5 Effektivitetsvirkninger av en flat skattereform

av Brita Bye, Erling Holmøy og Birger Strøm, Statistisk sentralbyrå

5.1 Innledning

Det primære formål med skatter er å skape realøkonomisk rom for offentlig ressursbruk. Gitt den offentlige ressursbruken, er det tre hovedhensyn som vektlegges ved utformingen av skattesystemet: 1) samfunnsøkonomisk effektiv ressursutnyttelse, 2) inntektsfordeling, 3) systemet skal være enkelt og oversiktlig for skattebetalerne og de administrative skattemyndigheter. Det norske systemet har lagt sterkere vekt på en egalitær inntektsfordeling enn man har gjort i mange andre land. Fordelingshensyn er ivaretatt gjennom en rekke ordninger, hvorav inntektsoverføringer, subsidiering av offentlige tjenester og en progressiv beskatning av personlig inntekt trolig har spilt størst rolle. Den progressive inntektsbeskatningen er et godt eksempel på at disse tre hensynene kommer i konflikt med hverandre. Utjevning av inntekt etter skatt mellom personer gjennom progressiv beskatning av inntekt, bidrar til en høy skattekile mellom det skatteytere selv mottar etter skatt ved å arbeide en ekstra time, og den verdien som blir skapt for samfunnet av denne arbeidsinnsatsen. Dette skaper et effektivitetstap for økonomien, og tapet skyldes at det arbeides for lite i den forstand at på marginen er den samfunnsøkonomiske avkastningen av en time større når den anvendes til arbeid fremfor fritid. Desto større skattekilene er og jo mer priselastisk arbeidstilbudet er, jo større er dette effektivitetstapet. Aaberge, Columbino og Strøm (1998), finner at flere lønnstakere, særlig kvinner og personer med lav inntekt, har et såvidt priselastisk arbeidstilbud at effektivitetstapet av høy skatt på lønn kan være betydelig. Dette resonnementet var en del av begrunnelsen for at man ved skattereformen av 1992 senket de maksimale marginalskattene med over 20 prosentpoeng. Lønnsinntekt er nå den eneste inntekt som beskattes progressivt. Skattereformen etterlot imidlertid en sterk forskjell mellom marginalskatter på lønn og skattesatsen lagt på alminnelig inntekt, herunder kapitalinntekter. Uenighet om skattereformen av 1992 gikk langt nok i retning av å redusere progresjonen, og det skattemessige incentivet i det nye systemet til å utbetale inntekt som kapitalinntekt fremfor lønn, ligger til grunn for forslaget om en «flat» skattereform. I sin ytterste konsekvens vil det si en overgang til et system der alle typer inntekt, over eventuelle minstebeløp, beskattes med den samme konstante skattesatsen.

Denne rapporten analyserer virkningene av en «flat» skattereform. Vi er primært opptatt av effektivitetsvirkningene av reformen. Med effektivitetsvirkninger skal vi i det følgende mene virkninger på aggregert velferd, målt ved nyttefunksjonen for en representativ konsument. I mindre økonomfaglig sjargong vil det si at vi beregner endringene i (en indeks for) de samlede konsummulighetene for økonomien, der konsumbegrepet er utvidet til også å omfatte fritid. Vi vurderer ikke fordelingseffekter og enkelhet, og våre konklusjoner om effektivitetsvirkninger må derfor betraktes som et bidrag i en mer helhetlig vurdering av reformen. Siden svakere progressivitet i praksis vil gi skjevere inntektsfordeling og forenkle skattereglene, kan vår analyse betraktes som et forsøk på å tallfeste prisen på omfordeling i form av lavere effektivitet. Så vidt vi kjenner til, har ingen tidligere forsøkt å anslå velferdseffekter av flate skattereformer i norsk økonomi ved å basere seg på en generell likevektsanalyse.

Den flate skattereformen som studeres i denne analysen består av tre elementer 1:

1. Fjerning av toppskatten

2. Heving av skattesatsen på alminnelig inntekt fra 28 til 31 pst.

3. Endringer i fradrag og evt. andre overføringer mellom offentlig og privat sektor som totalt sett innebærer at reformen er provenynøytral i den forstand at de årlige offentlige netto finansinvesteringene, ofte omtalt som overskuddene på den offentlige budsjettbalansen, er like før og etter reformen.

Siden vi også forutsetter at realverdien av det offentliges netto kjøp av varer og tjenester, inklusive sysselsetting og realinvesteringer, er på samme nivå før og etter reformen, vil også det offentliges netto skatteinntekter være upåvirket av reformen. Vi utelukker dermed rene inntektseffekter på velferden av at offentlig sektor endrer sin aktivitet. I tillegg baseres vår analyse på standardforutsetningen om at norsk økonomi betaler tilbake beløp som lånes i utlandet med renter, dvs. at økonomien innordner seg et krav om at handelen med utlandet skal balansere i nåverdiforstand. Vi forutsetter dessuten at norsk økonomi er for liten til å influere prisene som betales av eller til utlendinger ved eksport og import. Tilsammen innebærer disse forutsetningene at de velferdsendringene vi beregner kun er et resultat av reallokeringer av ressursene som disponeres av privat sektor mellom ulike anvendelser.

Resten av rapporten er disponert som følger. I avsnitt 2 gjennomgår vi noen grunnleggende teoretiske resonnementer om hvorfor og på hvilken måte skattereformer kan påvirke den samfunnsøkonomiske effektiviteten i ressursallokeringen. I avsnitt 3 motiverer vi hvorfor en generell likevektsanalyse er relevant ved beregninger av effektivitetsvirkninger av skattereformer. For å konkretisere diskusjonen tar vi utgangspunkt i Aaberge, Columbino og Strøm (1998) (heretter ACS98) som simulerer disse virkningene av en flat skattereform innenfor en partiell modell. Vi identifiserer hvordan og hvorfor utelatelse av generelle likevektseffekter kan bidra til misvisende anslag på virkningene på arbeidstilbud og velferd. Samtidig peker vi på at generelle likevektsmodeller i praksis mister potensielt viktig informasjon om detaljerte skatteregler og heterogenitet mellom arbeidstilbydere som lar seg innarbeide i partielle modeller. Avsnitt 4 gir først en kort oversikt over den likevektsmodellen som benyttes i analysen, MSG-6, 2 med vekt på de egenskaper som er relevante ved beregning av velferdseffekter. Deretter gjennomgår vi hvilke direkte incentivvirkninger disse skatteendringene har på konsument- og produsentadferden i modellen. Vi går særlig detaljert inn på hvordan virkningene på konsumentens valg mellom fritid og arbeid bestemmes i vår analyse, fordi forutsetningene på dette området er blant de mest avgjørende for effektene av flate skattereformer. Avsnitt 5 presenterer og tolker beregningsresultater av ulike flate skattereformer. I avsnitt 6 trekker vi noen konklusjoner av beregningene, og oppsummerer hvilken betydning det har å ta hensyn til generelle likevektsvirkninger når man skal anslå effektivitetsvirkninger av denne typen skattereformer. Appendiks 1 gir en mer utfyllende forklaring av hvordan de generelle likevektseffektene i MSG-6 spiller en rolle for velferdseffekter og makroøkonomiske virkninger av en flat skattereform.

5.2 Muligheter for velferdsgevinst ved skattereformer

Det kan være nyttig å repetere hva økonomisk teori sier om mulighetene for at omallokering av ressurser skal gi en velferdsgevinst. I en hypotetisk økonomi med perfekt konkurranse der offentlige ressursbruk er finansiert ved rundsum overføringer fra privat sektor, tilpasser kjøpere og selgere i alle markeder seg som atomister til de samme prisene. Det fører til at det marginale velferdsbidraget fra de enkelte ressursene er like stort i alle anvendelser, og økonomien utnytter derfor sine ressurser maksimalt effektivt i den forstand at de aggregerte konsummulighetene er maksimert. En ikke-marginal omallokering av ressursbruken, som ikke skyldes endringer i eksogene rammebetingelser som verdensmarkedspriser, preferanser, teknologi og ressurstilgang, vil redusere den samlede velferden. Et skattesystem som finansierer offentlige utgifter ved prisvridende skatter vil gi et effektivitetstap i forhold til det hypotetiske systemet basert på en kombinasjon av kostnadsriktig prising og rundsum beskatning.

Gitt at prisvridende skatter må benyttes for å finansiere offentlige utgifter, kan man definere en «nestbest situasjon» som er karakterisert ved at de prisvridende skattesatsene er satt slik at velferdstapet ved å drive inn de nødvendige ressursene fra privat sektor er minst mulig. I denne situasjonen er det marginale effektivitetstapet pr. krones bidrag til det offentlige budsjettoverskuddet, f.eks. målt ved Marginal Excess Burden (MEB) eller Marginal Costs of Public Funds (MCF), det samme for alle typer skatter. Hvis utgangspunktet er et slikt betinget optimum, vil enhver ikke-marginal provenynøytral skattereform redusere velferden.

Når økonomien ikke er nestbest optimal mht. skattesystemet, vil også en marginal skattereform endre velferden. En reform som innebærer en senking av de skattesatsene som har høyest MCF og en økning av skattesatsene med lavest MCF gir en økning i aggregert velferd. Å beregne MCF for ulike skattesatser er imidlertid en komplisert oppgave, fordi det krever at man tar hensyn til generelle likevektsvirkninger. Derfor finnes det få praktiske holdepunkter i den teoretisk litteraturen når det gjelder den konkrete utformingen av en velferdsøkende skattereform fra en vilkårlig utgangssituasjon, se f.eks. Dixit (1975, 1985). Det er derfor nødvendig å supplere teoretiske analyser med numeriske modellberegninger der en anslår størrelsesordenen på de ulike effektene som bidrar til velferdseffekten av konkrete skattereformer. Men siden mange av disse anslagene har et svakt empirisk fundament, vil MCF-anslag nødvendigvis være beheftet med betydelig usikkerhet.

Den teoretiske litteraturen er imidlertid ikke helt uten anvendbare konklusjoner. Et resultat i Dixit (1975) er at en senking av den største skattekilen vil øke velferden dersom den varen som kilen knytter seg til (f. eks. arbeidsinnsats) er et substitutt for alle andre varer. Selv om den siste delen av dette resultatet er vanskelig å kontrollere, kan det likevel motivere at reduksjon av den marginale skattesatsen på arbeidsinntekt er et sentralt tema i vurderinger av videre skattereformer. Skattekilen mellom den sosiale og den private marginalavkastningen ved å arbeide er trolig blant de største i norsk økonomi når vi ser bort fra avgifter som er ment å ha et element av Pigou-skatt i seg. Med et mulig unntak for typiske fritidsgoder, er det ikke urimelig at økt pris på fritid, dvs. marginallønn etter skatt, vrir forbruket over mot de fleste varer og tjenester, herunder de som er høyt beskattet. Ofte ligger i alle fall en slik antakelse til grunn for utformingen av separable nyttestrukturer i numeriske modeller.

Det kan være nyttig å etablere det grunnleggende argumentet for hvorfor en reform som vrir tidsbruken fra fritid til arbeid kan generere en velferdsgevinst når det initialt er en høy marginal skattesats på lønnsinntekt. Økonomien fungerer slik at konsumet bare kan økes dersom konsumentene reduserer fritiden, dvs. arbeider mer. Nytten av den produksjonsøkningen som en ekstra arbeidstime genererer svarer til den marginale samfunnsøkonomiske eller sosiale konsumavkastningen av arbeid. Konsumentene tilpasser seg privatøkonomisk rasjonelt i den forstand at nytten av det man får igjen i form av konsum ved å arbeide en ekstra time er lik nytten man har av å ta fri denne timen. Den konsumavkastningen som den private konsumenten i sine vurderinger regner med å få av å arbeide i stedet for å ta fri, er imidlertid lavere enn den sosiale konsumavkastningen som faktisk genereres av en marginal arbeidstime. Forskjellen skyldes ikke bare beskatningen av marginal lønnsinntekt. Den fulle skattekilen mellom den private og den sosiale konsumavkastningen inkluderer i tillegg arbeidsgiveravgiften, netto avgifter i produksjonen av konsumvarer, samt moms og andre indirekte skatter på konsum. Denne totale skattekilen ligger nær 2,5 med de skatteregler som gjaldt i Norge i 1995 3 Disse skatteinntektene, som i reelle termer kan oppfattes som konsummuligheter, betales imidlertid tilbake til konsumenten fra det offentlige under våre forutsetninger om provenynøytralitet. Men denne inntektsendringen er altså noe konsumenten ikke selv gjør regning med når han vurderer hvor mye han skal arbeide. Derfor er det også mulig å oppnå en velferdsgevinst dersom skattereformen fører til en vridning av tidsbruken fra fritid til arbeid. Ideen bak en reform som inkluderer redusert marginalskatt på arbeidsinntekt som et element, er nettopp at substitusjonseffekten av økt fritidspris skal øke arbeidstilbudet.

Dette resonnementet er en forenkling fordi det ikke tar hensyn til at skatteprovenyet skal være uendret. Så sant man ikke er på den fallende delen av den såkalte «Lafferkurven» vil ikke reduksjonen av marginalskatten på lønnsinntekt være selvfinansierende for det offentlige. Realistiske estimater på konsumentadferden tilsier at den økningen man får i skattebasene som følge av økt arbeidstilbud ikke er stor nok til å hindre skatteinntektene i å falle. En provenynøytral reform krever derfor at man må øke minst en annen skattesats. I våre beregninger økes den konstante skattesatsen på alminnelig inntekt samt rundsumoverføringene mellom offentlig og privat sektor. Et spesialtilfelle av en slik reform er at endringen i den konstante skattesatsen på alminnelig inntekt er provenynøytral slik at rundsumoverføringene er uendret. En slik skattereform gir velferdsgevinst bare dersom velferdsgevinsten relativt til provenyeffekten er større for den marginale skattesatsen på lønn enn for den alminnelige skattesatsen, mao. hvis MCF er høyest for marginalbeskatningen av lønn.

Som det vil fremgå av avsnitt 4 og 5 vil våre modellbaserte beregninger fange opp effektivitetsvirkninger av en rekke andre omallokeringer i tillegg til effekten av endret tidsbruk. Dette er effekter som neglisjeres i partielle likevektsanalyser av flate skattereformer. Hvorvidt dette gir misvisende beregninger, avhenger selvsagt av hvor godt man er i stand til å modellere kvantitativt hvor sterke de ulike reallokeringene er. Dessuten er bidragene til effektivitetsendringen selvsagt avhengig av at det er betydelige skattekiler og/eller imperfeksjoner i de involverte markedene. I det følgende avsnittet skal vi imidlertid argumentere for at partielle modellberegninger kan gi misvisende resultater selv i det spesielle tilfellet der det kun er endringer i tidsallokeringen som er viktig for den samfunnsøkonomiske effektiviteten.

5.3 Hvilken innsikt vinnes ved generelle versus partielle likevektsanalyser?

En måte å påvise hva en generell likevektsanalyse kan bidra til å klarlegge når det gjelder velferdseffekter av en skattereform, er å identifisere hvilke effekter som ikke fanges opp i en partiell analyse av reformen. Det er da nærliggende å ta utgangspunkt i ACS98, som benytter en partiell mikrosimuleringsmodell til å beregne virkninger på arbeidstilbud og velferd av en flat skattereform. Styrken i ACS98 er den detaljerte og rigorøse modelleringen av ulike husholdningers adferd på arbeidsmarkedet. På dette punkt bygger analysen på Aaberge, Dagsvik og Strøm (1995). Tilbudsendringene beregnes ved å aggregere eksakt over tilpasningsendringene i en rekke husholdningstyper som er forskjellige både når det gjelder initiale rammebetingelser og tilpasning, samt adferd ved endringer i rammebetingelser, herunder skattesystemet. Selv om resultatene i Aaberge et al.(1995) er omdiskutert, spesielt fordi forfatterne finner relativt høyere lønnselastisitet i arbeidstilbudet enn det mange andre har funnet, er den en standardreferanse man ikke kan neglisjere hvis man skal vurdere anslag på arbeidstilbudselastisiteter i norsk økonomi.

Kompleksiteten i form av heterogenitet, detaljert beskrivelse av systemet for beskatning av personlige inntekter og stokastikk, gjør det nødvendig å forenkle modellen på andre områder. Det skjer ved at modellen er partiell i den forstand at analysen holder en rekke variable konstante, mens disse faktisk vil endres endogent ved en skattereform. Dersom disse variabelendringene er tilstrekkelig små eller betyr svært lite for det ACS98 beregner, er deres modell en treffende beskrivelse av de viktigste trekk ved økonomien gitt formålet med analysen. Hvorvidt dette er tilfellet, krever imidlertid beregninger på en alternativ modell, som fanger opp flere generelle likevektseffekter. Før vi ser på den empiriske betydningen av slike effekter, peker vi på den prinsipielle relevansen av noen av dem.

For det første vil en generell likevektsanalyse gi en riktigere beregning av hvilken tallverdi som skal settes på den provenynøytrale proporsjonale skattesatsen. 4 I ACS98 beregnes også denne satsen innenfor den partielle modellen. Denne inneholder ingen fullstendig beskrivelse av den offentlige budsjettbalansen. Det som holdes uendret i ACS98 er provenybidraget fra personbeskatningen av lønnsinntekt. Man ser altså bort fra at når sysselsettingen øker, øker også grunnlaget for en rekke andre skatter hvis andel av de offentlige inntekter er langt større enn personbeskatningen av lønnsinntekt. Dette gjelder i første rekke arbeidsgiveravgiften, moms og andre indirekte konsumskatter. Økt aktivitetsnivå i økonomien innebærer også økt innsats av andre innsatsfaktorer enn arbeidskraft, og det forsterker økningen i offentlige inntekter. Mer generelt vil skattereformen direkte og indirekte generelt føre til at fordelingen av ressursene i økonomien blir en annen. Omallokeringen av tidsbruken gjør det mulig å øke velferden uten at den offentlige budsjettbalansen svekkes. Beregningene i ACS98 undervurderer kraftig den sanne skattekilen som er drevet inn mellom det privatøkonomiske og det samfunnsøkonomiske bytteforholdet mellom fritid og konsum. Dette forholdet trekker i retning av at deres anslag undervurderer velferdseffekten av reformen, og at anslaget på den provenynøytrale proporsjonale skattesatsen er for høyt.

For det andre forutsetter ACS98 at etterspørselssiden i arbeidsmarkedet tilpasser seg passivt og sysselsetter det økte arbeidstilbudet til uendrede produsentpriser, herunder produsentbetalt lønnssats. En generell likevektsanalyse vil i prinsippet fange opp virkningene på arbeidstilbud og velferd av endogene pris- og inntektsendringer. I «normale» modeller må den produsentbetalte reallønnssatsen falle for at bedriftene skal være villige til å absorbere det økte arbeidstilbudet. Økonomien beveger seg nedover en fallende etterspørselskurve for arbeidskraft, hvilket er ekvivalent med at grenseproduktiviteten av arbeidskraften faller. Denne negative generelle likevektseffekten på velferden fanges ikke opp i ACS98. Den er neglisjerbar ved små kvantumsendringer i det den er en såkalt en annenordenseffekt. Men hvorvidt den kan neglisjeres med god samvittighet i konkrete reformberegninger er ikke opplagt a priori.

For det tredje påvirkes den offentlige budsjettbalansen også direkte av endringene i relative priser for gitte skattegrunnlag i faste priser. Spesielt vil en lønnsnedgang redusere de offentlige lønnskostnadene og dermed redusere behovet for å øke andre skatter. På den annen side vil lavere lønnssatser bidra til å redusere skattegrunnlagene relatert til lønn, noe som dermed motvirker provenyeffekten av at antall sysselsatte timer øker. I den grad lavere lønn veltes over i lavere priser vil de tilsvarende effekter gjøre seg gjeldende når det gjelder henholdsvis det offentliges kjøp av varer og tjenester, og grunnlaget for ad valorem netto indirekte skatter. Neglisjering av disse priseffektene på den offentlige budsjettbalansen i ACS98 skaper en annen kilde til feil i beregningen av den provenynøytrale økningen i den flate skattesatsen.

Diskusjonen av disse effektene gir implisitt en begrunnelse for å simulere velferdseffekter av en «flat skattereform» innenfor en generell likevektsramme. Samtidig er det grunn til å understreke at forsøk på å fange opp generelle likevektseffekter ikke er gratis. Ved bygging av empiriske modeller eksisterer det, til tross for raske fremskritt når det gjelder løsningskapasitet, grenser for hvor store og komplekse disse kan være. Dessuten er modellresultater lite verd dersom man ikke klarer å forklare logikken bak dem. Konkret betyr det at det synes umulig å inkorporere den sofistikerte og detaljerte behandlingen ACS98 gir av bl.a. heterogenitet i husholdningsmassen, kompliserte budsjettbetingelser, samt diskrete valg mellom «jobbpakker» på arbeidsmarkedet. I neste avsnitt diskuterer vi nærmere hvorfor det er viktig å ta hensyn til heterogenitet i husholdningsmassen ved beregninger av velferdseffekter av en flat skattereform, og hvordan vi har tatt hensyn til dette i modellberegningene.

5.4 Opplegget for beregninger av velferdsendringer av skattereformen

5.4.1 Hovedtrekk ved MSG-6

MSG-6 gir en relativt disaggregert beskrivelse av vare- og tjenestestrømmene i norsk økonomi ved å spesifisere 60 vare- og tjenestegrupper, hvorav 9 er ikke-konkurrerende importvarer og 12 produseres i offentlig sektor. Det offentliges kjøp av varer og tjenester, inklusive sysselsetting og investeringer, samt det offentlige budsjettoverskuddet (= finanssparing i kommunal og statlig sektor inklusive trygdeforvaltningen), er i hvert år eksogent gitt i modellen. Som nevnt innledningsvis, følger disse variablene den samme tidsutviklingen før og etter skattereformen, slik at reformen er provenynøytral. Modellen har også en detaljert beskrivelse av indirekte beskatning og subsidiering som skiller produsent- og konsumentprisene. 5 Modellen er kalibrert til 1992 som basisår. Det betyr bl.a. at initiale indirekte skattesatser og andre priskiler, kryssløpskoeffisienter, produktivitetsforhold og sammensetningen av en del aggregerte størrelser er basert på situasjonen i 1992.

Husholdningenes velferd beregnes som en nåverdi over en uendelig tidshorisont av nytte som i hvert år genereres av vare- og tjenestekonsum og fritid. Konsumnivå og -sammensetning tilpasses i hvert år under en forutsetning om perfekte, dvs. modellkonsistente, forventninger. Husholdningenes intertemporale budsjettbetingelse er spesifisert indirekte gjennom et krav om gitt offentlig budsjettbalanse og et krav om langsiktig utenriksøkonomisk balanse. Dette kravet er spesifisert ved at nåverdien av eksportinntektene pluss initial netto utenlandsformue skal være lik nåverdien av importutgiftene for landet. 6 Innenfor denne budsjettbetingelsen kan husholdningene handle i tid ved å låne og spare i de internasjonale finansmarkedene hvor de antas å stå overfor en gitt rente.

De fleste varene er i modellen betraktet som et sammensatt gode bestående av både hjemmeleveranser og import som kjøperne betrakter som imperfekte substitutter. Den norske markedsandelen reduseres når den norske prisen øker relativt til den korresponderende importprisen som er lik den eksogene verdensmarkedsprisen inklusive transportkostnader, nominell tollsats, samt eventuell endogen importkvoterente. Av disse elementene innebærer toll og kvoterente innenlandsk omfordeling, og disse proteksjonistiske tiltakene skaper prisvridninger som gir velferdseffekter ved omallokeringer indusert av en skattereform.

I MSG-6 kan produksjonen av de fleste varer og tjenester endres både gjennom endringer på bedriftsnivå og gjennom endogen etablering eller nedleggelse av bedrifter. Bedriftenes tilpasning er drevet av at produsentene maksimererer eiernes nåverdi av kontantstrømmen fra bedriften. Modellen gir en relativt detaljert beskrivelse av beskatningen av kapitalinntekter på bedriftens og eierens hånd. Som for husholdningene, er forventningene forutsatt å være perfekte. Modellen fanger opp at bedriftene innen samme næring har ulik produktivitet og størrelse, et forhold som er beskrevet i bl.a. Klette (1994). Bedriftenes produktfunksjon er i de fleste næringer karakterisert ved avtakende skalautbytte samtidig som positiv produksjon i seg selv krever en fast produksjonsuavhengig kostnad. De substituerbare produksjonsfaktorene består av arbeidskraft, tre typer realkapital, og fem grupper vareinnsats. Bedriftene fordeler endogent produksjonen mellom eksport- og hjemmemarkedet. Det innebærer stigende marginalkostnader å overføre leveranser mellom disse. På eksportmarkedet forutsettes norske bedrifter å stå overfor en eksogent gitt verdensmarkedspris. Det betyr at man i MSG-6 beregninger ikke kan få endogene bytteforholdsgevinster for enkeltvarer ved å variere eksportkvantum. På hjemmemarkedet er markedsstrukturen monopolistisk konkurranse. Holmøy og Hægeland (1997) gir en nærmere beskrivelse av denne bedriftsadferden.

Som i de fleste AGE modeller forutsettes det i MSG-6 at fleksible priser sørger for at tilbud er lik etterspørsel i alle markeder i hver periode, og at de enkelte aktørene ikke har noe incentiv til å forandre denne likevekten. Modellen er dynamisk da markedslikevekten i hvert år er avhengig av både akkumulasjon av realkapital gjennom tidligere år, og fordi intertemporale beslutninger er basert på perfekte eller modellkonsistente forventninger om fremtidige forhold.

En viktig egenskap ved modellen er at all ressursbruk har en alternativkostnad. Den samfunnsøkonomiske alternativkostnaden ved å bruke en ressursenhet er lik den velferdsøkning denne ressursen gir i den beste alternative anvendelsen. Eksistensen av alternativkostnader innebærer at konsumet av et gode ikke kan økes i et år uten at det fører til lavere konsum av andre varer i samme år og/eller til lavere konsum i andre perioder. Dette gjelder uansett om godet er produsert i Norge eller i utlandet. Hvis konsumgodet produseres innenlands brukes det ressurser i produksjonen som alternativt kunne vært benyttet til andre formål. F.eks. kunne man alternativt ha benyttet ressursene til å øke eksporten av den samme eller en annen vare, noe som ville gjort det mulig å øke importen i samme eller senere perioder. Man kunne brukt ressursene til å produsere kapitalvarer, hvilket ville økt produksjons- og konsummulighetene i fremtidige år. Man kunne alternativt også produsert andre konsumvarer. Ved bruk av arbeidskraft er det også et alternativ å ta fri i stedet for å arbeide. Modellens implisitte beregninger av alternativkostnader er selvsagt kritisk avhenging av at modellen forutsetter at produkter og faktorer kan bevege seg kostnadsfritt mellom ulike anvendelser. 7 Hvis man øker konsumet av en importert vare i et år, har dette en alternativkostnad i modellen fordi importutgiften må betales ved økt eksport, noe som legger beslag på ressurser som alternativt kunne vært brukt til å øke konsumet i en eller flere perioder. Denne alternativkostnaden fremkommer ved at MSG-6 inneholder et krav om langsiktig utenriksøkonomisk balanse.

Endringer i aggregert velferd i MSG-6 skjer ved at ressurser omallokeres mellom anvendelser der den marginale ressursbruken gir ulikt velferdsbidrag. Følgende liste oppsummerer hvilke typer reallokeringer som i prinsippet fanges opp i beregninger på MSG-6:

• endret konsumforløp over tid,

• endret fordeling av sparingen mellom realinvesteringer innenlands og finansinvesteringer i utlandet,

• endret fordeling av tidsbruken mellom fritid og arbeid,

• endret varesammensetning av konsumet i hver periode,

• endret handelsmønster, dvs. endringer i importinnhold i konsumet av de enkelte varene og endringer i sammensetningen av eksporten som finansierer importen,

• endret allokering av produksjonsfaktorer mellom næringer,

• endringer i antall bedrifter og varespekter innen hver næring.

Den empiriske betydningen av disse potensielle mulighetene for omallokeringer av ressursbruk vil variere med hvilke politikkendringer man beregner velferdsvirkningene av.

5.4.2 Direkte virkninger av reformen som fanges opp i MSG-6

Som påpekt innledningsvis studerer vi en flat skattereform definert ved i) fjerning av toppskatten, ii) heving av skattesatsen på alminnelig inntekt fra 28 til 31 pst., iii) provenynøytrale justeringer av fradrag og evt. andre overføringer mellom offentlig og privat sektor. La oss se nærmere på hvilke konsument- og produsentbeslutninger som påvirkes direkte av disse skatteendringene. Med direkte påvirkning menes her de ønskene om ny tilpasning som følger av de isolerte skatteendringene. En slik gjennomgang gir en oversikt over hvilke incentivvirkninger av den flate skattereformen som MSG-6 tar hensyn til. De direkte effektene kan avvike sterkt fra de totale effektene som beregnes av modellen. Det skyldes at de individuelle adferdsendringene ikke kan gjennomføres samtidig så lenge prisene på produkter og innsatsfaktorer holdes konstante. Økonomien vil komme ut av likevekt i den forstand at tilbudet vil avvike fra etterspørselen i de ulike markedene, og utenrikshandelen vil komme ut av langsiktig balanse. For å realisere en ny likevekt etter skattereformen kreves det derfor endringer i relative priser. Disse prisendringene gir tilbakevirkninger på konsumentenes og bedriftenes optimale tilpasninger, som krever nye tilpasninger av priser og kvanta osv. inntil en ny generell likevekt er etablert. Disse tilbakevirkningene omtales ofte som indirekte eller generelle likevektsvirkninger. I appendiks 1 forklarer vi nærmere hvordan de viktigste generelle likevektseffektene av en flat skattereform påvirker aggregert velferd og andre makroøkonomiske variable i MSG-6. Det vises også til Holmøy og Strøm (1997).

Fordelingen av tid mellom arbeid og fritid

MSG-6 er basert på standard økonomisk teori der konsumentene avveier nytten av fritid mot nytten av det konsumet de kan kjøpe ved å arbeide til gitt lønn etter skatt. Prisen på fritid måles som en alternativkostnad, d.v.s. som timelønnssatsen utbetalt til lønnstakeren minus marginalskatt. Redusert marginalskatt gir, cet. par., økt konsumreallønn og en positiv substitusjonseffekt på arbeidstilbudet. Modellen tar også hensyn til inntektseffekter av skattereformen på arbeidstilbudet. I forhold til vårt analyseformål har imidlertid modellen den svakheten at den aggregerte arbeidstilbudsadferden er modellert ved tilpasningen til én representativ konsument. I avsnitt 4.3 gjør vi nærmere rede for hvordan vi har anvendt modellen for å redusere betydningen av denne svakheten.

Fordelingen av forbruket over tid

Modellen forutsetter at konsumentenes intertemporale beslutninger kan beskrives gjennom tilpasningen til en representativ eviglevende konsument som har perfekte, dvs. modellkonsistente, forventninger om fremtidige forhold. Økningen i skatten på alminnelig inntekt gir lavere rente etter skatt for konsumentene. Den neddiskonterte prisen på fremtidige kjøp av både konsumgoder og fritid blir dermed høyere. Det gir isolert sett en substitusjonseffekt som fører til at konsumenten fremskynder forbruket av både konsumgoder og fritid, dvs. den årlige nyttestrømmen. Alternativt kan vi si at denne «renterelaterte» intertemporale substitusjonseffekten bidrar til å redusere sparingen. I den typen dynamiske likevektsmodeller for små åpne økonomier, som MSG-6 er et eksempel på, viser det seg imidlertid at den «renterelaterte» intertemporale substitusjonseffekten vil gi eksplosiv dynamikk og dermed meningsløse resultater så sant man ikke legger spesielle restriksjoner på bestemte eksogene variable. I avsnitt 4.4 forklarer vi nærmere hva disse problemene består i, samt den måten vi har «håndtert» dem på.

Sammensetningen av konsumetterspørselen

Ved kjøp av varige konsumgoder omregnes prisen til årlig kapitalkostnad som består av depresiering av kapitalen og en rentekostnad. Rentekostnaden representerer alternativkostnaden knyttet til å binde penger i varige goder. I MSG-6 er denne målt ved rente etter skatt på bankinnskudd. Økt skatt på alminnelig inntekt betyr at renten etter skatt på bankinnskuddet reduseres slik at de effektive rentekostnadene knyttet til kjøp av varige konsumgoder faller. I MSG-6, er dette momentet ivaretatt når det gjelder kjøp av henholdsvis bolig og bil. Når det gjelder bolig, men ikke bil, vil den flate reformen, gjennom økningen i skattesatsen på alminnelig inntekt, også skjerpe beskatningen av den beregnede avkastningen på boligkapitalen. Boligbeskatningsreglene gjør imidlertid denne skattepliktige avkastningen lav. Økningen i skattesatsen på alminnelig inntekt vil derfor bety relativt lite for skatten på imputert avkastning sammenlignet med den reduksjonen boligeierne får i kapitalkostnadene som følge av at rentekostnadene etter skatt reduseres. Derfor fører reformen til at den effektive kostnaden ved å eie slike varige konsumgoder, den såkalte brukerprisen, faller i forhold til andre konsumpriser. Det gir inntekts- og substitusjonseffekter på sammensetningen av det private konsumet. Spesielt får vi en positiv substitusjonsvirkning som øker etterspørselen etter boligkapital og biler. I tillegg vil fallet i prisene på varige goder bidra til at den generelle konsumprisindeksen faller. Dette gir økt konsumreallønn, og en positiv substitusjonseffekt på arbeidstilbud og total konsumetterspørsel.

Sammensetningen av innsatsfaktorer og investeringsadferd

Bedriftenes adferd påvirkes direkte av den flate skattereformen fordi bedriftenes overskudd og andre kapitalinntekter inngår i grunnlaget for skatten på alminnelig inntekt. Den direkte påvirkningen skjer gjennom endringer i de privatøkonomiske kostnadene ved å bruke realkapital i produksjonen. Kvantitativt er ikke de direkte virkningene på investeringsincentivene de samme for bedriftene som for konsumentene. Forskjellen skyldes at reduksjonen av bedriftsoverskuddet etter skatt som følge av økningen i skatten på alminnelig inntekt, ikke er svært ulik reduksjonen av renteinntekter etter skatt fra banksparing. Denne satsøkningen reduserer altså i langt likere grad enn hva tilfellet er ved boliginvesteringer både kapitalavkastningen etter skatt og de effektive rentekostnadene etter skatt. I det spesielle tilfellet hvor alle former for kapitalinntekter er uniformt beskattet og det ikke eksisterer noen skattekreditter knyttet til f.eks. avskrivningene, er kapitalbeskatningen nøytral. I en slik situasjon er den relative lønnsomheten av bedriftenes investeringer i henholdsvis real- og finanskapital upåvirket av endringer i den generelle skattesatsen på kapitalinntekter. Da vil slike endringer heller ikke påvirke bedriftenes etterspørsel etter innsatsfaktorer, herunder kapital, og produkttilbud.

Full nøytralitet i bedrifts- og kapitalbeskatningen er det i praksis umulig å oppnå. Tallfestingen av MSG-6 innebærer at avskrivningene, også etter skattereformen av 1992, i noen grad overvurderer den korresponderende økonomiske depresieringen av realkapitalen for de fleste kapitalarter og næringer. Dette gir bedriftene en skattekreditt, og verdien av denne øker med skattesatsen på bedriftsoverskuddet. En økning i skattesatsen på alminnelig inntekt fra 28 til 31 pst. gir kapitaleierne lavere avkastning etter skatt ved både finans- og realinvesteringer. For de arter og næringer der avskrivningene gir en skattekreditt, vil imidlertid dette tapet i avkastning være minst ved realinvesteringer. Det gir et incentiv til å øke realinvesteringene på bekostning av finansinvesteringer, og fører til høyere kapitalintensitet i bedriftenes faktorsammensetning. Vi viser for øvrig til Holmøy, Larsen og Vennemo (1993) og Holmøy, Nordén og Strøm (1995) for en detaljert dokumentasjon av de skattemodifiserte brukerprisene på realkapital som er implementert i MSG-6.

Bedriftsetableringer

For de fleste næringer innenfor industri og tjenesteyting gir MSG-6 en grov beskrivelse av hva som bestemmer bedriftsstørrelsen og antall bedrifter i hver bransje. Modellen følger på dette punktet standard økonomisk teori som tar utgangspunkt i at hver bedrift må betale en viss fast kostnad som ikke varierer med produksjonsnivået for å produsere. Dersom bedriftens overskudd etter skatt er større (mindre) enn det som dekker den faste kostnaden omregnet til annuitet, vil antall bedrifter i denne bransjen øke (avta). Modellen beregner kun endringer i likevektssituasjoner kjennetegnet ved at overskuddet etter skatt er akkurat like stort som den faste kostnaden. En økt skattesats på alminnelig inntekt, og dermed overskudd, vil redusere antall bedrifter dersom de faste kostnadene ikke fullt ut kan trekkes fra i bedriftens skattegrunnlag. Det vil være de minst lønnsomme bedriftene som faller fra inntil de gjenværende har oppnådd en tilstrekkelig økning i overskuddet før skatt. Da en slik avskalling av bedrifter gjør seg gjeldende i nesten alle næringer, gir denne skattesatsendringen et negativt bidrag til innenlandsk produksjon og faktorbruk. I MSG-6 vil imidlertid dette bidraget typisk være lite fordi de bedriftene som har lavest lønnsomhet også produserer minst. Netto bidraget til lavere innenlandsk produksjon og faktorbruk blir også redusert av at bedriftsavgang fører til at de gjenværende bedriftene blir større.

5.4.3 Nærmere om bestemmelsen av arbeidstilbudet i beregningene

Diskusjonen av flate skattereformer har vært spesielt konsentrert om virkningene på arbeidstilbudet og de velferdseffekter som en slik endring av ressursbruken kan gi, jfr. bl.a. ACS98. Vi vil derfor gjøre detaljert rede for hva som bestemmer virkningene på arbeidstilbudet i vår analyse.

I utgangspunktet er det opplagt at en analyse av arbeidstilbudseffektene av en flat skattereform krever en disaggregert beskrivelse av konsumentenes tilpasning. De arbeidstakere som i utgangspunktet befinner seg i gruppen av «toppskatteytere», heretter TS, vil få redusert sin marginalskatt. Det motsatte er tilfelle for de som befinner seg i gruppen av «lavinntektsarbeidstakere», heretter LI, som er definert ved at de initialt ikke tjener nok til å betale toppskatt, men kun betaler alminnelig inntektsskatt. Substitusjonseffekten av de partielle endringene i skattesatsene, og dermed konsumreallønn, går i motsatt retning for arbeidstilbydere i de to gruppene. Den kompenserte etterspørselsfunksjonen 8 for fritid (konsum) får et negativt (positivt) skift for TS. De tilsvarende etterspørselsfunksjonene for LI får motsatte skift. For å si noe om de aggregerte kompenserte endringene i arbeidstilbud og konsum, må man aggregere over endringer som går i ulik retning. Avhengig av styrken i de ulike konsumenters tilpasning, og hvilken vekt de har i de aggregerte etterspørselsnivåene, kan totaleffektene gå i begge retninger.

Konsumenttilpasningen i den ordinære MSG-6 modellen er på den annen side beskrevet ved adferden til én representativ konsument (husholdning). Denne formuleringen har det ikke vært mulig å endre innenfor tidsrammen for denne rapporten. Vi har imidlertid forsøkt å minimere graden av unøyaktighet ved å supplere beregningene på MSG-6 med tilleggsresonnementer utenfor denne modellen. Vi beregner endringene i konsumenttilpasningen i to trinn. I det første trinnet resonnerer vi som om vi har to typer representative konsumenter, en fra hver av gruppene TS og LI. Vi anslår de direkte virkningene av endrede skattesatser på etterspørselen etter fritid og konsum for hver av de to gruppene, mens konsumpriser, lønn før skatt og nyttenivå holdes fast. Som vi kommer tilbake til, gjør mangel på relevante data og empiriske analyser disse anslagene svært usikre. Deretter aggregerer vi de anslåtte etterpørselseffektene over alle konsumenter i begge grupper, for å få et anslag på skiftet i de aggregerte ettepørselsfunksjonene i MSG-6.

Trinn 2 starter med at vi lar de aggregerte etterspørselsfunksjonene for konsum og fritid i MSG-6 få skift svarende til skiftene anslått til slutt i trinn 1. Disse skiftene implementeres samtidig som vi implementerer endringene i satsene for toppskatten og alminnelig inntekt. Vi bruker nå MSG-6 til å simulere virkningene av disse eksogene skiftene i skattesatser og kompenserte etterspørselsfunksjoner. Disse virkningene vil inneholde reperkusjoner på konsumpriser, lønn før skatt og nyttenivå som påvirker konsum- og fritidsetterspørselen. Vi antar at disse indirekte virkningene av skattereformen treffer alle konsumenter likt. (Dette krever bl.a. at det skjer en omfordeling mellom gruppene via tiltak som virker som rundsum overføringer.) Gitt at den gjennomsnittsadferden som er modellert i MSG-6 er autonom overfor de endringene vi beregner på dette trinnet, kan vi da benytte denne modellen til å fange opp de generelle likevektsvirkningene på arbeidstilbud og konsum.

Når det gjelder trinn 1, foreligger det ingen empiriske arbeider som gir oss de anslagene vi trenger. Vi mangler viktig informasjon om essensielle konsumdata for konsumentene i de ulike gruppene og om hvordan de reagerer på skatteendringer. Alle anslag på de skattegenererte skiftene i etterspørselsfunksjonene må involvere mye skjønn og vil være svært usikre. På denne bakgrunn har det liten hensikt å spekulere lenge på hvilket punktestimat som er mest sannsynlig for de aggregerte skiftene. I stedet har vi valgt å la vurderingene av de gruppespesifikke effektene munne ut i følgende tre alternativer som alle synes plausible:

1. Null-alternativet: Her antar vi at de gruppespesifikke skiftene i hver av de kompenserte etterspørselsfunksjonene nøyaktig oppveier hverandre. Det betyr at skiftene i de aggregerte kompenserte etterspørselsfunksjonene for fritid og konsum begge er 0.

2. Pluss-alternativet: Her antar vi at effektene i TS dominerer i beregningen av de aggregerte gjennomsnittsskiftene i den grad at den aggregerte etterspørselsfunksjonen for fritid (konsum) får et negativt (positivt) skift på 1 pst. Med vårt anslag på den initiale tidsallokeringen, innebærer dette et positivt skift i arbeidstilbudet på snaue 1,3 pst.

3. Minus-alternativet: Her er effektene på arbeidstilbudet nøyaktig motsatt av det de er i pluss-alternativet. Alternativet er basert på at TS-gruppens arbeidstilbud er svært uelastisk overfor endrede relative priser sammenlignet med LI gruppen.

Det området som spiles ut av disse tre alternativene innebærer moderate kompenserte endringer i konsumenttilpasningen. I det følgende trekker vi frem de momenter som har ledet til at våre anslag er såvidt beskjedne. En bihensikt ved denne fremstillingen er å klarlegge hvilken informasjon som kreves for utarbeide slike anslag, og peke på de variable der informasjonsgrunnlaget er svakt. Vi viser til Bye og Holmøy (1999) for en mer detaljert fremstilling.

Først må man definere de to gruppene TS og LI og beregne gjennomsnittlige marginale skattesatser for disse. Vår ambisjon er begrenset til å studere arbeidstilbudsendringer for dem som tilhører arbeidsstyrken. Dette er betydelig færre enn antall skatteytere. For TS antar vi at alle skatteytere i gruppen tilhører arbeidsstyrken fordi disse stort sett arbeider relativt mye. Gruppen LI består i vår analyse av arbeidsstyrken minus dem som er plassert i TS. Vi har tatt utgangspunkt i personskattesatsene som gjaldt i 1995. Vi forenkler beregningene ved kun å se på regler for skatteklasse 1 som fanger opp de fleste skatteyterne. Sentrale karakteristika ved personbeskatningen i dette året er oppsummert i tabell 5.1.

Trygdeavgiften på 7,8 pst. regnes som en skatt på lønn, slik at ikke noe av dette premiebeløpet betraktes av konsumenten som sparing som han likevel ville foretatt. I vår analyse betrakter vi toppskatteyterne som én TS gruppe. Vi beregner en gjennomsnittlig marginalskattesats for denne gruppen som et veid gjennomsnitt av marginalskattesatsene for de som betaler henholdsvis 9,5 og 13,7 pst. Siden vi er interessert i den gjennomsnittlige skattesatsen som arbeidstilbyderne står overfor når de skal endre sin tilpasning på marginen, bruker vi antall skatteytere innenfor hver av de to toppskattegrensene som vekter. Vi finner da en gjennomsnittlig marginalskattesats for TS på 48,2 pst., og den gjennomsnittlige toppskattesatsen anslås dermed til 48,2 - (28,0 + 7,8) = 12,4 pst. i 1995.

MSG-6 beskriver konsumentens tilpasning gjennom én representativ aktør, og vi må derfor også beregne en gjennomsnittlig marginal skattesats på lønnsinntekt. Basert på antall personer i TS og LI som vekter, blir denne gjennomsnittssatsen 40,2 pst. Den flate skattereformen implementeres i MSG-6 som en reduksjon av denne gjennomsnittlige marginale skattesatsen med 4,4 prosentpoeng, samt en økning fra dette nivået på 3 prosentpoeng i skattesatsen på alminnelig inntekt. Dette gir en ny gjennomsnittlig marginal skattesats lik 38,8 pst. Tabell 5.2 oppsummerer endringene for de aggregerte gruppene.

For å finne skiftene i de kompenserte etterspørselsfunksjonene må vi anslå kompenserte adferdsendringer som følge av de partielle endringene i skattesatsene. Det finnes flere økonometriske studier av hvordan ulike konsumenter vil reagere på slike skatteendringer. Siden MSG-6 modellen har et strengt mikroøkonomisk teoretisk fundament, er det lettere å forholde seg til og tolke økonometriske analyser som også hviler på dette grunnlaget. Derimot er det vanskelig å hente informasjon fra økonometriske studier basert på aggregerte tidsserier. Begreper som krysspriselastisiteter, substitusjons- og inntektseffekter er typisk ikke identifisert i disse analysene. Det sentrale mikrobaserte økonometriske arbeidet på norske data er det som presenteres i Aaberge et al. (1995), som er basert på data fra 1979. ACS98 presenterer oppdaterte estimater basert på data fra 1986. Men heller ikke resultatene fra denne analysen er lette å oversette til parametre i et enklere etterspørselssystem. Det skyldes først og fremst følgende forhold:

• De estimerte resultatene bygger på tverrsnittstall fra 1986. Det er grunn til å anta at adferden har endret seg siden den gang. Spesielt er det nærliggende å anta at kvinners adferd har utviklet seg til å bli likere menns. Det trekker i så fall i retning av et mindre lønnselastisk arbeidstilbud.

• Data er hentet fra et utvalg av ektepar, mens vi trenger estimater for hele yrkesbefolkningen. Dersom ekteparenes adferd er noenlunde representativ for den gjennomsnittlige adferden, er ikke dette noen alvorlig mangel.

• Individene i utvalget arbeider langt flere timer enn det som nasjonalregnskapet rapporterer som et normalårsverk. Den initiale fordelingen av konsumentens tidsbeholdning på arbeid og fritid, samt initiale budsjettandeler for fritid og konsum, påvirker mikroelastisitetene. F.eks. er sammenhengen mellom de relative endringene i fritid og arbeidstilbud gitt ved l =-( F/ L) f, der F er initial fritid, L er initial arbeidstid, mens l og f er relative endringer i disse to variablene.

• Elastisitetene som presenteres i Aaberge et al. (1995) og ACS98, kan strengt tatt ikke tolkes som uttrykk for en ren atomistisk konsumentadferd. En grunn til dette er at adferden er påvirket av at individene har stått overfor elementer av effektiv rasjonering på etterspørselssiden som «presser» tilpasningen av deltids- og heltidsmønsteret inn i den observerte arbeidstidsfordelingen. De simulerte arbeidstilbudseffektene i Aaberge et al. (1995) og ACS98 kan derfor i noen grad tolkes som resultatet av en simultan markedsmodell for sysselsetting.

• Selv om de simulerte effektene i ACS98 tolkes som «dype» parametre i konsumentadferden, kan de ikke brukes direkte til kalibrering av en preferansefunksjon for en representativ konsument, heller ikke innenfor de gruppene som ACS98 splitter sin populasjon opp i. En ser direkte fra de rapporterte elastisitetene at Slutskyligningen ikke er oppfylt (til tross for at elastisitetene kalles Slutsky og Cournot). Dette burde ikke overraske. Det følger fra teorien om aggregerte etterspørselssystemer at av de egenskapene som gjelder for individuelle etterspørselsfunksjoner, er det kun prishomogeniteten som holder generelt for aggregerte systemer. Det er derfor selvsagt ingen svakhet ved arbeidet at Slutskyligningen ikke holder for aggregerte elastisiteter, men det blir vanskelig å bruke dem til å tallfeste et individuelt etterspørselssystem. Skal man f.eks. tro på Slutsky- eller Cournotelastisitetene?

• For vårt formål er en disaggregering etter inntekt sentralt. De presenterte resultatene i ACS98 grupperer sampelet i tre grupper, de 10 pst. fattigste, de 10 pst. rikeste og resten. Toppskattegrensen befinner seg trolig relativt nær medianen for den store gruppen med midlere inntekter, men basert på den dokumenterte informasjonen, kan man ikke vekte sammen resultatene i ACS98 uten å benytte en skjønnsmessig fordeling av husholdningene på gruppene TS og LI .

Alt i alt ville det likevel være misvisende å konkludere med at Aaberge et al. (1995) og ACS98 ikke gir holdepunkter for tallfesting av arbeidstilbudsadferden. De tilsier at arbeidstilbudets ukompenserte lønnselastisitet er positiv for alle spesifiserte grupper. Arbeidstilbudet er tilnærmet uelastisk mhp. både relative priser og inntekt for høyinntektsgruppene, mens det er mer elastisk desto dårligere arbeidstilbyderne tjener i utgangspunktet. 9 Endelig synes kvinners arbeidstilbud å være mer lønnselastisk enn menns, men det kan være vanskelig å skille kjønnsforskjeller i elastisitetene fra forskjeller som kan henføres til inntektsforskjeller. Vi har benyttet disse hovedresultatene fra Aaberge et al. (1995) og ACS98 som et utgangspunkt for å anslå kompenserte etterspørselselastisiteter for gruppene TS og LI, samt for det fullstendig aggregerte systemet som er implementert i MSG-6.

Fjerning av (den gjennomsnittlige) toppskattesatsen på 12,4 prosentpoeng og en økning på 3 prosentpoeng i skattesatsen for alminnelig inntekt, fører til at den gjennomsnittlige marginalskatten på lønn faller fra 48,2 til 38,8 pst. for TS-gruppen. Isolert sett innebærer dette en økning i den relative fritidsprisen for denne gruppen på 18,1 pst. Utfra de ovennevnte mikrøkonomtriske studiene, har personer i TS en relativt lav substitusjonselastisitet mellom konsum og fritid, og vi antar derfor at denne prisendringen gir svært moderate positive skift i de kompenserte funksjonene for konsumetterspørsel og arbeidstilbud. For LI fører de isolerte skattesatsendringene til økning i marginalskattesatsen fra 35,8 til 38,8 pst. For gitt konsumpris og lønn før skatt gir dette en reduksjon i forholdet mellom prisen på fritid og konsumprisindeksen på 4,7 pst. Ifølge mikroanalysene inneholder imidlertid denne gruppen flere personer som har relativt sett større substitusjonselastisitet mellom konsum og fritid. Dette gir skift i de kompenserte etterspørselsfunksjonen for fritid og konsum som går i motsatt retning av hva vi får for TS. Selv om skatteendringene isolert sett gir en endring i relative priser for TS som er mer enn fire ganger så sterk i absoluttverdi som den LI opplever, trekker det vi antar om størrelsesforholdene for de kompenserte lønnselastisitetene i motsatt retning. Vi må også ta hensyn til antall arbeidstilbydere i de to gruppene når vi skal veie sammen de gruppespesifikke skiftene. På dette siste punktet har vi regnet om disse skiftene til endringer i timeverk som har samme produktivitet som gjennomsnittsarbeideren i hele økonomien. Denne omregningen er basert på at forskjellen mellom gjennomsnittlig timelønn for gruppen og gjennomsnittslønn for alle lønnstakere i økonomien avspeiler forskjellene i arbeidsproduktivitet.

Det gjenstår å gjøre rede for de empiriske forutsetningene i den aggregerte modelleringen av konsumentenes arbeidstilbud i MSG-6. Som sagt, vil disse egenskapene være begrenset til å bestemme de indirekte virkningene på konsum og arbeidstilbud av skattereformene som følger av tilbakevirkninger på lønn før skatt, konsumpriser og nytte. Vi har lagt vekt på at tallfestingen av denne aggregerte delmodellen ikke skal være inkonsistent med et gjennomsnitt over den gruppespesifikke adferden. Nyttefunksjonen, definert over konsum og fritid, er homotetisk og har konstant substitusjonselastisitet, dvs. en såkalt CES 10-funksjon. Det er antatt at en del av totaltiden som en representativ arbeidstilbyder disponerer over i løpet av et år ikke kan allokeres til arbeid eller det som vi definerer som fritid. Nærmere bestemt har vi antatt at alle lørdager og søndager, samt 25 fridager pr. år ikke er allokerbare. I løpet av hver av de gjenværende 236 arbeidsdagene er det antatt at 12 timer går med til nødvendige ærend som ikke inngår i avveiningen mellom konsum og fritid. Denne partielle modellens marginalegenskaper er oppsummert i tabell 5.3.

Partielt sett har modellen for arbeidstilbud i MSG-6 følgende egenskaper mhp. marginal timelønn etter skatt. Den ukompenserte arbeidstilbudselastisiteten er 0,1 som innebærer en lite elastisk, men stigende arbeidstilbudskurve. Den kompenserte arbeidstilbudselastisiteten er 0,49. Disse elastisitetene er konsistente med en substitusjonselastisitet mellom fritid og konsum på 0,6. Budsjettandelene for konsum og fritid er antatt å være henholdsvis 0,60 og 0,40. Forskjellen mellom den kompenserte og ukompenserte partielle lønnselastisiteten impliserer en sterkere negativ inntektseffekt på arbeidstilbudet enn det man kan tolke ut av estimatene/simuleringene i ACS98.

5.4.4 Nærmere om bestemmelsen av de intertemporale substitusjonsvirkningene i beregningene

Intertemporal substitusjon i form av at nytten av konsum og fritid utsettes, vil øke den samlede velferden dersom en slik sparing gir en avkastning i form av neddiskontert økning i nytten i senere perioder som overstiger det umiddelbare nyttetapet. Dette vil være tilfellet dersom den samfunnsøkonomiske avkastningsraten på sparingen er høyere enn konsumentenes rente etter skatt. En slik positiv forskjell er til stede når sparingen skjer i form av finansinvesteringer i utlandet fordi den samfunnsøkonomiske avkastningsraten da er lik den gitte verdensmarkedsrenten før skatt. Skatteregler gjør at den samme konklusjonen ikke uten videre kan trekkes når sparingen skjer i form av realinvesteringer innenlands.

I avsnitt 4.2 gjorde vi rede for at økt skatt på renteinntekt vil gi det vi kalte en renterelatert intertemporal substitusjonseffekt som fører til at nyttestrømmen skyves frem i tid. Ifølge resonnementet over bidrar denne omallokeringen til et velferdstap. Det er imidlertid ikke mulig å ta hensyn til den renterelaterte intertemporale substitusjonseffekten på en fullt ut konsistent måte innenfor den klassen av intertemporale likevektsmodeller for små åpne økonomier som MSG-6 er et eksempel på. Det som i denne sammenheng er den kritiske egenskapen ved disse modellene, er at renten er forutsatt å være eksogent gitt på verdensmarkedet. For en liten åpen økonomi som den norske virker ikke denne forutsetningen spesielt kontroversiell. Problemet består i at modellen ikke vil produsere likevektsløsninger som nærmer seg nivåer som vil være stasjonære over tid, dersom ikke renten etter skatt er eksakt lik konsumentens subjektive tidspreferanserate. Denne raten kan tolkes som konsumentens subjektive diskonteringsrente ved avveining av nytte i ulike perioder, og den kan tolkes som et uttrykk for utålmodighet. I MSG-6 er denne raten også eksogen, i tråd med standardformuleringene av tilsvarende teoretiske modeller. Kravet om at modellen ikke skal generere eksplosive tidsbaner, som før eller senere vil bli helt urealstiske, er dermed at to eksogene størrelser settes lik hverandre. En slik likhet kan åpenbart ikke gjelde både før og etter en skattereform som øker skattesatsen lagt på renteinntekter.

I våre beregninger har vi valgt å la rente etter skatt være lik tidspreferanseraten i referanseberegningen av økonomiens forløp og velferd før skattereformen. Problemene som følge av mangel på stabilitet i tidsutviklingen etter reformen har vi «håndtert» - altså ikke løst - på ulike måter. Disse er beskrevet og i Bye, Holmøy og Strøm (1999), hvor vi også gir en mer utfyllende beskrivelse av hva stabilitetsproblemet består i, samt viser den kvantitative betydningen av å velge de ulike måtene for «håndtering». Litt grovt kan vi si at vi håndterer problemet ved å endre konsumentens intertemporale preferansestruktur i simuleringene av reformen på ulike måter slik at likevektsløsningene på lang sikt når stasjonære nivåer. Det er imidlertid et viktig poeng at vi lar dette preferanseskiftet skje langt frem i tid i forhold til startåret for simuleringene. Det betyr at de tilpasninger som genereres av dette skiftet har liten betydning for nåverdien av inntekts- og utgiftsstrømmer, og utslagene på velferden av å velge ulike preferanseskift blir svært små.

Siden sparingen er skattlagt, ville vi på grunnlag av resonnementet over forvente et negativt velferdsbidrag fra den renterelaterte intertemporale substitusjonseffekten som fører til at nyttestrømmen fremskyndes. Følsomhetsberegninger i Bye, Holmøy og Strøm (1999) viser også at dette er tilfelle. Imidlertid viser disse beregningene også at dette negative velferdsbidraget er av relativt liten kvantitativ betydning. Nedjusteringen av velferdseffekten er mindre enn 0,02 prosentpoeng. Samtidig er det langt vanskeligere å gi en oversiktlig fremstilling av reformvirkningene når vi tar hensyn til den renterelaterte intertemporale substitusjonseffekten, fordi de varierer så mye over tid. Spesielt er de langsiktige stasjonære effektene ikke lenger informative i forhold til hva som skjer i de årene som har størst neddiskontert betydning for velferdseffektene. Vi taper altså lite i nøyaktighet når det gjelder samlet velferdseffekt, samtidig som de sentrale effektene blir langt lettere å fremstille når vi neglisjerer den renterelaterte intertemporale substitusjonseffekten. Kombinasjonen av at tapet av presisjon i velferdsanslaget er lite mens den fremstillingsmessige gevinsten er stor, har ledet oss til å nøytralisere den renterelaterte intertemporale substitusjonseffekten i de beregningene som presenteres og tolkes i denne rapporten. Rent teknisk er dette gjort ved sette ned tidspreferanseraten til nivået for renten etter skatt etter reformen fra og med første simuleringsår.

5.5 Beregningsresultater

Prisen på fritid = lønn etter marginalskatt øker med 2,3 pst. i gjennomsnitt for hele arbeidsstyrken som direkte følge av den flate skattereformen alene, før vi tar hensyn til endringer i lønn før skatt. Dette er et resultat av at marginalskatten faller relativt mye for initiale toppskatteytere, mens den øker noe for de som initialt ikke betaler toppskatt.

5.5.1 Null-alternativet: Ingen direkte effekt på den aggregerte kompenserte arbeidstilbudsfunksjonen

Her forutsettes det at den flate skattereformen ikke gir noe skift i de aggregerte kompenserte etterspørselsfunksjonene for fritid og konsum. Resultatene gjengitt i tabell 5.4 viser at reformen gir en helt ubetydelig velferdsgevinst. Generelt er de økonomiske virkningene svært beskjedne i dette alternativet.

Som et utgangspunkt for tolking av resultatene, kan vi slå fast at dersom det ikke hadde vært for at ikke-nøytral kapitalinntektsbeskatning fører til en viss reduksjon av brukerprisene på ulike typer realkapital, ville den flate skattereformen i dette tilfellet ikke hatt noen realøkonomiske effekter overhodet. Den lille velferdsgevinsten vi finner er i hovedsak et resultat av at sysselsettingen øker. Økt sysselsetting gir velferdsgevinst fordi skattesystemet både før og etter reformen inneholder en stor effektiv skattesats på lønnsinntekt. Som påpekt i avsnitt 2 og 3, omfatter denne både den personlige marginalskatten på lønn, arbeidsgiveravgiften og indirekte skatter på konsumet. Den samfunnsøkonomiske konsumavkastningen av å øke arbeidsinnsatsen er dermed langt større enn den privatøkonomiske. I tillegg til de konsummuligheter som individet selv tar hensyn til at en ekstra arbeidstime gir, skaper arbeidet også verdier som tilfaller det offentlige gjennom beskatningen. En provenynøytral reform sørger imidlertid for at konsumentene får utbetalt alle ekstra skatteinntekter. Siden individet i utgangspunktet har tilpasset seg optimalt slik at den privatøkonomiske konsumavkastningen av å arbeide en time ekstra gir den samme nytten som han opplever ved å ta fri, vil den samfunnsøkonomiske netto velferdsgevinsten av å motivere individet til å bytte en time fritid med en time arbeid være lik de ekstra skatteinntekter som den marginale arbeidstimen genererer.

Økningen i sysselsettingen i null-alternativet er pr. forutsetning utelukkende et resultat av indirekte generelle likevektsvirkninger. Den viktigste årsaken til økningen viser seg å være en overveltningseffekt fra et annet marked, nemlig boligmarkedet. Som forklart i avsnitt 4.2, fører økningen i skatten på alminnelig inntekt til at brukerprisen på boligkapital og dermed bokostnadene faller relativt markert. Årsaken til dette er at rentefradraget blir mere verd, og denne effekten er sterkere enn effekten av økt skatt på imputert avkastning av boligkapitalen. Det bidrar til at konsumprisindeksen faller, og økt konsumreallønn gir en positiv substitusjonseffekt på arbeidstilbudet. Den beregnede sysselsettingsveksten er imidlertid også influert av flere forhold som modifiserer denne effekten. For det første må timelønnssatsen før skatt falle for at arbeidsmarkedet skal være villig til å absorbere den tilbudsøkningen som følger direkte av lavere bokostnader. I forhold til størrelsesordenen på de effektene vi finner, er denne modifikasjonen relativt viktig. Den reduserer økningen i prisen på fritid fra 2,3 pst. til 1,8 pst. For det andre øker prisene på de fleste konsumvarer utenom bolig. For det tredje virker inntektsvirkningen av velferdsøkningen modifiserende på økningen i arbeidstilbudet.

Tendensen til at prisene på andre konsumvarer enn boligkonsum øker reflekterer at produsentprisene på hjemmeleveranser øker i de fleste næringer. Disse er bestemt som en konstant mark-up faktor multplisert med marginalkostnaden knyttet til hjemmeleveransene. Økningen i hjemmeprisene må derfor skyldes økte marginalkostnader. Mens lønnsnedgangen bidrar til å gi bedriftenes marginalkostnadskurver et negativt skift, bidrar økt sysselsetting og produksjon i de enkelte bedriftene til høyere marginalkostnader pga. avtakende skalautbytte. I de fleste næringer dominerer den sistnevnte kostnadseffekten. 11. Økningen i produsentprisene på hjemmeleveranser fører til, og blir samtidig forsterket av, at prisene på kapitalvarer, særlig bygningskapital, og andre hjemmeproduserte innsatsvarer øker.

Produsentprisene øker i de fleste næringene da de er et veid gjennomsnitt av prisene på hjemmeleveranser og de konstante eksportprisene. Kombinasjonen av lønnsnedgang og tendensen til økte marginalkostnader reflekterer et fall i arbeidskraftens marginalproduktivitet. 12. Dette resultatet illustrerer en viktig generell likevektseffekt: økonomien absorberer ikke økningen i arbeidstilbudet uten at produktiviteten går ned. Denne modifikasjonen av velferdsgevinsten av økt sysselsetting neglisjeres i partielle modellanalyser der priser og lønn før skatt er konstante pr. forutsetning.

Kombinasjonen av konstante importpriser, svak prisvekst på norske hjemmeleveranser og lønnsnedgang fører til at prisene på kapitalvarer og andre innsatsvarer øker i forhold til prisen på arbeidskraft. Bidraget til endrede kapitalkostnader av økt skattesats på kapitalinntekter betyr lite i denne sammenheng. Endringene i de relative faktorprisene gir substitusjon i retning av høyere arbeidsintensitet i bedriftene. Beregningene viser imidlertid at makroforholdet mellom kapital og arbeidskraft endres motsatt av hva det gjør i mikro. Forskjellen er et resultatet av en Rybzynski-effekt knyttet til ekspansjonen i den ekstremt kapitalintensive boligsektoren.

Oppbyggingen av realkapitalen finansieres hovedsaklig ved opplåning i utlandet. Beregningene viser at investeringsutgiftene øker tilnærmet like mye som overskuddet på driftsbalansen reduseres i den første delen av simuleringsperioden. Tilbakebetaling av utenlandsgjelden fører til at eksportoverskuddet i den langsiktige likevekten har økt som følge av reformen.

5.5.2 Pluss-alternativet: Positivt direkte skift i den aggregerte kompenserte arbeidstilbudsfunksjonen

Vi ser nå på effektene i det tilfellet der vi baserer oss på at de initiale toppskatteyterne er såvidt lønnselastiske i sitt kompenserte arbeidstilbud at den aggregerte fritidsetterspørselen får et negativt skift på 1 pst. Skiftet i den kompenserte arbeidstilbudsfunksjonen blir da 1,3 pst. med våre anslag på initial aggregert tidsallokering. Resultatene lar seg forklare kvalitativt ved de resonnementene som ble gjennomført i forrige avsnitt; velferden øker av å øke arbeidsinnsatsen fremfor å ta fri, men økningen er klart modifisert av generelle likevektseffekter på relative priser, jfr. tabell 5.5, første tallkolonne. I gjennomsnitt for alle konsumenter fører reduksjonen i timelønn før skatt til at økningen fritidsprisen reduseres fra 2,3 pst. til 0,9 pst. Hvis vi ser på den gjennomsnittlige konsumreallønnssatsen før skatt, er imidlertid den totale endringen også påvirket av at konsumprisindeksen faller, altså en annen likevektsvirkning som trekker i motsatt retning av endringen i lønn før skatt. Totalt modifiseres økningen i konsumentenes gjennomsnittlige reallønn fra den direkte skatteeffekten på 2,3 pst. til 1,8 pst. på lang sikt.

Modifikasjonene via lønn før skatt, konsumpriser og velferd fører til at den langsiktige likevektsøkningen i sysselsettingen blir 0,86 pst., dvs. en økning som er vel 0,4 prosentpoeng mindre enn det initiale tilbudsskiftet. Sysselsettingsveksten drar med seg økt innsats av andre faktorer. Realkapitalen øker på lang sikt prosentvis like mye som sysselsettingen. BNP-veksten er imidlertid kun 0,63 pst. Forskjellen mellom BNP-veksten og veksten i arbeidskraft og kapital skyldes dels at modellen forutsetter avtakende skalautbytte, og dels en tendens til at ressursene beveger seg til næringer hvor deres marginalproduktivitet er lavere enn de var i de næringer som avgir ressurser. Et viktig bidrag i så måte er veksten i boligkapitalen.

For å illustrere den kvantitative betydningen av endrede brukerpriser på realkapital, har vi i den siste kolonnen i tabell 5 rapportert virkningene i det hypotetiske tilfellet der økningen i den alminnelige inntektsskatten ikke legges på kapitalinntekter. Vi ser at makroeffektene er lite påvirket av dette, men tallene bekrefter at bokostnader og boliginvesteringene påvirkes relativt mye av økningen i skattesatsen på alminnelig inntekt når det ikke samtidig foretas en utvidelse av grunnlaget for boligbeskatningen.

5.5.3 Minus-alternativet: Negativt direkte skift i den aggregerte kompenserte arbeidstilbudsfunksjonen

MSG-6 er med relativt god tilnærming lineær i relative endringer når det gjelder makroøkonomiske kvantumseffekter innenfor et relativt vidt variasjonsområde. For velferdsendringen, samt langsiktige endringer i nytte, konsum, fritid og BNP kan derfor beregningene foran brukes med god tilnærmelse som multiplikatorer i forhold til andre skift i de kompenserte etterspørselsfunksjonene for konsum og fritid. I minusalternativet er det forutsatt at de aggregerte skiftene i de kompenserte etterspørselsfunksjonene for fritid og konsum er motsatt av hva vi har antatt i pluss-alternativet. Beregningene bekrefter at de relative endringene i de nevnte makrostørrelsene er omtrent motsatt like sterke som forskjellene mellom pluss- og null-alternativet.Velferdstapet blir 0,06 pst.

5.6 Konklusjoner

Det første som bør sies om de kvantitative anslagene på virkningene av en flat skattereform som presenteres i denne rapporten, er at de er svært usikre. Kildene til usikkerheten er flere. For det første hviler mange av de empiriske egenskapene i modellen MSG-6 på et usikkert empirisk grunnlag. For det andre er flere effekter ikke innarbeidet i modellen. Dette gjelder bl.a. bedriftenes valg når det gjelder lokalisering innenlands eller utenlands. Vi har for det tredje påpekt at heterogeniteten innen husholdningssektoren, både når det gjelder skatteposisjon og adferd, burde ivaretas på en bedre måte enn det vi har hatt mulighet til å gjøre i denne analysen. Forholdet mellom individuell konsumentadferd og husholdningsadferd er også problematisk. For det fjerde er det genuin usikkerhet knyttet til konsumentadferden som vedrører arbeidstilbudet. Alt i alt bør beregningene i denne rapporten derfor tolkes med varsomhet. De er trolig bedre egnet til å klarlegge hvilke tilleggseffekter som fanges opp i en generell likevektsanalyse utover de som inkluderes i mer partielle analyser.

Vi har lagt stor vekt på at dersom reformen leder til økt arbeidstilbud, vil det gi en positiv velferdseffekt. Det skyldes at den totale skattekilen på konsumavkastningen av å arbeide fremfor å ta fri er svært stor både før og etter den flate skattereformen. Til tross for den nevnte usikkerheten knyttet til resultatene, er det ikke tilfeldig at vi har konsentrert oss om å se på alternativer som alle gir svært små velferdseffekter. I det alternativet som gir størst vekst i sysselsettingen, øker vår velferdsindeks med mellom 0,08 og 0,10 pst., avhengig av hvordan man tar hensyn til den intertemporale substitusjonseffekten på fordelingen av velferdsgevinsten over tid. I det alternativet som gir negativ sysselsettingseffekt, beregner vi et velferdstap på 0,06 pst.

En viktig grunn til at effektene er små er at den flate skattereformen gir ulik virkning på arbeidstilbydernes marginale skattesats. De som initialt betaler toppskatt får en relativt kraftig reduksjon i marginalskattesatsen, mens de som ikke betaler toppskatt initialt får en mer beskjeden økning i marginalskattesatsen. Samtidig er det grunn til å konkludere fra ulike økonometriske studier at den sistnevnte gruppen har en mer priselastisk adferd, også når det gjelder arbeidstilbudet enn de som tjener mer enn toppskattegrensen. Den direkte effekten av skattereformen på marginalavveiningen mellom arbeid og fritid er altså uklar, men det er vanskelig å argumentere for store substitusjonseffekter på basis av foreliggende empiriske studier. Dette begrunner at vi har sett på alternativer der de direkte partielle effektene av endringene i skattesatsene på aggregert arbeidstilbud og konsumetterspørsel er små. Disse direkte effektene i aggregert arbeidstilbud og konsumetterspørsel følger av anslag på de direkte effektene for henholdsvis toppskattegruppen og gruppen som ikke betaler toppskatt, som er foretatt utenfor MSG-6 modellen. Når disse direkte effektene er små, vil også de generelle likevektseffektene være små. På denne bakgrunn mener vi at det til tross for usikkerheten som hefter ved våre beregninger, nærmest vil være misvisende å ikke konkludere med at det blir liten endring i aggregert velferd av den flate skattereformen vi har studert.

Velferdsgevinsten av å vri tidsbruken fra fritid til arbeid ville også kommet frem i mer partielle analyser av flate skattereformer, se f.eks. ACS98. Som påpekt i avsnitt 3, fanger vår generelle likevektsanalyse opp flere effekter som neglisjeres i denne partielle studien. Det er nærliggende å avslutte vår analyse med å oppsummere betydningen av disse effektene.

Vår generelle likevektsanalyse gir et riktigere bilde av den totale skattekilen som er lagt på konsumavkastningen av arbeid. Mens ACS98 kun tar hensyn til den personlige marginalskatten på lønnsinntekt, tar vår analyse hensyn til alle skatter som påvirker bytteforholdet mellom fritid og konsum. Disse skattene inkluderer bl.a. arbeidsgiveravgiften, moms og andre indirekte skatter på konsum. Vi finner at forholdet mellom den samfunnsøkonomiske og den privatøkonomiske avkastningen av å øke arbeidsinnsatsen med en time er nær 2,5 med de skatteregler som gjaldt i 1995. Dersom man i beregningen av dette forholdstallet bare tar hensyn til marginalskatten på personlig lønnsinntekt, som vi anslår til vel 40 pst. som gjennomsnitt i 1995, blir forholdet redusert til 1,7. En gitt økning i sysselsettingen, som følge av f.eks. et positivt skift i arbeidstilbudet, gir et positivt bidrag til aggregert velferd som er større desto større dette forholdstallet er. Det betyr at beskrivelsen av skattekilen i ACS98 bidrar til at denne studien undervurderer velferdsgevinsten av en flat skattereform.

Partielle analyser forutsetter at etterspørselssiden i arbeidsmarkedet tilpasser seg passivt og sysselsetter det økte arbeidstilbudet til uendrede produsentpriser, herunder produsentbetalt lønnssats. Vår analyse fanger opp virkningene på arbeidstilbud og velferd av de endogene pris- og inntektsendringer som må til for å etablere en ny generell likevekt. Vi finner at fallet i den produsentbetalte reallønnssatsen er relativt betydelig sammenlignet med størrelsesordenen på de effektene vi ellers beregner. I det alternativet hvor vi forutsetter at den direkte effekten på den aggregerte kompenserte arbeidstilbudsfunksjonen er 1,3 pst., faller den produsentbetalte reallønnssatsen med ca. 1,2 pst. Likevektsøkningen i sysselsettingen modifiseres fra 1,3 til 0,9 pst. Sammenlignet med en partiell beregning, vil hensyntagen til disse effektene trekke anslaget på effektivitetsgevinsten av skattereformen ned av to grunner. For det første bidrar lønnsnedgangen til lavere sysselsettingsvekst. For det andre reflekterer lønnsnedgangen at det er avtakende utbytte av denne ressursinnsatsen.

MSG-6 er en relativt disaggregert generell likevektsmodell. En interessant virkning av den flate skattereformen er at bokostnadene vil falle relativt til andre priser. Det skyldes at økningen i den alminnelige inntektsskatten øker verdien av rentefradraget, en effekt som dominerer betydningen av økt skatt på avkastningen av bolig fordi den imputerte skattepliktige avkasningen er lav. Denne priseffekten gir en vridning i sparingens sammensetning i favør av boliginvesteringer som isolert sett bidrar til å redusere den samfunnsøkonomiske avkastningen på sparingen. På den annen side bidrar lavere bokostnader til en økning i konsumentenes reallønn. Dette stimulerer arbeidstilbudet, hvilket gir et positivt velferdsbidrag. Vårt null-alternativ viser at den positive effekten dominerer i beregningen av den samlede effektivitetsgevinsten. En slik effekt vil ikke ha mulighet for å bli oppdaget i hverken partielle modeller eller i generelle likevektsmodeller som har et for grovt aggregeringsnivå.

Vår likevektsanalyse gir radikalt andre provenyeffekter for det offentlig enn det som vil følge av å simulere den samme reformen på den modellen som benyttes i ACS98. Som nevnt inkluderer våre beregninger alle skattegrunnlagene, og de vil øke når sysselsettingen øker. I tillegg fanger vi opp at endringene i lønn og andre priser påvirker både skattegrunnlagene og de offentlige utgiftene.

Referanser

Aaberge, R., J. Dagsvik and S. Strøm (1995): Labour supply responses and welfare effects of tax reforms, Scandinavian Journal of Economics97, 635-659.

Aaberge, R., U. Columbino and S. Strøm (1998): Labour supply responses and welfare effects from replacing current tax rules by a flat tax: Empirical evidence from Italy, Norway and Sweden, Working Paper No. 7/98, International Centre for Economic Research, Torino.

Aasness, J. and B. Holtsmark (1995): Effects on consumer demand patterns of falling prices in telecommunication, Working Paper 1995:8, Centre for International Climate and Environmental Research - Oslo (CICERO).

Brendemoen, A. and H. Vennemo (1996): The marginal cost of public funds in the precence of environmental externalities, Scandinavian Journal of Economics98, 405-422.

Bye, B. og E. Holmøy (1999): Opplegg for anslag på direkte virkninger på aggregert konsum og arbeidstilbud av endringer i marginalskatten på lønnsinntekt, Manuskript, Statistisk sentralbyrå.

Bye, B., E. Holmøy og B. Strøm (1999): Effektivitetsvirkninger av en flat skattereform, kommer i serien Rapporter fra Statistisk sentralbyrå.

Bye, B. and E. Holmøy (1997): Household behaviour in the MSG-6 model, Documents 97/13, Statistics Norway, Oslo.

Dixit, A. (1975): Welfare effects of tax and price changes, Journal of Public Economics 4, 103-123.

Dixit, A. (1985): «Tax policy in open economies». In Auerbach, A. and M. Feldstein (eds.): Handbook of Public Economics, vol. 1, Elsevier Science Publishers B.V. (North-Holland Publishing Company).

Holmøy, E., B. Larsen and H. Vennemo (1993): Historisk brukerpriser på realkapital, Reports 93/9, Statistics Norway.

Holmøy, E., G. Nordén and B. Strøm (1995): MSG-5 - A Complete Description of the System of Equations, Reports 94/19, Statistics Norway.

Holmøy, E. and T. Hægeland (1997): Aggregate Productivity Effects of Technology Shocks in a Model of Heterogeneous Firms: The Importance of Equilibrium Adjustments, Discussion Paper 198, Statistics Norway.

Holmøy, E. og B. Strøm (1997): Samfunnsøkonomiske kostnader av offentlig ressursbruk og ulike finansieringsformer - beregninger basert på en disaggregert generell likevektsmodell, Reports 97/16, Statistics Norway.

Holmøy, E. (1998): A General Equilibrium Evaluation of Aggregate Welfare Effects from Improved Sectoral Efficiency: Empirical Evidence for Norway, Discussion Paper 224, Statistics Norway.

Holmøy, E. (1999): Analysing macrodynamics and macroeconomic multipliers within a formal stylised version of the MSG-6 model, forthcoming in Documents, Statististics Norway.

Klette, T.J. (1994): Estimating price-cost margins and scale economies from a panel of microdata, Discussion Paper 130, Statistics Norway.

Steigum, E. (1993): «Accounting for long run effects of fiscal policy by means of computable overlapping generations models», i S. Honkapohja and M. Ingberg (eds.): Macroeconomic modelling an policy implications, Elsevier Science Publishers B.V., Amsterdam.

Turnovsky, S.J. (1995): Methods of Macroeconomic Dynamics, Cambridge MA: The MIT Press.

Appendiks 1: Generelle likevektsvirkninger i MSG-6 ved en flat skattereform

Realismen i modellbaserte beregninger av virkningene av økonomisk politikk vil nærmest pr. definisjon øke desto flere trekk ved virkeligheten som bygges inn i den formelle matematiske modellstrukturen. Men en slik streben har sin pris i form av at modellens oversiktlighet reduseres, og en økning i antall effekter i modellen kan redusere mulighetene for å gi en fornuftig tolkning av de tallene som modellen produserer. Da øker også sjansen for at resultatene kan være preget av feil i modellen uten at man er i stand til å innse det. Det er viktig å holde fast på kravene til at modellresultatene gis en logisk forklaring og tolkning innenfor rammen av modellens egenskaper. Resultatene er lite verd dersom man kun nøyer seg med å vise til «generelle likevektseffekter» hver gang resultatene står i strid med konklusjoner fra mer forenklede og stiliserte resonnementer. Ambisjonen i dette appendikset er å forklare de viktigste mekanismene som bidrar til å bestemme den generelle likevekten i MSG-6. Dette vil vi deretter utnytte til å forklare innholdet i de viktigste bidragene til velferdsendringer ved en flat skattereform.

For å lette forklaringen av det vi mener er de viktigste effektene «håndterer» vi ustabilitetsproblemet som oppstår når renten etter skatt er ulik den subjektive tidspreferanseraten på samme måte i beregningene i denne rapporten. Det betyr at vi lar tidspreferanseraten skifte samtidig som skattesatsene slik at vi nøytraliserer den «renterelaterte» og eksplosive intertemporale substitusjonseffekten på fordelingen av velferdseffekten over tid.

Bestemmelsen av generell likevekt i MSG-6

Vi konsentrerer oss først om å forklare den langsiktige generelle likevekten som genereres av modellen. Med langsiktig menes her den såkalte steady state løsningen, som modellen konvergerer mot når man lar dynamikken få lov å utspille seg uten at man legger inn nye endringer i de eksogene variable. Den steady state løsningen som genereres av MSG-6 er såkalt baneavhengig. Det betyr at denne løsningen er avhengig av hva som skjer på veien frem mot steady state, noe som i sin tur vil avhenge av initialsituasjonen. Eksempelvis vil overskuddet på handelsbalansen på lang sikt reflektere behovet for å betale renter på utenlandsgjeld som er akkumulert i løpet av og forut for simuleringsperioden, og det vil igjen bl.a. avhenge av hvilke realinvesteringer man har foretatt. Derfor kan man ikke løsrive tolkningen av de langsiktige effektene i MSG-6 fra dynamiske effekter på kort og mellomlang sikt. Vår erfaring tilsier likevel at en slik oppsplitting av gjennomgangen letter forståelsen av de viktigste effektene i modellen, og Turnovsky (1995) viser at man ved å linearisere dynamikken kan analysere den langsiktige likevekten i denne typen modeller innenfor en statisk representasjon av modellen. Ved å utnytte denne typen forenkling, viser Holmøy (1999) hvordan de viktigste dynamiske og langsiktige makroøkonomiske effektene i MSG-6 lar seg fange opp innenfor en aggregert stilisert «modell av modellen».

Bestemmelsen av den langsiktige likevekten i denne stiliserte representasjonen av MSG-6 kan forklares ved å benytte diagrammet i figur 5.1 nedenfor. I denne figuren måles nyttenivået for den representative konsumenten (i en representativ periode etter at steady state er nådd) langs den horisontale aksen og bruttolønnssatsen (dvs. den timelønn konsumenten mottar før han betaler skatt) måles langs den vertikale. Vi tenker oss nå at de mange tusen ligninger i MSG-6 er redusert ned til to ligninger som bestemmer endogent nyttenivået og bruttolønnssatsen. Når løsningene for disse to variablene er funnet, er det enkelt å nøste opp løsningene for de andre variable i modellen. La oss se nærmere på hvilke mekanismer som hver av disse to ligningene fanger opp.

Den ene ligningen er en likevektsbetingelse for arbeidsmarkedet som sier at samlet etterspørsel etter arbeidstid fra bedriftene pluss konsumentens etterspørsel etter fritid skal være lik den totale eksogene tidsrammen for perioden. Den stigende kurven L er den grafiske fremstillingen av denne likevektsbetingelsen, og viser de kombinasjoner av lønn og nyttenivå som er konsistente med denne. Kurven er stigende da en partiell økning i lønnssatsen gir arbeidsledighet for gitt nyttenivå, mens økt nyttenivå gir økt overskuddsetterspørsel. Grunnen til det er at en partiell lønnsøkning skaper arbeidsledighet for et gitt nyttenivå, mens en partiell nytteøkning skaper etterspørselsoverskudd i arbeidsmarkedet. La oss gjøre nærmere rede for hvilke mekanismer i modellen som fører til at en partiell lønnsøkning gir arbeidsledighet:

• Partiell økning i bruttolønnssatsen fører til at bedriftene erstatter arbeidskraft med kapital og andre innsatsfaktorer. Denne substitusjonseffekten bidrar til lavere etterspørsel etter arbeidskraft.

• Økte lønnskostnader veltes over i prisen på norskproduserte varer siden disse settes som en mark-up faktor multiplisert med marginalkostnadene knyttet til produksjon for hjemmemarkedet. Denne prisøkningen fører til tap av konkurranseevne overfor utlandet. Norske etterspørrere vil vri sin etterspørsel fra norsk produksjon mot import. Denne substitusjonseffekten bidrar dermed til redusert produksjon og lavere etterspørsel etter arbeidskraft. På eksportmarkedet kan ikke de økte grensekostnadene veltes over på produktprisen siden denne er gitt på verdensmarkedet. Siden grensekostnadene knyttet til både eksport og hjemmeleveranser er stigende, vil produsentene redusere eksporten inntil grensekostnaden knyttet til eksport igjen er lik den gitte verdensmarkedsprisen.

• Et forsterkende moment knyttet til produksjonsnedgangen er at den er sterkest for de relativt mest arbeidsintensive produktene. Siden etterspørselen etter disse produktene ikke er spesielt uelastisk mht. pris, får vi en vridning av produktetterspørselen og næringsstrukturen som også bidrar til en mindre arbeidsintensiv produksjon i makro.

• Partiell økning i bruttolønnssatsen fører til at konsumenten vrir sin etterspørsel fra fritid til annet konsum slik at arbeidstilbudet øker.

Grunnen til at en partiell nytteøkning gir etterspørselsoverskudd i arbeidsmarkedet er at etterspørselen etter både fritid og annet konsum vil øke. Denne gjennomgangen forklarer også at etterspørselen etter arbeidskraft er lavere (høyere) enn arbeidstilbudet over (under) L-kurven.

Kurven B representerer kombinasjoner av lønn og nyttenivå som er konsistente med kravet om langsiktig utenriksøkonomisk balanse. En partiell nytteøkning gir høyere konsumetterspørsel etter importerte varer og dermed en svekket handelsbalanse. Når det gjelder en partiell lønnsøkning er det følgende effekter som bidrar til å svekke handelsoverskuddet:

• Høyere lønn gir redusert konkurranseevne overfor utlandet slik at eksporten faller og importandelene i innenlandsk etterspørsel øker.

• Når konsumenten vrir sin etterspørsel fra fritid til konsum øker importen i henhold til det direkte og indirekte importinnholdet i det private konsumet.

Disse effektene forklarer hvorfor B-kurven er fallende i figur 1, og at nettogjelden (formuen) overfor utlandet vokser for fort når kombinasjonen av brutto lønnssats og nyttenivå ligger over (under) BB-kurven.

Virkninger av en flat skattereform

For å fokusere på de viktigste velferdsbidragene begrenser vi oss til det spesielle tilfellet hvor beskatningen av alle typer kapitalinntekter er nøytral. Som påpekt i avsnitt 4, får økningen i skattesatsen på alminnelig inntekt da ingen direkte effekt via brukerprisen på investeringene i realkapital. Når også den renterelaterte intertemporale substitusjonseffekten er nøytralisert, vil fjerningen av toppskatten og økningen i skattesatsen på alminnelig inntekt bare påvirke den generelle likevekten gjennom endringene i marginalskattesatsen på lønnsintekt for konsumentene. For å gjøre diskusjonen av de kvalitative effektene konkret, har vi forutsatt at nettovirkningen av disse skatteendringene gir et positivt direkte skift i den aggregerte kompenserte arbeidstilbudsfunksjonen. Vår tolkning av de generelle likevektseffektene nedenfor er derfor mest direkte knyttet til pluss-alternativet definert i avsnitt 4.3.

Langsiktige effekter

Med langsiktige effekter i MSG-6 mener vi virkningene etter at dynamikken har utspilt seg, d.v.s. en sammenligning av steady state likevektene for de to skattesystemene. Vi bruker nå diagrammet i figur 1 til først å belyse hva som skjer med den langsiktige likevekten ved skatteendringene. I figur 5.1 angir fotskriftene 0 og 1 situasjonen før og etter skattereformen. Punktene A og B er henholdsvis den initiale og den nye likevektsløsningen. Figuren viser at lønnssatsen må falle i generell likevekt. At nyttenivået øker fra UA til UB slik som angitt på figuren, krever derimot ytterligere forklaring av hvorfor skiftene i L- og B-kurven blir slik som angitt i figuren.

At det positive skiftet i arbeidstilbudet og konsumetterspørselen gir et skift nedover for B-kurven er relativt lett å forklare. For uendret brutto lønnssats og nyttenivå, vil den økte konsumetterspørselen også rette seg mot import. Derimot vil ikke eksporten eller importandelen endres så lenge ingen priser på innsatsfaktorer eller norske produkter har endret seg, og de påvirkes ikke direkte av endret marginalskatt. Som forklart over, vil en reduksjon i lønnssatsen for gitt nytte både motvirke den initiale vridningen fra fritid til arbeidstilbud og konsum, og bedre konkurranseevnen overfor utlandet både på eksport- og hjemmemarkedene. Begge effekter bidrar til å gjenopprette balansen i utenrikshandelen. Alternativt kan denne balansen gjenopprettes ved å senke nytten mens lønnsnivået holdes konstant. Da vil konsumenten for gitte priser redusere konsumetterspørselen slik at importen faller (og øke arbeidstilbudet).

Det er ikke like opplagt hvorfor L-kurven skifter nedover i diagrammet. Det initiale skiftet øker arbeidstilbudet, noe som bidrar til arbeidsledighet. Gjenoppretting av full sysselsetting krever redusert lønn eller økt nytte, jfr. resonnementene foran. På den annen side fører den økte konsumetterspørselen etter varer og tjenester også til økt etterspørsel etter arbeidskraft. Men etterspørselsøkningen vil være mindre enn tilbudsøkningen. Vi kan innse dette på følgende måte: Betrakt et eksogent skift i konsumavveiningen som innebærer at arbeidstilbudet har økt med 1 time før nyttenivå og relative priser endres endogent. La w være utbetalt timelønn til konsumenten før skatt, tm er den marginale skattesatsen på lønn, tc er den gjennomsnittlige indirekte skattesatsen på konsum regnet ad valorem, p er produsentprisen på konsumvaren, d er importandelen, ta er arbeidsgiveravgiften og m>1 er mark-up faktoren mellom marginalkostnad og produsentpris som er satt av monopolistiske produsenter. For den ekstra timen tilbudt arbeid, tjener konsumenten, gitt at timen blir kjøpt av bedriftene, w(1 - tm). Dette beløpet vil han bruke til å kjøpe varer og tjenester. Vi får frem poenget ved å anta at han bruker hele beløpet på konsumvarer. Når vi tar hensyn til at en viss andel av konsumet importeres, blir det beløpet som norske produsenter mottar lik ( 1 - d) w( 1 - tm)/( 1+ tc). Volumet av norsk produksjonen øker med ( 1 - d) w( 1 - tm)/ p( 1+ tc) siden økningen skjer uten at prisene har endret seg. For å finne ut hvor mye norske bedrifter må øke sysselsettingen med for å tilfredsstille økningen i produktetterspørsel, må vi dividere produksjonsøkningen med arbeidskraftens grenseprodukt. Siden produsentene har maksimert profitten under monopolistisk konkurranse, er sysselsettingen tilpasset slik at arbeidskraftens grenseprodukt = w(1 + ta)m/p. Vi ser bort fra næringsstøtte og andre forhold som også bidrar til forskjell mellom grensekostnad og produsentpris. Økningen i etterspørselen etter arbeidskraft blir dermed

Δ LH = ( 1 - d) w( 1 - tm) p /< p( 1+ tc) w(1 + ta) m> = ( 1 - d)( 1 - tm)/<( 1+ tc)(1 + ta) m> < 1.

Med unntak av importlekkasjen, skyldes forskjellen mellom tilbuds- og etterspørselsøkningen prisvridninger generert av skatter og markedsmakt. Bidraget til ubalansen i arbeidsmarkedet fra disse kilene er nettopp et uttrykk for at det er mulig å kompensere nyttetapet av å redusere fritiden med 1 time uten at hele timen trengs i konsumproduksjonen.

Vi har nå forklart hvorfor det initiale skiftet innebærer arbeidsledighet og dermed hvorfor L-kurven skifter nedover. Det gjenstår å begrunne hvorfor skiftene i L- og B-kurven er slik at reformen totalt gir en velferdsgevinst. Årsaken til dette er at skiftet i B-kurven gjenspeiler en gjenoppretting av handelsbalansen gjennom økt nettoeksport. I tråd med modellen utvider vi resonnementet bak skiftet i L-kurven med et krav om at importen skal betales for gjennom økt eksport. For å finne den produksjonsøkningen som er nødvendig for å betale importen, må vi ta hensyn til at ulike former for importvern fører til at norske etterspørrere betaler et ekstra prispåslag utover verdensmarkedspris for importen. For enkelhets skyld kaller vi alle slike påslag som ikke betales til utlandet for toll, som vi representerer med satsen tt. Kravet om handelsbalanse overfor utlandet innebærer at eksportverdien skal være lik importverdien ekskl. toll. Når verdensmarkedsprisene på både eksport og import er konstante, må innenlandske produsenter øke sin produksjon med

Δ LW = dw(1 - tm)/[p(1 + tc)(1 + tt)]

for å finansiere importen. Den samlede økningen i etterspørselen etter arbeidskraft blir

Δ L = Δ LH + Δ LW = (1 - tm)/[(1 + tc)(1 + ta)z]<1, der zer en faktor for gjennomsnittlig prispåslag definert ved z= 1 /<( 1 - d)/ m + d/(1 + tt)>, dvs. en form for veid gjennomsnitt av mark-up faktoren og tollsatsen. Den positive forskjellen mellom tilbud og etterspørsel etter arbeidskraft er et uttrykk for førsteordenseffekten på velferdsgevinsten av reformen som leder til mer arbeid, og førsteordenseffekten er en god tilnærming til den sanne effekten når reformen gir et initialt skift i arbeidstilbudet som er «lite». Den ledige tiden kan jo konsumenten bruke til å jobbe eller ta fri, og han vurderer de to alternativene som likeverdig.

Det vi nå har gjort er ikke noe annet enn å vise at de resonnementene som ble presentert i avsnitt 1 og 2 omkring betingelser for velferdsgevinster, også dekker det som skjer i MSG-6. I MSG-6 er imidlertid forholdene mer kompliserte fordi flere aspekter ved norsk økonomi er inkludert. Ett forhold er at produksjonsavhengig næringsstøtte og skattlegging av produksjonen endrer det gjennomsnittlige marginalproduktet for arbeidskraften. En annen komplikasjon er at den disaggregerte beskrivelsen av næringsstrukturen innebære at grenseproduktet i konsumvareproduksjon med gitt varesammensetning kan avvike fra grenseproduktet i eksportnæringene p.g.a. bl.a. næringsvise forskjeller i arbeidsgiveravgift, støtteordninger og monopolmakt. Et tredje moment er at økt sysselsetting også vil trekke med seg økt etterspørsel etter andre innsatsfaktorer. Økt bruk av f.eks. vareinnsats fortrenger i første omgang konsum, men innsatsen genererer økte konsummuligheter. Nettoeffekten på konsum og velferd vil avhenge av skattleggingen av varen anvendt som faktorinnsats sammenlignet med beskatningen når varen konsumeres direkte.

Figur 5.1 illustrerer også et annet poeng som fanges opp av en generell likevektsanalyse; man vil overvurdere velferdseffektene av skattereformen ved å bare ta hensyn til førsteordenseffektene, d.v.s. regne som om prisene holdt seg konstante. Vi ser at reallønnssatsen må reduseres for at økonomien skal absorbere skiftet i arbeidstilbudet, og det reflekterer at det er avtakende utbytte i produksjonen av å øke sysselsettingen. I tillegg må konsumenten ha en suksessivt økende kompensasjon i form av konsum for hver ny time han velger å arbeide fremfor å ta fri dersom han skal unngå nyttetap. Litt forenklet kan vi si at grensenytten av vare- og tjenestekonsum ikke er like høyt etter konsumøkningen som før reformen, mens grensenytten av fritid har økt. Ved reformer som genererer store omallokeringer kan man begå betydelige feil hvis man ikke tar hensyn til slike «annenordens effekter», se f.eks. Holmøy (1998). Med de endringene vi studerer i denne rapporten betyr disse bare små korreksjoner i forhold til en førsteordens tilnærming av velferdseffektene.

Det henger også sammen med at MSG-6 inneholder mekanismer som bidrar til å moderere fallet i arbeidskraftens grenseproduktivitet. For det første øker innsatsen av andre faktorer enn arbeidskraft. Men selv om alle innsatsfaktorer økte proporsjonalt, vil produksjonsøkning gi avtakende grenseproduktivitet av faktorinnsatsen siden næringenes skalaelastisitet er mindre enn 1 i modellen. For det andre vil åpenheten i norsk økonomi gjøre at Rybzynski-effekten er aktiv. Den sørger for at ekstra arbeidskraft kan absorberes av næringslivet gjennom en vridning av næringsstrukturen i favør av mer arbeidsintensive næringer. En slik omstilling fører til et mindre behov for at de enkelte bedriftene må legge om til mer arbeidsintensiv faktorsammensetning. En slik faktorsubstitusjon finner likevel sted, noe som viser at Rybzynski-, Stolper-Samuelson- og faktorprisutjevningsteoremene ikke holder fullt ut i MSG-6. Det skyldes hovedsakelig at modellen fanger opp at store deler av norsk økonomi er skjermet og at det er avtakende utbytte i produksjonen.

En annen reperkusjon i MSG-6 er at nytteøkningen blir hemmet av at økt nytte isolert sett har en negativ virkning på arbeidstilbudet. Dette er en inntektseffekt. Den bidrar til at sysselsettingsøkningen blir lavere enn det initiale skiftet. I samme retning bidrar også substitusjonseffekten av den endogene lønnsnedgangen.

Endringer i velferd og relative priser vil endre sammensetningen av privat konsum. Dette vil generelt gi velferdseffekter i en økonomi med prisvridende skatter. Spesielt er beskatningen av tjenester fra boligkapital, dvs. boligkonsum, svært mye lavere enn beskatningen av andre konsumgoder. Vridning av konsumet i favør av boligkonsum vil derfor bidra til å redusere velferden. Bilbruk, tobakk og alkohol er derimot svært tungt avgiftsbelagt, og i MSG-6 vil vridninger i favør av disse bidra til velferdsgevinst. Husk imidlertid at modellen ikke fanger opp de negative eksterne effektene som konsumet av disse varene er antatt å medføre.

Intertemporal reallokering og dynamikk

Dynamikken i beregningsresultatene domineres av tre forhold. For det første har vi, som påpekt foran, eliminert en viktig kilde til intertemporal substitusjon i konsumet ved å senke tidspreferanseraten i takt med renten etter skatt. For det andre annonseres og implementeres skattereformen i det første simuleringsåret, og reformen er forutsatt å være permanent. Konsumentens preferanser for å ha et stabilt nyttenivå over tid, kombinert med perfekte lånemuligheter, fører da til at nyttenivået økes momentant opp til det nye nivået. Dette vil være stabilt over tid hvis ikke prisene endres mellom perioder. For det tredje krever økningen i kapitalbeholdningen at realinvesteringene øker i en avgrenset periode, for deretter å falle til et nytt nivå som reflekterer behovet for replasseringsinvesteringer. Nytteøkningen i hver enkelt periode er generelt ikke generert av økonomiens eget ressursgrunnlag i samme periode. Særlig gjelder det de første periodene etter reformen. Det skyldes at det er lønnsomt også å øke innsatsen av realkapital når sysselsettingen øker fordi skalaeffekten dominerer substitusjonseffekten når det gjelder etterspørsel etter realkapital. Realinvesteringene finansieres hovedsakelig gjennom opplåning i utlandet. Realøkonomisk betyr det at ressurser stilles til disposisjon for investeringer gjennom økt nettoimport slik at man ikke behøver å redusere konsumet. Når man er kommet gjennom investeringsfasen må utenlandsgjeld og renter betales tilbake til utlandet ved at økonomien tilpasser seg med et tilstrekkelig stort permanent eksportoverskudd.

Hovedårsaken til at det ikke er en én-til-én sammenheng mellom økte realinvesteringer og opplåning i utlandet, er at investeringsøkningen i de første årene etter reformen presser de innenlandske prisene noe opp. Denne mekanismen leder i seg selv til at investeringene spres over flere perioder sammenlignet med en situasjon der grensekostnadskurvene i økonomien var flate. Samtidig leder prisøkningen i investeringsperioden til en viss intertemporal substitusjon som innebærer at en del av investeringene også finansieres gjennom konsumavståelse i investeringsperioden. Som forklart i avsnitt 4, vil utsettelse av nyttestrømmen isolert sett gi et positivt velferdsbidrag. I lys av de følsomhetsberegninger som er foretatt i Bye, Holmøy og Strøm (1999) kan vi imidlertid slutte at dette bidraget er ubetydelig i de rapporterte beregningene.

Endringene i sparingen, og da særlig endringene i dens sammensetning, får åpenbare konsekvenser for næringsstrukturen. Konkurranseutsatt virksomhet, først og fremst industrien, avgir ressurser, særlig til bygge- og anleggsvirksomheten, mens kapitalbeholdningene bygges opp. Dette bildet reverseres når økonomien kommer over i en ny stasjonær likevekt hvor utenlandsgjelden skal betjenes. Eksportindustrien vil ikke frivillig endre eksportvolumet dersom ikke endringene i marginalkostnadene tilsier at dette er optimalt. Lønnsnedgangen er i denne sammenheng et viktig premiss for at nettoeksporten skal bli stor nok til å betale tilbake lån og renter til utlandet.