5 Rosenborgsakens første fase

5.1 NTNUs håndtering

Sommeren 1997 kontaktet professor Tor-Henning Iversen ved Botanisk institutt ved NTNU professor Anders Waage ved Hematologisk avdeling ved daværende Regionssykehuset i Trondheim (RiT). Professor Iversen var bekymret etter at han hadde blitt informert om at flere tidligere studenter ved Botanisk institutt hadde fått hematologisk kreft. Waage henvendte seg deretter muntlig til AMA med spørsmål om AMA ville se nærmere på saken. AMA var, i tillegg til å være en avdeling ved RiT, også tilknyttet Institutt for kreftforskning og molekylærmedisin ved Det medisinske fakultet ved NTNU, og enkelte av de ansatte ved AMA hadde også bistillinger ved NTNU. AMA var positive, men ønsket en formell henvendelse fra NTNU.

Professor Iversen tok kontakt med universitetsdirektøren ved NTNU, og informerte om at fire tidligere hovedfagsstudenter i botanikk hadde fått kreft, og at tre av disse nå var døde. Så langt utvalget er kjent med var det bare rektor, personaldirektøren og assisterende universitetsdirektør som ble involvert i saken i tillegg til universitetsdirektøren. I juli 1997 kontaktet NTNU så AMA med ønske om at AMA

«vurderte sannsynligheten er for at disse forekomstene skyldes arbeidsrelaterte forhold og om mulig, gav oss noen råd om hvordan saken bør håndteres videre».

NTNU ønsket også å vite

«om det er muligheter for at det også i dag eventuelt er forhold som bør rettes på, og på hvilken måte vi eventuelt bør nærme oss personer som har vært eksponert tidligere, men som kanskje ikke selv er klar over den potensielle faren de har vært utsatt for».

Den sakkyndige vurderingen fra AMA ble foretatt av avdelingsoverlege Bjørn Hilt, yrkeshygieniker Kristin Svendsen og yrkeshygieniker Margareth Bardal. Bjørn Hilt var på det tidspunktet også tilsatt som faglærer i arbeidsmedisin ved Det medisinske fakultet ved NTNU. Kristin Svendsen hadde bistilling som førsteamanuensis II ved Institutt for industriell økonomi og teknologiledelse ved Fakultetet for samfunnsvitenskap og teknologiledelse ved NTNU. Margareth Bardal var deltidsansatt ved HMS-seksjonen ved NTNU. Da AMA fikk oppdraget ble Bardal fortalt at hun ikke måtte fortelle om saken, verken til NTNUs HMS-seksjon eller til andre. Hun opplevde dette som problematisk, og følte at hun måtte gå videre med informasjonen, men fikk da beskjed om at det kunne hun ikke. NTNU-ledelsen hadde gitt klar instruks til AMA om at informasjonen var konfidensiell inntil vurderingen var gjennomført og rapporten forelå. HMS-seksjonen ble derfor ikke orientert om saken før i overgangen september/oktober 1997, noen dager før AMAs rapport forelå. HMS-seksjonen syntes dette var uheldig, og at det også var uheldig at verken instituttet eller fakultetet var informert. Mistanken om mulig sammenheng mellom kreftsykdom og arbeidsmiljø ble derfor heller ikke diskutert i fakultetsledelsen eller mellom instituttstyrerne før rapporten forelå.

Lederen ved HMS-seksjonen utarbeidet 2. oktober 1997 en oversikt over rutiner rundt registrering og melding av yrkessykdom med forslag til oppfølging av ansatte og etterlatte. Påfølgende dag holdt professor Bjørn Hilt fra AMA en muntlig orientering om de foreløpige konklusjonene av AMAs undersøkelse. Til stede ved denne orienteringen var assisterende universitetsdirektør, personaldirektøren og to av hans medarbeidere og lederen for HMS-seksjonen.

Rapporten fra AMA ble oversendt til NTNU den 6. oktober 1997, og den hadde følgende konklusjon:

«På bakgrunn av dette må vi konkludere med at det ut fra epidemiologiske og eksponeringsmessige forhold, på tross av den antatt lave dose radioaktive stråling, forligger en viss sannsynlighet for at tre av de fire tilfellene av hematologisk kreftsykdom som er observert blant tidligere hovedfagstudenter ved Botanisk institutt, kan være forårsaket av opptak av radioaktive isotoper, eventuelt i kombinasjon med annen mer generell påvirkning av kjemiske stoffer.»

Av rapporten fremgår det, ut fra opplysninger om aktivitetsmengder, konsentrasjon og håndtering, at det var lite sannsynlig at eventuelle opptak i kroppen av radioaktive stoffer kunne ha medført eksponering i noe særlig grad ut over det som i dag regnes som akseptabel strålingsdose. Videre het det at de kjemiske faktorene som studentene/de ansatte ved laboratoriet hadde vært utsatt for sannsynligvis hadde vært av en slik karakter at de alene ikke skulle gi opphav til spesielt økt risiko for kreftsyksommer sammenlignet med de eksponeringer som en kunne finne i for eksempel tilsvarende laboratorier. Bortsett fra i forbindelse med én av hovedoppgavene, hadde det ved Botanisk institutt ikke vært kjent eksponering for benzen. Konklusjonen om årsakssammenheng var som det fremgår ovenfor usikker, og den var blant annet forankret i eksponeringsmessige forhold. Dette til tross for at AMA ikke hadde foretatt noen rekonstruksjon av eksponeringsgraden for den enkelte.

Under rapportens avsnitt om «Konsekvenser» het det følgende om yrkessykdom, yrkesskadetrygd og yrkesskadeforsikring:

«Alle sykdomstilfeller som en lege får kjennskap til og som han/hun mener kan være forårsaket av uheldige påvirkninger i arbeid skal i flg. Arbeidsmiljølovens paragraf 22 av legen på eget skjema (154b) meldes til Direktoratet for arbeidstilsynet som mulig yrkessykdom. Vi mener at det for de tre aktuelle tilfellene er grunnlag for slik melding. Etter vårt syn ville det vært mest naturlig om sist behandlende lege/sykehusenhet sto for meldingen og sto for informasjon om dette overfor pårørende. Arbeidsmedisinsk avdeling ved RiT kan om ønskelig ta dette opp med sist behandlende lege/sykehusenhet og kan ved behov bistå i dette arbeidet.

[…] For dem det gjelder bør det utredes om deres sykdomstilfeller kommer inn under folketrygdlovens bestemmelser om yrkesskader og/eller Lov om yrkesskadeforsikring. Dette kan i første omgang følges opp av bedriftshelsetjenesten ved NTNU, ev. i samarbeid med vår avdeling.»

Rapporten lå til grunn for et nytt møte der assisterende universitetsdirektør, personaldirektøren og to av hans medarbeidere, HMS-lederen og professor Iversen var til stede. Etter dette ble det utarbeidet to notater med forslag til videre oppfølging. Institutts- og fakultetsledelsen ble orientert om saken i møter den 20. oktober 1997. Det daværende Kirke-, utdannings- og forskningsdepartementet ble orientert om hva saken gjaldt og hva som ble gjort fra universitetets side ved brev av 21. oktober 1997. NTNU hadde forut for dette også hatt telefonkontakt med departementet om saken.

Utvalget finner det forståelig at NTNU henvendte seg til AMA med anmodning om å foreta den sakkyndige vurderingen av mulig årsakssammenheng mellom krefttilfellene og arbeidsforholdene ved Botanisk institutt. Overlege Hilt, yrkeshygieniker Svendsen og yrkeshygieniker Bardal var imidlertid alle ansatt i deltidsstillinger ved NTNU. Et slikt tilknytningsforhold kan ha som konsekvens at oppdragsgiver finner det vanskelig å underkjenne konklusjonene i utredningen og å stille spørsmålstegn ved dem. Det vil i en slik situasjon også kunne bli vanskelig å innhente ytterligere fagkyndig utredning – en «second opinion» – fra annet hold. Det finnes flere arbeidsmedisinske miljøer i Norge med større geografisk og tilknytningsmessig avstand til NTNU. Utvalget vurderer det slik at det hadde vært en fordel dersom NTNU hadde rettet sin henvendelse til et av disse. Det ville også vært en fordel om AMA hadde tatt opp problemstillingen om følgene av den nære tilknytningen med NTNU.

Utvalget finner at det er en svakhet ved AMAs rapport at eksponeringsgradene ikke ble nærmere belyst som underlagsmateriale for rapporten, noe NTNU også burde tatt opp som en problemstilling i 1997. Det ville på den tiden vært mulig å rekonstruere forholdene tilnærmet slik de var ved Rosenborglaboratoriene på 1970-tallet. Videre inneholdt rapporten, ifølge professor Iversen, flere faktiske feil, især om håndteringen av farlige stoffer, bruk av munnpipettering og manglende bruk av hansker. Disse feilene kan ha hatt betydning for rapportens konklusjon. Feilene ble påpekt overfor NTNU-ledelsen, men NTNU fant likevel ikke grunn til å foreta ytterligere undersøkelser. Daværende instituttstyrer ved Botanisk institutt ble verken konsultert før AMA fikk i oppdrag å utarbeide rapporten, eller mens arbeidet med rapporten pågikk. Dette var svært uheldig fordi han kunne tilført AMA viktige opplysninger om arbeidsforholdene ved Rosenborglaboratoriene. Videre fremstår det for utvalget som svært uheldig og uforståelig at HMS-seksjonen ikke ble involvert med en gang. HMS-seksjonen kunne, som faglig rådgiver for ledelsen ved NTNU, bidratt med viktig kunnskap om arbeidsmiljøet og gitt råd om hvordan saken burde håndteres. På samme måte var det uheldig at heller ikke de øvrige instituttstyrerne på Rosenborg ble involvert i en tidlig fase. Også de kunne bidratt med viktig kunnskap.

Det har kommet frem i flere forklaringer at ansatte ved Rosenborglaboratoriene var skeptiske til konklusjonen i AMAs rapport, og at denne skepsisen var gjort kjent for NTNU-ledelsen. I sin redegjørelse til departementet i brev av 21. oktober 1997 kommenterer NTNU rapporten fra AMA blant annet slik:

«NTNU aksepterer konklusjonene i rapporten fra Arbeidsmedisinsk avdeling vel vitende om at andre fagmiljø kunne komme til andre – både klarere og eventuelt mindre klare – konklusjoner. Vi har imidlertid, i lys av de mulige dimensjonene i saken, foretatt en strategisk beslutning om å akseptere rapportens hovedkonklusjoner og forfølge saken frem mot offentliggjøring overfor de mulige berørte personer i miljøet – både de som er tilstede pr. i dag og de øvrige som ikke lenger har tilhold ved instituttet.»

Utvalget vurderer det som svært uheldig at NTNU aksepterte konklusjonen i AMAs rapport uten ytterligere undersøkelser. Dette gjorde de til tross for at konklusjonen var usikker, at mange i fagmiljøet ved NTNU var skeptiske til vurderingen og at eksponeringsgraden for potensielt farlige stoffer ved Botanisk institutt ikke var godt nok belyst. Forannevnte sitat viser at NTNU var seg svakhetene bevisst, men at de likevel foretok en «strategisk beslutning» om å akseptere rapportens hovedkonklusjoner. Det er vanskelig for utvalget å forstå at denne beslutningen ble fattet på det daværende tidspunktet. Spørsmålet om årsakssammenheng hadde ikke bare betydning for de etterlatte etter de tre avdøde og deres mulige krav om erstatning. En aksept av mulig årsakssammenheng ville også berøre et stort antall andre personer. Dette gjaldt ikke minst ansatte og studenter ved Rosenborglaboratoriene i den aktuelle tidsperioden og deres nærstående. En mulig årsakssammenheng ville kunne gi grobunn for bekymring i forhold til mulig kreftfare hos alle som i perioden hadde arbeidet eller studert ved laboratoriene. Likeledes ville aksepten kunne få betydning for eventuelle fremtidige erstatningskrav, og ikke minst for de ansvarlige ved laboratoriet som kunne komme til å føle et stort ansvar for den situasjonen som var oppstått. Videre var det også viktig å få avklart om det var arbeidsmiljøforhold som fortsatt kunne være å anse som en mulig risiko for fremtidig sykdom. Utvalget kan ikke se at NTNU-ledelsen i tilstrekkelig grad vurderte disse forholdene før de traff sin beslutning. Endelig mener utvalget at saken kan ha ført til bekymring også blant personer som har arbeidet eller studert ved tilsvarende laboratorier andre steder i landet.

NTNU informerte Direktoratet for arbeidstilsynet om Rosenborgsaken ved brev av 31. oktober 1997. Vedlagt brevet fulgte også AMAs rapport av 6. oktober 1997. Brevet ble ikke sendt i kopi til daværende Arbeidstilsynet 10. distrikt (nå del av Arbeidstilsynet Midt-Norge). Til tross for at Arbeidstilsynet gjennom brevet var blitt kjent med at det hadde vært forhold i arbeidsmiljøet som muligens hadde resultert i hematologisk kreftsykdom, fulgte tilsynet ikke opp saken. De forholdene i arbeidsmiljøet som AMA mente muligens hadde ført til hematologisk kreftsykdom, lå tilbake i tid. Utvalget mener likevel at Arbeidstilsynet burde foretatt seg noe i saken. Utvalget vil ikke utelukke at manglende initiativ fra Arbeidstilsynet kan ha bidratt til å nedtone alvoret sett fra NTNUs side, men uten at dette kan unnskylde NTNUs egen manglende oppfølging av saken (se nærmere under kapittel 7).

5.2 Departementets håndtering

Den 15. oktober 1997 ba departementet om å bli orientert om Rosenborgsaken av NTNU. I svarbrev av 21. oktober 1997 redegjorde NTNU for saken, og uttalte blant annet at de aksepterte konklusjonene i AMAs rapport av 6. oktober 1997. Daværende statsråd Jon Lilletun og departementets ledelse ble kjent med saken senest 30. oktober 1997.

I et notat utarbeidet av universitets- og høyskoleavdelingen 3. november 1997 ble det understreket at departementets ansvar særlig var å ta stilling til hva en skulle foreta seg i forhold til studentene som var ved instituttet på 1970- og 80-tallet, og å vurdere om man måtte se på forholdene ved de aktuelle institusjoner for å se nærmere på arbeids- og sikkerhetsforholdene. Hva departementet skulle foreta seg overfor studentene på 1970- og 80-tallet ble primært vurdert å være et spørsmål om hvorvidt departementet hadde erstatningsansvar, og det ville her være avgjørende om det forelå tilstrekkelig årsakssammenheng. I notatet het det videre om dette:

«Man må derfor ta stilling til hva som er årsaken til at studenter ved NTNU har fått kreft. Dette spørsmålet har Arbeidsmedisinsk institutt ved RIT som nevnt over sett på. Problemstillingen om årsakssammenheng i denne saken er komplisert og som NTNU har pekt på i sitt brev kan andre i fagmiljøet kunne komme til andre – både klarere og eventuelt mindre klare – konklusjoner. Ut fra spørsmålets viktighet bør man vurdere om man skal nedsette et utvalg med sakkyndige som skal se nærmere på spørsmålet om årsakssammenheng.»

I notatet ble det videre foreslått at departementet skulle kontakte institusjonene i universitets- og høyskolesektoren og gjøre dem oppmerksomme på ansvaret for sikkerhet og arbeidsmiljø for studentene og ansatte.

Av påskrift på notatet fremgår det at regjeringsadvokat Sven Ole Fagernæs i samtale med en ansatt i departementet hadde ment at det burde oppnevnes et sakkyndig utvalg til å vurdere årsakssammenhengen. I påskriften het det:

«Jeg har vært i kontakt med regjeringsadvokaten (SOF selv), som mente at et sakkyndig utvalg måtte være den riktige enden å begynne i. Det framgikk av artikkel i Aftenposten at Kreftregisteret ville se både på NTNU og de øvrige universitetslaboratoriene innenfor samme forskningsfelt for å undersøke om det er en (statistisk signifikant, antar jeg) sammenheng mellom laboratorieforsøk og krefttilfeller. Universitetene skulle samarbeide med Kreftregisteret. Skal vi gripe inn i denne prosessen? Er det ikke like bra at Kreftregisteret nå tar på seg oppgaven og får de nødvendige opplysningene fra universitetene? Det må jo fastslås at det er en sammenheng før man begynner å se på rutiner og instrukser den gang.

Institusjonene har egne HMS-avdelinger, og skal utøve internkontroll etter regler fastsatt av KAD/Arbeidstilsynet. Jeg synes nesten vi påtar oss en slags skyld når vi begynner å innhente info om arbeidsforholdene før og nå.

Konklusjon: Saken hviler inntil det evt. er etablert et årsaksforhold. Om institusjonene har noen tvilsomme forhold i laboratoriene, ordner de nok opp i dette fortere enn kvikt nå.»

Ekspedisjonssjefen ga sin tilslutning til dette i følgende påskrift:

«Jeg er enig i din tilbakeholdenhet overfor at vi skal påta oss «ansvar» nå. Men vi bør vel understreke at inst. bør gå videre i arbeidet med avklaring, samtidig som vi ber alle aktuelle institusjoner om å innskjerpe rutinene ang. HMS-arbeidet. Vi må balansere her, men vi må ikke unnlate å gjøre det som er nødvendig. Foreslår at notatets konklusjonsdel bygges ut i denne retning. Få med info om R-adv-vurdering.»

Notatet ble endret i tråd med påskriftene, og det ble konkludert med et forslag om at departementet skulle tilskrive NTNU med anmodning om å bli holdt orientert og en tilkjennegivelse av at departementet fulgte med i saken. Resten av saken skulle stilles i bero inntil Kreftregisteret eventuelt fastslo en årsakssammenheng. Det ble videre foreslått at de andre institusjonene skulle tilskrives med instruks om å innskjerpe rutinene vedrørende HMS-arbeidet.

Påskrift av 10. november 1997 på dette endrede notatet hadde følgende ordlyd:

«1. Jeg mener fortsatt at denne saken kan behandles av institusjonen sammen med Kreftregisteret. Jeg kan ikke se hva departementet kan bidra med på det nåværende stadium. Siden ingen har spurt etter oss foreløpig vil et brev fra oss nå fort tolkes som om vi er redd for at det er et årsaksforhold.

2. Om vi skal skrive noe, bør det være i tildelingsbrevet, og da relatert til uttalelsene fra PSD om at ikke alle statlige virksomheter etterlever HMS-forskriftene. Det er mulig at det kan være litt sviktende rutiner på noen av de minste høgskolene, men på universitetene – med flere HMS-stillinger og t.o.m. egne HMS-seksjoner – står det antakelig minst like bra til som i departementet.»

Ekspedisjonssjefen ga i påskrift av 10. desember 1997 sin tilslutning til dette og skrev videre følgende:

«Vi tar dette t.e. foreløpig, idet vi har forvisset oss om at universitetene har tatt dette arbeidet på alvor.»

I tildelingsbrevene til underliggende institusjoner for 1998 påpekte departementet at innen utgangen av året skulle alle ha et velfungerende systematisk helse-, miljø- og sikkerhetsarbeid i tråd med kravene i internkontrollforskriften.

Departementet foretok seg etter dette ikke mer i saken før den kom opp på nytt gjennom erstatningskrav fra de etterlatte høsten 1998. Tildelingsbrevet for 1998 for NTNU omtalte verken forholdene nevnt i punkt 2 i påskriften av 10. november 1997 eller Kreftregisterets undersøkelse. Denne undersøkelsen ble aldri gjennomført. Aftenposten-artikkelen det ble vist til er så vidt utvalget kan forstå en artikkel av 2. november 1997 der det het:

«Lederen av Kreftregisteret, Frøydis Langmark, vil selv ta kontakt med Regionssykehuset i Trondheim for å vurdere om det skal settes i gang en større kartlegging av mulige kreftdødsfall i norske forskningsmiljøer.

[…]

Verken Regionssykehuset eller Universitetet i Trondheim vil på eget initiativ gjennomgå arkiver for å oppspore tidligere studenter og ansatte ved laboratoriet. – Men hvis Kreftregisteret er interessert i å kartlegge denne saken bedre, er vi veldig interessert i å bidra, sier Hilt. Også Universitetene i Oslo og Bergen er forberedt på å gjennomgå studentarkiver og tidligere rutiner ved sine laboratorier grundig – dersom det kan bidra til en kartlegging i Kreftregisterets regi.»

Utvalgets vurdering er at departementet i 1997 burde sørget for at det ble satt ned et utvalg som skulle se nærmere på spørsmålet om årsakssammenheng mellom kreftsykdommene og forholdene ved Rosenborglaboratoriene. Som tidligere redegjort for, ville fastslåelse av eller mistanke om en årsakssammenheng kunne få store konsekvenser for en rekke personer med daværende og tidligere tilknytning til laboratoriene og deres pårørende. Det var på dette tidspunktet påregnelig med flere krefttilfeller. Det kunne heller ikke utelukkes at det ville bli reist erstatningskrav. Regjeringsadvokaten anbefalte departementet å nedsette et sakkyndig utvalg. Det er kritikkverdig at departementet slo seg til ro med en opplysning i media om at Kreftregisteret ville se nærmere både på NTNU og de øvrige universitetslaboratoriene for å undersøke en eventuell sammenheng mellom laboratoriearbeid og kreftsykdom. Departementet burde i alle fall tatt direkte kontakt med Kreftregisteret og universitetene for å forsikre seg om at undersøkelsen faktisk ble igangsatt og gjennomført.

NTNU tilkjennega klart i sitt oversendelsesbrev til departementet at selv om institusjonen valgte å akseptere konklusjonen i rapporten fra AMA, var man vel vitende om at andre fagmiljøer kunne komme til andre «både klarere og eventuelt mindre klare» konklusjoner. På bakgrunn av sakens daværende og mulige fremtidige dimensjoner og konsekvenser, finner utvalget derfor at departementet som ansvarlig overordnet organ handlet kritikkverdig ved ikke å sørge for at det ble nedsatt et sakkyndig utvalg til å belyse mulig årsakssammenheng i 1997. Det var også kritikkverdig at departementet stolte på at undersøkelsen i regi av Kreftregisteret ble gjennomført uten selv å forsikre seg om dette. Endelig burde departementet også ha klarlagt hvorvidt en slik undersøkelse ville gi en tilfredsstillende avklaring i forhold til årsaksforholdet i denne konkrete saken. Av departementets interne formulering om at NTNU burde gå videre i arbeidet med en «avklaring», fremgår det at også departementet anså årsaksspørsmålet som uavklart. Man måtte da kunne forvente at departementet ville bidra til å forsøke å finne ut om det var en sammenheng, og i tilfelle hva som var årsaken. Rosenborglaboratoriene ble fraflyttet i 2000, og deretter revet. Departementets og NTNUs (se punkt 7.4) manglende oppfølging av saken har bidratt til at det ikke ble gjennomført ytterligere undersøkelser i en tidsperiode hvor det fortsatt var mulig å rekonstruere arbeidsmiljøet som studentene og de ansatte hadde arbeidet i.

Utvalget finner det like kritikkverdig at departementet heller ikke i løpet av 1998 eller senere foretok seg noe for å følge opp Kreftregisterets undersøkelse. Departementet etterspurte aldri hvorvidt undersøkelsen var kommet i gang, og de etterspurte heller ikke innholdet i den, verken overfor Kreftregisteret, NTNU eller de andre aktuelle institusjonene.

I april 1999 kontaktet AMA departementet med orientering om undersøkelsen. I brevet het det:

«Jeg viser til hyggelig telefonsamtale i dag og oversender som avtalt til orientering det prosjektforslag som Kreftregisteret og vi nå har fremmet overfor universitetene. Jeg går ut fra at dere i KUF er interessert i å få en ev. økt risiko nærmere vurdert, ikke minst i forbindelse med de erstatningsforhandlinger som nå pågår og ev. lignende saker senere. Som du ser av vårt brev til universitetene åpner vi der også for muligheten for at universitetene i fellesskap ber KUF om finansiering av den planlagte undersøkelsen.»

Departementet ble gjennom dette gjort kjent med at undersøkelsen i regi av Kreftregisteret ennå ikke var igangsatt. Til tross for dette foretok ikke departementet seg ytterligere i saken, ut over å ta henvendelsen «til etterretning».

Tiden etter at Rosenborgsaken ble kjent faller sammen med den perioden hvor styringsdialogen mellom departementet og dets underliggende institusjoner ble intensivert blant annet gjennom regelmessige etatsstyringsmøter. Likevel har Rosenborgsaken, fra 1997 og frem til i dag, ikke vært særskilt tema i den formelle styringsdialogen mellom departement og NTNU. Saken har etter utvalgets mening vært av en slik karakter at den burde fått særlig omtale og fokus i etatsstyringssammenheng. Det ville blant annet vært naturlig at den eventuelle gjennomføringen av Kreftregisterets og AMAs undersøkelse var et tema, særlig fordi departementet i sin håndtering høsten 1997 hadde lagt betydelig vekt på at denne undersøkelsen skulle gjennomføres. Departementet har kun ved to anledninger etterspurt særskilte skriftlige redegjørelser fra NTNUs side, første gang da saken kom opp i 1997 og deretter da saken på nytt kom opp i media i overgangen november/desember 2006.

At Rosenborgsaken knapt nok var tema mellom departementet og universitetet, og at den ikke ble fulgt særskilt opp i styringsdialogen med institusjonen må etter utvalgets syn karakteriseres som kritikkverdig. Som overordnet ansvarlig organ burde departementet ha gitt NTNU nødvendig rådgivning og støtte i forbindelse med deres håndtering av saken.

Utvalget finner at departementets samlede håndtering og manglende oppfølging var sterkt kritikkverdig.