NOU 2001: 1

Lov om personnavn— Tradisjon, liberalisering og forenkling

Til innholdsfortegnelse

Del 4
Lovforslag med merknader

15 Merknader til de enkelte paragrafene i lovforslaget

Til § 1:

Bestemmelsen er en videreføring og kodifisering av gjeldende rett.

Det følger av første punktum at alle skal ha minst ett fornavn og ett etternavn. Ved første gangs navnevalg er bestemmelsen overflødig fordi det fremgår av utkastets § 2 første ledd at den/de som har foreldreansvaret må melde fornavn og etternavn for barnet. Bestemmelsen kan tenkes å ha selvstendig betydning hvis f.eks. en voksen person ønsker å ta bare ett navn. Arbeidsgruppen legger til grunn at alle må ha ett fornavn og ett etternavn bl.a. på grunn av hensynet til kategorisering og identifikasjon, se pkt. 7.2 og 7.3 ovenfor.

Andre punktum gjelder etter sin ordlyd bare bruk av navnet som personnavn. Se ellers kommentarene ovenfor under pkt. 13.1.1 og 3.13.1 andre avsnitt, om hvordan bestemmelsen skal tolkes.

Tredje punktum er i prinsippet overflødig ved siden av andre punktum, men er tatt med for tydelighets skyld. Bestemmelsen rammer som hovedregel enhver endring av skrivemåten. Etter arbeidsgruppens oppfatning må det imidlertid være adgang å legge til eller å stryke en bindestrek mellom to fornavn, eller å legge til eller å stryke en apostrof i f.eks. et fornavn, uten at dette skal rammes. Arbeidsgruppen presiserer at det ikke kan sluttes motsetningsvis av bestemmelsens andre punktum at det er adgang å bruke et navn som mellomnavn når det ikke er registrert som mellomnavn i Det sentrale folkeregister. Dette følger i og for seg av tredje punktum.

Brudd på plikten etter § 1 vil kunne være straffbart etter straffeloven § 337, se pkt. 3.13.2 og nedenfor under kommentarene til endringen av straffeloven § 337.

Til § 2:

Fristen i første ledd første punktum er en videreføring av gjeldende rett, se pkt. 3.2.2.2. Arbeidsgruppen kan ikke se noen tungtveiende grunner som taler for å endre fristen. Andre punktum som krever "særlig grunn", er en endring i forhold til gjeldende rett. Det poengteres at det ikke er et krav om at det bare skal foreligge én særlig grunn. Det kan tenkes tilfeller der summen av grunner medfører at vilkåret må anses oppfylt. Dagens navnelov har ingen unntaksregel for de tilfellene en av dem som har del i foreldreansvaret ikke har gitt melding / ikke har samtykket ved første gangs navnevalg. Arbeidsgruppen mener det kan være behov for en unntaksregel her på samme måte som ved navneendringer, se lovutkastets § 13 i.f. Det poengteres videre at andre punktum bare skal komme til anvendelse i sjeldne tilfeller. Praksis må avklare når dette skal være aktuelt.

Andre ledd første punktum om automatisk etternavn for barn er en videreføring av gjeldende rett, se pkt. 3.2.2.2 - med unntak av presiseringen for "særlig grunn", jf. første ledd. At barnet automatisk får morens etternavn, sikrer en likebehandling av barn født i og utenfor ekteskap, se også pkt. 8.4.7. Dersom moren har dobbelt etternavn der det ene etternavnet er et "ekte" patro-/metronym, vil bare etternavnet som ikke er slikt patro-/metronym overføres til barnet. Ekte patro-/metronym er personlige etternavn og vil derfor ikke kunne overføres, se pkt. 8.5 og lovutkastets § 5 andre ledd. Ordningen er også en følge av at dobbelt etternavn anses som to etternavn, se pkt. 8.4.5. Dersom moren bare har et ekte patro-/metronym som etternavn, får barnet morens fornavn med ending, se pkt. 8.4 ovenfor. På denne måten likebehandles barn født i og utenfor ekteskap, også i disse tilfellene.

Tredje ledd gjelder bare valg av navn for adoptivbarn. Statens ungdoms- og adopsjonskontor (SUAK) skal ha kompetansen til å avgjøre slike navnesøknader, se pkt. 12.1.3.2 ovenfor. Etter gjeldende rett er det ikke stilt opp noen frist for å velge navn for adoptivbarn, se navneloven § 3 første ledd tredje punktum. Arbeidsgruppen mener dette bør videreføres. En frist på f.eks. seks måneder etter adopsjonen vil bl.a. være uheldig for eldre adoptivbarn dersom den medvirker til at det går flere måneder etter adopsjonen før navn velges. SUAK bør derfor så tidlig som mulig avklare med adoptivforeldrene hvilke navn som ønskes. Unntaket om "særlig grunn" antas å ha liten praktisk betydning, men er tatt med for bl.a. å skape samsvar med første ledd. Tredje ledd andre punktum om automatisk valg av navn for adoptivbarn, viser til andre ledd første og andre punktum, se avsnittet ovenfor. Se for øvrig kommentarene nedenfor til utkastets § 5 tredje ledd om valg av navn for adoptivbarn.

Foreldrene som har del i foreldreansvaret og adoptivforeldrene er å anse som parter etter forvaltningsloven § 2 første ledd e). Det samme gjelder den av foreldrene som ikke har del i foreldreansvaret dersom det ønskes mellomnavn eller etternavn for barnet som denne av foreldrene bærer. Avgjørelsen av søknaden om navn er et enkeltvedtak etter forvaltningsloven § 2 første ledd b), jf. a), se også ovenfor pkt. 12.1.3.5.

Til kap. 2:

Uttrykket etternavn benyttes istedenfor uttrykket slektsnavn, se pkt. 8.1. Det opereres ikke med skille mellom første gangs navnevalg og senere endringer av etternavn, se pkt. 8.3. Med etternavn menes ett etternavn, selv om det er satt sammen med et annet etternavn til et dobbelt etternavn, se pkt. 8.4.5. Se for øvrig pkt. 8.8 om lovens systematikk for etternavn.

Til § 3:

Første ledd omhandler hvilke etternavn som er rettsbeskyttete, og innebærer en endring i forhold til gjeldende rett. Bare etternavn som både har færre enn 200 bærere og er oppført på en liste over rettsbeskyttete etternavn, skal være rettsbeskyttet. Listen utarbeides på grunnlag av etternavn som pr. lovens ikrafttreden har færre enn 200 bærere, se pkt. 8.2.3.2. Dersom navnet har færre en 200 bærere, men ikke er oppført på listen fordi det ved lovens ikrafttreden hadde 200 bærere eller flere, vil det altså ikke være rettsbeskyttet. Etternavn på listen med få bærere, f.eks. bare én bærer, kan være feilregistrert. I slike tilfeller skal den korrekte skrivemåten av navnet legges til grunn. Om navnet er feilregistrert, må avgjøres etter en konkret vurdering, se ellers pkt. 8.2.3.2 om dette. Listen må oppdateres jevnlig, f.eks. en gang i året. Endringer vil bare bestå i at navn faller ut av listen. Arbeidsgruppen finner det ikke nødvendig at det presiseres i lovteksten at nye etternavn ikke blir rettsbeskyttet. Dette vil følge av utkastets § 4 andre ledd om at nylagete etternavn ikke er rettsbeskyttet. Det vises for øvrig til kommentarene under pkt. 8.2.

Andre ledd bestemmer at tillatelse til å ta rettsbeskyttet etternavn bare kan gis når bærerne av navnet samtykker. Det er nok at én av bærerne nekter å samtykke, for å hindre at navnet kan tas. Siste punktum i bestemmelsen begrunnes ut i fra hensynet til navnevernet. Arbeidsgruppen legger til grunn at siste punktum skal tolkes på den måten som beskrevet under pkt. 3.2.5.3.2 fra og med andre til og med femte avsnitt. Imidlertid menes at et gyldig samtykke i hvert fall ikke kan tilbakekalles etter at søknaden er innvilget. Arbeidsgruppen finner videre at dersom navn både skrives og uttales forskjellig, vil navnet ikke være så likt det andre navnet "i skrift eller uttale at navnene lett kan blandes sammen". I forhold til doble etternavn, skal hvert etternavn vurderes isolert, jf. drøftelsene ovenfor under pkt. 8.4.5.

Til § 4:

Etter første ledd har man krav på å kunne ta ikke rettsbeskyttete etternavn. Eneste begrensning må ev. følge av at lovutkastets § 14 kan komme til anvendelse, se nedenfor. Dette innebærer en endring i forhold til ordlyden i gjeldende navnelovs § 7 første ledd - men neppe en endring i forhold til hvordan bestemmelsen praktiseres, se pkt. 3.2.5.3.1, særlig siste og nest siste avsnitt.

Andre ledd omhandler vilkår for å ta nylagete etternavn. Se pkt. 8.2.3.1 om bakgrunnen for at slike navn ikke skal være rettsbeskyttete. Bestemmelsen definerer nylagete etternavn som navn som ikke allerede er registrert i bruk i Det sentrale folkeregister som etternavn. Dette gjelder for det første konstruerte etternavn. Dernest gjelder det navn som ikke er oppført som etternavn for nålevende personer i Norge i Det sentrale folkeregister, men som søker kan dokumentere har vært brukt som etternavn tidligere. Se også pkt. 3.2.5.6.2 om dette. Et nylaget etternavn kan altså tidligere ha vært registrert eller i bruk. Unntaket i nr. 1 begrunnes ut i fra hensynet til navnevernet. Det vises til kommentarene under § 3 andre ledd ovenfor. Unntaket i nr. 2 er en ren videreføring av gjeldende navnelovs § 8, og skal tolkes på samme måte, se ovenfor pkt. 3.2.5.4. Det presiseres at vilkåret om at vedkommende navn må være alminnelig kjent, knytter seg til alle alternativene nevnt i bestemmelsen. At navnet er "alminnelig kjent", vil si at alminnelig orienterte personer i Norge kjenner til det. Eneste materielle forskjell mellom gjeldende lovs § 8 og utkastet er at "andre liknande nemningar" i gjeldende lov § 8 er utelatt. Arbeidsgruppen foreslår at slike "liknande nemningar" ev. skal kunne nektes etter lovutkastets § 14, se nedenfor.

Etter arbeidsgruppens oppfatning bør søknader om nylagete etternavn med "aa" for bokstaven "å" innvilges etter utkastets § 4 (2) første punktum. Bakgrunnen for dette er at bokstaven "å" ikke er i bruk i de fleste land utenfor Norge, og at skrivemåten "aa" har tradisjon i Norge. Dette er en endring i forhold til gjeldende rett, se pkt. 3.2.5.2.3. Endringen er i tråd med arbeidsgruppens utredning om større valgfrihet, og at det bør foreligge sterke grunner for å nekte navnevalg.

Tredje ledd omhandler tilfeller der det ikke bør gis tillatelse til nylagete etternavn. Bestemmelsen er altså ikke tvingende, noe som samsvarer med gjeldende navnelovs § 6, se ovenfor pkt. 3.2.5.2.1.

Nr. 1 gjelder forholdet mellom etternavn og fornavn, og er en tilnærmelsesvis "speilvendt" bestemmelse i forhold til utkastets § 8 andre ledd. Hovedregelen framgår av første punktum. Den bestemmer at det ikke bør gis tillatelse til nylagete etternavn dersom navnet er eller har vært registrert i Det sentrale folkeregister som fornavn. Dette er i tråd med arbeidsgruppens prinsipielle syn nevnt under pkt. 9.2.2.3 og pkt. 9.2.2.2 om at registreringen av navnet bør danne grunnlaget for om et navn skal kunne godkjennes som fornavn når det er eller har vært registrert som etternavn, og omvendt. Arbeidsgruppen antar at bestemmelsen ikke innebærer en særlig endring i forhold til gjeldende rett - slik navneloven i dag praktiseres.

Unntakene i bestemmelsens andre punktum likestiller navn som har opphav eller tradisjon som etternavn i Norge med navn som har opphav eller tradisjon som etternavn i utlandet. En slik likestilling er i tråd med arbeidsgruppens mandat om å åpne for at andre kulturer kan videreføre sin navnetradisjon ved innvandring til Norge, se pkt. 2.1. Videre er dette i tråd med arbeidsgruppens syn om at det som hovedregel ikke innføres særregler som bare skal gjelde overfor personer med utenlandsk bakgrunn og/eller tilknytning, se pkt. 7.1 ovenfor. Se pkt. 3.3.3 ovenfor om situasjonen der samme navn har forskjellig opphav som hhv. etternavn og fornavn. Dersom opphav ikke kan dokumenteres, vil navnet likevel kunne godtas dersom navnet har tradisjon som etternavn i Norge eller i utlandet. For at tilstrekkelig tradisjon skal foreligge, må det kreves at navnet både har vært brukt i et visst omfang og over en viss tid. Mht. omfang bør navnet ha hatt en utbredelse som etternavn som overstiger det ubetydelige. Når det gjelder varighet bør bruken som etternavn kunne spores over en periode som utgjør mer enn én generasjon. Praksis må avklare hvor mye som skal kreves. Arbeidsgruppen påpeker imidlertid at det bør legges tung vekt på den eventuelle navnefaglige vurderingen.

Etter bestemmelsens andre punktum i.f., skal navn som har tradisjon i en kultur som ikke skiller mellom fornavn og etternavn, også godtas som nylaget etternavn, selv om navnet er eller har vært registrert som fornavn i Norge. Aktuelle kulturer fremgår av pkt. 11.3.1.2 - 11.3.1.5 ovenfor. Arbeidsgruppen påpeker at også andre kulturer enn de som er nevnt kan være aktuelle. Bestemmelsen skal tolkes og praktiseres på den måten som fremgår av pkt. 11.3.1.6 og pkt. 11.3.1.7. At kulturen ikke skiller mellom fornavn og etternavn, betyr at det ikke må være uvanlig i kulturen at en av besteforeldrenes eller foreldrenes fornavn gis til barn som "etternavn", eller at ektefellens fornavn gis til den annen ektefelle som "etternavn". Det er altså ikke et krav at kulturen utelukkende har en slik navneskikk. At navnet har en tradisjon i en kultur som ikke har noen navnerett, slik at f.eks. alle navn og navneønsker tillates, er ikke tilstrekkelig, dersom det er uvanlig i den aktuelle kulturen at f.eks. en av foreldrenes fornavn gis til barn som "etternavn".

Nr. 2 gjelder forholdet til alminnelige kjente historiske eller utdødde navn. Bestemmelsen er stort sett en videreføring av gjeldende lovs § 6 nr. 3. Det vises derfor til pkt. 3.2.5.2.5 ovenfor. Arbeidsgruppen foreslår imidlertid at "vanlig kjent" erstattes med "alminnelig kjent". Dette gjør at vilkåret blir det samme i tredje ledd nr. 2 som under andre ledd nr. 2. Det er ikke meningen at forslaget om "alminnelig kjent" skal innebære en realitetsforskjell i forhold til "vanlig kjent". Arbeidsgruppen foreslår også at gjeldende navnelovs forbud mot utenlandske navn som er alminnelig kjent i landet, jf. § 6 nr. 3, ikke skal videreføres. Et rettsbeskyttet etternavn i f.eks. Sverige kan derfor tas som nylaget etternavn i Norge, med mindre noe annet skulle følge av utkastets § 17, se nedenfor. Dersom det f.eks. er tale om svært sjeldne etternavn som er alminnelige kjent i Norge, bør imidlertid navnet kunne nektes etter lovutkastets § 14. Arbeidsgruppen foreslår også at gjeldende lovs § 6 nr. 1 ikke videreføres, se pkt. 11.3.2 om bakgrunnen for dette.

Nr. 3 er en videreføring av gjeldende lovs § 6 nr. 4. Se ovenfor pkt. 3.2.5.2.6. På bakrunn av at arbeidsgruppen foreslår at ulempekriteriet ift. fornavn bør endres til vesentlig ulempe, foreslås at samme regel skal gjelde ift. etternavn. Se ovenfor pkt. 9.2.1 og 11.4 om bakrunnen for og tolkingen av dette kriteriet. I tillegg rammer bestemmelsen etternavn som kan være støtende, noe som er i tråd med arbeidsgruppens vurderinger om støtende fornavn under pkt. 9.2.1. Arbeidsgruppen presiserer imidlertid at det skal svært mye til før etternavnet rammes av ulempekriteriet. Det forutsettes at færre navn skal rammes av kriteriet enn det som er tilfellet etter dagens lov. Tolkningen skal også være dynamisk, dvs. kunne endres over tid i pakt med endringer i samfunnsforhold og oppfatninger.

Til §5:

Første ledd omhandler hvilke navn som kan velges som etternavn, selv om navnene ev. skulle falle inn under begrensningene i §§ 3 og 4. Som forklart under pkt. 8.8 kan bestemmelsen fungere både som en unntaksregel og som en bestemmelse som uansett gir hjemmel for å ta navnene som nevnes. I flere av bestemmelsens regler likestilles et etternavn som en person har eller har hatt, med et mellomnavn. Dette er i tråd med arbeidsgruppens standpunkt om at skillet mellom etternavn og mellomnavn bør bli så lite som mulig, se f.eks. pkt. 8.4.4 og pkt. 9.1.2. Forslaget vil dessuten gi folk større muligheter til å ta ønskete etternavn. Videre reduseres gjeldende navnelovs begrensning i å ta etternavn som er ervervet ved ekteskap. Se pkt. 8.6.2 om bakgrunnen for dette. Se samme pkt. om hvordan "tidligere" gifte-/samboernavn skal tolkes. Det poengteres at bare tidligere navn som er ervervet ved ekteskap eller samboerskap omfattes av begrensingen. Dersom vedkommende ikke ervervet navnet fra sin ektefelle/samboer, men ervervet navnet under ekteskapet/samboerskapet fordi vedkommende f.eks. hadde tilstrekkelig slektsmessig tilknytning til det, vil begrensningen ikke gjelde.

Som bl.a. vist ovenfor under innledningskommentarene til kapittel 2, betyr "etternavn" i denne loven ett etternavn, selv om det er satt sammen med et annet etternavn til et dobbelt etternavn, se pkt. 8.4.5. Dette betyr at dersom f.eks. en av besteforeldrene hadde navnet Anker-Hansen som etternavn, kan Anker velges etter denne bestemmelsen (nr. 1).

Nr. 1 omhandler den alminnelige adgangen til å ta navn som har vært båret av noen i slektens rett oppstigende linje. Personkretsen det kan velges fra utvides i forhold til gjeldende rett, se pkt. 8.2.4.

Nr. 2 innfører en adgang til å kunne velge en av foreldrenes eller besteforeldrenes fornavn som etternavn og er en endring av gjeldende rett. Bestemmelsen er nøytral i forhold til kjønn, selv om navneskikkene i kulturene nevnt ovenfor under pkt. 11.3.1 hovedsakelig dreier seg om å overføre mannens navn. Arbeidsgruppen anser det imidlertid som avgjørende at loven er kjønnsnøytral. Loven bør samtidig ikke hindre at kvinnens fornavn kan tas som etternavn dersom dette er ønsket. Se ellers kommentarene til § 4 (3) nr. 1 andre punktum om slike navnetradisjoner og pkt. 11.3.1 om hvordan bestemmelsen skal tolkes og praktiseres. Se også pkt. 7.1 - 7.4 og pkt. 11.1 om bakgrunnen for å tillate slike utenlandske navnetradisjoner.

Nr. 3: Gjeldende rett godtar ikke ekte patro-/metronym som etternavn, bare som mellomnavn Arbeidsgruppen foreslår at slike navn også skal kunne tas som etternavn, se pkt. 8.5 om bakgrunnen for dette.

I tillegg skal det med hjemmel i bestemmelsen også tillates at man kan ta utenlandske endinger - selv om personen ikke har en tilknytning til den aktuelle navnetradisjonen, se nærmere under pkt. 11.3.5. Som vist under pkt. 11.5.2 bruker noen kulturer bare slike navn tilsvarende det norske mellomnavnet - ikke som etternavn. Arbeidsgruppen foreslår likevel at slike navn også skal kunne tas i Norge som etternavn - dersom dette er ønsket. Dette har bl.a. bakgrunn i den generelt økede valgfriheten loven innebærer, samtidig som systematikken i loven, som vist, er at alle navn man kan ta som etternavn, også skal kunne tas som mellomnavn, se utkastets § 9.

Nr. 4: Også denne bestemmelsen innebærer en endring i forhold til gjeldende rett. Se nærmere pkt. 9.1.3 om bakgrunnen for forslaget. Se pkt. 8.6.1 om bakgrunnen for at det ikke er et krav om samtykke fra ektefellen for å ta vedkommendes navn.

Bestemmelsen gir adgang til å velge som bl.a. felles navn det navnet en av ektefellene hadde ved ekteskapets inngåelse, eller et navn en av dem har hatt tidligere. Dette er i samsvar med den økede valgfriheten loven innebærer. Mht. å ta etternavn, likestiller bestemmelsen etternavn og mellomnavn. Dette må også ses i sammenheng med utkastets § 9. Samtidig foreslår arbeidsgruppen i § 5 (1) nr. 7 at man som etternavn kan ta etternavn eller mellomnavn som søkeren har hatt tidligere, forutsatt at navnet ikke er ervervet ved ekteskap eller samboerskap. Videre foreslås at man kan ta sitt nåværende mellomnavn som etternavn. § 5 (1) nr. 4 sammenholdt med § 5 (1) nr. 7 og § 9 innebærer derfor at ektefeller kan velge alle ønskete navnekombinasjoner basert på hverandres nåværende og/eller tidligere mellomnavn og/eller etternavn. Unntak gjelder for navn som er ervervet ved ekteskap eller samboerskap. § 5 (1) nr. 4 forutsetter at det er adgang til å beholde navn som er ervervet ved et tidligere ekteskap/samboerskap i et nytt ekteskap. Eneste begrensning er at slike navn altså ikke kan overføres til den nye ektefellen. Dette er i samsvar med gjeldende navnelovs § 4. Arbeidsgruppen viser også til pkt. 3.2.4.3 ovenfor. Det som der er nevnt skal fortsatt gjelde, også i forhold til mellomnavn ervervet av den andre ektefellen. Tilsvarende regler som gjelder for ektefeller, skal gjelde for samboere, se utkastets § 10.

Nr. 5 er en endring i forhold til gjeldende rett, og er en naturlig følge av forslaget i § 5 (1) nr. 2. Selv om navnetradisjonen i de aktuelle kulturene stort sett går ut på at mannens "fornavn" tas av kvinnen som "etternavn", foreslår arbeidsgruppen også her at bestemmelsen skal være kjønnsnøytral. Det vises for øvrig til kommentarene og henvisningene vedrørende utkastets § 5 (1) nr. 2.

Nr. 6: Bortsett fra forholdet til mellomnavn og etternavn ervervet ved ekteskap, jf. første avsnitt ovenfor under kommentarene til § 5, er nr. 6 uendret i forhold til gjeldende rett.

Arbeidsgruppen har vurdert om samtykkekravet bør droppes, men har kommet til at det bør bestå. Det er bl.a. ingen tilsvarende direkte juridisk binding mellom stebarn/steforeldre og mellom fosterbarn/fosterforeldre, som det er mellom adoptivbarn og adoptivforeldre. Eksempelvis står det i adopsjonsloven 28. februar 1986 nr. 8 § 13 første ledd at "[v]ed adopsjonen får adoptivbarnet og dets livsarvinger samme rettsstilling som om adoptivbarnet hadde vært adoptivforeldrenes egnefødte barn, om ikke annet følger av § 14 eller annen lov. Samtidig faller rettsforholdet til den opprinnelige slekten bort, om ikke annet følger av særskilt lov". Noe lignende gjelder ikke ved steforeldre- eller fosterforeldreforhold. I steforeldreforhold anser i tillegg arbeidsgruppen hensynet til barnet ivaretatt ved utkastets § 5 (1) nr. 1: Dersom den biologiske forelderen som barnet bor sammen med, har den nye ektefellens (steforelderens) etternavn, vil barnet kunne ta dette navnet i medhold av denne bestemmelsen.

Arbeidsgruppen forutsetter at navn som fosterforeldre/steforeldre har hatt, skal kunne fås etter utkastets § 5 (1) nr. 9 i samsvar med vurderingene under pkt. 3.2.5.5.3 tredje avsnitt.

Arbeidsgruppen påpeker for ordens skyld at vilkårene i utkastets § 13 må være oppfylt dersom det er snakk om å endre navn for barnet, se nedenfor. Imidlertid skal det som er nevnt under pkt. 3.2.5.5.3 fjerde avsnitt gjelde ved tolkingen av utkastets § 13. For øvrig vises det til pkt. 3.2.5.5.3 og pkt. 3.10. Det som der er nevnt skal fortsatt gjelde.

Nr. 7 er en endring i forhold til gjeldende rett, og har bakgrunn i den økede valgfriheten loven innebærer. I forhold til etternavn og mellomnavn som søkeren har hatt tidligere, vil bestemmelsen bare ha selvstendig betydning når navnet tidligere er ervervet som nylaget etternavn/mellomnavn, eller når personen tidligere har fått samtykke av samtlige bærere til å ta et rettsbeskyttet etternavn. Arbeidsgruppen mener at dersom man først har hatt ett navn, bør det normalt uten videre være adgang til å ta tilbake dette navnet. En person skal f.eks. slippe å innhente samtykke fra bærene av et rettsbeskyttet etternavn på nytt. Dette vil for så vidt også være i overensstemmelse med arbeidsgruppens standpunkt om at det ikke skal være adgang til å tilbakekalle et gyldig samtykke etter at en søknad er innvilget. Se ovenfor under kommentarene til utkastets § 3.

Det gjelder imidlertid en begrensning i forhold til etternavn og mellomnavn som er ervervet ved ekteskap eller samboerskap. Dette samsvarer med begrensningen i første ledd nr. 1 om at det ikke skal være en alminnelig adgang til å ta "tidligere navn" som er ervervet ved ekteskap/samboerskap.

Bestemmelsen gir videre hjemmel for å ta mellomnavnet søkeren har, som etternavn. Dette er i samsvar med arbeidsgruppens vurdering om at skillet mellom etternavn og mellomnavn bør bli så lite som mulig, se ovenfor. I denne forbindelse er det ikke en begrensning i forhold til om navnet er ervervet ved ekteskap/samboerskap. Bakgrunnen for dette er at søkeren allerede har navnet som mellomnavn.

Nr. 8: Se pkt. 8.7 om denne.

Nr. 9 bestemmer at etternavn eller mellomnavn som søkeren har "særlig tilknytning" til, kan velges som etternavn. Dette er en sikkerhetsventil som kan komme til anvendelse når søkeren ikke kan ta navnet etter bestemmelsene ovenfor. Arbeidsgruppen presiserer at det ikke skal være kurant å ta navn etter bestemmelsen, og at den bare skal komme til anvendelse i unntakstilfelle.

Som vist ovenfor under pkt. 3.2.5.5.7, er det etter gjeldende lovs § 9 nr. 6 et tilleggsvilkår at det må være "viktig" for søkeren å få navnet. Arbeidsgruppen mener at dette vilkåret ikke bør videreføres. Bakgrunnen for dette er dels at vilkåret er vanskelig å praktisere fordi ordlyden så sterkt gir anvisning på en subjektiv vurdering knyttet til navnesøkeren, og dels fordi vilkåret i noen tilfelle er blitt praktisert som et krav til ulovlig bruk.

Arbeidsgruppen mener det vil være tilstrekkelig med et krav om "særlig tilknytning". Dette kravet vil både ta opp i seg de fleste momenter som kan begrunne at søkeren likevel skal få tillatelse til å ta navnet, og hindre at bestemmelsen praktiseres så lempelig at den ikke vil fungere som en unntaksregel. I denne forbindelse påpeker arbeidsgruppen at søkerens subjektive forhold etter omstendighetene kan tillegges vekt i vurderingen av om det foreligger en "særlig tilknytning". I tråd med det som tidligere er nevnt, likestiller bestemmelsen en særlig tilknytning til etternavn og mellomnavn.

Arbeidsgruppen vil nedenfor nevne noen tilfeller der unntaksbestemmelsen bør komme til anvendelse. Det presiseres at dette på ingen måte er uttømmende.

For det første bør alle tilsvarende tilfeller som er blitt innvilget etter gjeldende navnelovs § 9 nr. 6, innvilges etter utkastets § 5 (1) nr. 9. Det er ikke meningen at den foreslåtte regelen skal praktiseres strengere enn navnelovens § 9 nr. 6 - snarere tvert i mot.

Videre bør søknader om å forandre skrivemåten fra bokstaven "å" til "aa" tillates når den ønskede skrivemåten allerede er et rettsbeskyttet etternavn, eller når lovutkastets § 4 (2) nr. 1 hindrer at søknaden kan innvilges etter § 4 (2) første punktum. Det vises til begrunnelsen ovenfor under utkastets § 4 (2).

Praksisen nevnt ovenfor under pkt. 3.8.1.9 bør også videreføres. I tråd med det som der er nevnt, bør derfor endring av rekkefølgen på allerede registrerte navn innvilges med hjemmel i unntaksbestemmelsen når det registrerte fornavnet ønskes som etternavn. Dette gjelder bare der navnet ikke kan tas som etternavn etter de øvrige bestemmelsene.

Videre bør praksisen nevnt ovenfor under pkt. 3.8.1.11 videreføres, og arbeidsgruppen viser til disse vurderingene. Dette betyr at selv om den enkelte skrivemåten er rettsbeskyttet, kan tillatelse til å ta navnet gis selv om det ikke innhentes samtykke etter utkastets 3 (2). Dette må i hvert fall gjelde hvis søkeren har en tilknytning til det ønskede etternavnet, selv om den ønskede skrivemåten ikke kan dokumenteres brukt i slekten. Navnet skal i tilfelle innvilges etter utkastets § 5 (1) nr. 9. For øvrig må det vurderes konkret i lys av nevnte bestemmelse, om det skal gis tillatelse til å ta navn omtalt under pkt. 3.8.1.11 når den enkelte skrivemåten er et rettsbeskyttet etternavn.

Søknader om å ta tilbake rettsbeskyttete etternavn som ble ervervet ved ekteskap (tidligere giftenavn), kan ikke vurderes etter utkastets § 5 (1) nr. 4 når ekteskapet er oppløst ved død eller skilsmisse. Dette fordi bestemmelsen forutsetter at ekteskapet fremdeles består. Utkastets § 5 (1) nr. 7 kommer heller ikke til anvendelse. Slike søknader må derfor vurderes etter utkastets § 5 (1) nr. 9. Etter gjeldende navnelov reguleres dette av § 9 nr. 3 og nr. 6, se hhv. pkt. 3.2.5.5.4 og 3.2.5.5.7.

Det bør som hovedregel være kurant å ta tilbake tidligere giftenavn når det er felles barn som bærer det ønskede etternavnet eller mellomnavnet. Hensynet til at personen kan ha samme etternavn som sine barn, må i slike tilfelle veie tynge enn hensynet til den tidligere ektefellen. Dette innebærer et brudd med gjeldende rett. Dersom de tidligere ektefellene ikke har felles barn som bærer det ønskede navnet, bør praksis etter arbeidsgruppens oppfatning være at det kreves at navnet har vært brukt i ekteskapet i minst 12 - 15 år, og at vedkommende "angrer" forholdsvis raskt, jf. pkt. 3.2.5.5.7 ovenfor.

Det som er nevnt ovenfor om tidligere giftenavn skal også gjelde mht. å ta tidligere "samboernavn", se utkastets § 10. I forhold til samboere vil det imidlertid være snakk om andre skjæringspunkter mht. vurderingen av om et samboerskap fortsatt består, se nedenfor.

Dersom en søker ønsker å ta "tidligere" etternavn ervervet ved ekteskap eller samboerskap som f.eks. en av foreldrene, besteforeldrene eller oldeforeldrene har hatt, må dette også vurderes etter utkastets § 5 (1) nr. 9. Arbeidsgruppen poengterer at slike navn bare skal kunne tas i helt ekstraordinære tilfeller.

Det vises til pkt. 11.6 ovenfor i forhold til nasjonale minoriteter. Dersom det ønskede navnet f.eks. ikke kan velges etter utkastets § 5 (1) nr. 1, skal søknaden innvilges etter utkastets § 5 (1) nr. 9 i et tilfelle som beskrevet ovenfor under tredje avsnitt i pkt. 11.6.

Se også pkt. 8.9 om tilfeller der utkastets § 5 (1) nr. 9 kan komme til anvendelse.

For øvrig presiserer arbeidsgruppen, at dersom navnene søker kan ta etter bestemmelsene nevnt ovenfor under § 5, har et prefiks foran seg, f.eks. "von", "de" og "du", kan søkeren velge om navnet skal tas med eller uten prefikset. Det bør også være en alminnelig adgang til å stryke slike prefiks. Tilsvarende gjelder ev. frittstående suffiks.

Bestemmelsen i utkastets § 5 andre ledd innebærer en begrensning i adgangen til å ta navn som ellers ville kunne tas etter enkelte av lovforslagene nevnt ovenfor, f.eks. etter utkastets § 5 (1) nr. 1. § 5 andre ledd er en konsekvens av at ekte patro-/metronym er personlige navn, se pkt. 8.5 ovenfor. Første punktum innebærer at foreldrene ikke kan overføre sine ekte patro-/metronym til sine barn. Bestemmelsen innebærer også at senere slektsledd ikke kan velge navnene, f.eks. fordi en av besteforeldrene hadde etternavnet som ugift. Ekte patro-/metronym kan heller ikke overføres til ektefeller.

Dersom det aktuelle ekte patro-/metronymet er et etternavn med 200 bærere eller flere, må imidlertid navnet kunne velges etter utkastets § 4 første ledd. Noe annet vil f.eks. bety at en sønn av Johan som har tatt Johansen som etternavn, ikke vil kunne overføre dette til sitt barn igjen.

§ 5 andre ledd andre punktum gjelder bare navn som er tatt som mellomnavn før denne lovs ikrafttreden. Det siktes her til ekte patro-/metronym som er tatt som mellomnavn etter gjeldende lovs § 16 første ledd nr. 2, se ovenfor pkt. 3.4.2.2. Dersom ekte patro-/metronym er ervervet som etternavn før denne lovs ikrafttreden, vil navnet som hovedregel være et stivnet patro-/metronym - altså at navnet ble et slektsnavn etter navneloven av 1923. I et slikt tilfelle skal navnet godtas når noen i slekten senere ønsker å ta det som etternavn, dersom lovens vilkår er oppfylt.

§ 5 andre ledd innebærer også at heller ikke etternavn som består av utenlandske endinger knyttet til en av foreldrenes fornavn, kan overføres. Arbeidsgruppen kan ikke se at det foreligger et særskilt behov for å gjøre unntak for slike navn.

Tredje ledd innebærer ingen direkte endring av gjeldende rett, men en utvikling, se pkt. 3.2.3 om gjeldende rett.

Såfremt det ikke lages særregler i navneloven, følger det direkte av adopsjonsloven § 13 første ledd, nevnt ovenfor under kommentarene til utkastets § 5 (1) nr. 6, at adoptivbarnet kan ta adoptivfamiliens navn på samme måte som om barnet hadde vært adoptivforeldrenes eget biologiske barn. For eksempel kan adoptivbarnet da ta adoptivfamiliens navn iht. utkastets § 5 (1) nr. 1, 2 og 3. Arbeidsgruppen finner ikke grunn til å lage særregler om forholdet mellom adoptivbarnet og adoptivfamilien. Sidestilling av adoptivbarn og egne biologiske barn er også en god løsning som er i samsvar med prinsippene bak adoptivordningen. Arbeidsgruppen ser det etter dette som unødvendig å lage andre særregler for adoptivtilfellene enn § 5 tredje ledd. Sistnevnte bestemmelse gir adoptivbarnet mulighet for å beholde eller ta den opprinnelige slektens navn i samsvar med utkastets § 5 (1) nr. 1, 2 og 3. På denne måten kan adoptivbarnet beholde båndene til den opprinnelige slekten dersom dette er ønsket.

Arbeidsgruppen mener på den annen side at adgangen til å nekte adoptivbarnet å beholde eller å ta navn etter den opprinnelige slekten, bør opprettholdes. Se vurderingene i pkt. 12.1.3.2 ovenfor. Det vises til "kan" i tredje ledd. SUAK skal som vist utøve denne kompetansen, samtidig som SUAK fatter vedtak om første gangs navnesaker for adoptivbarnet.

Dersom adoptivbarnet ikke blir nektet å beholde eller å ta den opprinnelige slektens navn, vil det være anledning til å kombinere adoptivslektens og den opprinnelige slektens navn på den måten som utkastet stiller opp. Eksempelvis kan det velges ett etternavn fra hver av slektene til et dobbelt etternavn eller mellomnavn fra den ene slekten og etternavn fra den andre.

Til § 6:

Bestemmelsen er en endring av gjeldende rett. Se pkt. 3.2.5.6.1 ovenfor om dagens praksis. Med etternavn menes i utkastet altså ett etternavn, selv om det er satt sammen med et annet etternavn til et dobbelt etternavn, se ovenfor. Et hvilket som helst navn som kan tas som etternavn etter denne loven, kan settes sammen med et hvilket som helst annet navn som kan tas som etternavn etter denne loven, til et dobbelt etternavn. Det må brukes bindestrek mellom navnene. Bare to navn kan settes sammen til et dobbelt etternavn. Det kan ikke bæres mer enn ett dobbelt etternavn. Det fremgår av andre punktum at doble etternavn fritt kan oppløses. Denne bestemmelsen er i prinsippet overflødig nettopp fordi doble etternavn er to navn, og fordi det bare er en plikt til å ha ett etternavn etter utkastets § 1 første punktum. Bestemmelsen tas likevel med for tydelighets skyld. For øvrig vises det til de utførlige kommentarene ovenfor under pkt. 8.4 om doble etternavn, og til pkt. 11.3.4 om spansk og portugisisk navneskikk.

Alle navn som kan velges som etternavn, kan også velges som mellomnavn, se utkastets § 9 nedenfor. På samme måte kan mellomnavn tas som etternavn etter utkastets § 5. Valget for publikum vil derfor bestå i om en eventuell ønsket navnekombinasjonen skal være mellomnavn og etternavn, eller doble etternavn.

Til § 7:

Bestemmelsen er en endring av gjeldende rett fordi det ikke er et krav om at personen må ha tilknytning til den aktuelle navnetradisjonen, se pkt. 3.8.1.6 om gjeldende rett. Det vises for øvrig til kommentarene ovenfor under pkt. 11.3.3.

Til § 8:

Første ledd innebærer en endring i forhold til gjeldende rett, se pkt. 3.3.2 og pkt. 3.8.2.1 om gjeldende rett. Alle fornavn som har blitt godtatt etter en vurdering av det gjeldende ulempevilkåret, skal fortsatt tillates. I tillegg skal flere navn enn disse tillates. Utgangspunktet for vurderingen er om det er fare for at fornavnet for den konkrete søkeren kan bli til vesentlig ulempe. Se pkt. 9.2.1 og pkt. 11.4 om bakgrunnen for, og den nærmere tolkingen av, dette vesentlighetskriteriet. Utpreget støtende fornavn kan nektes etter denne bestemmelsen, eventuelt nektes etter utkastets § 14. Se pkt. 9.2.1 fjerde avsnitt ovenfor om vurderingen av slike støtende fornavn.

Det kan ikke velges guttenavn for jenter og omvendt. Om dette følger av ulempekriteriet, eller av utkastets § 14 om "sterke grunner", har mer teoretisk enn praktisk betydning. Noen fornavn har opphav eller tradisjon både for gutter og jenter. Slike fornavn skal godtas for begge kjønn. Det kan innhentes uttalelser fra navnefaglig hold om navn har slikt opphav eller tradisjon. Det må legges stor vekt på den navnefaglige vurderingen og konklusjonen.

Departementet har tillatt jentenavn for en mann der han var i gang med en kjønnsskifteprosess, og hadde begynt med hormonbehandling, selv om kjønnsskiftet ikke var fullført. Arbeidsgruppen mener at denne praksisen bør videreføres. Praksis må ellers avklare om det skal tillates å ta f.eks. jentenavn for menn i en videre utstrekning enn dette, f.eks. for personer med en transseksuell legning.

Det er ikke stilt opp en absolutt begrensing mht. antall fornavn en person kan få. Dette er i samsvar med gjeldende rett. Dersom det ønskes et stort antall fornavn, må imidlertid dette etter omstendighetene kunne nektes etter ulempekriteriet eller etter bestemmelsen om "sterke grunner". Vurderingen må imidlertid også ses i sammenheng med antall mellomnavn og etternavn.

Andre ledd første punktum er hovedregelen mht. å ta fornavn som er eller har vært registrert som etternavn. Selv om det fortsatt skal være forskjell mellom fornavn og etternavn, innebærer forslaget en endring av gjeldende rett, se pkt. 3.3.3 ovenfor om gjeldende rett. Det vises til pkt. 9.2.2.2 ovenfor om bakgrunnen for og tolkingen av forslaget i lovutkastets § 8 andre ledd nr. 1 og 2. Nr. 2 likestiller opphav og tradisjon i Norge med opphav og tradisjon i utlandet. Det vises til kommentarene ovenfor vedrørende § 4 (3) nr. 1 andre punktum. Det som der er nevnt om etternavn skal gjelde tilsvarende om fornavn etter utkastets § 8 (2) nr. 2.

Om utkastets § 8 (2) nr. 3, vises det til kommentarene til den motsvarende bestemmelsen § 4 (3) nr. 1 andre punktum.

Til § 9:

Bestemmelsen innebærer en endring i forhold til gjeldende rett, se pkt. 3.4 og pkt. 3.8.3 om gjeldende rett. Det vises til pkt. 9.1 og pkt. 8.4.4 om bakgrunnen for og tolkingen av bestemmelsen. Se også kommentarene ovenfor til utkastets § 5 (1) nr. 4.

Arbeidsgruppen poengterer at det er antallet etternavn (samt om rettsbeskyttelse er oppnådd før denne lovs ikrafttreden) som er avgjørende for om et navn er rettsbeskyttet. Det skal altså ikke eksistere rettsbeskyttete mellomnavn. Nylagete mellomnavn som kan tas - fordi de kunne vært tatt som etternavn - vil ikke bli rettsbeskyttet, på samme måte som et nylaget etternavn heller ikke vil bli rettsbeskyttet. Dersom det ønskes å ta et rettsbeskyttet etternavn som mellomnavn, må vedkommende følgelig ha samtykke fra samtlige bærere etter utkastets § 3 (2), forutsatt at personen ikke kunne tatt navnet som etternavn, f.eks. etter utkastets § 5.

Det er ikke stilt opp en absolutt begrensing mht. antall mellomnavn en person kan ta. Også dette er i samsvar med gjeldende rett. Dersom det ønskes et stort antall mellomnavn, må imidlertid dette etter omstendighetene kunne nektes etter bestemmelsen om "sterke grunner". Vurderingen må ses i sammenheng med antall fornavn og etternavn.

Til § 10:

Bestemmelsen innebærer en endring i forhold til gjeldene rett. Se pkt. 3.2.4.5 om gjeldende rett. Det vises til kap. 10 om bakgrunnen for og tolkingen av bestemmelsen.

Paret må være samboere på søknadstidspunktet. Det kan oppstå spørsmål om når et samboerskap må anses som avsluttet, slik et det ikke lenger vil være adgang til å velge navn etter § 10. Utgangspunktet må være at samboerforhold avsluttes når samboerne rent faktisk flytter fra hverandre. At samboere som reelt har flyttet fra hverandre, ennå ikke har meldt flyttingen til folkeregisteret, kan ikke være avgjørende. Rene kortvarige og midlertidige samlivsbrudd bør imidlertid ikke føre til at paret mister status som samboere. For øvrig vises det til vurderingene nevnt ovenfor i pkt. 10.3 om dokumentasjon for samboerskap.

Videre vises til kommentarene ovenfor til utkastets § 5 (1) nr. 9 om å ta tidligere giftenavn. Det som der er nevnt skal også gjelde mht. å ta tidligere "samboernavn".

Flere samboere har også barn fra tidligere forhold, i denne forbindelse kalt for "særkullsbarn". Særkullsbarnet vil ikke kunne få etternavnet til mors/fars samboer i medhold av utkastets § 5 (1) nr. 6. Grunnen er at et steforeldreforhold forutsetter ekteskap. Dersom barnets biologiske forelder bærer samboerens navn etter utkastets § 9, jf. § 5 (1) nr. 4, vil imidlertid særkullsbarnet kunne ta dette navnet etter utkastets § 5 (1) nr. 1. Arbeidsgruppen mener imidlertid at særkullsbarnet i noen tilfeller også må kunne ta navnet til samboeren uten at den biologiske forelderen bærer navnet. Dette kan f.eks. gjelde tilfeller der samboerne også har felles barn som bærer det ønskede etternavnet. Hensynet til navnelikhet blant barna kan i slike tilfeller tilsi at også særkullsbarnet må kunne ta det. Søknaden må i tilfelle innvilges etter lovutkastets § 5 (1) nr. 9. Det bør i slike tilfeller være et krav at samboeren samtykker, på samme måte som dette er et vilkår i steforeldreforhold, jf. utkastets § 5 (1) nr. 6.

Til § 11:

Utkastets § 11 innebærer en endring i forhold til gjeldende rett, jf. pkt. 3.9 om gjeldende rett. Se kap. 12 om bagrunnen for endringsforslaget, bl.a. om hvorfor fylkesskattekontoret og Skattedirektoratet foreslås som hhv. førsteinstans- og klageorgan. Bestemmelsen gir hjemmel for at departementet kan bestemme at andre organer skal være førsteinstans- og klageorgan. Arbeidsgruppen foreslår at Oslo folkeregister skal være førsteinstansorgan for personer bosatt i Oslo, og SUAK førsteinstans for navnesøknader i forbindelse med adopsjon, pkt. 12.1.3.2.

Avgjørelser om navn er enkeltvedtak etter forvaltningsloven § 2 første ledd b). Se pkt. 3.9.2.2 om hvem som anses som part etter forvaltningsloven § 2 første ledd e) og dermed har klagerett etter § 28. Samme sted fremgår videre hvem som har rettslig klageinteresse etter forvaltningsloven § 28 og dermed også kan klage. Arbeidsgruppen legger til grunn at det nevnte i pkt. 3.9.2.2 fortsatt skal gjelde, med unntak for det som fremgår om når foreldrene er parter. Kommentarene nedenfor til utkastets § 13 angir når foreldrene skal anses som parter etter forvaltningsloven.

Arbeidsgruppen foreslår videre at særbestemmelsen om omgjøring i gjeldende navnelovs § 21 første ledd, ikke videreføres. Se pkt. 3.9.3.1 om gjeldende rett. Etter forvaltningsloven § 35 tredje ledd er det en adgang til å omgjøre et vedtak uten etter klage til skade for den som fikk innvilget navnesøknaden. Arbeidsgruppen kan ikke se at det foreligger tilstrekkelig gode grunner som kan begrunne at fylkesskattekontoret eller Skattedirektoratet skal kunne foreta en slik omgjøring etter mildere vilkår enn det som følger forvaltningsloven § 35 tredje ledd. Det følger bl.a. av § 35 tredje ledd at organet må sende varsel om at vedtaket vil bli overprøvd innen tre uker etter at det ble sendt melding om vedtaket. Arbeidsgruppen legger til grunn at det samme bør gjelde for navnesaker. Det må være tilstrekkelig at organet kan omgjøre vedtaket uten etter klage når vedtaket bl.a. er ugyldig, jfr. forvaltningsloven § 35 første og andre ledd. I et slikt tilfelle gjelder ikke fristene i tredje ledd. Et ugyldig navnevedtak vil bl.a. foreligge der en person har fått tillatelse til å ta et navn som det ikke var hjemmel for etter navneloven.

Generelt legger arbeidsgruppen til grunn at det ikke er behov for regler om saksbehandlingsmåten for navnesaker ut over det som følger av forvaltningsloven. Det er for så vidt innlysende at forvaltningsloven skal gjelde. Arbeidsgruppen foreslår derfor også at heller ikke gjeldende navnelov § 21 andre ledd videreføres.

Til § 12:

Bestemmelsen er en endring i forhold til gjeldende rett, se pkt. 3.12 om gjeldende rett. Endringen går ut på at søksmålsfristen utvides fra fem til 10 år, se pkt. 13.1.2.1 om bakgrunnen for dette. Ellers foreslår arbeidsgruppen at bestemmelsen skal praktiseres som gjeldende navnelovs § 22, jf. pkt. 3.12.3 - 3.12.5 ovenfor.

Til § 13:

Forslaget er i samsvar med gjeldende rett, se pkt. 3.5 om denne. Arbeidsgruppen viser til pkt. 3.5.1 ovenfor mht. første og andre punktum.

I forhold til utkastets tredje punktum mener arbeidsgruppen at praksis bør være restriktiv med å innvilge en navnesøknad når en av foreldrene som har del i foreldreansvaret, nekter å samtykke i navneendringen. Forvaltningen bør være varsom med å frata foreldrene medbestemmelse i navnespørsmål, så lenge medbestemmelsen er en del av foreldreansvaret. Avgjørelse om endring av foreldreansvaret skal etter barneloven skje ved dom, hvis ikke foreldrene er enige om å overlate den til fylkesmannen. Arbeidsgruppen viser til praksis nevnt ovenfor under pkt. 3.5.2 om i hvilke tilfeller "særlig grunn" kan tenkes å foreligge etter utkastets § 13, siste punktum.

Etter arbeidsgruppens oppfatning bør det også foreligge "særlig grunn" dersom det er objektivt konstaterbare holdepunkter som klart viser at den av foreldrene som ikke samtykker i navneendringen, ikke bør få gjennomslag. Et tenkt eksempel kan være at vedkommende er straffedømt for overgrep mot barnet.

Foreldre som har del i foreldreansvaret, anses som parter etter forvaltningsloven § 2 første ledd e). Foreldre som ikke har del i foreldreansvaret, anses som part bare når barnets navn søkes endret fra eller til et navn som bæres av vedkommende forelder selv. Dette er for så vidt i samsvar med gjeldende rett, se pkt. 3.5.3 ovenfor.

Arbeidsgruppen har vurdert om det bør stilles opp et krav om domstolsbehandling for saker om endring av navn for barn der foreldrene ikke er enige, men har kommet til at det ikke bør gjøres. Årsaken til dette er dels at det kan oppleves som meget belastende for barn at foreldrene er i en rettslig tvist om barnets navn. Tatt i betraktning det relativt store antallet slike saker, ville også en slik ordning til en viss grad belastet domstolsapparatet. Videre er det etter arbeidsgruppen oppfatning av stor betydning at foreldreansvaret så langt som mulig får gjennomslag i så personlige spørsmål som valg av navn for barn. Dette hensynet kan antakelig ivaretas fullt ut tilfredsstillende også av et forvaltningsorgan.

Til § 14:

Bestemmelsen er en snever unntaksbestemmelse som bare skal kunne komme til anvendelse i helt ekstraordinære tilfeller. Ovenfor er det nevnt enkelte eksempler.

I tillegg vil søknader om navn som overhodet ikke har navns karakter kunne avslås etter denne bestemmelsen, f.eks. et ønske om siffer eller én bokstav som navn. Praksis må utvikle hva som har navns karakter, men arbeidsgruppen poengterer at noe som ikke anses å ha navns karakter på ett tidspunkt, kan få det senere. Praktiseringen av navneloven må være liberal og ikke hindre en naturlig utvikling. Nedenfor nevnes noen tilfeller der navn kan nektes etter bestemmelsen. Oppramsingen er ikke uttømmende.

Som vist ovenfor kan utpreget støtende fornavn nektes etter denne bestemmelsen. Videre kan søknader som om å få et stort antall fornavn og/eller mellomnavn nektes.

Iht. gjeldende praksis nevnt ovenfor under pkt. 3.2.5.1, skal navneendring for straffede personer bare innvilges hvis det foreligger "sterke grunner". Denne praksisen bør ikke videreføres. Tvert i mot bør en navnesøknad fra en som er straffet i utgangspunktet avgjøres ut fra samme vurdering som for andre. Dette innebærer at søknaden bare skal nektes hvis det foreligger "sterke grunner", forutsatt at vilkårene for å innvilge søknaden ellers er oppfylt. Imidlertid kan det f.eks. tenkes at en straffet person ønsker å endre navn for lettere å kunne fortsette med kriminell virksomhet. Dersom det foreligger sterke og entydige holdepunkter for dette, kan navnesøknaden etter omstendighetene avslås.

Hensynet til at det må foreligge en viss navnestabilitet, kan også begrunne at en søknad avslås, f.eks. når en person har endret navn gjentatte ganger. Det er vanskelig å stille opp en eksakt grense for når en søknad kan avslås under henvisning til dette. Praksis bør imidlertid også på dette området være liberal.

Som vist ovenfor under kommentarene til § 4 (2) nr. 2 foreslår arbeidsgruppen at navn som rammes av "liknande nemningar" i gjeldende lovs § 8, kan nektes etter utkastets § 14 om "sterke grunner". Dette kan f.eks. være kjente geografiske navn som "Galdhøpiggen".

Etter utkastets § 4 andre ledd vil altså nylagete etternavn ikke være rettsbeskyttete. Dette vil også gjelde nylagete ekte patro-/metronym som er ervervet etter utkastets § 5 (1) nr. 3. Følgen vil være at alle kan ta navnet. På den annen side bestemmer utkastets § 5 andre ledd at slike navn ikke kan overføres. Det vil være dårlig samsvar mellom reglene når et slikt navn ikke kan overføres til slektninger, men at andre kan ta navnet fordi det er fritt. På denne bakgrunnen foreslår arbeidsgruppen at søknader om ekte patro-/metronym som ikke er satt sammen av fornavnet til en av søkers foreldre med ending, skal nektes under henvisning til bestemmelsen om "sterke grunner", selv om navnet ikke er rettsbeskyttet. Årsaken til dette er også at ekte patro-/metronym er personlige navn. Arbeidsgruppen kan ikke se at dette vil innebære en urimelig begrensning for folks adgang til å kunne velge navn. Ekte patro-/metronym som har 200 bærere eller flere, må imidlertid godtas.

Til § 15:

Bestemmelsen innebærer en videreføring og utvikling av gjeldende rett. Se pkt. 3.7 om gjeldende rett. Arbeidsgruppen foreslår at bostedsprinsippet lovfestes, med det unntak at vilkåret om faktisk opphold erstattes med et vilkår om at personen må være bostedsregistrert i Norge i medhold av lov om folkeregistrering. Et slikt vilkår vil være lettere å praktisere enn vilkåret om faktisk opphold.

I gjeldende forskrift om folkeregistrering, gitt i medhold av lov om folkeregistrering 16. januar 1970 nr. 1, fremgår bl.a. følgende under "Kap. I. Bostedsbegrepet":

"A. Hvem som skal regnes som bosatt i Norge

§ 1. 1. Personer som kommer fra land utenfor Norden, regnes som bosatt i Norge når de har tatt opphold her og har til hensikt å bli her ikke bare midlertidig. Opphold av minst 6 måneders varighet regnes som bosetting, selv om oppholdet er midlertidig.

Det samme gjelder når personer som kommer fra land utenfor Norden, oppholder seg skiftevis på den norske kontinentalsokkelen og i Norge, jfr. § 2 nr. 10 tredje ledd.

Når personer flytter til Norge fra annet nordisk land, gjelder reglene i § 2 ved avgjørelsen av hvor de skal regnes som bosatt.

Personer som trenger oppholdstillatelse kan likevel ikke regnes som bosatt før det kan fremlegges slik tillatelse gjeldende for minimum seks måneder. For asylsøkere er vilkåret for bosetting at asylsøknaden er innvilget eller at det foreligger oppholdstillatelse på humanitært grunnlag."

En person som etter dette oppfyller vilkårene i forskriften for å bli regnet som bosatt, vil så bli bostedsregistrert. Barn som fødes i Norge vil bli bostedsregistrert etter forskriftens § 6.

I tillegg er det et vilkår etter utkastets § 15 at vedkommende må ha til hensikt å bli boende her varig. Dette vilkåret skal praktiseres slik som nevnt under pkt. 3.7.1, femte og sjette avsnitt. Vilkåret er stilt opp for å hindre at flere lands navneregler skal komme til anvendelse samtidig. Samtidig er vilkåret i overensstemmelse med alminnelig internasjonal privatrett. Normalt skal personens påstand legges til grunn for vurderingen av om vedkommende har til hensikt å bli boende her varig, med mindre særlige forhold tilsier noe annet.

Det påpekes at praksis nevnt ovenfor under pkt. 3.7.4 fortsatt skal gjelde. Utkastets § 15 anses ikke å være til hinder for dette.

Til § 16:

Paragrafen er en videreføring av gjeldende rett, se pkt. 3.7.2 og pkt. 3.7.3 om gjeldende rett. Se også pkt. 11.2 om bakgrunnen for forslaget. Bestemmelsen innebærer at dersom det er kollisjon mellom det norske bostedsprinsippet og statsborgerprinsippet, kan søker få innvilget navn i Norge i samsvar med forutgående avgjørelse foretatt av statsborgerlandets myndigheter. Det må vurderes konkret om det er tilstrekkelig dokumentasjon for at det foreligger en slik avgjørelse fra statsborgerlandets myndigheter. Kravene bør imidlertid ikke stilles for høyt. Det må bl.a. tas hensyn til på hvilken måte det aktuelle landet innvilger navneendringer for sine statsborgere bosatt i et annet land. Unntak gjelder dersom Norge har inngått en avtale om dette etter utkastets § 17.

Til § 17:

Bestemmelsen tilsvarer gjeldende rett, se ovenfor pkt. 3.14. Selv om slike avtaler ikke er blitt inngått, anser arbeidsgruppen det hensiktsmessig med en slik hjemmel i tilfelle dette skulle bli aktuelt.

Til § 18:

Det vises til pkt. 12.1.3.4 ovenfor.

Til § 20:

Se pkt. 13.1.2.2 om bakgrunnen for forslaget om et nytt andre ledd i straffeloven § 337. Forslagene om endringene i firmaloven og delingsloven innebærer ikke en materiell endring, men bare en tilpasning av bestemmelsenes ordlyd til uttrykkene "etternavn" og "rettsbeskyttet", som er nye i arbeidsgruppens utkast til ny lov om personnavn.

16 Utkast til lov om personnavn

Kapittel 1. Navneplikt

§ 1  Navneplikt

Enhver skal ha minst ett fornavn og minst ett etternavn. Enhver har plikt til å bruke sitt registrerte fornavn og etternavn som personnavn. Ingen kan bruke navn som personnavn, eller endre skrivemåte av et lovlig personnavn, uten at navnet eller endringen er gitt med hjemmel i denne loven.

§ 2  Valg av navn ved fødsel og adopsjon

(1) Senest når barnet fyller seks måneder, skal den eller de som har foreldreansvaret sende søknad om hva slags fornavn, etternavn og eventuelt mellomnavn som ønskes for barnet. Selv om en av dem som har foreldreansvaret ikke samtykker, kan søknaden innvilges dersom det foreligger særlig grunn.

(2) Har barnet fylt seks måneder uten at slik søknad er sendt, eller foreligger det ikke særlig grunn etter første ledd, får barnet automatisk morens etternavn. Dersom moren bare har etternavn etter § 5 (1) nr. 3, får barnet morens fornavn med ending som viser slektskapet.

(3) Dersom adoptivforeldrene ikke blir enige om barnets navn, kan søknaden innvilges dersom det foreligger en særlig grunn. Dersom det ikke foreligger særlig grunn, gjelder andre ledd tilsvarende.

Kapittel 2. Etternavn

§ 3  Rettsbeskyttete etternavn

(1) Rettsbeskyttete etternavn er etternavn som har færre enn 200 bærere og er oppført på liste over rettsbeskyttete etternavn.

(2) Tillatelse til å ta et rettsbeskyttet etternavn gis bare dersom alle bærerne av navnet samtykker. For barn under 18 år må samtykke gis av den eller dem som har foreldreansvaret. Samtykke må også innhentes fra bærere av andre rettsbeskyttete etternavn dersom navnet er så likt det ønskete etternavnet i skrift eller uttale at navnene lett kan blandes sammen.

§ 4  Ikke rettsbeskyttete etternavn

(1) Det gis tillatelse til å ta etternavn som ikke er rettsbeskyttet etter § 3 (1).

(2) Navn som ikke er registrert i bruk i Det sentrale folkeregister som etternavn, kan tas som nylaget etternavn. Dette gjelder ikke navn som:

  1. er så likt et rettsbeskyttet etternavn i skrift eller uttale at de lett kan blandes sammen. Navnet kan likevel tas dersom samtykke foreligger etter § 3 (2).

  2. er identisk med eller har likhet som nevnt i nr. 1 med et alminnelig kjent firma, varemerke eller annet kjennetegn som er vernet her i riket, eller med et alminnelig kjent navn på en stiftelse, et lag, et pseudonym, et kunstnernavn eller med lite vanlige gårdsnavn. Tillatelse kan bare nektes når det må antas at berettigede interesser lider skade dersom søkeren får navnet.

(3) Det bør ikke gis tillatelse til nylagete etternavn dersom navnet:

  1. er eller har vært registrert i Det sentrale folkeregister som fornavn. Tillatelse gis likevel dersom navnet har opphav eller tradisjon som etternavn i Norge eller i utlandet eller har tradisjon i en kultur som ikke skiller mellom fornavn og etternavn.

  2. er historisk eller utdødd, og det er alminnelig kjent i landet.

  3. kan være til vesentlig ulempe for den som tar det, eller støtende.

§ 5  Navn som uansett kan velges som etternavn

(1) Uavhengig av begrensningene i §§ 3 og 4 kan følgende velges som etternavn:

  1. navn som er eller har vært en av oldeforeldrenes, besteforeldrenes eller foreldrenes etternavn eller mellomnavn. Dette gjelder ikke tidligere navn som er ervervet ved ekteskap eller samboerskap.

  2. navn som er eller har vært en av foreldrenes eller besteforeldrenes fornavn, når navnet har en tradisjon i en kultur som ikke skiller mellom fornavn og etternavn.

  3. en av foreldrenes fornavn med ending som viser slektskapet.

  4. navn som er eller har vært ektefellens etternavn eller mellomnavn, og som ikke er ervervet ved et tidligere ekteskap eller samboerskap.

  5. ektefellens fornavn når navnet har en tradisjon i en kultur som ikke skiller mellom fornavn og etternavn.

  6. navn som er en av steforeldrenes eller fosterforeldrenes etternavn eller mellomnavn, og vedkommende samtykker.

  7. etternavn eller mellomnavn som søkeren har hatt tidligere, og som ikke er ervervet ved ekteskap eller samboerskap, eller mellomnavn som søkeren har.

  8. navn på et gårdsbruk eller en plass som søkeren eller søkerens foreldre eier og har eid i minst 10 år, eller navn på et gårdsbruk eller en plass som søkeren eller søkerens foreldre bruker. Bruksretten må være fastsatt for livstid og blitt benyttet i minst 10 år, eller bruksretten må ha blitt benyttet i minst 20 år. Retten til å ta navn etter denne bestemmelsen gjelder ikke navn som etter 1. januar 1947 er valgt i strid med delingsloven § 5-3 andre ledd (tidligere skylddelingslov § 24).

  9. etternavn eller mellomnavn som søkeren har en særlig tilknytning til.

(2) Navn som er ervervet etter første ledd nr. 3 kan likevel ikke overføres. Dette gjelder også mellomnavn av samme karakter som er ervervet før denne lovs ikrafttreden.

(3) Adoptivbarn kan beholde eller ta navn etter den opprinnelige slekten som bestemt i første ledd nr. 1, 2 og 3.

§ 6  Doble etternavn

Navn som kan tas som etternavn etter bestemmelsene i denne loven, kan settes sammen til et dobbelt etternavn med bindestrek. Doble etternavn kan fritt oppløses.

§ 7  Kjønnsbestemte etternavn

Endring av et etternavns kjønnsbestemte ending anses ikke som endring til et nytt etternavn.

Kapittel 3. Fornavn og mellomnavn

§ 8  Fornavn

(1) Det kan ikke velges fornavn som det er fare for kan bli til vesentlig ulempe for den som skal bære det.

(2) Det kan ikke velges fornavn som er eller har vært registrert i Det sentrale folkeregister som etternavn eller mellomnavn. Navnet kan uansett tas som fornavn dersom:

  1. navnet er registrert i bruk i Det sentrale folkeregister som fornavn, eller

  2. navnet har opphav eller tradisjon som fornavn i Norge eller i utlandet, eller

  3. navnet har tradisjon i en kultur som ikke skiller mellom fornavn og etternavn.

§ 9  Mellomnavn

Navn som kan tas som etternavn etter bestemmelsene i denne loven, kan også velges som mellomnavn.

Kapittel 4. Samboere, navnesøknad, domstolsprøving mv.

§ 10  Samboere

Samboere som har bodd sammen i minst to år, eller samboere som har felles barn, kan velge navn etter denne loven på linje med ektefeller dersom samboeren samtykker.

§ 11  Forvaltningsorgan for navnesaker

Søknad om navn avgjøres av fylkesskattekontoret i det fylket hvor den søknaden gjelder er registrert bosatt, eller av forvaltningsorgan bestemt av departementet. Klagesaker avgjøres av Skattedirektoratet eller av forvaltningsorgan bestemt av departementet.

§ 12  Domstolsprøving

Mener noen at vedkommendes navnerett er krenket ved en innvilget navnesøknad, må vedkommende ved søksmål gjøre retten sin gjeldende senest 10 år etter at vedtak ble fattet.

§ 13  Endring av navn for barn

Søknad om endring av navn for noen som ikke har fylt 18 år, skal fremsettes av den eller de som har foreldreansvaret, eller disse må samtykke i søknaden. Gjelder søknaden et barn over 12 år, må også barnet selv samtykke. Dersom det ikke foreligger samtykke etter 1. eller 2. setning, kan søknaden likevel innvilges dersom det foreligger særlig grunn.

§ 14  Nekting av navn

Navn som kan tas etter bestemmelsene i denne loven, kan uansett nektes dersom sterke grunner taler for det.

Kapittel 5. Lovvalgsregler og internasjonale forhold

§ 15  Bostedsprinsippet

Loven gjelder for alle som er bostedsregistrert i Norge i medhold av lov om folkeregistrering 16. januar 1970 nr. 1 og har til hensikt å bli boende her varig.

§ 16  Navn etter statsborgerlandets rett

Den som omfattes av § 17 og er utenlandsk statsborger, kan i Norge få innvilget navn i samsvar med avgjørelse foretatt av statsborgerlandets myndigheter, med mindre annet følger av avtale inngått med fremmed stat etter § 17.

§ 17  Avtale med fremmed stat

Kongen kan gjøre avtale med fremmed stat om hvilke navnerettsregler som skal gjelde for fremmede statsborgere som bor her i Norge, og for norske statsborgere som bor i utlandet, og om rettsvern i Norge for etternavn som er i bruk utenfor Norge.

Kapittel 6. Forskrifter, ikraftsetting og endringer i andre lover

§ 18  Forskrifter

Departementet kan gi nærmere forskrifter til gjennomføring av denne loven.

§ 19  Ikraftsetting

Loven trer i kraft fra den tid Kongen bestemmer. Fra samme tid opphører lov om personnavn 29. mai 1964 nr. 1 å gjelde.

§ 20  Endringer i andre lover

Fra ikraftsettingen gjøres endringer i følgende lover:

1. Almindelig borgerlig Straffelov 22. mai 1902 nr. 10:

§ 337 nytt andre ledd skal lyde:

Offentlig påtale finner bare sted når det anses påkrevet av allmenne hensyn.

2. Lov om enerett til firma og andre forretningskjennetegn 21. juni 1985 nr. 79:

§ 2-2 første ledd skal lyde:

Firma for enkeltmannsforetak skal inneholde innehaverens etternavn.

3. Lov om kartlegging, deling og registrering av grunneiendom 23. juni 1978 nr. 70:

§ 5-3 andre ledd skal lyde:

Dersom navnet allerede er i bruk som etternavn og er rettsbeskyttet, kan navnet bare velges dersom eieren dokumenterer at navnet har gammel, nedarvet tilknytning til eiendommen.

Til dokumentets forside