4 Skattenes partielle virkning på lønnsnivået

av Ådne Cappelen Statistisk sentralbyrå

4.1 Innledning og sammendrag

I forsøkene på å forstå den høye arbeidsløsheten i OECD-området, har det skjedd en betydelig utvikling i teorier for lønnsdannelse. Som en spin-off fra denne utviklingen, kan en også trekke mer eller mindre klare konklusjoner mht. skattenes betydning for lønnsdannelsen. I dette notatet går vi i avsnitt 2 kort gjennom ulike teoriers prediksjoner når det gjelder skatters betydning for lønn før skatt. Selv om teoriene ikke gir helt klare konklusjoner fordi resultatene avhenger nærmere av detaljer i modellutformingen, er det rimelig å forvente følgende partielle virkninger:

• lavere arbeidsgiveravgift vil øke lønn før skatt

• lavere indirekte skatter på konsumvarer vil redusere lønn før skatt

• lavere gjennomsnittlige personskatter vil redusere lønn før skatt

• lavere marginalskatter (for gitte gjennomsnittsskatter) vil øke lønn før skatt

Disse virkningene er partielle i den forstand at en ikke har tatt hensyn til at slike skatteendringer også kan påvirke andre størrelser i økonomien, som så kan virke tilbake på lønningene. Eksempelvis vil lavere gjennomsnittsskatt kunne øke husholdningenes disponible inntekter slik at deres etterspørsel øker. Det vil normalt føre til økt produksjon og sysselsetting og dermed økt press i arbeidsmarkedet, som isolert sett bidrar til å øke lønningene igjen. Skattelette kan få virkninger på tilbudet av arbeid og dermed på lønningene. Endringer i lønningene og aktivitetsnivået påvirker prisene som videre kan påvirke renter og valutakurs. For å kunne analysere den samlede virkning av en endring i personskattene, trenger en derfor en modell for hele økonomien. En slik analyse skal ikke foretas her. Istedet fokuseres det utelukkende på partielle virkninger av skatter på lønn.

I tråd med det første punktet over, følger det at det er rimelig å legge til grunn at lavere indirekte skatter på produsenter (f eks elektrisitetsavgift i industrien eller lavere miljøavgifter) isolert sett vil øke lønna, fordi dette på samme måte som lavere arbeidsgiveravgift, øker bedriftenes lønnsomhet og dermed «rommet» for lønnskrav f eks ved lokale forhandlinger.

De empiriske studiene som presenteres i avsnitt 3, viser betydelig variasjoner mht. virkninger av skatter på lønn. Et gjennomgående trekk er imidlertid at de konklusjoner som er gjengitt i punktene ovenfor, får støtte rent kvalitativt. De kvantitative virkningene av de ulike skatteendringene varierer imidlertid betydelig fra den ene analysen til den andre. Konklusjonene avhenger i stor grad av i hvilken grad den enkelte forsker velger å pålegge a priori restriksjoner på den estimerte modellen, restriksjoner som enten kan begrunnes direkte fra den teorien for lønnsdannelse som forskeren baserer seg på, eller som ellers appelerer til den enkelte forsker.

4.2 Litt om skattenes rolle i ulike teorier for lønnsdannelse

Ulike skatter påvirker direkte både bedriftenes lønnskostnader og lønnsmottakernes disponible inntekter. Det er således en «kile» mellom den lønn en bedrift må utbetale for å kjøpe en time arbeidskraft og den mengde konsumvarer som lønnsmottakeren kan kjøpe for den lønnen som er igjen etter at ulike skatter er betalt. I Norge består denne kilen i hovedsak av tre elementer:

• direkte personskatt på lønnsinntekt

• indirekte skatter på konsumvarer

• arbeidsgiveravgift på utbetalt lønn

Den reelle arbeidskraftkostnaden for bedriften kan defineres som utbetalt lønn per time (W) multiplisert med 1 pluss arbeidsgiveravgiftssatsen (A) dividert med produktprisen (PB), dvs. W(1+A)/PB. For lønnsmottakeren er den tilsvarende kjøpekraften lik lønnen minus den direkte personskatten (T) som betales av lønnsinntekten dividert med konsumprisen (KPI), dvs. (W-T)/KPI. Som en forenkling, kan vi anta at konsumprisen er lik produktprisen multiplisert med 1 pluss en sats for indirekte skatter (moms, særavgifter ol.), dvs. KPI=PB(1+M). Hvis vi nå kaller den gjennomsnitlige personskatten for TG, kan vi uttrykke kilen som forholdet mellom bedriftens reelle arbeidskraftskostnad og lønnsmottakerens reelle arbeidskraftsinntekt

«Kile» = (W(1+A)/PB)/(W(1-TG)/KPI) = (1+A)(1+M)/(1-TG)

Som en illustrasjon av størrelsen på kilen i Norge, kan en sette A=0,13, M=0,27 og TG =0,28. Det gir en verdi på kilen lik 2. Dersom en setter verdien på TG lik 0,49, som er en høy marginalskatt på arbeidsinntekt i Norge, blir kilen vel 2,8. Dette vil være en relevant kile på marginalen for mange lønnstakere i Norge. Uten å legge for stor vekt på de presise tallanslagene, kan vi slå fast at det i Norge (som i de fleste OECD-land) er en betydelig forskjell i de reelle arbeidskraftkostnadene sett fra bedriftenes side og hvilken disponibel kjøpekraft dette gir lønnsmottakerne.

Spørsmålet som skal bli forsøkt besvart i dette notatet, er hvordan elementene i denne skattekilen påvirker lønn før skatt partielt sett. Når en endrer skattene, vil det oppstå en rekke virkninger i en økonomi som den norske. Både priser og realinntekter vil påvirkes og føre til at de fleste aktørene i økonomien endrer sin tilpasning. Resultatet av hele denne tilpasningsprosessen skal ikke omtales her. I stedet fokuseres det utelukkende på den partielle virkningen på lønn før skatt.

For å kunne besvare et slikt spørsmål må en åpenbart ha kunnskap om hvordan selve lønnsdannelsen i norsk økonomi foregår. Til tross for at det foreligger omfattende teoretiske og empiriske analyser av dette spørsmålet (noe som dels framgår av litteraturlisten bak), skal det påpekes at kunnskapene på feltet langt fra er fullgode. Dette notatet er et forsøk på å beskrive litt av kunnskapsstatusen på området. En hensikt med dette avsnittet er å vise at en ut fra teoretiske betraktninger alene, ikke kan trekke noen slutning om sammenhengen mellom skatter og lønnsnivå. Svaret på spørsmålet vil for det første avhenge av den institusjonelle organiseringen av arbeidsmarkedet, og for det andre vil svaret avhenge av teknologiske forhold i bedriftene og preferanser til aktører i arbeidsmarkedet. Vi må altså støtte oss på empiriske analyser for å kunne si noe mer presist. Det blir gjort i avsnitt 3. Som vi imidlertid skal se der, spriker de empiriske resultatene betydelig.

Det er i senere år foretatt en rekke teoretiske analyser av sammenhengen mellom skatt og lønn. Både Bovenberg og van der Ploeg (1994) og Pissarides (1996) analyserer virkninger av skatter i ulike typer modeller for arbeidsmarkedet. Sørensen (1997) bygger videre på disse analysene. Hoel (1990) analyserer virkninger av skatter på lønnsdannelsen i modeller med såkalt effektivitetslønn, dvs. de ansattes innsats og effektivitet i arbeidet avhenger av lønnsnivået og hvor bedriftene tar hensyn til dette i sin utforming av lønnspolitikken. I et vedlegg til NOU 1996:9 kombinerer Hoel (1996) slike effektivitetslønnsmodeller med en forhandlingsmodell for lønnsdannelsen for å studere virkninger av skatteendringer. Det finnes en rekke analyser av skattenes virkning på lønnsdannelsen i modeller hvor lønningene tenkes bestemt i forhandlinger mellom en bedrift og en fagforening, og en slik modell presenteres i avsnitt 2.2 som referansepunkt for vurderingen av de empiriske studiene i avsnitt 3. Sentralt i alle disse modellene står forsøket på å forklare arbeidsløshet som et likevektsfenomen. Måten dette skjer på i de ulike modellene varierer betydelig, men de sammenhenger mellom lønn og skatt som predikeres, er likevel ganske sammenfallende. Virkningene av skatteendringene i disse modellene avviker til dels betydelig fra de en ville få dersom arbeidsmarkedet kunne beskrives som et frikonkurransemarked.

4.2.1 Skatt og lønn under frikonkurranse

Økonomer har en forkjærlig for å bruke modeller for fri konkurranse som referansepunkt for sine analyser. Hvis vi nå antar at arbeidsmarkedet kan beskrives ved hjelp av en modell for et frikonkurransemarked, hvilke sammenhenger mellom skatter og lønn ville vi da finne? I en slik situasjon vil lønnsmottakerne være fritt istand til å velge sin arbeidsinnsats til en gitt lønn. Personen vil avveie arbeid (og følgelig fritid) opp mot det forbruk som arbeidet gir inntektsgrunnlag for. Arbeidstilbudet kan vises å ville være en funksjon av marginal realtimelønn, dvs. W(1-TM)/KPI, hvor TM er den marginalskattesatsen som individet betaler på den marginale timen. I tillegg vil andre realinntekter (kapitalinntekt, stønader ol.) spille en rolle sammen med andre egenskaper ved skattesystemet enn bare marginalskatten, eller progressiviteten mer generelt. Dersom myndighetene reduserer marginalskattesatsen, men holder gjennomsnittsskatten uendret, vil individet øke sitt arbeidstilbud fordi fritid er blitt dyrere enn før, mens konsumprisene ikke har endret seg. Høyere arbeidstilbud vil måtte føre til at den lønnskostnad bedriftene står overfor, må reduseres for at bedriftene skal finne det lønnsomt å etterspørre mer arbeidskraft. For gitt arbeidsgiveravgift, må da lønna per time synke for å skape likevekt i arbeidsmarkedet igjen. Lavere marginalskatt (for gitt gjennomsnittsskatt) vil følgelig gi lavere lønn før skatt og høyere sysselsetting.

Hvis derimot marginalskattesatsen holdes uendret, mens gjennomsnittsskatten reduseres, vil personer i jobb få en positiv inntektseffekt, mens den marginale avveining mellom konsum og fritid ikke er blitt påvirket. Dersom fritid er et normalt gode, vil disse personene øke etterspørselen etter fritid dvs. tilby mindre arbeid enn før. For personer utenfor arbeidsstyrken, vil lavere gjennomsnittsskatt kunne føre til at deres reservasjonslønn øker og de vil fortsatt velge ikke å tilby arbeid. Lavere tilbud av arbeidskraft vil alt annet gitt, måtte presse lønn før skatt opp. Lavere gjennomsnittsskatt (for gitt marginalskattesats) vil følgelig gi lavere sysselsetting og høyere lønn før skatt.

I et skattesystem som det norske, er det vanskelig å få til endringer bare i marginalskattesatsen eller bare i gjennomsnittsskattene. Som regel vil en i praksis endre både marginal- og gjennomsnittsskattene når en foretar en endring av skattereglene. Det gjør at totalvirkningene er mer kompliserte enn de som nettopp er beskrevet over.

En reduksjon i arbeidsgiveravgiften vil øke etterspørselen etter arbeidskraft, men påvirker normalt ikke tilbudet direkte. Dette vil presse lønnen før skatt opp for å skape ny balanse i arbeidsmarkedet. Redusert arbeidsgiveravgift gir altså økt lønn.

En reduksjon i indirekte skatter som antas bare å påvirke konsumentene, vil øke den marginale reallønna, men også realverdien av ikke-arbeidsrelaterte inntekter og stønader. En har således både substitusjons- og inntektseffekter på tilbudet som trekker i hver sin retning. Det er imidlertid vanlig å anta at en vil få en positiv virkning på tilbudet samlet sett, noe som presser lønn før skatt ned. Virkninger av skatteendringer på lønn er oppsummert i tabell 1.

Den empiriske relevansen av frikonkurransemodellen for det norske arbeidsmarkedet er antakelig liten. Det kan imidlertid være segmenter av markedet som passer noenlunde til forutsetningene i frikonkurransemodellen. Langt mer relevant er nok modeller av arbeidsmarkedet som legger vekt på ulike typer imperfeksjoner. Et sentralt trekk i slike modeller er at arbeidsløshet kan oppstå som et likevektsfenomen, noe som ikke er tilfellet i frikonkurransemodellen. En kan likevel bestemme bedriftenes etterspørsel etter arbeidskraft og individenes tilbud. Imidlertid kan en ikke lenger sette disse lik hverandre slik tilfellet er i frikonkurransemodellen, men arbeidsløsheten blir differansen. Når lønna ikke klarer arbeidsmarkedet og man således snakker om modeller for et imperfekt arbeidsmarked, må en spesifisere hvilke mekanismer som istedet bestemmer lønna.

4.2.2 Skatt og lønn i modeller for imperfekte arbeidsmarkeder

Modeller for arbeidsmarkedet hvor fagforeninger spiller en viktig rolle synes i utgangspunktet å være en bedre institusjonell beskrivelse av arbeidsmarkedet i de fleste vest-europeiske land enn frikonkurransemodellen. Slike fagforeningsmodeller finnes i flere varianter. I den enkleste varianten antas fagforeningen å ha monopol mht. fastsetting av lønna og bedriften over sysselsettingen (for gitt lønn). Dette er etter min mening en lite realistisk beskrivelse av virkeligheten, men er et interessant tilfelle i forhold til såkalte effektivitetslønnsmodeller (se nedenfor) hvor istedet bedriften antas egenrådig å fastlegge lønnsnivået. Disse to modellene representerer derfor i en viss forstand to motpoler blant modeller for imperfekte arbeidsmarkeder. Den etter mitt syn mest realistiske fagforeningsmodellen er den hvor bedriften og fagforeningen forhandler om lønna, mens bedriften fastsetter sysselsettingen.

Det finnes imidlertid modeller for imperfeksjoner i arbeidsmarkedet som ikke tillegger fagforeninger noen rolle, jfr. effektivitetslønnsmodellen i Hoel (1990) hvor bedriften bestemmer lønna enerådende. Det finnes også studier hvor en kombinerer fagforenings- og effektivitetslønnsmodeller jfr. Hoel (1996). Virkninger på lønn av skatteendringer i effektivitetslønnsmodellen er gjengitt i tabell 1 over. Vi skal ikke gå i detalj i analysen her, men bare kommentere virkningen av endringer i direkte skatter.

Den sentrale hypotesen i effektivitetslønnsmodellen er at bedriften kan øke produktiviteten til sine ansatte ved å øke deres lønn for derved å øke deres innsats og effektivitet. Et slikt tiltak vil også kunne redusere omfanget av at folk slutter og en sparer utgifter til å rekruttere og lære opp nyansatte. I en slik «verden» vil lavere marginalskatt øke nettogevinsten for en ansatt av at lønna i bedriften øker. Dette gjør at det sett fra bedriftens side, blir mer attraktivt å øke lønna i forhold til i andre bedrifter for å øke de ansattes innsats mv. I makro vil dette imidlertid føre til økt likevektsledighet. Virkningen av en lavere gjennomsnittsskatt for gitt marginalskatt er ikke så entydig, men det er nærliggende å tro at det fører til at bedriftene kan redusere lønna fordi de ansatte anser det å være arbeidsledig (ledighet fungerer som en disiplinerende faktor i effektivitetslønnsmodeller) som mindre attraktivt enn før, fordi inntektene etter skatt har gått opp. Denne siste virkningen avhenger imidlertid mer av den konkrete utformingen av modellen.

Som nevnt, finnes fagforeningsmodeller for lønnsdannelsen i flere varianter. Den mest ekstreme i en viss forstand kalles modellen med fagforeningsmonopol. I dette tilfellet tar fagforeningen hensyn til at bedriften vil redusere sin etterspørsel etter arbeidskraft hvis lønna øker, men antas å ha anledning til å bestemme lønnsnivået slik at fagforeningens nytte blir størst mulig (maksimeres). En tidlig analyse av skattenes virkning på lønna i en slik sammenheng er gitt av Hersoug (1984). En oversikt over skattenes virkning i slike modeller under ulike antakelser om fagforeningens nyttestruktur, er gitt av Hersoug (1984) og Tyrväinen (1995). Generelt vil virkningene på lønn før skatt av de ulike skatteendringene ikke være entydig bestemt fra teorien, men avhenge av en nærmere spesifisering av modellen. Virkningene av lavere marginalskatt er imidlertid et mer robust resultat. Hva er intuisjonen bak dette resultatet? I fagforeningsmodeller antas det at fagforeningen har positiv nytte både av økt sysselsetting for sine medlemmer og økt kjøpekraft for hvert medlem. En økning i lønna vil isolert sett øke kjøpekraften for medlemmer som er sysselsatt, men vil også redusere antall sysselsatte medlemmer som dermed opplever et fall i kjøpekraft. Poenget er altså at fagforeningen tar hensyn til at bedriften vil redusere sysselsettingen isolert sett, dersom lønna i bedriften går opp. Lavere progressivitet i skatten øker virkningen på kjøpekraften av en lønnsøkning, men påvirker isolert sett ikke sysselsettingseffekten av lønnsøkningen. Dette innebærer at lavere marginalskatter for gitt gjennomsnittsskatt, vil vri «prisforholdet» mellom å oppnå kjøpekraftsforbedring versus sysselsettingsreduksjonen som følge av lønnsøkningen. Sett fra fagforeningens side vil en lavere marginalskatt gjøre det mer kostbart å oppnå høyere sysselsetting enn før siden en nedgang i lønn før skatt nå har en større effekt på lønna etter skatt. Derfor vil fagforeningen øke lønna før skatt. Det er blitt mer lønnsomt for fagforeningen å ofre litt sysselsetting for å få mer kjøpekraft siden det sistnevnte kan oppnås billigere enn før. Denne analysen har nær sammenheng med teorier for såkalt skattebasert inntektspolitikk («Tax based incomes policies eller TIP i engelskspråklig litteratur), jfr. Layard (1982).

4.3 Empiriske studier av sammenhengen mellom skatter og lønnsdannelse

I dette avsnittet presenteres noen resultater fra empiriske undersøkelser av sammenhengen mellom skatter og lønn. I de senere tiår har denne litteraturen økt betydelig i omfang etterhvert som også den mer teoretiske litteraturen på området har økt, jfr. forrige avsnitt. Det er derfor en stor oppgave å skulle sammenfatte den internasjonale litteraturen på feltet. Omfanget av norske studier er etterhvert også ganske omfattende, og hovedvekten skal her legges på disse. De norske analysene bygger på samme teori og bruk av metoder som internasjonale studier, og som det framgikk av forrige avsnitt, har norske økonomer ligget langt framme i teoriutviklingen på dette feltet. Dessuten er de norske studiene gjennomgående mer omstendelige og grundige i sin behandling av de norske dataene. Det ligger nesten i sakens natur at en i internasjonale studier hvor Norge inngår som ett av mange land, ikke har hatt så stor omtanke for detaljer og særtrekk ved norske forhold.

Fokus i sammenfatningen av norske økonometriske studier av lønnsdannelsen legges her på de langsiktige virkningene av skatteendringer på lønnsnivået. Det innebærer for det første en forenkling av framstillingen, men for det andre er det også i de langsiktige sammenhengene at en lettere kan vurdere resultatene opp mot økonomisk teori på feltet. Når det er sagt, må det understrekes at de langsiktige virkningene av skatteendringer kan være ganske forskjellige fra de kort- og mellomlangsiktige. En standardreferanse på feltet jfr. Layard et al (1991), har oppsummert dette slik:

«Given the further lags in the system, operating via hysteresis, this implies that a change in the wedge (som inneholder skattenes effekt på lønna) can have a significant impact on unemployment for at least a decade. In the light of this fact, it is hardly surprising that empirical researchers find it very hard to discriminate between permanent and temporary effects. To summarize, therefore, we have plenty of evidence that taxes and import prices have very long-lasting effects on product wages, and hence on the equilibrium of the economy, operating via real wage resistance.» (s. 210-211)

Ifølge disse forfatterne er det altså usikkerhet om de langsiktige virkningene av skatteendringer på lønningene, men virkningene er betydelige innenfor en horisont på 10 år.

I det følgende gjør vi første rede for en del nyere norske studier av lønnsdannelsen i Norge. Deretter presenteres kort enkelte utenlandske studier, men da med et snevrere fokus nemlig analyser av betydningen av skatteprogressiviteten for lønnsdannelsen.

4.3.1 Økonometriske analyser av skatt og lønn på norske data

I det følgende skal vi oppsummere noen hovedresultater fra økonometriske analyser av lønnsdannelsen i Norge. Det legges vekt på de langsiktige resultatene, og fokus er på skattenes betydning for lønn. I tråd med analysen i tabell 1 foran, vurderes fire ulike skatteendringer, arbeidsgiveravgift, indirekte konsumentskatter, gjennomsnittsskatt og marginalskatt. De fleste norske studiene har ikke analysert muligheten for ulike effekter av gjennomsnitts- og marginalskatter, men har stort sett bare studert virkningene av disponibel lønn, dvs. gjennomsnittsskatten. Tabell 2 presenterer en rekke studier av nyere dato.

Hersoug et al. (1986) bygger på den teoretiske modellen i Hersoug (1984) dvs. en modell hvor fagforeningen ensidig fastsetter lønna. I modellen brukes en inntektsskattefunksjon som gjør det mulig å skille mellom endringer i gjennomsnitts- og marginalskatter. Imidlertid blir estimatet på en av modellens sentrale parametre usignifikant og nær null slik at tolkningen av resultatene er vanskelig. Den lønnsvariabelen som analyseres, er årslønn for mannlige industriarbeidere. I motsetning til de studiene som refereres under, er denne studien basert på en svært nær kobling mellom en teorimodell med en eksplisitt nyttefunksjon for fagforeningen, og den empiriske analysen. Det gjør det mulig å estimere parametrene i nyttefunksjonen. Dette er selvsagt en klar fordel i den forstand at overgangen fra teori til empiri blir svært tett. Resultatene er imidlertid ikke så oppløftende.

Hoel og Nymoen (1988) benytter en forhandlingsmodell for lønnsdannelsen og analyserer også industrilønna, men gjennomsnittlig lønn for menn og kvinner. I deres modell inngår i prinsippet både arbeidsgiveravgiften og en gjennomsnittlig inntektsskattesats. Ingen av disse skattevariablene inngår imidlertid i modellens langtidsløsning, men skattevariablene har kortsiktige virkninger.

I Nymoen (1989a) analyseres i hovedsak det samme materialet som i Hoel og Nymoen (1988), men fokus i analysen er nå virkninger av endringer i arbeidstid. Skattevariable er nå hverken inkludert i korttidsløsning eller i langtidsløsningen. Virkningen av konsumskatter kommer da implisitt inn via den estimerte effekten av konsumpriser. Dette innebærer at hverken endringer i direkte skatter eller arbeidsgiveravgiften påvirker direkte industrilønna.

Nymoen (1989b) bruker om lag samme variable som i sine tidligere studier, men inkluderer nå både arbeidsgiveravgiften og en indikator for gjennomsnittsskatt for husholdninger. Estimeringsperioden er også omtrent som i de foregående studiene. Nå finner Nymoen en rekke skatteeffekter og analysen inkluderer også to dummy-variable for å fange opp inntektspolitiske tiltak. Modellen føyer også data bedre enn Nymoen (1989a).

Studien i Rødseth og Holden (1990) inneholder både en reestimering av modellen i Hersoug et al (1986) med et større datasett (uten at dette endret resultatene) og estimering av en rekke alternative modeller som ikke har en så eksplisitt tilknytning til en teorimodell. I sistnevnte fall kommer de fram til resultater hvor lønnsnivået på lang sikt bare avhenger av konsumprisen, produktivitet og oljepris. Ingen skatter kommer eksplisitt med unntatt indirekte skatter på konsumvarer som kommer med via konsumprisvariabelen. På kort sikt kommer imidlertid flere skattevariable med ettersom endringer i «rommet» for lønnsvekst definert ut fra lønnsomhet i bedriftene samt krav til vekst i konsumreallønn, betyr noe. Som en av de meget få eksemplene, er det i denne studien pålagt (og testet) restriksjoner på veksten i disse variablene på en måte som innebærer at reallønna på lang sikt er uavhengig av underliggende inflasjon (såkalt dynamisk homogenitet). Dette er en rimelig hypotese å legge til grunn.

Mens studiene nevnt over bare studerer industrilønningene, analyserer Nymoen (1991) lønnsdannelsen for hele den private delen av fastlandsøkonomien. Det gjøres ved å dele den i to hovedsektorer, vareproduserende sektor og tjenesteytende sektor. For de vareproduserende næringene får Nymoen som resultat at lønna i stor grad bestemmes av lønna i de private tjenesteytende næringene, et resultat som står i sterk kontrast til en oppfatning i Norge om de vareproduserende næringers (og spesielt industriens) rolle som lønnsleder. Han finner nesten ingen direkte virkninger av arbeidsgiveravgift og null virkning for direkte skatter. For tjenesteytende sektorer er resultatet likt mht. betydning av alternativ lønn slik at det ifølge denne studien er betydelig lønns-lønnsspiraler i norsk økonomi. For disse sektorene finner Nymoen betydelige virkninger av både direkte skatter og arbeidsgiveravgifter. Når en løser modellen for lønningene i de to sektorene ved å eliminere alternativ lønn i hver sektor, ender man opp med en kvasi-redusert form hvor lønningene avhenger av konsum- og importpriser, produktivitet, skatter og arbeidsledighet. En finner da svært store skattevirkninger på lønningene i begge sektorene. Grunnen til at den partielle virkningen av økte indirekte skatter på konsumvarer er større enn 1 (noe som innebærer at en pst økt konsumpris øker lønna med over 1 pst) er at importpriser inngår med negativt fortegn i likningene slik at systemet oppfyller kravet til statisk homogenitet.

Eitrheim og Nymoen (1991) studerer også lønnsdannelsen i flere sektorer og til forskjell fra Nymoen (1991) er industrisektoren inndelt i tre undergrupper. I motsetning til Nymoen (1991) finner imidlertid de to at industrisektoren er lønnsledende i den forstand at lønn i andre sektorer dvs. lønn i tjenesteyting, ikke påvirker industrilønningene. Det er ingen direkte skatteeffekter på industrilønningene. Anslagene i tabellen er basert på en utregnet kvasi-redusert form for industrilønna ut fra estimatene som er oppgitt for de enkelte sektorene. For tjenesteyting er imidlertid bildet noe annerledes, idet lønningene i denne sektoren avhenger i stor grad av industrilønna. I motsetning til Nymoen (1991) er det imidlertid ingen effekter av direkte skatteendringer slik at den samlede virkningen på tjenestelønningene blir ganske lik industrilønna på lang sikt.

I en rekke studier har Johansen (1995, 1996, 1997) og Johansen og Strøm (1998) konkludert med at «hovedkursen» slik den opprinnelig er definert i den skandinaviske inflasjonsmodellen, ikke kan forkastes som teori for lønnsdannelsen i industrien. Det betyr at for gitt nivå på arbeidsledigheten, vil lønnskostnadene som andel av faktorinntekten være konstant. Implikasjonene av dette resultatet er at hverken direkte personskatter eller indirekte skatter på konsumvarer påvirker industrilønna direkte, men må «bæres» fullt ut av lønnstakerne. For arbeidsgiveravgiften gjelder forsåvidt det samme i den forstand at en økning i denne fullt ut reduserer lønna før skatt. Derimot vil alle former for indirekte beskatning som gjør at deflatoren for faktorinntekt i industrien endres, endre lønna prosentvis like mye. Hvis eksempelvis elektrisitetsavgiften til industrien endres, og dette ikke slår tilsvarende like mye ut i prisene på produktene, vil lønna i industrien bli påvirket. Det er således potensielt en sterk usymmetri i virkningene av ulike former for indirekte skatter pålagt konsumenter og produsenter. Resultatene gjør også at en kan stille spørsmål ved relevansen av den forhandlingsmodell mellom fagforeninger og arbeidsgivere som er standardreferansen for Johansens arbeider når det gjelder analysen av industrilønninger. Når hverken konsumpriser eller direkte skatter inngår i modellen, innebærer det at fagforeningen ikke får gjennomslag for noen av sine krav mht. kompensasjon for spesielle skatter pålagt konsumentene, men må godta det rommet for lønnsvekst som kravet til uendret inntjening innebærer. Johansen og Strøm (1998) innholder imidlertid også en lønnslikning for tjenesteyting. På linje med analysen i Eitrheim og Nymoen (1991) og Bowitz og Cappelen (1997) inngår her industrilønna i bestemmelsen av lønn i tjenesteytende sektorer, mens lønna i tjenestesektorene ikke inngår i likningen for industrilønna. Tjenestelønningene påvirkes også i noen grad av direkte personskatter og konsumprisene i tråd med fagforeningsmodellen hos Johansen og Strøm (1998). Hvis dette resultatet er riktig, vil følgelig endringer i personskatter og indirekte skatter føre til endringer i relative lønninger mellom hovedsektorer i økonomien. Det sistnevnte forholdet gjelder ikke i Eitrheim og Nymoen (1991).

I Bowitz og Cappelen (1997) estimeres også lønnsrelasjoner for industri og tjenesteyting hver for seg i tillegg til en relasjon for lønn i offentlig sektor. I disse relasjonene inngår ikke lønn i tjenesteyting i industrilønnsrelasjonen, mens alternativ lønn er lønnsbestemmende i de to tjenesteytende sektorene. Det innebærer at på lang sikt vil de faktorene som er bestemmende for lønn i industrien, slå fullt ut i de tjenesteytende sektorene. Industrilønningene blir i denne studien dels bestemt av lønnsandelen i industrien og dels av kravet til disponibel inntekt. I disse to leddene inngår hhv arbeidsgiveravgiften og gjennomsnittlig skatt på linje med prisvariable. Dvs at en har ikke testet for om disse restriksjonene er gyldige eller ei, men de er pålagt a priori. Etter en del eksperimentering kom en fram til at en kunne legge lik vekt på lønnsandelen i industri og disponibel reallønn sett fra konsumentens side. En har også pålagt kravet om dynamisk homogenitet i tillegg til det mer vanlige kravet om statisk homogenitet. Studien inkluderer også en variabel som oppfanger progressiviteten i personskattesystemet:

RIP = (1-TM)/(1-TG)

hvor TM som før er marginalskattesatsen og TG er marginalskattesatsen. I studien er disse anslått ved hjelp av de skatteparametrene som inngår i MODAG-modellen. Disse parametrene er estimert i skattemodellen LOTTE hvor en tar hensyn til inntektsfordelingen og de ulike direkte personskatteartenes utforming. Det er imidlertid grunn til å påpeke at for et skattesystem som det norske, vil en slik framgangsmåte bare kunne fange opp egenskaper ved skattesystemet på en grov måte. Det er verd å merke seg at i denne analysen er virkningen av gjennomsnittsskatten estimert til å være nær null. Det skyldes at den effekten som kommer fra realdisponibel inntektsleddet blir oppveid av den estimerte koeffisienten for RIP. Den eksagte utformingen av relasjonene er imidlertid litt mer komplisert for lønnsrelasjonene for tjenesteyting. Ettersom en i spesifikasjonen av alternativ lønn der har med kompensasjonsgraden i arbeidsløshetstrygden (som ifølge teorien isolert sett øker lønna noe som er tilfellet også i de estimerte likningene), inngår RIP også der for å fange opp at med et progressivt skattesystem vil kompensasjonsgraden etter skatt være høyere enn før skatt. Isolert sett demper dette virkningen av marginalskatten på lønn og øker effekten av gjennomsnittskatten i forhold til de oppgitte tallene i tabell 2.Virkningen her er imidlertid liten så lenge arbeidsledigheten er lav.

Mens alle de norske studiene som hittil er referert bruker aggregerte tidsrekker (selv om næringsinndeling kan være ganske detaljert), bruker Wulfsberg (1997b) bedriftsdata for industrien til å estimere en forhandlingsmodell for lønna. Han åpner for at alle de skattetypene som er listet opp i tabell 1 kan ha separate virkninger på lønna. Dette er derfor en av de få studiene som tester om marginalskatter virker på en annen måte enn gjennomsnittsskatter på linje med resultatene i Bowitz og Cappelen (1997). Wulfsberg (1997) finner at de ulike skattetypene har ganske forskjellig virkning på lønna i den enkelte bedrift. Den isolert sett viktigste faktoren er alternativlønna i andre bedrifter som er målt ved realdisponibel lønn. Bedriftsinterne forhold betyr imidlertid litt for lønna i den enkelte bedrift. Dessuten inngår variabelen RIP og (1-TG), mens arbeidsgiveravgiften faller ut. Det er imidlertid interessant å notere seg at leddet for gjennomsnittsskatten ikke inngår signifikant i langtidsløsningen i modellen. Hvordan langtidsløsningen ville ha sett ut dersom en droppet denne variablen er uklart, men en ville antakelig ha fått et resultat som er nærmere effektene i Bowitz og Cappelen. Hvis vi nå løser ut for effekten av alternativ lønn, får vi de estimatene som står i tabell 2. Disse er gjengitt også i Sørensen (1997). Hvis man betinger mhp. alternativ lønn, er imidlertid virkningen mye lavere (om lag tiendeparten), idet man da antar at den alternative lønna er helt upåvirket av skatteendringene, noe som ikke er realistisk.

Som det framgår av tabell 2, er det ganske få norske studier som har studert skatteprogresjonens betydning for lønnsdannelsen. To av de tre som har gjort det, finner klare forskjeller i betydningen av gjennomsnittsskatt i forhold til marginalskatter. Det kan være at en i noen av de andre analysene som er sitert, har forsøkt å estimere separate effekter av gjennomsnitts- og marginalskattesatser, men ikke rapportert resultatene fordi de var negative. Det har vi ikke informasjon om. Det kanskje mest bemerkelsesverdige ved tabell 2 er imidlertid de store variasjonene i resultater mht. til andre skatter enn direkte personskatter. Dette understreker den betydelige usikkerhet som fortsatt finnes mht. til virkninger av skattereformer som endrer skattestrukturen mellom ulike former for direkte og indirekte beskatning.

Når en skal vurdere alle disse studiene opp mot hverandre for å trekke en konklusjon, synes jeg en bør vurdere i hvilken grad resultatene er rimelig ut fra økonomisk teori. Selv om teorien ikke er entydig, gir den visse føringer på hva som er rimelige resultater. Hvis en mener at en forhandlingsmodell er en rimelig beskrivelse av norsk virkelighet, bør en ikke se bort fra den vurderingen i det empiriske arbeidet bare fordi en ikke finner sterk støtte for modellen når en ser bort fra en a priori vurdering. En bør også vurdere resultatene opp mot «common sense». Det betyr at skattene bør ikke virke så usymmetrisk mellom ulike skattearter at det er mulig å oppnå betydelig lønnsendringer, og dermed konkurranseevneendringer og virkninger på arbeidsledigheten, ved hjelp av enkle «skattetriks». Etter min vurdering tilsier dette at en rimelig spesifikasjon av lønnsdannelsen i Norge, har med seg både faktorer som er viktige for lønnsmottakerne og fagforeningene og som tar hensyn til bedriftenes lønnsomhet og virkningen på sysselsettingen.

4.3.2 Studier av virkningen av endret skatteprogressivitet på lønn for andre land

I mangel av flere norske studier om sammenhengen mellom endringer i skatteprogressivitet og lønn, finnes det en del nyere økonometriske studier av dette for andre land som en kan skjele til. I tabell 3 under vises en del slike studier. Det meste av informasjonen er hentet fra Sørensen (1997) supplert med enkelte nyere bidrag. Også her rapporteres bare de langsiktige virkningene på lønn før skatt, og det fokuseres nå bare på reduserte gjennomsnittskatter for gitt progressivitet og lavere marginalskatt for gitt gjennomsnittsskatt.

Malcomson og Sartor (1987) tester ulike varianter av forhandlingsmodellen for lønnsdannelse i vareproduserende næringer (ekskl. primærnæringer) i Italia. I sin foretrukne likning inngår bare et ledd for marginalskatter og ikke noe ledd for gjennomsnittsskatt da dette leddet er helt insignifikant i den generell modellen. I tabell 3 refereres bare denne modellen, mens Sørensen (1997) refererer også andre estimeringsresultater.

Lockwood og Manning (1993) bruker en forhandlingsmodell for lønn for arbeidere som arbeider heltid i Storbritannia. De bruker aggregerte tidsrekkedata og finner at de estimerte koeffisientene som beskriver skattenes betydning for lønn er upresist estimert, men likevel mener de at estimatene støtter opp om hovedtrekkene ved deres teoretiske modell som altså gjenfinnes i kolonne 3 i tabell 1. I en av de estimerte likningene finner også de støtte for hypotesen om at det bare er ikke-proporsjonaliteten i skattesystemet som betyr noe. Et spesielt trekk ved analysen er at de også trekker inn progressiviteten i arbeidsgiveravgiftene, en egenskap som er litt spesiell for det britiske skattesystemet, og som gjør at de har svært mange koeffisienter de må estimere. For denne variablen får de dessuten estimert galt forteng. Resultatene fra den modellen som føyer best er gjengitt i tabell 3, men det er verd å understreke at resultatene deres varierer en god del avhengig av hvilke restriksjoner de pålegger.

Holmlund og Kolm (1995) har i sin analyse av svenske data brukt både tidsrekke-data og mikro-data med et kort panel. Resultatene fra begge studiene er vist i tabell 3 og som en kan se, varierer de ganske betydelig. Basert på mikrodata faller gjennomgående gjennomsnittsskatten ut (dvs. er ikke signifikant), mens marginalskatteeffekten er signfikant. En økning i marginalskattesatsen på 10 prosentpoeng reduserer her lønna før skatt med 4 pst. For tidsrekkeestimatene kommer gjennomsnittsskatten klart signifikant inn med forventet fortegn, men restriksjonen om at koeffisienten skulle være -1, dvs. at bare realdisponibel inntekt inngår, kan gjennomgående forkastes. Også her har marginalskattene en virkning, men langt mindre enn gjennomsnittsskatten.

I en mikrostudie har Aronsson et al (1997) estimert en fagforeningsmodell med utgangspunkt i teorien for fagforeningsmonopol. De kommer fram til at gjennomsnittsskatten og marginalskatten har omtrent like stor betydning i tallverdi, men med motsatt fortegn.

Resultatene fra de andre arbeidene som er listet opp er hentet direkte fra oversikten i Sørensen (1997) og kommenteres ikke spesielt. Som vi ser av tabell 3, finnes det en rekke internasjonale studier som konkluderer med at lavere marginalskatt isolert sett fører til økt lønn før skatt.

Det finnes noen unntak fra dette i enkelte danske studier. Det er altså slik at de empiriske studiene gjennomgående støtter opp om de teoretiske resultatene mht. virkninger av lavere marginalskatt. Av tabell 3 framgår det imidlertid at de kvantitative resultatene spriker til dels betydelig. Også den empiriske virkningen av lavere gjennomsnittsskatter på lønn er gjennomgående i overensstemmelse med teoriens prediksjoner, men som antydet i avsnitt 2, er virkningen av lavere gjennomsnittsskatter ikke helt entydig. Konklusjonen er derfor at en reform av det direkte skattesystemet i retning av mindre progresjon, kan føre til økt lønn.

4.3.3 Skattesymmetri?

I analyser av skattereformer hvor en endrer vektleggingen av ulike skattearter, oppstår spørsmålet om slike endringer virker symmetrisk på lønningene. Vil f eks en endring i arbeidsgiveravgiften som virker på bedriftenes lønnsomhet og dermed på «lønnsevnen», ha samme virkning på utbetalt lønn som en tilsvarende endring (regnet i initial provenyforstand) i merverdiavgiften som påvirker lønnstakernes disponible inntekt via endringer i konsumprisene? Hvis en kan svare ja på dette spørsmålet, vil en si at skattesymmetri foreligger.

Når en skal studere hvorvidt skattesymmetri er til stede, er det viktig å korrigere for at skattegrunnlaget vil kunne variere betydelig mellom ulike skattearter. Eksempelvis er arbeidsgiveravgiften bare lagt på lønna til de som er i arbeid, mens alle som konsumerer betaler moms, også pensjonistene. Når en skal analysere hvorvidt skattesymmetri foreligger eller ikke, må en derfor kontrollere for om en faktisk skattlegger de samme gruppene.

I de norske studiene som det er referert til i tabell 2 ovenfor, vil en generelt ikke kunne si at skattesymmetri er oppfylt. Mest opplagt er dette tilfellet for studier hvor en har funnet at virkningene av endring i skatteprogresjon i personbeskatningen påvirker lønnsdannelsen. Her vil en nemlig kunne påvirke lønningene uten å endre skatteprovenyet. I det tilfellet hvor en ser på en lukket økonomi og hvor alle varer og tjenester er pålagt moms, ble det innledningsvis presentert en skattekile som tilsynelatende sier noe om symmetriegenskapene ved ulike skatteendringer. Det er imidlertid lett å forvisse seg om at de forutsetningene som må være oppfylt for at en slik symmetri skal gjelde, ikke er til stede i norsk økonomi.

Avviket fra symmetri er imidlertid et empirisk spørsmål. Selv i resultatene til Bowitz og Cappelen (1997) som inngår i SSBs modeller MODAG og KVARTS, og hvis resultater mht. vektlegging på bedriftenes lønnsevne versus lønnstakernes disponible inntekt også tilsvarer det som for tiden er i Norges Banks makromodell RIMINI, gjelder symmetriegenskapene bare for selve lønnsdannelsen i tråd med den omtalte skattekilen. En faktisk analyse av symmetriegenskapene til ulike skatteendringer på norske data, vil derfor kreve en modellanalyse hvor så mange detaljer i det norske skattesystemet som mulig er innarbeidet.

Litteratur

Aronsson, T., M. Wickstrøm og R. Brännlund (1997), Wage determination under non-linear taxes: Estimation and an application to panel data, Oxford Economic Papers, 49, 404-418.

Bovenberg, A.L. og F. vander Ploeg (1994), Effects of the tax and benefit system on wage formation and unemployment, Working Paper no. 94-08, CentER, Tilburg og Amsterdam.

Bowitz, E. og Å. Cappelen (1997), Incomes Policies and the Norwegian Economy 1973-93, Discussion Papers No. 192, Statistisk sentrabyrå.

Eitrheim, Ø. og R. Nymoen (1991), Real wages in a multisectoral model of the Norwegian economy, Economic Modelling, 8, 63-82.

Graafland, J.J. og F.H.Huizinga (1996), Taxes and benefits in a non-linear wage equation, Research Memorandum no. 125, Centraal Planbureau, Den Haag.

Hansen, C.T., L.H.Pederson og T. Sløk (1996), Indkomstskatteprogrssion, aktivitet og løn: teori og dansk empiri, Nationaløkonomisk tidsskrift, 134, 153-174.

Hoel, M og R Nymoen (1988), Wage formation in Norwegian manufacturing. An empirical application of the theoretical bargaining model, European Economic Review, 32, 977-997.

Hoel, M. (1996), Virkninger av endrede skatter og avgifter på lønn og arbeidsledighet, Vedlegg 2 i NOU 1996:9, Grønne skatter - en politikk for bedre miljø og høy sysselsetting.

Holmlund, B. og A-S. Kolm (1995), Progressive Taxation, Wage setting and Unemployment - Theory and Swedish Evidence, Tax Reform Evaluation Report no.15, National institute of economic research and Economic council, Stockholm.

Hersoug, T. (1984), Union wage responses to tax changes, Oxford Economic Papers, 36, 37-51.

Hersoug, T., K.N.Kjær og A. Rødseth (1986), Wages, taxes and the utility-maximizing trade union: A confrontation with Nowegian data, Oxford Economic Papers,38, 403-423.

Johansen, K. (1995), Norwegian wage curves, Oxford Bulletin of Economics and Statistics,57, 229-247.

Johansen, K. (1996), Insider forces, asymmetries, and outsider ineffectiveness: Emprical evidence for Norwegian industries 1966-87, Oxford Economic Papers,48, 89-104.

Johansen, K. (1997), The wage curve: convexity, kinks and composition effects, Applied Economics, 29, 71-78.

Johansen, K. og B. Strøm (1998), Wages, prices and politics: evidence from Norway, Oxford Bulletin of Economics and Statistics,60, 511-522.

Layard, R., (1982), Is incomes policy the answer to unemployment?, Economica,49, 219-240.

Layard, R., S. Nickell og R. Jackman (1991), Unemployment. The Macroeconomic Performance of the Labour Market. Oxford University Press. Oxford.

Lockwood, B. og A. Manning (1993), Wage setting and the tax system. Theory and evidence for the United Kingdom, Journal of Public Economics, 52, 1-29.

Lockwood, B., T.Sløk og T.Tranæs (1995), Progressive taxation and wage setting: some evidence for Denmark, EPRU Working Paper 1995-20, Copenhagen Business School.

Malcomson, J.M. og N. Sartor (1987), Tax push inflation in a unionized labour market, European Economic Review,31, 1581-1596.

Nymoen, R. (1989a), Wages and the Length of the Working Day. An Empirical Test Based on Norwegian Quarterly Manufacturing Data, Scandinavian Journal of Economics,91, 599-612.

Nymoen, R. (1989b), Modelling wages in the small open economy. An error-correction model of Norwegian manufacturing wages, Oxford Bulletin of Economics and Statistics, 51, 239-258.

Nymoen, R. (1991), A small linear model of wage- and price-inflation in the Norwegian economy, Journal of Applied Econometrics,6, 255-269

Pissarides, C.A. (1996), Are employment tax cuts the answer to Europe's unemployment problem?, notat til EU-kommisjonen (DGII).

Rødseth, A. og S. Holden (1990), Wage Formation in Norway, i Calmfors, L. (ed.), Wage Formation and Macroeconomic Policy in the Nordic Countries, Oxford University Press, Oxford.

Sørensen, P.B (1997), Public finance solutions to the European unemployment problem? Economic Policy, 12, 223-264.

Tyrväinen, T. (1995a), Wage Determination, Taxes and Employment: Evidence from Finland, Bank of Finland Studies E:3, Helsinki.

Tyrväinen, T (1995b), Real wage resistance and unemployment: multivariate analysis of cointegrating relations in 10 OECD countries, OECD Jobs Study Working Paper no.10, Paris.

Tyrväinen, T. (1995c), Wage setting, taxes and demand for labour: multivariate analysis of cointegrating relations, Empirical Economics,20, xx.

Wulfsberg, F. (1997), Do Progressive Taxes Reduce Wage Pressure? Evidence from Norwegian Panel Data, Memorandum, Sosialøkonomisk institutt, UiO.