5 Fremmed rett

5.1 Innledning

I dette kapittelet vil utvalget gi en kort oversikt over regelverket i noen utvalgte land. Disse er for det første våre nordiske naboland, samt Tyskland, England og Wales. Tilsvarende fremstilling ble foretatt av DNA-utvalget i 1992. 1 Rettsutviklingen har imidlertid gått fort på dette området, og utvalget har derfor funnet det hensiktsmessig å gi en beskrivelse av status per 2005.

5.2 Danmark

Ved lov 2000-05-31 nr. 434 ble det etablert et sentralt DNA-register i Danmark. Loven trådte i kraft 1. juli 2000. I lys av de erfaringer man har gjort seg etter 2000, ble det ved lov 2005-05-24 nr. 369 foretatt visse endringer i loven.

Etter lovens § 1 fremgår det at formålet med registeret er å tjene som et arbeidsregister for politiet i tilknytning til identifisering av personer. Selv om registeret primært er forutsatt brukt i forbindelse med etterforskning av straffesaker, kan det også brukes for å identifisere lik. 2 Registeret føres og oppbevares hos Rigspolitichefen. På samme måten som i Norge består registeret av en personidentifikasjonsdel og en spordel fra ikke-identifiserte personer, se § 1 stk. 2.

Det kan bare registreres opplysninger som er av politimessig betydning for personidentifikasjon, se § 2 stk. 1. Dette innebærer at det kun er tallprofilen som skal registreres, og på denne måten vil ikke registeret inneholde opplysninger som kan brukes til å utlede sensitive opplysninger om en persons genetiske egenskaper, arveanlegg mv. 3

Hvem som kan registreres fremgår av § 2 stk. 2 1). Frem til endringen i 2005, kunne den som er eller har vært siktet for de forbrytelser som var oppregnet i bestemmelsen registreres, dersom det var utført DNA-analyse i saken på grunnlag av biologisk materiale innhentet i samsvar med Rets­plejeloven kapittel 72. De aktuelle straffebestemmelser var:

• straffelovens kapittel 12 – forbrytelser mot statens selvstendighet og sikkerhet.

• straffelovens kapittel 13 – forbrytelser mot statsforfatningen og de øverste statsmyndigheter.

• straffelovens § 119 – vold mot offentlig tjenestemann.

• straffelovens § 123 – trusler eller vold mot vitner.

• straffelovens §§ 180 eller 181 – ildspåsettelse.

• straffelovens § 183 stk. 1 eller 2 – sprengning, fremkalling av transportulykke mv. foretatt med forsett å skade andre personer eller formue.

• straffelovens § 183a – kapring av fly, skip eller annet kollektivt transportmiddel.

• straffelovens § 184 stk. 1 – forsettlig forstyrrelse av sikkerheten for jernbane, fartøyer eller lignende transportmidler drift eller ferdsel på offentlige ferdselsveier.

• straffelovens § 210 – incest.

• straffelovens §§ 216-225 – ulike seksualforbrytelser som voldtekt, seksuell utnyttelse av andre, samleie med barn under 15 år mv.

• straffelovens § 232 – bluferdighetskrenkelser.

• straffelovens § 237 – drap.

• straffelovens §§ 245 eller 246 – grovt legemsangrep.

• straffelovens § 252 – forvolde fare for liv og helse.

• straffelovens §§ 260 eller 261 – trusler og frihetsberøvelse.

• straffelovens § 276 jfr. § 286 – vanlig og grovt tyveri.

• straffelovens § 288 – ran.

Ved endringen i 2005 falt denne oppregningen bort slik at man i stedet bygger på en strafferamme på 1 år og 6 måneder. Dette er den samme strafferamme som gjelder for registrering av fingeravtrykk, og det er hensynet til parallelliteten mellom DNA-profiler og fingeravtrykk som har vært bestemmende for utformingen av loven. 4 I tillegg er besittelse av barnepornografi – dstrl. § 235 stk. 2 – som har en strafferamme på 1 år, uttrykkelig nevnt i loven.

Når det kreves at den biologiske prøven er innhentet i samsvar med retsplejelovens regler, medførte dette frem til endringen i 2005, at det måtte foreligge en begrunnet mistanke, jfr. rpl. § 792a stk. 2 nr. 1. Dette er det samme beviskrav som for å foreta varetektsfengsling. 5 Ved endringen i 2005 er kravet endret slik at det gjelder samme krav som for å innhente fingeravtrykk: rimelig grunn til mistanke om en handling som kan medfører fengsel i minst 1 år og 6 måneder, jfr. rpl. § 792b stk. 1 nr. 1. Tidligere var det krav om at inngrepet måtte antas å ha avgjørende betydning for etterforskningen, se rpl. § 792 a stk. 2 nr. 2. Dette kravet ble opphevet ved endringen i 2005: Det kunne virke støtende om en person som ble dømt for en handling som kvalifiserte for registrering likevel ikke ble registrert fordi DNA-profilen i den konkrete saken ikke hadde vært av betydning for etterforskningen. Dette kunne være tilfellet hvor den mistenkte tilsto handlingen eller ikke hadde etterlatt seg biologiske spor på åstedet. 6

For personer som er ikke er siktet, kan det bare innhentes biologisk materiale med sikte på DNA-analyse dersom vedkommende samtykker, se rpl. § 792 d stk. 1. Blir han senere siktet, kan registrering skje på bakgrunn av materiale som er innhentet etter hans samtykke. 7

I sporregisteret kan det inntas ikke-identifiserte DNA-profiler av materiale funnet på gjerningsstedet, effekter, personer eller steder med tilknytning til en forbrytelse, se § 2 stk. 2 2).

Sletting av opplysninger i registerets persondel er regulert i § 3. Etter stk. 1 skal opplysningene straks slettes dersom siktelsen blir henlagt som grunnløs, jfr. 1), der den registrerte er fylt 80 år, jfr. 2), 8 opplysningene er frembrakt gjennom et legemsinngrep som retten nekter å godkjenne, jfr. 3), opplysningene er fremskaffet gjennom et legemsinngrep som retten eller politiet selv i ettertid finner var uhjemlet, jfr. 4), eller 5) andre særlige grunner taler for det. Sletting av særlige grunner kan være aktuelt i forhold til en person som har vært siktet i saken og derfor er blitt registrert, men en annen person senere blir dømt for den handlingen som vedkommende var siktet for og som var grunnlaget for registreringen. 9 For øvrig kan man med hjemmel i § 3 stk. 3 etter en konkret vurdering unnlate å slette opplysninger selv om vilkårene i stk. 1 2) er oppfylt. Opplysninger skal i alle tilfelle slettes senest 2 år etter at den registrerte er død, se § 3 stk. 2.

I sporregisteret skal det foretas sletting når sporet er personidentifisert, jfr. § 4 stk. 1 1), opplysningene ikke lenger er av politimessig betydning, jfr. § 4 stk. 1 2) for eksempel hvor det avdekkes at sporfunnet ikke knytter seg til et straffbart forhold, 10 eller andre særlige grunner taler for det, jfr. § 4 stk. 1 3) for eksempel hvor det biologiske sporet relaterer seg til en straffbar handling men ikke til gjerningspersonen. 11 Ved endringen i 2005 ble det for øvrig tilføyd et nytt ledd i § 4, hvoretter sporfund som er personidentifisert ikke behøver å slettes dersom det tilhører en person som verken er eller har vært siktet, men som samtykker til fortsatt registrering.

Paragraf 5 regulerer hvem som kan gis opplysninger fra registeret. Dette er for det første politiet, anklagemyndigheten og Justisministeriet, jfr. § 5 stk. 1 1). Bakgrunnen for at Justisministeriet er tatt med oppregningen er at dette kan være aktuelt i forbindelse med en klagesak om registrering. 12 Etter § 5 stk. 1 2) kan også utenlandske domstoler, politi og påtalemyndighet gis opplysninger til bruk for offentlige straffesaker dersom det i det enkelte tilfelle finnes ubetenkelig. I vurderingen av om opplysninger skal gis til utenlandske myndigheter skal det bl.a. legges vekt på om dette skjer som ledd i et gjensidig samarbeid og hvordan forholdene er i mottakerlandet. 13 Etter § 5 stk. 1 3) kan også Københavns Universitetet, Retsgenetisk Afdeling som foretar DNA-analysene i Danmark, gis opplysninger fra registeret. Endelig kan Folketingets Ombudsmann gis opplysninger etter § 5 stk. 1 4). Dette er praktisk i anledning klage over registrering i registeret. 14 Utover disse tilfeller bestemmer § 5 stk. 2 at det ikke kan gis opplysninger fra registeret. Dette medfører at man ikke kan utgi opplysninger for forskningsformål, dog slik at politimessige forskningsprosjekt på vegne av Rigspolitchefen kan gis opplysninger fra registeret. 15

Til tross for bestemmelsen i § 5, kan en person gis muntlig informasjon om hva som er registrert om ham i registeret, se § 6. Bakgrunnen for at informasjonen gis muntlig, er å hindre at tredjemenn fremtvinger utskrift av registeret for eksempel ved ansettelser. 16

5.3 Sverige

Reglene om innhenting av biologisk materiale med sikte på DNA-analyse, er nedfelt i 28 kap. 12 § RB som lyder:

«Den som skäligen kan misstänkas för ett brott på vilket fängelse kan följa, får kroppsbesiktigas för ändamål som anges i 11 §.

Med kroppsbesiktning avses undersökning av människokroppens yttre och inre samt tagande av prov från människokroppen och undersökning av sådana prov. En kroppsbesiktning får inte utföras så att den undersökte riskerar framtida ohälsa eller skada.»

Det er altså krav om at det må foreligge «skäligen» mistanke, mens kravet til strafferamme er angitt ved at det må være tale om en straffbar handling som kan medføre fengselsstraff. 17

De nærmere reglene om DNA-registeret, er inntatt i polisdatalagen (1998:622). 18 Resultat av en DNA-analyse kan bare oppbevares med sikte på å identifisere personer i tilknytning til etterforskning av straffesaker, jfr. lovens 22 §.

Bestemmelsen om sporregister er inntatt i 25 § som lyder: 19

«Ett spårregister får innehålla uppgifter om DNA-analyser som har gjorts under utredning av brott och som inte kan hänföras till en identifierbar person. Utöver uppgifter om analysresultat får ett spårregister endast innehålla upplysningar som visar i vilket ärende analysen har gjorts.»

Adgangen til å søke i sporregisteret er regulert i 26 §:

«Uppgifter i spårregister får endast jämföras med analysresultat

1. som inte kan hänföras till en identifierbar person,

2. som finns i DNA-registret eller

3. som kan hänföras till en person som är misstänkt för brott.»

Hvem som kan registreres i DNA registeret fremgår av lovens 23 § som lyder: 20

«Ett DNA-register får innehålla uppgifter om resultatet av DNA-analyser som har gjorts under utredning av ett brott och som avser personer som har dömts för

1. ett sådant brott mot en persons liv eller hälsa, personliga integritet eller säkerhet som avses i 3, 4, 6, 8, 12 eller 17 kap. brottsbalken, om brottet kan leda till fängelse i mer än två år,

2. ett allmänfarligt brott som avses i 13 kap. brottsbalken, om brottet kan leda till fängelse i mer än två år eller

3. försök, förberedelse, stämpling, anstiftan eller medhjälp till ett sådant brott som avses i 1 eller 2.»

Som det fremgår inneholder DNA-registeret bare profilen til personer som er domfelt. Den nærmere avgrensning av personkretsen som skal registreres foretas ved at det kun er overtredelse av visse kapitler i brottsbalken som kvalifiserer for registrering, samtidig som det innenfor de angitte kapitler bare er handlinger som kan medføre mer enn to års fengsel.

Reglene om sletting er regulert i 27 § som lyder:

«Uppgifter i DNA-registret skall gallras senast när uppgifterna om den registrerade gallras ur belastningsregistret enligt lagen (1998:620) om belastningsregister.

Uppgifter i spårregister skall gallras senast trettio år efter registreringen.»

Sletting av personopplysninger i DNA-registeret er som det fremgår, koblet til sletting fra strafferegisteret. Dette medfører at det gjelder ulike frister alt avhengig av hvilken reaksjon som er ilagt mv. 21 For sletting fra sporregisteret gjelder det en trettiårs frist, se 27 § andre ledd.

Adgangen til å foreta såkalt «screening» er regulert i 28 §:

«Om det i samband med utredning av ett brott har tagits ett prov för DNA-analys från någon som inte är misstänkt för brottet får provet inte användas för något annat ändamål än det för vilket det togs. Ett sådant prov får inte heller sparas efter det att målet slutligt har avgjorts.»

I en utredning fra juni 2004, Ds 2004:35 Genetiska fingeravtryck, er det foreslått flere endringer i de gjeldende regler. Innhenting av DNA-prøver skal ikke lenger være underkastet reglene om kroppsbesiktning etter 28 kap. 12 § RB, men foreslås regulert i to nye bestemmelser 28 kap. 16 og 17 §§ RB som skal lyde:

«16 §

Prov för DNA-analys får tas från den som är anhållen eller häktad som misstänkt för brott eller från den som är skäligen misstänkt för brott på vilket fängelse kan följa. Sådant prov får även tas från annan person, om det krävs för att utreda visst brott på vilket fängelse kan följa.

Prov som avses i första stycket får tas genom provtagning från kroppens yttre samt genom blodprov och salivprov. Blodprov får inte tas av annan än en läkare eller legitimerad sjuksköterska.

Provresultat från DNA-analys som tagits från annan person än den som är anhållen, häktad eller misstänkt för brott på vilket fängelse kan följa får inte jämföras med de DNA-profiler som finns registrerade i de register som förs enligt polisdatalagen (1998:622) eller i övrigt användas för annet ändamål än det för vilket provet är taget.

17 §

Beslut om att ta DNA-prov enligt 16 § fattas av undersökningsledaren i de fall åtgärden behövs för utredningen om brottet. I övriga fall beslutas åtgärden av polismyndigheten.

Närmare bestämmelser om tagande av DNA-prov meddelas av regeringen.»

Denne reguleringen medfører at adgangen til å innhente DNA-prøver blir sammenfallende med adgangen til å innhente fingeravtrykk. 22 Det er også foreslått endringer i polisdatalagen (1998:622) som representerer en utvidelse av personkretsen som kan registreres, se utkastet til 23 § som lyder:

«Ett DNA-register får innehålla uppgifter om resultatet av DNA-analyser som avser personer som är misstänkta för eller har dömts för brott på vilket fängelse kan följa eller för försök, förberedelse, stämpling, anstiftan eller medhjälp till sådant brott om gärningen är belagt med straff.»

Endringen består dels i at det skal være tilstrekkelig at registrering ikke lenger knytter seg til bestemte straffbare handlinger i brottsbalken som kan medføre fengsel i to år, men slik at alle straffbare handlinger som kan medføre frihetsstraff kvalifiserer for registrering. Dels er det ikke lenger krav om at man skal være domfelt; det er tilstrekkelig at man er mistenkt for en handling som kvalifiserer for registrering. 23

At endog mistanke skal kunne gi grunnlag for registrering må ses i sammenheng med forslaget til endringen i 27 § om sletting hvor det foreslås et nytt første ledd som lyder slik: 24

«Uppgifter i DNA-registret om en misstänkt person skall gallras när förundersökning eller åtal mot personen läggs ned eller när åtal ogillas. Uppgifterna får dock bevaras längre om andra uppgifter om den registrerade skall behandlas med stöd av 10 eller 11 §. När dessa uppgifter gallras skall även uppgifterna i DNA-registret gallras.»

Henvisningen til 10 eller 11 §§, innebærer bl.a. at selv om saken mot en person er henlagt, kan opplysninger likevel oppbevares dersom det fortsatt er «skäligen» mistanke om straffbart forhold og opplysningene er nødvendige for at etterforskningen skal kunne gjenopptas (10 §). Tilsvarende endring er gjort i adgangen til å beholde DNA-analyser av personer som ikke er mistenkte. 25

5.4 Finland 26

Innhenting av blodprøve for å bestemme en persons DNA-profil i anledning etterforskning av straffbare handlinger, anses i henhold til TvML 5:9 som en form for kroppsvisitasjon. Vilkårene for å innhente en slik prøve av den som er mistenkt for en straffbar handling fremgår av TvML 5:11 som lyder:

«5 kap 11 §

Förutsättningar för kroppsbesiktning

Kroppsbesiktning får i det syfte som nämns i 10 § 1 mom. företas på den som på sannolika skäl misstänks för ett brott för vilket det föreskrivna strängaste straffet är mer än sex månaders fängelse, eller för rattfylleri eller straffbart bruk av narkotika. Om det inte finns sannolika skäl för en misstanke, får kroppsbesiktning företas på en misstänkt endast om det på synnerligen giltiga skäl kan antas att föremål eller egendom som skall tas i beslag eller som skall ställas under tillfälligt skingringsförbud eller beläggas med tillfällig kvarstad kan påträffas eller annan utredning om brottet kan fås genom kroppsbesiktningen.

Om det har begåtts ett brott för vilket det föreskrivna strängaste straffet är fängelse i minst fyra år, får kroppsbesiktning som är nödvändig för att bestämma DNA-profilen eller för att utföra någon annan motsvarande undersökning företas på sådana personer som inte misstänks för brottet i fråga, om undersökningen är av synnerligen stor betydelse för utredning av brottet på grund av att det skulle vara omöjligt eller väsentligt svårare att utreda brottet med hjälp av metoder som inte i lika hög grad inkräktar på den persons rättigheter som undersökningen gäller. DNA-profilerna och de andre motsvarande undersökningsresultaten skall utplånas och de förvarade proven förstöras när målet har avgjorts genom ett lagakraftvunnet avgörande eller lämnats därhän.»

Når det foreligger «sannolika skäl» kan det altså innhentes blodprøve med sikte på DNA-analyse dersom mistanken gjelder en handling som har strafferamme på mer enn seks måneders fengsel, se 5 kap 11 § mom. 1 første punktum. Er personen bare mistenkt, er vilkårene for å innhente blodprøve strengere, se andre punktum. Tanken er at man i slike tilfeller skal kunne utelukke mistenkte gjennom en DNA-analyse.

Etter 5 kap 11 § mom. 2 kan det også tas blodprøve med sikte på å fremstille en DNA-profil av en person som ikke er mistenkt. Kravet er at det tale om en mer alvorlig forbrytelse, jfr. vilkåret om at det må være tale om en strafferamme på minst fire år. I slike tilfeller anvendes resultatet av analysen med sikte på sammenligning – «screening». DNA-profilene skal slettes og de aktuelle prøvene skal ødelegges når saken er rettskraftig avgjort eller henlagt.

I tillegg til den generelle regelen i 5 kap 11 § er det en særskilt bestemmelse som omhandler innhenting av DNA og registrering av profiler. Bestemmelsen kom inn i lovverket i 1997 og omhandler analyse og registrering av DNA-profiler med sikte på fremtidige saker på lik linje med signalement som kunne registreres etter TvML 6 kap 4 §. Ved lov 464/2003 ble bestemmelsene endret og samlet i TvML 6 kap 5 §, mens reglene om sletting av DNA-profiler ble overført til loven om politiets personregister, som igjen senere er erstattet av lov om behandling av personopplysninger i politiets virksomhet, (PolPersonuppgL. 761/2003). Når de nye bestemmelser om vilkårene for fremstilling av DNA-profiler ble forberedt, la man til grunn at innhenting av biologisk materiale innebar et lite inngrep i den personlige integritet. 27 Det ble fremholdt at man behøvde en liten mengde blod, for eksempel gjennom stikk i en fingertupp, men slik at biologisk materiale også kunne innhentes gjennom spytt og hår. Helsepersonell som arbeider i politiet kan ta eventuelle blodprøver. TvML 6 kap 5 § lyder slik:

«Bestämning och registrering av DNA-profiler

På den som är misstänkt för brott får företas kroppsbesiktning som är nödvändig för bestämning av DNA-profilen, om det för brottet föreskrivna strängaste straffet är minst sex månaders fängelse. För utförande av uppgifter som föreskrivs i 1 § 1 mom. polislagen (493/1995) får DNA-profiler registreras i polisens personregister. I polisens personregister får inte registreras DNA-profiler som innehåller uppgifter om den registrerades andre personliga egenskaper än kön. Om utplåning av DNA-profiler ur registret föreskrivs i lagen om polisens personregister.»

Bruk av «det genetiske fingeravtrykk» har fått en økende betydning som en pålitelig og velegnet metode under etterforskning. På samme måte som fingeravtrykk kan en DNA-profil knytte en person til en straffbar handling, samtidig som uskyldige kan bli sjekket ut av saken. Formålet med TvML 6 kap 5 § er å bygge opp et omfattende DNA-register som det kan søkes mot. Prøver som er innhentet gjennom «screening» hvor den aktuelle personen ikke er mistenkt for straffbart forhold jfr. TvML 5:11, kan ikke registreres i registeret.

Bestemmelsen i 6 kap 5 § gir hjemmel for å foreta kroppsbesikting som er nødvendig for å bestemme DNA-profilen når det foreligger mistanke om straffbart forhold som kan straffes med minst seks måneders fengsel. Med mistanke i denne sammenheng menes «skäligen misstänkt». For så vidt gjelder strafferammen, er terskelen lavere i 6 kap 5 § enn etter TvML 5 kap 11 § mom. 1, siden 6 kap 5 § krever minst seks måneders fengsel, mens det etter 5 kap 11 § er krav om at straffen overstiger seks måneders fengsel. Det er grunn til å understreke at undersøkelsen ikke behøver å være nødvendig for etterforskningen av den konkrete saken, for eksempel fordi det foreligger andre bevis som er tilstrekkelig til å oppnå en fellende dom. Undersøkelsen kan foretas med sikte på å innhente materiale til fremtidig registrering i DNA-registeret.

DNA-profiler fremstilt med hjemmel i 6 kap 5 § registreres av politiet med hjemmel i PolL 1 § 1 mom. i politiets personregister. Dette registeret kan ikke innholde andre personlige opplysninger om den registrertes personlige forhold enn vedkommendes kjønn. Det foretas ikke analyse med sikte på å registrere informasjon om personlige egenskaper som arvelige sykdommer mv.

Nærmere regler om registeret fremgår av 22 § 2-4 mom. i Lov om behandling av personopplysninger i politiets virksomhet av 22. august 2003/761. Bestemmelsen lyder:

«DNA-profiler som registrerats i polisens personregister med stöd av 6 kap. 5 § tvångsmedelslagen skall utplånas ur registret då ett år har förflutit sedan den registeransvarige fick kännedom om åklagarens beslut om att det i saken inte varit fråga om ett brott eller det inte funnits bevis för brott eller om att åtalet mot den registrerade genom en lagakraftvunnen dom har förkastats eller straffet undanröjts. Om en profil inte har utplånats tidigare skall den utplånas senast då 10 år har förflutit från den registrerades död. De förvarade proven skall förstöras samtidig som motsvarande DNA-profiler utplånas.

Utan hinder av 1 och 2 mom. utplånas ur informationssystemet anteckningar om personer under 15 år som misstänks för brott när ett år har förflutit sedan den registrerade fyllde 18 år, om inte en kortare tid för utplåning av uppgifterna föreskrivs. Uppgifterna skall dock inte utplånas på denna grund om

1. anmälan gäller andre misstänkta för brottet och uppgifterna om dem ännu inte utplånas,

2. någon av anteckningarna gäller en brottslig gärning för vilken inte föreskrivs någon annan påföljd än fängelse, eller

3. det för en person under 15 år som registrerats som misstänkt för brott införs nya anteckningar om misstanke om brott innan personen har fyllt 18 år.

Utan hinder av 1 och 3 mom. skall alla uppgifter om en person utplånas ur informationssystemet senast ett år efter den registrerades død.

Utan hinder av vad som 1-4 mom. föreskriver om undersöknings- och handräckningsuppgifter, identifieringsuppgifter, egendomsuppgifter och uppgifter om efterspanade fordon, utplånas dock inte uppgifterna om de fortfarande behöver bevaras med tanke på undersökning eller övervakning som hänför sig till anmälan i fråga. Personuppgifter skall inte heller utplånas om de inbegriper uppgifter som hänför sig till en persons egen säkerhet eller polisens säkerhet i arbetet. Senast tre år efter att behovet av att bevara uppgifterna undersöktes skall en ny kontroll av behovet göras och den nya kontrollen antecknas.»

Som det fremgår blir alle prøver innhentet etter TvML 6 kap 5 § registrert i DNA-registeret, men slik at de som hovedregel skal slettes dersom det ikke blir ilagt en reaksjon. I tillegg er det særlige regler om sletting av opplysninger om DNA-profilen til unge lovbrytere.

5.5 Tyskland

Siden oppdagelsen av DNA-teknikkens betydning for etterforskningen av straffesaker i midten av 1980-årene, har DNA-analyser fått stadig større betydning i Tyskland. 28 Frem til 1997 bygget adgangen til å foreta DNA-analyser på StPO § 81 a (1). Denne bestemmelsen gir hjemmel for å foreta kroppsundersøkelser herunder ta blodprøver av den mistenkte. Men siden en DNA-analyse ble ansett å gripe inn i kjernen av personligheten, var det ønskelig med en uttrykkelig lovregulering av området. Den 22. mars 1997 trådte derfor en ny bestemmelse om DNA-analyse i kraft, se StPO § 81 e. 29 Ved lov av 7. september 1998 ble det opprettet et DNA-register gjennom vedtakelsen av en ny StPO § 81 g. 30 Denne bestemmelsen er senere blitt endret 2. juni 1999, 2. august 2000 31 og 27. desember 2003.

Etter § 81 e (1) kan det foretas DNA-analyse av prøver innhentet i samsvar med StPO § 81 a (1) første ledd for å avgjøre om spormateriale stammer fra den anklagede eller fornærmede. Det er ikke tillatt å foreta analyser for annet formål enn å avdekke identiteten og kjønn, se StPO § 81 e (1) siste punktum. Dette medfører at det ikke kan foretas analyser for å avdekke den aktuelle persons psyke, karaktertrekk, sykdomsanlegg eller arveanlegg. 32 Tilsvarende analyse kan foretas av spormateriale som er innhentet fra andre enn den anklagede i samsvar med StPO § 81 c. Etter StPO § 81 e (2) kan det dessuten foretas undersøkelser i forhold til spormateriale som er innhentet ved beslag eller er avdekket på annen måte. 33 Det kreves ikke noen sterk mistanke for å foreta en undersøkelse etter § 81e: Det er tilstrekkelig med «Anfangsverdacht». Dette gjør det mulig å utelukke personer fra kretsen av mistenkte. En DNA-analyse anses ikke som subsidiær i den forstand at andre spor må være undersøkt. 34 Sammenhengen i lovverket viser imidlertid at undersøkelsen bare kan foretas i en aktuell straffesak hvor undersøkelsen har bevismessig relevans. 35

Beslutning om å iverksette DNA-analyse etter StPO § 81 e, treffes av retten, se StPO § 81 f (1). Det er ingen bestemmelse om at påtalemyndigheten kan treffe beslutningen i påtrengende tilfeller. Også gjennomføring av en DNA-analyse av spormateriale som på det aktuelle tidspunktet ikke kan knyttes til en bestemt person, må etter en lovendring i 2002 besluttes av retten, jfr. § 81 f andre punktum. 36

Straffeprosessloven § 81 f (2) inneholder nærmere krav til den som skal foreta analysen. Det kreves bl.a. at vedkommende ikke har tilknytning til etterforskere, men har en selvstendig og uavhengig stilling. Das Bundeskriminalamt, Landeskriminalämter og rettsmedisinske institutt ved universitetene oppfyller kravene etter bestemmelsen her. Bakgrunnen for at loven stiller krav til den som foretar analysen både hva gjelder personlige og organisatoriske vilkår, er å avskjære muligheten for misbruk av data. 37

Selve DNA-registeret er som nevnt nedfelt i StPO § 81 g. Formålet med reguleringen er å bidra til en raskere identifisering av gjerningspersoner og dermed bidra til at de rettshåndhevende organer blir bedre i stand til å oppklare alvorlige forbrytelser. 38 Bestemmelsen er ikke ansett å være forfatningsstridig fordi den ikke griper inn i det beskyttede kjerneområdet for personligheten. Dette er særlig begrunnet i at analysen er begrenset til de deler av DNA-materialet som er nødvendig for å fastslå identiteten, og prøvematerialet blir ødelagt etter at analysen er foretatt. 39 Første ledd av bestemmelsen lyder:

«(1) Zum Zwecke der Identitätsfeststellung in künftigen Strafverfahren dürfen dem Beschuldigten, der

1. einer Straftat von erheblicher Bedeutung, insbesondere eines Verbrechens, einer gefährlichen Körperverletzung, eines Diebstahls in besonders schwerem Fall oder einer Erpressung, oder

2. einer Straftat gegen die sexuelle Selbstbestimmung (§§ 174 bis 184f des Strafgesetzbuches)

verdächtig ist, Körperzellen entnommen und zur Feststellung des DNA-Identifizierungsmusters sowie des Geschlechts molekulargenetisch untersucht werden, wenn wegen der Art oder Ausführung der Tat, der Persönlichkeit des Beschuldigten oder sonstiger Erkenntnisse Grund zu der Annahme besteht, dass gegen ihn künftig Strafverfahren wegen einer der in Nummer 1 genannten Straftaten zu führen sind.»

Bestemmelsen gir altså hjemmel for å innhente biologisk materiale for DNA-identifisering fra siktede for å kunne tjene til identifisering i fremtidige saker. Etter ordlyden gjelder dette når den siktede er mistenkt for å ha begått en alvorlig straffbar handling, eksemplifisert ved farlige legemsbeskadigelser, grove tyveri, utpressing eller sedelighetsforseelser og –forbrytelser. Selve angivelsen av de straffbare handlinger er ikke presist angitt ved bruken av uttrykket «erheblicher Bedeutung». Det er imidlertid lagt til grunn at det må være tale om middels alvorlig kriminalitet som er egnet til påvirke borgernes følelse av trygghet, og virke forstyrrende på rettsordenen. 40 Selv om en straffbar handling omfattes av opplistingen i bestemmelsen, gjelder det likevel krav om at det skal være en handling av mer alvorlig karakter. 41 Listen over forbrytelser som gir grunnlag for å registrere domfelte personer, kan imidlertid bidra til å kaste lys over hvilke forbrytelser som gir grunnlag for å registrering på grunnlag av siktelse. 42

Det oppstilles ikke spesielt strenge krav til mistankens styrke, men slik at denne ikke kan være vilkårlig begrunnet. 43 Mistanken om den aktuelle straffbare handling må foreligge på tidspunktet for DNA-analysen. Dersom det opprinnelig foreligger mistanke om en handling som kvalifiserer for registrering, men mistanken senere endres til å omfatte en handling som faller utenfor hva som gir grunnlag for registrering, kan det på dette tidspunktet ikke foretas noe inngrep med hjemmel i § 81 g (1). 44

I alle tilfeller kreves det at det på grunn av handlingens art eller utførelse, siktedes personlighet eller av andre grunner, er grunn til å anta at det på nytt vil bli innledet etterforskning mot ham for en handling som etter sin art kan danne grunnlag for registrering – mao. en alvorlig straffbar handling. 45 Bestemmelsen krever ikke en særlig høy grad av sannsynlighet for på ny å komme under etterforskning – det kreves at man kan dokumentere en prognose for dette. Det kreves ikke overveiende sannsynlighet. 46 At man ikke med sikkerhet kan utelukke ny etterforskning er imidlertid ikke tilstrekkelig. 47 Om det foreligger en slik fare vil bero på en totalvurdering av alle omstendigheter i saken. 48

I § 81 g (2) er det fastslått at den biologiske prøven bare kan brukes til det formål som er angitt i bestemmelsens første ledd: identitetsbestemmelse. Materialet kan altså ikke brukes til å avdekke disposisjon for arvelige sykdommer mv. Etter at analysen er gjennomført skal prøvematerialet ødelegges. Men resultatet av analysen kan oppbevares, også etter siktedes død. Bakgrunnen er at analyseresultatet sammenholdt med senere tilkomne spor, kan bidra til å frifinne uskyldige. 49

Siste ledd i bestemmelsen omhandler hvilke saksbehandlingsregler som kommer til anvendelse i forbindelse med innhenting av prøver mv. I utgangspunktet er det retten som skal treffe avgjørelsen om innhenting av materiale, se henvisningen til StPO § 81a (2), men slik at påtalemyndigheten kan treffe beslutning dersom det er fare ved opphold. Unntak gjelder der vedkommende samtykker til inngrepet. 50 Selve analysen av materialet kan ikke foretas uten beslutning av retten, se henvisningen til § 81 f. 51

Registrering av personer som er domfelt er nærmere regulert i DNA-Identitätsfeststellungsgesetz fra 7. september 1998. Etter lovens § 2 (1) kan registrering i samsvar med StPO § 81 g, finne sted når en person er domfelt for en handling som omfattes av § 81 g (1) så fremt slik registrering ikke er gjort under etterforskningen. Som veiledning for når registrering skal finne sted er det utarbeidet et vedlegg til lovens § 2 c som oppregner 41 forskjellige forbrytelser. Denne listen skal imidlertid ikke anses som en definisjon av hvilke forbrytelser som gir grunnlag for registrering, og den er heller ikke uttømmende. Det avgjørende er om det er tale om «Straftaten mit erheblicher Bedeutung». 52

Registrering finner først sted når det foreligger en rettskraftig dom. Fra kravet om at det må foreligge en fellende dom, har man gjort unntak for det tilfellet at det er på det rene at manglende domfellelse skyldes utilregnelighet eller at den aktuelle person er under den strafferettslige lavalder. Beslutningen om registrering skal treffes av retten, se § 2 (2). 53 De nærmere regler om bruk av registeret mv., fremgår av §§ 2a flg.

Den 8. juni 2005 fremsatte den tyske justisministeren forslag om endringer i den gjeldende reguleringen. Kravet om rettens kjennelse for å foreta analyse av spormaterial fra ukjente personer skal falle bort, se gjeldende StPO § 81 f (1). Beslutningen om å foreta slik analyse foreslås i stedet lagt til påtalemyndigheten og politiet. Dersom det innhentes prøve av en siktede som avgir samtykke, skal det heller ikke kreves rettens kjennelse for å foreta DNA-analyse av spormateriale fra ham. Ved fare for opphold, kan påtalemyndigheten eller politiet treffe beslutningen om å foreta DNA-analyse av person som ikke gir samtykke. Adgangen til å registrere DNA-profiler skal i fremtiden ikke begrenses til personer som har begått eller er mistenkt for å ha begått alvorlige straffbare handlinger, men slik at også gjengangere ved mindre alvorlig kriminalitet skal kunne registreres. Videre skal adgangen til å foreta «screening» lovreguleres i en ny bestemmelse, StPO § 81 h.

5.6 England og Wales

Reglene om innhenting av prøver for DNA-analyser er i England og Wales regulert i the Police and Criminal Evidence Act fra 1984 (PACE), med senere endringer gjennom the Criminal Justice and Public Order Act fra 1994, the Criminal Justice and Police Act fra 2001 og the Criminal Justice Act fra 2003. I lovgivningen sondres det mellom «intimate samples» som bl.a. omfatter blodprøver, og «non-intimate samples» som bl.a. omfatter analyser av hår, spytt innhentet fra munnhulen samt hudavskrapning mv. 54 I dag er det samme regler for innhenting av biologisk materiale for DNA-analyser som for innhenting av fingeravtrykk. 55 Adgangen til å innhente «intimate samples fremgår av PACE Section 62. Adgangen til å innhente «non-initmate samples» er regulert i PACE Section 63.

Den nasjonale DNA-databasen inneholder DNA-profilen fra alle som er arrestert, anklaget, anmeldt eller dømt for en «recordable offence». «Recordable offence» omfatter alle straffbare handlinger som kan medføre fengselsstraff, samt visse andre handlinger som er særlig nevnt. 56 Etter en endring i 2001, kan også DNA-profilen til personer som er sjekket ut av saken eller frifunnet registreres, se PACE Section 64 (1A). 57 House of Lords har i en dom av 22. juli 2004, R v Chief Constable of South Yorkshire ex p LS/Marper [2004] UKHL 39, lagt til grunn at slik registrering ikke er i strid med EMK. Flertallet fant at det nok ikke var tale om et inngrep i privatlivet overhodet, jfr. EMK artikkel 8 (1). I alle tilfeller var inngrepet legitimert etter artikkel 8 (2). 58 Denne saken er for tiden under behandling ved EMD. 59

Frivillig avlagte prøver med sikte på «screening», kan også registreres så fremt den som har avgitt prøven gir skriftlig samtykke. 60 Samtykke kan ikke senere tilbakekalles, se PACE Section 64 (3AC). 61 Databasen inneholder også spor innhentet fra åsted.

Så fremt en person omfattes av den gruppen som kan registreres, kan det tas prøve selv om det ikke har betydning for den konkrete etterforskningen, 62 for eksempel hvor det foreligger en tilståelse eller andre bevis som gjør DNA-analysen overflødig. Adgangen til å innhente DNA-prøve allerede ved pågripelsen, ble innført i 2003 og antas å ville medføre en raskere oppklaring av straffesaker, med dertil reduserte kostnader og tid. 63

DNA-databasen ble operativ i 1995 for England og Wales, og omfatter siden 1996 hele United Kingdom. 64 Den er ikke vedtatt ved lov, men adgangen til å innhente DNA-materiale og den underliggende myndighet knyttet til basen, er etablert ved lov. 65 Per oktober 2004 var det registrert om lag 2,8 millioner personprofiler i basen, og 243.000 DNA-spor fra åsted i sporregisteret. 433.000 nye profiler ble lagt inn over en periode på ett år fra 2003-2004. 66 Målet er at alle kjente, aktive kriminelle skal være registrert i basen. I 2003-2004 ble dette antallet anslått til å være mellom 2,3 og 2,6 millioner personer. 67

Ved bruk av databasen har man identifisert gjerningspersoner raskere, sikret tidligere oppklaring og oppnådd flere domfellelser. Det er ikke bare alvorlig kriminalitet som har blitt oppklart gjennom bruk av databasen, men også innbrudd og bilbrukstyveri:

«The National DNA Database is a vital police intelligence tool helping to identify offenders more quickly, make earlier arrests and secure more convictions. DNA evidence has transformed the fight against crime, helping to catch both serious offenders and those committing «volume» property crime like burglary and car theft.» Overview 2004 s. 5.

Den generelle oppklaringsprosenten for innbrudd er 14 %, men ved innbrudd hvor det finnes DNA-spor stiger oppklaringsprosenten til 45 %. I det hele stiger oppklaringsprosenten dramatisk dersom man finner DNA-spor på åstedet og disse sjekkes mot databasen. 68 Første gang DNA-spor fra et åsted blir lagt inn i databasen, er sjansen for å matche en mistenkts DNA-profil 45 %. 69 Alvorlige forbrytelser har ofte blitt oppklart når gjerningspersonen senere pågripes for en relativt mindre alvorlig forbrytelse som butikknaskeri mv., og i denne anledning søkes mot databasen. 70

Rettvitenskapen har ikke funnet DNA-registreringen særlig betenkelig så lenge det kun er tale om analyser som bestemmer identiteten til de aktuelle personer. Men det er anført at det i fremtiden kan bli foretatt analyser som vil avsløre ytterligere opplysninger. Dette gir grunn til bekymring. Adgangen til å oppbevare prøven for fremtidig bruk, gjør det nødvendig med en betryggende regulering av databasen. Selv om myndighetene har vært opptatt av dette spørsmålet, synes ønsket om å utvide basen å ha blitt tillagt større vekt enn behovet for kontroll med bruken av den. 71 Adgangen til å registrere personer som er sjekket ut av saken eller er frifunnet, er imidlertid kritisert. 72