NOU 2001: 1

Lov om personnavn— Tradisjon, liberalisering og forenkling

Til innholdsfortegnelse

Del 2
Navnerett og navnebruk

3 Gjeldende rett

3.1 Oversikt

3.1.1 Innledning

Arbeidsgruppen har valgt å gi en utførlig oversikt over gjeldende rett. Dette tjener flere formål. For det første synliggjøres hvor kompleks navneretten er, både materielt i innhold og saksbehandlingsmessig - hvilket igjen viser behovet for en materiell og saksbehandlingsmessig forenkling. For det andre ønsker arbeidsgruppen å videreføre dagens praksis på flere områder. Utredningen vil derfor tidvis henvise til gjeldende rett. Arbeidsgruppen har valgt å beskrive gjeldende rett samlet, selv om også en slik disponeringsmåte har enkelte svakheter. For å lette tilnærmingen til stoffet, gis innledningsvis en oversikt i kortform (pkt. 3.1.2 - 3.1.6).

For ordens skyld presiseres at navneloven utelukkende gjelder personnavn, dvs. hvilke navn som kan tas som personnavn. Den regulerer ikke adgangen til å ta navn som kunstnernavn, firma o.lign. Innstillingen vil likevel i en viss utstrekning også berøre slike navn.

3.1.2 Slektsnavn

Navnelovens kapittel I omhandler hvordan man kan få slektsnavn. Dette kan skje på en av følgende seks måter:

  • ved fødsel, dvs. første gangs navnevalg, §§ 1 og 2

  • ved adopsjon, § 3

  • ved ekteskap, § 4

  • ved bevilling, §§ 5-9

  • ved melding til folkeregisteret, § 9 a

  • som såkalt biperson, § 10

Navneloven - sammenholdt med departementets praksis - medfører at alle slektsnavn som har færre enn 500 bærere, er rettsbeskyttete etter § 7 andre ledd. Dette betyr at navnene som hovedregel bare kan tas dersom samtlige bærere av navnene gir samtykke. Unntak fra dette gjelder for det første ved første gangs navnevalg etter § 1 og § 2, dvs. når et barn får morens eller farens slektsnavn. For det andre gjelder det unntak for navn som tas ved adopsjon, § 3. Videre er det unntak for slektsnavn som erverves ved ekteskap, jf. § 4, der man kan få ektefellens slektsnavn dersom ektefellene velger felles slektsnavn.

Det er ikke adgang til å velge to slektsnavn (dobbelt slektsnavn), verken ved første gangs navnevalg eller ved ekteskap. Det er heller ikke adgang til å velge ektefellens slektsnavn eller mellomnavn som mellomnavn - eller på annen måte kombinere hverandres navn for at ektefellene skal få like mellomnavn og slektsnavn.

Departementet kan etter søknad gi løyve til å skifte slektsnavn eller endre dets skrivemåte, § 5. Navneloven § 6 har regler om at slikt løyve - såkalt navnebevilling - "vanligvis" ikke skal gis i nærmere angitte tilfeller. Selv om det dreier seg om et tilfelle som omfattes av § 6, eller man ikke får samtykke fra samtlige bærere av et navn som er rettsbeskyttet etter § 7, kan bevilling likevel gis hvis en av bestemmelsene i § 9 er oppfylte. Etter § 9 nr. 6, jf. Rundskriv G-150/91 (s. 35-36), kan man som hovedregel ikke få bevilling til slektsnavn som har vært benyttet lenger tilbake i slekten enn av besteforeldre som ugift. Da er det i tillegg også et krav at vedkommende har brukt det aktuelle navnet - de facto ulovlig - i ca. 25-30 år.

Systemet kan altså sammenfattes slik at man får tildelt slektsnavn ved første gangs navnevalg - dvs. bare morens eller farens slektsnavn - og at dette navnet senere under gitte vilkår kan endres til et navn angitt i § 7 eller § 9.

3.1.3 Fornavn

Det er to sentrale bestemmelser som begrenser hvilke navn som kan tas som fornavn:

  • For det første kan det ikke velges navn som kan være til ulempe for den som skal bære det, jf. § 15 nr. 1.

  • For det andre kan det ikke velges fornavn som er eller har vært i bruk til slektsnavn, jf. § 15 nr. 2. Dette gjelder likevel ikke dersom navnet opprinnelig er et fornavn / har et annet opphav enn slektsnavnet eller dersom navnet har sitt opphav fra en kultur hvor man ikke skiller mellom fornavn og etternavn.

3.1.4 Mellomnavn

Iht. § 16 første og tredje ledd kan følgende tas som mellomnavn:

  • En av foreldrenes slektsnavn som ugift, dersom man ikke har navnet som slektsnavn, og det heller ikke er ervervet ved giftermål.

  • Fornavnet til en av foreldrene med ending som viser slektskapet (f.eks. Maritsdatter).

  • Adoptivbarns tidligere slektsnavn eller adoptivfars eller adoptivmors nåværende slektsnavn eller slektsnavn som ugift, dersom navnet ikke er ervervet ved giftermål.

  • Eget slektsnavn som ugift ved valg av felles slektsnavn ved giftermål. Forutsetningen for dette er imidlertid at vedkommende ikke skal ha navnet som slektsnavn.

  • En av oldeforeldrenes eller besteforeldrenes slektsnavn som ugift, eller mellomnavnet til en av foreldrene, jf. bestemmelse fattet av departementet i medhold av § 16, tredje ledd.

3.1.5 Særlig om personnavn preget av utenlandsk navneskikk

Det oppstår i flere situasjoner problemer for personer med en utenlandsk navneskikk, for eksempel:

For det første er flere slektsnavn som er vanlige i utlandet, rettsbeskyttet i Norge. Hvis søkeren da ikke kan dokumentere tilstrekkelig slektsmessig tilknytning, jf. § 9, må vedkommende ha samtykke fra samtlige bærere for å kunne ta navnet.

For det andre er det i flere land vanlig å ta en av foreldrenes fornavn som slektsnavn for barna. Slike navn kan normalt ikke tas ved første gangs navnevalg etter §§ 1 og 2, eller ved senere endring etter § 9. Navnet kan som hovedregel bare tas etter navnelovens vanlige regler, dvs. som nylaget slektsnavn dersom det ikke allerede er i bruk i Norge. Hvis navnet er rettsbeskyttet, kan det som hovedregel bare tas hvis man har fått samtykke fra samtlige bærere.

I flere land er det vanlig å ta ektefellens fornavn som slektsnavn. § 4 gir ikke hjemmel til å ta slike navn, dvs. at navnelovens vanlige regler som hovedregel må følges.

I noen kulturer er det vanlig å ha tre navn: Eget (for)navn, fars navn og farfars navn. Navneloven hinder også disse i å videreføre sin navnetradisjon fullt ut i Norge. Verken denne navneskikken eller flere andre opererer med det norske skillet mellom fornavn og slektsnavn/etternavn.

3.1.6 Saksbehandlingsreglene ved navn

Folkeregistrene behandler alle navnesakene ved første gangs navnevalg, både fornavn og slektsnavn, og for mellomnavn etter § 16 første ledd nr. 1 og nr. 2. Fylkesmannen er klageorgan. § 9 a nevner videre at visse slektsnavn kan endres ved melding til folkeregisteret. I tillegg kan fornavn endres og strykes ved melding til folkeregisteret. Mellomnavn kan i noen tilfeller endres ved melding til folkeregisteret, og kan alltid strykes ved slik melding. Fylkesmannen er også i slike tilfeller klageorgan. For øvrig trenger endring av navn bevilling fra fylkesmannen. Departementet er da klageorgan.

3.2 Slektsnavn

3.2.1 Hva er slektsnavn?

Slektsnavnet er det siste navnet i navnerekken. Slektsnavnet viser slektstilknytningen, og det er bare dette som kan erverves automatisk av barn. 1 I dagligtale brukes uttrykkene slektsnavn og etternavn om hverandre, men juridisk er utrykkene forskjellige. Juridisk er etternavn et videre begrep enn slektsnavn. Eksempelvis opererte navneloven 9. februar 1923 med tre grupper av etternavn: Slektsnavn, farsnavn (fars fornavn med tilføyelse av en ending som viser slektskapet, -søn, -son, -sen, -datter eller -dotter) og gårdsnavn. Slektsnavn ble overført til barna. De to andre gruppene ble imidlertid ofte valgt for hver generasjon eller ved flytting til en ny gård. Man ønsket å rydde opp i datidens ganske løse navneforhold gjennom den første navneloven 1923. Det ble derfor bestemt at alle barn født etter lovens ikrafttredelse, 1. juli 1923, skulle ha slektsnavn. 2

3.2.2 Slektsnavn til barn ved første gangs navnevalg

3.2.2.1 Foreldrene har felles slektsnavn, § 1

Dersom foreldrene har felles slektsnavn, får barnet automatisk dette navnet. Dette gjelder uansett om det er fars eller mors slektsnavn som ugift som er det felles slektsnavnet. Dette innebærer at foreldrene ikke har noen valgmulighet når de har felles slektsnavn.

3.2.2.2 Foreldrene har ikke felles slektsnavn, § 2

Dersom foreldrene ikke har felles slektsnavn, er hovedregelen at de kan velge om barnet skal ha morens eller farens slektsnavn. Hvis foreldrene ikke har felles foreldreansvar, følger det forutsetningsvis av bestemmelsen at avgjørelsen kan tas av den som har foreldreansvaret. I de tilfellene foreldrene har felles foreldreansvar, må de være enige om valget. Hvis foreldrene ikke blir enige, eller det går seks måneder uten at navnemelding er sendt til folkeregisteret, får barnet morens slektsnavn. På denne måten likestilles alle barn uavhengig av foreldrenes ekteskapelige status, fordi farskapet til barn født utenfor ekteskap i en del tilfeller ikke vil være fastsatt innen seks måneder etter barnets fødsel. 3

Det er foreldrenes aktuelle navn på meldingstidspunktet som kan velges. Dette betyr for det første at et slektsnavn som en av foreldrene har fått ved et tidligere ekteskap, kan overføres til barnet i det nye forholdet. 4 Begrunnelsen for en slik adgang var at man må akseptere en slik overføring for barn født utenfor ekteskap. Regelen skaper dermed like regler for barn født utenfor og innenfor ekteskap. Dersom foreldrene har giftet seg etter barnets fødsel og valgt felles slektsnavn før seks-måneders fristen etter § 2 andre punktum, får barnet automatisk det felles slektsnavnet. Dersom foreldrene før giftermålet har sendt melding om at barnet skal ha et annet navn, vil barnet få navnet som fremgår av meldingen. 5

For at barnet skal få farens slektsnavn, må foreldrene være gift, eller farskapet må være fastslått. Ellers vil ikke personen anses som faren til barnet etter reglene i barneloven.

Det følger forutsetningsvis av § 2 at det ikke kan velges andre slektsnavn enn de foreldrene har. Navn som foreldrene tidligere har hatt, f.eks. slektsnavnet som ugift, kan altså ikke velges ved første gangs navnevalg. Dette kan ev. senere fås ved melding til folkeregisteret. 6

Det følger av ordlyden at det er fars eller mors slektsnavn som kan velges, ikke begge slektsnavnene som dobbelt slektsnavn. Adgangen til å ta slike dobbeltnavn ble drøftet av arbeidsgruppen som forberedte lovendringene i 1979. Gruppen kom fram til at barnet ikke kunne få begge foreldrenes slektsnavn som dobbelt slektsnavn. 7 Det ble bl.a. lagt vekt på generelle motforestillinger mot doble slektsnavn, 8 og at ønsket om dobbelt tilknytning er ivaretatt ved at man kan ta som mellomnavn det navnet som ikke velges som slektsnavn. 9 Departementet har heller ikke godtatt at man ved første gangs navnevalg lager et nylaget slektsnavn sammensatt av deler av mors og fars slektsnavn. Dette resultatet må sies å følge direkte av § 2.

3.2.3 Slektsnavn til adoptivbarn, § 3

3.2.3.1 Adoptivforeldrene har felles slektsnavn

Dersom adoptivforeldrene har felles slektsnavn, får adoptivbarnet automatisk dette slektsnavnet, jf. § 3 første punktum. Regelen er den samme som for andre barn, jf. § 1 nevnt ovenfor.

3.2.3.2 Adoptivforeldrene har ikke felles slektsnavn

Dersom adoptivforeldrene ikke har felles slektsnavn, må de velge slektsnavn til barnet. 10 Etter § 3 andre punktum, skal det fastsettes i adopsjonsbevillingen om barnet skal ha adoptivmorens eller adoptivfarens slektsnavn. Dersom de ikke blir enige, skal barnet ha adoptivmorens slektsnavn.

Det er adoptivforeldrenes aktuelle navn som kan velges, ikke tidligere navn. Også her godtas at barnet gis et navn som en av foreldrene har ervervet ved tidligere ekteskap. Bakgrunnen for dette er først og fremst et ønske om å likestille adoptivbarn med egenfødte barn. 11

3.2.3.3 Barnet kan beholde eget navn

Adoptivbarnet kan beholde sitt eget slektsnavn, jf. § 3 andre ledd. Det er likevel antatt at Statens ungdoms- og adopsjonskontor - som gir adopsjonsbevilling - kan nekte dette, jf. "kan". 12 Det er ikke adgang til å bestemme at adoptivbarnet både skal ha sitt eget slektsnavn og adoptivforeldrenes slektsnavn. Imidlertid kan det navnet som ikke tas som slektsnavn, tas som mellomnavn etter § 16 nr. 3. 13

3.2.4 Slektsnavn til ektefeller og registrerte partnere, § 4

3.2.4.1 Valgfrihet

Etter § 4 første ledd kan ektefellene velge hvilket av ektefellenes slektsnavn de skal ha som felles slektsnavn. Loven likebehandler altså mannens og kvinnens opprinnelige slektsnavn. Valg av felles slektsnavn forutsetter at ektefellene er enige om det. De kan også velge å beholde det slektsnavnet de hadde før giftermålet. Herunder kan den enkelte ektefellen velge å beholde det slektsnavnet vedkommende fikk ved et tidligere ekteskap. Dette er bl.a. begrunnet med at det kan oppleves som urimelig at gjengifte skal lede til tap av et navn man har brukt, kanskje i mange år. 14 Det er ikke adgang til å sette sammen mannens og kvinnens slektsnavn til dobbelt slektsnavn. 15

§ 4 gjelder for de som skal gifte seg. Det kan imidlertid gis bevilling til å velge felles slektsnavn også etter at ekteskapet er inngått. Hvis navnet er rettsbeskyttet, gis bevilling da med hjemmel i § 9 nr. 3 eller nr. 6. 16

Lov 30. april 1993 nr. 40 om registrert partnerskap § 3 nevner at "[r]egistrering av partnerskap har [...] samme rettsvirkninger som inngåelse av ekteskap". Navnelovens bestemmelser om ektefeller gjelder derfor tilsvarende for registrerte partnere.

3.2.4.2 Slektsnavn fått ved tidligere ekteskap som felles slektsnavn

Det følger av § 4 andre ledd at ektefellene ikke kan velge som felles slektsnavn det navnet en av dem har fått ved et tidligere ekteskap. Dette er begrunnet i hensynet til den ektefellen navnet skriver seg fra, og antas ikke å innebære noen urimelig innskrenkning i det nye ekteparets navnerettslige valgmuligheter. 17

3.2.4.3 Ekteskapets oppløsning

Dersom ekteskapet oppløses ved død eller skilsmisse, kan den som har tatt ektefellens slektsnavn beholde navnet. Dette er bl.a. begrunnet i et ønske om å respektere de grunner en person har til å beholde et giftenavn, og at grunnene ikke bør overprøves av andre. 18

3.2.4.4 Særlig om valg av navn i forbindelse med vigsel av personer med spansk og portugisisk navnetradisjon

Personer fra spansktalende land har to slektsnavn som består av farens og morens slektsnavn. De har ikke dobbelt slektsnavn i norsk forstand. Farens slektsnavn står oftest nest sist i navnerekken, og det er dette navnet som overføres til barna. Morens slektsnavn står oftest sist i navnerekken. 19 Følgende land har i hovedtrekk denne navnetradisjonen: Spania, Argentina, Bolivia, Chile, Colombia, Costa Rica, Cuba, Den dominikanske republikken, Ecuador, El Salvador, Guatemala, Honduras, Mexico, Nicaragua, Panama, Paraguay, Peru, Uruguay og Venezuela. Spanias navnelov er endret i 2000 slik at det er valgfri rekkefølge for slektsnavnene.

I portugisisk navnetradisjon står farens slektsnavn sist i navnerekken, mens morens står nest sist. Disse har heller ikke dobbelt slektsnavn i norsk forstand. Portugal og Brasil har denne navnetradisjonen.

Iht. departementets praksis kan man ikke ta ektefellens to slektsnavn som sine slektsnavn. Grunnen er at ektefellen ikke har dobbelt slektsnavn i norsk forstand. Dersom for eksempel hustruen ønsker å ta mannens slektsnavn, må mannen velge hvilket av hans to etternavn som han siden eventuelt vil ha som slektsnavn. Dette navnet kan hustruen (med mannens samtykke) velge som sitt slektsnavn. Hustruen kan videre velge ett av de etternavnene hun selv hadde som ugift, som mellomnavn. 20

3.2.4.5 Ugifte samboende

Ugifte samboende likestilles ikke med ekteskap i forhold til navneloven. Disse kan derfor ikke velge felles slektsnavn, med mindre navnet er ubeskyttet, 21 eller det gis samtykke fra samtlige bærere i de tilfeller slektsnavnet er beskyttet. 22

3.2.5 Slektsnavn ved bevilling

3.2.5.1 Kompetanseregel, § 5

Hjemmelen for å gi bevilling til slektsnavn finnes i § 5. Bevillingskompetansen tilligger etter loven departementet, men ble fra 1. april 1984 delegert til fylkesmennene. 23 Bevilling medfører at søkeren både får en rett og plikt til å bruke det nye navnet. 24

Etter ordlyden "kan" det gis bevilling. Det er derfor ingen som har et rettskrav på å få bevilling, selv om lovens vilkår i § 7 og § 9 i er oppfylt. En navnesøknad kan derfor avslås ut fra et forvaltningsmessig skjønn, men avslaget må være saklig begrunnet. 25 Dersom en person stadig ønsker å endre navn, kan det være aktuelt å avslå under henvisning til at det må være en viss navnestabilitet. 26 Ved søknad om annen gangs eller senere navneendringer, bør derfor grunnen oppgis, og det må foretas en konkret vurdering av om bevilling bør gis. 27 Søknader om ny navneendring fra straffede personer bør ikke innvilges uten at det foreligger "sterke grunner" for det. 28 Imidlertid vil man i dag ofte ikke være klar over at navneendringen gjelder en straffet person fordi ordningen om at vandelsattest fra politiet skulle vedlegges navnesøknader, ble opphevet i 1979. Til gjengjeld kan politiet velge om de vil motta melding om alle navneendringer for personer over 14 år. 29 Departementet har i et tilfelle i 1999 funnet at "sterke grunner" forelå hvor den straffede personen ønsket å endre slektsnavn til fosterforeldrenes slektsnavn.

Bevilling kan også nektes når navnet vil være i strid med våre navnetradisjoner. Rundskriv G-150/91 (s. 26) nevner som eksempel en søknad om å gi et barn under 12 år et annet slektsnavn enn det foreldrene har.

§ 5 andre ledd gir departementet og fylkesmannen adgang til å avvise en søknad om navnebevilling som folkeregisteret har kompetanse til å avgjøre etter melding iht. § 9 a. 30 På denne måten kan saksbehandlingen styres i retning av den enklere behandlingsmåten som melding til folkeregisteret innebærer. Departementet eller fylkesmannen har likevel kompetanse til, hvis de ønsker det, å behandle en søknad som kunne vært løst ved melding til folkeregisteret etter § 9 a. 31

Departementet og fylkesmennene, ikke folkeregistrene, gir bevilling til slektsnavn. I de tilfellene hvor fylkesmennene behandler klagesaker over folkeregistrenes vedtak, utstedes altså ikke bevilling.

3.2.5.2 Slektsnavn det ikke bør gis bevilling til, § 6
3.2.5.2.1 Skjønnsmessig vurdering

§ 6 bestemmer at det vanligvis ikke "bør" gis bevilling til de navn som er nærmere behandlet nedenfor under pkt. 3.2.5.2.3 - 3.2.5.2.6. Paragrafen inneholder altså ikke noe absolutt forbud mot slike navn, men er skjønnsmessig selv om lovens anvisning i retning av nektelse er ganske sterk. Begrensningene er, bortsett fra i § 6 nr. 2, i seg selv ganske skjønnsmessige. Den nærmere vurdering av bestemmelsens rekkevidde skjer i stor grad gjennom en avveining av navnets uønskethet på den ene siden, mot søkerens interesse og tilknytning til navnet, på den annen. Bestemmelsens innhold vil derfor kunne endres noe i pakt med samfunnsutviklingen. 32

3.2.5.2.2 Forholdet til § 9

§ 9 bestemmer at det kan gis bevilling til slektsnavn uten hensyn til reglene i § 6. Det er nettopp den nære tilknytningen søkeren har til navnet i § 9-tilfellene som er begrunnelsen for at § 6 må vike.

3.2.5.2.3 Navn med utenlandsk klang eller skrivemåte, § 6 nr. 1

Iht. § 6 nr. 1 "bør" bevilling vanligvis ikke gis til navn med utenlandsk klang eller skrivemåte. Etter nyere praksis i departementet brukes denne bestemmelsen ikke for personer som kan påvise en rimelig nær tilknytning til det aktuelle "utenlandske" navnet. Dette betyr at bestemmelsen bare blir brukt for personer uten en slik tilknytning. Fordi navn med utenlandsk klang og skrivemåte er blitt mer vanlig i landet i dag enn tidligere, skal det imidlertid mye til for at bevilling nektes med grunnlag i § 6 nr. 1. Montzen, Draxten og Evangelin er eksempler på navn som er godtatt. Departementet har også godtatt det nylagete slektsnavnet Whitebear. Som regel gis imidlertid ikke bevilling til nylagete slektsnavn med "aa", eller der skrivemåten søkes endret fra "å" til "aa". 33 Dersom det allerede er bærere av slektsnavnet med formen "aa", vil navnet i tillegg anses som et annet navn enn det tilsvarende navnet med skrivemåten "å". 34

3.2.5.2.4 Navn som er i bruk som fornavn, og som ikke opprinnelig er slektsnavn, § 6 nr. 2

§ 6 nr. 2 bestemmer at bevilling vanligvis ikke "bør" gis til navn som er i bruk som fornavn, og som ikke opprinnelig er slektsnavn. Bestemmelsen svarer til regelen om fornavn i § 15 nr. 2. 35 Formålet er å hindre at navn brukes både som slektsnavn og som fornavn. § 6 er imidlertid ikke så kategorisk som § 15, jf. "bør" som brukes i § 6 og "må ikke" i § 15. Justisdepartementet har uttalt at det "bør [...] ikke gis bevilling til et fornavn som slektsnavn dersom det gjelder et forholdsvis vanlig fornavn, og søkeren ikke kan påvise en nær tilknytning til navnet som slektsnavn". 36 Ofte kan det være vanskelig å finne ut om navnet opprinnelig har vært brukt som fornavn eller som slektsnavn. I slike tilfeller blir det innhentet sakkyndige uttalelser fra navnefaglig hold.

3.2.5.2.5 Historiske, utdødde eller utenlandske navn, § 6 nr. 3

Iht. § 6 nr. 3 "bør" bevilling vanligvis ikke gis til historiske, utdødde eller utenlandske navn, når navnet er vanlig kjent i landet. Bestemmelsen har vært lite brukt. Det er antatt at man ved avgjørelsen av om et navn er historisk, må kreve at navnet blant folk flest knyttes til en eller flere personer som har gjort en historisk innsats, positiv eller negativ. 37 Utdødde navn kan f.eks. være gamle norske adelsnavn. Også andre nordiske slektsnavn kan komme inn under denne bestemmelsen, særlig dersom navnet er et typisk svensk eller dansk slektsnavn med særpreget skrivemåte. 38 Hvorvidt navnet er rettsbeskyttet f.eks. i Sverige eller Danmark, kan komme inn som et støtteargument ved tolkingen av bestemmelsen. 39 Svenske adelsnavn som er kjent her i landet, bør i alminnelighet ikke godtas. 40

3.2.5.2.6 Navn som kan virke støtende eller være til ulempe, § 6 nr. 4

§ 6 nr. 4 bestemmer at bevilling vanligvis ikke "bør" gis til navn som kan virke støtende eller være til ulempe for den som har det. Etter departementets praksis er det få navn som nektes i medhold av denne bestemmelsen. Eksempelvis skal det mye til å nekte et navn som søkeren har en eller annen tilknytning til fra før, f.eks. der navnet har vært brukt i tidligere generasjoner. I forarbeidene er navn som Jøssing nevnt som støtende. 41 Når det gjelder ulempevurderingen, skal det mindre til for at bevilling nektes etter denne bestemmelsen enn etter ulempevurderingen for fornavn iht. § 15 nr. 1. 42 Bakgrunnen for dette er at slektsnavn kan overføres til barn. Departementet nekter derfor bevilling til nylaget slektsnavn som ender på -sønn eller -datter bl.a. med tanke på overføring til hhv. en datter eller en sønn. 43

3.2.5.2.7 Forholdet til § 5

I enkelte tilfeller kan det være en smakssak om bevilling skal nektes etter § 5 eller § 6, og enkelte ganger nektes bevilling under henvisning til begge bestemmelsene. Det er f.eks. et vilkår for nekte etter § 6 nr. 4 at navnet kan være til ulempe for den som bærer navnet. Når bevilling har vært nektet for slektsnavn som ender på -sønn eller -datter, har dette som nevnt vært med tanke på overføring til barn. Navnet har altså ikke blitt vurdert til ulempe for den som søkte bevilling, men til ulempe for en senere bærer av navnet. Departementet har i slike tilfeller henvist både til § 5 og § 6.

3.2.5.3 Rettsbeskyttete og ikke rettsbeskyttete slektsnavn, § 7
3.2.5.3.1 Ikke rettsbeskyttete slektsnavn, § 7 første ledd

Etter § 7 første ledd skal bevilling til navn som "høyrer til dei meir vanlege" gis med mindre "særlege grunnar" er imot det. Et navn hører til "dei meir vanlege" når navnet har 500 bærere eller mer. Dette er de såkalte ikke rettsbeskyttete slektsnavn. Iht. navneloven § 9 a nr. 4 har folkeregisteret kompetanse til å endre slektsnavn etter melding fra søkeren når navnet "høyrer til dei meir vanlege", og navnet er oppført på en liste departementet har utarbeidet over ubeskyttete slektsnavn. 44 Departementet har uttalt at "[s]elv om et navn ikke står på listen, kan det være ubeskyttet. Da kan navnet ikke fås ved melding til folkeregisteret etter § 9 a nr. 4. Bevilling må eventuelt gis av fylkesmannen". 45

Departementet har ikke utarbeidet en liste over ubeskyttete slektsnavn siden 1992. Fylkesmennene kan anvende SSBs hjemmesider på Internett, eventuelt kontakte Sentralkontoret for folkeregistrering, og på den måten få oversikt over antall bærere av et slektsnavn.

I utgangspunktet har hver skriveform av navnet blitt betraktet som et eget navn. 46 Det finnes derfor eksempler i rettspraksis på at en spesiell skriveform har vært ansett som rettsbeskyttet, mens en mer vanlig skriveform ikke har vært det. Et eksempel på dette er en høyesterettsdom inntatt i Norks Retstidende (Rt.) 1954 s. 730 der Eyde med "y" ble ansett som rettsbeskyttet. Eyde er i dag rettsbeskyttet fordi navnet med denne skriveformen har færre enn 500 bærere, mens Eide med "i" er ubeskyttet fordi det har mer enn 8000 bærere.

Særregelen i § 7 andre ledd tredje punktum gjelder bare når det søkes om bevilling til et rettsbeskyttet slektsnavn, og blir derfor ikke brukt for å avgjøre om et navn er ubeskyttet etter første ledd. 47 Denne særregelen hører naturlig hjemme under neste punkt, og behandles nærmere der.

Dersom "særlige grunner" er imot det, skal bevilling ikke gis. Forarbeidene uttaler at "[d]ette vil gi mulighet for å nekte bevilling i tilfelle hvor navnets utbredelse ligger like over grensen for de beskyttete navn, og søkeren overhodet ikke ha noen tilknytning til navnet". 48

Praksis i dag er at bevilling gis når navnet har 500 bærere eller mer. Verken departementet eller fylkesmennene undersøker i slike tilfeller om søkeren har en eller annen tilknytning til navnet. Bestemmelsen gir imidlertid hjemmel til å nekte bevilling i tilfeller som nevnt under pkt. 3.2.5.1. I så fall vil passusen om særlige grunner ikke få noen selvstendig betydning ved siden av § 5.

3.2.5.3.2 Rettsbeskyttete slektsnavn, § 7 andre ledd

Etter § 7 andre ledd kreves det samtykke fra alle bærerne av et rettsbeskyttet slektsnavn for å kunne ta det som slektsnavn. Det kan imidlertid gis bevilling uten samtykke dersom en av unntaksreglene i § 9 er oppfylt. 49

Et samtykke fra bærerne av det slektsnavnet som det blir søkt om, må være uten forbehold eller spesielle vilkår. Samtykket må også være aktivt, dvs. at det uttrykkelig bekreftes at vedkommende kan ta navnet. Det kreves alltid at samtykket er skriftlig. 50 Et samtykke som er begrenset i tid, eller som setter som vilkår at navnet ikke kan overføres til eventuelle barn, settes ut av betraktning. Samtykket kan også være ugyldig etter alminnelige avtalerettslige regler. Det er uenighet i teorien om et gyldig samtykke kan tilbakekalles. 51 Et standpunkt er at det ikke er grunn til å anvende de samme regler som for tilbakekall av løfter på formuerettens område, og at tilbakekall kan skje inntil bevilling er gitt dersom vedkommende har rimelig grunn til tilbakekallet. 52

Alle nåværende bærere av navnet må samtykke. Det spiller ingen rolle hvordan bærerne selv har fått navnet. Det kreves ikke samtykke fra tidligere bærere av navnet. For barn under 18 år må samtykke gis av den eller dem som har foreldreansvaret.

Når "eit namn er så likt eit anna i uttale eller skrivemåte at dei lett kan blandast saman", nevner § 7 andre ledd tredje punktum at samtykke må innhentes også av bærerne av det andre slektsnavnet. Bestemmelsen kan illustreres ved et eksempel fra departementets praksis. En person søkte om å ta det nylagete slektsnavnet Tohn. Pga. forvekslingsfaren bestemte departementet at samtykke måtte innhentes fra bærerne av slektsnavnene Ton, Toen og Thoen. Her ser man det paradoksale i at hver skriveform som nevnt i pkt. 3.2.5.3.1 i utgangspunktet anses som et eget navn, men at samtykke likevel må innhentes av alle med forskjellig skriveform. Bakgrunnen for dette er hensynet til navnevernet. Departementets praksis er at det bare skal innhentes samtykke fra bærerne av en skriveform som er rettsbeskyttet. I nevnte vedtak var det altså ikke nødvendig å innhente samtykke fra bærene av slektsnavnet Thon, som hadde flere enn 500 bærere. Samtykke må imidlertid innhentes fra alle bærerne av de rettsbeskyttete variantene, selv om antall samlede bærere overstiger 500.

Samtykke etter § 7 andre ledd må ev. også innhentes når det gis bevilling til nylaget slektsnavn etter § 5. 53 Dersom et slektsnavn imidlertid både skrives og uttales forskjellig fra et annet slektsnavn, vil det ifølge departementets praksis ikke være nødvendig å innhente samtykke fra bærerne av det andre slektsnavnet. Eksempelvis har departementet nylig gitt bevilling til det nylagete slektsnavnet Weilandt uten at samtykke også måtte innhentes fra bærerne av det rettsbeskyttete slektsnavnet Veiland, og bevilling til det nylagete slektsnavnet Ytterberg uten at samtykke måtte innhentes fra bærerne av Ytreberg. 54 Departementet har på dette punktet liberalisert praksis i forhold til tidligere. 55 Austbø mener på den annen side at avgjørelsen i Norsk Retstidende (Rt.) 1907 s. 480 der Staals ble ansett som forskjellig fra Stolz, trolig ikke ville vært holdbar i dag. 56

Etter § 7 andre ledd siste punktum skal hvert ord regnes som et særskilt navn når navn er satt sammen av to eller flere ord. Dette innebærer at den som søker om det beskyttete slektsnavnet Mellin-Olsen, må ha samtykke fra både bærerne av Mellin og Mellin-Olsen. 57 Det er lagt til grunn i teorien at samtykke ikke kan kreves fra bærerne av f.eks. Mellin-Hansen. 58 Spørsmålet er ikke berørt i lovens forarbeider. Dersom dobbeltnavnet er sammensatt av mors og fars slektsnavn, er det ifølge departementets praksis ikke nødvendig med samtykke fra bærerne av den beskyttete del av navnet. Da er det tilstrekkelig med samtykke fra dem som er registrert med hele navnet som dobbelt slektsnavn. 59 Bestemmelsen gjelder bare sammensetninger av selvstendige navn (doble slektsnavn), ikke f.eks. to ledd i selvstendige navn. 60 Det er altså ikke et krav at bevilling til Rosensommer krever samtykke fra bærerne av Rosen og Sommer. Rene konstruksjoner bestående av særpregete navn antas imidlertid å kunne rammes av bestemmelsen. 61

Navneloven § 7 andre ledd gir bare vern mot bruk av navnet som personnavn. Bestemmelsen gir intet vern mot at slektsnavn tas i bruk på annen måte, f.eks. som varemerke, firma, gårdsnavn m.v. Delingsloven 23. juni 1978 nr. 70 § 5-3 andre ledd sier at som bruksnavn på fast eiendom kan det som hovedregel ikke velges navn som er i bruk som slektsnavn "og ikke hører til de mer vanlige". Den siste passusen antas å svare til navneloven § 7 andre ledd. 62 Dette betyr som hovedregel at det bare er de rettsbeskyttete slektsnavnene som ikke kan velges som bruksnavn.

Når det gjelder bruk av kunsternavn/pseudonym, er dette ikke regulert i lov. I Rt. 1900 s. 486 kom Høyesterett fram til at en slekt ikke kunne motsette seg at slektsnavnet ble brukt som pseudonym. I Rt. 1929 s. 754 fastslo imidlertid Høyesterett at det var "utvilsomt, at et familienavns lovlige rettsbeskyttelse også gjelder mot dets benyttelse som kunstnernavn". Slektsnavns vern mot bruk som kunstnernavn og pseudonym må etter dette - i alle fall som klar hovedregel - antakelig følge de samme linjer som etter navneloven". 63 Arbeidsgruppen antar derfor at det bare er de rettsbeskyttete slektsnavn som har vern mot at navnet brukes som kunstnernavn/pseudonym.

Når det gjelder firmanavn, sier firmaloven 21. juni 1985 nr. 79 § 2-6 nr. 1 at et firma normalt ikke må "inneholde noe som er egnet til å oppfattes som annens navn". Det er antatt at bestemmelsen bare gjelder beskyttete slektsnavn. 64 Firmaloven § 2-4 bestemmer videre at det for visse foretak ikke er adgang å la firma inneholde annet personnavn enn innehavers eller deltakers navn. Varemerkeloven 3. mars 1961 nr. 4 § 14 nr. 4 og nr. 6 sier at et varemerke ikke kan registreres dersom det "inneholder noe som er egnet til å oppfattes som en annen persons navn" eller "er egnet til å forveksles med en annens navn". Teorien har hevdet at dette forbudet må antas å gjelde alle slektsnavn uten hensyn til om de er mer eller mindre utbredte. 65

3.2.5.4 Navn som kan forveksles med allment kjent firma, varemerke o.l., § 8

Bestemmelsen regulerer den omvendte situasjon av det som er behandlet i siste avsnitt under foregående punkt. Etter § 8 skal bevilling nektes til navn som lett kan forveksles med firma, varemerke eller annet kjennetegn som er vernet her i riket, eller med navn på stiftelser eller foreninger, pseudonym, kunsternavn, mindre utbredte gårdsnavn eller andre lignende betegnelser ("liknande nemningar") dersom to vilkår er oppfylt:

  1. Vedkommende navn må være alminnelig kjent, og

  2. berettigede interesser kan skades dersom bevilling gis.

Bevilling skal nektes dersom disse vilkårene er oppfylt.

Ang. 1.: At navnet er "alminnelig kjent", vil si at alminnelig orienterte personer i Norge kjenner til det. At et firma eller varemerke er registrert, er i seg selv ikke nok. Det må ha fått en slik utbredelse eller berømmelse at det kan kalles "alminnelig kjent". 66 Departementet har antatt at navnet må være alminnelig kjent på landsbasis. Det er ikke tilstrekkelig et det er kjent i et avgrenset distrikt. 67

Ang. 2.: Vilkåret om at berettigede interesser kan skades dersom bevilling gis, er ikke kommentert i forarbeidene. Det antas at det må foretas en vurdering av om det er investert penger eller arbeid i navnet. Det må også legges vekt på ideelle interesser. Austbø uttaler i den forbindelse at poenget dels må være om det vil være en personlig krenkelse for skaperen av navnet, og dels om den alminnelige rettsoppfatning finner det støtende at navnesøkeren skal kunne tre inn i den "good-will" navnet har. 68

Austbø skriver på side 66 følgende om de enkelte ledd i lovens oppregning:

" "Firma": Det må være likegyldig om navnesøkeren bor i eller utenfor registreringskommunen.

"Varemerke": Dette gjelder antakelig både registrerte og uregistrerte varemerker.

"Anna kjenneteikn": Her kan det være tale om mer populære forkortinger av firma og varemerker.

Både firmaer og varemerker må i følge loven være vernet her i riket. Et varemerke kan være vernet selv om det ikke er registrert, jf. Løchen side 36. 69

"Stifting eller eit lag": Formål og virksomhetens størrelse må i prinsippet være likegyldig.

"Løyndenavn (psevdonym), kunstnarnamn": Om personens virkelige navn er kjent eller ikke, er likegyldig."

Under henvisning til forarbeidene legger Austbø til grunn at § 8 nærmest omfatter alt av navn og betegnelser utenfor de rene personnavn. 70 Eksempelvis kan "liknande nemningar" være navn på personer i diktverk, navn på skip og båter o.l. En annen gruppe kan være kjente geografiske navn, f.eks. Galdhøpiggen.

3.2.5.5 Slektsnavn det gis bevilling til, § 9
3.2.5.5.1 Innledning

§ 9 må ses i sammenheng med §§ 6-8, hvor det er satt begrensninger for hvilke navn som kan gis ved bevilling. Dersom vilkårene i § 9 er oppfylt, kan det altså gis bevilling selv om navnet f.eks. er rettsbeskyttet etter § 7. Etter ordlyden kan det gis bevilling. Dette tolkes på samme måte som etter § 5, 71 og betyr at ingen har rettskrav på å få bevilling, samt at søknaden kan avslås dersom det er saklig grunn til det.

3.2.5.5.2 § 9 nr. 1

Etter § 9 nr. 1 kan man få bevilling til å ta som slektsnavn en av foreldrenes slektsnavn som ugift. Bestemmelsen vil f.eks. ha praktisk betydning der en person fikk den ene av foreldrenes slektsnavn ved første gangs navnevalg, men senere ønsker den andre av foreldrenes slektsnavn. Navnet som ønskes må ikke være ervervet av vedkommende forelder i ekteskap. Dersom så er tilfelle, må vilkårene i § 9 nr. 6 være oppfylt for å få bevilling. 72 Som nevnt ovenfor under pkt. 3.2.2.2 er regelen en annen ved første gangs navnevalg etter fødselen (§ 2). Da kan man få en av foreldrenes slektsnavn som sitt slektsnavn, selv om navnet er ervervet i et tidligere ekteskap. Dersom en av foreldrene senere gifter seg og tar nytt slektsnavn, kan man få bevilling til å ta stemors eller stefars slektsnavn etter § 9 nr. 2. Dersom vedkommende er under 18 år, gjelder reglene i § 18. 73

Bestemmelsen likestiller adoptivforeldre med biologiske foreldre. Forutsetningen er at det dreier seg om et virkelig adopsjonsforhold med gyldig adopsjonsbevilling. Det er antatt at adoptivbarn også kan søke om slektsnavnet til sine opprinnelige foreldre iht. § 9 nr. 1. 74

3.2.5.5.3 § 9 nr. 2

Iht. § 9 nr. 2 kan man få bevilling til å ta en av steforeldrenes eller fosterforeldrenes slektsnavn. På samme måte som bestemt i § 9 nr. 1 må navnet ikke være ervervet ved giftermål.

Ste- og fosterforeldrene må samtykke. Høyesterett behandlet i Rt. 1966 s. 1353 et tilfelle der det var søkt om bevilling mer enn 20 år etter at fosterforeldrene var døde. Retten fant at det forelå et stilltiende samtykke fra fosterforeldrene fordi søkeren hadde brukt navnet allerede mens de levde, og uten at de da hadde protestert. Samme resultat må gjelde overfor stebarn. Departementet har uttalt at "[v]ed konkret vurdering av den enkelte sak, kan bevilling gis til den avdødes slektsnavn når søker (barnet) gjennom lengre tid har brukt navnet med vedkommendes vitende, slik at det kan anses å ha foreligget et stilltiende samtykke". 75 Dersom det ikke er naturlig å tale om stilltiende samtykke, kan det i spesielle tilfelle være aktuelt å gi bevilling etter § 9 nr. 6.

I motsetning til § 9 nr. 1, gjelder bestemmelsen bare aktuelle slektsnavn som ste- eller fosterforeldre har, altså ikke slektsnavn de ev. har hatt tidligere. Departementet har imidlertid etter en helhetsvurdering gitt bevilling etter § 9 nr. 6 76 til slektsnavn som en av fosterforeldrene tidligere har hatt, selv om det ikke har foreligget samtykke. Departementet har bl.a. lagt vekt på hensynet til navnelikhet i familien. Poenget var at fosterforeldrene var skilt, og den av fosterforeldrene som ikke samtykket, hadde endret navn til et annet slektsnavn. Den andre av fosterforeldrene bar det ønskede slektsnavnet, men det var ervervet ved giftermål med den av fosterforeldrene som ikke samtykket.

Når det gjelder søknader for barn under 18 år, må den/de som har foreldreansvaret samtykke i navneendringen, jf. § 18. 77 Bare i "særlige tilfelle" gis bevilling uten slikt samtykke. Departementet har ansett "særlig tilfelle" å foreligge når barnet har vært hos fosterforeldrene i lang tid og har hatt liten eller ingen kontakt med sine biologiske foreldre. 78

Stemor/stefar er den som er gift med far/mor uten å være den andre av foreldrene til barnet. Steforholdet må antas å eksistere så lenge ekteskapet med den virkelige av foreldrene består. Navnebevilling kan imidlertid gis i separasjonstiden fordi departementet anser skilsmissen som skjæringspunktet. 79 Det er et krav at barnet er eller har vært oppfostret hos stemor/stefar. 80 Fordi disse sakene kan kreve en konkret vurdering, har departementet bestemt at slike navn gis av fylkesmannen ved bevilling. Det er ikke gitt noen definisjon av hva som menes med "stebarn". Bestemmelsen tar i første rekke sikte på mindreårige. Bevilling må imidlertid også kunne gis til voksne. 81

Fosterhjem er forklart i barnevernloven 17. juli 1992 nr. 100 § 4-22. Fosterforeldre vil være de voksne i et fosterhjem som har den daglige omsorgen for barnet. Også her kan bevilling gis til voksne foster"barn". 82

3.2.5.5.4 § 9 nr. 3

Etter § 9 nr. 3 kan søker få bevilling til å ta sitt slektsnavn som ugift, tidligere giftenavn, eller som felles slektsnavn et slektsnavn en av ektefellene hadde som ugift.

Vedkommendes slektsnavn som ugift kan som regel tas allerede iht. § 9 nr. 1, fordi dette som oftest er en av foreldrenes slektsnavn. Imidlertid kan søkeren ha fått bevilling til nytt navn etter fødselen, slik at § 9 nr. 3 får selvstendig betydning.

Adgangen til å ta tilbake sitt tidligere giftenavn, må ses i sammenheng med § 4 om at man ved inngåelse av ekteskap kan beholde et slektsnavn som er ervervet ved tidligere ekteskap. § 9 nr. 3 gir bare adgang til å ta det giftenavnet man hadde da siste ekteskap ble inngått. 83 Dersom søkeren mellom ekteskap nr. 1 og 2 tok tilbake sitt slektsnavn som ugift, kan bevilling til giftenavnet fått ved ekteskap nr. 1 ikke gis etter § 9 nr. 3 - det var nemlig ikke dette giftenavnet personen mistet ved inngåelsen av ekteskap nr. 2. Videre kan en person som er gift for tredje gang, ikke få bevilling etter § 9 nr. 3 til giftenavnet fra ekteskap nr. 1, med mindre personen beholdt dette navnet også gjennom ekteskap nr. 2 og først mistet det ved inngåelsen av ekteskap nr. 3. Bevilling til giftenavn i slike tilfeller må derfor eventuelt gis etter § 9 nr. 6. Også i tilfelle hvor en person ikke har giftet seg på nytt, men etter skilsmissen tok et nytt slektsnavn, f.eks. sitt slektsnavn som ugift, har departementet lagt til grunn at det ikke er adgang til å få bevilling til giftenavnet etter § 9 nr. 3. 84 Dersom man altså har valgt et annet navn etter oppløsning av ekteskap, må både søknaden om siste og tidligere giftenavn vurderes etter § 9 nr. 6.

Etter § 9 nr. 3 tredje alternativ kan ektefellene på et senere tidspunkt enn ved inngåelsen av ekteskapet velge som felles slektsnavn en av ektefellenes slektsnavn som ugift. Forutsetningen er imidlertid at ektefellen samtykker i navneendringen. 85 Et slektsnavn som er ervervet ved tidligere ekteskap, kan ikke velges. 86 På denne måten blir det samsvar med regelen i § 4 andre ledd.

Dersom ektefellene er separert, består ekteskapet fremdeles. Hvis en av ektefellene har tatt tilbake sitt slektsnavn som ugift, f.eks. i forbindelse med separasjonen, kan vedkommende senere få tilbake slektsnavnet fra det bestående ekteskapet forutsatt at den annen ektefelle samtykker i dette. Dersom ektefellen ikke samtykker, må bevilling eventuelt gis etter § 9 nr. 6. 87

Dersom en av ektefellene under ekteskapet endrer slektsnavn etter § 9 nr. 1, kan den annen ikke senere få bevilling til navnet etter § 9 nr. 3, fordi navnet ikke var ektefellens slektsnavn som ugift. Bevilling må eventuelt gis etter § 9 nr. 6. 88

Fordi ugifte samboere ikke likestilles med ektefeller etter navneloven, kan bevilling til samboers slektsnavn ikke gis etter § 9 nr. 3. 89

3.2.5.5.5 § 9 nr. 4

Etter § 9 nr. 4 kan det gis bevilling til navnet på gårdsbruk eller en plass som søker eller noen av hans foreldre eier eller bruker.

Etter første alternativ kan man ta som slektsnavn navnet på et gårdsbruk eller en plass som enten søkeren eller foreldrene eier og har eid i minst 10 år. Gården eller plassen må altså eies av de nevnte personer på søknadstidspunktet. Dersom gården f.eks. er overdratt til en bror av søker, kan bevilling ikke gis etter bestemmelsen. Hvis broren har tatt gårdsnavnet som slektsnavn, er det flere eksempler på at det er gitt bevilling etter § 9 nr. 6 ut fra hensynet til navnelikhet med søsken og at de opprinnelig har hatt den samme tilknytning til gården. 90

Etter annet alternativ kan man ta navnet til gården/plassen som søkeren eller foreldrene bruker. Vilkåret er at bruksretten må være fastsatt for livstid og er nyttet i minst 10 år, eller at bruksretten har vært nyttet i minst 20 år.

For å få dokumentert navnet og eiendomsretten til gården eller plassen, må det legges fram attest fra tinglysingsdommeren, eventuelt fra landbrukskontoret i kommunen. Bevilling kan bare gis til navn som er nøyaktig likelydende med det som står på det aktuelle bruksnummer i grunnboken. Dersom navnet ønskes i en annen form, må dette vurderes etter § 9 nr. 6. 91

Begrepet "plass" tolkes slik at det ikke stilles store krav til eiendommens størrelse. Departementet har godtatt eiendommer ned mot 5 - 10 dekar som "plass" dersom det har vært drevet gårdsdrift av et visst omfang, f.eks. ved at det har vært dyrket korn, poteter, grønnsaker m.v., samtidig som det har vært ei ku eller noen sauer på bruket. 92

Det gis vanligvis ikke bevilling til gårdsnavn når eiendommen ikke lenger arealmessig fremstår som jordbrukseiendom. Eiendommen kan for eksempel tidligere ha oppfylt kravene til gårdsbruk, men senere er jorden solgt fra slik at bare nødvendig areal rundt huset står igjen, f.eks. 2 - 3 dekar. 93 Dersom eiendommen ikke er i drift, men omfatter store arealer, må det vurderes konkret om det er naturlig å betrakte eiendommen som jordbrukseiendom. I denne vurderingen legges det bl.a. vekt på om det kan tenkes at driften vil bli tatt opp igjen. 94

Dersom søkeren har kjøpt et nedlagt småbruk og bruker dette som feriested, eventuelt med grønnsakdyrking, har departementet ikke gitt bevilling fordi søkeren i slike tilfeller ikke har tilknytning til eiendommen som jordbrukseiendom. 95

Etter siste punktum i § 9 nr. 4 gis ikke bevilling til gårdsnavn som er valgt i strid med delingsloven § 5-3 andre ledd. Sistnevnte bestemmelse fastslår at det ikke kan velges gårdsnavn som allerede er slektsnavn og som er rettsbeskyttet. Unntak gjøres der eieren dokumenterer at navnet har gammel, nedarvet tilknytning til eiendommen. § 9 nr. 4 hindrer bevilling for slike navn dersom de er valgt etter 1. januar 1947. Dette er samme skjæringstidspunkt som navnehevd etter § 9 nr. 5. Fra dette tidspunkt ble det opprettet folkeregistre over hele landet. Dersom navnet er valgt førskjæringstidspunktet, kan bevilling gis dersom vilkårene i bestemmelsen for øvrig er oppfylt. På denne bakgrunn bør det i attesten fra tinglysingsdommeren også nevnes når gårdsnavnet ble valgt. 96

3.2.5.5.6 § 9 nr. 5

Etter § 9 nr. 5 kan det gis bevilling til et slektsnavn som søker eller noen av foreldrene hans / ektemaken har brukt som slektsnavn fra før 1. januar 1947. Forutsetningen er at søkeren selv fortsatt bruker navnet, og at hans bruk er en direkte fortsettelse av den han utleder navnet fra. 97 Det er ikke noe vilkår at bruken må ha skjedd i god tro. Når det gjelder hvilke krav som stilles til dokumentasjonen for bruken, foreligger ikke helt faste holdepunkter. Dokumentasjonen skal imidlertid gi rimelig grad av visshet for at det har foreligget en konsekvent bruk av det søkte navn. Navnet kan ikke bare ha vært brukt ved spredte anledninger. 98

Dersom søkeren har vært registrert med navnet fra før 1. januar 1947, kommer § 26 til anvendelse. Denne bestemmelsen legaliserer et "ulovlig" navn som har vært registrerti folkeregisteret før denne datoen. 99 § 9 nr. 5 legaliserer på sin side slektsnavn som har vært brukt fra før samme dato.

3.2.5.5.7 § 9 nr. 6

§ 9 nr. 6 gir en generell adgang til å gi bevilling til erverv av rettsbeskyttete slektsnavn utover de tilfellene som er omhandlet i nr. 1 - 5. Ved vurderingen av om bevilling skal gis etter denne bestemmelsen, følger departementet en forholdsvis streng praksis. Under stortingsdebatten i 1963 ble det understreket at regelen bare måtte komme til anvendelse i unntakstilfeller. 100 Bestemmelsen er ment å skulle være en sikkerhetsventil som skal hindre urimelige avslag der det ikke kan gis bevilling etter de øvrige regler. 101 To vilkår må være oppfylt for å kunne få bevilling etter bestemmelsen:

  1. Søkeren må ha en særlig tilknytning til navnet, og

  2. det må være viktig for ham å få navnet.

Departementet har lagt til grunn at i enkelte tilfelle kan kravet til viktighet sies å være så "godt" oppfylt at man kan lempe noe på kravet til tilknytning. 102

Kravet om "særlig tilknytning" kommenteres bl.a. slik i Rundskriv G-150/91 (s. 35-36):

"[M]an [har] i alminnelighet krevet at navnet må ha vært brukt som slektsnavn av søkers nærmeste slektninger eller at disse eller søkeren selv har eiet/drevet en gård med det søkte navn.

Når det gjelder kravet til søkers slektninger, bør det kreves at navnet har vært slektsnavn i tidligere generasjoner. I alminnelighet går man ikke lenger tilbake enn til besteforeldrenes slektsnavn som ugift. [...]."

Av rundskrivet fremgår videre:

"Tilknytning til gård foreligger i følgende tilfelle:

a) søker eier selv gården/bruket

b) søker er oppvokst på gården/bruket som foreldrene eier/bruker, eller har eid/brukt

c) søker er oppvokst på gården/bruket som besteforeldrene har eid når besteforeldrene har trådt i foreldres sted

d) søker er født og oppvokst på gården/bruket som foreldrene har forpaktet i en årrekke (f.eks. 40 år).

Det har ikke vært krevet at søker må bo på gården på søknadstidspunktet.

Oppvekst på pleieforeldre/fosterforeldres gård/bruk har imidlertid ikke vært ansett som tilstrekkelig tilknytning i relasjon til § 9 nr. 6. [...]."

Kravet til "viktighet" kommenteres slik i det samme rundskrivet:

"Viktighetskravet går på bruk av navnet som slektsnavn. Dette vilkår må tolkes og praktiseres objektivt slik at det i hvert fall i utgangspunktet kreves lang tids bruk (ca. 25-30 år) av det søkte navn. I visse tilfelle kan foreldre og ektefelles bruk av navnet indikere hvilket navn søker har brukt.

Det må fremlegges dokumentasjon som viser at søker konsekvent har brukt navnet i en årrekke. Dokumentasjonen må være utførlig og strekke seg så langt tilbake i tiden som mulig. [...]."

Rundskrivet nevner videre en rekke eksempler på når det bør - eller ikke bør - gis bevilling etter § 9 nr. 6. Mht. tidligere giftenavn bemerker rundskrivet (s. 37) at en som i forbindelse med skilsmisse eller etter at ekteskapet er oppløst ved død, har tatt tilbake sitt slektsnavn som ugift, bare kan få tilbake giftenavnet ved at det gis bevilling etter § 9 nr. 6. 103 Ved vurderingen av om giftenavnet kan tas tilbake i et slikt tilfelle, bør det kreves at navnet har vært brukt i ekteskap i minst 12 - 15 år, og at vedkommende "angrer" forholdsvis raskt (s. 37). Det legges også vekt på om det er barn som bærer navnet. Rundskrivet nevner videre at navnet på det sted søker er født og oppvokst eller navnet på en villatomt søker eller hans foreldre eier, ikke er tilstrekkelig tilknytning etter bestemmelsen. 104

Departementet gir ellers bevilling etter § 9 nr. 6 når det foreligger tilknytningsmomenter som hver for seg ikke er tilstrekkelige til å kunne få bevilling, men der momentene samlet sett anses som så tungtveiende at departementet mener at vilkårene i bestemmelsen er oppfylt.

3.2.5.6 Særlige spørsmål
3.2.5.6.1 Dobbelt slektsnavn

Arbeidsgruppen som forberedte endringene i navneloven som ble vedtatt i 1979, 105 uttalte at doble slektsnavn var i strid med norsk navnetradisjon. Videre ble anført at doble slektsnavn kunne medføre registreringsmessige vansker, gjøre ordningen med mellomnavn særdeles vanskelig å praktisere, samt bidra til en uthuling av denne. Dessuten mente arbeidsgruppen at bruk av doble slektsnavn generelt sett var uheldig og unødig, og at lange og kompliserte slektsnavn burde unngås. Departementets praksis er derfor i dag at det bør vises tilbakeholdenhet med å gi bevilling til doble slektsnavn. 106 Dersom det likevel gis bevilling, skal det alltid settes bindestrek mellom navnene for å unngå uklarhet om vedkommende egentlig har mellomnavn og slektsnavn eller dobbelt slektsnavn. 107 Bevilling gis bare på grunn av lang tids bruk av navnet som dobbelt slektsnavn, og søker må vanligvis ha brukt navnet som dobbelt slektsnavn i minst ca. 30 år. Begge navnene må ha vært brukt som slektsnavn, ikke mellomnavn og slektsnavn. 108 Det er ikke fri adgang til å oppløse doble slektsnavn. Men man kan få bevilling til den ene delen av navnet dersom tilknytningen til denne ikke er fjernere enn en av oldeforeldrenes slektsnavn som ugift. 109 Bevilling gis da med hjemmel i § 9 nr. 6.

Reglene i § 7 andre ledd kommer til anvendelse ved bevilling til dobbelt slektsnavn dersom dobbeltnavnet eller ett eller begge av de navn dobbeltnavnet består av, er rettsbeskyttet.

3.2.5.6.2 Nylaget slektsnavn

Med hjemmel i navneloven § 5 kan det gis bevilling til nylagete slektsnavn. Navn som kommer inn under betegnelsen "nylagete slektsnavn", er i utgangspunktet navn eller skrivemåte av navn som ikke er i bruk som slektsnavn i det sentrale personregister. 110 Dette gjelder for det første konstruerte slektsnavn. Dernest gjelder det navn som ikke er oppført som slektsnavn for nålevende personer i Norge i Det sentrale folkeregister, men som søker kan dokumentere har vært brukt som slektsnavn tidligere. 111

Dersom det søkes om bevilling til et navn som ikke er i bruk, skal fylkesmannen vurdere om navnet er så likt andre navn som allerede er i bruk som slektsnavn, at det må fremlegges samtykke etter § 7 andre ledd før bevilling kan gis. 112 Navneloven §§ 6-8 gir andre begrensninger for hvilke navn det kan gis bevilling til.

3.2.5.6.3 Prefikser

Departementet gir vanligvis ikke bevilling til slektsnavn med prefikser som f.eks. "von", "de" og "du" foran navnet. Prefikset nektes med hjemmel i § 6 nr. 1, under henvisning til at det ikke er i samsvar med norsk navnetradisjon. Det legges også vekt på prinsipielle grunner som at prefikser ofte er gamle adelstitler som man ikke ønsker å holde i hevd. Registrering av prefikser skaper også praktiske ulemper. Dersom søker oppfyller vilkårene i § 9 nr. 6, kan det likevel gis bevilling til prefikset. Departementet godtar at prefikser kan strykes uten videre.

3.2.5.6.4 Ekte metro-/patronym

Farens eller morens fornavn med en ending som viser slektskapsforholdet, dvs. sen, -son, -søn for gutter og -datter, -dotter for piker godtas ikke som slektsnavn, bare som mellomnavn. 113 Departementet har som hjemmel for dette henvist til navneloven § 6 nr. 4 fordi slektsnavn som ender på -dottir, -dotter eller -datter er uheldig med tanke på overføring til sønner, jf. også § 5. Departementet har ikke sett dette som kvinnediskriminerende fordi det heller ikke ville blitt gitt bevilling til endingen -sønn eller -son.

3.2.6 Slektsnavn ved melding, § 9 a

Noen slektsnavn kan meldes til folkeregisteret ved melding. Se nedenfor pkt. 3.9.4.4.1.

3.2.7 Erverv av slektsnavn som biperson, § 10

§ 10 handler om erverv av slektsnavn som såkalt biperson, dvs. at navneendringen skjer som følge av at ektefelle eller foreldre endrer slektsnavn.

Første ledd gjelder når adoptiv"barn" endrer slektsnavn etter § 3. Adoptivbarnets nye slektsnavn går da automatisk over på følgende bipersoner dersom disse hadde adoptivbarnets slektsnavn fra før: Adoptivbarnets ektefelle, barn, stebarn, adoptivbarn og fosterbarn dersom barna er under 18 år. Det er sjelden at voksne personer adopteres og enda sjeldnere at adoptiv"barnet" har ektefelle og barn. Det er etter bestemmelsen ikke et krav at ektefellen og barna samtykker i navneendringen. Departementet fant at det ikke var betenkelig med en slik automatisk regel fordi slike tilfeller forekommer sjelden. 114

Andre ledd sier at slektsnavn som fås ved bevilling eller melding, bare går over på de bipersongruppene som er nevnt i første ledd, når de er særskilt nevnt i bevillingsdokumentet eller meldingen. Barn over 18 år må alltid sende egen søknad, og navneendring gis ved eget bevillingsdokument. 115

Tredje ledd omfatter bare tilfellene nevnt i andre ledd, og bestemmer at det er en forutsetning for at ektefelle og barn kan tas med i bevillingsdokumentet at vedkommende selv har samtykket. For barn under 18 år må de(n) som har foreldreansvaret samtykke. 116 Barn over 12 år må også selv samtykke.

3.3 Fornavn

3.3.1 Hva er fornavn?

Fornavnet er det første navnet i navnerekken og av en annen karakter enn slektsnavnet. I motsetning til slektsnavnet går fornavnet aldri automatisk over på barn. Tidlig på 1900-tallet var det svært populært å oppkalle barn med fornavn etter kjente personers slektsnavn. 117 Navneloven forsøker å hindre at navn brukes både som slektsnavn og som fornavn, se § 6 nr. 2 og § 15 nr. 2. Når et navn er i bruk både som fornavn og slektsnavn, kan det i noen tilfeller oppstå tvil om navnet er annet fornavn eller mellomnavn. Ved vurderingen av dette, tas det utgangspunkt i hvilket felt i Det sentrale folkeregister navnet er registrert i. Det legges også vekt på hvordan navnet har vært brukt i tidligere generasjoner, særlig på om navnet opprinnelig har vært brukt som eneste slektsnavn. 118 Mellomnavn er også navn av slektsnavns karakter, og derfor forskjellig fra fornavn. Likevel er flere navn i bruk både som fornavn og slektsnavn, f.eks. Frank og Bjørn. 119

3.3.2 Ulempevurderingen, § 15 nr. 1 120

§ 15 nr. 1 bestemmer at det ikke må velges fornavn som det er fare for kan bli til ulempe for den som har det. Ved vurderingen av dette må det foretas en konkret vurdering av hva som subjektivt sett kan bli til ulempe. Departementet har i de siste årene foretatt en svært omfattende liberalisering av ulempekriteriet. Det skal nå svært mye til for å anse et navn til ulempe for en voksen person som selv ønsker det, f.eks. et kjælenavn. Det skal mindre til for at et navn anses å kunne være til ulempe for et barn. Som hovedregel gis derfor bevilling til kjælenavn for voksne personer. Justisdepartementet har f.eks. godtatt følgende navn for voksne: Janken, Kikkan, Kikki, Noffi, Tertit, Vesla, Zett, Ømme, Fenris og Knøtt. Navn blir heller ikke nektet bare fordi det er fremmedartet, eller fordi navnet på annen måte har uvanlig uttale og/eller skrivemåte. Enkelte navn kan imidlertid være til slik ulempe for den som bærer det at navnet må nektes i medhold av § 15 nr. 1. For eksempel gjelder dette navn som er skjellsord, sykdomsnavn, negativt ladede begreper, eller som på annen måte virker støtende. Navn med en skrivemåte som av folk flest vil oppfattes som en åpenbar skrivefeil, kan også "verta til ulempe for den som har det". Justisdepartementet har for eksempel i lys av dette nektet skrivemåten Tszjan, som ikke er kjent i Norge.

Det er ikke forbud mot nylagete fornavn, men de kan rammes av ulempekriteriet.

I dag er det såpass vanlig med navn som ikke er kjønnsidentifiserende, at slike navn ikke kan anses å være til ulempe for den som har navnet. Departementet krever derfor ikke lenger et kjønnsidentifiserende navn ved siden av det valgte navnet.

Departementet godtar fornorskning i tråd med Norsk språkråds prinsipper for hvordan f.eks. franske utgangspunkt kan tilpasses norsk rettskrivning. Skrivemåten Sjanett tillates derfor ved siden av skrivemåten Jeanette. Videre godtas en "fornuftig" lydtilpasning, f.eks. fra Morten til Mårten. Etter departementets syn bør ikke navneloven være et hinder for en utvikling av skriftspråket på disse to feltene.

Det er ikke satt noen formell øvre grense for hvor mange fornavn en person kan ha. Dersom det velges svært mange navn, kan dette imidlertid rammes av ulempekriteriet. 121

3.3.3 Navn som er i bruk som slektsnavn, § 15 nr. 2

Ifølge § 15 nr. 2 kan det ikke velges fornavn som er i bruk, eller har vært i bruk som slektsnavn, og som ikke opprinnelig er fornavn. Dersom fornavnet er opphavet til slektsnavnet, vil det derfor bli godtatt. Omvendt vil fornavnet som utgangspunkt ikke kunne godtas dersom slektsnavnet oppstod før fornavnet. Etter rettspraksis godtas likevel fornavn som har kommet til etter slektsnavnet i tid, dersom fornavnet springer ut av en annen navnetradisjon enn slektsnavnet, dvs. at fornavnet har et selvstendig opphav. Navnene anses da både som opprinnelig slektsnavn og som opprinnelig fornavn. Tilfellet kan illustreres ved Eidsivating lagmannsretts dom 2. februar 1982. Departementet godkjente jentenavnet Linn selv om navnet var i bruk som slektsnavn og fornavnet ikke var dokumentert å ha kommet til først. Et medlem av familien Linn anla søksmål mot staten og hevdet at fornavnet var i strid med § 15 nr. 2, men fikk ikke medhold. Retten uttalte bl.a.:

"Av de sakkyndiges redegjørelse må slektsnavnet "Linn" ha utviklet seg fra et gårdsnavn som henspeiler på treet lind eller planten lin. Fornavnet "Linn" må derimot etter navnetradisjonen være utledet i gammel tid fra en kortform av et fornavn med stavelse "lin" som trykksvak bestanddel, fra adjektivet linn (mild, svak, bløt m.v.) som karakteristikk av kvinnelig egenskap, eller fra lån av fornavnet "Lin" eller "Linn" fra utlandet."

Navnene hadde altså forskjellige opphav. Mange navn har etter en nærmere undersøkelse blitt godkjent som fornavn fordi de har et slikt selvstendig opphav, f.eks. Jæger, Storm, Wessel og Frimann.

§ 15 nr. 2 kan ikke uten videre suppleres med analogi fra § 7 andre ledd. Likevel har departementet i sin praksis antatt at forbudet i § 15 nr. 2 også rammer fornavn som må karakteriseres som det "samme" som slektsnavnet, selv om fornavnet og slektsnavnet skrives eller uttales forskjellig. 122 Eksempelvis har departementet avslått Rågne som fornavn fordi det til forveksling liknet på slektsnavnet Rogne. Navnene uttales likt. Dersom navnene imidlertid både uttales og skrives forskjellig, hindrer ikke slektsnavnet at fornavnet kan tas.

Etter § 15 nr. 2 siste punktum kan det i særlige tilfelle gjøres unntak fra bestemmelsen i første punktum. Dispensasjonsadgangen skal bare brukes når det gis bevilling til å ta et opprinnelig slektsnavn som fornavn. 123 Dersom man ikke med rimelig sikkerhet har kunnet si om navnet er et opprinnelig fornavn eller slektsnavn, har departementet etter konkret vurdering brukt dispensasjonsadgangen. 124 Forarbeidene forutsetter at dispensasjonsadgangen skal brukes med stor forsiktighet, og at dispensasjon bare skal gis der det vil virke særlig urimelig å nekte å godta navnet. 125

3.4 Mellomnavn

3.4.1 Hva er mellomnavn?

Mellomnavnet er etter sin art et slektsnavn og settes mellom fornavnet og slektsnavnet. Det er et personlig navn og er ikke en del av slektsnavnet. Det kan bare i begrenset utstrekning overføres til ektefelle og barn. I motsetning til fornavn og slektsnavn er det et "unødvendig" navn sett fra det offentliges synspunkt. 126 Ingen må ha mellomnavn, og ingen plikter å bruke mellomnavnet. 127

Mellomnavn blir ofte oppfattet og brukt som en del av slektsnavnet, dvs. som dobbelt slektsnavn. Dette kan skape praktiske problemer og etter noen tid uklarhet om vedkommende har mellomnavn eller dobbelt slektsnavn. 128 Ikke minst gjelder dette for doble slektsnavn som skrives uten bindestrek. Det er ikke gitt at folk flest er bevisst på forskjellen mellom slektsnavn og mellomnavn.

3.4.2 Hvilke navn kan tas som mellomnavn, § 16 første ledd

3.4.2.1 § 16 første ledd nr. 1

Etter denne bestemmelsen kan mellomnavnsbevilling gis til følgende navn:

  • Et slektsnavn en av foreldrene hadde som ugift, dvs. et navn de fikk ved fødselen, eller et navn de fikk bevilling til, før de giftet seg. 129

  • En av foreldrenes aktuelle slektsnavn når navnet ikke er ervervet i ekteskap eller ved bevilling pga. ekteskap. 130 Det gis imidlertid mellomnavnsbevilling til foreldres slektsnavn ervervet i ekteskap dersom slektsnavnet ikke er rettsbeskyttet. 131

Selv om et navn i navnerettslig henseende ikke kan regnes som ervervet i ekteskap, gjelder likevel følgende: Bevilling kan ikke gis til navn en av foreldrene har hatt som slektsnavn dersom vedkommende forelder fikk bevilling til navnet som slektsnavn etter ekteskapets inngåelse. Bevilling må da ev. gis etter en konkret vurdering i medhold av tredje ledd. 132

3.4.2.2 § 16 første ledd nr. 2

Etter denne bestemmelsen kan det gis bevilling til farens eller morens fornavn med en ending som viser slektskapsforholdet. Det er bare norske avstamningsendinger som kan godtas etter nr. 2, nemlig -sen, -son, -sønn for gutter og -datter, -dotter for jenter. 133 Utenlandske endinger eller begrep som viser slektskapet godtas ikke. For disse må man eventuelt i tillegg foreta en vurdering i lys av § 16 tredje ledd, se nedenfor pkt. 3.4.2.5 og pkt. 3.8.3.2. Det gjøres imidlertid unntak for islendinger og deres barn slik at disse kan få mellomnavn med avstamningsending -dottir etter § 16 nr. 2. 134

3.4.2.3 § 16 første ledd nr. 3

Denne bestemmelsen gir et adoptivbarn anledning til å ta sitt tidligere slektsnavn, eller adoptivforeldrenes slektsnavn som ugift, som mellomnavn. Det kan (etter denne bestemmelsen) ikke gis bevilling for slektsnavn barnets opprinnelige foreldre har, dersom dette navnet er et annet enn adoptivbarnets tidligere slektsnavn. 135 Det kan i medhold av § 16 første ledd nr. 3 ikke gis mellomnavnsbevilling for ste- og fosterforeldres slektsnavn.

3.4.2.4 § 16 første ledd nr. 4

Bestemmelsen gir hjemmel for å ta som mellomnavn det slektsnavnet gift mann eller kvinne hadde som ugift eller før inngåelsen av siste ekteskap. For det første gjelder dette det slektsnavnet personen fikk ved fødselen, eller senere fikk bevilling til som ugift. 136 For det andre gjelder dette slektsnavnet vedkommende ervervet ved forrige ekteskap. Her er det imidlertid en betingelse at vedkommende har beholdt dette giftenavnet som sitt slektsnavn også etter oppløsning av foregående ekteskap og helt inntil siste vigsel. 137

3.4.2.5 Mellomnavn etter § 16 tredje ledd

Bestemmelsen fastslår at det også kan gis bevilling til andre mellomnavn enn de som er nevnt i § 16 første ledd nr. 1 - 4. Søkeren må imidlertid først dokumentere at han/hun har særskilt tilknytning til navnet, enten gjennom slektskap eller på annen måte. Ifølge praksis anses det som kurant å gi bevilling når navnet har vært en av besteforeldrenes eller en av oldeforeldrenes slektsnavn som ugift, eller når en av foreldrene har, eller har hatt, navnet som mellomnavn. 138 Tilknytningen anses også tilstrekkelig dersom en familie har brukt navnet på en slik måte at det kan være tale om en virkelig navnetradisjon i slekten, f.eks. når samme fornavn og mellomnavn har vært brukt i annen hver generasjon gjennom mange slektsledd. 139

Ekteskap gir isolert sett ikke tilstrekkelig "tilknytning" i bestemmelsens forstand. Utgangspunktet er derfor at en ektefelle ikke kan få bevilling til å ta den andre ektefelles slektsnavn eller mellomnavn som sitt eget mellomnavn. 140 Departementet har imidlertid i visse tilfelle gitt mellomnavnsbevilling for ektefellens slektsnavn når søkeren har brukt navnet som slektsnavn i en viss periode. Skilt mann eller kvinne som gis bevilling til sitt slektsnavn som ugift, har f.eks. samtidig vært gitt bevilling til giftenavnet som mellomnavn når vedkommende har brukt navnet som slektsnavn i minst 15 år. Er det barn i ekteskapet og disse beholder navnet som slektsnavn, kan det pga. navnelikheten med barna gis bevilling når navnet har vært brukt som slektsnavn i minst 10 år. 141

Nyere praksis i departementet tillater nå ektefellens slektsnavn som mellomnavn - uten at ektefellene er skilt - dersom vedkommende ektefelle har brukt navnet som slektsnavn i ekteskap i mer enn 15 år.

Bevilling til fosterforeldres slektsnavn som mellomnavn "bør ikke gis" i medhold av denne bestemmelsen, idet kravet til "tilknytning" ikke anses oppfylt. 142 Det gis imidlertid bevilling til stefars slektsnavn som mellomnavn når moren har tatt navnet som slektsnavn i forbindelse med ekteskap, og slektsnavnet ikke er rettsbeskyttet. 143 Det er altså forskjell mellom slektsnavn og mellomnavn fordi slektsnavnsbevilling kan gis til fosterbarn og stebarn etter § 9 nr. 2.

Tilknytning til en jordbrukseiendom er isolert sett ikke tilstrekkelig i bestemmelsens forstand. Navnet må i tillegg til å være gårdsnavn også ha vært brukt som slektsnavn i familien dersom det skal gis bevilling til navnet som mellomnavn. 144

3.5 Endring av navn for barn, § 18

3.5.1 Hovedregel

Melding om navneskifte/søknad om navnebevilling for noen som ikke har fylt 18 år, skal enten sendes av den eller dem som har foreldreansvaret, eller så skal disse samtykke i meldingen/søknaden, jf. § 18 første punktum. Når barnet er over 12 år, må også barnet selv samtykke.

Dersom det ikke foreligger felles foreldreansvar, stiller navneloven ikke opp noe påbud om at samtykke må gis av den av foreldrene som ikke har del i foreldreansvaret. Når den som har foreldreansvaret alene, ønsker at barnet skal endre navn, er departementets praksis at det skal særlige forhold til for at navneendring skal nektes som følge av protest fra den andre av foreldrene.

3.5.2 Unntak

Etter § 18 tredje punktum kan det gjøres unntak fra samtykkekravet når det foreligger "særlege tilfelle". Departementets praksis er imidlertid restriktiv i så måte. Bevilling til navneendring gis i alminnelighet ikke dersom en forelder som har del i foreldreansvaret, nekter å samtykke. Dette gjelder selv om vedkommende ikke bor sammen med barnet. 145

Departementet har fraveket samtykkekravet i noen tilfeller. For det første gjelder dette dersom barnet er over 15 år, bor sammen med den av foreldrene som ønsker navneendringen og barnet selv ønsker navneendringen. 146 Barn under 15 år får som hovedregel ikke innvilget navneendring hvis ikke begge foreldrene samtykker. 147

For det andre gjøres det unntak ved søknad om mellomnavn for barn. Barnet har f.eks. farens slektsnavn, og bor hos moren som har sitt slektsnavn som ugift. At det dreier seg om et mellomnavn, anses i utgangspunktet som et "særlig tilfelle". Dette henger blant annet sammen med at ingen har plikt til å bruke mellomnavnet i det daglige. Derfor anses det heller ikke problematisk om navnene ev. blir lange og tungvinte. Departementet legger vekt på at det generelt sett anses fordelaktig at barn har navnetilknytning til begge av foreldrene.

Departementet lar også unntaksregelen komme til anvendelse når barnet har et slektsnavn ingen av foreldrene bærer. Eksempelvis har barnet morens slektsnavn som ugift. Ved senere ekteskap tar moren ny ektefelles slektsnavn. I slike tilfelle godtar departementet navneendring til farens slektsnavn selv om moren ikke samtykker.

3.5.3 Særlig om partsbegrepet

Når foreldrene har felles foreldreansvar, har de begge klageadgang etter forvaltningsloven over fylkesmannens navnevedtak. 148

Dersom foreldrene ikke har felles foreldreansvar, blir det skilt mellom meldinger til folkeregisteret og søknader til fylkesmannen. Dersom endringen skjer ved melding til folkeregisteret etter navneloven § 9 a, 149 betraktes den av foreldrene som ikke har del i foreldreansvaret ikke som part i saken. 150 Selve registreringen kan likevel påklages i den utstrekning det foreligger formelle feil, f.eks. fordi foreldrene har delt foreldreansvar. 151 Det kan ikke klages fordi man er uenig i selve navneendringen. 152

Ved søknad til fylkesmannen om navneendring for barn, regnes den av foreldrene som ikke har del i foreldreansvaret, som part når barnets navn søkes endret fra eller til et navn som bæres av vedkommende forelder. 153 For øvrig regnes den som ikke har del i foreldreansvaret, normalt ikke som part. 154

3.6 Særlig om navn for nasjonale minoriteter

Norge ratifiserte 17. mars 1999 Europarådets rammekonvensjon 1. februar 1995 om beskyttelse av nasjonale minoriteter. Konvensjonens art. 11 nr. 1 sier at "[p]artene forplikter seg til å anerkjenne at enhver person som tilhører en nasjonal minoritet, har rett til å bruke sitt etternavn (patronymikon) og fornavn på minoritetsspråket, samt rett til offisiell anerkjennelse av dem, på en måte som er fastsatt i deres rettssystem". Justisdepartementet har ansett norsk navnelovgivning for å være i samsvar med konvensjonen.

Utenriksdepartementet la til grunn i St.prp. nr. 80 for 1997-98 om ratifisering av konvensjonen at samer, rom (sigøynere), romanifolket (de reisende / tatere), kvener, skogfinner og jøder kan betraktes som nasjonale minoriteter i Norge. En tverrdepartemental arbeidsgruppe har utarbeidet en rapport, "Nasjonale minoriteter og samordning av statlig politikk". 155 Rapporten legger til grunn at bl.a. kvener, samer og skogfinner ble utsatt for en fornorskningspolitikk fra ca. 1850 som fikk betydning for navnevalg. I dag ønsker mange å ta tilbake sine opprinnelige navn, jf. pkt. 4.1.1.4 nedenfor.

Departementet har lagt til grunn at det i dag uten problemer kan gis bevilling til f.eks. nylagete kvenske slektsnavn, dvs. slektsnavn som i dag ikke er registrert i bruk i folkeregisteret. Departementet anser at kvenske slektsnavn ikke har utenlandsk klang eller skrivemåte, jf navneloven § 6 nr. 1. Videre antar departementet at bevilling heller ikke kan nektes under henvisning til § 6 nr. 3, fordi det neppe er noen navn for nasjonale minoriteter som er "utdøydde" eller "historiske" og i tillegg "vanleg kjent" i landet.

Problemene for disse folkegruppene vil derfor ev. oppstå når de ønsker å ta slektsnavn som er registrert i landet, og som er rettsbeskyttete etter navneloven § 7 andre ledd.

Til tross for praksisen som ellers følges iht. navneloven § 9 nr. 6, har departementet i 1999 tillatt navneendring med hjemmel i bestemmelsen helt tilbake til det opprinnelige kvenske slektsnavnet som en av søkerens oldeforeldre hadde. Forutsetningen for dette har imidlertid vært at fornorsking var årsak til det opprinnelige navnebyttet fra kvensk til norsk slektsnavn. Departementet har bl.a. henvist til at § 9 nr. 6 er ment å være en sikkerhetsventil som skal hindre urimelige avslag.

For øvrig har departementet normalt lagt til grunn at det ikke var fornorskningspolitikken som var årsaken til at slektsnavnet ikke ble ført videre, når det kvenske slektsnavnet ikke ble overført fra kvinner. Departementet har lagt vekt på at det tidligere var vanlig at kvinners slektsnavn generelt ikke ble ført videre. Det har også blitt vektlagt at dersom navnebevilling likevel skulle gis, ville dette innebære en forskjellsbehandling i forhold til andre slektsnavn som kvinner har hatt og som ikke ble ført videre fordi de var kvinner.

3.7 Lovvalgsregler 156

3.7.1 Domisilprinsippet (bostedsprinsippet)

I Rundskriv G-150/91 fremgår bl.a. (s. 8) at "[s]om utgangspunkt kan man regne med at navnesaken kan behandles dersom søker har vært bosatt her i landet et par år, har oppholdstillatelse og har til hensikt å bli boende her i noen år framover". Videre fremgår at "flyktninger og asylsøkere må ha bodd her i landet i to år før de kan få behandlet navnesak her". I forhold til skandinaviske borgere legges det til grunn at det er "tilstrekkelig at vedkommende har vært registrert som bosatt her i ett år".

Departementet har senere justert sitt standpunkt. Det legges nå til grunn at alle personer kan få behandlet sin navnesak i Norge dersom følgende to vilkår er oppfylt:

  1. Personen må faktisk ha opphold i landet, og

  2. Personen må ha til hensikt å bli boende varig i landet

Dette er i samsvar med domisilprinsippet, dvs. prinsippet om at en persons hjemlandslov er loven i det landet vedkommende er bosatt. 157 Norske myndigheter anvender norske lovbestemmelser uavhengig av om den private part er norsk eller utenlandsk statsborger.

Det foretas en konkret vurdering av om de to vilkårene er oppfylt.

I forhold til vilkår 2 er utgangspunktet vedkommendes subjektive hensikter. Det kreves ikke at hensikten er å bli i Norge for bestandig, men det må dreie seg om et varigere opphold, og man må ikke ha konkrete planer om å flytte innen en viss kortere tid.

Selv om utgangspunktet er vedkommendes subjektive hensikter, legges det vesentlig vekt på hvordan situasjonen objektivt bedømmes, dvs. hvordan tilsvarende faktiske forhold vanligvis utvikler seg.

Eksempelvis vil personen ikke anses for å ha domisil i Norge dersom oppholdet på forhånd er avgrenset til et bestemt oppdrag. Det samme vil ofte være tilfelle dersom personen har oppholds- eller arbeidstillatelse for et bestemt tidsrom og ikke kan regne med fornyelse. Videre vil opphold i Norge i utdannelsesøyemed normalt ikke skape den påkrevde bopel i landet. Konkrete omstendigheter kan likevel tilsi at personen må anses for å ha bopel i Norge. Dette vil f.eks. være tilfelle dersom en utenlandsk student gifter seg i Norge, og dermed innretter seg på å bli boende i Norge.

Bosettingstillatelse er for øvrig ikke noe nødvendig vilkår for å oppfylle bopelskravet.

3.7.2 Statsborgerprinsippet

Mange land legger statsborgerprinsippet til grunn, og anser seg kompetent til å behandle navnesøknader fra egne statsborgere, selv om de er varig bosatt i et annet land. Dette gjelder for eksempel Sri Lanka. Myndighetene i Sri Lanka kan derfor innvilge navneendring etter landets rett for en srilankisk statsborger som er bosatt i Norge.

3.7.3 Kollisjon mellom statsborgerprinsippet og domisilprinsippet

I noen tilfeller er det kollisjon mellom det norske domisilprinsippet og statsborgerprinsippet. Kollisjonen skjer når en utenlandsk statsborger er bosatt i Norge og statsborgerlandet pga. statsborgerprinsippet godtar navneendringer for vedkommende.

Det er svært uheldig når en person registreres med ulike navn i statsborgerlandet og domisilstaten. Dersom vedkommende senere søker norske myndigheter om tilsvarende navneendring, pleier departementet derfor som utgangspunkt å innvilge søknaden selv om navneendringen er i strid med norsk navnetradisjon. Slektsnavn godtas med hjemmel i navneloven § 9 nr. 6, og mellomnavn med hjemmel i navneloven § 16 tredje ledd. I medhold av disse bestemmelsene har departementet blant annet godtatt ektefellens fornavn som slektsnavn, fars fornavn som slektsnavn og ektefelles fornavn som mellomnavn.

3.7.4 Tilfeller der norske myndigheter anvender statsborgerprinsippet

Statsborgerprinsippet vil ha subsidiær betydning i noen tilfeller. Dette gjelder når norske myndigheter skal behandle navnesøknader fra norske statsborgere bosatt i utlandet, etter at bopelslandet har bekreftet at det ikke vil behandle saken fordi vedkommende er norsk statsborger.

3.8 Særlig om navn for utlendinger

3.8.1 Slektsnavn for utlendinger

3.8.1.1 Virkningen for utlendinger av at slektsnavn er rettsbeskyttet

Mange slektsnavn er vanlige i utlandet, men rettsbeskyttete i Norge fordi færre enn 500 personer bærer slektsnavnet. Dersom en person ønsker et slektsnavn som han ikke har tilstrekkelig tilknytning til, eller som han ikke kan dokumentere tilstrekkelig tilknytning til, må han innhente samtykke fra samtlige bærere av det rettsbeskyttete navnet etter navneloven § 7 andre ledd. Se nedenfor pkt. 8.2.2, der det drøftes hvorvidt utenlandske navn som er vanlige i utlandet bør være rettsbeskyttete i Norge.

3.8.1.2 Foreldres fornavn som slektsnavn for barn

Iht. departementets praksis kan barn av en islandsk statsborger endre slektsnavn med hjemmel i § 9 a første ledd nr. 5 slik at navnet blir i samsvar med islandsk navnetradisjon. 158 Slektsnavn skal etter islandsk tradisjon bestå av en av foreldrenes fornavn med avstamningsendingene -son eller -dóttir.

I noen land, f.eks. Somalia og Pakistan, er det vanlig at barn får fars fornavn som slektsnavn. Det samme er tilfellet med tamiler fra Sri Lanka og India. Slike navnetradisjoner opererer ikke med det tradisjonelle norske skillet mellom fornavn og slektsnavn. Likevel konverteres deres navnetradisjon til de norske uttrykksformene med for-, mellom- og slektsnavn. Navneloven § 2 hindrer at barn kan ta farens fornavn som slektsnavn ved første gangs navnevalg, fordi den bestemmer at bare en av foreldrenes slektsnavn kan tas som slektsnavn. Ved kollisjon mellom domisilprinsippet og statsborgerprinsippet, kan navnet imidlertid under gitte forutsetninger tas ved første gangs navnevalg og senere. 159 Når det ikke er slik kollisjon, må navnelovens vanlige regler følges, dvs. at det må innhentes samtykke fra samtlige bærere dersom navnet er rettsbeskyttet, eller navnet kan tas uten videre hvis det ikke er rettsbeskyttet. Det er antakelig sjelden at slike navn ikke er rettsbeskyttete i Norge, fordi navnene som regel har færre enn 500 bærere. Navnet kan eventuelt tas som nylaget slektsnavn dersom det ikke er registrert i bruk i Norge. 160

Etter departementets praksis anses navneloven § 6 nr. 2 ikke å være til hinder for at personer fra land med navnetradisjoner der man ikke skiller mellom fornavn og slektsnavn, kan ta som slektsnavn et navn som i Norge opprinnelig er registrert som fornavn. Det vises her særlig til departementets praksis om § 15 nr. 2. 161

3.8.1.3 Ektefelles fornavn som slektsnavn

I noen land, for eksempel Pakistan, er det vanlig at hustruen tar mannens fornavn som slektsnavn. Tamiler fra Sri Lanka og India har også her samme ordning. Også i dette tilfellet må navnetradisjonen konverteres til de norske uttrykksformene

Navneloven § 4 gir ikke hjemmel for å kunne ta mannens fornavn som slektsnavn. Hustruen kan derfor bare ta navnet i Norge dersom det er kollisjon mellom statsborgerprinsippet og domisilprinsippet. Dersom det ikke er slik kollisjon, må navnelovens vanlige regler følges.

3.8.1.4 Spansk og portugisisk navnetradisjon

Når det gjelder spansk og portugisisk navnetradisjon fremgår bl.a. følgende av Justisdepartementets Rundskriv G-150/91 (s. 17):

"[B]arn av foreldre med spansk og portugisisk navnerett [kan] få følgende navn ved melding til folkeregisteret:

I medhold av navneloven § 9 a første ledd nr. 5,

  1. barn av foreldre med navn etter spansk navnerett ved melding til folkeregisteret kan få første del av en av foreldrenes to etternavn som slektsnavn.

  2. barn av foreldre med navn etter portugisisk navnerett ved melding til folkeregisteret kan få siste del av en av foreldrenes to etternavn som slektsnavn."

Rundskrivet nevner videre (s. 16 -17):

"Personer fra spansktalende land får beholde sitt doble slektsnavn inntil de eventuelt søker om norsk statsborgerskap. Da kan de ikke lenger beholde begge navnene som dobbelt slektsnavn, men må velge om de vil ha farens eller morens navn som slektsnavn og om de i tillegg vil ha det andre navnet som mellomnavn. Det navn som velges som slektsnavn, må settes sist i navnerekken. [...]

Årsaken til at personer med spansk navnetradisjon må velge hvilket navn de skal ha som slektsnavn, er at de [...] ikke har dobbelt slektsnavn i vår forstand".

For personer med navn etter spansk navnetradisjon fremgår også følgende (s. 19):

"Dersom en person med navn etter spansk navnetradisjon ønsker å ta ett av sine etternavn som slektsnavn, kan bevilling gis etter navneloven § 9 nr. 1. Bevilling til det andre navnet som mellomnavn kan gis etter navneloven § 16 første ledd nr. 1 dersom vedkommende ønsker slik bevilling. Disse navnene kan imidlertid ikke fås ved melding etter § 9 a."

3.8.1.5 Nylagete slektsnavn med utenlandsk klang eller skrivemåte

Personer som ønsker slektsnavn som f.eks. finnes i utlandet, uten at navnet er registrert i bruk i Norge, vil få bevilling som nylaget slektsnavn uten hinder av § 6 nr. 1. Det er for øvrig ikke et krav at navnet finnes i utlandet.

3.8.1.6 Slektsnavn etter østeuropeisk navneskikk

Østeuropeiske kvinner kan få ektefellens slektsnavn med endingen -a i slektsnavnet med hjemmel i navneloven § 5, jf. § 6. Med samme hjemmel kan også barn av østeuropeiske borgere bruke denne endingen i slektsnavnet. 162 Endingen -i for menn godtas også. Denne navneskikken finnes bl.a. i Polen, f.eks. Tomasewski og Tomasewska.

Et annet eksempel dette er gresk navneskikk. Av denne følger at et gresk mannlig slektsnavn som ender på -is, kan få endingen -ou, -u eller -i når navnet erverves av en kvinne. Videre har tsjekkiske slektsnavn endingen -ova for kvinner, f.eks. Navratilova (Navratil for menn). Departementet har de siste par årene ikke uttalt seg om disse navneskikkene.

I Sverige godtas slike endinger uten videre, se nedenfor pkt. 5.2.1.

3.8.1.7 Slektsnavn for personer fra land hvor de har tre navn

I flere muslimske land, f.eks. i Somalia, Iran og Irak, er det vanlig å ha tre navn: Eget (for)navn, fars navn og farfars navn. I slike tilfeller må altså navnene konverteres til de norske uttrykksformene. Flere saker som departementet har hatt til behandling, tyder på at det er fars navn som ønskes som slektsnavn, altså det navn som står i midten. 163 Når en person allerede er registrert med navnene i sin opprinnelige rekkefølge ved ankomst til Norge, har departementet ved senere søknad gitt bevilling til fars navn som slektsnavn, hvilket medfører at dette flyttes til sist i navnerekken. 164 Dersom navnet fra før er i bruk som slektsnavn her i landet, gis bevilling etter navneloven § 9 nr.6 - dette fordi faren ikke har navnet som slektsnavn i vår forstand. 165 Er navnet ikke i bruk som slektsnavn hos oss, gis bevilling etter § 5 som nylaget slektsnavn. 166

Dersom en person ikke allerede er registrert med navnene i Norge, men det søkes om at han/hun skal få fars eller farfars fornavn som slektsnavn etter de norske uttrykksformene, kan navnet ikke velges ved første gangs navnevalg etter § 2. Navnet kan heller ikke tas ved senere endring etter § 9 nr. 1-6. Bakgrunnen for dette er at bestemmelsene bare tillater overføring av slektsnavnettil far eller farfar, ikke det navnet som er registrert som fornavnet til far eller farfar. Navnelovens vanlige regler må isteden følges, dvs. at vedkommende f.eks. må ha samtykke fra samtlige bærere dersom navnet er et rettsbeskyttet slektsnavn.

3.8.1.8 Slektsnavn fra land hvor de har slektsnavnet først

I enkelte asiatiske land, f.eks. Vietnam og Kina, står slektsnavnet først i navnerekken, og farens slektsnavn føres videre til barn. 167 I Norge må navnene konverteres til norsk uttrykksform og plassering, dvs. at slektsnavnet plasseres i slektsnavnsrubrikken. Dette betyr også at slektsnavnet kommer sist på forskjellige utskrifter fra offentlige myndigheter.

3.8.1.9 Endring av rekkefølgen på navn

Mange navn er registrert både som slektsnavn og fornavn fordi det altså i noen land f.eks. er vanlig at barn tar farens fornavn som slektsnavn. Departementet har vært liberalt når det gjelder å innvilge søknader om å endre rekkefølgen av navnene, slik at slektsnavnet blir fornavn og omvendt. 168 Begrunnelsen er at søkeren har tilknytning til alle navnene, og at det kan være helt tilfeldig hvilket av navnene som ble registrert som slektsnavn da personen kom hit til landet. 169

3.8.1.10 Prefikser

I enkelte arabiske land brukes artiklene El/Al foran slektsnavnet. El/Al er bestemt artikkel på arabisk, f.eks. tilsvarende det engelske "the". I folkeregistrene registreres artiklene i mellomnavnsrubrikken eller bak fornavnet i fornavnsrubrikken. Det har også skjedd at artikkelen har blitt registrert foran slektsnavnet med bindestrek, altså som en del av et dobbelt slektsnavn. På arabisk er El og Al identiske. Forskjellen oppstår ved transkripsjon fra det arabiske til det latinske alfabetet. Departementet har derfor uten videre godtatt endring fra El til Al foran slektsnavnet.

Prefikset Abu betyr "far til". Etter arabisk navneskikk tas navnet som hovedregel av far foran sønnens fornavn når han får sin førstefødte sønn. Far får altså to nye navn: Abu og sønnens fornavn. Det er mest naturlig å oppfatte disse som fornavn etter norske forhold. Abu med tillegg av sønnens fornavn blir imidlertid også tatt i bruk som faste familienavn, dvs. at navnene overføres fra generasjon til generasjon. Abu kan også bli brukt i navn som har blitt til på andre måter. I praksis hender det også at prefiks som Abu ikke blir brukt. Dette er en navneskikk som er mindre formell enn den norske. Slike navn går dessuten ofte ut av bruk ved flytting fra muslimske land. Det er også tilfeldig hvordan slike navn blir registrert utenfor muslimske land.

Med hjemmel i § 9 nr. 6 har departementet derfor godtatt en endring fra Abu-Diab til Diab.

3.8.1.11 Endring av skrivemåten

Justisdepartementets Rundskriv G-150/91 s. 13 nevner følgende om endring av skrivemåten for utenlandske slektsnavn:

"Mohammed er et eksempel på et navn som forekommer både som fornavn og slektsnavn her i landet og som skrives på mange forskjellige måter. Ingen av skrivemåtene har mer enn 500 bærere slik at hver enkelt skrivemåte av navnet som utgangspunkt er rettsbeskyttet. Selv om norske regler skal følges ved søknad om navneendring her i landet, har departementet funnet det rimelig at man står noe friere når det gjelder utenlandske navn/utlendinger når navnet har stor utbredelse der vedkommende kommer fra og skrivemåten av navnet og/eller rekkefølgen av navnene ofte kan skje noe tilfeldig, bl.a. på grunn av forskjellig skrifttegn og språkvansker. (Dette gjelder typisk utenlandske navn.)

Departementet har på bakgrunn av foranstående gitt bevilling til en skrivemåte av Mohammed uten at det forlanges samtykke etter § 7 andre ledd fra andre som har Mohammed i samme eller annen skrivemåte."

3.8.1.12 Dokumentasjon for slektsnavn

Når nordmenn skal dokumentere tilknytning til et navn, f.eks. ved søknad om beskyttete slektsnavn, jf. navneloven § 9, vil man i den utstrekning det er mulig bygge på det som er registrert i folkeregisteret.

For personer med utenlandsk tilknytning vil det ofte være umulig å legge fram noen tilsvarende dokumentasjon. Det ville være lite rimelig om de av den grunn skulle være avskåret fra å få bevilling. I utgangspunktet godtas derfor den dokumentasjon som vanligvis gis og aksepteres i vedkommende land, f.eks. en egenerklæring fra søkeren bekreftet av myndighetene med stempel og underskrift. 170 Endring i pass er uten videre god nok dokumentasjon, jf. det som er sagt ovenfor om kollisjon mellom domisilprinsippet og statsborgerprinsippet. Noe dokumentasjon blir imidlertid krevet. Dersom det omsøkte slektsnavnet er rettsbeskyttet, må personen innhente samtykke fra samtlige bærere dersom det ikke foreligger dokumentasjon for tilstrekkelig slektsmessig tilknytning.

3.8.2 Fornavn for utlendinger

3.8.2.1 Ulempevurderingen, § 15 nr. 1

Dersom søker eller en eller begge foreldrene til et barn er utlendinger, har man godkjent mer fremmedartede navn enn for nordmenn. 171 Departementets praksis er som nevnt ovenfor at fornavn ikke kan avslås bare fordi det er fremmedartet, eller fordi navnet på annen måte har uvanlig uttale og/eller skrivemåte. I 1999 ga departementet f.eks. bevilling til det somaliske jentenavnet Mpho selv om navnet ble avslått av departementet i 1991. Navn som etter norsk tale f.eks. inneholder negativt ladede begreper, blir derimot avslått for barn under henvisning til ulempekriteriet, f.eks. det arabiske guttenavnet Musa.

3.8.2.2 Navn som opprinnelig er slektsnavn, § 15 nr. 2

Etter bestemmelsen kan det altså ikke velges et fornavn som er i bruk eller har vært i bruk som slektsnavn, og som ikke opprinnelig er et fornavn. Departementet kan i særlige tilfelle dispensere fra dette forbudet. Begrunnelsen for dispensasjonsadgangen er at mange nordmenn, enten ved bopel i utlandet eller ved ekteskap med en utlending, har fått tilknytning til andre språk- eller navnetradisjoner. I tillegg er mange utlendinger bosatt her i landet. For disse gruppene vil det kunne virke urimelig at de ikke skal kunne velge et etter sin tradisjon vanlig fornavn for sitt barn, bare fordi navnet er registrert som slektsnavn i Norge. 172 Det er imidlertid forutsatt i forarbeidene at dispensasjonsadgangen bare skal brukes i helt spesielle tilfelle. 173 Når det søkes om et navn som i utgangspunktet ikke kan brukes som fornavn fordi det er et opprinnelig slektsnavn, har departementet dispensert i de tilfeller en eller begge foreldrene er fra et land der navnet har stor utbredelse som fornavn. 174

Som vist ovenfor brukes fornavn og etternavn om hverandre i mange land, bl.a. ved at en person kan ha eget (for)navn, fars navn og farfars navn, og ved at mannens og farens fornavn brukes som etternavn for ektefelle og barn. Departementets standpunkt er at det i slike tilfeller blir kunstig å si at navnet enten har en fornavns- eller en slektsnavnsopprinnelse. Dersom navnet har sitt opphav fra slike land, antas derfor ikke navneloven § 15 nr. 2 å stenge for at det kan brukes som fornavn, selv om det her i riket opprinnelig ble registrert som slektsnavn. 175

På bakgrunn av at flere norske slektsnavn er vanlige som fornavn i utlandet, har departementet generelt godkjent fornavnene Scott, Troy og Meyer for gutt, og Bjørk for jente. Departementet har også godtatt kvinnenavnet Nor som i Norge har slektsnavnstradisjon samt fornavnstradisjon for gutt, men som i enkelte arabisk-muslimske land også har fornavnstradisjon for jente. Videre har det blitt gitt bevilling til kvinnenavnet Ville som har fornavnstradisjon i Danmark.

3.8.3 Mellomnavn for utlendinger

3.8.3.1 Foreldres fornavn som mellomnavn uten ending som markerer slektskapet

Foreldrenes fornavn som mellomnavn uten ending som markerer slektskapet, godtas med hjemmel i § 16 tredje ledd, jf. første ledd nr. 2, for personer som kan vise til en navnetradisjon hvor dette er normalt for søkeren. 176

3.8.3.2 Foreldres fornavn som mellomnavn med ending som markerer slektskapet

Etter navneloven § 16 første ledd nr. 2 kan det gis mellomnavnsbevilling til farens eller morens fornavn med en ending som viser slektskapsforholdet. Islendinger og deres barn kan få mellomnavn med avstamningsending -dóttir etter § 16 nr. 2. 177 Også andre avstamningsendinger enn den norske og islandske godtas, dersom søker kan påvise en nær tilknytning til en slik navnetradisjon. I slike tilfeller henviser departementet også til § 16 tredje ledd. Med hjemmel i § 16 første ledd nr. 2, jf. tredje ledd, har departementet f.eks. godtatt avstamningsendingen -evna for østeuropeiske kvinner. 178

3.8.3.3 Ektefelles fornavn som mellomnavn

Det er ikke hjemmel i navneloven for å tillate ektefellens fornavn som mellomnavn bl.a. fordi navneloven § 16 første til tredje ledd ikke gir grunnlag for ekteskap som tilknytningsmoment. Unntak gjelder dersom det er kollisjon mellom domisilprinsippet og statsborgerprinsippet.

3.8.3.4 Spansk og portugisisk navneskikk

Barn av foreldre med spansk og portugisisk navnetradisjon kan ifølge Rundskriv G-150/91 (s. 39) få følgende mellomnavn ved melding til folkeregisteret:

"I medhold av navneloven § 17 tredje ledd, jfr. § 9 a første ledd nr. 5,

  1. barn av foreldre med navn etter spansk navnerett ved melding til folkeregisteret kan få siste del av en av foreldrenes to etternavn som mellomnavn.

  2. barn av foreldre med navn etter portugisisk navnerett ved melding til folkeregisteret kan få første del av en av foreldrenes to etternavn til mellomnavn."

3.8.4 Lovvalgsreglenes virkning for utlendinger

Lovvalgsreglene, nevnt under pkt. 3.7, medfører at personer med domisil i Norge kan få behandlet sin navnesak her, altså uavhengig av hvilket statsborgerskap vedkommende har. Motsatt kan personer uten domisil i Norge ikke få behandlet sin navnesak her. En utenlandsk statsborger med domisil i Norge kan dermed bare få avgjort sin navnesak etter statsborgerlandets regler dersom landet opererer med statsborgerprinsippet, se pkt. 3.7.2. Heller ikke norske statsborgere som tidligere har vært utenlandske statsborgere, eller norske statsborgere som har foreldre som er utenlandske statsborgere, kan få avgjort sin navnesak i Norge etter sitt tidligere statsborgerlands / foreldrenes statsborgerlands rett. 179

3.9 Saksbehandlingsreglene ved navn

3.9.1 Innledning

Regelverket om saksbehandlingen er både komplisert og vanskelig tilgjengelig. Arbeidsgruppen har vurdert å forsøke å fremstille dette på en enkel måte, men har isteden valgt en framstilling slik den framgår av loven og av rundskriv - og dermed slik reglene fremgår for publikum. Som det vil fremgå, er behovet for forenkling ganske åpenbart.

3.9.2 Særlig om part og klage, § 19 og § 21 andre ledd

3.9.2.1 Innledning

Av navneloven § 19 fremgår følgende:

"Nektar folkeregisteret eller den som døyper, eller vigselmannen eller fylkesmannen å godta melding om eit navn, eller om skifte, brigde eller stryking av eit namn, eller meiner nokon som ei godteken melding vedkjem, at ho burde vore avvist, kan spørsmålet klagast inn for departementet".

Dette betyr at både en nektet og innvilget melding eller søknad kan påklages. Navneloven § 21 andre ledd sier at kap. VI i forvaltningsloven 10. februar 1967 (fvl.) gjelder om klage og omgjøring av vedtak etter navneloven.

3.9.2.2 Hvem kan klage?

Etter fvl. § 28 første ledd kan enkeltvedtak "påklages av en part eller annen med rettslig klageinteresse". Som part regnes den som søker om bevilling til et navn og den som sender inn melding om valg av navn. 180 Barnets far/mor regnes også som part når det søkes om bevilling for et barn etter § 9 nr. 1, og nr. 2 når barnet bærer fars/mors slektsnavn. 181 Det vises for øvrig til pkt. 3.5 mht. hvem av foreldrene som anses som part når det gjelder endring av navn for barn. Dersom det gis bevilling til et slektsnavn, vil en bærer av navnet ikke være part i saken. Men vedkommende antas å ha rettslig klageinteresse, 182 og kan da klage over vedtaket. Det samme må antakelig gjelde i mellomnavnssaker, dvs. at de som har navnet som slektsnavn kan klage. 183 De som bare har navnet som mellomnavn, kan neppe anses å ha rettslig klageinteresse fordi mellomnavn ikke er rettsbeskyttet. 184 Når det gjelder fornavn, vil en som har navnet som slektsnavn, kunne klage under henvisning til § 15 nr. 2. 185 En som mener at fornavnet strider mot § 15 nr. 1, har neppe rettslig klageinteresse. 186

3.9.2.3 Til hvem kan det klages?

Etter navneloven § 19 er departementet klageinstans. Iht. delegasjon har fylkesmennene fått myndighet til å avgjøre klagesaker over vedtak som folkeregisteret, vigselsmannen og Statens ungdoms- og adopsjonskontor (SUAK) har fattet som første instans. Dette betyr at Justisdepartementet bare er ordinært klageorgan når fylkesmannen behandler navnesaker i første instans. 187 Fylkesmennene har nå dessuten alminnelig kompetanse til å behandle alle navnesaker i første instans, med unntak av bevillinger i medhold av § 9 a, som bare kan gis når slektsnavnet endres ved melding til folkeregisteret, jf. Rundskriv G-150/91, s. 3.

3.9.3 Særlig om omgjøring

3.9.3.1 Omgjøring etter § 21 første ledd

Etter bestemmelsen kan Justisdepartementet av eget tiltak trekke tilbake en navnebevilling når det er gått mindre enn tre måneder etter at bevillingen ble kunngjort iht. § 20. 188 Vilkåret er at nye opplysninger "syner at [bevillingen] ikkje burde vore gjeve". Etter § 21 andre ledd gjelder kap. VI om omgjøring i forvaltningsloven tilsvarende. I dette tilfellet er det særlig fvl. § 35 tredje ledd om omgjøring av vedtak uten klage som er relevant. I motsetning til hva som gjelder etter fvl. § 35 andre ledd, krever ikke § 21 at varsel om overprøving er sendt innen 3 uker etter at det ble sendt melding om vedtaket.

Nye opplysninger som kan gi grunnlag for omgjøring, kan være opplysninger som viser at tidligere gitt informasjon var ukorrekt, eller tilleggsopplysninger som stiller saken i et annet lys. 189 Nerdrum antar at omgjøring kan skje selv om det i og for seg ikke foreligger nye opplysninger, dersom en ny vurdering tilsier at bevilling ikke burde vært gitt. Austbø legger på den annen side til grunn at bestemmelsen neppe bør tolkes utvidende fordi den gir lengre frister enn den generelle fristen for omgjøring etter fvl. § 35 tredje ledd. 190

Omgjøring etter § 21 første ledd gjelder bare bevillinger. Dersom det offentlige av eget tiltak ønsker å omgjøre godtakelse av en såkalt melding, må dette skje etter reglene i fvl. § 35.

Forarbeidene til forvaltningsloven forutsetter at et navnevedtak skal kunne kalles tilbake - uavhengig av § 21 - når det lider av slike feil at det må anses som ugyldig og kan underkjennes av domstolene. 191 I slike tilfeller må tilbakekall kunne skje uten annen tidsbegrensning enn den som følger av søksmålsfristen.

3.9.3.2 Omgjøring etter klage, § 21 andre ledd

Et vedtak kan omgjøres selv om det ikke er påklaget. Spørsmålet om omgjøring kommer imidlertid ofte opp i forbindelse med at noen har klaget. Forvaltningslovens regler om omgjøring kommer da til anvendelse.

3.9.3.3 Omgjøring uten klage, § 21 andre ledd

Som nevnt ovenfor skal fylkesmannen behandle klagene over navnevedtakene som bl.a. folkeregistrene og vigselmannen har behandlet i første instans. Etter fvl. § 28, jf. navneloven § 21 andre ledd, kan klageinstansens vedtak som utgangspunkt ikke påklages videre. Det har imidlertid skjedd at departementet har blitt oppmerksom på forhold som har ført til at vedtaket i klagesaken har blitt omgjort av departementet etter fvl. § 35. Det har også skjedd når navneloven § 21 første ledd ikke kommer til anvendelse, f.eks. fordi det ikke er tale om en bevilling, men om en melding. Det skjer også at klageinstansen omgjør førsteinstansens vedtak etter fvl. § 35 uten at vedtaket er påklaget. Det vises til pkt. 3.9.2.1 ovenfor om forholdet mellom omgjøring etter navneloven og etter forvaltningsloven.

3.9.4 Slektsnavn

3.9.4.1 Første gangs navnevalg

Sykehuset sender melding om fødsel til det lokale folkeregisteret som igjen sender meldingen til Sentralkontoret for folkeregistrering. Sentralkontoret gir da barnet et fødselsnummer. Etter dette sender det lokale folkeregisteret ut skjemaet "Forespørsel om navnevalg" til den/dem som er foreldre. På skjemaet må foreldrene fylle ut barnets fornavn, slektsnavn og eventuelt mellomnavn. Skjemaet må returneres i utfylt stand til folkeregisteret senest når barnet fyller seks måneder, jf. § 2 andre punktum. Det er også lagt opp rutiner slik at folkeregisteret sender fødselsmelding til presten i det/de trossamfunn foreldrene tilhører. Dersom det velges slektsnavn i forbindelse med dåp, må foreldrene fylle ut blanketten "Melding om navn ved dåp" som videresendes av presten til folkeregisteret. Presten har ikke hjemmel til å fatte vedtak i disse sakene. 192 Meldingen til folkeregisteret er det rettsstiftende faktum. 193 Folkeregisteret må derfor ta standpunkt til navnevalget når det mottar navnemeldingen fra presten. Dersom presten ikke finner å kunne godkjenne et navn som velges i forbindelse med dåp, bør presten overlate avgjørelsen til folkeregisteret. 194 Hvis presten likevel ikke gjør dette, men fastholder at han/hun ikke kan godkjenne det valgte navnet, kan foreldrene bringe saken inn for fylkesmannen. 195 I de tilfellene foreldrene melder barnets navn direkte til folkeregisteret, sender folkeregisteret melding om navnevalget til det/de trossamfunn som har fått tilsendt fødselsmeldingen. 196 Dersom foreldrene velger et navn det ikke er adgang til, skal folkeregisteret nekte å godta navnet. Folkeregisterets vedtak kan påklages til fylkesmannen.

3.9.4.2 Adopsjon

Navneloven § 3 forutsetter at det organet som gir adopsjonsbevilling også skal fastslå barnets slektsnavn.

Statens ungdoms- og adopsjonskontor gir adopsjonsbevilling både for barn adoptert fra utlandet og fra Norge. Organet fastslår derfor barnets slektsnavn. 197 Fylkesmannen er klageinstans, samtidig som folkeregisteret også kan bringe saken inn for fylkesmannen.

I praksis settes det nye slektsnavnet alltid på selve adopsjonsbevillingen. 198 Adopsjonsbevillingen blir bl.a. sendt til folkeregisteret.

3.9.4.3 Vigsel

Etter § 4 tredje ledd skal det gis melding før vigsel foretas om hvilket navn ektefellene skal ha. Dette skjer i praksis ved utfylling av den egenerklæring alle brudefolk må gi. Vigselmannen skal kontrollere at det er valgt lovlig slektsnavn, og sende melding om vigselen til folkeregisteret. Dersom vigselmannen nekter å godta en melding om navneendring, kan brudefolkene påklage dette til fylkesmannen. Justisdepartementets Rundskriv G-150/91 nevner videre på s. 23:

"Dersom vigselmannen godtar et navn som er valgt i strid med navneloven, kan folkeregisteret som mottar vigselmelding, ta saken direkte opp med ektefellene og påpeke hvilken bestemmelse i navneloven navnet er valgt i strid med og be om at nytt lovlig navn blir valgt (innen 3 uker). Dersom det velges nytt lovlig navn, skal folkeregisteret underrette vigselmannen om dette. Dersom ektefellene ikke velger lovlig navn, skal folkeregisteret sende saken til fylkesmannen for avgjørelse etter § 19."

3.9.4.4 Endring av slektsnavn
3.9.4.4.1 Endringer etter § 9 a første ledd

Etter navneloven § 9 a første ledd kan noen navneendringer skje ved melding til folkeregisteret. Fylkesmannen er klageinstans.

Iht. § 9 a nr. 1 gjelder dette for det første navn man kan få etter § 9 nr. 1, dvs. slektsnavn en av foreldrene har eller har hatt, og som ikke er fått ved giftermål.

Etter § 9 a nr. 2 gjelder dette videre en av steforeldrenes slektsnavn når navnet ikke er fått ved giftermål, og vedkommende stefar/stemor samtykker.

Iht. § 9 a nr. 3 kan slektsnavn endres ved melding også for de navn man kan få etter § 9 nr. 3, dvs. det slektsnavnet en person hadde f.eks. som ugift.

Etter § 9 a. nr 4 kan slektsnavn som ikke er rettsbeskyttet, og som er oppført på liste utarbeidet i departementet, endres ved melding til folkeregisteret.

§ 9 a nr. 5 bestemmer at departementet kan fastsette at endring av slektsnavn i samsvar med navneloven, kan meldes til folkeregisteret. Iht. dette har departementet i Rundskriv G-150/91 (s. 39) bestemt at "[d]ersom en av ektefellene endrer et slektsnavn ved melding til folkeregisteret etter reglene i § 9 a nr. 1, vil den andre ektefellen samtidig kunne melde endring til samme navn etter § 9 a nr. 5. Det er en forutsetning at begge ektefellene melder navneendring samtidig. Begge ektefellene må underskrive meldingsblanketten".

3.9.4.4.2 Endringer utover første gangs navneendring, § 9 a andre ledd

Etter § 9 a andre ledd kan navneendring ved melding til folkeregisteret bare gis én gang. Ellers trengs bevilling fra "departementet". Justisdepartementet har som nevnt delegert kompetansen til fylkesmannen. Det betyr at fylkesmannen gir bevilling ved annen gangs navneendring, og at departementet er klageinstans.

3.9.4.4.3 Andre navneendringer

For andrenavneendringer enn de som er nevnt i § 9 a nr. 1 - 5, følger det av § 5 andre ledd at departementet gir bevilling. Justisdepartementet har delegert kompetansen til fylkesmannen slik at departementet er klageinstans.

3.9.4.5 Retting av slektsnavn

Etter Rundskriv G-150/91 s. 24, kan folkeregisteret foreta retting av slektsnavn. Dersom slektsnavnet er beskyttet, må det fremlegges attester som kan dokumentere at foreldre/ektefelle lovlig har navnet med en annen skrivemåte enn vedkommende står med i folkeregisteret, samt at vedkommende selv benytter den skrivemåten attesten viser.

3.9.4.6 Nylagete slektsnavn

Fylkesmannen fatter vedtak om å gi bevilling til nylagete slektsnavn. 199 Departementet er klageinstans.

3.9.5 Fornavn

3.9.5.1 Første gangs navnevalg

Etter navneloven § 14 skal valg av fornavn ved første gangs navnevalg meldes til folkeregisteret. Fylkesmannen er klageinstans. Det er folkeregisteret som i første instans skal avgjøre om det valgte navnet skal godkjennes eller ikke. Dette gjelder også når navnet velges i forbindelse med dåp. 200 Navnet må meldes senest når barnet fyller seks måneder, av de(n) som har foreldreansvaret. Når navnet velges i forbindelse med dåp, har den som døper barnet plikt til å sende melding om navnevalget så snart barnet er døpt. 201

3.9.5.2 Adopsjon

Departementet har delegert kompetansen etter § 17 første ledd til å skifte, endre eller stryke fornavn til Statens ungdoms- og adopsjonskontor. 202 Fylkesmannen er klageinstans. Folkeregisteret kan også bringe saken inn for fylkesmannen, jf. ovenfor. Delegasjonen er begrenset til navneendring i forbindelse med de adopsjonsbevillinger adopsjonskontoret gir. 203

Det følger riktignok av § 17 andre ledd at fylkesmannen gir bevilling når noen i forbindelse med adopsjon vil "skifta, brigda eller stryka" fornavn eller mellomnavn etter § 16 første ledd. Imidlertid gir Statens ungdoms- og adopsjonskontor fra 1. desember 1999 både adopsjonsbevillinger for barn adoptert fra utlandet og fra Norge. Før dette tidspunktet ga fylkesmannen adopsjonsbevilling for barn adoptert fra Norge. Det er ikke fattet noen delegasjonsvedtak av departementet etter dette tidspunktet. Arbeidsgruppen antar imidlertid at delegasjonen til adopsjonskontoret inntatt i Rundskriv G-150/91, s. 23, gjelder for alle adopsjonsbevillinger som adopsjonskontoret gir. Det vil si at adopsjonskontoret fra 1. desember 1999 har kompetanse til å skifte, endre eller stryke fornavn også for barn adoptert i Norge.

3.9.5.3 Endring og stryking av fornavn, § 17 tredje ledd

Etter § 17 første ledd gir departementet bevilling til å endre eller stryke fornavn. Etter § 17 tredje ledd gis § 9 a nr. 5 tilsvarende anvendelse på fornavn. § 9 a nr. 5 sier at departementet kan fastsette at endring av slektsnavn (les her: fornavn) kan skje ved melding til folkeregisteret. Departementet har bestemt at fornavn kan endres eller strykes ved melding til folkeregisteret. 204 Dette betyr at fylkesmannen er klageinstans.

3.9.5.4 Endring utover første gangs navneendring

Som vist ovenfor kan navneendring bare meldes en gang til folkeregisteret, § 9 a andre ledd, jf. § 17 tredje ledd. Bestemmelsen sier at det ellers trengs bevilling fra departementet. Departementet har delegert kompetansen til fylkesmannen. Dette betyr at ved annen gangs navneendring må søknad sendes fylkesmannen. Departementet er klageinstans.

3.9.6 Mellomnavn

3.9.6.1 Mellomnavn etter § 16 nr. 1 og nr. 2, se § 16 andre ledd

Etter § 16 andre ledd skal valg av mellomnavn nevnt i § 16 nr. 1 og nr. 2 meldes til folkeregisteret sammen med fornavnet ved første gangs navnevalg. Fylkesmannen er klageinstans. For øvrig vises det til pkt. 3.9.3.1.

3.9.6.2 Adopsjon, § 16 nr. 3, se § 16 andre ledd

Etter § 16 andre ledd skal valg av mellomnavn nevnt i § 16 nr. 3 (bl.a. adoptivbarnets tidl. slektsnavn) meldes til fylkesmannen. Etter § 17 andre ledd gir fylkesmannen bevilling når et adoptivbarn skal "skifte, brigda eller stryka" mellomnavn.

Departementet har delegert kompetansen etter § 17 første ledd til Statens ungdoms- og adopsjonskontor også for å skifte, endre eller stryke mellomnavn. 205 Som nevnt ovenfor antar arbeidsgruppen at fra 1. desember 1999 gjelder kompetansen også barn adoptert i Norge. Kompetansen omfatter bare mellomnavn etter § 16 første ledd. Fylkesmannen er klageinstans, samtidig som folkeregisteret også kan bringe saken inn for fylkesmannen, jf. ovenfor. Delegasjonen er begrenset til navneendring i forbindelse med de adopsjonsbevillinger adopsjonskontoret gir, jf. ovenfor.

3.9.6.3 Vigsel, § 16 nr. 4, se § 16 andre ledd

Etter § 16 andre ledd skal valg av mellomnavn nevnt i § 16 nr. 4 meldes til vigselsmannen. Fylkesmannen er klageinstans. Ellers gjelder det samme som nevnt ovenfor under pkt. 3.9.4.3.

3.9.6.4 Mellomnavn etter § 16 tredje ledd, se § 17 tredje ledd

Etter navneloven § 16 tredje ledd kan departementet gi bevilling til mellomnavn en søker har "særskilt tilknyting" til, enten gjennom slekt eller på annen måte. Departementet har med hjemmel i § 17 tredje ledd, jf. § 9 a nr. 5, bestemt at mellomnavn etter § 16 tredje ledd kan meldes til folkeregisteret i de tilfellene som nevnt ovenfor under pkt. 3.4.2.5, tredje setning. 206 Dette betyr at fylkesmannen er klageinstans.

For bevilling til andre mellomnavn etter § 16 tredje ledd, har departementet delegert kompetansen til fylkesmannen. 207 Dette betyr at departementet er klageinstans.

3.9.6.5 Stryking av mellomnavn, § 17 tredje ledd

Departementet har også bestemt at mellomnavn kan strykes ved melding til folkeregisteret. 208

3.9.6.6 Endring utover første gangs navneendring

Her gjelder det samme som i pkt. 3.9.4.4.

3.10 Særlig om valg av navn for fosterbarn

Rundskriv G-150/91, s. 49, nevner følgende om valg av navn for fosterbarn:

"Dersom et nyfødt barn plasseres i fosterhjem, kan ikke fosterforeldrene velge fornavn for barnet uten at den/de som har foreldreansvaret har samtykket i navnevalget. Fosterforeldrene kan ikke under noen omstendighet "velge" sitt eget slektsnavn for et fosterbarn. Det må eventuelt sendes søknad til fylkesmannen om bevilling til fosterforeldrenes slektsnavn.

Folkeregisteret sender navnevalgskjema til [...] foreldrene/moren selv om barnet er plassert i fosterhjem, bl.a. fordi det er den/de som har foreldreansvaret som skal velge navn [...].

Det hender imidlertid at den/de som har foreldreansvaret, ikke v i l melde fornavn for barnet når det er plassert i fosterhjem. Sosialkontoret må da av hensyn til barnet påse at det blir valgt fornavn. Dette kan eventuelt gjøres ved at det oppnevnes hjelpeverge, jfr. vergemålsloven § 16."

3.11 Kunngjøring, § 20

Etter bestemmelsen skal navnebevillinger i utgangspunktet kunngjøres i Norsk lysingsblad. Departementet kan la være å kunngjøre fornavn og mellomnavn. "[N]år særlege grunnar er for det", kan også kunngjøring av slektsnavn falle bort. Departementet har bestemt at det ikke er nødvendig med kunngjøring av bevilling til fornavn og mellomnavn og bevilling til slektsnavn etter navneloven § 7 første ledd, § 9 nr. 1, 2, 3 og 5. 209 Kunngjøring bør bare unntaksvis unnlates i andre tilfelle, f.eks. når kunngjøring antas å ville medføre en belastning for vedkommende, og det ikke kan antas å være særlige hensyn som tilsier at kunngjøring likevel blir foretatt. 210

3.12 Søksmålsadgang, § 22

3.12.1 Innledning

§ 22 gir regler om adgang til å prøve et vedtak i en navnesak for domstolene. Bestemmelsen er imidlertid ikke nødvendig som hjemmel for søksmålsadgang. Prinsippet om domstolenes rett til å prøve forvaltningsvedtak, ville hatt gyldighet også for navnesaker, uavhengig av § 22. 211 Bortsett fra tidsfristen ville det som fremgår av bestemmelsen uansett vært gjeldende rett. 212

3.12.2 Frist for søksmål

Bestemmelsens selvstendige betydning ligger i at den stiller opp en frist på fem år for å anlegge søksmål. Rimelighet tilsier at vedkommende som har fått det nye navnet, bør ha sikkerhet for å beholde navnet i alle fall etter såpass lang tid. Fristen løper fra bevillingen eller meldingen er kunngjort. Dersom bevillingen eller meldingen ikke er kunngjort, gjelder ingen søksmålsfrist. 213 Etter tvistemålsloven 13. august 1915 nr. 6 § 437 andre ledd kan vedkommende forvaltningsorgan bestemme at eventuelle søksmål må reises innen seks måneder etter at vedtak om nærmere angitt fristfastsetting kom fram til vedkommende part. Den spesielle fristen i navneloven § 22 kan ikke være til hinder for at det fastsettes frist etter tvistemålsloven § 437. 214 For å ha gyldighet må en fristfastsetting etter tvistemålsloven § 437 være rettet direkte til den som vil reise søksmål. 215

3.12.3 Hvem kan reise søksmål?

En som "[m]einer at namneretten hans er krenkt av eit løyve eller ei melding", kan reise søksmål etter § 22. Bestemmelsen antas stort sett å kreve det samme som ligger i tvistemålslovens begrep "rettslig interesse", jf. dens § 54. Det er ikke noe som tyder på at det har vært meningen å gi navnelovens § 22 noe annet innhold enn dette. 216

Den som har klagerett har også rett til å reise søksmål. 217 Som nevnt ovenfor, vil en som allerede bærer et slektsnavn som det gis slektsnavns- eller mellomnavnsbevilling til, ha klagerett. De som bare har navnet som mellomnavn har neppe klagerett. Når det gjelder fornavn, vil en som har navnet som slektsnavn, kunne klage under henvisning til § 15 nr. 2. En som mener at fornavnet strider mot § 15 nr. 1, har neppe klagerett. Også avslag må kunne prøves for domstolene. Dette følger ikke av § 22, men bygger på det alminnelige prinsipp om domstolsprøving av forvaltningsvedtak. Her kan bare parten i navnesaken reise søksmål. 218 § 22 gjelder bare personnavn og kan derfor ikke brukes ved søksmål om bruk av et slektsnavn som varemerke, navn på forening e.l. 219

3.12.4 Hvem skal søksmål reises mot?

Dersom saken gjelder avslag på navnesøknad, må søksmålet reises mot staten. 220 Den som mener at en navnemelding uriktig er blitt godkjent, eller at en navnebevilling ikke skulle vært gitt, kan også reise søksmål mot staten og påstå godkjennelsen/bevillingen ugyldig. 221 Det er imidlertid mer praktisk at søksmålet reises mot den som har fått navnebevillingen, fordi påstanden da kan gå ut på at vedkommende ikke har rett til navnet. En ev. dom vil da ha rettskraft også overfor den bevillingen gjelder. 222 Dersom det bare reises søksmål mot staten, og dommen går ut på at navnebevillingen er ugyldig, kreves det at forvaltningen senere omgjør vedtaket, for at dommen skal få reell rettsvirkning overfor den som fikk bevillingen. 223

3.12.5 Hva kan prøves av domstolene?

Domstolene kan prøve om de konkrete vilkårene loven stiller er oppfylt, f.eks. vilkårene i § 9 nr. 1. Retten kan videre prøve mer skjønnsmessige vilkår, f.eks. om et navn hører til de mer vanlige, jf. § 7 første ledd, og om søkeren har særskilt tilknytning til navnet, jf. § 9 nr. 6. 224

3.13 Forbud og straff

3.13.1 Navneloven § 23

§ 23 fastslår at ingen må bruke navn som man ikke har rett til etter navneloven.

Direkte regulerer bestemmelsen bare bruken av navn man ikke har rett til. Den uttaler seg ikke om hvorvidt man har plikt til å bruke sitt fulle navn. Omfanget av denne plikten må ifølge Nerdrum utledes av alminnelige navnerettslige prinsipper. 225 Austbø uttaler seg i retning av at plikten følger indirekte av § 23, 226 og at alle navn i alle fall må tas med hvis man blir bedt om det - også alle fornavn og mellomnavn. 227 Ellers mener hun at slektsnavnet alltid må brukes fullt ut, 228 samt at fornavn også må brukes, men at det er nok med ett av disse. 229 Selv om ingen har plikt til å bruke mellomnavn, omfatter imidlertid forbudet mot å bruke uriktig navn også mellomnavn. 230

Etter ordlyden favner forbudet i § 23 vidt. Riktig navn må brukes overfor offentlige myndigheter, skoler, sykehus, m.v. 231 Det bør også brukes riktig navn ved kontrakter mellom private. 232 Det antas imidlertid at § 23 ikke forbyr bruk av kjælenavn. Slike navn må også i en viss grad kunne brukes i offentlig omtale og opptreden. 233 Det er en flytende overgang fra kjælenavn til kunstnernavn. Det er antatt at også en kunstner kan bruke et annet navn enn sitt egentlige i offentlig omtale og opptreden. 234 Kunstnernavnet må også kunne brukes ved kontrakter som kunstner, kvittering for honorar og ved oppføring i telefonkatalogen. 235

§ 23 andre punktum sier at ingen uten hjemmel i navneloven kan skifte skrivemåte på et lovlig navn. Passusen er overflødig ved siden av første punktum, men ble tatt med for tydelighets skyld. 236 Endring av skrivemåten anses som endring til nytt navn. Selv den minste forandring av skrivemåten er ikke tillatt, på tross av at slike endringer ofte er kurante. 237 Etter departementets praksis kan folkeregisteret foreta retting av skrivemåten av slektsnavn dersom det fremlegges attester som viser at ektefelle/foreldre lovlig har navnet med denne skrivemåten og vedkommende selv benytter skrivemåten. Er navnet med den ønskede skrivemåten et ikke rettsbeskyttet slektsnavn, bør retting kunne foretas uten nærmere undersøkelser. 238

3.13.2 Straffeloven § 337

Det står i straffeloven 22. mai 1902 nr. 10 § 337 at "[m]ed bøter straffes den som for seg selv eller sine barn bruker navn i strid med lov". Bestemmelsen supplerer navneloven § 23, 239 "Bruke" rammer såvel det å ta i bruk et navn som man ikke har rett til, som den videre bruken. 240 Dette innebærer at foreldelse ikke begynner å løpe så lenge den ulovlige bruken varer, jf. straffeloven § 68 første ledd. Bestemmelsen rammer ikke manglende bruk av fullt navn. 241 Påtalen er ubetinget offentlig, jf. straffeloven § 77. Skyldkravet er forsett, jf. straffeloven § 40 første ledd.

Det kan tenkes at en person bruker et navn som vedkommende ikke søkt om. Personen ville imidlertid fått innvilget navnet ved f.eks. melding, fordi det dreier seg om et slektsnavn som ikke er rettsbeskyttet. Det er ikke klart om slik bruk rammes av bestemmelsen, eller om den bare tar sikte på de tilfellene der personen etter navnelovens materielle regler ikke ville fått innvilget navnet. På den annen side utfyller bestemmelsen navneloven § 23 som også forbyr "bruk". Arbeidsgruppen antar at "bruk" i § 337 må tolkes på samme måte som i navneloven § 23. Dette betyr at den bruken som er ulovlig etter en tolking av § 23, rammes av straffebestemmelsen. Bestemmelsen antas å ha liten praktisk betydning.

3.13.3 Straffeloven § 339 nr. 1

Etter denne bestemmelsen er det straffbart å unnlate å "give lovbefalet Anmeldelse eller lovbefalede Oplysninger til offentlig Myndighed". Brudd på meldeplikten om fornavn etter navneloven § 14 vil kunne straffes etter bestemmelsen. 242 Anmeldelse til politiet skjer svært sjelden, og slike saker har bare rent unntaksvis endt med bøteleggelse. 243 Det er ikke et krav etter straffeloven § 339 at det foreligger privat påtalebegjæring og/eller allmenne hensyn. Påtalen er ubetinget offentlig, jf. straffeloven § 77. Det hender at barn blir stående registrert i folkeregisteret uten fornavn i flere år. 244 Skyldkravet er uaktsomhet, jf. straffeloven § 40 andre ledd.

3.13.4 Straffeloven § 333

Bestemmelsen rammer bl.a. nektelse av å oppgi navn eller oppgivelse av falsk navn overfor politi og annen offentlig myndighet. Etter politiloven 4.august 1995 nr. 53 § 8 første ledd nr. 3 kan politiet innbringe den som ikke oppgir navn når politiet forlanger det, eller som gir opplysninger om navnet som det er grunn til å tvile på riktigheten av.

3.13.5 Straffeloven § 215

Etter denne bestemmelsens annet alternativ er det straffbart å søke å "tilvende seg selv eller andre en falsk Familiestand". Dette kan skje ved å utgi seg selv eller andre for å høre til den annen familie. 245 Skyldkravet er forsett. I tillegg kreves at den forsettlige handlingen er begått i rettsstridig hensikt. Hensikten er rettsstridig når gjerningspersonen er seg bevisst at han/hun gjør urett og foruretter noen. 246 Arbeidsgruppen antar at også det å oppgi en annen persons navn, kan rammes av bestemmelsen.

3.14 Forholdet til andre land, § 24

Bestemmelsen gir hjemmel for å inngå avtaler med fremmede stater om hvilke navnerettslige regler som skal gjelde for norske borgere bosatt i andre land og vice versa. Den gir også hjemmel for å inngå avtaler med andre land om rettsvern her i landet for slektsnavn som er i bruk i utlandet. Slike avtaler er ikke inngått.

Sverige, Danmark og Finland bygger på domisilprinsippet. Før øvrig vises det til pkt. 3.7 ovenfor og kap. 5 nedenfor.

3.15 Slektsnavnløse, § 25

Bestemmelsen inneholder regler for den som ikke har fått slektsnavn ved fødselen. Den har liten praktisk betydning i dag. 247 Ved innføringen av navneloven av 1923 ble det bestemt at det skulle velges fast slektsnavn for alle barn. Det er derfor bare personer født før 1923 som eventuelt ikke har fått slektsnavn, men bare etternavn. De navn som etter loven av 1923 kunne velges som slektsnavn, kan etter bestemmelsen fortsatt velges som slektsnavn av de som ikke har slektsnavn. I bestemmelsens andre ledd slås det fast at dersom noen er skrevet inn i folkeregisteret med et slikt navn, vil vedkommende få dette navnet som slektsnavn.

3.16 Uriktig registrert slektsnavn, § 26

Bestemmelsen legaliserer uriktig registrerte slektsnavn som har blitt registrert i folkeregisteret før 1. januar 1947. Om bruk av slektsnavn før dette tidspunkt, se ovenfor om § 9 nr. 5. Nevnte dato og år ble valgt som skjæringstidspunkt fordi folkeregistre først ble opprettet i alle landets kommuner pr. 31. desember 1946, og fordi tidsrommet bakover i tiden ble ansett som passende, dvs. noe over 30 år fra det tidspunkt lovbestemmelsen trådte i kraft. 248 Bestemmelsen omfatter også den som utleder navnerett fra en som har vært registrert slik som nevnt.

Det er ikke stilt noe krav om at vedkommende har vært i god tro mht. navnets lovlighet. Det er heller ikke et krav at vedkommende har brukt det registrerte navnet.

Særlige problemer oppstår overfor dem som har vært registrert med et navn fra før 1947, men senere har fått dette rettet av myndighetene. Departementet har ment at det vil virke urimelig om ikke disse skulle kunne ta tilbake det opprinnelige registrerte slektsnavnet, og har derfor lagt til grunn at disse bør kunne få bevilling til navnet etter § 9 nr. 6. 249 Austbø mener departementets uttalelse neppe bør forstås slik at alle som faller inn under denne kategorien, nærmest har krav på bevilling. Søkerens tilknytning til navnet bør vurderes konkret. 250

3.17 Hevd av slektsnavn, § 27

Bestemmelsen får bare anvendelse på personer født før tidlig i 1905 fordi bare bruk etter fylte 18 år kan medregnes, og bruken må ha startet før 9. februar 1923. Bestemmelsen har derfor liten betydning i dag. 251

3.18 Gebyr

Etter 1. april 1984 har det ikke vært krevd gebyr for navnebevillinger.

3.19 Fullmakt til å gi forskrifter, § 28

Kongens myndighet til å gi forskrifter er ved kgl. res. 13. november 1964 delegert til Justisdepartementet. Departementet har ikke gitt forskrifter, men gitt følgende rundskriv og generelle brev som gjelder i dag: Rundskriv G-150/91, brev 23. oktober 1997, Rundskriv G-36/98 og Rundskriv G-81/99.

4 Historikk

4.1 Utviklingen fram til navneloven av 1964 252

4.1.1 Faktisk utvikling

4.1.1.1 Tilnavn, etternavn, slektsnavn o.a.
4.1.1.1.1 Slektsnavns- og tilnavnsskikker fram til 1700-tallet

Fra de tidligste tider kjenner vi til at folk hadde ett navn, og ofte et tilnavn i tillegg.

Tilnavn er personkarakteriserende navn, gjerne knyttet til sted eller yrkestittel. Når en familie eller slekt går over til å bruke et tilnavn om seg selv, kan det vanligvis regnes som slektsnavn. Slektsnavn (og familienavn) viser derfor til felles navn på medlemmer i en familie eller slekt. Navnene er vanligvis arvelige.

Tilnavnet har enten blitt brukt alene eller i tillegg til det første navnet, og har paralleller i dagens kjæle- og kallenavn og forskjellige typer slektsnavn. Noen ganger er tilnavnene også brukt om ekte patronym. Patronym er som vist tidligere farens eller en av forfedrenes navn brukt etter fornavnet, oftest med en ending, som tilsvarer sønn eller datter.

Ekte patronym, også kalt primærpatronym, er dannet av farens fornavn, oftest med et tillegg (farens navn + -sønn eller -datter), og forener ofte en søskenflokk. Termen metronym viser tilsvarende til morens navn. Sekundærpatronym, eller stivnet eller arvelig patronym, er opprinnelig ekte patronym som har blitt arvelige og dermed slektsnavn, f.eks. sen-navn.

Gjennom hele den nedskrevne historien kjenner vi til tilnavn. Fra sagatiden kjenner vi bl.a. tilnavn som kunne peke på avstammingen (Olav Haraldsson, sønn av Harald), på bostedet (Hårek på Tjøtta), hvor man kom fra (Harald Grenski, fra Grenland), på yrket (Sigvat Skald), på egenskaper (Olav Digre, Olav den hellige) eller på en hendelse (Asbjørn Selsbane). Slike navn ble dels brukt av dem selv, dels bare av andre, og dels bare etter døden. Et eksempel på et tilnavn som ble brukt om igjen, gjelder sønnen til Tore Hunds sønnedatter, som het Sigurd Hund. 253

I sagatiden fantes det slektsbetegnelser som ikke regnes som vanlige tilnavn eller slektsnavn, som Ynglingeætta, Bjarkøyætta og Hårfagreætta.

Fram til 1500-tallet var det svært sjelden at tilnavn gikk i arv. På 1300-, 1400- og 1500-tallet kan ca. 40 tilnavn i stormannsslekter ha fungert som slektsnavn, f.eks. Darre og Bolt. Stort sett gikk disse ut av bruk etter få generasjoner.

De første tegn til en litt mer utbredt bruk av slektsnavn i Norge kom først da adelsslekter tok navn på 1600- og 1700-tallet, f.eks. etter skjoldmerket, som Skaktavl (sjakkbrett) og Galtung (villsvin i skjoldmerket; het Galte før adlingen), eller av det tidligere navnet, som Werenskiold av Wernersen. 254

På 16-1700-tallet ble det vanlig at tilnavn også gikk i arv som slektsnavn i høyere sosiale lag og blant militære. Oftest var det utenlandske navn, særlig fra dansk og tysk. De ble brukt blant innvandrede embetsmenn, håndverkere og handelsmenn, men også av nordmenn som hadde vært i Danmark eller i utlandet ellers pga. utdanning eller militærtjeneste. Det kunne være stedsnavn (Astrup, Cappelen og Angell), innbyggernavn dannet av stedsnavn (Holst, Friis og Beyer), yrkesnavn (Møller, Müller, Bødtker, Fleischer, Meyer og Richter), tyske patronymer (tilsvarende sen-navn; Martens, Pavels og Irgens), egenskapsnavn (Lange og Rasch). Det ble også laget rene fantasinavn, f.eks. hentet fra plante- og dyreliv (Birch og Bøgh), fra årstidene (Høst, Sommer og Winther) og fra fargeskalaen (Brun). Enkelte navn ble oversatt til latin, f.eks. Arctander (nordmann/nordlending) og Ursin (bjørn).

4.1.1.1.2 På landsbygda, fram til omkring 1900

Fram til slutten av 1800-tallet var det vanlig at folk på landsbygda ikke hadde faste slektsnavn. I skrift ble det brukt personlige etternavn, som patronym eller gårdsnavn.

I de mest formelle dokumentene (f.eks. folketellinger, kirkebøker og rettsdokumenter) ble folk alt fra 1500-tallet registrert med patronymer som etter- eller tilnavn, og med gårdsnavn (sammen med preposisjon i deler av landet) som adresse eller navn på eiendom. Men i mer uoffisielle dokumenter og i skatteregnskap ble folk ofte isteden ført opp med bare fornavn og gårdsnavn uten patronym. 255

En undersøkelse av etternavnsbruk i utvalgte landkommuner på Sør- og Vestlandet i 1801-folketellingen viste en forekomst på 2,2 % faste slektsnavn. Faste slektsnavn var oftest utenlandske navn brukt i høyere sosiale lag. Det samme gjaldt i byene på denne tiden. 256

Gjennom flere hundre år og til et stykke utpå 1900-tallet var det vanlig med muntlig bruk av tilnavn på landsbygda de fleste steder i landet. Det kunne være former med gårdsnavnet (Bakke-Per, Nils (i) Bakken), farens fornavn framfor fornavnet (Sjur-Ola), et patronym etter fornavnet (Per Hanså, Eli Hansdåt o.lign.; helst Trøndelag og nordover), betegnelser for yrke (Per Smed) eller egenskaper (Blind-Anders). Det var først og fremst denne navnebruken folk kjente til og brukte, ikke den som ble skriftfestet. 257

4.1.1.1.3 I byene

Bruken av faste slektsnavn begynte først i byene og helst i høyere sosiale lag. Den økte fra 1500-tallet. Slektsnavnsskikken i byene fram til rundt år 1900 kjenner vi bare gjennom noen få lokale undersøkelser.

På slutten av 1600-tallet hadde ca. ¼ av befolkningen i Bergen slektsnavn, særlig tyske slektsnavn. Mange av dem forsvant senere, og alle har sannsynligvis ikke vært overført mellom generasjoner som faste slektsnavn. Resten av befolkningen (dvs. ¾), var ført opp uten noe etternavn. 258

Tidlig på 1800-tallet hadde knapt 4/10 av befolkningen i Bergen og vel ¼ i Kristiansand og Fredrikstad faste slektsnavn. Mange av navnene ble likevel ikke fast etablert for flere generasjoner. De fleste navnene i disse byene var utenlandske og helst tyske, men det var også noen få norske gårds- eller stedsnavn og sen-navn. Resten av befolkningen var enten registrert med ekte patronym, eller de var ikke ført opp med etternavn. 259

I 1865 var det nær 95 % faste slektsnavn i Trondheim. 15-20 % av alle navn var arvelige sen-navn, og knapt 80 % hadde andre faste slektsnavn. 260 I Fredrikstad hadde vel halvparten faste slektsnavn, noenlunde likt fordelt mellom sen-navn og andre. 261 I Tromsø var det 31 % faste slektsnavn blant kvinnene, fordelt likt på sen-navn og andre. 262 Rundt år 1900 hadde byboerne stort sett faste slektsnavn. Mange hadde nok ekte patronym som til slutt ofte ble faste slektsnavn for menn og ugifte kvinner. Ekte patronymer forsvant vanligvis for gifte kvinner.

4.1.1.1.4 Sen-navn fra 1800-tallet og utover

Under den store flyttingen til byene utover 1800-tallet tok folk i bruk sen-navn som faste slektsnavn, gjerne etter deres egne patronym, altså farens navn med sen-ending. Denne faste sen-navn-bruken ser vi, som det går fram ovenfor, begynnelsen til i 1865-tellingen. Slike navn skjulte tilhørighet til bygdene og gjorde dem til byboere i navnet. Dessuten fulgte det mønsteret i Danmark.

Veksten i bruken av faste sen-navn fra 1865 og fram til 1900 i Oslo, Bergen, Trondheim og Tromsø tilsvarte sannsynligvis nokså nær veksten i innbyggertallet. 263

Sen-navn var sannsynligvis på sitt mest utbredte som faste slektsnavn rundt år 1900, bl.a. med rundt 50 % i Oslo, Bergen, Trondheim og Tromsø. 264 I disse byene var Olsen mest i bruk, med 4-7 %, og Hansen deretter med 2-5 %. 265

Etter ca. 1900 har antakelig antallet bærere av sen-navn i de store byene vært stabilt noen steder og sunket litt andre steder. Andre navn har økt med innflyttingen. Dette gjelder særlig slektsnavn av gårds- og stedsnavn. 266 Andelen sen-navn i Trondheim ser ut til å gått ned fra 45-50 % i 1900 til ca. 30 % i 1910. 267 I Bergen ser andelen ut til å være halvert mellom 1900 og 1940. 268

Fordi vi ikke har tall for hele landet, kan vi ikke slå fast i hvilken grad de store navneendringene i byene etter århundreskiftet, skyldes at folk har sluttet å ta sen-navn, byttet navn av andre grunner eller flyttet ut av byene. Det er mest sannsynlig en kombinasjon. Dessuten skiftet bruken ofte fra dokument til dokument for samme person, enten pga. brukernes veksling eller upresise normer for registrering. Til tross for denne usikkerheten går de samme tendensene igjen for vekst og fall av sen-navn-bruken i de kildene som er undersøkt her.

En viktig kilde for navnebruk i byene er adressebøkene, som ble utgitt for mange av de store byene fra midten eller slutten av 1800-tallet og fram til midten av 1900-tallet. De inneholdt gjerne opplysninger om familiefedre og enslige over myndig alder. Av adressebøkene for de store byene kan vi se at Olsen var klart mest brukt i år 1900, og at Olsen-navnet har opplevd mest frafall etterpå.

Den første landsdekkende tellingen fra rundt 1975 viser disse forekomstene av de vanligste sen-navnene:

74 808 Hansen, 68 761 Olsen og 63 872 Johansen. 269

Pr. 1. januar 2000 var tallene:

61 433 Hansen, 56 555 Olsen og 56 012 Johansen. 270

Hvert av de to-tre vanligste sen-navnene bæres nå av 1,3 - 1,4 % av befolkningen. I de fleste fylkene ligger andelen mellom 1,0 og 1,5 %. Forskjeller mellom by og land har i stor grad jevnet seg ut, mest sannsynlig pga. flytting, men nok også fordi ikke fastboende folk på landsbygda kan ha tatt sen-navn. Fylket Sogn og Fjordane med 0,4 Olsen og de tre Nord-Norge-fylkene der de tre vanligste sen-navnene bæres av mellom 3 og 4 %, skiller seg ut. 271 I de sistnevnte områdene kan eldre fordeling ha holdt seg forholdsvis godt pga. lite tilflytting.

24,8 % av hele befolkningen har sen-navn nå. I kap. 6 finnes ytterligere navnestatistikk.

4.1.1.1.5 Veksling mellom slektsnavn og etternavn på 1900-tallet

På bygdene rundt år 1900 ser man både overgang til bruk av gårdsnavn som slektsnavn og veksling i navnebruken for samme person.

En overgang fra skiftende patronym som etternavn til gårdsnavn som faste slektsnavn vises i de fleste typer offentlige dokumenter. En undersøkelse fra Frosta (i Sør-Trøndelag) viser at rundt ¾ ble registrert med fornavn og patronym eller bare med fornavn i 1900-folketellingen. I 1910 var dette tallet nede i ¼. Den øvrige delen av befolkningen var stort sett ført opp med gårdsnavn eller annet slektsnavn enn sen-navn i begge tellingene. I panteregisteret for samme sted er det imidlertid en større andel av gårdsnavn og en mindre andel av sen-navn, enn i folketellingene. 272 Undersøkelser av åtte andre sørnorske kommuner i 1900-folketellingen viser en andel av slektsnavn som ikke er sen-navn varierende fra kommune til kommune med mellom 7 og 60 %. 273

Opplysninger om slektsnavn i denne overgangsfasen, fra slutten av 1800-tallet og fram til 1930-åra, er svært usikre fordi folk flest og nedskriverne ikke har hatt presis oppfatning av hva som var slektsnavn. I 1910-tellingen for Frosta kommer antakelig slik uklarhet til uttrykk når over halvparten av befolkningen i én tellekrets var ført opp med patronym, mens nesten ingen hadde det i en annen krets. 274

Variasjon i etternavnsbruken for samme person kom helst til uttrykk i offentlig forvaltning som veksling mellom forskjellige sen-navn (etter far og tidligere forfedre), forskjellige gårds- og bruksnavn, og forskjellige skrivevarianter av samme navn. Dette forekom også i byene. 275 Veksling mellom gårds- eller andre stedsnavn som slektsnavn, kunne komme av flytting.

Navn etter større steder og grender var mest aktuelt når de flyttet bort fra bygda. Det var også mange som tok eller fikk etternavn etter en hovedgård, mens de hadde et uformelt daglig navn etter underbruket der de bodde. Et eksempel er en mann som sto ført opp som Flåm i folkeregisteret, men som selv brukte Melteig, etter plassen der han hadde vokst opp. Dette førte til en navnesak ved Voss Herradsrett på 1970-tallet. 276

Selv om yrkesbetegnelser lenge ble brukt som ikke faste tilnavn, ser det ikke ut til å ha vært tradisjon for danning av slektsnavn etter norske yrkestitler, slik det har vært vanlig i mange andre land.

Innføringen av faste slektsnavn foregikk gradvis. Helt fram til lovendringen i 1979 fantes det folk uten faste slektsnavn. Bruk av flere navn for samme person i offentlige registre var ikke uvanlig. 277 Manglende registrering i folkeregisteret eller kirkebøker av navn som ble brukt til daglig, kunne føre til tap av retten til navn som tidligere har vært brukt som "etternavn" i slekten. 278

4.1.1.1.6 Vekslende skrivemåter

Skrivemåtene i gårds- og stedsnavn fulgte gjerne danskspråklige skrifttradisjoner til langt utpå 1800-tallet, som Qvam, Wiig, Dahl, Lie, Moe, Myhr, Sexe, Semb og navneledd som Løv- og -tvedt. De offisielle navnene har blitt normert til former tilpasset norsk uttale i matriklene (skattelister for jordeiendommer) og i andre offentlige dokumenter, f.eks. Vik, Dal, Mo, Sem, Lauv- og -tveit. 279

Etternavn, og senere slektsnavn, fulgte eldre skriftlig navnebruk for gårds- og stedsnavn til tross for matrikkelrevisjonene og endring i norsk rettskriving (f.eks. Aa til Å). Folk fulgte i praksis helst embetsmenns (dvs. prester og lensmenn) skrivemåter. Uttale- og skriftform var nok helst oppfattet som to klart atskilte former. 280

Skrivemåtene kunne også lenge veksle for samme person, både på grunn av egne og nedskrivernes kunnskap, og kanskje som følge av vekslende ønsker. Bruken av former som skilte seg ut fra norsk rettskriving, kom nok i stor grad av at det var de kjente formene. Dessuten kunne det være praktisk å ha et navn som skilte seg ut, som Eyde og andre navn som kunne ha naturlig grunnlag i en eldre skriftvariant.

Resultatet vises i dagens slektsnavn. Pr. 1. desember 1993 281 fantes bl.a. disse forekomstene i den norske befolkningen: 1467 Mo og 6866 Moe; 106 Dal og 11 837 Dahl; 4489 Vik, 74 Vig, 50 Viig, 25 Viik, 20 Wig, 845 Wik, 1193 Wiig og 2249 Wiik; 208 Eeg, 441 Eek, 851 Eik og 565 Ek; 3786 Tveit og 1954 Tvedt. Vi ser at trenden ikke er entydig dansk- eller norskspråklig.

Sammensatte navn er ofte nyere og har hatt en svakere dansk skrifttradisjon. Mens det fins 643 Myhr og 30 Myr, er det i det samme registeret 77 ulike sammensatte navn som begynner på Myr og bare 19 som begynner på Myhr. 282

Aa ble endret til Å i 1917-rettskrivningen. Likevel fantes det 137 ulike slektsnavn i 1993 (alle typer opphav) som begynte med Å og 332 med Aa. Det var f.eks. 280 Ås og 5918 Aas. Et høyfrekvent eksempel med aa eller å inne i navnet var: 1401 Waage, 462 Vaage, 1205 Våge og 97 Wåge.

Variasjon i skrivemåten for sen-navn for samme familie har også forekommet i noen tiår ut på 1900-tallet, f.eks. Christensen og Kristensen, og Nielsen, Nilsen og Nilssen. I én utgave av en adressebok kunne det være mange flere Nielsen enn Nilsen, mens i en senere utgave er det mange flere Nilsen.

Den vekslende slektsnavnbruken som er beskrevet ovenfor, innebærer at det ofte er tilfeldig hvilke navn og hvilke former som er dokumentert skriftlig.

4.1.1.1.7 Navneskifte

Denne store nedgangen i bruken av sen-navn viser at folk i stor grad har ønsket seg og ønsker å bytte ut et sen-navn med et annet navn. Det er antakelig ønsket om navn som ikke var blant de vanligste, som har vært den viktigste grunnen. En argumentasjon for å bruke gårdsnavn som uttrykk for norsk navneskikk kan nok også har virket inn. En lavere andel sen-navn blant de vanligste mellomnavnene enn blant slektsnavnene, er antakelig uttrykk for at mange gjerne vil ha andre navn enn sen-navn, jf. kap. 6.

I 1923 ga Justisdepartementet bevilling til 303 slektsnavn, dvs. antall saker, ikke antall personer. Tidlig på 1960-tallet var det ca. 1000 saker hvert år. Fram til og med 1964 gjaldt navneendringene særlig nye navn (nylagete eller andre navn enn de man kunne ta etter hovedreglene), stefars eller pleieforeldres navn, og navn man faktisk brukte, men som var ulikt det som var innført i folkeregisteret. Det var også mange saker om ektefeller som ønsket å beholde slektsnavnet de hadde hatt som ugift. Pga. økende skilsmissehyppighet ble det etter hvert også mer aktuelt å ta tilbake navn fra før ekteskap. 283

Tidlig på 1980-tallet var det over 10 000 personer som fikk bevillinger årlig. Endring til ektefellers navn som ugifte er ikke med i tallene Antallet endringer har økt betydelig etter det, men da som hovedregel med enklere melding til folkeregistrene.

Under den voldsomme veksten i navneendringer de siste tiårene har de fleste navneendringene gjeldt kvinner og barn i forbindelse med oppløsning av ekteskap. 284 En stor andel av de bevillingene som nå blir gitt av fylkesmennene, gjelder innvandrere som vil endre navn. 285 De kan ha fått navn ved førstegangsregistrering, som ikke er i pakt med hjemlig tradisjon, ønskelig transkripsjonsmåte, eller som ikke er tjenlig her i landet.

I 1940-årene ble det utgitt to lister med slektsnavnsforslag, med til sammen ca. 3700 navn. 286 I 1960 var disse "for gode navns vedkommende faktisk oppbrukt". 287 Flertallet av forslagene finnes ikke som slektsnavn nå.

4.1.1.1.8 Kvinners etter- og slektsnavn

Til et stykke ut på 1800-tallet beholdt norske kvinner sine etter- eller slektsnavn hele livet. På landsbygda skiftet den muntlige bruken i noen grad etter bosted. I slike tilfeller kunne mann og kone ha samme stedsnavn som tilnavn i muntlig bruk.

På slutten av 1800-tallet ble det vanligere, særlig i byene, at kvinner tok menns slektsnavn i offisiell sammenheng. Det begynte i høyere sosiale lag. I Bergen og Kristiansand var 98 % av de gifte kvinnene registrert med oppvekstnavnet (pikenavnet) i 1801. I Fredrikstad hadde ingen kvinner tatt over mannens etternavn i 1801, mens vel halvparten av kvinnene som var gift med menn i høyeste sosialgruppe (mest kjøpmenn, embetsmenn og skippere) og knapt 1/6 blant arbeidere, hadde mannens etternavn i 1865. 288

I tiden rundt gjennomføringen av 1923-loven hadde det stort sett etablert seg praksis med at kvinnene tok mannens slektsnavn over store deler av landet, men minst på landsbygda.

4.1.1.2 Fornavn

Fornavn som ble brukt i sagatiden, tilsvarte ofte ett eller to kjente ord i språket, som navnene hadde som opphav (Sigfrid; seier + vakker). Men man regner med at sammenhengen mellom navnet og navnets betydning ble mindre viktig alt for tusen år siden.

Mange av sagatidens fornavn er i bruk i dag, dels i andre former (Øyvind/Even, Sigfrid/Sigrid/Siri). Mange kjente navn fra Nytestamentet og helgener ble tatt i bruk i hundreårene før reformasjonen, også med norske former, f.eks. Johannes/Jon, Peter/Per, Maria/Mari, Nikolaus/Nils og Katarina/Kari.

Kirkelige navn fortrengte eldre norske navn. Fra 1800-tallet har gjenopptaking av saganavn i opprinnelig form fortrengt varianter av saganavn og kirkelige navn.

Særlig fra slutten av 1800-tallet og framover har vi fått mye nytt navnetilfang, særlig fra svensk, dansk, tysk, fransk og engelsk. Fra midten av 1800-tallet fikk vi noe bruk av slektsnavn som fornavn. Selv om man sjelden har klart å påvise den konkrete inspirasjonskilden, kan det se ut til at prester, jordeiere, handelsmenn og statsministre kan ha vært inspirasjonskilder, f.eks. Monrad, Anker, Selmer og Sverdrup. Det kan se ut til at handelsslekter som Heitman, Bernhof og Heggelund, gjestgiverslekt som Pareli/Parelius, og eiendomsbesittere som Angel har inspirert langs kysten i nordlige Nordland og sørlige Troms, men at navnegiverne ikke ser ut til å tilhøre nærmiljøet. 289 Etter internasjonalt mønster ble det vanlig å lage jentenavn av guttenavn, og omvendt i noe mindre grad, f.eks. Petrina, Petra, Karenus og Agdar.

Oppkalling etter norske slektsnavn, idoloppkalling, avtok ganske raskt etter innføringen av 1923-loven. 290

Fra slutten av 1900-tallet har også navn fra innvandrerkulturer utenfor den vestlige verden, kommet i bruk. I 1999 var Mohammad, inkl. varianter, på 8.-plass blant nyfødte gutter i Oslo.

4.1.1.3 Mellomnavn

Opphavet til mellomnavn finner vi i ønsket om å gi ekstra navn i tillegg til vanlige fornavn og slektsnavn. De hadde status som en egen type fornavn fram til navneloven 1964, se nedenfor pkt. 4.1.2.3. Skikken kan se ut til å ha kommet parallelt med bruken av ekstra fornavn i høyere sosiale lag på 16-1700-tallet. Mellomnavn var helst slektsnavn fra tidligere slektsledd på begge sider, eller fra andre man ville ære.

I Bergen og Kristiansand er det registrert en begrenset bruk i høyere sosiale lag i 1801, helst av utenlandsk opphav, og mest sannsynlig hentet fra slekten. Bergenske slektsbøker viser stor variasjon i samme søskenflokk på 17- og 1800-tallet. Dette kan tyde på at man gikk ut over den nære slekten. 291

I Fredrikstad i 1801 var også omfanget svært begrenset, likt fordelt mellom patronymer og andre slektsnavn. Patronymene forekom helst i mellomsjiktet (håndverkere, funksjonærer) og var for det meste etterfulgt av et norsk stedsnavn. Andre slektsnavn som mellomnavn viste stor variasjon i samme søskenflokk, på samme måte som vanlige fornavn. Bare unntaksvis kom mellomnavnene fra morens slektsnavn. Navnene kom i mange familier til å gå i arv etter bestemte mønster I 1865 var mønsteret i Fredrikstad det samme, men med litt økt bruk. 292

Også fra andre kilder kjenner vi til at mellomnavn kunne hentes fra familien, fra venner (ofte fadderoppkalling) og kjente personer (idoloppkalling). I andre halvdel av 1800-tallet og fram til 1923-loven fantes det eksempler på at kjente personers eller slektningers slektsnavn ble tatt i bruk som mellomnavn, og dels brukt som fornavn til daglig, som f.eks. for Nordahl Rolfsen (Johan Nordahl Brun Rolfsen) og Nordahl Grieg (Johan Nordahl Brun Grieg). Dessuten kom mellomnavn i en del tilfeller til å bli første del av doble slektsnavn på 1700-, 1800- og tidlig på 1900-tallet.

Utviklingen av mellomnavn i dag er beskrevet i kap. 6. Termen mellomnavn kom i bruk på 1900-tallet, og kom altså inn i loven i 1964. Tidligere var den i bruk i lovkommentarene til bl.a. Lundh og Arnholm. 293

4.1.1.4 Nasjonale minoriteter
4.1.1.4.1 Samer og kvener

Kvener (finske innvandrere i Nord-Norge) og samer har hatt tradisjon med slektsnavn på egne språk i mange hundre år. Fra slutten av 1800-tallet har mange tatt i bruk norskspråklige slektsnavn. Påtvunget navneskifte som følge av offentlig lovgivning eller andre påbud har i liten grad latt seg dokumentere. Flere vitnemål tyder på at situasjonen likevel har vært opplevd slik. Folk har sannsynligvis helst skiftet navn pga. sosialt press og for å oppnå bedre behandling hos myndighetene, særlig fra midten av 1800-tallet. Norske navneformer er også ført inn i kirkebøkene dels av kirkelig sedvane, og kanskje uten bærernes kunnskap. Det kunne være skrivemåter tilpasset norsk uttale, oversettelser, norske plassnavn eller sen-navn med grunnlag i fedrenes navn. 294

Stikkprøver i de samiske kjerneområdene Karasjok og Kautokeino i 1900-tellingen viser at under 10 % var registrert bare med sen-navn. De fleste var registrert med et samisk slektsnavn, oftest i tillegg til et sen-navn.

Det forekommer at folk nå ønsker å ta tilbake samiske og kvenske (finske) slektsnavn. Disse kan være i bruk i andre slektsgrener eller familier, men samtidig ha vært ute av offisiell bruk i flere generasjoner blant egne forfedre. 295

Samer ble ført opp med norske fornavn i kirkebøker fra 16-1700-tallet. Gamle samiske navn gikk ut av offisiell bruk. Trass i dette ble samiske varianter av kirkelige og andre norske navn brukt muntlig. Fra 1970-årene har mange gitt barn offisielle samiske fornavn. 296

4.1.1.4.2 Skogfinner

Skogfinnene, dvs. finske innvandrere på Østlandet fra 1600-tallet, ble registrert med sine finske fornavn, som gjerne var varianter av kjente kirkelige navn. I tillegg ble de gjerne registrert med sen-navn, dvs. patronym etter farens fornavn. I tillegg kunne de, særlig i de eldste kildene, bli oppført med sine finske slektsnavn. Slektsnavnene var gått ut av offisiell bruk på 1800-tallet, og skogfinnene brukte patronym og norske (ev. finskinspirerte) gårdsnavn etter norsk skikk. De føyde seg inn i vanlig norsk slektsnavnsmønster.

De siste to-tre tiårene har finske fornavn blitt tatt i bruk for noen få nyfødte, særlig Heikki (m.) og Erkki (m.). Finske former har tradisjon som muntlig form selv om personene offisielt har hatt norske former. 297

De to-tre siste tiårene har noen også ønsket å ta i bruk gamle finske slektsnavn (storslektsnavn), både som mellom- og slektsnavn. 298 Ofte må det søkes flere hundre år tilbake i skriftlige kilder, og man kan ikke regne med at alle brukte navn er dokumentert skriftlig. Dette blir nå dokumentert gjennom igangværende prosjekt med slekts- og slektsnavnsforsking, helst av slektshistoriske grunner. 299 I noen grad finnes muntlig tradisjon fortsatt, blant annet gjennom kallenavn (tilnavn), som Viinikka-Per eller Viinikkan. Dette tilsvarer en muntlig navneskikk som er beskrevet for landet for øvrig, men med finsk innhold. Dessuten finnes navn med finsk opphav som er i bruk nå, f.eks. slektsnavnet Hytjanstorp fra det finske slektsnavnet Hyttiainen, og Peistorpet av Piesala og Piesainen. 300

4.1.1.4.3 Romanifolket (taterne/de reisende)

Romanifolket kom til Norden omkring 1500-tallet. De har offisielt hatt vanlige norske for- og slektsnavn gjennom hele 1900-tallet, gjerne sen-navn- og stedsnavntypen. Seg i mellom bruker de ofte storslektsnavn, som i enkelte tilfeller også blir brukt uoffisielt som mellomnavn i offentlige opptredener. Navn på barn, særlig slektsnavn, ble endret da de ble overført til fosterhjem i første halvdel av 1900-tallet. 301

4.1.1.4.4 Rom (sigøynere)

Rom (sigøynere) har trolig felles opphav med romanifolket. Den norske rom-gruppa kom til Norden fra midten av 1800-tallet. Eldre storslektnavn er i bruk, men noen har også etter eget ønske endret til et vanlig norsk slektsnavn. 302

4.1.2 Rettslig utvikling

4.1.2.1 Før navneloven av 1923

Navneforholdene var et område som ikke ble ansett regulert av rettsreglene. Fra 1814 ble det riktignok gitt navnebevillinger av Kongen, men det var uklart hvilken rettsvirkning slik bevilling hadde. Guttorm Hallager ga i 1895 ut boka " Om personnavne efter norsk og fremed Ret". Der konkluderte han at det ikke var noen privat navnerett i Norge. Året etter falt det imidlertid en høyesterettsdom som slo fast navneretten. Det var Aars-dommen, inntatt i Rt. 1896 s. 530. Etter råd fra en i familien Aars, tok en mann fra gården Årsrud etternavn Aars. Han hadde båret navnet i 40 år. Høyesterett fradømte han retten til å bære navnet. Dommen slo altså fast at det eksisterte en privat navnerett. I de følgende år kom det en rekke navnesaker for domstolene. Det ble slått fast at ikke alle slektsnavn nøt godt av det privatrettslige navnevern. Dette var forbeholdt navn som kjennetegnet medlemmene av en sluttet slektskrets.

4.1.2.2 Navneloven av 1923

Det ble i 1902 fremsatt en Odelstingsproposisjon (nr. 17 for 1901-02) med forslag til lov om slektsnavn. Imidlertid ble det ikke gjort mer med saken før i 1922, da det ble satt fram en ny proposisjon (nr. 12 for 1922). Denne proposisjonen ble tatt under behandling og førte til lov om personnavn 9. februar 1923. Et hovedpunkt for navneloven 1923 var å få innført en ordning med faste slektsnavn, men loven var formulert forsiktig. Den påla ingen direkte å ta seg slike navn, men ga visse regler som skulle hjelpe folk å skaffe seg dette. Det ble derfor gitt praktisk viktige regler om å kunne ta slektsnavn uten bevilling og om navnehevd. Loven ga også regler om navnebevilling. Dersom navnet hørte til de mindre utbredte, kunne bevilling bare gis med samtykke av samtlige bærere. Her bygget altså loven på det navnevernet domstolene hadde etablert. Det ble imidlertid også gitt regler om at rettsbeskyttete slektsnavn i visse tilfelle kunne tas ved bevilling dersom søkeren hadde en bestemt tilknytning til navnet. Det var også regler som innskrenket bevillingsadgangen slik at navneutviklingen kunne ledes på en forsvarlig måte.

Loven bestemte at alle personer født etter 1. juli 1923 automatisk fikk slektsnavn ved fødselen. Navnet ble i første rekke bestemt av avstamningen. Hvis barnet var født i ekteskap, fikk det farens navn. Hvis barnet var født utenfor ekteskap, kunne det velges mellom farens og morens navn. Adoptivbarn fikk adoptantens slektsnavn. Det kunne også bestemmes at barnet skulle beholde sitt eget slektsnavn eller bruke begge navnene i forening.

Hustruen fikk ved ekteskapet automatisk mannens navn. Hun kunne ta sitt slektsnavn som ugift foran slektsnavnet ervervet i ekteskap, på tilsvarende måte som mellomnavn i dag. Bare dersom "særlige grunner talte for dette", kunne kvinnen beholde slektsnavnet som ugift uten å ta mannens slektsnavn. Kvinnen måtte da være godt kjent under sitt opprinnelige slektsnavn, f.eks. som forretningsdrivende eller kunstner. Ved lovendring i 1949 ble det gitt generell adgang for hustruer til å beholde slektsnavnet som ugift. Da kunne enhver kvinne søke departementet om å få beholde slektsnavnet som ugift, men søknaden kunne først innvilges etter at ekteskapet var inngått. Ektemannen måtte også godkjenne at hun tok sitt slektsnavn som ugift.

Det var forbudt og straffbart å forandre navn for seg eller sine navn uten tillatelse fra offentlige myndigheter, jf. dagens § 337 i straffeloven. Det var også mulig å gå til søksmål dersom noen mente at navneretten til vedkommende var krenket. Det samme gjaldt når navnet var gitt ved bevilling. I så fall gjaldt en tidsfrist på 3 år for å reise sak.

Loven hadde også regler om fornavn, og la bl.a. ned forbud mot å bruke som fornavn navn som etter sin opprinnelse var et slektsnavn. Det kunne heller ikke velges fornavn som kunne bli til en byrde for barnet.

Uttrykket mellomnavn forekom ikke i lovens terminologi. Loven godtok likevel at barn kunne bruke mors pikenavn eller fars fornavn med ending som markerte slektskapet, foran slektsnavnet. Samme adgang hadde en gift kvinne mht. sitt pikenavn. Navnene ble imidlertid betegnet som fornavn.

4.1.2.3 Navneloven av 1964

29. juni 1956 ble det nedsatt et utvalg til revisjon av navnelovgivningen. Grunnen til dette var ønsket om å få til større nordisk rettsenhet. Utvalget hadde også samarbeid med det svenske og danske utvalget. De tre utvalgene kunne imidlertid ikke komme fram til et felles utkast. De nasjonale ulikhetene var for store. Det norske utvalget avga sin innstilling i februar 1960. Den bygget i stor grad på loven av 1923, men var mer tilbøyelig til å godta større frihet ved valg av navn. Barn kunne derfor ved ensidig melding få morens pikenavn som slektsnavn. Hustruen fikk også alminnelig adgang til å beholde pikenavnet i ekteskapet. Kvinnen måtte imidlertid melde fra om dette til vigselsmannen før vielsen. Dersom dette ikke ble meldt, fikk kvinnen automatisk mannens slektsnavn.

Utvalget myket også opp navnevernet. Det ble foreslått unntaksregler som medførte at en person ville kunne få bevilling til slektsnavn som noen av vedkommendes foreldre eller besteforeldre bar eller hadde båret. Det var også andre unntaksregler. Særlig viktig var en regel der enhver kunne få bevilling til et rettsbeskyttet slektsnavn dersom vedkommende hadde "en ganske særlig tilknytning" til det. Regelen var med hensikt gjort generell. Utvalget hadde imidlertid særlig for øye at den kunne gi ektemannen adgang til å ta navnet til hustruen.

Utvalget foreslo også regler om mellomnavn. Særlig viktig var en regel om at et hvilket som helst navn kunne gis som mellomnavn etter departementets samtykke når søkeren gjennom avstamning eller på annen måte kunne godtgjøre en særskilt tilknytning til navnet.

Innstillingen vakte røre. Det var først og fremst barnets adgang til å kunne velge mellom mors og fars slektsnavn som skapte sprengstoffet. Ektemannens adgang til å ta hustruens slektsnavn og oppmykningen av navnevernet gikk heller ikke upåaktet hen. Det var opphetet diskusjon i ukebladene og i dagspressen.

Regjeringen la fram sitt lovforslag 21. desember 1962 som Ot.prp. nr. 24 (1962-63). Her var det gjort en del innstramninger i utvalgets forslag. Det var strid og dissenser gjennom hele stortingsbehandlingen. Likevel ble loven i hovedsak godtatt i den form den hadde fått i proposisjonen.

4.2 Utviklingen av navneloven etter 1964

4.2.1 Generelt

Loven er endret en rekke ganger. Ved lov 16. juni 1967 nr. 1 ble §§ 14, 16, 19 og 26 endret som følge av endringer i fremgangsmåten ved melding av fødsler. Ved lov 7. februar 1969 nr. 7 ble det gjort en mindre endring i daværende § 12 som følge av endringer i ekteskapslovgivningen. Lov 12. juni 1969 nr. 54 endret §§ 19 og 21 i forbindelse med forvaltningslovens ikrafttredelse. Ved lov 8. april 1981 nr. 7 ble det foretatt en teknisk endring i §§ 2, 7, 10, 14 og 18 fordi den nye barneloven innførte begrepet foreldreansvar i stedet for foreldremakt/foreldremyndighet. En del mindre endringer ble gjort ved lov 7. juni 1985 nr. 52. Dels var endringene av redaksjonell karakter (§ 7), dels presisering av uklarheter (§ 16 første ledd nr. 4) og dels klargjøring av innholdet av § 9 nr. 4 om adgang til å ta gårdsnavn som slektsnavn. Endelig ble begrensningene i § 9 nr. 1 og 2 og § 9 a første ledd nr. 1 og 2 om slektsnavn som foreldre har fått bevilling til etter § 9 nr. 6, opphevet.

De største endringene i navneloven ble imidlertid gjort ved lov 8. juni 1979 nr. 39. Formålet med disse endringene var dels å skape navnerettslig likestilling mellom barn født i og utenfor ekteskap samt mellom mann og kvinne. Dels var formålet å forenkle det offentliges arbeid med navnesaker.

§§ 1 og 2 ble endret slik at slektsnavn for barn skal velges av foreldrene når foreldrene ikke har felles slektsnavn. Dersom navnevalget ikke er foretatt innen seks måneder etter fødselen, får barnet morens slektsnavn. Tidligere fikk barn født i ekteskap automatisk farens slektsnavn. Barn født utenfor ekteskap fikk morens slektsnavn ved fødselen.

§ 4 ble endret slik at man ved inngåelse av ekteskapet må velge om man vil ha felles slektsnavn eller beholde slektsnavnet man hadde før ekteskapet. Automatikken om at kvinnen fikk mannens slektsnavn dersom hun ikke meldte fra om at hun skulle beholde sitt slektsnavn som ugift, falt m.a.o. bort; begges slektsnavn ble formelt likestilt.

Disse endringene skapte i likhet med endringene i 1964, stor debatt - også i Stortinget. 303 Innvendingene gikk i første rekke ut på at det ikke forelå sterke nok grunner til å endre de navnetradisjoner vi hadde hatt i lang tid, og som gikk ut på å understreke familiefellesskapet gjennom felles slektsnavn for både foreldre og barn. Det ble også hevdet at endringene i navneloven burde vært vurdert nærmere i sammenheng med ekteskaps- og barnelovgivningen for øvrig.

I § 7 ble det foretatt en annen viktig prinsipiell endring. Det var ikke lenger et krav om tilknytning til navnet for å få bevilling til et slektsnavn som ikke var rettsbeskyttet. Samtidig ble det bestemt at endring til bl.a. ikke rettsbeskyttete slektsnavn kunne skje direkte ved melding til folkeregisteret, jf. § 9 a. Dette medførte at hvem som helst på en enkel måte kunne endre navn til ikke rettsbeskyttete slektsnavn. Dette var formelt og materielt noe nytt i vår navnerett. Disse endringene skapte forbausende lite diskusjon under lovforberedelsen og heller ikke i Stortinget. 304 Austbø antar at dette skyldtes at endringene nærmest ble oversett i diskusjonen om de mer familiepolitiske spørsmål. 305 Generelt innebar altså § 9 a at visse navneendringer kunne skje ved melding direkte til folkeregisteret, istedenfor ved søknad til fylkesmannen. Dette medfører en raskere saksbehandling for publikum og totalt sett en innsparing av ressurser for det offentlige. 306

4.2.2 Særlig om grensen mellom rettsbeskyttete og ikke rettsbeskyttete slektsnavn

Lovendringen i 1979 medførte også en endring i departementets praksis vedrørende når et slektsnavn var uten rettsbeskyttelse, dvs. hørte "til dei meir vanlege" etter § 7. Tidligere ble det ikke bare ble lagt vekt på hvor mange bærere navnet hadde, men også på antall slekter og gårder med navnet. Som utgangspunkt regnet departementet med at et navn hørte til de mer vanlige dersom navnet fantes som gårdsnavn mer enn 10 steder eller ble båret av flere enn 10 slekter. 307

Departementet drøftet denne praksisen i forbindelse med lovendringen (Ot.prp. nr. 43 for 1978-79). 308 Det ble bl.a. lagt vekt på at praksisen ikke passet i samme grad som tidligere, fordi man ved hjelp av det sentrale personregister kunne fastslå hvor stor utbredelse et etternavn hadde. Departementet mente derfor det ville være mest korrekt å legge antall bærere av et navn til grunn i vurderingen av om navnet ikke var rettsbeskyttet. Departementet uttalte:

"Dersom man ved de tidligere undersøkelser i adressebøkene fant minst 100 bærere fordelt på flere kommuner, anså man navnet vanligvis for å høre til de mer vanlige. Som nevnt foran, var det ofte bare en person i familien som sto oppført i adressebøkene. Den såkalte indeksfamilie besto i 1960-åra av 3,6 medlemmer. Legger man dette tallet til grunn , vil man finne 3,6 ganger så mange bærere av et slektsnavn i det sentrale folkeregister som ved en undersøkelse i adressebøkene. Departementet foreslår på bakgrunn av foranstående at et etternavn som i det sentrale personregister er oppført med mer enn ca 300 bærere, som utgangspunkt reknes for å høre til de mer vanlige navn. Antallet kan imidlertid gjøres noe avhengig av hvilke komponenter navnet består av. Man viser for øvrig til Høyesteretts dom om navnet Aaraas i Rt. 1970 s. 1279, der navnet under tvil ble funnet rettsbeskyttet (hørende til de mindre vanlige navn). Gardsnavnet forekom 7 steder her i landet. Navnet ble i følge det sentrale personregister båret av 129 personer med skrivemåte Aaraas/Aaraås/Åras/Åraas."

Dette ble ikke kommentert nærmere under Stortingsbehandlingen, og en grense ved ca. 300 bærere ble lagt til grunn for departementets praksis fram til årsskiftet 1982-83. 309 I forbindelse med at ordningen med melding til folkeregisteret skulle tre i kraft 1. januar 1983, fant imidlertid Regjeringen at man generelt hadde gått noe langt i å frigi navn. Følgende brev med bl.a. dette innholdet ble derfor sendt Stortinget 28. oktober 1982:

"[...] Departementet anførte at slektsnavn som i det sentrale personregister er oppført med mer enn ca. 300 bærere, som et utgangspunkt skulle regnes for å høre til de mer vanlige navn.

Justisdepartementet ga i januar 1981 ut en liste over navn med mer enn 500 bærere. Fra samme tidspunkt ble fylkesmennene gitt myndighet til å gi bevilling til disse navn i påvente av ikrafttredelsen av § 9 a. I juli 1982 ga departementet ut en ny liste som også omfatter navn med mellom 350 og 500 bærere.

På den siste listen kom også tre typisk samiske navn med. Etter en ny vurdering av de navn som står på listen fra 1982, er regjeringen kommet til at man med denne listen er gått noe langt i å "frigi" navn både når det gjelder samiske navn og ellers. Regjeringen mener derfor at grensen mellom beskyttede og ubeskyttede navn bør gå ved 500 bærere og at listen fra juli 1982 bør trekkes tilbake." 310

Brevet ble tatt inn i Justiskomiteens Innst. nr. 1 (1982-83) vedrørende Justisdepartementets budsjett med den kommentar at det ikke ga tilstrekkelig grunnlag for å ta standpunkt. 311 Saken ble ikke nevnt under debatten i Stortinget. Departementet besluttet etter dette å heve grensen for hvilke navn som skulle anses å høre til de mer vanlige, til navn med mer enn 500 bærere. 312 En ny liste ble gitt ut i januar 1983. Departementet har som sagt ovenfor ikke utarbeidet en liste over ubeskyttete slektsnavn siden 1992. Departementets praksis er i dag at alle slektsnavn med 500 bærere eller flere er ubeskyttete. Fylkesmennene kan som nevnt anvende SSBs hjemmesider på Internett, eventuelt kontakte Sentralkontoret for folkeregistrering, og på den måten få oversikt over antall bærere av et slektsnavn.

4.3 Særlig om utviklingen av doble slektsnavn

4.3.1 Faktisk utvikling

Arbeidsgruppen har undersøkt utbredelsen av doble slektsnavn i Norge. 313 Grunnlaget er manuell opptelling i adressebøkene for Oslo, Bergen og Trondheim for årganger som ligger nær årene 1900, 1925 og 1946. Arbeidsgruppen har funnet en slik opptelling nødvendig for å få avklart nærmere i hvilken grad doble slektsnavn har vært benyttet i norsk navnetradisjon. 314

Bruken av doble slektsnavn kan dokumenteres i Norden og Norge fra før 1800-tallet, og da særlig i familier med adelig bakgrunn. Det kan se ut til at denne skikken begynte å bre seg i befolkningen rundt overgangen fra 1800-tallet til 1900-tallet. Arvelige doble slektsnavn har blitt skrevet både med og uten bindestrek.

Opptellingen i adressebøkene er cirkatall. For Oslo er beregningen foretatt på grunnlag av en del av alfabetet, dvs. Aa og A-E for 1901, Aa og A-B for 1926 og A-E for 1946.

Adressebøkene inneholder som hovedregel en oversikt over personer over 20 år unntatt hustruer. Doble slektsnavn som bare gifte kvinner har hatt, kan mangle. Det vanlige var imidlertid like slektsnavn for ektefeller. Mellomnavn og firmanavn er ikke tatt med i opptellingen. Det er også i noen få tilfeller vekslende skrivemåte for samme familie fra én utgave til en annen, bl.a. med og uten bindestrek.

Adressebøkene viser ikke hva som var offisielt godkjent. De var ikke mer offisielle enn telefonkatalogene i dag. Dette innebærer at det er folks ønsker og nedskrivernes nøyaktighet som har bestemt skrivemåten. Adressebøkene bør imidlertid kunne brukes som uttrykk for hvilke navn som ble brukt, og de er de eneste allment tilgjengelige kildene over hva folk het fra denne perioden. Det antas at det er et rimelig samsvar mellom hva folk offisielt het, og hva som står i adressebøkene. Det er imidlertid også grunn til å anta at folk brukte doble slektsnavn før de fikk navnene godkjente.

Det kan også foretas undersøkelser av folkeregisterkort og departementets avgjørelser. Et slikt arbeid vil imidlertid bli svært omfattende og vanskelig å utføre. Folketellingene etter 1900 vil også kunne vise folks navn. Disse er imidlertid ikke tilgjengelige for offentligheten, slik at et arbeid med disse også vil være omfattende og vanskelig.

Se tabellene ovenfor om hva opptellingen i adressebøkene viser om framveksten av doble slektsnavn. 315

Tabell 4.1 Utviklingen av doble slektsnavn i Oslo

  1900 1926 1946
Med bindestrek 112 1180 1900
Uten bindestrek 5 50 Ikke telt
Totalt 117 1230 1900
Innbyggere 228 000 260 000 286 000

Tabell 4.2 Utviklingen av doble slektsnavn i Bergen

  1901 1924-25 1939-40
Med bindestrek 6 50 84
Uten bindestrek 0 61 32
Totalt 6 111 1141)
Innbyggere 72 000 95 000 110 000

1) To navn fantes både med og uten bindestrek

Tabell 4.3 Utviklingen av doble slektsnavn i Trondheim

  1895 1925 1946
Med bindestrek 3 Ikke telt 69
Uten bindestrek 0 Ikke telt 5
Totalt 3 Ikke telt 74
Innbyggere 38 000 55 000 56 000

Forekomsten av doble slektsnavn ser altså ut til å være beskjeden rundt århundreskiftet. Rundt 1925 er forekomsten klart mer synlig. Forskjellene kan skyldes lite presise registreringsrutiner, og at dobbelte slektsnavn ikke har kommet med i tidlige adressebøker. Størrelsen på forskjellen gir likevel grunn til å anta en vekst i doble slektsnavn gjennom flere tiår av 1900-tallet.

Noen tilfeller av doble slektsnavn med og uten bindestrek er undersøkt litt utførligere, særlig med spørsmål til famlierepresentanter og undersøkelse av Norsk biografisk leksikon. Det viser to typer opphav:

For det første har de doble slektsnavnene blitt tatt i bruk av barn som har tatt begge foreldrenes navn. Ikke minst er det slik i dette hundreåret, men også tidligere. Et eksempel er hentet fra en bok om kjente bergensfamilier: 316

"Skipsreder Hans Larsen startet sin karriere med å hente vaskebøttene for sin mor. Hun måtte tjene til familiens opphold som vaskekone etter at herr Larsen var død i ung alder.

Vesle Hans vokste etterhvert opp til å bli skipskaptein, og i 1905 startet han rederiet Westfal-Larsen. Da hadde han først føyet inn Westfal, som var morens pikenavn."

Den andre danningsmåten er at en gren av en slekt har hentet inn et navn fra en inngiftet familie flere generasjoner tilbake. Et eksempel på en slik danningsmåte er oberst Henrik Jørgen Huitfeldt og salmedikter Birgitte Kirstine Kaas som giftet seg i 1713. Hennes bror opprettet det danske stamhuset Kaaselund, som fra 1801 gikk i arv blant hennes etterkommere. En av etterkommerne til ektefellene, historiker og riksarkivar Henrik Jørgen, født Huitfeldt, tok dobbeltnavnet Huitfeldt-Kaas etter at han i 1881 arvet denne eiendommen. 317

Det fantes ca. 4 800 forskjellige doble slektsnavn med bindestrek som ble båret av over 22 000 personer i Norge pr. 1. januar 2000. Se nærmere nedenfor pkt. 6.2 om denne statistikken. Arbeidsgruppen antar derfor at det har vært en tradisjon med doble slektsnavn i Norge, men at denne var begrenset rundt år 1900. Bruken av doble slektsnavn vokste etter dette tidspunktet.

4.3.2 Rettslig utvikling

4.3.2.1 Doble slektsnavn ved innføringen av navneloven av 1923

Ved innføringen av navneloven av 1923, foreslo Justisdepartementet denne bestemmelsen i § 8 nr. 3:

"Bevilling bør i almindelighet ikke gis til å anta:

[...]

3. navn som består av flere ord".

Bestemmelsen ble begrunnet slik av departementet: 318

"Også slektnavn som består av flere ord bør loven søke å innskrenke. Slike navn er både tungvinte og egnet til å skape forvirring, særlig fordi det første ord i navnet lett vil bli ansett som fornavn (dåpsnavn)."

Det er for arbeidsgruppen ikke helt klart om denne uttalelsen og lovteksten er ment å forby det som i dag kalles for doble slektsnavn. Uttalelsene i justiskomiteen tyder imidlertid på at komiteen forstod det slik at bestemmelsen var ment å forby doble slektsnavn. Justiskomiteen kommenterte § 8 nr. 3 slik: 319

"I overensstemmelse med den av komiteen foreslåtte forandring i § 3 således at et adoptivbarn kan bære både sitt eget og den adopterendes slektsnavn i forening, vil komiteen her innstille på at post 3 sålydende: "navn som består av flere ord" utgår.

Man finner at ulempene ved å danne sammensatte slektsnavn veier forholdsvis mindre i forhold til den store fordel som det kan ha ad denne vei å få innskrenket de altfor utbredte navn med endelsen -sen. Ved å anbringe et annet navn enten foran eller efter et slikt navn, som vedkommende kan være mere tilbøielig til å anta, fordi han derved ikke behøver helt å bortkaste sitt gamle navn."

Denne uttalelsen førte ikke til debatt i Odelstinget. Forslaget om § 8 nr. 3 ble derfor strøket.

Henrik Lundh nevner følgende i tilknytning til § 8: 320

"Dannes der av to meget almindelige navn et sammensatt, som er lite utbredt, skulde der efter denne bestemmelse ikke være noget til hinder for å meddele bevilling. Således har Justisdepartementet gitt bevilling til navnet Lund-Larsen."

Lundh var imidlertid kritisk til doble slektsnavn. Han skrev at justiskomiteens begrunnelse for å stryke § 8 nr. 3 i lovforslaget "er ikke en tilfredsstillende begrunnelse for å åpne en helt ubegrenset adgang til å få sammensatte navn". 321 Han uttalte også følgende om proposisjonens begrunnelse for § 8 nr. 3: "Uheldigvis hadde ikke justiskomiteen blikket åpent for denne navnerettslige selvfølgelighet". Lundh er også senere kritisk til justiskomiteens forslag om å stryke § 8 nr. 3: 322

"Dette resultat var ytterst beklagelig. Argumentasjonen til fordel for sammensatte navn er, som det vil fremgå av det foran anførte, ikke overbevisende. En rasjonell navneordning krever for helt å kunne fylle sin opgave, at de forskjellige personbetegnelser som individualiseringsmidler blir så fullkomne som mulig. Men dette skjer ikke, medmindre deres praktiske brukbarhet blir den størst mulige. Og det kan formentlig ikke være tvil underkastet, at korte, greie, enkle navn, helst med god lydlig klang er langt mer tilfredsstillende enn de lange, uhensiktsmessige dobbeltnavn, som dessuten lett bringer forvirring i de genealogiske linjer og i de offentlige registres rubrikker.

Selv om man kan anerkjenne de berettigede hensyn som taler for at de som har ervervet sammensatte navn, skal beholde dem, synes det ikke rimelig å anlegge det samme syn på de fremtidige tilfelle, hvor personer ønsker å forandre sitt gamle navn. Nettop her skulde man ved en kraftig lovbestemmelse søke å opdra folk til bedre erkjennelse istedenfor å gi utslag av dårlig smak offentlig approbasjon."

I en anmeldelse av Lundhs lovkommentar, er imidlertid Guthorm Hallager uenig med Lundh: 323

"Med hensyn til spørsmålet om sammensatte slektsnavn inneholdt den siste proposition et forbud mot, at der i almendelighet skulde meddeles bevilling til antagelse av sådanne navn. Ved lovens behandling i Stortinget rådet der imidlertid enstemmighet om å stryke denne bestemmelse. Dette resultat beklager forfatteren, men heri kan jeg ikke være enig med ham. Det kan vistnok erkjennes å være den mest fullkomne og rationelle navneordning, at efternavnet er kort, greit, enkelt og velklingende. Men dette ideelle krav kan man ikke gjennomføre på det utviklingstrinn hvor vor nuværende navneskikk befinner seg. De almindelige farsnavn med endelsen -sen er alfor utbredt, og man tør neppe håpe at innehaverne som regel vil være tilbøielige til å kaste dem helt vekk og anta nye i steden. På den annen side kan det ofte lett individualiseres ved å føie et nytt navn til ved en bindestrek. Således har man i stor utstrekning også gått fram i Danmark for å adskille de mangfoldige farsnavn på -sen. Og det synes da bedre å få flere av disse, i seg selv mindre fullkomne navn enn å bibeholde uforandret det store gross av navn på -sen som ikke oppfylder de simpleste krav til et slektsnavn. Men om man således ikke kan nekte bevilling til antagelse av et bindestreks-navn, antar jeg i motsetning til forfatteren (s. 46.), at man må kunne avslå bevilling til et navn bestående av flere ord som ikke er forenet ved nogen bindestrek. Man må altid kunne forlange, at et nytt efternavn fremtreder som en enhet, likesom også at det ikke er altfor tungt og slepende. Et nyt navn bør ikke gi anledning til den hos Holberg stående vits, om vedkomende "heter likedan om vieteren, når dagene er korte." "

Lundh sier seg senere enig med Hallager i at det må stilles krav om bindestrek i dobbeltnavn. Lundh skriver: 324

"Justisdepartementet søker nu også i sin bevillingspraksis i størst mulig utstrekning å undgå dobbeltnavnene. Finner man det nødvendig å gi dem, skjer det i form av bindestreksnavn."

Etter arbeidsgruppens vurdering, viser ovennevnte at Stortinget i 1923 ønsket doble slektsnavn for å oppnå mer individualiserende navn. Departementet ønsket imidlertid i størst mulig utstrekning å unngå slike navn, også etter at loven var vedtatt. Argumentet om at bindestreks- eller dobbeltnavn skulle unngås fordi det ikke var i samsvar med norsk navnetradisjon, kommer ikke til uttrykk i premissene for 1923-loven. Det kommer heller ikke fram av de samtidige lovkommentarene som er sitert ovenfor.

Etter 1923-loven var det ikke tillatt å ta ekte patronymikon som slektsnavn (dvs. sen-navn fra farens fornavn). Det var heller ikke tillatt å ta morens slektsnavn når barnet var født i ekteskap. Disse navnene, som i dag kan tas som mellomnavn, kunne imidlertid tas som annet fornavn. Flere av dem som hadde slike navn, ønsket senere navnene som en del av dobbelt slektsnavn.

4.3.2.2 Doble slektsnavn etter innføringen av navneloven av 1964

I forbindelse med navneloven av 1964 nevner Karin Bruzelius en rekke eksempler på departementspraksis om doble slektsnavn. Hun skriver: 325

"I de senere år har departementet mottatt et økende antall søknader om bevilling til dobbeltnavn. Det søkte dobbeltnavn er vanligvis sammensatt av søkerens siste fornavn (mellomnavn) og hans slektsnavn. Mellomnavnet er ofte identisk med morens slektsnavn som ugift, men andre kombinasjoner forekommer også. Departementets prinsipielle standpunkt er at man ikke ønsker å gi bevilling til nye dobbeltnavn. [...] Bevilling til dobbeltnavn sammensatt av søkerens mors pikenavn og søkerens slektsnavn er imidlertid gitt i en rekke tilfelle enten etter at søkeren har dokumentert langvarig bruk av navnet som slektsnavn, eller når det gjelder yngre og middelaldrende fagfolk etter en kombinasjon av at de i sitt yrke har innarbeidet den søkte navnekombinasjon som sitt slektsnavn og det var av stor vekt for dem å beholde det navn de var kjent under. [...] En professor fikk bevilling til dobbeltnavn sammensatt av morens pikenavn og søkerens eget slektsnavn, et alminnelig -sen-navn. Søkeren hadde morens pikenavn som siste fornavn (mellomnavn) og hadde benyttet navnet som en del av sitt fulle navn, men hverken han eller hans familie hadde benyttet navnet som ledd i et dobbeltnavn. Ved avgjørelsen ble det lagt vekt på at så vel søkeren som hans familie hadde stort behov for et mer individualiserende slektsnavn og at det vanskelig lot seg gjøre for søkeren nå å skifte slektsnavn fullstendig."

Som nevnt ovenfor, er praksis i dag etter Rundskriv G-150/91 at bevilling til dobbelt slektsnavn som hovedregel bare gis når navnene har blitt brukt som dobbelt slektsnavn i minst ca. 30 år. Samme praksis ble lagt til grunn i det tidligere Rundskriv G-131/85. Det er ikke mange som oppfyller disse vilkårene.

Ovennevnte rettslige utvikling tyder på at praksis på dette punktet har blitt strengere gjennom årenes løp.

4.3.2.3 Stortingets anmodningsvedtak 1999

16. desember 1999 anmodet Stortinget Regjeringen om å fremme forslag om endringer i navneloven, for å gi adgang til å inneha to slektsnavn. Vedtaket var i samsvar med justiskomiteens innstilling (Innst. S. nr. 76 (1999-2000)), og etter forslag fra stortingsrepresentantene Karita Bekkemellem Orheim (Ap) og Ane Sofie Tømmerås (Ap). Justiskomiteen uttalte bl.a. følgende om bakgrunnen for forslaget:

"[...]Komiteen viser til at navneloven i dag ikke gir adgang til å inneha mer enn ett slektsnavn. Flere slektsnavn må eventuelt tas som mellomnavn. Det kan lett skape misforståelser fordi mange ikke er oppmerksom på at et slikt mellomnavn ikke blir videreført som et slektsnavn.

Komiteen mener at forslaget om å gi adgang til å inneha to slektsnavn er positivt fordi det øker ektefellenes valgmuligheter, og fører til større grad av frihet i et spørsmål som enkelte føler som viktig. [...]."

5 Fra nordisk rett 326

5.1 Dansk rett

5.1.1 Etternavn

Danmark anvender uttrykket etternavn, "efternavn", ikke slektsnavn.

Ved første gangs navnevalg får barnet foreldrenes etternavn hvis de har felles etternavn. Dersom foreldrene ikke har felles etternavn, kan foreldrene velge hvilket av foreldrenes etternavn barnet skal ha. Dersom en av foreldrenes etternavn er ervervet ved ekteskap, kan barnet få det etternavnet som vedkommende av foreldrene sist hadde, med mindre også dette navnet er ervervet i ekteskap. Foreldrene kan også velge at barnet tar begge foreldrenes etternavn som dobbelt etternavn med bindestrek. Dersom foreldrene ikke blir enige innen seks måneder, får barnet morens etternavn.

Ved vanlig melding kan en person endre etternavn til:

  • en av foreldrenes etternavn ved fødsel, med mindre navnet er ervervet i ekteskap

  • en av foreldrenes etternavn som er ervervet etter barnets fødsel, med mindre navnet er ervervet i ekteskap

  • et etternavn vedkommende tidligere har båret, med mindre navnet er ervervet i ekteskap

  • en av steforeldrenes etternavn, med mindre navnet er ervervet i ekteskap

Ved adopsjon er utgangspunktet at adoptivbarnet erverver adoptivforeldrenes etternavn etter reglene om første gangs navnevalg. Det kan bestemmes at adoptivbarnet beholder sitt opprinnelige etternavn, eller at det opprinnelige navnet kan bæres "i forbindelse" med det etternavnet barnet får ved adopsjonen.

Ut over ovennevnte, krever endring av etternavn såkalt navnebevis.

Navnebevis gis for nye etternavn, med unntak av følgende navn:

  • beskyttete navn

  • alminnelig kjent historisk navn

  • et utenlandsk etternavn som er alminnelig kjent i landet

  • et navn som ved uttale eller skrivemåte avgjort strider mot dansk språkbruk

  • navn som egentlig er et fornavn

  • navn som er upassende eller kan vekke anstøt

Følgende navn er beskyttete:

  • navn som er beskyttet etter den tidligere navneloven

  • etternavn som er gitt ved navnebevis

  • følgende navn som ønskes beskyttet ved å sende melding om dette til Justisministeriet:

    1. et etternavn som bæres av personer med bopel i landet

    2. navn som inngår i firma, varemerke eller foreningsnavn, som er registrert i Danmark

    3. kunstnernavn og pseudonymer som er alminnelig kjent i landet og som anvendes av en person med bopel i landet

Disse reglene innebærer at svært mange vanlige navn er beskyttete i Danmark.

Uten hensyn til det ovennevnte, kan navnebevis gis i følgende tilfeller til:

  • etternavn som bæres eller har vært båret av en av søkers foreldre, besteforeldre eller oldeforeldre, og navnet ikke er ervervet i ekteskap

  • pleiefars eller pleiemors etternavn, hvis vedkommende samtykker

  • et etternavn som innebærer en tilpasning av et fremmedartet etternavn til dansk språkbruk

  • et etternavn som søkerens ektefelle, besteforeldre, oldeforeldre, barn, søsken eller foreldres søsken har fått som nytt etternavn ved navnebevis, dersom vedkommende samtykker

  • et etternavn som søkeren kan påvise "en ganske særlig tilknytning til". Denne bestemmelsen gir hovedsakelig hjemmel for å kunne hevde etternavn. Det er da et krav at vedkommende har brukt navnet som etternavn i 50 år, fra vedkommende er 15 år.

I alminnelighet innvilges søknader om navnebevis til etternavn som består av to navn med bindestrek, dersom søkeren enkeltvis kan ta de to delene av dette etternavnet. Dette betyr at for alle etternavn som man enkeltvis kan ta etter ovennevnte, kan man sette sammen to av disse til doble etternavn. Det kan ikke velges flere enn to etternavn, og det må alltid brukes bindestrek. Slike navn har vært tillatt siden den første navneloven i 1904, og adgangen til å bruke dobbelt etternavn var en videreføring av tidligere praksis.

Som nevnt ovenfor administrerer CPR-kontoret Det Centrale Personregister, der bl.a. personopplysninger som navn registreres. CPR-kontoret har opplyst til Arbeidsgruppen at det ikke er problemer i forhold til registreringen av doble etternavn. CPR-kontoret og Civilretsdirektoratet har også opplyst at det ikke er noen registreringsmessige eller faktiske problemer i forholdet mellom doble etternavn og mellomnavn - eller for doble etternavn spesielt. Doble etternavn må som nevnt skrives med bindestrek. Mellomnavn plasseres i rubrikken for mellomnavn, eller i fornavnsrubrikken i de tilfeller der det ikke er en mellomnavnsrubrikk, og doble etternavn plasseres i rubrikken for etternavn. CPR-kontoret opplyste videre at utskriftsformatet er på 34 posisjoner. En posisjon er en bokstav eller et mellomrom mellom bokstavene. Antallet ble utvidet fra 30 for få år siden. Dersom navnene er for lange, må de forkortes.

I 1999 ble det gitt ca. 250 bevillinger til doble etternavn med bindestrek i Danmark, av i alt ca 600 bevillinger, dvs. ca. 40 %. Pr. 31. desember 1985 var knapt 20 % av alle etternavn doble etternavn med bindestrek. 327 Civilretsdirektoratet hadde inntrykk av at det særlig var populært å sette sammen foreldrenes etternavn til dobbelt etternavn.

5.1.2 Særlig om navn for ektefeller

Ektefellen kan ved melding til vigselsmyndigheten velge den annens etternavn forutsatt at vedkommende samtykker. Ektefellene kan ikke velge felles etternavn som er ervervet i et tidligere ekteskap. Ektefellene kan også velge å beholde sine opprinnelige etternavn.

Med hjemmel i navneloven kan en ektefelle ta sitt etternavn som ugift som mellomnavn foran etternavnet ervervet i ekteskap. Iht. Indenrigsministeriets bekendtgørelse om folkeregistrering, gitt med hjemmel i lov om folkeregistrering, kan imidlertid ektefeller i tillegg velge såkalte adresseringsmellomnavn. Dette er ikke offisielle navn som man kan ta etter navneloven. Civilretsdirektoratet opplyser dette om forskjellen på adresseringsmellomnavn og navn gitt etter navneloven i brev 15. desember 1998 til Kgl. Norske Ambassade i København:

"[N]avneloven regulerer, hvilke navne personer lovligt kan bære. Navneloven afskærer dog ikke muligheten for faktisk brug af de såkalte adresseringsmellemnavne. Spørgsmålet om, hvilke navne myndighederne vil anvende ved henvendelser til borgerne er ikke regulert i navneloven.

Begrepet adresseringsnavn dækker over det navn, som en person på begæring registreres under i folkeregistret. Reglerne om adresseringsmellemnavne giver gifte personer adgang til ved anmeldelse til folkeregistret at få registreret visse navne som mellemnavne, uanset at der ikke er hjemmel til at erhverve det pågældende navn som mellemnavn efter navneloven. Eksempelvis kan en person, der bærer eget efternavn, som mellemnavn anmelde nuværende ægtefælles eget efternavn eller et giftenavn, som personen tidligere har ført. Disse navne kan imidlertid ikke opnås efter navneloven.

Brugen af navne, der anvendes som adresseringsmellemnavn, er regulert i § 19 i Indenrigsministeriets bekendtgørelse nr. 588 af 10. august 1998 om folkeregistrering. Anmeldelse herav sker til folkeregistret. Reglerne om registrering af navne i folkeregistret og CPR-registret henhører under Indenrigsministeriet.

Inden for Justitsministeriets område kan brugen af et mellemnavn, der er anmeldt og registreret i CPR som adresseringsmellemnavn i medfør af bekendtgørelse om folkeregistrering, på begæring af ansøgeren medtages i f.eks. pas og kørekort. [...]."

Følgende navn kan velges som adresseringsmellomnavn i Danmark:

  • En søker som bærer eget etternavn, kan ta ektefellens etternavn som mellomnavn, eller ta søkerens tidligere etternavn som er ervervet i et tidligere ekteskap, som mellomnavn.

  • En søker som bærer nåværende ektefelles etternavn, kan ta sitt tidligere etternavn som mellomnavn, eller ektefellens mellomnavn som mellomnavn dersom ektefellene bærer felles etternavn, eller et etternavn ervervet i et tidligere ekteskap som mellomnavn.

  • En søker som bærer tidligere ektefelles etternavn, kan ta sitt opprinnelige etternavn som mellomnavn, eller nåværende ektefelles etternavn som mellomnavn.

5.1.3 Mellomnavn

Foruten ektefellens etternavn som ugift, jf. ovenfor, kan følgende navn tas som mellomnavn etter navneloven:

  • en av foreldrenes etternavn som søker ikke har som etternavn

  • en av foreldrenes mellomnavn

  • de navn man ellers kan ta som etternavn ved første gangs navnevalg og ved melding, jf. ovenfor

  • etternavn som bæres eller har vært båret av en av søkers foreldre, besteforeldre eller oldeforeldre, og navnet ikke er ervervet i ekteskap

  • et navn man kan ta som etternavn eller som en har særlig tilknytning til. Særlig tilknytning gjelder bl.a. for besteforeldres mellomnavn.

Mellomnavnet faller bort hvis det tas som etternavn.

5.1.4 Fornavn

Det kan ikke velges fornavn som "ikke er et egentligt fornavn, eller som kan blive til ulempe for barnet".

5.1.5 Internasjonale forhold

Danmark anvender domisilprinsippet. Utenlandske statsborgere bosatt i Danmark kan bare endre navn etter dansk navnerett.

5.2 Svensk rett

5.2.1 Etternavn

Sverige anvender uttrykket etternavn, "efternamn", ikke slektsnavn.

Ved første gangs navnevalg får barnet foreldrenes etternavn hvis de har felles etternavn. Dersom foreldrene ikke har felles etternavn og allerede har ett eller flere felles barn som de har foreldreansvaret for (helsøsken av barnet), får barnet det etternavnet som det senest fødte søsken har. Dersom foreldrene ikke har felles etternavn, og barnet ikke har helsøsken, kan foreldrene velge hvilket av foreldrenes etternavn barnet skal ha. Dersom etternavn ikke meldes innen tre måneder etter fødselen, får barnet morens etternavn.

I adopsjonsforhold får barnet adoptivforeldrenes etternavn dersom de har felles etternavn. Før øvrig gjelder lignende regler som under første gangs navnevalg, jf. ovenfor. En domstol kan for øvrig beslutte at barnet skal beholde etternavnet barnet hadde før adopsjonen. Det er også bestemmelser som på visse vilkår gir adgang til å ta fosterforeldres etternavn.

Ved vanlig melding kan en person endre etternavn. Man kan ta den annen av foreldrenes etternavn dersom navnet ikke er ervervet i ekteskap. Er navnet ervervet i ekteskap fra en annen enn den andre av foreldrene, må vedkommende samtykke til navneendringen. Man kan også ta etternavnet en av foreldrene senest bar som ugift.

Endring til andre etternavn krever søknad til Patent- och registreringsverket. Ved slik søknad godtas nylagete etternavn. Dersom man har endret etternavn en gang ved søknad, kreves det "särskilda skäl" for å endre etternavn en gang til ved slik søknad.

Følgende nylagete etternavn godtas ikke:

  • navn som "til bildning, uttal eller stavning har en sådan språklig form att det inte är lämpligt som efternamn här i landet"

  • navn som er i bruk som fornavn, om "det inte finns särskilda skäl att namnet ändå skall få bäras som ett nybildat efternamn"

  • doble etternavn

  • navn som kan oppfattes som en "benämning" på jernbanestasjoner, postkontor eller lignende og derfor kan medføre "olägenhet eller i övrigt kan vilseleda allmänheten"

  • navn som kan "väcka anstöt"

  • navn som kan antas "leda til obehag för den som bär det"

Følgende nylagete og andre etternavn godtas heller ikke, dersom navnet lett kan forveksles med, eller er identisk med:

  • et etternavn som noen ifølge lov bærer eller har rett til å bære. Denne passusen innebærer at alle etternavn i prinsippet er rettsbeskyttete i Sverige.

  • et allment kjent etternavn som har blitt båret av en utdødd slekt

  • et allment kjent utenlandsk etternavn

  • noen annens kunstnernavn eller et "likeartat" navn som er allment kjent

  • en betegnelse for en stiftelse, en ideel forening eller "någon" lignende sammenslutning

  • noen annens "här i riket skyddade firma eller varumärke eller ett annat kännetecken som har inarbetats för någon annan i en näringsverksamhet här i riket"

  • en tittel "på någon annans skyddade litterära eller konstnärliga verk, om titeln är egenartad, eller et särskilt skapet namn som förekommer i ett sådant verk och vars utnyttjande skulle innebära en kränkning av någon annans upphovsrätt til verket"

Selv om etternavn ikke kan godtas etter ovennevnte, kan følgende navn godtas:

  • farens eller morens fornavn med tillegg av endingen -son eller -dotter. Dette er det såkalte ekte patro-/metronym. Vilkåret for å kunne ta dette navnet er at det "finns särskilda skäl". Forarbeidene nevner som et slikt "skäl" at det ønskete navnet tidligere har vært i bruk i søkerens slekt. Et annet tilfelle kan være at søkeren har "ett vanligt eller mindre tjänligt efternamn", og derfor ønsker å endre navn. Det er ikke et krav at en datter må ta endingen -dotter. Hun kan også ta endingen -son med tanke på overføring til sønner.

  • et etternavn søkeren tidligere har båret dersom dette navnet ikke er fratatt søkeren av det offentlige etter bestemte regler. Også her er vilkåret for å kunne ta navnet at det "finns särskilda skäl".

  • et etternavn det "finns synnerliga skäl" for. Denne bestemmelsen tilsvarer § 9 nr. 6 i den norske navneloven, og fungerer derfor som hjemmel for å kunne ta andre etternavn som noen i slekten har hatt, enn foreldrenes etternavn som ugift. Praksis for å kunne ta etternavn som har vært brukt tidligere i slekten, er at navnet har vært etternavn i rett oppstigende linje i de siste 75-80 år. Navnet skal ha blitt båret i slekten i "åtminstone" to generasjoner. Dersom disse vilkårene ikke er oppfylt, kan et navn som har vært i slekten bare tas hvis navnet bæres av et fåtall personer, og det er gitt samtykke fra alle over 18 år som har navnet eller som har en "latent rätt" til det.

Svensk navnelov åpner for at man kan endre et utenlandsk etternavns "genusform", og at en slik endring ikke innebærer en endring til et annet etternavn. Eksempler på dette er for det første gresk navneskikk. Denne innebærer at et gresk mannlig slektsnavn som ender på -is, får endingen -ou, -u eller -i når navnet erverves av en kvinne. Et annet eksempel er polske slektsnavn som har endingen -i for menn og -a for kvinner, f.eks. Tomasewski og Tomasewska. Et tredje eksempel er tsjekkiske slektsnavn som har endingen -ova for kvinner, f.eks. Navratil for menn og Navratilova for kvinner.

5.2.2 Særlig om navn for ektefeller

Ektefeller kan velge felles etternavn, med mindre navnet er ervervet i ekteskap. Den ektefellen navnet skal tas fra, må samtykke. Ektefellene kan også velge å beholde sine opprinnelige etternavn. Den som velger ektefellens etternavn som sitt etternavn, kan ta sitt tidligere etternavn som mellomnavn. Dersom ektefellene har ulike etternavn, kan en bare én av dem med ektefellens samtykke, ta ektefellens etternavn som mellomnavn, forutsatt at etternavnet ikke er fått ved giftermål. Begge ektefellene kan altså ikke ta hverandres etternavn som mellomnavn, slik at de får en "omvendt" navnekombinasjon.

Rettspraksis i Sverige har imidlertid også godtatt følgende fremgangsmåte for ektefellers valg av navn: Ektefellene bærer ulike etternavn, f.eks. Hansson og Jonsson. Hansson velger å ta den annens etternavn, Jonsson, som sitt mellomnavn. Den ene ektefellen blir hetende Jonsson Hansson. Jonsson velger så å ta ektefellens etternavn Hansson som felles etternavn, men tar sitt opprinnelige etternavn som mellomnavn. Begge får derfor navnene Jonsson Hansson.

5.2.3 Mellomnavn

Det er ikke tillatt med flere enn ett mellomnavn. Et barn som har fått et etternavn som bare bæres av den ene av foreldrene, kan ta etternavnet til den andre av foreldrene som mellomnavn. Et barn kan ikke ta som mellomnavn et navn som noen av foreldrene har som mellomnavn, eller et navn som noen av foreldrene hadde som ugift. Som mellomnavn kan tas det nye etternavnet den ene av foreldrene har fått ved ekteskap med en annen enn den andre av foreldrene. Vilkåret er at den nye ektefellen samtykker. Foruten mellomnavn for ektefeller nevnt ovenfor, og spesielle regler for mellomnavn i adopsjons- og fosterforeldreforhold, kan andre mellomnavn ikke velges etter svensk rett.

5.2.4 Fornavn

Som fornavn godkjennes ikke navn som kan "väcka anstøt eller kan antas leda til obehag för den som skall bära det eller namn som av någon annan anledning uppenbarligen inte är lämpligt som förnamn".

5.2.5 Internasjonale forhold

Sverige anvender domisilprinsippet. Den som er utenlandsk statsborger kan imidlertid velge hvilken navnelov som skal gjelde for vedkommende. Dersom navnet ønskes etter statsborgerlandets lov, må vedkommende henvende seg til de rette myndighetene i det aktuelle landet, og få endret navnet der. Det endrede navnet blir så registrert i Sverige. Den svenske navneloven gjelder imidlertid alltid for danske, finske og norske statsborgere som bor i Sverige. Den gjelder også for statsløse personer bosatt i landet.

5.3 Finsk rett

5.3.1 Slektsnavn

Finland anvender uttrykket slektsnavn, "släktnamn".

Ved første gangs navnevalg får barnet foreldrenes slektsnavn dersom de har felles slektsnavn. Dersom foreldrene ikke har felles slektsnavn, kan foreldrene velge hvilket av de to slektsnavnene barnet skal ha. Barnet skal uansett ha det slektsnavnet som eventuelle søsken har, dersom foreldrene har felles foreldreansvar for barnet. Dersom foreldrene ikke velger slektsnavn til barnet, eller ikke blir enige, får barnet morens slektsnavn.

Slektsnavn for barn kan endres ved vanlig melding til folkeregisteret. Navnet kan for det første endres til farens slektsnavn dersom farskapet bl.a. ikke var fastsatt da barnets navn ble meldt første gang. Videre kan barnets slektsnavn endres til foreldrenes felles slektsnavn dersom foreldrene gifter seg og tar felles slektsnavn. For det tredje kan et barn få det slektsnavnet som en av foreldrene får som felles slektsnavn ved ekteskap med en annen enn den andre av barnets foreldre. Spesielle regler gjelder imidlertid dersom også den andre av foreldrene har del i foreldreansvaret.

I adopsjonsforhold får adoptivbarnet adoptivforeldrenes slektsnavn dersom de har felles slektsnavn. Har de ikke felles slektsnavn, får barnet det av adoptivforeldrenes slektsnavn som de melder til domstolen. Etter spesielle vilkår kan domstolen bestemme at adoptivbarnet beholder sitt opprinnelige slektsnavn.

Endring til andre slektsnavn krever søknad. Det må da for det første foreligge visse grunner for ønsket om navneendring, bl.a. at anvendelsen av vedkommendes slektsnavn under gitte vilkår medfører "olägenhet", eller at det å ta et nytt slektsnavn "bör anses motiverat på grund av förändrade förhållanden eller av andra synnerliga skäl".

Et nytt slektsnavn som er "olämpligt" eller der bruken av det kan medføre "uppenbar olägenhet", kan heller ikke godkjennes. Med mindre det foreligger "synnerliga skäl", kan heller ikke følgende slektsnavn godtas:

  • navn som i form eller skrivemåte er i strid med navneskikken i landet

  • navn som allment anvendes som fornavn

  • navn som dannes ved å forene to slektsnavn. Dette er altså et forbud mot doble slektsnavn.

Med mindre det foreligger "synnerliga skäl", kan heller ikke navn på bl.a. stiftelser eller registrerte firmaer eller allment kjente kunstnernavn, godkjennes som slektsnavn.

Navn som er registrert i befolkningsregisteret kan heller ikke godkjennes som slektsnavn. Bl.a. disse navnene er såkalte "skyddade släktnamn", noe som innebærer at alle slektsnavn som er i bruk i Finland er rettsbeskyttete.

Selv om et navn allment brukes som fornavn eller er rettsbeskyttet, kan det godkjennes som slektsnavn bl.a. dersom:

  • søkeren viser at han eller hans forfedre tidligere har brukt slektsnavnet. Denne bestemmelsen tilsvarer § 9 nr. 6 i den norske navneloven, og praksis i Finland godtar at man kan gå hele 5 generasjoner tilbake, og ta ett slektsnavn.

  • søkeren pga. sitt statsborgerskap eller ekteskap eller av noe annet "synnerligt skäl" har tilknytning til fremmed stat, og det nye slektsnavnet tilsvarer navneskikken i den aktuelle staten.

Det er også bestemmelser om tap av slektsnavn.

5.3.2 Særlig om navn for ektefeller

Ektefeller kan ta en av deres slektsnavn som ugift som felles slektsnavn dersom slektsnavnet ikke er ervervet ved giftermål. Ektefellene kan velge å beholde sine opprinnelige slektsnavn. Finland har ikke bestemmelser om mellomnavn. Imidlertid kan den ene ektefellen ta sitt slektsnavn som ugift foran det felles slektsnavn som er ervervet ved giftermål. Slektsnavnet som ugift er i slike tilfeller ikke arvelig. Bare det siste slektsnavnet kan overføres til ev. barn.

5.3.3 Fornavn

Det kan velges inntil tre fornavn. Fornavn som er "olämpliga" eller der bruken kan medføre "uppenbar olägenhet", blir ikke godkjent.

Følgende fornavn godtas som hovedregel heller ikke:

  • navn som i form eller skrivemåte strider mot navneskikken i landet

  • jentenavn for gutter eller guttenavn for jenter

  • slektsnavn. Unntak gjelder for patro-/metronym dersom dette anvendes etter et annet fornavn. Her anvendes altså patro-/metronym som fornavn, og ikke som mellomnavn, slik ordningen er i Norge.

  • navn som bæres av søsken eller halvsøsken, med mindre det er et annet fornavn i tillegg. Selv om dette hindrer et fornavn, kan fornavnet likevel velges:

    1. pga. religiøs skikk

    2. dersom personen pga. sin nasjonalitet, sine familieforhold eller noen annen særskilt omstendighet har tilknytning til en fremmed stat og fornavnet tilsvarer navneskikken i den aktuelle staten

    3. dersom det foreligger "något annat giltigt skäl"

5.3.4 Internasjonale forhold

Finland anvender som hovedregel domisilprinsippet. Islandske statsborgere kan imidlertid endre navn i Finland etter islandsk rett. Finsk statsborger bosatt i et annet land enn Sverige, Norge, Danmark eller Finland, kan etter bestemte vilkår endre navn etter finsk rett.

6 Statistikk. Det offentliges arbeid med navnesaker. Publikums ønsker om navn

6.1 Innvandringsstatistikk

6.1.1 Oversikt

Arbeidsgruppen har ikke utarbeidet materiale over antall utenlandske navn i Norge. Dette ville for det første vært et svært omfattende arbeid, og dernest medført betydelige avgrensningsproblemer. Arbeidsgruppen har derfor valgt et annet utgangspunkt, nemlig å angi hvor mange personer med tilknytning til kulturer som kan ha problemer med å videreføre sin navnetradisjon ved innvandring til landet. Tallene vil imidlertid ikke klart vise hvor mange i Norge som benytter seg av den aktuelle navnetradisjonen, fordi det kan være forskjellige navnetradisjoner i ett og samme land. Samtidig finnes det personer fra andre land enn nevnt nedenfor som har en tilsvarende navneskikk som i disse landene. Tallene kan etter arbeidsgruppens oppfatning likevel gi en viss indikasjon på hvor mange som kan ha problemer med å videreføre sin navnetradisjon ved innvandring til Norge.

6.1.2 Land og kulturer med navneskikk som ikke fullt ut kan videreføres i Norge

Som vist ovenfor under pkt. 3.8, er det navnetradisjoner i flere land som ikke fullt ut kan videreføres i Norge.

Dette gjelder:

  • Land med spansk navneskikk, dvs. Spania, Argentina, Bolivia, Chile, Colombia, Costa Rica, Cuba, Den dominikanske republikken, Ecuador, El Salvador, Guatemala, Honduras, Mexico, Nicaragua, Panama, Paraguay, Peru, Uruguay og Venezuela. Videre gjelder det folk fra land med portugisisk navneskikk, dvs. hovedsakelig Portugal og Brasil. Disse får ikke beholde sine to slektsnavn når de blir norske statsborgere.

  • F.eks. Pakistan, der det er vanlig at barn får fars fornavn som slektsnavn. Tamiler fra Sri Lanka og India har den samme ordningen. For disse er det også vanlig at hustruen tar mannens fornavn som slektsnavn.

  • Flere muslimske land, f.eks. Somalia, Iran og Irak, der det også er vanlig å ha bl.a. disse tre navnene: Eget (for)navn, fars navn og farfars navn.

Med mindre de ønskede navnene allerede er registrert som navn hos personen, vil ikke disse personene fullt ut kunne videreføre sin navnetradisjon i Norge, se ovenfor pkt. 3.8.1.

Personer med navnetradisjon fra kulturer hvor det er vanlig å ha slektsnavnet først, omfattes ikke av omtalen under dette og neste pkt. (pkt. 6.1.2 og 6.1.3). For disse nektes nemlig ikke de ønskede navnene. Det er bare den ønskede plasseringen som ikke godtas. Disse må etter arbeidsgruppens oppfatning godta at navnet konverteres til norsk uttrykksform og plassering. Arbeidsgruppen kan ikke se at en slik ganske begrenset konvertering og tilpasning til tradisjonen i det land man innvandrer til, vil være urimelig.

Se for øvrig nedenfor kap. 11, særlig pkt. 11.3, om kulturene som har en avvikende navneskikk i forhold til dagens navnelov.

6.1.3 Antall innvandrere fra land hvor de også har en navneskikk som ikke fullt ut kan videreføres i Norge

Innvandrerbefolkningen defineres av Statistisk sentralbyrå som personer med to utenlandskfødte foreldre (Ukens statistikk nr. 43, 25. - 29. oktober 1999). Disse personene kan for det første være førstegenerasjonsinnvandrere, dvs. de er født i utlandet av foreldre som også er født i utlandet. For det andre kan de være andregenerasjonsinnvandrere, dvs. de er født i Norge av foreldre som er født i utlandet. Innvandrerbefolkningen utgjorde pr. 1. januar 2000 i alt 282 500 personer, dvs. ca. 6,3 % av den samlede befolkningen. På samme tidspunkt var i alt 178 686 utenlandske statsborgere bosatt i Norge (Dagens statistikk, 13. november 2000, Befolkningsstatistikk. Innvandrerbefolkningen, 1. januar 2000, SSBs hjemmesider på Internett).

Tall inntatt i Dagens statistikk viser at det pr. 1. januar 2000 var registrert følgende innvandrerbefolkning fra:

  • Pakistan: 22 831 personer.

  • Somalia: 8 386 personer.

  • Iran: 10 354 personer og Irak: 7 664 personer.

  • Chile: 6 377 personer, Spania: 1 363 personer, Colombia: 420 personer 328 og 407 personer fra Peru. 329

Ifølge Dagens statistikk var 9 826 personer fra Sri Lanka bosatt i Norge pr. 1. januar 2000. Det finnes ingen oversikt over hvor mange av disse som var tamiler. Arbeidsgruppen antar imidlertid at det bor flere tamiler i Norge enn dem som er registrert i flyktningregisteret. Utlendingsdirektoratet har opplyst til Arbeidsgruppen at det pr. 8. mars 2000 var registrert 2 167 tamiler i dette registeret. Flyktningregisteret omfatter bare personer som er kommet til Norge som flyktninger samt dem disse har fått familiegjenforening med - altså ikke dem som er kommet ved for eksempel arbeidsinnvandring.

Totalt kan altså titusenvis av personer ha problemer med å videreføre sin navnetradisjon i Norge. I tillegg til dette kommer at også folk fra flere andre land enn dem som er nevnt her, kan ha slike problemer. Blant annet på bakgrunn av den klare betydning navn ofte har i forhold til identitet og tradisjon, taler dette for å endre navnelovgivningen slik at disse personene lettere kan videreføre sin navneskikk ved innvandring til Norge.

6.2 Navnestatistikk

6.2.1 Oversikt

Arbeidsgruppen har ved hjelp av rådgiver Jørgen Ouren hos Statistisk sentralbyrå (SSB) innhentet statistikk over forskjellige typer navn og antall bærere av disse. Tallene gjelder pr. 1. januar 2000. Pr. dette tidspunktet var det registrert 4 469 461 personer i det norske folkeregisteret.

Formålet med statistikken er for det første å vise antall slektsnavn, hvor mange av disse som er rettsbeskyttet samt hvor mange personer som bærer henholdsvis rettsbeskyttete og ikke-rettsbeskyttete etternavn. Videre søkes vist hvor mange personer som har mellomnavn. Dette kan fortelle hvor mange som ønsker navnetilknytning til flere enn én person, eller som i alle fall har slik navnetilknytning. Dersom mange har mellomnavn, kan dette være et argument for å innføre en utvidet adgang til å ta doble slektsnavn. Dette gjelder kanskje spesielt når det foreligger opplysninger som indikerer at mange ikke ser - eller er kjent med - forskjellen på dobbelt slektsnavn og mellomnavn/slektsnavn, se nærmere nedenfor pkt. 6.2.3 og 6.3.2.5.

6.2.2 Slektsnavn

6.2.2.1 Antall slektsnavn og antall bærere

Pr. 1. januar 2000 var det i alt registrert 123 103 ulike slektsnavn i Norge. Av disse hadde 87 429 to bærere eller flere, dvs. 35 674 slektsnavn hadde bare én bærer. Enkelte navn kan være registrert med feilskrift, kanskje særlig navnene med bare én bærer. Dette betyr at det totale antall slektsnavn kan være lavere enn 123 103. 988 av slektsnavnene bæres av 500 personer eller flere. M.a.o. er bare 988 av over 120 000 navn ikke rettsbeskyttete, dvs. under 1 % av navnene er altså ikke rettsbeskyttete. Dette betyr at få slektsnavn kan velges fritt av befolkningen, f.eks. når man ikke har en tilstrekkelig slektstilknytning til navnet, eller ikke kan dokumentere slik tilknytning.

Figur 6-1 Forholdet mellom antall frie og rettsbeskyttete slektsnavn

Figur 6-1 Forholdet mellom antall frie og rettsbeskyttete slektsnavn

Kilde: Kilde: SSB

2 066 206 personer, av i alt nesten 4, 5 mill. personer, bærer slektsnavn som ikke er rettsbeskyttete. M.a.o. bærer litt under halvparten av befolkningen under 1 % av det totale antall slektsnavn i Norge, se fig. 6.1 og fig. 6.2.

Figur 6-2 Forholdet mellom antall bærere av frie og rettsbeskyttete slektsnavn

Figur 6-2 Forholdet mellom antall bærere av frie og rettsbeskyttete slektsnavn

Kilde: Kilde: SSB

Dersom grensen for rettsbeskyttelsen settes til 400 bærere, vil 1317 navn være ubeskyttete. Disse bæres av i alt 2 212 615 personer. En grense på 300 bærere øker antall frie navn til 1845, båret av 2 393 510 personer, mens en grense på 200 bærere medfører at antall frie navn blir 3098. 2 698 217 personer bærer navn som har 200 bærere eller flere. 6737 navn blir frie dersom grensen settes på 100 bærere. Da vil 3 204 181 personer ha frie navn.

6.2.2.2 Antall doble slektsnavn og antall bærere

Flere doble slektsnavn uten bindestrek er i realiteten slektsnavn med prefiks, som von, de, el, osv., se også ovenfor pkt. 3.2.5.6.3 og 3.8.1.10. For noen personer er slike prefiks registrert i slektsnavnsrubrikken i folkeregisteret, selv om det sies i Rundskriv G-150/91 (s. 14) at prefiksene vil "bli registrert bak mellomnavnet hvis personen har mellomnavn eller bak fornavnet (i mellomnavns- eller fornavnsrubrikken)". Håndbok i folkeregistrering (versjon 1.2. 1998), s. 131, stadfester dette. Andre doble slektsnavn uten bindestrek er hovedsakelig slektsnavn etter spansk og portugisisk navneskikk, se ovenfor pkt. 3.8.1.4, og muslimske navn ofte med prefiks eller suffiks. Et mindretall av doble slektsnavn uten bindestrek er tradisjonelle norske doble slektsnavn. Flere prefiks, f.eks. det arabiske el/al, er i folkeregisteret enkelte ganger forbundet med slektsnavnet med en bindestrek. Tallene som nevnes nedenfor vil derfor ikke kunne fortelle den eksakte forekomsten av doble slektsnavn i landet, men antas å kunne gi et informativt bilde.

Pr. 1. januar 2000 var det registrert 8 716 doble slektsnavn uten bindestrek. Disse ble båret av 16 486 personer. Over 1 350 av navnene er slektsnavn med prefiks. Doble slektsnavn med bindestrek ble båret av i alt 22 071 personer. Til sammenligning var det over 1,1 mill. personer som bar sen-navn som slektsnavn, se fig. 6.3.

Figur 6-3 Forholdet mellom antall bærere av doble slektsnavn og sen-navn som slektsnavn

Figur 6-3 Forholdet mellom antall bærere av doble slektsnavn og sen-navn som slektsnavn

Kilde: Kilde: SSB

Det var registrert 4 836 forskjellige doble slektsnavn med bindestrek, mens det totalt var 3 567 forskjellige sen-navn som slektsnavn. Det er altså antakeligvis flere doble slektsnavn i Norge enn slektsnavn som ender på -sen, se fig. 6.4.

Figur 6-4 Forholdet mellom antall doble slektsnavn med bindestrek og antall sen-navn som slektsnavn

Figur 6-4 Forholdet mellom antall doble slektsnavn med bindestrek og antall sen-navn som slektsnavn

Kilde: Kilde: SSB

Tallene bekrefter at doble slektsnavn er en del av norsk navnetradisjon, jf. ovenfor pkt. 4.3.1 og 4.3.2. Imidlertid har denne tradisjonen vært forbeholdt et fåtall av personer.

6.2.3 Mellomnavn

Pr. 1. januar 2000 var det registrert 63 936 forskjellige mellomnavn med i alt 785 467 forskjellige bærere. Dette tilsvarer ca. 17,6 % av befolkningen. 21,7 % av kvinnene hadde mellomnavn, mens bare 13,5 % av alle menn hadde det. Etter undersøkelser arbeidsgruppen har foretatt hos Statistisk sentralbyrå, tar kvinner i større grad enn menn mellomnavn ved giftermål. 330 Dette forklarer hvorfor flere kvinner enn menn har mellomnavn, se fig. 6.5 og fig. 6.7.

Figur 6-5 Hvor som mange har mellomnavn - forholdet mellom kvinner og menn

Figur 6-5 Hvor som mange har mellomnavn - forholdet mellom kvinner og menn

Kilde: Kilde: SSB

Som vist ovenfor under pkt. 6.2.2 har i underkant av 25 % av befolkningen sen-navn som slektsnavn i Norge. På den annen side har arbeidsgruppen funnet at bare 11,4 % av mellomnavnsbærerne har sen-navn som mellomnavn. Dette kan dette bety at folk ønsker mellomnavn som er mer individualiserende enn sen-navn. Det kan også bety at de som har sen-navn som slektsnavn, velger andre navn som mellomnavn.

Som det vises nedenfor under pkt. 6.3.2.5, synes mange å ha problemer med å se forskjellen på mellomnavn kombinert med slektsnavn, på den ene siden, og doble slektsnavn på den annen. Ved å ta mellomnavn gir man uttrykk for et ønske om dobbel navnetilknytning, f.eks. for å beholde sitt slektsnavn som ugift, eller for å opprettholde navneforbindelsen med to forskjellige grener av slekten. Likevel får bare det siste navnet i navnerekken slektsnavnsstatus, mens situasjonen er en annen for dem som har doble slektsnavn. Etter arbeidsgruppens oppfatning taler dette for å tillate doble slektsnavn generelt. Som vist ovenfor er det ca. 22 000 bærere av doble slektsnavn med bindestrek og over 780 000 personer som har mellomnavn, se fig. 6.6 .

Figur 6-6 Forholdet mellom antall bærere av doble slektsnavn med bindestrek og bærere av mellomnavn

Figur 6-6 Forholdet mellom antall bærere av doble slektsnavn med bindestrek og bærere av mellomnavn

Kilde: Kilde: SSB

6.2.4 Valg av navn ved ekteskap

Marit Fjellhaug har i en hovedoppgave undersøkt folks valg av navn ved ekteskap. 331 På grunnlag av folkeregisteropplysninger fra 1995 undersøkte hun navnevalg hos 2794 nygifte par i Oslo. Hun fant disse resultatene:

  • 32,4 % av kvinnene beholdt sitt slektsnavn som ugift

  • 38,0 % av kvinnene tok sitt slektsnavn som ugift som mellomnavn, og tok mannens slektsnavn som slektsnavn

  • 29,6 % av kvinnene tok mannens slektsnavn som slektsnavn, uten å ta sitt eget slektsnavn som ugift som mellomnavn

  • det var vanligere at yngre enn eldre kvinner tok mannens slektsnavn som slektsnavn

  • det var vanligere at kvinner som giftet seg kirkelig enn borgerlig tok mannens slektsnavn som slektsnavn

  • kvinner med høyere utdanning beholdt helst sitt slektsnavn som ugift

  • 1,6 % av mennene tok konas slektsnavn som sitt slektsnavn, av dem tok halvparten sitt slektsnavn som ugift som mellomnavn

Figur 6-7 Menn og kvinners valg av navn ved ekteskap i Oslo

Figur 6-7 Menn og kvinners valg av navn ved ekteskap i Oslo

Tallene viser således at 67,6 % av ekteparene tar mannens slektsnavn som felles slektsnavn, se fig 6.7. Fordi barn i slike tilfeller skal ha foreldrenes slektsnavn ved første gangs navnevalg, medfører dette at barn i født i ekteskap i mye større grad får farens slektsnavn enn morens.

Arbeidsgruppen har ikke foretatt grundige undersøkelser om dette, men antar at kvinner utenfor byene i større grad enn i byene tar mannens slektsnavn som slektsnavn.

6.3 Det offentliges arbeid med navnesaker. Publikums ønsker om navn

6.3.1 Folkeregistrene

Sentralkontoret for folkeregistrering har opplyst til arbeidsgruppen at folkeregistrene - til sammen - bruker ca. 4 årsverk på navnesaker. Ca. 10 % av dette utføres av Oslo folkeregister. Arbeidet består av registrering og saksbehandling i tilknytning til navnemeldinger. Folkeregistrenes kontakt med publikum og myndigheter er ikke tatt med i denne statistikken. Dette betyr at reelt antall årsverk antakelig ligger noe høyere enn nevnt. Folkeregistrene i Oslo, Trondheim, Skedsmo, Nesodden, Skaun, Aurskog-Høland og Grue har opplyst at første gangs navnevalg for barn er tidkrevende. I tillegg mener man også at forskjellige navnekorrigeringer, bl.a. i forhold til utlendinger, tar en del tid. Folkeregistrene har også opplyst at utenlandske navnetradisjoner generelt kan medføre problemer i saksbehandlingen.

6.3.2 Fylkesmennene

6.3.2.1 Formålet bak utsendingen av spørreskjema

Arbeidsgruppen har sendt spørreskjemaer til samtlige fylkesmenn. Formålet har vært å få en oversikt over fylkesmennenes arbeid med navnesaker, bl.a. hvilke sakstyper det er mange av og hvilke som ev. skaper problemer. Arbeidsgruppen har også bedt fylkesmennene fortelle om de ev. sakstypene som folkeregistrene opplever som vanskelige. Håpet har vært at svarene fra fylkesmennene kan gi informasjon som kan gi arbeidsgruppen et bedre grunnlag for å vurdere hvor problemfeltene ligger, og dermed i neste omgang foreslå både materielle og organisatoriske endringer av navnelovgivningen Videre har formålet vært å gjøre arbeidsgruppen bedre i stand til å gjøre rede for de administrative og økonomiske konsekvenser som forslagene i innstillingen medfører, se også nedenfor i kap. 14.

Tallene som foreligger fra de ulike fylkesmannsembetene, er ikke helt sammenlignbare og heller ikke nødvendigvis fullt ut representative. Dette dels fordi opptellingene bygger på perioder av ulik varighet, og dels fordi periodene er relativt korte. Arbeidsgruppen har bedt fylkesmennene i Hordaland, Sør-Trøndelag og Oslo og Akershus legge den siste tre-månedersperioden i 1999 til grunn, mens de øvrige fylkesmenn ble bedt om å tallfeste den siste seks-månedersperioden i 1999. Arbeidsgruppen ønsket ved fastsettelsen av lengden på opptellingsperiodene å finne en rimelig balanse mellom behovet for å få et forsvarlig tallmateriale samtidig som fylkesmennene ikke skulle påføres uforholdsmessig mye arbeid med opptellingen. Noen av fylkesmennene har likevel foretatt opptelling for hele 1999. Arbeidsgruppen antar at tallene samlet sett kan gi en tilfredsstillende indikasjon over fylkesmennenes arbeid med navnesaker.

6.3.2.2 Totalt arbeidsomfang for navnesaker

Omfanget av fylkesmennenes arbeid med navnesaker varierer betydelig fra embete til embete. Ved beregningen er ett årsverk satt til 46 ukeverk. Fylkesmannen i Oslo og Akershus bruker mest tid, i alt ca. 63 ukeverk, dvs. i underkant av 1,4 årsverk Fylkesmannen i Sogn og Fjordane bruker minst tid, til sammen 3 ukeverk. Det er dobbelt så mye arbeid pr. innbygger i Oslo og Akershus i forhold til Sogn og Fjordane. Samlet bruker embetene ca. 396 ukeverk, dvs. ca. 8,6 årsverk. Fylkesmannen i Oslo og Akershus har m.a.o. ca. 16 % av fylkesmennenes totale arbeidsomfang med navnesaker.

6.3.2.3 Saker vedrørende innvandrere med utenlandsk navneskikk
6.3.2.3.1 Arbeidsomfang

I tillegg til forskjellene i tallgrunnlaget nevnt i pkt. 6.3.2.1, annet avsnitt, bemerkes at ett embete har avgrenset sakene til bare å omfatte utenlandske statsborgere, noe som ikke var avgrensningskriteriet etter arbeidsgruppens skjema. Arbeidsgruppen antar likevel at tallene samlet sett kan gi en indikasjon på omfanget av navnesaker som gjelder innvandrere med utenlandsk navneskikk.

Arbeidsomfanget knyttet til slike saker varierer i stor grad fra embete til embete:

  • Fylkesmannen i Sogn og Fjordane har færrest, ca. 3,2 %.

  • Fylkesmannen i Oslo og Akershus har det desidert største arbeidsomfanget, hele 39,4 %.

  • Fylkesmannen i Rogaland ca. 20,4 %.

  • Fylkesmannen i Sør-Trøndelag ca. 30 %. Dette embetet nevner at slike sakstyper har økt betraktelig den siste tiden.

Samlet utgjør disse sakene ca. 11,4 % av fylkesmennenes arbeid med navnesaker.

Som nevnt ovenfor under pkt. 6.2.1, utgjorde innvandrerbefolkningen pr. 1. januar 2000 ca. 6,3 % av den totale befolkningen i Norge. Navnesakene utgjør på den annen side over 11 % av det totale arbeidsomfanget for fylkesmennene. Tallene er ikke helt sammenlignbare fordi arbeidsgruppen ikke har bedt fylkesmennene legge til grunn definisjonen av innvandrerbefolkningen nevnt ovenfor under pkt. 6.1.3. En slik avgrensning ville gjort arbeidet svært vanskelig for fylkesmennene. Tallene indikerer likevel at innvandrerbefolkningen har en forholdsmessig høy andel av navnesakene.

Figur 6-8 Fylkesmennenes arbeid med navnesaker

Figur 6-8 Fylkesmennenes arbeid med navnesaker

Tallene viser at samtlige fylkesmenns totale arbeid med navnesaker som gjelder innvandrere med utenlandsk navneskikk, i omfang er nesten like stort som den totale arbeidsmengden Fylkesmannen i Oslo og Akershus har med navnesaker.

6.3.2.3.2 Typer av slike saker som er problematiske

Et flertall av fylkesmennene opplyser at navnesaker vedrørende innvandrere med utenlandsk navneskikk er vanskelige å behandle. Flere fylkesmenn bruker også relativt lengre tid på å behandle slike saker. Enkelte fylkesmenn opplyser videre at de får henvendelser fra folkeregistrene om slike navnesaker, og at også disse gir uttrykk for at sakene ofte er vanskelige å behandle.

Enkelte fylkesmenn konkretiserer hvilke saker vedrørende utenlandsk navneskikk som skaper problemer, både for folkeregistrene og fylkesmennene. Dette er særlig søknader om slektsnavn som er rettsbeskyttet i Norge, men vanlige i søkers hjemland. Det nevnes også at det ofte er problematisk for innvandrere å legge fram nok dokumentasjon for tilstrekkelig slektstilknytning til beskyttete slektsnavn, bl.a. pga. at hjemlandene har varierende vilkår for dokumentasjon. Mange asylsøkere har dessuten ingen dokumentasjon å legge fram, f.eks. dokumentasjon som viser at de har brukt det omsøkte navnet tidligere. Noen fylkesmenn trekker også frem som problematisk søknader om farens fornavn som slektsnavn for barn og/eller ektefellens fornavn som slektsnavn.

Andre saksområder som opplyses som vanskelig å behandle, er domisil; ønske om fornavn som er vanlig i søkers hjemland, men der navnet er registrert som slektsnavn i Norge; dokumentasjon på fornavnsbruken i hjemlandet; første gangs navnevalg, f.eks. fremmedartete fornavn.

Et flertall av fylkesmennene har behandlet søknader om fars fornavn som slektsnavn for barn, eller ektefelles fornavn som slektsnavn. Det dreier seg imidlertid ikke om svært mange søknader. Alle søknadene er også avslått med mindre navnet kan tas etter navnelovens øvrige regler, jf. ovenfor pkt. 3.8.1.2 og 3.8.1.3.

Figur 6-9 Omfanget av fylkesmennenes arbeid med navnesaker vedrørende innvandrere med utenlandsk navneskikk

Figur 6-9 Omfanget av fylkesmennenes arbeid med navnesaker vedrørende innvandrere med utenlandsk navneskikk

Det innsamlete tallmaterialet viser at arbeidsomfanget er klart større for fylkesmannsembeter som omfatter byer og tettbebygde strøk enn for embeter som i mindre grad dekker slike strøk, se fig. 6.9.

6.3.2.4 Andre sakstyper som fylkesmennene og/eller folkeregistrene opplever som vanskelige og/eller arbeidskrevende

Fylkesmennene er også spurt om hvilke av de andre sakstypene, dvs. saker som ikke gjelder utenlandsk navneskikk, som oppleves som vanskelige og/eller arbeidskrevende. Blant svarene på dette nevnes:

  • Søknader om endring av navn for barn, der det som hovedregel må innhentes samtykke fra den andre av foreldrene, nevnes som tidkrevende.

  • Fornavnssakene etter § 15 nr. 2, der fornavnets opprinnelse må undersøkes, volder problemer for enkelte embeter og folkeregistre.

  • Det kan være problematisk å avgjøre om et slektsnavn er så likt et rettsbeskyttet slektsnavn at det må innhentes samtykke fra bærerne av sistnevnte. (Departementets praksis er imidlertid i dag at dersom et slektsnavn både uttales og skrives forskjellig fra et rettsbeskyttet navn, er det ikke nødvendig med samtykke fra bærerne av sistnevnte, se ovenfor pkt. 3.2.5.3.1.)

  • Saker der søker ønsker å ta tilbake tidligere ektefelles slektsnavn, kan oppleves som vanskelige.

  • Søknader om nylagete slektsnavn karakteriseres som mer arbeidskrevende av enkelte embeter.

  • Originale fornavn ved første gangs navnevalg kan i noen tilfeller også være problematisk, både for fylkesmennene og folkeregistrene.

6.3.2.5 Hvilke navn ønskes av publikum?

Foruten det som kan utledes under pkt. 6.3.2.3.2 og 6.3.2.4, er det ifølge tilbakemeldingene fra fylkesmennene flere typer navn som ønskes av publikum, men som ikke kan tas etter navneloven. For det første gjelder dette besteforeldrenes eller oldeforeldrenes slektsnavn som eget slektsnavn. Videre har alle fylkesmenn utenom ett embete mottatt søknader om å få doble slektsnavn for barn eller ektefeller, eller felles mellomnavn for ektefeller. Noen embeter har hatt mange slike søknader, særlig Fylkesmannen i Oslo og Akershus, mens andre har hatt svært få. Flere fylkesmenn forteller også at de får mange henvendelser pr. tlf. om doble slektsnavn eller felles mellomnavn for ektefeller. Partene lar imidlertid være å søke om slike navn når de har blitt fortalt hva navneloven sier. Arbeidsgruppen har også fått opplyst at publikum er negative til at navneloven både hindrer felles mellomnavn for en hel familie og å kunne ta tilbake slektsnavn som har vært brukt tidligere i familien. I tilbakemeldingene opplyses videre at publikum har problemer med å se forskjellen mellom doble slektsnavn og mellomnavn; noen kaller sitt ønske for dobbelt slektsnavn, men ønsker seg i realiteten mellomnavn og slektsnavn. Etter det arbeidsgruppen forstår, tror også mange at de har to slektsnavn, mens de i realiteten har mellomnavn og slektsnavn.

6.3.2.6 Saker som folkeregistrene skal behandle som første instans, men som fylkesmennene behandler som første instans

Under pkt. 3.9 er det angitt nærmere hvilke navnesaker folkeregisteret kan behandle som førsteinstans. Et flertall av fylkesmennene opplyser likevel at folkeregistre sender fra seg slike saker - selv om registrene selv er klar over at de har kompetanse til å avgjøre sakene selv. Dette gjelder ofte vanskelige saker. Noen fylkesmenn opplever dette i svært mange saker, mens andre opplever det sjelden. Departementet har for sin del i flere tilfeller opplevd at folkeregistrene har sendt fra seg saker de har kompetanse til å behandle, under henvisning til at de ikkehar slik kompetanse.

6.3.2.7 Forslag fra fylkesmennene om endringer i saksbehandlingen

Fylkesmennene har nevnt flere mulige endringer av saksbehandlingsreglene, særlig:

  • Ett embete har reist spørsmål om registreringskontrollen av innvandrere ved ankomst til landet bør kunne bedres. Det vises herunder til tilfeller der det registreres tredobbelt slektsnavn.

  • Flere embeter har foreslått at folkeregistrene bør kunne behandle flere kurante navnesaker, f.eks. søknader om 2. gangs navneskifte. Ett embete nevner imidlertid at delegasjon til folkeregistrene av mer kompliserte og skjønnsmessige navnesaker bør vente til flere folkeregistre ev. slås sammen, slik at det blir større enheter med et eget faglig miljø. Det nevnes f.eks. at det kan være problemer med navnekompetansen for folkeregistre der det bare er ansatt én person.

6.3.2.8 Antall klagesaker over folkeregistrenes avgjørelser

Fylkesmennene har opplyst til arbeidsgruppen at bare ca. 3 % av sakene de har behandlet, er klagesaker over folkeregistrenes avgjørelser. De resterende er saker der fylkesmannen er rett førsteinstans, eller der fylkesmannen har behandlet en sak som førsteinstans selv om folkeregistrene egentlig er rett førsteinstans. Tallene viser at dersom ett organ alene skulle behandlet navnesakene som første instans etter dagens materielle regelverk, ville dette organet - i tillegg til årsverkene folkeregistrene bruker på navnesaker - kunne bli belastet med alle årsverkene til fylkesmennene minus ca. 3 %. Dette vil si rundt 12 årsverk, kanskje også mer. I tillegg kommer navnesakene som vigselsmennene og Statens ungdoms- og adopsjonskontor behandler. Se for øvrig nedenfor, kap. 14, om administrative og økonomiske konsekvenser av arbeidsgruppens forslag.

6.3.3 Justisdepartementet

Departementet bruker ca. ½ til 2/3 årsverk på navnesaker. Dette gjelder klagesaker over fylkesmennenes bevillingsvedtak, men også enkelte saker hvor folkeregistrene har kompetanse. Sakene kommer da inn til departementet enten fordi fylkesmannen har behandlet saken som første instans, eller fordi parten velger å klage til departementet over fylkesmannens klagevedtak. I sistnevnte tilfelle har det hendt at departementet har omgjort fylkesmannens vedtak, se ovenfor pkt. 3.9.2.3. Videre utferdiger departementet generelle retningslinjer for behandlingen av navnesakene, som oftest i form av rundskriv.

De fleste sakene departementet mottar gjelder søknader om bestemte mellomnavn. Dette gjelder:

  • navn som f.eks. en av søkers besteforeldre har - eller har hatt - som mellomnavn.

  • navn som fjernere slektninger bruker - eller har brukt - som slektsnavn, f.eks. onkler/tanter eller fettere/kusiner.

  • enkelte søknader om stefars slektsnavn som mellomnavn.

  • saker om ektefellens slektsnavn eller mellomnavn som mellomnavn. Ingen av disse søknadene har blitt innvilget av departementet.

  • saker der parten hevder at en slektning har hatt navnet som slektsnavn, f.eks. besteforeldre eller oldeforeldre, men der dette ikke er dokumentert.

Når det gjelder saker om fornavn, mottar departementet bl.a. søknader om kjælenavn for voksne personer eller uvanlige fornavn ved første gangs navnevalg. Slike navn godtas som hovedregel, jf. ovenfor pkt. 3.3.2 og 3.8.2.1. Departementet mottar også flere søknader om tillatelse til erverv av fornavn som er i bruk som slektsnavn, jf. § 15 nr. 2. I forbindelse med disse sakene legges det ofte ned relativt store ressurser for å finne ut om navnet opprinnelig er et fornavn eller har et selvstendig opphav som fornavn - og altså ikke bare som slektsnavn, se nedenfor pkt. 6.3.5.

Vedrørende slektsnavn, behandler departementet bl.a. følgende sakstyper:

  • søknader om besteforeldrenes slektsnavn som slektsnavn, men der det ikke kan dokumenteres at navnet har vært brukt av søkeren. Slike søknader innvilges ikke.

  • enkelte saker der det ønskes nylagete slektsnavn med utenlandsk klang eller skrivemåte, se ovenfor pkt. 3.2.5.2.3.

  • søknader om nylagete slektsnavn der spørsmålet er om det ønskede navnet er så likt et annet rettsbeskyttet slektsnavn at det må innhentes samtykke fra bærerne av dette, se ovenfor pkt. 3.2.5.3.2.

  • enkelte saker om doble slektsnavn.

  • søknader om å ta ekte patro-/metronym som slektsnavn. Bare kvinner har søkt om dette, og søknadene har blitt avslått, se ovenfor pkt. 3.2.5.6.4.

Videre avgjør departementet mange saker om endring av navn for barn der en av foreldrene ikke er enig i navneendringen. Departementet behandler også flere saker som gjelder innvandrere med utenlandsk navneskikk nevnt ovenfor under bl.a. pkt. 6.3.2.3.2.

Figur 6-10 Fordelingen av arbeidsomfanget for navnesaker

Figur 6-10 Fordelingen av arbeidsomfanget for navnesaker

6.3.4 Andre organer

Som vist under pkt. 3.9, behandler også følgende organer navnesaker:

Statens ungdoms- og adopsjonskontor fatter vedtak om slektsnavn, og for- og mellomnavn for adopterte barn. Det foreligger ingen tall over arbeidsomfanget adopsjonskontoret har i forbindelse med dette.

Vigselsmannen fatter vedtak om slektsnavn ved vigsel etter navneloven § 4 og mellomnavn etter navneloven § 16 første ledd nr. 4. Det foreligger ingen tall over dette arbeidsomfanget.

Navn velges ofte i forbindelse med dåp. Presten har imidlertid ikke hjemmel til å fatte vedtak, men hun/han sender navnemeldingen til folkeregisteret. Det foreligger ikke tall over hvor mye arbeid prestene har med disse sakene.

6.3.5 Navneforskningsmiljøets arbeid

Navneforskningsmiljøet bistår departementet, fylkesmennene og enkelte folkeregistre i flere navnesaker. Det skjer også at publikum, f.eks. foreldre, på eget initiativ kontakter navneforskere i forbindelse med en navnesak. Bistanden går ofte ut på å dokumentere fornavnsopprinnelse, enten i Norge eller utlandet, se pkt. 3.3.3 og pkt. 3.8.2.2 ovenfor. Slike undersøkelser krever ofte omfattende arbeid fra navneforskningsmiljøets side. Departementet har ca. 5-8 saker i året der slike undersøkelser må foretas. I de fleste sakene konkluderer navneforskningsmiljøet med at navnet også har fornavnsopprinnelse. I tillegg undersøker navneforskerne utenlandsk navneskikk for øvrig, f.eks. bruken av prefikser, se ovenfor pkt. 3.8.1.10.

Arbeidsgruppen anslår at navneforskningsmiljøet bruker i overkant av to ukeverk i året på navnesaker.

6.3.6 Oppsummering

Offentlige myndigheter og andre bruker altså i underkant av 14 årsverk i året på å behandle navnesaker. En rekke av sakene vurderes som problematiske og/eller arbeidskrevende, spesielt de som gjelder innvandrere med utenlandsk navneskikk. Folkeregistrene sender ofte fra seg "vanskelige" saker til fylkesmennene uten realitetsbehandling selv om de har kompetanse til å behandle sakene.

Fotnoter

1.

Se nedenfor pkt. 3.2.2.

2.

Anne Hillestad Austbø, Navneloven med kommentar, s. 16, Oslo 1986.

3.

Ot.prp. nr. 43 (1978-79), Om lov om endringar i lov 29. mai 1964 nr. 1 om personnavn, s. 17, Austbø s. 31.

4.

Ot.prp. nr. 43, s. 17-18, Austbø s. 29.

5.

Austbø, s. 29.

6.

Se nedenfor pkt. 3.2.6.

7.

Ot.prp. nr. 43, s. 72-73.

8.

Se nedenfor pkt. 3.2.5.6.1.

9.

Se nedenfor pkt. 3.4.2.1.

10.

op. cit.

11.

Se Ot.prp. nr. 43, s. 21 og Austbø, s. 33.

12.

Gunnar Nerdrum, Navneloven med kommentarer, s. 31, Arendal 1971, Austbø, s. 33.

13.

Se nedenfor pkt. 3.4.2.3.

14.

Ot.prp. nr. 43, s. 14.

15.

Ot.prp. nr. 43, s. 64 og s. 97-98, se også nedenfor pkt. 3.2.5.6.1.

16.

Se pkt. 3.2.5.5.

17.

Ot.prp. nr. 43, s. 13.

18.

op. cit.

19.

Se Rundskriv G-150/91, s. 16 og s. 19.

20.

Se Rundskriv G-150/91, s. 18-19.

21.

Se nedenfor pkt. 3.2.5.3.1.

22.

Se nedenfor pkt. 3.2.5.3.2.

23.

Rundskriv G-150/91, s. 25.

24.

Austbø, s. 39.

25.

Ot.prp. nr. 24 (1962-63), Om lov om personnavn, s. 50. Rundskriv G-150/91, s. 25, Austbø, s. 39.

26.

Rundskriv G-150/91, s. 25, Austbø, s. 39.

27.

Rundskriv G-150/91, s. 25.

28.

op. cit.

29.

Se Rundskriv G-81/99, s. 8.

30.

Se nedenfor pkt. 3.2.6.

31.

Austbø, s. 40-41.

32.

Austbø, s. 41.

33.

Se Rundskriv G-150/91, s. 26.

34.

Se nedenfor pkt. 3.2.5.3.1.

35.

Se nedenfor pkt. 3.3.3.

36.

Rundskriv G-150/91, s. 27.

37.

Austbø, s. 46.

38.

Rundskriv G-150/91, s. 27.

39.

op. cit.

40.

op. cit.

41.

Se Navnelovutvalgets innstilling 1960, til ny lov om personnavn, s. 26.

42.

Se nedenfor pkt. 3.3.2.

43.

Se nedenfor pkt. 3.2.5.6.4.

44.

Se nedenfor pkt. 3.9.3.4.1.

45.

Rundskriv G-150/91, s. 27.

46.

Austbø, s. 54.

47.

Se nedenfor pkt. 3.2.5.3.2.

48.

Ot.prp. nr. 43, s. 26.

49.

Se nedenfor pkt. 3.2.5.5.

50.

Austbø, s. 56.

51.

Se forskjellige standpunkter inntatt i Austbø, s. 57.

52.

Austbø, s. 57.

53.

Se Rundskriv G-150/91, s. 7.

54.

Se om nylaget slektsnavn nedenfor pkt. 3.2.5.6.2.

55.

Se Rundskriv G-150/91, s. 30, om departementets tidligere praksis.

56.

Se Austbø, s. 60.

57.

Se også Rundskriv G-150/91, s. 6.

58.

Se Nerdrum s. 62.

59.

Se Rundskriv G-150/91, s. 6.

60.

Se Rundskriv G-150/91, s. 28.

61.

Se Austbø s. 62 og Rundskriv G-150/91, s. 28.

62.

Austbø, s. 62.

63.

op. cit.

64.

Austbø, s. 63 og Ot. prp. nr. 50 (1984-85), Om [...] B) Lov om enerett til firma og andre forretningskjennetegn (firmaloven) [...], s. 94.

65.

Austbø, s. 63.

66.

Se Navnelovutvalgets innstilling, s. 28.

67.

Se Rundskriv G-150/91, s. 31.

68.

Austbø, s. 67.

69.

Arbeidsgruppens merknad: Se Løchen, Skirstad og Grimstad, Juridisk produktbeskyttelse, s. 70-72, TANO 1988.

70.

Austbø, s. 65, Navnelovutvalgets innstilling, s. 28.

71.

Se Austbø, s. 69.

72.

Se nedenfor pkt. 3.2.5.5.7.

73.

Se nedenfor pkt. 3.5.

74.

Se Austbø, s. 71.

75.

Rundskriv G-150/91, s. 32.

76.

Se nedenfor pkt. 3.2.5.5.7.

77.

Se nedenfor pkt. 3.5.

78.

Se Rundskriv G-150/91, s. 32.

79.

op. cit.

80.

op. cit.

81.

Austbø, s. 72.

82.

Austbø, s. 73, og Rt. 1966 s. 1353.

83.

Rundskriv G-150/91, s. 33 og Austbø, s. 75.

84.

Se Rundskriv G-150/91, s. 33.

85.

op. cit.

86.

Austbø, s. 77.

87.

Se Rundskriv G-150/91, s. 33.

88.

op. cit.

89.

op. cit.

90.

Austbø, s. 78.

91.

Se Rundskriv G-150/91, s. 34.

92.

op. cit.

93.

op. cit.

94.

Se Rundskriv G-150/91, s. 35.

95.

Se Rundskriv G-150/91, s. 34.

96.

op. cit.

97.

Se Ot.prp. nr. 43, s. 94.

98.

Se Rundskriv G-150/91, s. 35.

99.

Se nedenfor pkt. 3.16.

100.

Se Forh. O. 1963-64, Om lov om personnavn, s. 421-26.

101.

Se Ot.prp. nr. 43, s. 25, Rundskriv G-150/91, s. 35.

102.

Rundskriv G-150/91, s. 35.

103.

Se også ovenfor om § 9 nr. 3.

104.

Se Rundskriv G-150/91, s. 37-38, om departementets øvrige praksis.

105.

Se Ot.prp. nr. 43, s. 97.

106.

Se Rundskriv G-150/91, s. 6.

107.

op. cit.

108.

op. cit.

109.

Se Rundskriv G-150/91, s. 37.

110.

Se Rundskriv G-150/91, s. 7.

111.

op. cit.

112.

op. cit.

113.

Se nedenfor pkt. 3.4.2.2.

114.

Se Ot.prp. nr. 24, s. 52.

115.

Austbø, s. 92.

116.

Se nedenfor pkt. 3.5.

117.

Austbø, s. 20.

118.

Austbø, s. 21.

119.

Se nedenfor pkt. 3.3.3 om § 15 nr. 2.

120.

Rundskriv G-81/99, s. 3-4.

121.

Austbø, s. 103.

122.

Austbø, s. 105.

123.

Rundskriv G-150/91, s. 42.

124.

Rundskriv G-150/91, s. 43.

125.

Se Ot.prp. nr. 43, s. 45.

126.

Austbø, s. 19.

127.

op. cit.

128.

Austbø, s. 20.

129.

Rundskriv G-150/91, s. 43-44.

130.

Rundskriv G-150/91, s. 44.

131.

Praksisendring i forhold til Rundskriv G-150/91, s. 44. Se nedenfor om § 16 tredje ledd.

132.

Rundskriv G-150/91, s. 44.

133.

op. cit.

134.

op. cit.

135.

Austbø, s. 108.

136.

Rundskriv G-150/91, s. 44.

137.

Rundskriv G-150/91, s. 44-45.

138.

Se Rundskriv G-81/99, s. 6.

139.

Rundskriv G-150/91, s. 45.

140.

Rundskriv G-150/91, s. 46, under henvisning til Ot.prp. nr. 43, s. 31.

141.

Rundskriv G-150/91, s. 46.

142.

op. cit.

143.

Rundskriv G-81/99, s. 6-7.

144.

Rundskriv G-150/91, s. 47.

145.

Rundskriv G-150/91, s. 47-48.

146.

Rundskriv G-36/98, s. 2.

147.

op. cit.

148.

op. cit.

149.

Se nedenfor pkt. 3.9.3.4.1.

150.

Rundskriv G-150/91, s. 48.

151.

op. cit.

152.

op. cit.

153.

Rundskriv G-150/91, s. 49.

154.

Rundskriv G-150/91, s. 48-49.

155.

Kommunal- og regionaldepartementet, Innvandringsavdelingen, juni 1998.

156.

Se Rundskriv G-81/99, s. 1-3.

157.

Se Gaarders innføring i internasjonal privatrett ved Hans Petter Lundgaard, kap. VII, Domisilprinsippet, Oslo 1999.

158.

Se Rundskriv G-150/91, s. 12 og s. 39.

159.

Se ovenfor pkt. 3.7.3.

160.

Se Rundskriv G-81/99, s. 5.

161.

op. cit.

162.

Rundskriv G-81/99, s. 7.

163.

Se Rundskriv G-150/91, s. 11.

164.

op. cit.

165.

op. cit.

166.

op. cit.

167.

Se Rundskriv G-150/91, s. 14-15.

168.

Se Rundskriv G-150/91, s. 10.

169.

op. cit.

170.

Rundskriv G-81/99, s. 5.

171.

Rundskriv G-150/91, s. 41.

172.

Rundskriv G-150/91, s. 42.

173.

Se Ot.prp. nr. 43, s. 29.

174.

Rundskriv G-150/91, s. 43.

175.

Rundskriv G-81/99, s. 5.

176.

Se Rundskriv G-36/98, s. 1.

177.

Se Rundskriv G-150/91, s. 44.

178.

Se Rundskriv G-81/99, s. 7.

179.

Det gjøres unntak for islendinger og barn av islandske statsborgere, se f.eks. ovenfor pkt. 3.8.1.2.

180.

Se Rundskriv G-150/91, s. 53-54.

181.

op. cit.

182.

op. cit., se ellers forvaltningsloven kap. III-VI om rettighetene en part har i en forvaltningssak.

183.

Austbø, s. 126-127.

184.

op. cit.

185.

op. cit.

186.

op. cit.

187.

Se nedenfor pkt. 3.9.3, 3.9.4 og 3.9.5 om når fylkesmannen hhv. er første og andre instans.

188.

Se nedenfor pkt. 3.11 om kunngjøring.

189.

Austbø, s. 124-125.

190.

op. cit.

191.

Se Ot.prp. nr. 27 (1968-69), Om lov om ikraftsettelse av forvaltningsloven og om endringer av saksbehandlingsregler i forvaltningsloven og andre lover, s. 109.

192.

Se Rundskriv G-150/91, s. 20.

193.

op. cit.

194.

op. cit.

195.

op. cit.

196.

Austbø, s. 30.

197.

Se også Rundskriv G-150/91, s. 23.

198.

Austbø, s. 32.

199.

Rundskriv G-150/91, s. 7.

200.

Se Rundskriv G-150/91, s. 40.

201.

Se Rundskriv G-150/91, s. 40.

202.

Se Rundskriv G-150/91, s. 23.

203.

op. cit.

204.

Se Rundskriv G-150/91, s. 39.

205.

Se Rundskriv G-150/91, s. 23.

206.

Se Rundskriv G-150/91, s. 39, Rundskriv G-81/99, s. 6.

207.

Se Rundskriv G-150/91, s. 47.

208.

Se Rundskriv G-150/91, s. 39.

209.

Se Rundskriv G-150/91, s. 53.

210.

op. cit.

211.

Austbø, s. 128.

212.

op. cit.

213.

Se Ot.prp. nr. 24, s. 60-61, Austbø, s. 128.

214.

Austbø, s. 128.

215.

op. cit.

216.

Austbø, s. 129.

217.

op. cit., se ovenfor pkt. 3.9.1.2.

218.

Austbø, s. 129.

219.

Austbø, s. 129-130.

220.

Austbø, s. 130.

221.

op. cit.

222.

op. cit.

223.

op. cit.

224.

Se Ot.prp. nr. 24, s. 60, og Innstilling fra komiteen til å utrede spørsmålet om mer betryggende former for den offentlege forvaltning (forvaltningskomiteen), 1958, s. 368-378.

225.

Nerdrum, s. 120.

226.

Se Austbø, s. 131.

227.

Austbø, s. 132.

228.

op. cit.

229.

op. cit.

230.

op. cit.

231.

op. cit.

232.

op. cit.

233.

Austbø, s. 132.

234.

op. cit.

235.

Nerdrum, s. 121.

236.

Se Ot.prp. nr. 24, s. 61.

237.

Austbø, s. 132.

238.

Se Rundskriv G-150/91, s. 24.

239.

Austbø, s. 131.

240.

Se Ot.prp. nr. 24, s. 61.

241.

Austbø, s. 132.

242.

Se Ot.prp. nr. 24, s. 57, Austbø, s. 97.

243.

Austbø, s. 97.

244.

op. cit.

245.

Bratholm og Matningsdal, Straffeloven kommentarutgave, bind II, s. 497, Oslo 1995.

246.

Kjerschow, Straffeloven med kommentar, s. 542, Oslo 1930.

247.

Austbø, s. 135.

248.

Austbø, s. 135-36.

249.

Se Ot.prp. nr. 43, s. 22-23, Austbø s. 136-37.

250.

Austbø, s. 137.

251.

op. cit.

252.

Nerdrum, s. 11-17, og Carl Jacob Arnholm, Forelesninger over norsk personrett, Oslo 1947 og 1959. Det meste er imidlertid utarbeidet av arbeidsgruppen.

253.

Magnus den godes saga, kap. 10, i Snorres kongesagaer.

254.

Danmarks Adels Aarbog, flere årganger.

255.

Kulturhistorisk leksikon for nordisk middelalder, oppslagene: "Borgarnamn", "Tilnavne", "Slektsnavn", Oslo 1956-1978.

256.

Gudlaug Nedrelid 1998a, "Ender og daa ein Aslaksen eller Bragestad" - Etternamnsskikken på Sør- og Vestlandet. Studiar i Folketeljingsmaterialet frå 1801, bind 2, s. 19, Kristiansand.

257.

Gudlaug Nedrelid 1998b, Å "kallast" noko og "skriva seg for" eitkvart anna, Bergen, G. Akselberg m.fl. (red.), Ord om ord, s. 196-203, Bergen 1998. Ola Stemshaug, Bruken av kvinnepatronym nordafjells i Noreg, Studia Anthroponymica Scandinavica (SAS), nr. 12, s. 83-102, Uppsala 1994. Jørgen Reitan, Om bruken av patronymica i de nordenfjellske mål, s. 26-49, Maal og Minne 1935.

258.

Roar Tank, Navneskik i de syttende aarhundredes norske byer, s. 69-84, Maal og Minne, Oslo 1910.

259.

Nedrelid 1998a, bind 2, s. 19-20. Astrid Weel Sannrud, Etternavn i Fredrikstad i det 19. århundre, s. 271, Oslo 1993 (hovedoppgave).

260.

Kristin Augdal, Etternavn i Trøndelag, s. 187 og 220, Trondheim 1983 (hovedoppgave).

261.

Sannrud, s. 271.

262.

Gulbrand Alhaug, under arbeid.

263.

Augdal, s. 187 og 220 (Trondheim), Trondheim byleksikon, s. 18, Oslo 1996, "Folkemengdens bevegelse". Alhaug, under arbeid (Tromsø). Beregninger for Oslo og Bergen er gjort med grunnlag i forekomsten av Olsen i folketellinger for 1865 og 1900.

264.

Augdal, s. 187 og 220. Gulbrand Alhaug, under arbeid.

265.

Folketellingen for 1900, nettversjon.

266.

Svak nedgang i Trondheim og omtrent det samme i Bergen de første tiårene på 1900-tallet. Augdal 1983, s. 187 og 220.

267.

Augdal, s. 187 og 220.

268.

Adressebøker for disse byene. Trondheim byleksikon, som ovenfor.

269.

Hvem Hva Hvor 1981, s. 168-169, Oslo 1980. Med grunnlag i folketellingsdata fra 1975.

270.

Statistisk sentralbyrå, Internett-sider februar 2000.

271.

Pr. 1. januar 2000, Statistisk sentralbyrå. Alle navn som ender på sen, også stedsnavn som Holsen, er med her.

272.

Augdal, s. 115-116, 147-148, 232-238 (om panteregister), tabeller s. 99, 110, 131 og 142.

273.

Ot.prp. nr. 17 (1901-1902), s. 3.

274.

Augdal, s. 29, 116 og 148.

275.

G. Hallager, Om Personnavne efter norsk og fremmed Ret, s. 49, Kristiania 1895. Ot.prp. nr. 17 (1901-1902) (om slektsnavn), s. 3-6. Ot.prp. nr. 12 (1922) (om navnelov), s. 3. Innst. O. VIII 1922 (om navnelov), s. 2. Forhandlinger i Odelstinget 1923, s. 100-101 (lov om personnavn). Opplysninger fra familiearkiver.

276.

Voss Heradsrett, sak nr. 18/77 A. Verdens Gang 09.09.1997, s. 14, "Delikat navnesak ender i retten? Vil ha familienavnet - alene"", Oslo. Saken gjaldt både slektsnavn og bruksnavn. Slektsnavnet ble ikke endret, derimot skiftet bruket navn til Mellteig. Slik navnebruk er omtalt i Nedrelid 1998b.

277.

Ot.prp. 43, s. 23 og s. 86, Austbø, s. 135.

278.

Rt. 1951 s. 713, en høyesterettsdom der saksøkte fikk beholde et navn brukt som "etternavn". Jf. også saken om Melteig i 1970-årene, nevnt ovenfor.

279.

NOU 1983:6, Stadnamn, s. 16-35. Peter Hallaråker, Innsamling av stadnamn, s. 235-241, Oslo 1997.

280.

Hallaråker, s. 235.

281.

Olav Veka, Norske etternamn, Oslo 1995. Med grunnlag i folkeregisteropplysninger.

282.

Veka 1995 omfatter navn med 15 eller flere bærere totalt, eller minst 10 i minst ett fylke.

283.

Navnelovutvalgets innstilling, s. 8 og s. 9, Austbø, s. 37-38. 2,9 skilsmisser pr. eksisterende ekteskap i 1961-65 og 10,4 i 1999, SSB.

284.

Austbø, s. 37-38.

285.

Se nedenfor kap. 6.

286.

Astrid Moss, Forslag til nye slektsnavn, Oslo 1940. A. Moss, 2000 nye slektsnavn. Forslag, Kongsvinger 1947.

287.

Navnelovutvalgets innstilling, s. 9, jf. Nerdrum, s. 39.

288.

Nedrelid 1998a, s. 27, bind 1. Sannrud, s. 262.

289.

Cissel Samuelsen, Nye namn i nye tider. Bruken av slektsnamn som fornamn på 1800-talet, s. 102-109, Tromsø 1999 (hovedoppgave).

290.

Se pkt. 3.3.3 og 4.1.2.2 om den juridiske forskjellen mellom fornavn og slektsnavn.

291.

Nedrelid 1998a, s. 255-258, bind 1. Og arbeidsgruppens undersøkelser.

292.

Sannrud, s. 137-139 og 261.

293.

Henrik Lundh, Navneloven av 9. februar 1923. Med innledning og kommentar, s. 26, Kristiania 1924. Carl Jacob Arnholm, Personretten, s. 121 og 133, Oslo 1959.

294.

Kommunal- og regionaldepartementet (KRD), Innvandringsavdelingen, Nasjonale minoriteter og samordning av statlig politikk. Rapport fra en tverrdepartemental arbeidsgruppe, s. 17, Oslo 1998. Regnor Jernsletten, The Land Sales Act of 1902 as a Means of Norwegianization, Acta Borealia, nr. 1, s. 18-20, Tromsø 1986. Elin Vanja Karikoski, Olen Karikoski, miksi? - Navnet mitt er Karikoski, hvorfor? Finske slektsnavn i Sør-Varanger i lys av finsk slektsnavntradisjon, slektsnavnforskning og fornorskningsprosess, s. 4, 5, 9, 22, 41-43, Tromsø 1995 (hovedoppgave). Elin Vanja Karikoski, Finske slektsnavn i Sør-Varanger, Studia Anthroponymica Scandinavica, vol. 14, s. 103, Uppsala 1996. Bente Imerslund, Finske stedsnavn i Nordreisa, s. 11, Storslett 1993. Håkan Rydving, Nordsamiske slektsnamn, inntatt i Olav Veka, Norsk etternamnleksikon, Oslo 2000. Professor Einar Niemi, Univ. i Tromsø, muntlig.

295.

KRD, Nasjonale minoriteter og samordning av statlig politikk, s. 17. Professor Einar Niemi, Univ. i Tromsø, muntlig forespørsel. Muntlige forespørsler til Ivar Utne. Problemer knyttet til kveners slektsnavn er omfattende belyst i den kvenske avisen Ruijan Kaiku nr. 9, 10 og 11, 2000.

296.

Håkan Rydving 1998a, Namn och identitet i nordsamisk kontext, inntatt i Thorsten Andersson m.fl., Personnamn och social identitet, s. 337-359, Stockholm. Håkan Rydving 1998b, En samisk namnlängd, inntatt i Studia Anthroponymica Scandinavica, vol. 16, s. 81-87, Uppsala.

297.

Grue folkeregister. Birger Nesholen, Gruetunet museum. Muntlige forespørsler.

298.

KRD, Nasjonale minoriteter og samordning av statlig politikk, s. 18.

299.

Se ovenfor pkt. 3.6 om gjeldende rett om navn for nasjonale minoriteter.

300.

Birger Nesholen, Gruetunet museum. Muntlig forespørsel, og andre. Pr. 1. januar 2000 var det 10 med navnet Hytjanstorp og 26 Peistorpet, SSBs hjemmesider på Internett.

301.

Bjørn Hvinden, NTNU (Trondheim). Muntlig forespørsel. Jonny Mydland, Liste over 135 reisende slekter i Norge, hoved- og undergrupper, inntatt i Liv Borge, Solens og månens barn, s. 213-220, Oslo 1998.

302.

Aftenposten, morgen, 8. desember 1990, "Har fått lide for Karolinavnet".

303.

Se Stortingsforhandlinger 1978-79, Om lov om endringer i lov av 19. mai 1964 nr. 1 om personnamn, s. 529-563.

304.

Austbø, s. 15.

305.

op. cit.

306.

op. cit.

307.

Se Ot.prp. nr. 43, s. 42-43.

308.

op. cit.

309.

Austbø, s. 52.

310.

Brevet er fullstendig gjengitt i Austbø, s. 53.

311.

Austbø, s. 53-54.

312.

op. cit.

313.

Navnefaglig medlem, amanuensis Ivar Utne, har foretatt opptellingen.

314.

Se ovenfor pkt. 3.2.5.6.1.

315.

Innbyggertallenet for 1900, 1925 og 1946 er beregnet på grunnlag av folketellingstall.

316.

Anders Magnus m.fl., Erkebergenserne, s. 56-57, Bergen 1985.

317.

Se Norsk biografisk leksikon, bind VI, s. 381-382, 395-396, Oslo 1934.

318.

Se Ot.prp. nr. 12 (1922), s. 11.

319.

Se Innst.O. VIII (1922), s. 4.

320.

Henrik Lundh, Navneloven av 9. februar 1923. Med innledning og kommentar, s. 49, Kristiania 1924.

321.

op. cit., s. 46.

322.

Henrik Lundh, Navneplikt og navnerett, s. 148, Oslo 1928.

323.

Se Tidsskrift for Retsvidenskap, s. 143, Oslo 1925.

324.

Henrik Lundh, Navneplikt og navnerett, s. 148, Oslo 1928.

325.

Karin Bruzelius, Norsk praksis og avgjørelser i navnesaker, inntatt i Nordiskt Immateriellt Rättsskydd (NIR), s. 281, Stockholm 1968.

326.

Arbeidsgruppen har valgt å innhente opplysninger om personnavnlovgivningen i Danmark, Sverige og Finland, som er de landene arbeidsgruppen antar vi har mest til felles med, rent navnetradisjonsmessig. Relevante opplysninger om andre lands navneskikker er innarbeidet i innstillingen, bl.a. ovenfor under pkt. 3.8.

327.

Tallet er basert på stikkprøve av etternavn som begynner på F, der ca. 550 av ca. 3000 hadde doble etternavn.

328.

Pr. 1. januar 1999, Ukens statistikk nr. 43, 25. - 29. oktober 1999.

329.

op. cit.

330.

Se også Kristiansen og Ouren, Fornavn i Norge, s. 107, Oslo 1998.

331.

Marit Fjellhaug, Hans eller hennes? Valg av slektsnavn ved giftermål, Avd. for namnegransking, Universitetet i Oslo, 1998 (hovedoppgave).

Til dokumentets forside