NOU 2007: 2

Lovtiltak mot datakriminalitet— Delutredning II

Til innholdsfortegnelse

7 Tilleggsprotokollen av 28. januar 2003 (ETS 189)

7.1 Innledning

Det internasjonale samfunn har siden vedtakelsen av menneskerettserklæringen i 1948, gjort betydelige fremskritt i bekjempelsen av rasisme, rasediskriminering, fremmedfrykt og relatert intoleranse. En rekke internasjonale menneskerettighetsinstrumenter er vedtatt, herunder FNs rasediskrimineringskonvensjon 1966 og FNs konvensjon om sivile og politiske rettigheter (SP) 1966. Selv om disse konvensjonene trolig har medført vesentlige endringer på området, er likevel den endelige målsetningen om et samfunn fritt for raserelatert intoleranse bare delvis oppnådd.

Tilleggsprotokollen til datakrimkonvensjonen regulerer rasistiske eller fremmedfiendtlige handlinger foretatt ved hjelp av datasystem. Protokollen utvider datakrimkonvensjonens saklige virkeområde slik at konvensjonsbestemmelsene kommer til anvendelse. Årsaken til at datakrimkonvensjonen ikke selv kriminaliserer slike handlinger, er at ytringsfrihetsinnvendinger ble fremsatt av flere delegasjoner under arbeidet med konvensjonen. Innvendingene førte videre til en utrykkelig presisering i protokollens fortale, som fastslår at den ikke er ment å endre nasjonal lovgivning om ytringsfrihet.

Bakgrunnen for særskilt regulering av rasistiske eller fremmedfiendtlige handlinger var en erkjennelse av at revolusjonen innen informasjons- og kommunikasjonsteknologien, særlig internett, har gitt vesentlige muligheter for rask og enkel spredning av krenkende ytringer til et større antall mottakere over et stort geografisk område. Denne effektiviteten i kommunikasjonsmediene kan styrke de skadelige virkningene av handlingen, ved at ytringens gjennomslagskraft øker.

Tilleggsprotokollen er inndelt i fire kapitler; alminnelige bestemmelser (1), tiltak i nasjonal rett (2), forholdet mellom konvensjonen og tilleggsprotokollen (3) og avsluttende bestemmelser (4).

7.2 Ytringsfrihetsaspekter

Den grunnlovsvernede ytringsfrihet er i norsk rett nedfelt i Grunnloven § 100, som sist ble endret 2. februar 2006. Ytringsfriheten er også vernet gjennom internasjonale regelverk, herunder Den europeiske menneskerettskonvensjon (EMK) artikkel 10 og FNs konvensjon om sivile og politiske rettigheter (SP) artikkel 19.

Ytringsfriheten skal ivareta samfunnsmessige hensyn og hensyn av betydning for enkeltmenneskets utfoldelse (demokratihensyn, sannhetshensyn og autonomihensyn). Retten til ytringsfrihet omfatter meddelelsesfrihet (den klassiske frihet til å fremsette ytringer av ethvert innhold), retten til å forholde seg taus, informasjonsfrihet (frihet til å gjøre seg kjent med opplysninger, ideer og budskap som andre frivillig avgir), informasjonskrav (frihet til å motta informasjon) og infrastrukturkrav (statens forpliktelser til aktivt å medvirke til at individene har faktisk ytringsfrihet).

Grunnloven § 100 gir vern mot inngrep i ytringsfriheten fra staten, andre offentlige myndigheter og private rettssubjekt, men rekkevidden av vernet må avveies mot andre vernede interesser. Det er herunder på det rene at lovgivning som for eksempel verner mot blasfemiske, rasistiske og hatefulle ytringer kan tale for en innskrenking av ytringsfriheten etter en konkret vurdering. Det følger imidlertid av grunnlovsbestemmelsen at ansvaret i så fall må være hjemlet i lov, men kravet må etter høyesterettspraksis nyanseres ut ifra hvor omfattende inngrep i ytringsfriheten det er tale om. Det følger også av § 100 at begrensninger i ytringsfriheten må rettferdiggjøres og herunder baseres i klart definerte og forankrede hensyn av tungtveiende art.

Det er på det rene at ytringer av den art som reguleres i tilleggsprotokollen reiser vanskelige og prinsipielle spørsmål i forhold til ytringsfrihetens grenser. Denne problemstillingen ble identifisert av Ytringsfrihetskommisjonen i NOU 1999: 27, der utvalget fremhevet:

«Hatefulle ytringer representerer et av de vanskeligste og mest kontroversielle områder i forbindelse med ytringsfrihetens grenser, og spørsmålet har vært underkastet gjentatte og lange debatter i kommisjonen. Det er i denne sammenheng nødvendig først å minne om den egentlige begrunnelse for ytringsfrihet i vårt samfunn. Ytringsfriheten er knyttet til eksistensen av et offentlig rom. Det forutsettes at friheten til å ytre seg i dette rom fører til utluftning, renselse og anstendiggjøring av standpunkter gjennom samtale og kritikk. For at offentligheten skal fungere på denne måten, må de diskriminerende holdninger komme til uttrykk, for det er først når de er uttrykt, at de kan bekjempes gjennom offentlig kritikk. I prinsippet er altså ytringsfrihet tenkt som et vern mot slike fenomener som diskriminering. I det større historiske perspektiv er det heller ikke tvilsomt at det i de åpne samfunn med høy grad av ytringsfrihet har vært mindre grad av diskriminering enn i de lukkede samfunn. Ytringsfrihet har i de fleste tilfeller fungert som et vern mot diskriminering, om enn ikke i alle tilfeller.» (NOU 1999: 27, kapittel 6.3.3.4)

Det er etter utvalgets syn ikke tvilsomt at de forslag til endringer i nasjonal rett som Ytringsfrihetskommisjonen fremmet i NOU 1999: 27, har ført til en betydelig styrking av ytringsfriheten i Norge.

7.3 Alminnelige bestemmelser – kapittel I

7.3.1 Formål – artikkel 1

Tilleggsprotokollen artikkel 1 avgrenser protokollens formål og lyder:

«The purpose of this Protocol is to supplement, as between the Parties to the Protocol, the provisions of the Convention on Cybercrime, opened for signature in Budapest on 23 November 2001 (hereinafter referred to as «the Convention»), as regards the criminalisation of acts of a racist and xenophobic nature committed through computer systems.»

Hovedformålet med tilleggsprotokollen er etter ordlyden å harmonisere medlemslandenes materielle straffebestemmelser på dette området, i tillegg til å gi datakrimkonvensjonens prosessuelle og internasjonale samarbeidsbestemmelser anvendelse. Det siste hensynet er trolig det mest sentrale, all den tid et vesentlig antall medlemsland allerede har kriminalisert fremsettelse av rasistiske og fremmedfiendtlige ytringer i nasjonal rett, mens det på den annen side ikke finnes effektive internasjonale samarbeidsmekanismer som kan sikre effektiv etterforskning og påtale.

Forpliktelsene nedfelt i tilleggsprotokollen omfatter både plikt til å innføre tilstrekkelig minimumsvern og plikt til å sikre at lovgivningen blir tilstrekkelig håndhevet.

Protokollens artikkel 3-5 kriminaliserer nærmere bestemt fremsettelse av «rasistisk eller fremmedfiendtlig» materiale ved hjelp av datasystem. Disse bestemmelsene er plassert i protokollens kapittel om tiltak som må gjennomføres i nasjonal rett, og det er derfor av betydning å se nærmere på hva som ligger i dette begrepet. Det er imidlertid verdt å fremheve at medlemslandene ikke plikter å innføre definisjonen som fremgår av artikkel 2 (1) i nasjonal rett. Dette følger av artikkelens plassering i protokollens kapittel 1.

7.3.2 Definisjon – artikkel 2

Tilleggsprotokollen artikkel 2 (1) gir følgende definisjon av hvilke typer ytringer som anses «rasistisk og fremmedfiendtlig»:

««racist and xenophobic material» means any written material, any image or any other representation of ideas or theories, which advocates, promotes or incites hatred, discrimination or violence, against any individual or group of individuals, based on race, colour, descent or national or ethnic origin, as well as religion if used as a pretext for any of these factors.»

Artikkel 2 (1) gir etter ordlyden en vid definisjon av hvilket materiale som anses «rasistisk eller fremmedfiendtlig». Både skriftlig materiale, bilder og enhver representasjon av ideer eller teorier omfattes, såfremt dette fremmer eller oppfordrer til hat, diskriminering eller vold mot individer eller grupper av individer, på bakgrunn av rase, hudfarge, nedstamning og/eller nasjonal/etnisk opprinnelse. På samme måte kan ytringer om noens religion omfattes, forutsatt at ytringen brukes som et påskudd i denne kontekst.

Definisjonen i artikkel 2 viser til de mulige konsekvenser av fremsettelsen, og det avgjørende etter definisjonen er, ifølge Europarådets forklarende rapport til protokollen (side 3), at materialet kan gi den nærmere bestemte effekt. Det kreves etter dette ingen påviselige skadevirkninger etter bestemmelsen, selv om ordlyden isolert sett kan tolkes i denne retning.

Begrepet «vold» omfatter uberettiget bruk av makt, mens begrepet «hat» omfatter intens misbilligelse. Ordet «diskriminering» skal etter den forklarende rapporten (side 3) fortolkes i samsvar med Den europeiske menneskerettskonvensjon (EMK) artikkel 14 og protokoll 12, Menneskerettsdomstolens (EMDs) praksis på området og FNs rasediskrimineringskonvensjon artikkel 1. I denne kontekst omfatter begrepet enhver uberettiget forskjellsbehandling av personer eller gruppe av personer på grunnlag av visse karakteristika. EMD har gjennom rettspraksis uttalt at en forskjellsbehandling er diskriminerende, når den ikke har noen nøytral og rimelig berettigelse, det vil si at den ikke forfølger et legitimt formål eller ikke er proporsjonal, sett i forhold til de anvendte virkemidler og målet som søkes oppnådd.

Et ytterligere vilkår i artikkel 2 er at de negative følgene «hat», «diskriminering» eller «vold» må knyttes til et individ eller gruppe av individer, på grunnlag av rase, hudfarge, nedstamning, religion eller nasjonalt eller etnisk opphav. Det fremgår av tilleggsprotokollens forklarende rapport (side 4) at disse grunnlagene må fortolkes med utgangspunkt i både nasjonal og internasjonal rett, men begrepene krever likevel en viss presisering i tilknytning til tilleggsprotokollen.

Begrepet «nedstamning» refererer i hovedsak til personer eller gruppe av personer som nedstammer fra personer som kan identifiseres ved nærmere bestemte karakteristikker, så som rase eller hudfarge, selv om disse karakteristikkene ikke nødvendigvis eksisterer eller gjør seg gjeldende i dag. Det avgjørende er følgelig om de fremsatte karakteristikkene utsetter de aktuelle personene for hat, diskriminering eller vold, som følge av tilknytningen. Sosial tilhørighet omfattes imidlertid ikke av begrepet.

Begrepet «nasjonalt opphav» skal ifølge den forklarende rapporten (side 4) fortolkes utvidende, og omfatter ytringer om den nasjonale tilhørighet eller opphavet til individet selv eller individets forfedre. Vilkåret kan være oppfylt selv om den som utsettes for krenkelsen rettslig sett ikke lenger har den nasjonale tilhørighet, så som statsløse personer og personer med dobbelt statsborgerskap. Begrepet omfatter på samme måte ytringer om minoriteter eller annen gruppe av personer uten tilknytning til internasjonalt anerkjent nasjon.

Artikkel 2 fastsetter avslutningsvis at ytringer om noens «religion» kan omfattes av definisjonen. Begrepet referer til religiøs overbevisning eller tro, men skal ifølge den forklarende rapporten (side 4) ikke tolkes utvidende. Det avgjørende etter bestemmelsen er hvorvidt ytringer om noens religion brukes som en forutsetning – eller påskudd for ytringer om noen av de øvrige grunnlagene i artikkel 2, for eksempel rase eller hudfarge.

7.4 Tiltak i nasjonal rett – kapittel II

7.4.1 Tilleggsprotokollens overensstemmelse med norsk rett

Tilleggsprotokollens kapittel 2 pålegger medlemslandene å kriminalisere nærmere bestemte ytringer. Det er verdt å bemerke at samtlige bestemmelser krever at handlingene har blitt foretatt «intentionally and without right». Det fremgår av den forklarende rapporten (side 5) at det overlates til de enkelte medlemslandene å fastsette det nærmere innholdet i disse vilkårene, som refererer seg til det alminnelige forsettskravet og rettstridsreservasjonen i strafferetten.

Tilleggsprotokollen regulerer kun handlinger foretatt ved hjelp av «datasystem». Dette begrepet skal tolkes på samme måte som etter datakrimkonvensjonen. Begrepet er belyst i kapittel 5.2 og 9.1.

7.4.2 Spredning av rasistisk eller fremmed­fiendtlig materiale- artikkel 3

Innledning

Artikkel 3 rammer spredning av krenkende materiale og fastsetter følgende:

  • «1. Each Party shall adopt such legislative and other measures as may be necessary to establish as criminal offences under its domestic law, when committed intentionally and without right, the following conduct:

    distributing, or otherwise making available, racist and xenophobic material to the public through a computer system.

  • 2. A Party may reserve the right not to attach criminal liability to conduct as defined by paragraph 1 of this article, where the material, as defined in Article 2, paragraph 1, advocates, promotes or incites discrimination that is not associated with hatred or violence, provided that other effective remedies are available.

  • 3. Notwithstanding paragraph 2 of this article, a Party may reserve the right not to apply paragraph 1 to those cases of discrimination for which, due to established principles in its national legal system concerning freedom of expression, it cannot provide for effective remedies as referred to in the said paragraph 2.»

Artikkelen pålegger statene å kriminalisere distribusjon eller annen tilgjengeliggjøring av rasistisk eller fremmedfiendtlig materiale til allmennheten («to the public»). Spredning til allmennheten anses ikke skjedd der ytringene fremsettes i privat korrespondanse, for eksempel fra en sender til en mottaker via elektronisk post. Publisering av ytringene på allment tilgjengelige nettsteder, diskusjonsfora og nyhetsgrupper vil derimot omfattes av begrepet.

Spredning av ytringer på tjenester som krever autorisering (for eksempel passordbelagte nettsider), vil også rammes av artikkel 3, all den tid materialet gjøres tilgjengelig for enhver. Forutsetningen er imidlertid at autorisering gis til alle som fyller visse kriterier, typisk ved at brukeren registrerer seg med et brukernavn, en oppgitt alder og/eller en elektronisk postadresse.

Den forklarende rapporten (side 6) fastsetter at det avgjørende vurderingstema ved klassifiseringen av spredningshandlingen er hvorvidt avsenderen hadde til hensikt å spre materialet til allmennheten. Hvis avsenderen sendte materialet til en enkelt privat e-postmottaker, vil vilkåret eksempelvis ikke være oppfylt selv om materialet senere publiseres på en allment tilgjengelig tjeneste av andre enn avsenderen. Den subjektive vurdering må her som ellers imidlertid skje på bakgrunn av de ytre omstendigheter. Objektivt konstaterbare forhold som ytringens innhold, hvilken teknologi eller programvare som er brukt for å fremsette ytringen, om sikkerhetstiltak er benyttet for å skjerme innholdet (kryptering etc.), og konteksten ytringen ble fremsatt i, er sentrale momenter i denne vurderingen. På samme måte vil antallet mottakere av ytringen og hvilken forbindelse disse har til avsenderen være relevant å få avklart når avsenderens subjektive forhold skal vurderes.

Den aktuelle spredningshandlingen (distribusjon eller annen tilgjengeliggjøring) omfatter etter den forklarende rapporten (side 5) enhver aktiv direktespredning av materialet, for eksempel publisering av ytringene i allment tilgjengelige chatterom, nyhetsgrupper eller andre diskusjonsfora. Også indirekte spredning av materialet gjennom hyperlenking (snarveier) til materialet er ment å omfattes av artikkelen, forutsatt at de subjektive vilkår er oppfylt. Det er i denne sammenheng verdt å fremheve at forsettskravet etter bestemmelsen må dekke både spredningshandlingen og materialets rasistiske eller rasediskriminerende innhold.

Artikkel 3 (3) gir medlemslandene begrenset rett til ikke å straffbelegge spredningen når ytringene ikke fremmer hat eller vold og landet tilbyr andre rettsmidler, for eksempel sivilrettslige eller administrative midler. Medlemslandene kan videre velge å benytte reservasjonsretten av hensyn til etablerte ytringsfrihetsprinsipper. Reservasjonen kan imidlertid innskrenkes ved at det fastsettes i nasjonal rett at de ytringer som rammes for eksempel fornærmer, nedverdiger eller truer en gruppe personer.

Straffeloven § 135 a

Straffeloven § 135 a straffbelegger offentlig fremsettelse av diskriminerende eller hatefulle ytringer og lyder:

«Den som forsettlig eller grovt uaktsomt offentlig setter frem en diskriminerende eller hatefull ytring, straffes med bøter eller fengsel inntil 3 år. Likt med en offentlig fremsatt ytring, regnes en ytring når den er satt frem slik at den er egnet til å nå et større antall personer, jf. straffeloven § 7 nr. 2. Som ytring regnes også bruk av symboler. Medvirkning straffes på samme måte.

Med diskriminerende eller hatefull ytring menes det å true eller forhåne noen, eller fremme hat, forfølgelse eller ringeakt overfor noen på grunn av deres

  1. hudfarge eller nasjonale eller etniske opprinnelse,

  2. religion eller livssyn, eller

  3. homofil legning, leveform eller orientering.»

Bestemmelsen fikk sitt nåværende innhold ved lov av 3. juni 2005 nr. 33 og trådte i kraft 1. januar 2006. Straffbare ytringer ble på dette området tidligere regulert i loven § 135, annet ledd, men Norges tiltredelse av FN-konvensjonen om avskaffelse av alle former for rasediskriminering av 21. desember 1965 førte til at denne bestemmelsen ble opphevet. Den gjeldende § 135 a utvider bestemmelsens rekkevidde og har som hovedformål å gi visse utsatte grupper vern mot krenkende ytringer, herunder hindre spredning og utbredelse av rasistiske ytringer.

I rettspraksis er straffeloven § 135 a tolket innskrenkende av hensyn til Grunnloven § 100 og EMK artikkel 10, senest i Rt. 1997 side 1821 («Kjuus») og Rt. 2002 side 1618 («Sjølie»). I avgjørelsen fra 2002 presiserer Høyesterett forholdet mellom Grunnloven § 100 og § 135 a slik:

«§135 a [...] må uten videre anvendes med de begrensninger som følger av Grunnloven § 100. [...] § 135 a [...] rammer ytringer av kvalifisert krenkende karakter. Utsagn som oppfordrer eller gir tilslutning til integritetskrenkelser, vil kunne være av en slik karakter. Et annet moment vil være om utsagnene innebærer en grov nedvurdering av en gruppes menneskeverd. Negative utsagn og meningsytringer av typen «Norge for nordmenn» vil på den annen side være vernet av ytringsfriheten. Det er ikke noe krav om at utsagnene skal ha utsatt noen for skade.»

Etter lovteksten i § 135 a rammes ytring som er «diskriminerende eller hatefull». Både muntlige og skriftlige ytringer omfattes av ordlyden så vel som realakter. Det følger også av bestemmelsen at bruk av symboler kan rammes. De konkrete ytringer som omfattes er nærmere opplistet i andre ledd. Lovtekstens ordlyd rammer ikke utrykkelig ytringer knyttet til «rase», men det følger av Ot.prp nr. 33 (2004-2005), side 215, at slike ytringer er ment å omfattes av § 135 a annet ledd bokstav a. Utvalget antar videre at ytringer om noens «nedstamning», kan innfortolkes i dette alternativet, jf. tilleggsprotokollens artikkel 2 og kommentarene til denne i kapittel 7.3.2.

Det følger av rettspraksis at § 135 a ikke stiller vilkår om skadevirkning for at ytringen skal kunne rammes. Det avgjørende etter praksis er hvorvidt ytringen kan anses «kvalifisert krenkende» etter en konkret vurdering. Utvalget har tidligere påpekt at heller ikke artikkel 3 i tilleggsprotokollen stiller krav om skadevirkning. Det avgjørende etter artikkel 3 er hvorvidt ytringene kan gi en nærmere bestemte effekt, ikke om de faktisk gjør det.

Ytringene må imidlertid etter § 135 a annet ledd true eller forhåne noen, eller fremme hat, forfølgelse eller ringeakt overfor noen for å anses diskriminerende eller hatefullt. Det følger av rettspraksis at hat, forfølgelse eller ringeakt er sterke karakteristikker og at det derfor kun er de grove forhold som rammes, jf. Rt. 1997 side 1821 («Kjuus»). Utvalget antar likevel at ordlyden dekker tilleggsprotokollens vilkår «hat, diskriminering eller vold», jf. artikkel 2.

Ytringen må for å kunne rammes av § 135 a, ha vært offentlig fremsatt eller satt frem slik at den er egnet til å nå et større antall personer. I siste tilfelle regnes ytringen som offentlig fremsatt. Straffeloven § 7 nr. 2 angir når handlingen kan sies å være forøvet offentlig og vil derfor være relevant. Utvalget viser i denne sammenheng også til den nye straffeloven § 10. Det kreves etter ordlyden i § 135 a imidlertid ikke at ytringen rent faktisk ble offentlig fremsatt, hvis ytringen kunne ha blitt sett eller hørt av et tilstrekkelig antall personer. Det vil i denne sammenheng være av betydning hvor, når og på hvilken måte ytringen ble fremsatt. Ytringer som ved bruk av et datasystem, er publisert på en nyhetstjeneste eller nettside på internett vil eksempelvis kunne rammes selv om ingen faktisk har sett eller hørt ytringen. Endringen av § 135 a til også å omfatte andre ytringer enn de som rent faktisk er offentlig fremsatt, bygger på forslaget til definisjon av offentlig handling i § 10 i den nye straffeloven, jf. Ot.prp. nr. 90 (2003-2004) side 408-409. Utvalget antar at bestemmelsens vilkår dekker vilkåret om spredning til allmennheten («to the public») etter tilleggsprotokollens artikkel 3.

Skyldkravet etter straffeloven § 135 a er forsett eller grov uaktsomhet, og er følgelig mer vidtfavnende enn skyldkravet etter tilleggsprotokollens artikkel 3.

Behovet for endringer i nasjonal rett

Den europeiske kommisjonen mot rasisme og intoleranse (ECRI) er et uavhengig organ opprettet av Europarådet. ECRI skal overvåke menneskerettigheter og består av uavhengige medlemmer med ekspertkunnskap om rasisme, fremmedfiendtlighet, antisemittisme og intoleranse. ECRIs arbeid fokuseres på de enkelte medlemslandene i Europarådet og en sentral oppgave er å rapportere om situasjonen i de enkelte land og herunder gi forslag til hvordan eventuelle påviste nasjonale problemer kan håndteres.

ECRI vedtok den 27. juni 2003 sin 3. rapport om Norge og identifiserte der problemer med gjennomføringen av straffeloven § 135 a. Det ble fremhevet at rettssystemets sterke vektlegging av ytringsfriheten hadde gått på bekostning av andre rettigheter. Dette hadde ifølge ECRI ført til at enkeltpersoner ikke ble gitt tilstrekkelig vern mot rasistiske ytringer. Kommisjonen viste i denne sammenheng til plenumsavgjørelsen i Rt. 2002 side 1618 («Sjølie»). FNs rasediskrimineringskomité har også tidligere kritisert denne avgjørelsen fra Høyesterett og ga utrykk for at domstolens rettsforståelse er i strid med FNs rasediskrimineringskonvensjon artikkel 4.

Straffeloven § 135 a har blitt endret siden publiseringen av ECRIs rapport og kritikken fra FNs rasediskrimineringskomité. Den vesentligste endringen er at bestemmelsens rekkevidde er utvidet. Hovedformålet var å gi utsatte grupper et mer effektivt vern mot krenkende ytringer. Skyldkravet ble videre endret, slik at grov uaktsomhet er tilstrekkelig for overtredelse. Vurderingen vil etter endringen i større grad derfor kunne knyttes til selve handlingen uavhengig av siktedes tankeprosess.

Utvalget er av den oppfatning at straffeloven § 135 a i nåværende utforming dekker forpliktelsene etter tilleggsprotokollens artikkel 3. Den nærmere grensedragning mellom ytringsfriheten og vernet mot krenkende ytringer må som tidligere trekkes opp gjennom rettspraksis.

7.4.3 Rasistiske eller fremmedfiendtlige trusler – artikkel 4

Innledning

Artikkel 4 regulerer rasistisk eller fremmedfiendtlig motivert trussel og fastsetter følgende:

«Each Party shall adopt such legislative and other measures as may be necessary to establish as criminal offences under its domestic law, when committed intentionally and without right, the following conduct:

threatening, through a computer system, with the commission of a serious criminal offence as defined under its domestic law, (i) persons for the reason that they belong to a group, distinguished by race, colour, descent or national or ethnic origin, as well as religion, if used as a pretext for any of these factors, or (ii) a group of persons which is distinguished by any of these characteristics.»

Artikkelen pålegger statene å straffbelegge rasemotivert eller fremmedfiendtlig trussel som fremsettes ved hjelp av datasystem. Det erkjennes imidlertid i Europarådets forklarende rapport (side 6) at de fleste av Europarådets medlemsland allerede har lovgivning som gir generelt vern mot trusler, men at artikkel 4 skal sikre at det ikke foreligger tvil om at intern rett faktisk omfatter rasistisk eller fremmedfiendtlige trusler.

Den forklarende rapporten presiserer at begrepet «trussel» omfatter ytringer som skaper frykt for å bli utsatt for alvorlige straffbare handlinger hos trusselens adressat(er) eller adressatens familie («relatives»). Det overlates herunder til medlemslandenes nasjonale lovgivning å definere hva som skal regnes som «alvorlig straffbar handling» («serious criminal offence»), men rapporten fastsetter at krenkelser av den personlige sikkerhet, integritet eller private eiendom, vil ligge i artikkelens kjerneområde.

Det fremheves videre i rapporten at trusselen ikke trenger å være fremsatt offentlig for å rammes. Trusler gjennom privat kommunikasjon vil følgelig kunne rammes av artikkel 4.

Straffeloven § 227

Straffeloven § 227 fastsetter følgende:

«Med Bøder eller med Fængsel indtil 3 Aar straffes den, som i Ord eller Handling truer med et strafbart Foretagende, der kan medføre høiere Straf end 1 Aars Hefte eller 6 Maaneders Fængsel, under saadanne Omstændigheder, at Truselen er skikket til at fremkalde alvorlig Frygt, eller som medvirker til saadan Trusel. Under særdeles skjerpende omstendigheter, jf. § 232 tredje punktum, kan fengsel inntil 6 år idømmes.»

Som det fremgår av bestemmelsen, rammer ikke straffeloven § 227 enhver trussel. Bestemmelsen krever at det trues med en straffbar handling («strafbart Foretakende») av en viss alvorlighet (handlinger som kan "medføre høiere Straf end [...] 6 Maaneders Fængsel"). Man må dermed se på hva det trues med; om dette er straffbart, og i så fall hvilken strafferamme forholdet har etter loven (straffeloven eller særlovgivningen). Trusler om vold vil falle inn under § 227 dersom det trues med legemsbeskadigelse (straffeloven § 229) eller alvorligere voldshandlinger, men ikke legemsfornærmelse (straffeloven § 228 første ledd, som har en strafferamme på bøter eller 6 måneders fengsel). Trusler om tvang (§ 222), kidnapping (§ 223) eller skadeverk (§ 291) er også eksempler som er straffbare etter § 227. Det fremgår av rettspraksis at det ikke stilles krav om at trusselen må være fremsatt direkte overfor den som trusselen skal gå ut over, jf. for eksempel Rt. 1984 side 1197.

Det fremgår videre av § 227 at trusselen må være «skikket til at fremkalde alvorlig Frygt». Vilkåret henspeiler til en objektiv vurdering av hvorvidt trusselen er egnet til å fremkalle alvorlig frykt, basert på trusselens innhold og de omstendigheter den er fremsatt under. Det vises i denne sammenheng til Innst. O. VI (1889) side 23. Det kreves motsetningsvis ikke at fornærmede faktisk har følt seg truet, jf. blant annet Rt. 1981 side 970.

Dersom en trussel som faller inn under straffeloven § 227 er rasistisk motivert (eller det foreligger andre særdeles skjerpende omstendigheter, jf. straffeloven § 232 tredje punktum), innebærer dette at den strengere strafferammen i § 227 annet straffalternativ kommer til anvendelse. Alternativet «rasistisk motivert» omfatter nedlatende eller fiendtlige holdninger overfor enkeltpersoner eller grupper personer på grunnlag av deres rase, hudfarge eller nasjonale eller etniske opphav.

Behovet for endringer i nasjonal rett

Straffeloven § 227 gir en vid hjemmel for å straffe trusler i norsk rett. Av rettspraksis fremgår det at det skjerpede strafferammen benyttes når en trussel bedømmes som rasistisk eller fremmedfiendtlig, jf. for eksempel Rt. 1994 side 1604 og Rt. 1994 side 974. Begrensningen i § 227, ved at den kun straffbelegger trusler om straffbare handlinger med strafferamme over 6 måneder, antas ikke å innebære at bestemmelsen er snevrere enn det som kreves etter tilleggsprotokollen artikkel 4. Det vises til at tilleggsprotokollens forklarende rapport presiserer at begrepet "trussel" i artikkel 4 omfatter ytringer som skaper frykt for å bli utsatt for alvorlige straffbare handlinger.

Utvalget er etter dette av den oppfatning at oppfyllelse av forpliktelsene etter artikkel 4 ikke nødvendiggjør endringer i straffeloven. Utvalget antar videre at rasistiske trusler som fremsettes offentlig også kan rammes av straffeloven § 135 a.

7.4.4 Rasistisk eller fremmedfiendtlig fornærmelse – artikkel 5

Innledning

Tileggsprotokollen artikkel 5 regulerer fremsettelse av rasistisk eller fremmedfiendtlig fornærmelse, og fastsetter følgende:

  • «1. Each Party shall adopt such legislative and other measures as may be necessary to establish as criminal offences under its domestic law, when committed intentionally and without right, the following conduct:

    insulting publicly, through a computer system, (i) persons for the reason that they belong to a group distinguished by race, colour, descent or national or ethnic origin, as well as religion, if used as a pretext for any of these factors; or (ii) a group of persons which is distinguished by any of these characteristics.

  • 2. A Party may either:

    1. require that the offence referred to in paragraph 1 of this article has the effect that the person or group of persons referred to in paragraph 1 is exposed to hatred, contempt or ridicule; or

    2. reserve the right not to apply, in whole or in part, paragraph 1 of this article.»

Artikkelen regulerer offentlig fremsatt fornærmelse av personer eller gruppe av personer fordi disse tilhører, eller er antatt å tilhøre en gruppe kjennetegnet ved visse karakteristikker (rase, hudfarge, nedstamming, etnisk eller nasjonalt opphav, eller religion hvis dette brukes som et påskudd til å fremme ytringer om noen av de øvrige faktorene).

Begrepet «fornærmelse» («insult») refererer ifølge Europarådets forklarende rapport (side 6), til enhver anstøtelig, foraktelig eller hånlig ytring som kan krenke adressatens æresfølelse eller verdighet. Det fastsettes herunder at fornærmelsen må være direkte knyttet til adressatens tilhørighet til den aktuelle gruppen.

Artikkelen rammer i motsetning til trusler etter artikkel 4, kun fornærmelser som er offentlig («publicly») fremsatt. Fornærmelser gjennom privat kommunikasjon, for eksempel i en e-post til adressaten, faller følgelig utenfor artikkel 5.

Artikkel 5 nr. 2 bokstav a gir medlemslandene mulighet til å fastsette vilkår om at handlingen faktisk (ikke bare potensielt) utsetter adressaten(e) for hat, ringeakt eller hån. Reservasjonsretten i artikkel 5 nr. 2 bokstav b kan videre alternativt benyttes så vidt at medlemslandet reserverer seg helt eller delvis i forhold til artikkel 5 nr. 1.

Straffelovens bestemmelser

Straffeloven har ingen klare paralleller til tilleggsprotokollen artikkel 5, men utvalget antar at § 135 a kan ramme offentlig fremsettelse av fornærmelser når denne har diskriminerende eller hatefullt innhold av kvalifiserende art. Straffeloven § 390 a kan også dekke noe av artikkel 5s virkeområde, da den rammer «skremmende eller plagsom oppførsel eller annen hensynsløs atferd krenker en annens fred». Siden artikkel 5 hovedsaklig verner adressatens æresfølelse, antar utvalget videre at straffeloven §§ 246 flg. kan ramme slike ytringer.

Behovet for endringer i nasjonal rett

Utvalget antar at straffeloven § 135 a, § 390 a og bestemmelsene om ærekrenkelser i §§ 246 flg. dekker forpliktelsene etter tilleggsprotokollens artikkel 5. Det foreligger etter utvalgets oppfatning følgelig ikke behov for å endre straffeloven eller benytte reservasjonsretten.

7.4.5 Fornektelse, vesentlig minimalisering, aksept eller forsvar av folkemord eller forbrytelser mot menneskeheten – artikkel 6

Innledning

Flere europeiske domstoler har i løpet av de senere år behandlet saker der personer har blitt strafforfulgt for å ha fornektet, minimalisert eller utrykt seg positivt om krigsforbrytelser eller andre forbrytelser mot menneskeheten. Den kjente britiske forfatteren David Irving ble for eksempel domfelt og fengslet i 2006 av en domstol i Østerrike for å ha fornektet at Holocaust fant sted under den 2. verdenskrig. David Irving hadde i 1989 fremsatt ytringene i to foredrag han holdt på østerriksk statsterritorium.

De ytringer som i praksis har vært fremmet i denne kontekst, er ofte presentert som resultater av seriøs vitenskapelig forskning og brukes i stor grad av høyreekstreme grupperinger av forskjellig art for å underbygge rasistiske og fremmedfiendtlige budskap. Slike grupperinger benytter i vesentlig omfang internett som kommunikasjonsmedium.

Tilleggsprotokollens artikkel 6 ble nedfelt for å verne personer eller minnet om personer som har blitt utsatt for den aktuelle begivenhet, og således beskytte den menneskelige verdighet. Artikkel 6 fastsetter følgende:

  • «1. Each Party shall adopt such legislative measures as may be necessary to establish the following conduct as criminal offences under its domestic law, when committed intentionally and without right:

    distributing or otherwise making available, through a computer system to the public, material which denies, grossly minimises, approves or justifies acts constituting genocide or crimes against humanity, as defined by international law and recognised as such by final and binding decisions of the International Military Tribunal, established by the London Agreement of 8 August 1945, or of any other international court established by relevant international instruments and whose jurisdiction is recognised by that Party.

  • 2. A Party may either

    1. require that the denial or the gross minimisation referred to in paragraph 1 of this article is committed with the intent to incite hatred, discrimination or violence against any individual or group of individuals, based on race, colour, descent or national or ethnic origin, as well as religion if used as a pretext for any of these factors, or otherwise

    2. reserve the right not to apply, in whole or in part, paragraph 1 of this article.»

Artikkel 6 regulerer ytringer om folkemord eller andre forbrytelser mot menneskeheten. Det fremgår av bestemmelsen at internasjonal rett og rettspraksis fra anerkjente krigstribunal og straffedomstoler har betydning for klassifiseringen av hva som omfattes av disse begrepene. Artikkel 6 ble primært gitt med sikte på klart etablerte historiske begivenheter som fant sted under den 2. verdenskrig, men det er på det rene at ytringer om begivenheter fra den senere tid også vil kunne rammes.

Artikkel 6 nr. 2 fastsetter at medlemslandene kan fastsette vilkår om at handlingen etter første punkt kun gjøres straffbar når ytreren hadde til hensikt å skape hat, diskriminering eller vold mot individer eller gruppe av individer, basert på rase, hudfarge, nedstamming, nasjonalt eller etnisk opphav, eller religion hvis dette brukes som påskudd i denne kontekst. Bestemmelsen gir i artikkel 6 nr. 2 bokstav b medlemslandene rett til å reservere seg helt eller delvis.

Internasjonalt

En rekke europeiske land har allerede etablert nasjonal lovgivning som regulerer ytringer om klart etablerte historiske begivenheter knyttet til folkemord eller forbrytelser mot menneskeheten.

Den franske Loi Gayssot-loven fra 1990 forbyr rasistiske, antisemittiske eller fremmedfiendtlige ytringer. Belgia har liknende lovgivning som forbyr såkalt hatefull omtale. Andre europeiske land som har lovregulert Holocaust-fornektelse omfatter Sveits, Tyskland, Østerrike, Romania, Slovakia, Den Tsjekkiske Republikk, Litauen og Polen.

Det svenske lovutvalget som vurderte om Sverige skal tiltre tilleggsprotokollen har av hensyn til ytringsfriheten imidlertid gått inn for å benytte reservasjonsadgangen etter artikkel 6 nr. 2 bokstav b. Det vises i denne sammenheng til det svenske lovutvalgets utredning «Brott og brottsutredning i IT- miljø: Europarådets konvention om IT- relaterad brottslighet med tilleggsprotokoll», av 23. februar 2005. Danmark har også reservert seg etter tilleggsprotokollens artikkel 6 nr. 2 bokstav b ved ratifisering av protokollen.

Norsk rett

Straffeloven gir ingen utrykkelige bestemmelser om fornektelse, vesentlig minimalisering, aksept eller forsvar av folkemord eller forbrytelser mot menneskeheten, men utvalget antar at slike ytringer kan rammes av straffeloven § 135 a dersom ytreren i denne sammenheng forsettlig eller grovt uaktsomt offentlig fremsetter en diskriminerende eller hatefull ytring. Utvalget er herunder av den oppfatning at ytringer som fornekter, vesentlig minimaliserer, aksepterer eller forsvarer folkemord eller forbrytelser mot menneskeheten etter en konkret vurdering, nok kan rammes av gjerningsbeskrivelsen i § 135 a, forutsatt at de er kvalifisert krenkende. Utvalget har imidlertid kommet til at § 135 a ikke oppfyller forpliktelsene i tilleggsprotokollens artikkel 6 nr. 1. Straffeloven § 135 a rammer ytringer som truer, forhåner, fremmer hat, forfølgelse eller ringeakt overfor noen, og artikkel 6 nr. 1 stiller ikke opp tilsvarende vilkår. § 135 a skal etter endringen som trådte i kraft 1. januar 2006, riktignok gi et bedre vern mot grove rasistiske og andre krenkende ytringer, men den vil etter omstendighetene fortsatt måtte tolkes innskrenkende av hensyn til ytringsfriheten. Det er også på det rene at tidligere rettspraksis knyttet til § 135 a fortsatt vil ha relevans, og terskelen for inngrep er etter denne praksis høy. Det fremgår herunder at det bare er ytringer med sterke karakteristikker av grov karakter som rammes, jf. Rt. 1997 side 1821, og det skal vektlegges om man befinner seg på et område hvor hensynet til ytringsfriheten har mindre vekt enn normalt, jf. Rt. 1994 side 768. Utvalget er av den oppfatning at ytringer om historiske begivenheter normalt ikke faller i en kategori hvor ytringsfriheten har mindre vekt enn normalt. Det finnes etter utvalgets undersøkelser videre ingen eksempler fra Høyesteretts praksis på at ytringer av den art som reguleres av tilleggsprotokollens artikkel 6 (1) har blitt rammet av straffe­loven § 135 a. I Rt. 1977 side 114 ble domfellelsen av en lektor etter § 135 a opprettholdt av Høyesterett. Domfelte hadde i et avisintervju blant annet henvist til en fransk historiker som i sitt arbeid hadde sådd tvil om bruken av gasskamre under 2. verdenskrig, og herunder uttalt at historikerens undersøkelser fremsto som svært troverdige. Påtalemyndigheten hadde for lagmannsretten imidlertid ikke hevdet at tiltalte skulle straffedømmes for å ha ment at tyske nazister ikke nyttet gasskamre i utryddelsen av jøder. For dette forhold ble domfelte da heller ikke kjent skyldig i lagmannsretten. Domfellelsen var knyttet til andre uttalelser i avisintervjuet, blant annet at jøder i Norge burde emigrere eller isoleres i egne jødiske lokalsamfunn. Disse uttalelsene falt etter rettens vurdering inn under gjerningsbeskrivelsen i § 135 a.

Behovet for endringer i nasjonal rett

Utvalget har kommet til at straffeloven § 135 a ikke dekker minimumsforpliktelsene nedfelt i tilleggsprotokollens artikkel 6 nr. 1 selv om bestemmelsen trolig kan anvendes i enkelte tilfeller. Spørsmålet blir derfor om straffeloven bør presiseres, slik at den utrykkelig vil ramme fornektelse, vesentlig minimalisering, aksept eller forsvar av folkemord eller forbrytelser mot menneskeheten.

Ytringsfriheten er i norsk rettstradisjon sterkt vernet gjennom Grunnloven § 100 og begrensninger i friheten må etter grunnlovsbestemmelsens andre ledd bygge på «særlig tungtveiende Hensyn». Straffeloven § 135 a og §§ 246 flg. representerer slike begrensninger i norsk rett og kan etter en konkret vurdering tale for en innskrenkning av ytringsfriheten. Det fremstår imidlertid etter utvalgets syn som tvilsomt om forbud mot ytringer om historiske begivenheter kan forsvares etter Grunnloven § 100 andre ledd. Et forbud vil etter utvalgets syn føre til en lovfesting av en bestemt sannhet og effektivt hindre at det fremmes kritiske ytringer mot denne sannhet. Ytringer som er positivt uriktige og som samfunnet tar avstand fra er også vernet etter Grunnloven § 100.

Utvalget er av den generelle oppfatning at det som i dag faller utenfor det straffbare området, av hensyn til det grunnleggende prinsippet om ytringsfrihet, heller ikke bør underlegges straffansvar. Utvalget tiltrer i denne sammenheng uttalelsene fra Ytringsfrihetskommisjonen i NOU 1999: 27, kapittel 6.3.3.4, som er gjengitt i kapittel 7.2 her.

Den sterke forankringen av ytringsfrihet og åpenhet i norsk rettstradisjon skiller seg etter utvalgets syn fra tilsvarende regulering i flere andre land. At visse land begrenser ytringsfriheten når ytringene er knyttet til hendelsene under 2. verdenskrig, må også ses på bakgrunn av disse landenes deltakelse i krigen. Utvalget er også av den oppfatning at et forbud mot å ytre seg om historiske begivenheter faktisk kan forsterke den skadelige virkning av ytringen ved at debatten flyttes fra det offentlige rom til «skjulte miljøer». En slik undertrykkelse av samfunnsdebatten vil åpenbart kunne føre til at motargumentene ikke kommer frem i like stor grad. Det anses videre sannsynlig at strafforfølgning av personer som har fremsatt de aktuelle ytringene vil kunne føre til at disse personene gjøres til «martyrer» i visse miljøer. Dette vil også kunne bidra til å styrke ytringenes påvirkningskraft i negativ retning.

Utvalget har etter dette kommet til at Norge bør benytte reservasjonsadgangen i tilleggsprotokollens artikkel 6 nr. 2 bokstav b. Hensynet til nordisk rettsenhet underbygger etter utvalgets vurdering denne løsningen. Det svenske lovutvalget som vurderte behovet for endringer i svensk rett, har som nevnt gått inn for å benytte reservasjonsretten etter tilleggsprotokollens artikkel 6 nr. 2 bokstav b, og Danmark har faktisk benyttet den samme reservasjonsadgangen ved ratifiseringen av protokollen.

Løsningen underbygges også av tilleggsprotokollens fortale, der det klart fremgår at protokollen ikke er ment å gi innvirkning på etablerte ytringsfrihetsprinsipper i nasjonal rett. Norge har som tidligere påpekt, sterke ytringsfrihetstradisjoner og verner trolig ytringer av den karakter som reguleres i tilleggsprotokollens artikkel 6. Dette gjelder i utgangspunktet også positivt feilaktige og støtende ytringer om de aktuelle historiske begivenheter.

Alternative forslag

Datakrimutvalgets mandat av 6. september 2005 fastsetter at der

«tilleggsprotokollen åpner for at statene kan reservere seg, skal utvalget dessuten vurdere om reservasjonsadgangen bør benyttes, jf. artiklene 3, 5 og 6. Selv om utvalget eventuelt går inn for at reservasjonsadgangen bør benyttes, skal utvalget likevel fremme forslag om hvordan protokollen kan gjennomføres i norsk rett uten at det gjøres bruk av reservasjonsadgangen».

Utvalget har kommet til at Norge bør benytte reservasjonsadgangen i artikkel 6 nr. 2 bokstav b. Hvis norske myndigheter likevel velger å implementere bestemmelsen, kan dette etter utvalgets syn skje ved endring av straffeloven § 135 a, eller ved å gi et helt nytt straffebud som implementerer gjerningsbeskrivelsen i artikkel 6 nr. 1. Utvalget er av den oppfatning at en endring av straffeloven § 135 a, ikke er tilrådelig i foreliggende sammenheng. Endringene i den eksisterende bestemmelsen trådte i kraft 1. januar 2006 og ytterligere endringer vil på det nåværende tidspunkt kunne medføre rettslig usikkerhet. Det er videre på det rene at skyldkravet etter tilleggsprotokollens artikkel 6 er forsett, mens straffeloven § 135 a også rammer grov uaktsomhet. Henvisningen til internasjonal rett og praksis i artikkel 6 underbygger videre denne løsningen all den tid § 135 a ikke inneholder tilsvarende henvisning. Straffeloven § 135 a skal som nevnt fortolkes i samsvar med den grunnlovsvernede ytringsfrihet, og terskelen for inngrep etter § 135 a er etter rettspraksis høy. Straffeloven § 135 a rammer videre som nevnt ytringer som truer, forhåner, fremmer hat, forfølgelse eller ringeakt overfor noen, mens artikkel 6 nr. 1 ikke stiller opp tilsvarende vilkår.

Hvis Norge ikke velger å benytte reservasjonsadgangen etter tilleggsprotokollens artikkel 6 nr. 2 bokstav b, foreslår utvalget derfor en selvstendig straffebestemmelse som kan gis følgende ordlyd:

«Fornektelse, vesentlig minimalisering, aksept eller forsvar av folkemord eller andre forbrytelser mot menneskeheten.

For krenkende ytring straffes den som setter frem offentlig en ytring som fornekter, vesentlig minimaliserer, aksepterer eller forsvarer folkemord eller andre forbrytelser mot menneskeheten. Likt med en offentlig fremsatt ytring, jf. § 10 annet ledd regnes en ytring når den er satt frem slik at den er egnet til å nå et større antall personer.

Med folkemord og forbrytelser mot menneskeheten menes handlinger som i internasjonal rett og praksis fra anerkjente internasjonale domstoler, er klassifisert som forbrytelser.

Straffen er bøter eller fengsel inntil 3 år.»

Utvalget viser i denne sammenheng til straffenivået i straffeloven § 135 a, som kan tjene som en hensiktsmessig parallell her. Det vises videre til definisjonen av «offentlig sted» i den nye straffeloven § 10 annet ledd.

7.4.6 Medvirkning – artikkel 7

Artikkel 7 regulerer medvirkning til lovbrudd etter tilleggsprotokollen og fastsetter følgende:

«Each Party shall adopt such legislative and other measures as may be necessary to establish as criminaloffences under its domestic law, when committed intentionally and without right, aiding or abetting the commission of any of the offences established in accordance with this Protocol, with intent that such offence be committed.»

Bestemmelsen pålegger medlemslandene å straffbelegge medvirkning til ethvert lovbrudd som reguleres i tilleggsprotokollens artikkel 3-6. Utvalget har i kapittel 7.4.1 påpekt at kravet om subjektiv skyld etter tilleggsprotokollen beror på nasjonal lovgivning. Det følger imidlertid av den forklarende rapporten (side 8) at medvirkerens forsett må dekke gjennomføringen av hovedmannens straffbare handling.

Straffeloven § 135 a, første ledd og § 227 rammer utrykkelig medvirkningshandlinger og utvalget forutsetter følgelig at forpliktelsene etter artikkel 7 er dekket i tilknytning til de handlinger som er regulert i artikkel 3, 4 og 5. Utvalget har, som det fremgår i kapittel 7.3.5, imidlertid kommet til at Norge bør benytte reservasjonsadgangen etter artikkel 6, men har likevel foreslått et alternativt lovforslag. Det fremheves i denne sammenheng at medvirkning til overtredelser av dette straffebudet vil være straffbart etter den nye straffeloven § 15 når denne trer i kraft. Forpliktelsene etter tilleggsprotokollens artikkel 7, jf. artikkel 6, anses derfor ivaretatt ved § 15.

Utvalget fremhever videre at forsøk på straffbare handlinger ikke rammes av tilleggsprotokollen. Dette fremgår utrykkelig av den forklarende rapporten (side 8) og begrunnes med at flere av de straffbare handlinger som reguleres i tilleggsprotokollen i seg selv er av forberedende karakter. Tilleggsprotokollen skiller seg således fra selve datakrimkonvensjonen på dette punkt. Utvalget presiserer videre at forsøk på overtredelse av straffeloven §§ 135 a og 227 er straffbare etter gjeldende straffelov § 49, og ny straffelov § 16. Norsk rett går følgelig lengre enn det som kreves etter tilleggsprotokollen.

7.5 Forholdet mellom konvensjonen og tilleggsprotokollen – kapittel III

7.5.1 Forholdet mellom konvensjonen og tilleggsprotokollen – artikkel 8

Tilleggsprotokollen artikkel 8 regulerer den nærmere bestemte sammenhengen mellom datakrimkonvensjonen og tilleggsprotokollen og fastsetter det følgende:

  • «1. Articles 1, 12, 13, 22, 41, 44, 45 and 46 of the Convention shall apply, mutatis mutandis, to this Protocol.

  • 2. The Parties shall extend the scope of application of the measures defined in Articles 14 to 21 and Articles 23 to 35 of the Convention, to Articles 2 to 7 of this Protocol.»

Tilleggsprotokollen artikkel 8 fastsetter spesifikt hvilke bestemmelser i datakrimkonvensjonen som gis anvendelse på tilleggsprotokollens område.

7.6 Avsluttende bestemmelser – kapittel IV

Artiklene nedfelt i tilleggsprotokollens kapittel IV er standardklausuler som benyttes i Europarådets konvensjoner, og utvalget finner det derfor ikke påkrevd å kommentere disse. Det er imidlertid på det rene at noen av standardklausulene er modifiserte i tilknytning til tilleggsprotokollen og disse kommenteres i det følgende.

Artikkel 12 nr. 2 fastsetter at medlemslandene kan benytte reservasjonsretten nedfelt i artiklene 3, 5 og 6. Bestemmelsen fastsetter deretter uttømmende i hvilken grad det enkelte medlemsland kan benytte reservasjonsretten.

Det fremgår av artiklene 9 og 10 at tilleggsprotokollen kun kan signeres av medlemsland som er signerende parter under datakrimkonvensjonen. Tilleggsprotokollen vil videre tre i kraft 3 måneder etter at fem signerende parter til datakrimkonvensjonen har samtykket til å bli bundet av tilleggs­protokollen.

Til dokumentets forside