6 Toppskatt, kakseskatt, formuesskatt - og omfordeling 1

av professor dr juris Ole Gjems-Onstad, Handelshøyskolen BI

6.1 Større forskjeller etter skatt - til tross for utjevningsformål?

Det norske skattesystemet består av en del skattetyper som ikke direkte er ment å ivareta noen utjevning av inntekt eller formue. Merverdiavgiften er det mest dominerende eksempel. Denne artikkelen skal fokusere på de skatter som av politikerne uttrykkelig er begrunnet med utjevning: Toppskatten, den forhøyede arbeidsgiveravgift for lønn over 16 G fra samme arbeidsgiver, samt formuesskatten.

Ved diskusjon av utjevning kan man velge flere perspektiver. Denne artikkelen tar som utgangspunkt den senere diskusjon i Norge om stadig større forskjeller mellom særlig velstående («rike«) og mer alminnelige mennesker. Artikkelen analyserer ikke om disse ulikheter er voksende, men diskuterer i hvilken grad toppskatten, kakseskatten og formuesskatten med dagens utforming reduserer, eller eventuelt øker, forskjellene etter skatt mellom rike skattytere og andre. Så langt skattesystemet eventuelt bidrar til å forsterke forskjeller i inntekt og formue etter skatt, innebærer det at skattereglene ikke motvirker andre tendenser i moderne økonomi som måtte øke inntekts- og formuesulikhet før skatt.

Tallene i artikkelen er basert på Skattedirektoratets registre over forskuddspliktige (forskuddsregisteret), etterskuddspliktige (etterskuddsregisteret), arbeidsgiveravgift, og ligningsverdi og utbytte (aksjeregisteret). Dataene gjelder inntektsåret 1996. Det er ingen holdepunkter for å anta at tendensene ville være vesentlig annerledes for inntektsårene 1995 eller 1997.

Artikkelen benytter gjennomsnittstall for grupper av skattytere. Ved å benytte mer fininndelte skalaer enn her, vil man kanskje finne en noe annen fordelingsprofil. Imidlertid må man ha klart for seg at en effektiv utjevning ikke sikter mot en en reduksjon av de absolutte forskjeller i inntekt, men de relative forskjeller. Når artikkelen påviser at skattene i liten grad bidrar til å svekke de relative forskjeller, er det liten grunn til å anta at det for så vidt gjelder disse relative forskjeller, ville bli vesentlig andre konklusjoner med en mer detaljert inndeling av gjennomsnittstallene.

De fleste inntekts- og formuesskatter vil utvilsomt redusere de absolutte økonomiske forskjeller i et samfunn; det interessante er om de relative forskjeller blir mindre. Et banalt eksempel: Lise tjener kr 1 000 000, og Lotte kr 100 000. Den absolutte forskjellen er kr 900 000; den relative at Lise disponerer 10 ganger så mye som Lotte. Lises skatt er 25 pst, mens den er 50 pst for Lotte. Etter skatt har Lise kr 750 000, mens Lotte har kr 50 000. Den absolutte forskjellen er redusert fra kr 900 000 til kr 700 000. Den relative forskjellen er øket fra 10 ganger til 15 ganger.

6.2 Toppskatten - og de 204 høyeste inntektene

Den norske inntektsskatten bygger etter Skattereformen 1992 på to inntektstyper: Alminnelig inntekt og personinntekt. På alminnelig inntekt utlignes 28 pst skatt som er satt sammen av kommunal skatt, fylkeskommunal skatt og fellesskatt til staten. Personinntekt kan bare tilordnes personer. Den ilegges trygdeavgift og toppskatt. Trygdeavgiften er proporsjonal, med et lite forbehold for næringsinntekt (som går fra 10,7 pst til 7,8 pst ved 12 G). Satsene varierer fra 3 pst for pensjoner, til 7,8 pst for lønn og 10,7 pst for næringsinntekt. Trygdeavgiften er ikke tillagt noen utjevnende funksjon.

Toppskatt utlignes for 1998 med 9,5 pst på personinntekt over kr 248 000 og med 13,7 pst over kr 272 000 (klasse 1). (For 1999 er den høyeste satsen redusert med 0,2 pst til 13,5 pst.) For 1996 var terskelbeløpene henholdsvis kr 220 500 og 248 500. Ved utregninger nedenfor regnes eventuell toppskatt med 13,7 pst allerede fra 220 500 selv om det gir kr 1 197 i for høy toppskatt. Denne unøyaktigheten spiller ingen rolle med de tallstørrelser det her er tale om.

Det kompliserer bildet at ikke all næringsinntekt er personinntekt. Bare næringsinntekt som skyldes aktiv deltagelse i eget enmannsforetak eller i selskaper med minst to tredeler aktive eiere, kan bli regnet som personinntekt. Videre er det en vanskelighet når man skal se på systemet, at inntekt fra delingspliktige foretak for inntektsåret 1996 var underkastet særlige begrensninger alt etter bransje. For inntekt fra kunnskapsbedrifter (liberale yrker) ble det ikke beregnet personinntekt etter en inntekt på 75 G (ca kr 3 000 000). For andre bransjer stoppet utregningen av personinntekt ved 23 G (nå 16 G), men den satte inn igjen ved et intervall mellom 75 G og 127 G. Taket for kunnskapsbedrifter er opphevet for 1997. Det gjeldende 16 G-taket for ikke-kunnskapsbedrifter må anses kontroversielt og er ikke nødvendigvis en varid del av det norske skattesystemet. Ved bare å fokusere på statistikk som gjenga utlignet toppskatt, ville man gjøre diskusjonen avhengig av disse noe spesielle takreglene.

I stedet vil vi her særlig fokusere på sammensetningen av inntekten. Dermed kan vi klarere få frem toppskattens mulighet for utjevning uten mer drastiske inngrep i skattesystemet enn endring/fjerning av spesialregler som takbegrensningen etter delingsreglene.

Først har vi sett på sammensetningen av inntekten til de 204 personer som hadde høyest bruttoinntekt i 1996. (Tabell 6.1).

Gjennomsnittlig bruttoinntekt var kr 28 439 585 (28,4 mill kr).

Først spør vi hvor stor andel av denne inntekten besto av inntektstyper underkastet toppskatt uten særlig anledning til skatteplanlegging. For lønn og pensjoner fastsettes personinntekten og den toppskattepliktige inntekt etter brutto mottatt beløp uten noen form for fradrag, jf sktl § 55 første ledd nr 1 og 2.

Gjennomsnittlig lønn for disse 204 personer var kr 840 473, gjennomsnittlig tjenestepensjon var kr 58 381 og andre ytelser fra folketrygden gjennomsnittlig kr 18 284. Til sammen dreiet det seg om inntekter underkastet toppskatt etter en bruttofastsettelse på kr 917 138. Dette utgjorde 3,22 pst av samlet gjennomsnittlig bruttoinntekt.

Gjennomsnittlig alminnelig inntekt for denne gruppen var kr 23 170 912 (etter særfradrag). Inntekter underkastet toppskatt i form av lønn og pensjoner o l utgjorde 3,95 pst av denne inntekten. Med høyeste marginale toppskattesats på 13,7 pst beregnet på hele bruttobeløpet på kr 917 138 ut over 1996-terskelen på kr 220 500 ville gjennomsnittlig toppskatt utgjøre kr 95 439 på dette beløpet. I forhold til gjennomsnittlig alminnelig inntekt (nettoinntekten) utgjør dette beløpet knapt fire promille med 0,41 pst. Sett i forhold til total gjennomsnittlig bruttoinntekt vil den være enda lavere med 0,34 pst.

I den politiske debatt har det i 1998 vært foreslått å heve toppskatten med 5 prosentpoeng etter kr 600 000 (uten at forslaget har fått tilstrekkelig gjennomslag). Begrunnelsen har vært utjevningsformål. For denne gruppen med de høyeste bruttoinntekter ville en slik økning av toppskatten med et nytt høyeste intervall på 18,7 pst ha betydd en øket toppskatt på kr 47 014 (ut fra gjennomsnittstallene). Denne økning i toppskatt ville utgjøre 0,17 pst av bruttoinntekten eller 0,2 pst av skattepliktig alminnelig inntekt. En økning i samlet skattesats på mellom 1 og 2 promille er et moderat bidrag til inntektsutjevning. Siden enkelte innen gruppen har lønnsinntekter betydelig ut over de angitte gjennomsnittstall, kunne både den totale og dermed gjennomsnittlige økning av toppskatten bli større. Det er ingen grunn til å anta at denne presisering på noen måte endrer helhetsbildet.

Blant disse 204 personer med høyest bruttoinntekt utgjorde gjennomsnittlig samlet næringsinntekt kr 2 967 910, mens underskudd i næring, herunder underskudd til fremføring, beløp seg til kr 3 714 412. Siden det dreier seg om gjennomsnittlige størrelser, har selvfølgelig flere av personene hatt positiv næringsinntekt som har medført skatt. For at det skal ilegges toppskatt, må det imidlertid dreie seg om beregnet personinntekt som ikke er vernet av takreglene. Den gjennomsnittlige toppskatt på næringsinntekt må antas å ha vært lav.

Gjennomsnittlig sum skatt for de 204 personer med høyest bruttoinntekt var kr 8 517 298 før fradrag i skatt. Etter samlede fradrag i skatt på gjennomsnittlig kr 1 952 166 utgjorde gjennomsnittlig skatt kr 6 565 132. Det desidert største fradrag i skatt var godtgjørelsesfradraget med gjennomsnittlig kr 1 806 717. Gjennomsnittlig aksjeutbytte fra innenlandske aksjeselskaper beløp seg til kr 6 538 899. 65 prosentregelen (nå 80 prosentregelen) ga en gjennomsnittlig skattenedsettelse på kr 143 289. Så lenge man holder seg til disse gjennomsnittstallene ble 65 prosentregelens bidrag til utjevning relativt beskjeden.

Det kan diskuteres hvordan man skal ta hensyn til godtgjørelsesfradraget for aksjeutbytte. Etter lovens formål med å unngå dobbeltbeskatning skal aksjonærens skatt på det skattepliktige aksjeutbytte anses gjort opp gjennom selskapets skattebetaling for sitt overskudd. Ut fra disse forutsetninger er det riktig å regne utlignet skatt før godtgjørelsesfradrag som aksjonærens skatt. Det legges til grunn her.

Gjennomsnittlig utlignet skatt etter andre skattefradrag enn godtgjørelsesfradrag utgjorde kr 8 371 849. Dette tilsvarte 29,44 pst av gjennomsnittlig bruttoinntekt og 36,13 pst av netto alminnelig inntekt. En ikke uvesentlig del av skattebelastningen ut over 28 pst på alminnelig inntekt må ha referert seg til formuesskatt. I denne gruppen var gjennomsnittlig nettoformue ved ligningen kr 74 122 011. For 1996 ble formue ut over kr 530 000 skattlagt med 1,5 pst som tilsvarer en gjennomsnittlig formuesskatt på over kr 1 111 830. Gjennomsnittlig nedsettelse etter 65 prosentregelen utgjorde som allerede nevnt bare kr 143 289.

Sammenfatningsvis kan fastslås at for de 204 personer med høyeste bruttoinntekter i 1996 var skatt på alminnelig inntekt og formuesskatten de viktigste poster. Toppskatt synes for denne gruppen å være uten særlig betydning når man holder seg til gjennomsnittstallene. En økning av toppskatten kan heller ikke få særlig betydning. Årsaken er at for denne gruppen er personinntekt, enten i form av lønn eller beregnet personinntekt, liten i forhold til andre inntektsposter.

Sett i forhold til andre grupper med høyere innslag av toppskattepliktig inntekt, kunne en økning av toppskatten øke forskjellene i inntekt etter skatt. En økning av skatt på alminnelig inntekt kan nesten pr definisjon ikke redusere de relative forskjeller etter skatt, men ville heller ikke øke dem. Samtidig kunne den redusere de absolutte forskjeller mer.

6.3 Toppskatten - og de 10 000 høyeste inntektene

I dette avsnittet skal vi se nærmere på inntekts- og formuesforholdene til de 10 000 personer som hadde høyest bruttoinntekt i 1996 (tabell 6.2). Her inkluderes også de 204 personer som allerede er diskuteret i avsnitt 2.

Gjennomsnittlig bruttoinntekt for de 10 000 høyeste bruttoinntekter var kr 2 693 064, dvs under 10 pst av gjennomsnittlig inntekt til de 204 personer med høyest inntekt. (28,4 mill kr). Her holder vi oss til gjennomsnittsinntekten for hele gruppen. For denne undersøkelsen er det også innhentet tall for gjennomsnittsinntekten for de forskjellige desiler forsåvidt gjelder personer med beløp på postene (vesentlig andre tall enn gjennomsnittstall). Siden disse tallene ikke anses å tilføre vesentlig nye momenter, refereres de ikke her.

Gjennomsnittlig lønn for disse 10 000 personer var kr 555 428, gjennomsnittlig tjenestepensjon var kr 29 127 og andre ytelser fra folketrygden gjennomsnittlig kr 13 670. Til sammen dreiet det seg om inntekter underkastet toppskatt etter en bruttofastsettelse på kr 598 225. Dette utgjorde 22,21 pst av samlet gjennomsnittlig bruttoinntekt. En sammenligning mellom de 204 og de 10 000 høyeste inntekter viser at lønn og pensjoner bidro lite til de store inntektsforskjellene mellom disse gruppene.

Gjennomsnittlig alminnelig inntekt for de 10 000 høyeste bruttoinntekter var kr 2 319 377 (etter særfradrag). Inntekter underkastet toppskatt i form av lønn og pensjoner o l utgjorde 25,79 pst av denne inntekten. Med høyeste marginale toppskattesats på 13,7 pst beregnet på hele bruttobeløpet på kr 598 225 ut over 1996-terskelen på kr 220 500, ville gjennomsnittlig toppskatt utgjøre kr 51 748 på dette beløpet. I forhold til gjennomsnittlig alminnelig inntekt (nettoinntekten) utgjør dette beløpet for denne gruppen 2,23 pst. Sett i forhold til total gjennomsnittlig bruttoinntekt er den enda lavere med 1,92 pst.

For denne gruppen med de høyeste bruttoinntekter ville en økning av toppskatten med 5 prosentpoen i et intervall over kr 600 000 ut fra gjennomsnittstallene ikke ha gitt noen økning i toppskatten. Siden de innen gruppen med inntekter over kr 600 000 ville fått en viss økning, kan man ikke si at samlet toppskatteøkning ville bli null. Samtidig må det kunne slås fast at skal man utjevne inntekter etter skatt mellom de 10 000 000 personer med høyeste bruttoinntekter og andre, synes en økning i toppskatten med 5 prosentpoeng på lønn mv over kr 600 000 å ha liten effekt.

Blant de 10 000 personer med høyest bruttoinntekt utgjorde gjennomsnittlig samlet næringsinntekt kr 437 055, mens underskudd i næring, herunder underskudd til fremføring, beløp seg til kr 169 098. Ut fra de innhentede tall er det vanskelig å estimere toppskatt på dette beløpet. Man vet ikke hvilken del av denne næringsinntekten som kvalifiserte som beregnet positiv personinntekt, og hvilke beløp som eventuelt var vernet av taksreglene. Det synes likevel å måtte dreie seg om relativt moderate beløp i toppskatt på denne næringsinntekten.

Gjennomsnittlig sum skatt for de 10 000 personer med høyest bruttoinntekt var kr 918 220 før fradrag i skatt. Etter samlede fradrag i skatt på gjennomsnittlig kr 186 844 utgjorde gjennomsnittlig skatt kr 731 375. Det desidert største fradrag i skatt var også i denne gruppen godtgjørelsesfradraget med gjennomsnittlig kr 177 087. Gjennomsnittlig aksjeutbytte fra innenlandske aksjeselskaper beløp seg til kr 637 975. 65 prosentregelen (nå 80 prosentregelen) ga en gjennomsnittlig skattenedsettelse på kr 6 772.

Gjennomsnittlig utlignet skatt etter andre skattefradrag enn godtgjørelsesfradrag utgjorde kr 908 462. Dette tilsvarte 33,73 pst av gjennomsnittlig bruttoinntekt og 39,17 pst av netto alminnelig inntekt. En viss del av skattebelastningen ut over 28 pst på alminnelig inntekt må ha referert seg til formuesskatt. Blant de 10 000 med høyeste bruttoinntekt var gjennomsnittlig nettoformue kr 5 868 058. For 1996 ble formue ut over kr 530 000 skattlagt med 1,5 pst som tilsvarer en gjennomsnittlig formuesskatt på over kr 80 070 eller 3,48 pst av skattepliktig alminnelig inntekt. Gjennomsnittlig nedsettelse etter 65 prosentregelen utgjorde som allerede nevnt bare kr 6 772.

Sammenfatningsvis kan fastslås at også for de 10 000 personer med høyeste bruttoinntekter i 1996 var skatt på alminnelig inntekt og formuesskatten de viktigste poster. Toppskatten kan ikke ut fra gjennomsnittstallene for gruppen ses å ha særlig stor betydning. En økning av toppskatten synes heller ikke å kunne bidra mye når det gjelder å jevne ut inntekts- og formuesforskjeller mellom de 10 000 med de høyeste bruttoinntekter og andre. Årsaken er at også for denne gruppen er personinntekt, enten i form av lønn eller beregnet personinntekt, relativt moderat i forhold til andre inntektsposter.

6.4 Kakseskatten - rammer den kakser?

Arbeidsgiveravgiften har tradisjonelt vært en rent proporsjonal avgift. Endringslov 18 juni 1993 nr 112 innførte en inntektsdifferensiert arbeidsgiveravgift. Den ekstra arbeidsgiveravgiften var først fastsatt til 10 prosentpoeng ved lønn over 16 G. Ved stortingsvedtak 19 juni 1998 ble satsen øket til 12,5 pst. Den var forutsatt øket til 15 pst for 1999, men Stortingets trygdeavgiftsvedtak 30 nov 1998 for 1999 fastholdt satsen på 12,5 pst.

Denne såkalte kakseskatten har vært begrunnet med ønsket om å bidra til større moderasjon i lederlønninger. Det er også fremholdt at den bidrar til en mer sosial profil i skattesystemet (jf Ot prp nr 100 1992-93 s 14). Arbeidsgiveravgiften kan i større eller mindre grad regnes som en skatt på arbeidsinntekten fordi den overveltes fra arbeidsgiver til arbeidstager. Følgelig bidrar den til å gjøre inntektsbeskatningen av lønn mer progressiv.

I perioden 1993-1997 steg antall personer som utløste den forhøyede kakseskatten fra 10 229 til 13 997 lønnstagere. I 1997 var 16 G-grensen kr 672 000, mens de 13 997 personene som ble rammet av kakseskatten, hevet gjennomsnittlig kr 920 000 i lønn. Samlet proveny fra den forhøyede arbeidsgiveravgiften var i 1997 kr 348 mill (Ukens statistikk nr 21/98 s 6).

Her skal vi se nærmere på sammensetningen av den gruppen som ble rammet av kakseskatten i 1996 (se nærmere tabell 6.3). Den daværende 10 pst ekstra arbeidsgiveravgift ble da utløst ved kr 646 560.

I alt ble kakseskatten utløst ved lønnsutbetalinger til 11 399 lønnstagere i 1996. Gjennomsnittlig lønn var kr 907 135. Den samme gruppen mottok gjennomsnittlig tjenestepensjon kr 6 158 og andre ytelser fra folketrygden kr 251. Gjennomsnittlig grunnlag for kakseskatt var kr 886 583, dvs kr 20 552 mindre enn samlet lønn. Differansen skyldes antagelig at den ekstra arbeidsgiveravgiften bare ilegges ved lønn over 16 G fra samme arbeidsgiver (eller arbeidsgivere som inngår i et nærmere definert interessefellesskap), jf forskrift 4 des 1997 nr 1255 § 3.

Det fremgår av tabellen at samlet gjennomsnittlig lønn for de lønnstagere som fikk utløst kakseskatt, var litt høyere (108 pst av deres lønn) enn samlet lønn for de 204 skattytere med høyest bruttoinntekt (kr 840 472), og atskillig høyere (163 pst) enn gjennomsnittlig lønn til de 10 000 skattytere med høyeste bruttoinntekter (kr 555 428). Derimot var gjennomsnittlig bruttoinntekt for lønnstagere som utløste kakseskatt kr 1 189 466. Det var svært mye lavere enn de 204 med høyeste bruttoinntekt med sine kr 28 439 585 (nærmere bestemt 4 pst av bruttoinntekten til de 204 rikeste) og under halvparten til de 10 000 med høyeste bruttoinntekt (44 pst).

Forskjellen mellom bruttoinntekt og skattepliktig alminnelig inntekt etter særfradrag er mindre for skattytere som utløste kakseskatt, enn for de 204 og 10 000 personer med høyeste bruttoinntekt. De med kakseskatt hadde gjennomsnittlig kr 1 189 466 i bruttoinntekt og kr 1 036 606 i skattepliktig alminnelig inntekt, en differanse på kr 152 860 eller 12,85 pst. Dermed vil forskjellene illustrert påpekt overfor bli litt mindre hvis man legger større vekt på den nettoinntekt som reflekteres i alminnelig inntekt. Men den relativt større forskjellen mellom bruttoinntekt og alminnelig inntekt for de 204 og 10 000 personer med høyeste bruttoinntekter kan også reflektere inntekts- og fradragsforhold som gir en viss økonomiske evne.

Gjennomsnittlig lønn for de 10 000 personer med høyeste bruttoinntekter var ikke over terskelen for kakseskatt. For de 204 personer med høyeste bruttoinntekter var gjennomsnittlig lønn noe over grensen (kr 840 473 mot kr 16 G-grensen på kr 646 560 i 1996). En eventuell kakseskatt for denne gruppen vil likevel fremstå som ubetydelig i forhold til total inntekt så lenge vi bygger på gjennomsnittlige inntektstall for gruppen. På den annen side har de personer med lønn som utløser kakseskatt, liten inntekt ut over lønn som allerede bruttobeskattes med toppskatt og trygdeavgift i tillegg til skatt på alminnelig inntekt. Forskjellen mellom lønn på kr 913 544 (inkludert pensjon og trygdeytelser) og gjennomsnittig bruttoinntekt på kr 1 189 466 var kr 275 922, dvs at lønn (inkl pensjon mv) utgjorde 76,8 pst av gjennomsnittlig bruttoinntekt.

Gjennomsnittlig brutto næringsinntekt var kr 21 881, mens gjennomsnittlig underskudd i næring inkludert underskudd til fremføring var kr 27 483. Samlet aksjeubytte var kr 107 920 og aksjegevinster kr 86 087.

Tallene for skattepliktig formue gir det samme bildet av at de med lønn som utløser kakseskatt, ikke nødvendigvis er spesielt velstående. Gjennomsnittlig skattepliktig nettoformue var kr 1 079 274 som utgjør 18,4 pst av gjennomsnittlig nettoformue til de 10 000 med høyeste bruttoinntekter og 1,5 pst av tilsvarende formue til de 204 med de høyeste bruttoinntektene.

Konklusjonen må bli at den ekstra arbeidsgiveravgiften, kakseskatten, i liten grad treffer kaksene i betydning særlig velstående eller virkelig høyinntektsgrupper, og vanskelig kan ses å utjevne inntekter eller formue mellom de rikeste skattytere og andre.

6.5 Formuesskatt - og den reelle formue

6.5.1 Formuesskatt - del av kapitalbeskatningen

Når man vurderer forskjellene mellom skatt på alminnelig/kapitalinntekt og person/arbeidsinntekt, er det et vanlig synspunkt at man må trekke inn formuesskatten. Formuesskatt illegges for 1998 med 0,9 pst allerede ved kr 120 000 og med 1,1 pst over kr 540 000 i nettoformue. Med en inflasjon på 2-3 pst og en avkastning på 4-7 pst på bankinnskudd eller fordringer, blir samlet skattebelastning målt i forhold til avkastning meget betydelig når man trekker inn skatt på alminnelig inntekt med 28 pst. Den kan lett bli negativ.

Slik det fremgår av tallene foran,utgjør formuesskatten en ikke uvesentlig del av den totale formues- og inntektsskatt for de 204 personer og de 10 000 personer med høyeste bruttoinntekter. Problemet med en vurdering av formuesskatten i et utjevningsperspektiv er likevel at ligningsmessig formue ikke nødvendigvis reflekterer reell formue. For å diskutere formuesskattens bidrag til utjevning, må man i det minste forsøke å gjøre seg opp visse meninger om forskjeller mellom ligningsmessig og reell formue.

6.5.2 Reelle formuer til Norges rikeste - 0,2 pst i formuesskatt?

Ingen kjenner den reelle formue til Norges rikeste personer. Pressen offentliggjør omtrentlige anslag. For 1996 var en kvalifisert gjetning at det i Norge er 200 personer med en reell nettoformue over kr 150 mill (Kapital nr 17/1996). Til sammen hadde disse personer en estimert formue på kr 120 mrd. Ut fra de offentlig tilgjengelige skattelistene, jf lignl § 8-8 nr 2, slik disse er sammenstilt i pressen, kan samlet ligningsmessig formue for de samme personer grovt anslås til kr 16,4 mrd. Dette utgjør 14 pst av antatt reell formue eller en reduksjon med 86 pst. Ut fra en samlet formue på kr 120 mrd skulle de 200 rikeste ha betalt kr 1,8 mrd i formuesskatt (120 mrd x 0,015) med den dagjeldende maksimale formuesskattesats på 1,5 pst. Estimert samlet betaling er maksimalt kr 246 mill. Dette utgjør i gjennomsnitt 0,2 pst av reell formue. - For 1998 er antagelig pst skatt av reell formue ytterligere redusert siden maksimal formuesskatt er redusert fra 1,5 pst til 1,1 pst eller med 26,7 pst.

Denne type beregninger er spekulative. Imidlertid avspeiler de en tendens som er bekreftet ved tilsvarende undersøkelser for tidligere år. 2 Norges rikeste personer har typisk sin formue investert i bedrifter, gjennom aksjer. Det gjeldende formuesskattesystem muliggjør en ligningsmessig formue langt under reell formue. En underliggende hypotese som ikke forfølges her, er at et formuesskattesystem med skattesatser så høye som 1,1 pst alltid vil inneholde den type sikkerhetsventiler og tilpasningsmuligheter som ligger bak diskrepansen mellom de velståendes virkelige og ligningsmessige formue.

De fire rikeste personer i Norge ble i 1996 antatt å ha formuer fra kr 4,5 mrd til 4,1 mrd. Dette skulle medføre en «teoretisk» formuesskatt på kr 67,5 mill kr (4,5 mrd x 0,015 - med maksimalsatsen for 1998 på 1,1 pst ville beløpet utgjort kr 49,5 mill). Den høyeste formuesskatten disse betalte var kr 9,1 mill. En av dem betalte visstnok ingen, eller i det minste, en helt ubetydelig formuesskatt.

6.5.3 Paradokset med immaterielle verdier - «Gates-effekten»

En tradisjonell grunn til at formuesskattegrunnlaget er lavere enn reelle verdier er underverdsettelse av fast eiendom og skip. I en moderne teknologisk og merkevare-(symbol-)orientert økonomi kan man likevel spørre om det ikke er et langt større, og knapt løsbart problem, at immaterielle verdier bare formuesbeskattes i begrenset utstrekning.

Skatteloven 1911 § 38 e avgrenser hvilke immaterielle verdier som regnes med i den skattepliktige formue. Etter lovens ordlyd omfatter formuesskattepliktig formue ikke «patent-, forfatter og kunstnerrett, der ikke ved overdragelse eller arvefald er gaat ut av den oprindelige indehavers eie». Hvis disse rettigheter er arvet eller på annen måte ervervet, vil de altså inngå i formuesskattepliktig formue. Men hos den første innehaver som utviklet verdiene, faller de utenfor formuesskatteplikten. Når ansatte utvikler immaterielle verdier som etter arbeidsavtalen skal tilhøre arbeidsgiver, må dette regnet som utviklet av arbeidsgiveren i forhold til sktl § 38 e. Hvis arbeidsgiveren kjøper rettighetene av arbeidstagerne gjennom egne avtaler for den enkelte oppfinnelse mv, må løsningen bli annerledes. Inn under de immaterielle rettigheter og verdier som er nevnt i § 38 e, faller også opphavsrett, mønsterrett, varemerkeret og andre immaterielle posisjoner som datamaskinprogrammer. 3

Goodwill medtas aldri i formuen, hverken når den er selvutviklet eller ervervet (jf Rt 1931 s 181). Inn under dette må også falle teknisk og merkantil know how og firmarett (jf Aarbakke 1998 s 62-63). Goodwill kan, som kjent, utgjøre meget betydelige verdier.

Det er vanskelig å finne prinsipielle grunner for ikke å formuesbeskatte immaterielle verdier. Unntagelsen skyldes særlig administrative hensyn. Verdsettelsen av selvutviklede immaterielle verdier anses å være særlig vanskelig. Siden verdiene er knyttet til muligheten for fremtidig avkastning, må disse fastsettes sjablonmessig. Disse problemer lå bak Aarbakkegruppens forslag om fortsatt fritagelse for selvutviklede immaterielle eiendeler, samt for goodwill generelt (jf NOU 1991:17 s 50-51 og 65). Aarbakkegruppen uttalte at en eventuell formuesskatt ville «bety lite provenymessig» (NOU 1991:17 s 65). Uttalelsen er vanskelig å forstå når man tar hensyn til de immaterielle verdiers stadig større betydning i næringslivet. Den må kanskje forklares ut fra gruppens forslag om verdsettelse av både børsnoterte og ikke-børsnoterte aksjer til reell verdi. De fleste mer betydelige immaterielle verdier vil foreligge i aksjeselskaper.

Den moderne økonomi er til dels beskrevet som en Winner Takes All-Economy. Et godt eksempel på resultatet er verdens rikeste person: Bill Gates. Det selskapet, Microsoft, der han fortsatt skal inneha nær 20 pst av aksjene, selger globalt. For dette selskapets produkter er kurven for variable grensekostnader til dels flat. Bill Gates' personlige formue var 10 sept 1998 anslått til 57,3 mrd USD eller 438 mrd NOK

Hvordan ville han som norsk skattyter ha kommet ut ved norsk formuesligning? I utgangspunktet ville Gates ha gjort det «dårlig», dvs betalt atskillig formuesskatt. Microsoft er børsnotert. Børsnoterte aksjer verdsettes til 100 pst ved formuesligningen, jf selsktl § 2-2 nr 1 første punktum. Børsnotering er en måte å synliggjøre immaterielle verdier ved formuesligningen.

Problemet med de immaterielle verdier og norsk formuesligning eksponeres tydelig hvis vi forestiller oss Microsoft som et ikke-børsnotert aksjesselskap. Da forsvinner selskapets enorme verdier inn i skatterettens «sorte hull» for immaterielle eiendeler, jf sktl § 38 e. Microsoft skal være i den uvanlige situasjon at selskapet disponerer flere milliarder kroner i likvider. Videre har det fast eiendom og en del andre eiendeler, herunder kundefordringer, som ville «eksponeres» ved formuesligningen. Sluttfasiten ville likevel være en ligningsmessig fordampning av verdiene. Det alt overveiende av Microsofts verdier er selutviklede immaterielle verdier som skal holdes utenfor norsk formuesligning. Med Microsoft som et ikke-børsnotert norsk selskap, ville Gates ha betalt en relativt sett forsvinnende formuesskatt på sine aksjer i selskapet.

Kritikere til resonnementet foran vil innvende at Microsoft som et ikke-børsnotert selskap hadde vært mindre verdt. Den prinsipielle problemstilling elimineres imidlertid ikke ved at den aktuelle verdi av aksjene reduseres med en del titalls milliarder kroner.

Indirekte kunne formuesbeskatningen av aksjonærenes andeler av et selskaps immaterielle eiendeler endres vesentlig gjennom Aarbakkegruppens forslag. Den antydet at aksjer i ikke-børsnoterte selskaper skulle baseres på «selskapets samlede formuesverdi» (s 66). Gruppen presenterte imidlertid lite nytt for å mestre den metodiske utfordring å verdsette ikke-børsnoterte aksjer til reell verdi, ikke minst i selskaper med en betydelig andel immaterielle eiendeler (jf særlig NOU 1991:17 s 55-60, sml s 52).

Hvis immaterielle eiendeler eiet av selskaper indirekte ble fanget opp til formuesbeskatning ved en realistisk verdsettelse av aksjonærenes aksjer, ville størsteparten av de immaterielle eiendeler i næringslivet bli formuesbeskattet. I de børsnoterte selskaper ville de immaterielle verdier reflekteres gjennom børskursen; i de ikke-børsnoterte ved en realistisk verdsettelse. Immaterielle eiendeler eiet direkte av fysiske skattytere utgjør neppe betydelige verdier. Klarte man først å utvikle gode verdsettelsesmetoder for aksjer i ikke-børsnoterte selskaper, kunne disse trolig også anvendes for ansvarlige selskaper og kommandittselskaper. De praktiske problemer er imidlertid betydelige. Til syvende og sist dreier det seg også her om å verdsette immaterielle eiendeler, bare ad en indirekte vei (jf St meld nr 2 1997-98).

6.5.4 Verdsettelse ikke børsnoterte aksjer

6.5.4.1 To rabatter: Prosenter og ligningsverdier

Velstående personer eier vanligvis betydelige midler gjennom selskaper. Av skattemessige grunner kan det være lønnsomt å eie aksjer i børsnoterte selskaper gjennom et ikke-børsnotert selskap som mellomledd.

Det er ikke kjent data som gjør det mulig å estimere hvor stor andel av velstående personers formuer som eies gjennom ikke-børsnoterte selskaper. Man må imidlertid kunne gå ut fra at en del av formuen ofte eies slik slik at det blir sprik mellom ligningsmessig og reell formue.

Ikke-børsnoterte aksjer verdsettes ved formuesligningen for 1998 til 65 pst av aksjenes formuesverdi, jf selsktl § 2-2 nr 2 - etter at «rabatten» ble redusert fra 70 pst til 35 pst (jf endringslov 19 des 1997 nr 96). For 1996 som tallene nedenfor gjelder, var reduksjonen altså 65 pst ned til 35 pst.

Egentlig er det en todimensjonal rabatt. Først skal man se bort fra aksjenes omsetningsverdi og basere seg på formuesverdien. Særlig for eiendoms- og teknologiselskaper kan dette medføre en meget betydelig rabatt, og være langt viktigere enn den rent prosentvise reduksjonen. Deretter skal verdiene ytterligere reduseres med 35 pst. I skattedebatten kan det forvirre når man stadig henviser til «aksjerabatten». Den største forskjellen mellom reell og ligningsmessig formue oppstår neppe på grunn av den prosentvise reduksjon, men ved at aksjene ikke verdsettes ut fra omsetningsverdier, men etter ligningsverdiene til eiendelene i det ikke-børsnoterte selskapet.

Eks: Et eiendomsselskap eier eiendommer med salgsverdi kr 500 mill, gjelden er kr 150 mill og samlede ligningsverdier er kr 100 mill. Selskapets aksjer antas å være verdt kr 350 mill (500 mill - 150 mill). Hvis selskapet børsnoteres på hovedlisten ved Oslo Børs, vil samlet ligningsverdi for aksjene utgjøre kr 350 mill. Noteres selskapet på SMB-listen, blir formuesverdien kr 227,5 mill (350 mill x 0,65). Velger selskapet å være ikke-børsnotert, blir formuesverdien kr 0 <(100 mill - 150 mill)x0,65 = - 32,5 mill = 0>.

6.5.4.2 Ligningsverdi, alminnelig inntekt og utbytte

Ved å koble data fra etterskuddsregisteret og aksjeregisteret, kan man sammenholde ligningsverdiene på aksjene i et selskap med alminnelig inntekt og utbytte. Disse forholdstall kan gi visse indikasjoner på om et selskaps ligningsverdier reflekterer reelle verdier.

I sum hadde de 10 000 største ikke-børsnoterte aksjeselskapene for 1996 (ekskl selskaper innen petroleumssektoren) ligningsverdi aksjer 94,2 mrd kr, alminnelig inntekt 54,3 mrd kr og avsatt utbytte 26,4 mrd kr. (tabell 6.7). Ligningsverdien utgjorde 173 pst av alminnelig inntekt, eller et forholdstall ut fra vanlig P/E-terminologi (Price/Earnings) på 1,7. Siden ligningsverdien fra 1996 til 1998 er øket med 216,7 pst (fra 30 pst til 65 pst), kan ligningverdien eventuelt oppjusteres tilsvarende til 204 mrd kr som gir en prosentvis andel i forhold til alminnelig inntekt på 376 pst og et P/E tilnærmet forholdstall på 3,8.

Ved verdsettelse av aksjer vil P/E settes ut fra regnskapsmessig resultat. Dette vil vanligvis ligge noe over alminnelig inntekt. Dermed vil forholdstallet bli lavere enn 1,7 eller 3,8 . Selv om man fjernet hele aksjerabatten og satte ligningsverdien til 100 pst av selskapets formuesverdier (314 mrd kr), ville forholdstallene bli så moderate som 578 pst eller 5,8. For norske børsnoterte aksjer vil P/E ofte ligge mellom 15 og 30.

Ser man de 10 000 største ikke-børsnoterte selskaper fordelt etter størrelse i intervaller av 1 000, finner man liten forskjell i forholdstallet mellom ligningsverdi og alminnelig inntekt. For hele gruppen på 10 000 var det altså i 1996 173 pst eller 1,7; for de 1 000 største var tallet 168 pst eller 1,7. For de 1000 minste innen denne gruppen var forholdet 180 pst eller 1,8.

Man kan også se aksjenes ligningsverdier i forhold til avsatt utbytte. For de 10 000 største foretakene utgjorde samlet avsatt utbytte for 1996 26,5 mrd kr eller 28,1 pst av ligningsverdiene på 94,2 mrd kr. I forhold til en ligningsverdi oppjustert til 100 pst av selskapets skattemessige formuesverdier, utgjør avsatt utbytte 8,4 pst.

Forholdstallet mellom samlet ligningsverdi på selskapets aksjer og avsatt utbytte er i samme størrelsesorden enten man ser på de 100 største selskaper med samlet ligningsverdi 23,8 mrd kr og avsatt aksjeutbytte 7,9 mrd kr, dvs 33,2 pst;de 1 000 største selskaper med 55,6 mrd kr i sum ligningsverdi og 13,1 mrd kr i avsatt aksjeutbytte, dvs 23,6 pst (Tabell 6.8). Derimot faller andelen utbytte i forhold til ligningsverdi blant de mindre selskaper av de 10 000 største (Jf tabell 6.7).

Hvis man ser utbyttetallene i forhold til ligningsverdiene, indikerer også dette at ligningsverdiene ligger til dels klart lavere enn reelle verdier. Går man tilbake til forholdet mellom ligningsverdi og alminnelig inntekt, var det tilnærmede PE-tallet med dagens aksjerabatt 3,8 og med ingen aksjerabatt 5,8. Man kan ikke treffe noen klare konklusjoner ut fra disse tallene. En klar konklusjon om forholdet mellom reelle verdier og ligningsverdier, ville man først få ved å se virkelige omsetningstall for aksjene i forhold til ligningsverdiene. Det er intet register i Norge som uten omfattende tilretteleggelse kan tilveiebringe disse omsetningstallene for aksjer i ikke-børsnoterte selskaper. Undersøkelsen her kan imidlertid ikke avkrefte en hypotese om at ligningsverdiene etter dagens system med 65 pst av selskapets formuesverdier gjennomsnittlig bringer frem omtrent 20-30 pst av verdiene i selskapet til beskatning. Man kan heller ikke se bort fra at en full fjerning av aksjerabatten vil føre til at de gjennomsnittlige ligningsverdier ikke blir høyere enn 30-40 pst av reelle verdier.

Antas at ligningsverdien er gjennomsnittlig 25 pst av reelle verdier, blir maksimal reell formuesskattesats 0,275 pst (1,1 x 25 pst).

Et problem med å fjerne den såkalte aksjerabatten, er at den vil forsterke skjevhetene i reglene om verdsettelse av de underliggende verdiene i selskapene. Ovenfor er allerede påpekt hvordan selvutviklede immaterielle verdier og all goodwill helt unnslipper formuesbeskatningen. Ville man ha et mer treffsikkert formuesskattesystem for ikke-børsnoterte aksjer, er det liten hjelp i bare å fortsette den mekaniske reformlinje å redusere eller ta bort aksjerabatten. Man måtte endre formuesskattesystemet. Det er vanskelig å se at det er realistisk å komme frem til markedsverdier for de sentrale immaterielle verdier. Dette er en av grunnene til at flere land etter hvert går bort fra formuesbeskatning.

6.6 Konklusjon

For den som er opptatt av de økende økonomiske forskjeller i en moderne globalisert økonomi, er det liten grunn til å feste stor tillitt til en balanserende utjevning av ulikheter i inntekt og formue gjennom virkemidler som toppskatt, høy arbeidsgiveravgift på høye lønninger eller formuesskatt. Man kan heller stille spørsmålet om disse skatteformer i sin nåværende utforming innen det norske skattesystemet mer bidrar til å forsterke økonomiske forskjeller når man er opptatt av både absolutte og særlig relative forskjeller etter skatt mellom de særlig velstående og andre.

Et annet spørsmål gjelder den utjevning særlig toppskatten og den ekstra arbeidsgiveravgiften kan medføre mellom lønnstagere som mottar mer vanlige lønnsinntekter. Her dreier det seg imidlertid ikke om utjevning mellom virkelige kakser og andre; det er mer spørsmål om omfordeling mellom «andre», dvs mellom lønnstagere på forskjellige stillingsnivåer, og ikke mellom eierne og lønnstagerne.

Det er viktig at man i debatten presiserer hvilke forskjeller man er opptatt av å redusere. Det kan også spørres hvor mange som vil prioritere høyt å redusere forskjeller etter skatt mellom mer normale lønnsforhold, hvis de anvendte virkemidler fører til at man øker de relative forskjellene etter skatt mellom lønnstagere og de virkelig velstående.