2 Utvalgets undersøkelse av størrelse og fordeling av arv og arveavgift

2.1 Innledning

Arveavgiftsstatistikken, som er beskrevet i kapittel 5 i utredningen, innebærer en stor forbedring i datatilgangen på feltet. Det foreligger imidlertid enkelte begrensninger i arveavgiftsstatistikken som følge av at registeret er utviklet for administrative forhold. For utvalget innebærer det særlig at det ikke er mulig å fordele samlet formue i det enkelte arveoppgjør på ulike formueskomponenter, og at registeret dermed f.eks. ikke kan brukes til å anslå betydningen av spesielle verdsettingsregler. Samtidig fører eksistensen av såkalte nullbo, dvs. bo der det ikke er utliknet avgift og boene derfor ikke er lagt inn med verdier i saksbehandlersystemet, at det ikke foreligger underliggende data for et flertall av boene.

De nødvendige opplysningene for avgiftsberegning gis på egne skjemaer som skal leveres av mottaker til skattefogd ved gaver og ved privat skifte etter dødsfall. En andel av skiftene ved dødsfall foregår ved skifteretten, ved såkalt offentlig skifte. Underlagsdataene i offentlige skifter vil ikke inngå i arveavgiftsstatistikken, som derfor ikke gir et komplett bilde av samtlige booppgjør i året.

For bl.a. å kartlegge disse forholdene noe nærmere har utvalget bedt Statistisk sentralbyrå om å gjennomføre en utvalgsundersøkelse blant skattefogdkontorer og skifteretter. De målsettingene utvalget hadde for undersøkelsen, var å innhente informasjon om bl.a. følgende:

• omfang av total arv, inkludert ikke-avgiftspliktig arv og arv i offentlige skifter,

• fordelingen av formue på ulike formuesobjekter samt anvendte verdsettelsesprinsipper,

• utbredelse av arv til allmennyttige formål,

• utbredelse av ordningen med avslag på arv,

• utbredelsen av generasjonsskifter i næringsvirksomhet,

• fordeling på mottakergrupper, og utbredelsen av uskifteordningen, testament og advokatbistand i oppgjøret, og

• bruken av klageadgangen i avgiftssammenheng og enkelte andre administrative forhold knyttet til saksbehandlernes ressursinnsats på ulike områder i saksgangen.

Dette vedlegget presenterer deskriptiv statistikk fra denne undersøkelsen.

2.2 Omfang og metode

Statistisk sentralbyrå sendte i perioden februar til mai 1999 ut spørreskjemaer til alle skattefogdkontorer og skifteretter i landet. I tillegg ble et mer detaljert spørreskjema sendt alle skattefogdkontorene og et utvalg av skifterettene. Disse skulle fylles ut for et nærmere beskrevet antall arvemeldinger med vedtaksdato i 1998.

Hvert skjema tok utgangspunkt i ett arveoppgjør, og inneholdt informasjon om formuessammensetningen, om arvelater eller giver og om mottakere. Samlet mottok SSB 898 skjemaer fra ulike skattefogder og 82 arveskjemaer fra skifterettene. Av skjemaene fra skattefogdene var 25 pst. gavemeldinger. Tabell 2.1 inneholder en nærmere oversikt over materialet.

På grunnlag av de meldinger som ble gjenfunnet i registeret, kan observasjonene i utvalget vektes på en slik måte at det kan generaliseres til nasjonalt nivå. I det følgende er de fleste beløp presentert på slikt aggregert nivå, mens antall observasjoner viser til antall i utvalget. Fordelingen av verdier på underposter gir i enkelte tilfeller et meget lavt antall observasjoner, dvs. lav signifikans. Slike underposter er i hovedsak utelatt. Det er likevel relativt få observasjoner i mange av tabellene. Usikkerheten øker desto færre observasjoner det ligger bak de oppblåste tallene. Prosentfordelingen vil ikke summere til 100 pst. for poster der antallet observasjoner for underpostene er for lavt til å generalisere.

Statistisk sentralbyrå fikk ikke inn tall fra alle skifterettene, og har heller ikke registeropplysninger å knytte disse observasjonene til. Grunnlaget for å vekte opp observasjonene fra skifterettene var dermed ikke godt nok, og disse observasjonene presenteres derfor ikke på nasjonalt nivå her. Bruken av offentlig skifte er meget liten sammenliknet med antall private skifter, jf. nærmere oversikt i avsnitt 5. Samme forhold knyttet til aggregering gjelder såkalte «nullbo», jf. nærmere omtale i avsnitt 6.

2.3 Fordeling av formue på ulike formuesobjekter

Eksisterende arveavgiftsstatistikk inneholder ikke fordeling av formue på enkelte bestanddeler. Bare nettoformue i boet framkommer, og i tillegg er praksis hos enkelte skattefogder slik at heller ikke nettoformue legges inn i saksbehandlersystemet hvis bosloddene åpenbart ikke vil gi utliknet avgift, jf. nærmere omtale i avsnitt 6. Dette innebærer at det heller ikke eksisterer noen overordnet oversikt over hvilke eiendeler som inngår i arveoppgjør, og heller ikke hvordan registrerte verdier og dermed ulike verdsettelsesprinsipper fordeler seg på de ulike eiendelene.

I utvalgsundersøkelsen ble det derfor bedt om en fordeling av formue i boet som avspeilte den oppstilling som kreves på skjema for arv og gave. De 636 privat skiftede boene som er gjenfunnet i registeret i 1998, gir en aggregert fordeling av arvet formue i private oppgjør,som vist i tabell 2.2. Nettoformuen på 11,4 mrd. kroner, består av bruttoformue på 12,8 mrd. kroner og samlet gjeld på 1,3 mrd. kroner (dvs. en gjeldsgrad på knapt 11 pst.). Formuesverdien er altså «blåst opp» for alle oppgjør, slik at tallene skal kunne presenteres i form av nasjonale størrelser.

Det største enkeltelementet i formuen er faste eiendommer, inkludert selveid bolig, aksje- og andelsleiligheter. Slike eiendommer utgjør om lag 54 pst. av samlet bruttoformue. Bankinnskudd utgjorde 4,2 mrd. kroner eller om lag 33 pst. av samlet bruttoformue. Øvrige eiendeler utgjør hver for seg bare små andeler av samlet formue.

Også registrerte eiendeler i næringsvirksomhet utgjør en liten andel av samlet registrert formue i forbindelse med arveoppgjør. De tre postene for 1) buskap, maskiner og annet løsøre, 2) skip og andre fartøyer, båter og fiskeredskaper og 3) eiendeler i næringsvirksomhet, som alle tre kan antas å berøre ulike former for næringsvirksomhet (enmannsforetak), utgjør samlet bare om lag 0,7 pst. av netto formue. Selv om en andel av posten fast eiendommer også kan inkludere noe eiendom anvendt i næringsvirksomhet, er dette anslaget lavt. Dette kan både ha sammenheng med at slike eiendeler anslås meget lavt, jf. drøfting av verdsettelsesprinsippene i utredningens kapittel 8, og at utbredelsen av slike eiendeler er liten. Det siste kan igjen ha sammenheng med at planlagte generasjonsskifter eller andre overføringer av eiendeler ofte vil skje i form av gaver forholdsvis lenge før et skifte.

Børsnoterte aksjer og liknende utgjør om lag 3 pst. av brutto formue, og finnes blant om lag 16 pst. av observasjonene. Ikke børsnoterte aksjer og andeler, som ofte nevnes som eksempler der verdsettelsen er lav i forhold til de reelle verdiene som kan ligge i posten, inngikk i knapt 4 pst. av oppgjørene. De registrerte verdiene for denne posten utgjør under 1 pst. av brutto formue. Verdsettingen av disse eiendelene vil være lavere enn markedsverdi.

Tabell 2.3 inneholder en tilsvarende oversikt over gaver. Samlede rapporterte gaveoverføringer utgjorde 5,7 mrd. kroner, der bruttooverføringene var på 8,2 mrd. kroner. Gjeldsgraden i gaver er derved høyere enn for arv, på om lag 31 pst. Siden utgifter til begravelse mv. er en gjeldspost for boet ved arveoppgjør, men ikke i forbindelse med gaver, er denne forskjellen enda større når de mottatte verdier betraktes isolert. Netto gaveoverføringer tilsvarte om lag halvparten av de samlede netto arveoverføringene som er registrert hos skattefogdene.

Faste eiendommer er også for gaver det største enkeltelementet og utgjør om lag 56 pst. av samlet brutto formue. Ellers er kontantoverføringer og overføringer av bankinnskudd og kontanter en betydelig post, og i alt 31,4 pst. av bruttoformuen består av overføringer i slik form. Børsnoterte aksjer utgjør bare 2,8 pst. av brutto formue.

Når det gjelder direkte eide eiendeler som typisk har sammenheng med næringsvirksomhet, utgjør buskap, maskiner og løsøre om lag 6 pst. av samlet bruttoformue, og er dermed markert høyere som andel av gaver enn som andel av arv. Andel og beløp må likevel sies å være lave. Det er oppgitt så få andre eiendeler i næring at disse tallene ikke kan aggregeres til samlet nivå.

Ikke børsnoterte aksjer og andeler utgjør også en meget lav andel, bare 0,6 pst. av brutto formue. Siden slike eiendeler vurderes til 30 pst. av verdi, kan verdien enkelt korrigeres for dette. Andelen stiger da til om lag 2 pst. av brutto formue, dvs. fra 76 millioner kroner til om lag 250 millioner kroner. Omsetningsverdien av slike eiendeler kan også være påvirket av at eiendeler i selskapet er verdsatt lavt, mens gjeld og aksjekapital er verdsatt til pålydende.

På basis av undersøkelsen er ikke overføringer av eiendeler i næringsvirksomhet eller i form av aksjer og andeler av verdimessig stor betydning. Av de samlede observasjoner av gaveoverføringer på 636 i tabell 2.3, er det registrert eiendeler i næringsvirksomhet i 13 pst. Hyppigheten av slike eiendeler blant alle observasjoner av gaveoverføringer kan antyde en større utbredelse enn verdianslaget alene. Dette forutsetter imidlertid at verdiene er kraftig undervurdert, noe som kan være tilfellet.

2.4 Verdsettelsesprinsipper

For å få en nærmere oversikt over verdsettelsesprinsippene, ble skattefogdene og skifterettene i utvalgets utvalgsundersøkelse bedt om å angi hvilken verdsettingsmetode som ligger til grunn for verdiene som inngår i avgiftsberegningen. Tabell 2.4 gir en samlet framstilling av verdsettingsmetodene ved arvhos skattefogdene. Det første panelet av tabellen gir en oppsummering av svarene fra skattefogdene for bruttoformue i undersøkelsen, som i tabell 2, organisert etter verdsettingsmetode.

De dominerende verdsettingsprinsippene er pålydende og salgssum, som samlet anvendes for mer enn halvparten (dvs. 55 pst.) av de oppgitte verdiene. At pålydende anvendes for en så stor del av den verdsatte bruttoformuen, har sammenheng med at en stor andel av formuen består av bankinnskudd der det er naturlig å bruke dette prinsippet, jf. avsnitt 3 der det framgår at bankinnskudd utgjør om lag 33 pst. av bruttoformuen. Videre er verdsettelsesmetoden «pålydende» brukt i forbindelse med formuesgjenstanden «innbo og løsøre» også i tilfeller der saksbehandler har godtatt det mottaker har ført opp i meldingen. «Pålydende» vil i denne sammenheng bety «Pålydende på meldingen». Feilføring i meldingene kan for øvrig også forklare en del av den høye andelen.

Ikke-dokumentert påstand har totalt blitt anvendt for om lag 16 pst. av alle verdiene i undersøkelsen, ved siden av det allerede omtalte forholdet knyttet til «pålydende». Skjønn og takst er blitt brukt for hhv. 11 og 8 pst. av verdiene. Ikke-børsnoterte aksjer utgjør bare om lag 0,3 pst. av bruttoformuen. Hvis vi legger til grunn at verdien av disse er angitt til 30 pst. av omsetningsverdi, vil de likevel bare utgjøre om lag 1 pst. av bruttoformuen. Figur 1 illustrerer dessuten fordelingen av verdsettingsmetoder for bruttoformuen.

Verdsettelsesprinsipper er nærmere diskutert i utredningens kapittel 8.

Tabell 2.5 inneholder en tilsvarende oversikt over verdsettingsmetodene i gavesaker hos skattefogdene. Verdsetting basert på påstand eller pålydende omfattet opp mot halvparten av samlet verdi, mens mer objektive mål som salgssum, takst og åsetestakst ble brukt for knapt en tredel av verdien.

Kilde: Statistisk sentralbyrå

Kilde: Statistisk sentralbyrå

2.5 Om data ved offentlige skifter

Etter loven skal alltid et dødsfall meldes til skifteretten på dødsstedet, eller i landdistriktene til lensmannen. Skifteretten kontakter arvingene med spørsmål om de vil foreta privat skifte/privat registreringsforretning. Svarer arvingene nei på dette, f.eks. på grunn av usikkerhet knyttet til gjeldsovertaking, går saken til skifteretten og bobestyreren åpner offentlig skifte. Da foretas en fullstendig registrering av avdødes eiendeler og gjeld. Deretter fordeles innholdet i boet på livs- og testamentsarvinger. Til slutt fastsettes arveavgiften.

Arvemeldingsskjemaet «Melding om arv» (R-0015 B), som arvingene sender inn ved privat skifte, benyttes ikke ved offentlig skifte. Men den registreringen bobestyrer foretar innberettes til skifteretten, og gjør at skifteretten sitter på de samme opplysninger om eiendeler og gjeld som arvingene ved privat skifte fører på arvemeldingsskjemaet og sender skattefogden. Fordi avgiften allerede er beregnet når oppgjøret overføres til skattefogden, legges ikke grunnlaget for disse sakene inn i saksbehandlersystemet hos skattefogden.

Tabell 2.6 inneholder en oversikt over fordelingen av dødsfall/booppgjør på private skifter, uskifte og offentlige skifter. Av samtlige dødsfall i 1998 ble uskifteordningen anvendt i om lag 27 pst. av tilfellene, og over de tre siste årene har både antall og andel avtatt. Offentlige skifter åpnes ved bare om lag 2 pst. av alle dødsfall, og utgjør om lag 1 000 tilfeller i året.

Et offentlig dødsbo kan sluttbehandles i skifteretten, men det kan også tilbakeleveres til arvingene for offentlig skifte. I 1997 ble det sluttbehandlet 876 dødsbo i skifterettene. Av disse hadde om lag 53 pst. så store arvelodder at det oppsto arveavgiftsplikt, i gjennomsnitt 86 000 kroner i hvert avgiftspliktig bo. Utmålt gjennomsnittlig avgift var i disse tilfellene mer enn dobbelt så høy som i private skifter.

Fordelingen av bruttoformue i offentlig skiftede bo er illustrert i figur 2.2. Pålydende er anvendt som verdsettelsesprinsipp for hele 45 pst. av bruttoformuen. Dette avspeiler at bankinnskudd og kontanter utgjør hele 44 pst. av verdiene i disse boene, bl.a. fordi eiendeler ofte kan være solgt under skiftet.

Antall dødsfall i tabell 2.6 vil ikke stemme nøyaktig med antall døde i befolkningsstatistikken (i 1998: 44 257), fordi dette tallet ifølge tilbakemeldinger inneholder både «overført annen rettskrets» og «overført fra andre rettskretser». Når det gjelder dødsfall «overført saksbehandling», er det ikke samsvar med «åpnede dødsbo». Grunnen er at dødsbo er registrert direkte i saksbehandlingssystemet, i stedet for registrering via dødsfallsbildet.

Tabell 2.8 viser en oversikt over verdsettelsesprinsippene for formuesverdiene som passerte skifterettene i 1998. Tallene er ikke vektet opp, jf. omtale i avsnitt 1. Gjeldsgraden er om lag 16 pst., jf. tabell 2.8. Verdsettelse basert på pålydende var anvendt for om lag 45 pst., mens salgssum var anvendt for om lag 38 pst. av registrert bruttoformue. For en nærmere gjennomgang av ulike forhold knyttet til disse verdsettelsesprinsippene, vises til utredningens kapittel 8.

Bankinnskudd utgjorde om lag 43 pst. av verdien og er i hovedsak verdsatt lik pålydende. Faste eiendommer utgjør også i offentlige skifter en stor andel, dvs. om lag 41 pst. av bruttoformuen. Verdien av disse var for om lag 78 pst. av samlet registrert verdi, fastlagt ved salgssum. Eiendeler i næringsvirksomhet utgjør også her en liten andel av bruttoformuen i boet.

2.6 Om såkalte «null-bo», dvs. bo som ikke ilegges avgift

Som nevnt bl.a. i avsnitt 1, virker det som om praksis hos skattefogdene er slik at formue ikke legges inn i saksbehandlersystemet hvis arveloddene åpenbart ikke vil gi utliknet avgift. Konsekvensene av denne praksisen er eksempelvis at en person som arver 99 000 kroner ett år, ikke vil være med i statistikken, mens en som arver 101 000 kroner vil være oppført med hele beløpet. Eksemplet ovenfor forutsetter at personene ikke har arvet noe tidligere. En person som arver 30 000 kroner vil være med i statistikken hvis han tidligere har mottatt over 70 000 kroner i forskudd på arv fra samme person. Gaver fra felleseie og utdeling fra uskiftet bo til felles arving blir regnet å være gitt med en halvpart fra hver av ektefellene (det vil si at en person kan arve 200 000 kroner, 100 000 fra hver av foreldrene uten at det blir utlignet arveavgift).

Tilbakemeldinger underveis i undersøkelsen tilsa likevel at mange skattefogdkontorer la inn fullstendige opplysninger også om nullbo. Noen av de store skattefogdkontorene viste til at en vanlig praksis er at når de mottar skifteattesten fra skifteretten blir bare ca. 4-6 arvinger registrert (som regel uten grunnlag) når det er mange mottakere. Når arvemeldingene mottas, registreres i tillegg bare de arvingene som utløser avgift. De fleste bo er med andre ord lagt inn, men alle mottakerene og samlede verdier i boet er ikke registrert.

Sammenlikning av nullbo fra utvalgsundersøkelsen med registeret viser imidlertid at praksisen knyttet til nullbo er sterkt varierende både mellom skattefogdkontorer og innen det enkelte skattefogdkontor. Det virker som om rutinene for føring av nullbo er tilfeldige. Dette reduserer registerdatas anvendelsesområde, og utgjør dermed en svakhet ved dagens system.

2.7 Om generasjonsskifter

I undersøkelsen ble det også spurt om det foregikk generasjonsskifte i næringsvirksomhet i forbindelse med meldingen. Det ble oppgitt at dette skjedde i bare om lag 3 pst. av tilfellene, jf. tabell 2.10. Dette er en overraskende lav andel, og det bør presiseres at også gaver her er inkludert i tallene fra skattefogdene.

2.8 Utbredelse av arv til allmennyttige formål

I arveavgiftsstatistikken for 1997 er det registrert 183 millioner kroner fordelt på 660 mottakere av arv og gaver til allmennyttige formål. Arv og gaver til allmennyttige formål er fritatt for avgift. Tabell 2.11 viser hvordan slike overføringer fordelte seg på ulike mottakere i utvalgsundersøkelsen. Humanitære organisasjoner mottok både flest og høyest overføringer, mens misjonsforeninger mottok nesten like mange, men mye mindre overføringer.

2.9 Utbredelse av ordningen med avslag på arv

Ved å gi avslag på arv, kan arven spres på flere mottakere og på den måten vil samlet avgift kunne bli redusert. Antall nye mottakere som følge av avslag på arv, inkludert i de tilfellene den første mottakeren bestemmer seg for å gi avslag på arv i ettertid (dvs. etter at opprinnelige arvemelding er sendt inn), utgjør om lag 15 pst. av samtlige mottakere. Dette tilsvarer at antallet mottakere øker med om lag 18 pst. som følge at flere mottakere kommer til som følge av avslag på arv.

Antall mottakere som velger å gi avslag, utgjør om lag 6 pst. av samtlige mottakere. Det er meget få personer som i slike tilfeller har gitt avslag på hele arven.

2.10 Fordeling på ulike mottakergrupper mv.

I utvalget kan fordelingen av mottakere etter slektskapsforhold betraktes. Tabell 2.12 inneholder en slik oppstilling. Barn, barnebarn og andre livsarvinger utgjør om lag 80 pst. av mottakerne, mens søsken utgjør om lag 9 pst. Særlig i gavesaker er det barn som er mottakere, mens det i offentlig skifte er forholdsvis sjelden at barn er mottakere. Barnebarn, ikke barn, og andre livsarvinger er den overlegent største gruppen ved offentlige skifter.

I følge Arveavgiftsdirektoratet var det 495 mottakere under 21 år som mottok avgiftspliktig arv over fribeløpet i 1998. Av disse mottok 38 pst. avgiftspliktig arv under 200 000 kroner, 43 pst. mellom 200 000 og 500 000 kroner og de resterende mer enn 500 000 kroner.

2.11 Nærmere om enkelte administrative forhold

I utvalget fra skattefogdene finner vi at i 51 pst. av de skiftede boene hadde avdøde sittet uskiftet, men i utvalget fra skifterettene hadde bare 24 pst. sittet uskiftet, jf. tabell 2.13. Av registerinformasjon framgår det for øvrig at blant dødsfallene ble uskifteordningen anvendt i om lag 27 pst. av tilfellene. Offentlig skifte ble åpnet i bare 2 pst. av tilfellene , jf. tabell 2.6.

Av de 82 sakene som ble utvalgt i skifterettene, forelå det testamente i 32 tilfeller (39 pst.). Tabell 2.13 viser videre at testamente har vært anvendt i 24 pst. av sakene hos skattefogdene og i 39 pst. av sakene i skifterettene. Siden skattefogdene har flest saker, vil gjennomsnittet ligge nær 24 pst.

I private skifter (skattefogdene) var det videre brukt advokat i 14 pst. av sakene, jf. tabell 2.13. I undersøkelsen ble det videre rapportert at det i mer enn 60 pst. av tilfellene i skifterettene var benyttet advokat. Dette avspeiler sannsynligvis at spørsmålet var uheldig utformet, slik at en andel av skifterettene har lagt til grunn at bruk av advokat inkluderer bobestyrer. Det vil bli oppnevnt bobestyrer i alle saker i skifterettene.

Ingen av skattefogdkontorene har hatt mottatt under 500 saker noen av disse årene, og ingen har utliknet avgift i mindre enn 100 saker. Finnmark er minst med 127 saker med avgift i 1996. Finnmark ligger også lavest på antall mottatte saker, og mottok i 1998 i alt 526 saker, jf. tabell 2.14.

Et skattefogdkontor opplyser at de har valgt antall saker istedenfor antall gavemeldinger. En generell pekepinn på reliabiliteten til dataene får vi ved å sammenligne dem med tilsvarende tall fra St. prp. nr. 1 (1997-98), hvor 1996-tallene er publisert. Antall ferdigbehandlede arve- og gavemeldinger i alt i 1996 var 52 510 ifølge St. prp. nr. 1, mens i undersøkelsen er tilsvarende tall 52 740. Antall saker med avgiftsplikt var 22 158 ifølge St. prp. nr. 1, og ifølge i arveavgiftsundersøkelsen 22 229.

Bruken av klageadgangen er belyst i tabell 2.15. Det ble rapportert i alt 1792 klager på vedtatte saker i 1998, og av disse ble om lag 16 pst. tatt til følge av skattefogdkontoret eller Skattedirektoratet. Skattefogdkontoret i Oslo mottok flest saker.

For mange av skattefogdene var det vanskelig å fremskaffe ønskede data, og en del celler er derfor uoppgitt. I tillegg er det gitt tilbakemeldinger som gjør at det bør settes et spørsmålstegn ved reliabiliteten til dataene. To av skattefogdene opplyser at det vil være en del feilregistrering ved mottak av klager. Et eksempel er når sakene ikke fører til ordinær klagesaksbehandling som følge av at saken i første omgang ikke var godt nok opplyst fra arvingenes side. Ved nye opplysninger blir saken behandlet som endret vedtak, men vil fremdeles inngå i klagestatistikken. Mottaksstatistikken er basert på journalføringen av mottatte saker, et par av skattefogdene har opplyst om at det vil være en del feil i denne journalføringen. Antall mottatte klager vil bli undervurdert i mottaksstatistikken (pga. manuell registrering).

Skattefogdene ble bedt om å sende inn rapport 5442 sammen med spørreskjemaene, da denne rapporten også tok for seg klager. Mens mottaksstatistikken er basert på manuelle registreringer (R5470) er R5442 en behandlingsstatistikk - antall vedtak, hvor en større del av materialet registreres automatisk ved vedtak. Tabell 2.16 inneholder slik vedtaksstatistikk. I 2 221 saker er det rapportert endret vedtak, altså i et noe høyere antall saker enn over.

Enkelte ytterligere administrative forhold knyttet til saksbehandlernes ressursinnsats i offentlige skifter, avspeiles i at skifterettene gjennomsnittlig rapporterte at 2,2 årsverk ble brukt på saksbehandling av arveoppgjør. Antall årsverk er imidlertid et meget usikkert tall, noen har inkludert bobehandlere mens andre har utelatt disse. Frafallet er stort.

Tabell 2.17 gir videre en oversikt over rapporteringen fra undersøkelsen om saker der saksbehandlingen tok ekstra tid, inkludert anslag på antall årsverk brukt i slik sammenheng. Anslaget for saker som tok ekstra tid, er meget høyt.

Både når det gjelder antall saker hvor saksbehandlingen har tatt ekstra tid og antall årsverk, er dette anslag gjort av skattefogdene. Spesielt antall saker er usikkert. I tillegg vil tallene vanskelig kunne sammenlignes mellom kontorene. Ekstra tid i forhold til hva? Dette er relativt, og det er tydelig at skattefogdene har ulikt syn på hva som er ekstra tid. Kommentarene fra to skattefogder illustrerer dette:

• Skattefogd 1: Her gjøres et anslag, vi har falt ned på 500 saker da vi mener at antall saker som krever nærmere vurdering ligger mellom en tredjedel og halvparten av den behandlede saksmengde.

• Skattefogd 2: Det tilstrebes en saksbehandlingstid på ett år etter dødsdato for arvesaker og ett halv år etter mottak av gavemelding for gavesaker. Vi antar at vi i de fleste saker har rukket å hente inn de fleste tilleggsopplysninger/dokumentasjoner innen denne tid og at det derfor er få saker. Antallet er i hvert fall ikke større enn tosifret. Den endelige beregningen må i noen gavesaker vente når det gjelder ikke-børsnoterte aksjer avhengig av hvilket tidspunkt i året gaven ble ytet, i påvente av likningsverdien.