NOU 2001: 1

Lov om personnavn— Tradisjon, liberalisering og forenkling

Til innholdsfortegnelse

Del 1
Innledning

1 Sammendrag av innstillingen

Arbeidsgruppens utredning består av fire deler, der det gis en redegjørelse i del I (kap. 2 ) for arbeidsgruppens sammensetning, mandat, bakgrunn og arbeidsmåte. I del II (kap. 3 - 6) behandles bl.a. gjeldende norsk og utenlandsk rett, historikk og navnestatistikk. I tillegg gis det en oversikt over det offentliges arbeid med navnesaker. Del III (kap. 7 - 14) inneholder arbeidsgruppens vurderinger og nærmere forslag samt en redegjørelse for økonomiske og administrative konsekvenser. I del IV foreligger arbeidsgruppens lovutkast og merknader til de enkelte bestemmelsene.

Arbeidsgruppen ble nedsatt av Justis- og politidepartementet i brev 22. april 2000. To av elementene i arbeidsgruppens mandat var å få til en vesentlig liberalisering av navneloven, og å minske det offentliges arbeid med navnesaker.

På denne bakgrunn er arbeidsgruppens prinsipielle utgangspunkt at det skal "sterke grunner" til for å hindre folk i å ta de navn de ønsker. I lys av dette foreslås en klart større adgang i forhold til gjeldende lov til selv å kunne velge hvilke navn en selv / ens barn skal bære. Likevel foreslås ikke en total liberalisering av navnelovgivningen. En total liberalisering vil både innebære at rettsbeskyttelsen for etternavn og at skillet mellom fornavn og etternavn, blir opphevet, se pkt. 7.1 og 7.5.

Arbeidsgruppen foreslår at uttrykket slektsnavn skal erstattes med uttrykket etternavn, pkt. 8.1. Videre foreslås at alle navn man kan ta som etternavn, også skal kunne velges ved første gangs navnevalg. (Arbeidsgruppen drøfter i denne forbindelse om at det skal oppstilles regler om foreldre skal kunne gi bare sine egne etternavn til barn ved første navnevalg, se pkt. 8.3.) Etter gjeldende lov kan utelukkende foreldrenes slektsnavn velges for barn ved første gangs navnevalg.

I dag er slektsnavn som bæres av færre enn 500, rettsbeskyttet. Dette betyr at navnene normalt ikke kan tas uten slektstilknytning eller samtykke fra alle som bærer navnet. Grensen foreslås redusert til navn med færre enn 200 bærere. I tillegg foreslås at ingen nye navn skal bli rettsbeskyttet. Se pkt. 8.2 om disse vurderingene. Det foreslås innført i pkt. 8.5 en alminnelig adgang til å ta patronym/metronym som etternavn, dvs. fars/mors fornavn med ending som viser slektskapet. For eksempel kan datter av Siri gis navnet Sirisdatter. Slike navn skal imidlertid anses som personlige, og ikke kunne overføres til andre. Etter gjeldende lov kan slike navn bare velges som mellomnavn. Det foreslås også at man kan velge utenlandske endinger uten krav om tilknytning til navnetradisjonen.

Et flertall i arbeidsgruppen foreslår videre å innføre en alminnelig adgang til å ta doble etternavn, se pkt. 8.4. Bakgrunnen for dette er bl.a. hensynet til økt likestilling mellom kjønnene. Etter flertallets oppfatning har de sterke begrensningene i adgangen til å ta doble slektsnavn medvirket til å forhindre at den økte likestillingen de siste ti-årene har kunnet gjenspeile seg i navneskikken. En alminnelig adgang til å ta doble etternavn, vil også øke en del innvandreres muligheter for å kunne videreføre sin navnetradisjon i Norge. For å kunne skille mellom doble etternavn og mellomnavn, foreslås at doble etternavn skal markeres med bindestrek. Det foreslås videre at det ikke skal kunne tas mer enn ett dobbelt etternavn, samt at doble etternavn fritt skal kunne oppløses. Mindretallet, som består av kontorsjef Kristin Os, er imot å gi alminnelig adgang til å ta doble etternavn, bl.a. fordi dette kan føre til registreringsmessige problemer og usikkerhet mht. hva som er mellomnavn og etternavn.

Innføring av en generell adgang til å ta doble etternavn, vil for øvrig også medføre innskrenkninger i rettsbeskyttelsen for enkelte navn. Videre skal søkere kurant kunne velge besteforeldrenes og oldeforeldrenes etternavn som eget etternavn, også når navnet er rettsbeskyttet.

Det foreslås en vesentlig liberalisering av reglene om mellomnavn ved at det innføres samme adgang til å ta mellomnavn som til å ta etternavn. De særlige problemene knyttet til dagens mellomnavnsordning faller da bort, se pkt. 8.4.4 og pkt. 9.1.2. Alle navn man kan ta som etternavn, kan så velges som et dobbelt etternavn.

Arbeidsgruppen foreslår også at ektefeller skal kunne bygge på forskjellige kombinasjoner av hverandres etternavn og/eller mellomnavn, f.eks. at de tar felles mellomnavn og felles etternavn. Arbeidsgruppen foreslår også at det ikke lenger skal kreves et særskilt samtykke fra ektefellen for å kunne ta vedkommendes navn, se pkt. 8.6.1.

Samboere foreslås å få samme adgang til å velge navn som ektefeller, forutsatt at vedkommendes samboer samtykker. Det skal også være et vilkår at samboerforholdet har vart i minst 2 år eller at samboerne har felles barn, se kap. 10.

Det fremmes flere forslag som skal gjøre det mulig for innvandrere å videreføre sin navnetradisjon i Norge. Dette gjelder bl.a. en adgang til å ta ektefellens/besteforeldrenes/foreldrenes fornavn som eget etternavn, dersom bestemte vilkår foreligger, se bl.a. kap. 11. Arbeidsgruppen har sett det som viktig at det ikke innføres særregler som bare skal gjelde for personer med utenlandsk bakgrunn og/eller tilknytning.

Etter dagens lov kan det ikke velges fornavn som det er fare for kan bli til "ulempe" for den som tar det. Et ulempekriterium gjelder også i forhold til etternavn. Arbeidsgruppen foreslår at vilkåret endres slik at det ikke kan velges f.eks. fornavn som det er fare for kan bli til "vesentlig" ulempe for bæreren, se pkt. 9.2.1.

Det foreslås også innført en generell adgang til å nekte navn dersom "sterke grunner" taler for det. Det er imidlertid forutsatt at denne bestemmelsen bare skal benyttes i de ekstraordinære tilfellene.

Generelt er de materielle reglene foreslått gjort enklere og med færre unntak. Dette vil gjøre det lettere for befolkningen å finne ut av hvilke navn som kan tas.

Saksbehandlingsreglene foreslås forenklet slik at det bare skal være ett førsteinstansorgan som behandler navnesøknader, og ett klageorgan. I dag behandler folkeregistrene, fylkesmennene og Justisdepartementet navnesakene, i tillegg til de sakene som behandles av vigselsmannen og SUAK (Statens ungdoms- og adopsjonskontor). Som førsteinstansorgan foreslås fylkesskattekontorene samt Oslo likningskontor og folkeregister. Førstegangssaker i forbindelse med adopsjon foreslås lagt til SUAK, slik ordningen er i dag. Skattedirektoratet foreslås som klageinstans. Som et ledd i forenklingen er også spesielle forvaltningsregler for navnesaker foreslått opphevet. I denne forbindelse foreslås det at innvilgete navn ikke lenger skal kunngjøres, og at det heller ikke skal utstedes bevilling, se kap. 12.

Utkastet antas å medføre behov for noe mindre ressurser til behandling av navnesaker enn ved dagens ordning.

2 Arbeidsgruppens sammensetning, mandat, bakgrunn og arbeidsmåte

2.1 Arbeidsgruppens sammensetning og mandat

I brev 22. april 1999 nedsatte Justisdepartementet en arbeidsgruppe med følgende sammensetning:

  1. Byrettsdommer Yngve Svendsen, Kristiansand byrett, leder.

  2. Student María José Escobar, foreslått av Kontaktutvalget mellom innvandrere og myndighetene, innvandrerrepresentant.

  3. Fungerende underdirektør Stephan Mo, Kommunal- og regionaldepartementet, Urfolks-, minoritets- og innvandringsavdelingen.

  4. Kontorsjef Kristin Os, Sentralkontoret for folkeregistrering.

  5. Seksjonsleder Merethe H. Grinde, Fylkesmannen i Oslo og Akershus

  6. Amanuensis Ivar Utne, Nordisk institutt, Universitetet i Bergen, foreslått av Samarbeidsnemnda for namnegransking, navnefaglig medlem.

Stephan Mo hadde permisjon fra sin stilling i Kommunal- og regionaldepartementet fra november 1999 til juli 2000, men deltok også i denne perioden i arbeidsgruppens arbeid.

Arbeidsgruppens sekretær har vært førstekonsulent Pan Farmakis, Justisdepartementet, Sivilavdelingen.

I departementets brev 22. april 1999 gis arbeidsgruppen følgende mandat for sitt arbeid:

"Som ledd i arbeidet med å oppnå en administrativ og lovteknisk forenkling samtidig som regelverket moderniseres, nedsetter Justisdepartementet en arbeidsgruppe som gis følgende mandat:

1. Arbeidsgruppen skal utrede behovet for en navnelovsrevisjon.

Målet med utredningen vil være:

  • å få til en vesentlig liberalisering av navneloven

  • å redusere det offentliges arbeid med å godkjenne navnesaker

  • å modernisere regelverket slik at det gir rom for å ligge i forkant av/være på linje med den alminnelige rettsoppfatning

  • å åpne for at andre kulturer kan videreføre sin navnetradisjon ved innvandring til Norge.

2. Arbeidsgruppen skal i denne forbindelse foreta en vurdering av andre lands navnelovgivning.

3. Arbeidsgruppen skal vurdere hvordan norsk internasjonal privatrett bør være i navnespørsmål.

4. Arbeidsgruppen skal vurdere om det skal være rettslige sanksjoner ved overtredelse av navneloven, evt. hva disse sanksjonene skal gå ut på.

5. Arbeidsgruppen skal vurdere en overføring av de nødvendige bestemmelser til annen lovgivning, som for eksempel barneloven og/eller lov om folkeregistrering. Arbeidsgruppen utarbeider de nødvendige forslag til lovendringer.

6. Arbeidsgruppen skal skissere økonomiske og administrative konsekvenser av forslaget.

For øvrig står arbeidsgruppen fritt til å ta opp spørsmål den anser relevant i forhold til mandatets målsetting."

Mandatet favner meget vidt, og arbeidsgruppen har funnet det nødvendig å foreta en generell gjennomgang av navneloven. Arbeidet har i særlig grad vært fokusert på å få til en vesentlig liberalisering og modernisering av navneloven, samt å lage regler som kan åpne for at personer fra andre kulturer kan videreføre sin navnetradisjon ved innvandring til Norge.

2.2 Arbeidsgruppens bakgrunn og arbeidsmåte

Gjeldende navnelov er fra 29. mai 1964. Det har funnet sted store endringer i samfunnet siden den gang - blant dem også endringer som direkte eller indirekte berører reglene for personnavn. Som eksempel kan nevnes den økte likestillingen mellom kjønnene og den betydelige økningen av antall personer med utenlandsk navnetradisjon. Det synes også å være en generell tendens til at en stadig større del av befolkningen ønsker mer fleksible regler som gir åpning for økt selvbestemmelse over private forhold. Gjeldende navnelov har bare i meget begrenset grad hatt den fleksibiliteten som har vært nødvendig for å tilpasse seg de store endringene som har funnet sted. Departementet synes å ha forsøkt å bøte på dette ved gjennom tolkninger å strekke lovbestemmelsene svært langt i ønsket retning. Det er imidlertid begrenset hvor langt tolkning kan benyttes - før man kommer i direkte konflikt med loven og dermed må bøye av, jf. f.eks. spørsmålet om å tillate doble slektsnavn.

Sivilombudsmannen har i noen tilfeller bedt departementet vurdere en mer liberal praktisering av navneloven. Departementet har også mottatt flere henvendelser fra publikum med ønske om valg av navn som ikke kan tas etter dagens navnelov.

Som nærværende utredning viser, er også arbeidsgruppen av den oppfatning at det er et klart behov for revisjon av navnelovgivningen.

Stortinget har gitt uttrykk for et reformbehov ved sitt vedtak 16. desember 1999 der Regjeringen blir anmodet om å fremme forslag til endringer i navneloven, slik at folk skal kunne ta to slektsnavn, se nærmere under pkt. 4.3.2.3 om dette.

Problemstillingene knyttet til personer med utenlandsk navneskikk behandles nærmere i Stortingsmelding nr. 17 (1996-97), Om innvandring og det flerkulturelle Norge. På s. 88-89 uttales følgende om valg av navn:

"[...] Utfordringer

Innvandring har gjennom historien påvirket norsk kultur når det gjelder bruk av navn. Enkelte navnetradisjoner blant innvandrere er imidlertid i strid med gjeldende norsk navnelovgivning og praktiseringen av denne. Konfliktene oppstår vanligvis ved inngåelse av ekteskap eller fødsel i Norge. Prinsippet om at slektsnavn med få bærere skal være beskyttet, kan også føre til konflikter for innvandrere som ønsker å endre slektsnavnet til et navn som er vanlig i hjemlandet, men som det er få bærere av her i landet. Navnespørsmål illustrerer spenningsforholdet i målsettingen om at samfunnet skal ha rom for mangfold innenfor rammen av norsk lov. Det berører også forholdet mellom privatliv og offentlige reguleringer.

Navneloven er utformet på grunnlag av navneskikker som er forankret i norsk kultur, med det siktemål å føre disse videre. Innen rammen av et flerkulturelt samfunn er det problematisk dersom innvandreres navnegivning i stor grad må innordnes hensynet til norske navnetradisjoner, når de går på tvers av for dem sentrale identitetsskapende tradisjoner som angir kjønn, ekteskapelig status, slektsforhold og etnisk eller religiøs tilhørighet.

[...] Behov for å vurdere navnelovgivningen

For fastboende kreves at navneendringen skjer i Norge etter norsk navnerett. Navneloven har ikke bestemmelser om at dens regler kan fravikes for personer med utenlandsk tilknytning. Navneloven har imidlertid flere skjønnsmessige bestemmelser hvor utenlandsk tilknytning vil være ett av vurderingskriteriene. Mange av hensynene som ligger bak navneloven er særlig knyttet til ulike sider ved bruken av slektsnavn, rekkefølgen på navn og kjønnsbestemte endringer av slektsnavn. Slik loven er i dag er det ikke mulig å forene prinsippene i den norske navneloven med alle utenlandske navneskikker. En oppmykning kan gjøres på flere måter:

- Minst omfattende vil det være å foreta enkelte justeringer av rundskriv og praksis som reduserer omfanget av konflikter. En slik løsning vil imidlertid bare kunne avhjelpe en mindre del av problemene.

- En mer gjennomgripende endring vil være å endre lov og praksis slik at bare navneskikker som skaper formelle eller praktiske problemer for personer som er bosatt i Norge, begrenses av navneloven. Da gir man avkall på prinsippene i navneloven, og dermed også elementer i norsk navnetradisjon.

En mellomløsning er å gjøre unntak for personer med utenlandsk tilknytning. Gjennomgående vil imidlertid en slik ordning kunne bli vanskelig å gjennomføre. For det første vil det kreve godt kjennskap til de forskjellige lands navnetradisjoner, og loven vil bli innfløkt å praktisere. Videre vil det måtte tas stilling til i hvor mange generasjoner familier med innvandrerbakgrunn skal kunne anses å ha tilstrekkelig tilknytning til opprinnelseslandet, slik at de ikke er bundet av norsk navnelov. Dersom det settes en grense ved statsborgerskapet, slik at kun norske borgere omfattes av navneloven, vil de samme problemer oppstå etter hvert som de utenlandske statsborgerne blir norske. En slik mellomløsning vil for øvrig innebære en forskjellsbehandling i forhold til personer med norsk opprinnelse.

Forholdet til utenlandske navnetradisjoner, som innvandrere og deres etterkommere ønsker å videreføre i Norge, er ett viktig moment som gjør det nødvendig å vurdere en generell revisjon av navneloven. Justisdepartementet foretar for tiden en gjennomgang av navneproblematikken. Departementet vil i løpet av 1997 avklare hvilke endringer som er aktuelle, og angi når endringene skal tre i kraft."

Arbeidsgruppen ble imidlertid nedsatt først i april 1999 pga. budsjettsituasjonen i departementet. Departementet har de siste årene liberalisert praksis i atskillig grad gjennom justeringer/endringer av rundskriv og praksis. Etter arbeidsgruppens vurdering er det imidlertid nødvendig med lovendringer hvis særlig ytterligere liberalisering skal kunne gjennomføres.

Arbeidsgruppen startet sitt arbeid i mai 1999. I løpet av dette året ble det holdt 5 møter og 6 møter i 2000. Arbeidsgruppen avsluttet sitt arbeid medio desember 2000.

Arbeidsgruppen har under arbeidet funnet det nødvendig å skaffe seg nærmere kjennskap til de andre nordiske lands navnelovgivning. På denne bakgrunn har gruppens sekretær hatt møter med Civilretsdirektotatet og CPR-kontoret i Danmark. Civilretsdirektoratet er det øverste organ som behandler enkeltsaker om navn, og CPR-kontoret administrerer Det Centrale Personregister der bl.a. personopplysninger som navn registreres. Møtene har gitt verdifulle innblikk i Danmarks navnelovgivning og praksis, samtidig som registreringsrutinene for navn har blitt belyst.

Til dokumentets forside