kan oppstå allikevel.

7.5 USA

Presse

En lov fra 1970 om opprettholding av pressen – Newspaper Preservation Act – unntok avisene fra den generelle antitrustloven. Dette har ført til at aviser som kommer ut i samme by, kan slå sammen den forretningsmessige og tekniske siden av driften til et selskap, mens redaksjonene er separate. Annonseinntektene blir fordelte etter avtale. Loven ble vedtatt for å kunne holde oppe utsatte aviser i de få byene der det fremdeles kom ut to aviser. I dag har avisene i 20 byer inngått slike avtaler (JOA, Joint Operating Agreement). Avtalene har i mange tilfeller ført til at de svakeste avisene er blitt enda svakere, men allikevel hindret dem fra å gå inn.

Etter en rettsavgjørelse i henhold til antitrustloven kan store regionaviser ikke eie mindre aviser i forstedene til den byen der de kommer ut. Om en slik regel gjaldt i Norge, ville det for eksempel ha hindret regionaviser i å kjøpe opp bydelsaviser eller aviser i omlandskommuner, slik det har vært en del eksempler på den siste 10-årsperioden.

I 1988 vedtok Kongressen The Holling Bill, som satte forbud mot krysseierskap mellom en avis og en TV-stasjon i samme byen. Forbudet mot krysseierskap gjelder bare på lokalnivået. Det er ikke noe til hinder for at for eksempel aviser kan ha dominerende eierandeler i nasjonale TV-selskap eller TV-selskap i andre byer enn der avisen kommer ut. Praksis viser at det gjøres unntak fra regelverket under spesielle omstendigheter. For flere år siden ble Murdoch tvunget til å selge den tradisjonsrike New York Post da han skaffet seg kontroll over en av de største TV-stasjonene i New York. Da New York Post senere sto i fare for å bli nedlagt, fikk Murdochs selskap The News Corporation likevel tillatelse til å kjøpe avisen siden det ikke var andre interessenter og alternativet ville vært nedleggelse.

Kringkasting

Fram til 1984 kunne ingen person eller selskap eie mer enn sju radiostasjoner og sju TV-stasjoner totalt i USA. Dette ble utvidet til 24 radiostasjoner og 12 TV-stasjoner i 1984. I 1992 foreslo konkurransemyndighetene å ta bort all avgrensning i antallet på radiostasjoner et selskap kunne eie. Flere i Kongressen fryktet at dette ville føre til stor konsentrasjon, og det ble vedtatt et kompromiss, der det maksimale tallet på radiostasjoner i samme eie ble fastsatt til 36. I 1994 skulle det bli utvidet til 46.

Den føderale kommunikasjonsloven fra 1934 slår fast at utenlandske myndigheter, selskap eller personer ikke kan ha konsesjon for kringkasting. Det samme gjelder for et selskap med mer enn 20 prosent utenlandsk kapital. Målet har vært å ivareta den nasjonale sikkerheten i tilfelle av krig.

Bortsett fra kringkasting kan alle media være eid og kontrollerte av utlendinger, enten de bor i USA eller ikke.

Deregulering

Antitrustlovgivningen og regelverket generelt er blitt gradvis liberalisert de siste ti årene. Prosessen startet i 1981 under president Reagan. For eksempel er nesten all regulering som gjelder reklame tatt bort, inkludert maksimumstaket på hvor mye TV-reklame som kan sendes pr. time. Forbudet mot tobakksreklame står likevel ved lag. I 1987 ble balanseprinsippet – The Fairness Doctrine – opphevet. Etter denne regelen hadde radio og TV plikt til å la motstridende syn komme fram når det gjaldt kontroversielle tema.

Gjennom 1980- og 1990-åra er det blitt vesentlig lettere for store medieeiere å få dispensasjon fra antitrustreglene. Spesielt Rupert Murdochs verdensomspennende medieengasjement har nytt godt av dereguleringspolitikken i USA.