NOU 2004: 18

Helhet og plan i sosial- og helsetjenestene— Samordning og samhandling i kommunale sosial- og helsetjenester

Til innholdsfortegnelse

1 Utvalgets sammensetning, mandat og arbeidsmåte

1.1 Oppnevning og sammensetning

Etter forslag fra Sosialdepartementet og Helsedepartementet ble et utvalg oppnevnt ved kongelig resolusjon 21. mars 2003 for å utrede og foreslå bedre harmonisering av den kommunale helse- og sosiallovgivningen. Utvalget fikk følgende sammensetning:

  • Professor Jan Fridthjof Bernt (leder), Juridisk fakultet, Universitetet i Bergen

  • Ass. direktør Geir Sverre Braut, Statens helsetilsyn

  • Kommunelege Jan Helge Dale, Flora kommune

  • Sekretariatsleder Birgitte Gullestad, Byrådsavdeling for helse og omsorg, nå Sekretariatet for Erstatningsutvalget, Bergen kommune

  • Førsteamanuensis Marit Halvorsen, Juridisk fakultet, Universitetet i Oslo

  • Førsteamanuensis Alice Kjellevold, Høyskolen i Stavanger

  • Professor Kjell Erik Lommerud, Institutt for økonomi, Universitetet i Bergen

  • Opplæringsleder Odd Mandal, Kommunal Kompetanse

  • Fylkesmann Mona Røkke, Vestfold

  • Seniorrådgiver Valborg Ellen Sund, St. Olavs Hospital.

  • Konsulent Ottar Vist, Ressurssenter for omstilling i kommunene

Seniorrådgiver Sverre Engelschiøn og rådgiver Karl Olav Hovland har vært sekretærer for utvalget.

1.2 Regjeringens begrunnelse for oppnevningen av lovutvalget

Ved nedsettelsen av utvalget ble det i den kongelige resolusjonen uttalt om bakgrunnen for oppnevningen av utvalget og behovet for en harmonisering av regelverket for den kommunale sosial- og helsetjenesten:

”Bakgrunn

Gjennom Handlingsplan for eldreomsorgen og opptrappingsplanen for psykisk helse skjer det for tiden en betydelig satsing på omsorgsboliger som alternativ til tradisjonelle alders- og sykehjem. Endringene er fortsettelsen på en utvikling som startet på 80-tallet med sykehjemsreformen, og fortsatte på 90-tallet, bl.a. med ansvarsreformen for utviklingshemmede. Utviklingen medfører at det tradisjonelle skillet mellom institusjonstjenester og hjemmetjenester og mellom helsetjenester og sosialtjenester ikke er like tydelige som tidligere. Dette gjenspeiler seg i måten kommunene organiserer tjenestene på. De fleste kommunene har integrert institusjons- og hjemmetjenestene i én organisatorisk enhet, som yter både sosialtjenester og helsetjenester.

Et annet utviklingstrekk er at tjenestene har blitt mer differensierte og individualiserte. I løpet av 1990-tallet har kommunene fått ansvaret for nye brukergrupper med andre behov; personer med fysisk funksjonshemming, utvik­lingshemming, psykiske lidelser eller rusproblemer. Disse brukerne har ofte behov for både helsetjenester og sosialtjenester, og et godt samspill mellom disse tjenestene er avgjørende for å kunne gi nødvendig hjelp.

Lovverket og finansierings- og brukerbetalingsordningene er utformet med utgangspunkt i den tradisjonelle tjenestestrukturen og kan derfor være lite tilpasset utviklingen på dette området. Skillene i det statlige regelverket mellom helsetjenester og sosialtjenester og mellom hjemmetjenester og institusjonstjenester svekker muligheten for gode og hensiktsmessige løsninger i kommunene.

I tillegg til behovet for å samordne regelverket for de kommunale pleie- og omsorgstjenestene, er det behov for et bedre harmonisert lovverk for hele den kommunale helse- og sosialtjenesten.

Behovet for bedre harmonisering av lovverket

De statlige virkemidlene bør etter departementets vurdering innrettes slik at den kommunale helse- og sosialsektoren ses under ett. Regelverket bør sikre helhetlige tjenester gjennom felles prioriteringer og mål for helse- og sosialtjenestene. Regelverket skal være enkelt å forstå for brukerne og enkelt å praktisere for kommunene. Dagens system med atskilte lovverk for helsetjenestene og sosialtjenestene gjør det vanskelig for brukerne å orientere seg om sine rettigheter og utøve rettighetene gjennom klageordningene. De enkelte bestemmelsene er spredt i 3 forskjellige lover; kommunehelsetjenesteloven, sosialtjenesteloven og pasientrettighetsloven, og er dermed vanskelig tilgjengelige. Kunnskap om egne rettigheter er et viktig bidrag til å styrke brukernes rettssikkerhet i deres møte med tjenesten.

Når det gjelder kommunenes kunnskap om regelverket, har tilsyn med helsetjenester til eldre (Fylkeslegen i Buskerud 2001) avdekket at kommunenes saksbehandlere har problemer med å holde oversikten over hvilke tjenestetilbud som skal vedtas med hjemmel i hvilken lov. Tilsynet avdekket at helsetjenester ofte hjemles i vedtak om tilbud etter sosialtjenesteloven og omvendt. For å bedre brukernes rettssikkerhet må regelverket for de kommunale helse- og sosialtjenestene etter departementets vurdering være oversiktlig og tilgjengelig for brukerne, tjenesteyterne og andre regelverksbrukere.

De kommunale helse- og sosialtjenestene kan ofte fremstå som fragmentariske og lite tilpasset brukerens behov. I 2001 gjennomførte Fylkeslegen i Troms tilsyn i alle 25 kommuner i fylket og kontrollerte blant annet hvordan kommunene sikrer helsetjenester til personer med psykiske lidelser og personer med utviklingshemning:

”Tilsynet avdekket at helsetjenesten er stykket opp i enkelttjenester og at ingen har hovedansvaret. Pasientene må selv melde sine behov der de tror de får hjelp. Det er ikke etablert henvisningsrutiner mellom deltjenestene. Pasienter kan være innskrevet i hjemmesykepleien uten at det blir tatt kontakt med andre deltjenester som fysioterapi eller helsesøstertjeneste, selv om pasienten har behov for det. Deltjenestene er ikke portåpnere eller veivisere inn i hjelpeapparatet. De har bare ansvar for sitt område.”

Det er grunn til å tro at slike åpenbart lite rasjonelle tilpasninger også gjør seg gjeldende i forholdet mellom helsetjenester og sosialtjenester, og innenfor sosialtjenesten. Utvikling av gode samarbeidsrutiner og kompetanse i forhold til ledelse og organisering er en forutsetning for et kvalitativt godt tilbud til brukerne. Lovverket som regulerer tjenestene bør imidlertid også legge til rette for bedre samarbeid og helhetlig tilnærming til de tjenester som skal ytes.

Ifølge en rapport utarbeidet av Ressurssenteret for omstilling i kommunene (RO, 2001) beskriver de utvalgte kommunene at det største problemet ved et delt lovverk er at lovverket i dag ikke gir ”drahjelp” i utviklingen av en bedre balanse mellom de ulike kulturer i kommunenes helse- og sosialtjenester. Lovverket gir ikke en felles plattform som skaper tradisjoner for flerfaglig samarbeid. Harmonisering og bedre samordning av målformuleringene i kommunehelsetjenesteloven og sosialtjenesteloven med hensyn til forebygging og habilitering/rehabilitering er etter departementets oppfatning viktig for å sikre nødvendig balanse i tjenestetilbudet og en helhetlig tilnærming til brukernes behov.

Det har i de senere år skjedd en forskyvning av spesialiserte tjenester fra spesialisthelsetjenesten til kommunehelsetjenesten. Eksempler på oppgaver som de senere år er overført til kommunene er omfattende tilbud til utviklingshemmede, pasienter med kroniske psykiske lidelser, samt i økende grad krevende medisinsk behandling som terminal pleie av kreftpasienter, dialyse og hjemmerespirator. I tillegg til dette vil et økende antall pasienter som er døende ha et ønske om å være i eget hjem og nærmiljø i livets aller siste fase. Statens helsetilsyn rapporter at dette i mange tilfelle gir en oppgaveforskyvning internt i kommunene der hjemmehjelpen i mange situasjoner overtar de enklere pleiefaglige oppgavene som sykepleierne tradisjonelt har utført. Personellet utfører ofte oppgaver etter både sosialtjenesteloven og kommunehelsetjenesteloven samtidig. Lovverket som regulerer disse tjenestene bør derfor legge til rette for bedre utnyttelse av ressursene i det samlede tjenestetilbudet, samtidig som de faglige standarder sikres på et forsvarlig nivå.

Kommunehelsetjenestens oppgaver fremgår av kommunehelsetjenestelovens § 1-3: helsefremmende og forebyggende arbeid gjennom miljørettet helsevern, helsestasjonsvirksomhet, skolehelsetjeneste, opplysningsvirk-somhet og fengselshelsetjeneste. I tillegg skal kommunehelsetjenesten sørge for diagnose og behandling av sykdom, skade eller lyte, medisinsk habilitering og rehabilitering og pleie og omsorg. For å løse disse oppgavene skal kommunen sørge for følgende deltjenester: allmennlegetjeneste (herunder fastlegeordning), legevaktordning, fysioterapitjeneste, sykepleie (herunder helsesøstertjeneste og hjemmesykepleie), jordmortjeneste, sykehjem eller boform for heldøgns pleie og omsorg og medisinsk nødmeldetjeneste. Etter sosialtjenesteloven har kommunene ansvar for sosiale tjenester som praktisk bistand og opplæring, avlastningstiltak, støttekontakt, plass i institusjon eller bolig med heldøgns omsorg og omsorgslønn. Sosialtjenesten omfatter også økonomisk bistand og særlige tiltak overfor rusmiddelmisbrukere. I tillegg omfatter sosialtjenesteloven regler om rettigheter for og begrensning og kontroll med bruk av tvang og makt overfor enkelte personer med psykisk utviklingshemning. Det forutsettes at utvalget ivaretar særskilte hensyn som gjør seg gjeldende innenfor disse innsatsområdene i sitt forslag til harmonisering av den kommunale helse- og sosiallovgivning.

Fire nye helselover trådte i kraft med virkning fra 1. januar 2001 (helsepersonelloven, psykisk helsevernloven, spesialisthelsetjenesteloven og pasientrettighetsloven). Lovene regulerer helsetjenester i henholdsvis spesialisthelsetjenesten og primærhelsetjenesten, men samspillet mellom helsetjenester og sosialtjenester ble ikke avklart under utviklingen av de nye helselovene. I forhold til for eksempel pasientrettighetsloven medfører dette at de som mottar tjenester etter kommunehelsetjenesteloven, i enkelte tilfelle kan ha bedre utbygde rettigheter enn brukere som kun mottar tjenester etter sosialtjenesteloven, eller at brukeren har varierende rettigheter alt etter som hvilke tjenester hun eller han mottar. Utvalget må avklare forholdet til de nye helselovene, i særlig grad pasientrettighetsloven, i sitt forslag til harmonisering av den kommunale helse- og sosiallovgivning. Helsepersonelloven bør i utgangspunktet holdes utenfor utvalgets gjennomgang, fordi dette er en lov som er ment å ivareta autorisasjonsordningen for helsepersonell og andre spesielle hensyn i tilknytning til profesjonsutøvelsen.

I mange sammenhenger fremheves taushetsplikt som et hinder for nødvendig samarbeid til beste for brukerne. Personell som fatter vedtak og yter tjenester etter kommunehelsetjenesteloven og sosialtjenesteloven er underlagt forvaltningsmessig taushetsplikt. I tillegg er helsepersonell underlagt profesjonsbestemt taushetsplikt regulert i helsepersonelloven. Departementet legger til grunn at utvalget tar stilling til harmonisering av taushetspliktreglene i den kommunale helse- og sosiallovgivningen. Utvalget bør se på helsepersonellovens taushetspliktregler for å vurdere om disse gir tilstrekkelig grunnlag for samarbeid mellom helse- og sosialpersonell under ytelse av sammensatte tjenester. I sine vurderinger skal utvalget blant annet også ta hensyn til personvernet og muligheten tjenestene har til å spørre brukeren om adgang til å utveksle opplysninger.

I sine vurderinger skal også utvalget ta hensyn til det samarbeid som skal skje mellom kommunehelsetjenesten og spesialisthelsetjenesten for å få til en mest mulig sammenhengende kjede av behandlingstiltak for pasientene. Det vises blant annet til at i henhold til lov om spesialisthelsetjenesten § 6-3 skal helsepersonell som er ansatt i statlige helseinstitusjoner som omfattes av denne loven, eller som mottar tilskudd fra regionale helseforetak til sin virksomhet, gi kommunehelsetjenesten råd, veiledning og opplysninger om helsemessige forhold som er påkrevet for at kommunehelsetjenesten skal kunne løse sine oppgaver etter lov og forskrift. I Ot. prp. nr. 66 (2000 – 2001) Om lov om helseforetak m.m. (helseforetakloven) er kommunenes primærhelsetjeneste nevnt som en av de tjenestene som foretakene er avhengig av å ha gode samarbeidsrelasjoner med for å nå sine helsepolitiske målsettinger. Kommunehelsetjenesten og spesialisthelsetjenesten skal også samarbeide tett med hensyn til utarbeidelsen av individuell plan. Det må derfor forutsettes at utvalget ikke kommer med forslag som svekker samarbeidet mellom kommunehelsetjenesten og spesialisthelsetjenesten, men forslag som kan bidra til å styrke dette samarbeidet.

Målet om et enklere regelverk bør være førende for utvalgets arbeid med spørsmålet om harmonisering av den kommunale helse- og sosiallovgivningen. Hensynet til likebehandling og muligheten for et samordnet og helhetlig tjenestetilbud til den enkelte tjenestemottaker er grunnleggende for harmoniseringsspørsmålet. I tillegg tilsier hensynet til kommunenes selvstendighet og organisasjonsfrihet at det legges færrest mulig bindinger på kommunene. Forslag til regelverk bør derfor legge til grunn at kommunene som hovedregel skal stå fritt med hensyn til organisering av sine tjenester.”

1.3 Mandat

Utvalget fikk følgende mandat:

  1. Utvalget skal utrede og foreslå harmonisering av den kommunale helse- og sosiallovgivningen.

  2. Siktemålet med harmoniseringen er å:

    • sikre ensartet regulering av likeartede tjenester

    • sikre helhetlige tilbud til brukere med sammensatte behov og bedre kommunenes mulighet for å gjennomføre dette

    • hindre ansvarsfraskrivelse mellom tjenester og sektorer

    • forenkle regelverket for brukere, tjenesteytere og kommuner.

  3. Utredningen må vurdere og ta standpunkt til om forslagene til harmonisering bør skje innenfor eksisterende lover eller i en ny felles lov for de kommunale helse- og sosialtjenester og utarbeide forslag til lovtekst.

  4. Lovforslaget skal baseres på at:

    • kommunene skal ha stor frihet til å velge o­rganisering av sine tjenester, jf. Retningslinjer for fremtidig statlig regelverk rettet mot kommunesektoren (Kommunal- og r­egionaldepartementet, 2002)

    • det tas hensyn til behovet for og plikten til samarbeid mellom kommunehelsetjenesten og spesialisthelsetjenesten, slik at dette samarbeidet ikke svekkes, men kan videre styrkes.

  5. Utvalget skal legge til grunn de føringer som følger av rusreformen og St.meld. nr. 14 (2002-2003) om samordning av Aetat, trygdeetaten og sosialtjenesten.

  6. Utvalget skal utrede økonomiske, administrative og andre vesentlige konsekvenser av sine forslag i samsvar med Utredningsinstruksens Sammendrag – utvalgets anbefalinger. Minst ett av utvalgets forslag skal baseres på uendret ressursbruk.

  7. Utvalget skal legge frem sin innstilling innen ett år fra det oppnevnes.

I St. meld. nr. 45 (2002-2003) Betre kvalitet i dei kommunale omsorgstenestene punkt 5.2 går det frem at regjeringen ønsker å endre Kommunehelsetjenesteloven og Sosialtjenesteloven slik at vedtak om plass i institusjon blir supplert med spesifiserte enkeltvedtak der det tjenestetilbudet konkretiseres. På bakgrunn av at forslaget berører sentrale problemstillinger i mandatet for lovutvalget, anmodet Sosialdepartementet ved brev 16.12.03 om at utvalget skulle vurdere forslaget som en del av sitt arbeid, dersom utvalget hadde mulighet for det.

Stortingets anmodningsvedtak nr. 63. Odelstinget behandlet 11. november 2003 Ot.prp. nr. 54 (2002-2003) om lov om endringer i lov av 13. desember 1991 nr. 81 om sosiale tjenester m.v. (rusreform II og rett til individuell plan). I samsvar med forslag fremsatt i inst. O. nr. 4 (2003-2004) s. 26 besluttet Stortinget å be Regjeringen sikre at brukerrettighetene er en sentral del av arbeidet med forenkling og harmonisering av den kommunale sosial - og helselovgivningen. Helsedepartementet orienterte utvalget om dette i brev av 23. januar, og ga uttrykk for en forutsetning om at Stortingets anmodningsvedtak ble ivaretatt av utvalget.

1.4 Arbeidet i utvalget og forholdet til andre utredninger

Utvalget hadde sitt første møte 23. april 2003 og sitt siste møte 16. – 17. september 2004. Til sammen har det vært avholdt 16 møter, hvorav to todagersmøter. I forbindelse med utredningsarbeidet har det vært kontakt med Aaslandutvalget - som foretar en samlet gjennomgang av statlig tilsyn med kommunesektoren, Rattsøutvalget - som har utredet ulike organisasjonsmodeller for samordning av Aetat, trygdeetaten og sosialtjenesten i kommunene, og Wisløffutvalget (samhandlingsutvalget) - som skal utrede bedre samhandling mellom spesialisthelsetjenesten og den kommunale helsetjenesten. Utvalget har ikke hatt mulighet til å gå inn i og forholde seg til enkeltheter i forslagene fra disse utvalgene, men vi forutsetter at oppfølgingen av disse utredningene ses i sammenheng med nærværende innstilling. Utvalget var representert ved konferansen ”Krenkelser i det lukkede rom – omsorg og makt”, Øyer, 13. og 14. oktober 2003, SKURs temadag om individuell plan, Oslo, 1. mars 2004 og Nordisk seminar om kommunerettet tilsyn, Oslo, 8. og 9. mars 2004.

På utvalgsmøtet 3. september 2003 redegjorde professor Johans Sandvin (SKUR) for erfaringer med individuell plan, og 5. november 2003 redegjorde forsker Sturle Næss (Rokkansenteret UiB)for sin forskning knyttet til pleie- og omsorgstjenestene. På møtet 7. januar 2004 redegjorde kommunelege i Trondheim Helge Garåsen om samhandling mellom 1. og 2. linjetjenesten i Trondheim. På samme møte redegjorde rådgiver Harald Solbu for ”Felles dør prosjektet” i Trondheim. 31. mars 2004 redegjorde Heidi Thorstensen (IKT-sikkerhetssjef ved Ullevål universitetssykehus HF) om bruk av IT som et verktøy for å ivareta taushetsplikten.

Utvalgets leder og sekretariat har hatt møter med Kommunenes sentralforbund og Norges handikapforbund om enkelte sider av utvalgsarbeidet. Sekretariatet har hatt møter med Norges sykepleierforbund og Statens råd for funksjonshemmede for gjensidig orientering.

Da utvalget ble oppnevnt, var det forutsatt at arbeidet skulle fullføres innen 21. mars 2004. Mandatet er imidlertid så omfattende at utvalget senere ba om og fikk utsettelse med levering først til 1. juli 2004, og deretter til 1. november samme år.

1.5 Begrepsbruk

Det har vært viktig for utvalget at lovspråket skal være forståelig og målbære et innhold som på en naturlig måte gjenspeiles i begrepene som benyttes. I den sammenheng fremstår det også som viktig at det ikke benyttes begreper som er egnet til å videreføre negative holdninger eller gi uriktige assosiasjoner. Begrepsbruken i sosial- og helsesektoren kan til en viss grad hevdes å avspeile til dels konkurrerende ideologiske innfalsvinkler til de ulike problemene. Det er derfor nødvendig i størst mulig utstrekning å benytte nøytrale begreper som ikke låser forståelsen i en uheldig eller kontroversiell retning. Det er således lagt vekt på å benytte begreper og en regelutforming som ve­rken trekker i retning av at pasienten eller brukeren (tjenestemottakeren) skal fremstå som kunde eller forbruker som skal ivareta sine interesser i et marked, eller som en person som passivt mottar behandlings- og omsorgstiltak.

Et annet problem er at begreper som brukes for å karakterisere tjenestene etter Kommunehelsetjenesteloven og Sosialtjenesteloven, i mange sammenhenger kan fremstå som unødvendig kompliserte eller vidtfavnende, eller med uavklart avgrensning i forhold til hverandre. Tidvis benyttes ”pleie- og omsorgstjenester”, andre ganger ”sosial- og helsetjenester”, ”hjemmetjenester” eller ”institusjonstjenester”. Begrepene er ofte ikke helt entydige, ligner hverandre språklig og/eller innholdsmessig, og vil kunne brukes om hverandre. I et harmoniseringsperspektiv er det viktig at begrepene ikke sementerer eller bidrar til en bestemt struktur på omsorgs- og behandlingstilbudet, men avspeiler og adresserer tjenestemottakerens behov for et samlet og koordinert tilbud. Med dette utgangspunktet har utvalget lagt til grunn følgende begrepsbruk i lovutkastet:

Sosial- og helsetjenester:

Tjenester, herunder økonomisk stønad og andre ytelser som gis etter utvalgets lovforslag, både tjenester som mottakere har rettskrav på, og ytelser som gis uten slik rettsplikt for kommunen. Disse tjenestene kan ha forebyggende, undersøkende, rådgivende, behandlende, helsebevarende, rehabiliterende eller pleie- og omsorgsformål, og kan gis av kommunen eller etter avtale med denne.

Tjenestemottaker:

Den som tjenesten gis til eller tar sikte på å hjelpe, eller som søker om en tjeneste. Begrepet omfatter således personer fra det øyeblikk vedkommendes situasjon blir gjort til gjenstand for utredning eller formell saksbehandling. (Erstatter begrepene bruker, klient, pasient og tilsvarende som benyttes i Kommunehelsetjenesteloven og Sosialtjenesteloven)

Nærmeste pårørende:

Den som tjenestemottaker oppgir som nærmeste pårørende. Dersom tjenestemottaker er ute av stand til å oppgi nærmeste pårørende, legges til grunn at nærmeste pårørende er den som i størst utstrekning har varig og løpende kontakt med ham eller henne, likevel slik at det tas utgangspunkt i følgende rekkefølge: Ektefelle, registrert partner, personer som lever i ekteskapslignende eller partnerskapslignende samboerskap med tjenestemottaker, myndige barn, foreldre eller andre med foreldreansvaret, myndige søsken, besteforeldre, andre som står ham eller henne nær. Det avgjørende kriterium er hvem som har den nærmeste og mest omfattende kontakt med tjenestemottaker. Den rangerte listen kommer bare til anvendelse der det ikke uten videre er klart hvem dette er.

Tjenesteyter:

Person, organ eller institusjon som yter tjenester eller treffer vedtak etter loven her, enten i kraft av tilsettingsforhold i kommunen, eller etter avtale med denne. Begrepet omfatter således også tjenester gitt av private i den grad de utøver funksjoner på grunnlag av avtale med kommunen.

I innstillingen har utvalget ellers lagt til grunn følgende forståelse av sentrale begreper:

Helsetjenester:

Med helsetjenester menes primært de tjenester som i dag omtales i Kommunehelsetjenestelovens § 1-3, herunder kommunale lege-, sykepleie-, fysioterapi-, og ergoterapitjenester. Begrepet brukes tidvis mer generelt, og svarer innholdsmessig til begrepet helsehjelp slik det er definert i Pasientrettighetsloven § 1-3 c). Med helsehjelp menes handlinger som har forebyggende, diagnostisk, behandlende, helsebevarende, rehabiliterende eller pleie- og omsorgsformål og som er utført av helsepersonell. Se også Helsepersonelloven § 3 tredje avsnitt.

Sosialtjenester:

Med dette menes tjenester etter Sosialtjenesteloven, herunder økonomisk stønad.

Pleie- og omsorgstjenester:

Pleie- og omsorgstjenestene omfatter de tjenester som i dag er regulert i Sosialtjenesteloven § 4-2 bokstav a – e, og hjemmesykepleie, inklusive psykisk helsetjeneste, sykehjem eller boform med heldøgns omsorg og pleie, samt rehabilitering i og utenfor institusjon, jf. i dag Kommunehelsetjenesteloven § 1-3.

Hjemmetjenester:

Hjemmesykepleie og praktisk bistand som ytes i private hjem.

Institusjon:

Begrepet brukes som en samlebetegnelse på aldershjem, sykehjem, og boliger med heldøgns omsorg og/eller pleie (herunder aldershjem, barneboliger og privat forpleining), jf. i dag Sosialtjenesteloven § 4-2 bokstav d og Kommunehelsetjenesteloven § 1-3 andre avsnitt nr. 6.

Til forsiden