Særmerknad til kapittel 2.1

Utvalgets medlem Valved viser til særmerknad under kapittel 4.3.

Særmerknad til kapittel 2.1.2

Utvalgets medlem Bjørklund viser til at NATO de siste årene har dreid seg vekk fra sin tradisjonelle rolle som forsvarsallianse med fokus på forsvar av egne territorier, og over til i fellesskap å kunne sette medlemslandene i stand til å gripe inn i krisesituasjoner utenfor medlemslandenes territorier. Disse endringene, som inkluderer de konkrete ambisjonene NATO har vedtatt for utviklingen av militære styrker, har gitt muligheter for at organisasjonen kan brukes til å gjennomføre militære operasjoner av alle kategorier, også krig langt utenfor eget territorium. Denne strategien innbefatter mange uavklarte problemstillinger og konsekvenser.

Det er av stor betydning for NATOs legitimitet i framtiden at alle militære operasjoner forankres i FN-pakten og folkeretten som blant annet forbyr angrepskrig, og at militære operasjoner gjennomføres i tråd med krigens folkerett, herunder Genève-konvensjonene.

Det er ulik oppfatning mellom sentrale medlemsland i synet på NATOs rolle i internasjonal konflikthåndtering, og viljen til delta i de pågående militære operasjonene er varierende. Dette er synliggjort gjennom enkeltlands motvilje mot å stille bidrag til operasjoner, slik som ISAF-operasjonen i Afghanistan, og utfordringene med å stille styrker til NRF. Dette må respekteres som uttrykk for medlemslandenes ulike oppfatninger av NATOs rolle og legitimitet i internasjonal konflikthåndtering.

Norge er som NATO-medlem tjent med å delta aktivt i NATOs beslutningsprosesser for å fremme norske syn og interesser og forme organisasjonens utvikling. Dette gjelder også retten til å kunne reservere seg mot vedtak. Norge bør som eksempel spille en aktiv rolle i arbeidet for at atomvåpen og missilforsvar ikke skal utgjøre en del av alliansens strategier. Når et vedtak er gjort av medlemslandene i felleskap, bør også Norge bidra til at alliansen oppnår målene som er satt, men vi kan ikke ha som ambisjon å overoppfylle våre forpliktelser fordi andre land unnlater å bidra.

Norge bør som følge av utviklingen i NATO etablere et mer omfattende samarbeid med land i våre nærområder som har felles sikkerhetsutfordringer som oss.

Særmerknad til kapittel 3.1

Utvalgets medlem Bjørklund vil peke på at NATOs strategiske konsept fra 1999, jf erklæring fra Riga-toppmøtet i 2006 har lagt til grunn at NATOs kollektive forsvarsmekanisme kan bli benyttet også ved andre typer angrep mot NATO-land slik som: asymmetriske trusler, terrorisme, vern mot masseødeleggelsesvåpen mv.

Dette medlem legger til grunn at Norge i sin alliansepolitikk skal arbeide for at de mest alvorlige truslene mot internasjonal fred og sikkerhet i dag må løses med politiske, diplomatiske og økonomiske virkemidler. Internasjonal terrorisme må som eksempel bekjempes med et bredt spekter av virkemidler og er i første rekke en oppgave som må håndteres av politiet, slik vi har lagt det til grunn i vår nasjonale konflikthåndtering.

Særmerknad til kapittel 3.1.1

Utvalgets medlem Valved viser til særmerknad under kapittel 4.3.

Særmerknad til kapittel 3.3.2

Utvalgets medlem Bjørklund er av den oppfatning av Forsvaret på ulike måter må søke å rekruttere flere kvinner inn i organisasjonen jf. St. meld nr. 36 (2006-2007). Dette er allikevel ikke et argument for verneplikt for begge kjønn, men for en større andel kvinner i Forsvaret. Det må gjennomføres utredninger om allmenn sesjonsplikt og allmenn verneplikt, samt en evaluering av ordningen med frivillig sesjon. Resultatet av dette arbeidet må foreligge før lik verneplikt for kvinner og menn vurderes videre.

Særmerknad til kapittel 4.3

Utvalgets medlem Valved mener utvalget beskriver en virkelighet der Norge ligger i en interessesfære mellom Europa, USA og Russland. I dette området har Norge og mange andre stater ressursmessige interesser i land og havområder som er mange ganger størrelsen på Norges fastland. I denne sammenheng er det verdt å legge vekt på at Russland satser langt større ressurser på forsvaret i dag enn for noen år siden, og at de har økt sin militære aktivitet i nordområdet betydelig.

Norge er en småstat i utkanten av Europa. Våre sikkerhetspolitiske utfordringer kan ikke sammenlignes med sentraleuropeiske stater. Vi har helt andre og mer krevende utfordringer. Utfordringer som vi kan påregne og stå alene om i mange sikkerhetspolitiske scenarier. Denne virkeligheten må gjenspeiles når vi utformer vårt militære forsvar.

Det er mange som i dag peker på at det er feil å ha for stor fokus på en ensidig høgteknologisk forsvarsstruktur med lite volum og høg reaksjonsevne. Dette er selvsagt ikke enten eller, men grader av både og. Danmark har eksempelvis en betydelig større hær enn Norge til tross for at forsvarsbudsjettet bare er av 2/3 dels størrelse, og landterritoriet kun en liten brøkdel.

Nato har over mange år beveget seg fra et hovedfokus på kollektivt forsvar (§5) til å ha fokus på sikkerhetspolitiske utfordringer utenfor alliansens territorium. Til tross for dette så synes viljen til å stille styrker til en slik innsats å være dalende i medlemslandene. Samtidig har landene bygget ned sine militære kapasiteter.

Dette er bakgrunnen for at det er grunn for å snu nedbyggingen av den norske forsvarsstrukturen. Det er grunn til å satse langt sterkere enn det flertallet går inn for i denne utredningen. Vi må synliggjøre for våre omgivelser at vi ønsker å styrke vår evne til å ivareta kontroll og sikkerhet i vårt ressursrike område. Vi kan ikke overlate noen usikkerhet om denne viljen. Flere forhold i vårt område er enda ikke avklart, og dersom vi synliggjør et «vakuum» er det flere interessenter som kan føle behov for å fylle dette. Vi må vise i tilstrekkelig sterk grad at vi ønsker å unngå at vårt område blir en brikke i et spill fordi vi ikke viser vilje til å skape sikkerhet.

I kapittel 3.1 lister Forsvarets 8 oppgaver. Oppgave 4, «forebygge og håndtere sikkerhetspolitiske kriser i Norge og norske områder, herunder begrenset militær aggresjon», må legges til grunn for innretning og dimensjonering av det norske forsvaret.

Norge må vise vilje og øke dagens struktur ved å heve innsatsen på Forsvaret til et nivå minst på høyde med Natos krav – 2 % av BNP. Norge må vise vilje til å etablere/videreføre følgende hovedstrukturelement i Forsvaret:

• Hæren må ha reaksjonsevne og volum; 6 manøverbataljoner med støttestruktur

• 5 fregatter, 6 ubåter, 6 mineryddere, 6 MTB-er med støttestruktur

• 48 operative jagerfly med støttestruktur

• Et territorielt heimevern med 13 HV-distrikter med 50 000 soldater

Særmerknad til kapittel 4.4.1

Utvalgets medlem Bjørklund viser til at utvalget har argumentert for at mange av Forsvarets oppgaver vil øke i årene fremover, og har foreslått justeringer i forsvarsstrukturen som følge av dette. Forslagene foreslås tatt inn i neste langtidsplan for Forsvaret med tilhørende finansiering. Dette vil gi et styrket forsvar som resultat. Utvalget forutsetter at Forsvaret sikres en reell pris- og lønnskompensasjon slik at Forsvarets kjøpekraft opprettholdes i perioden.