Aktiver Javascript i din nettleser for en bedre opplevelse på regjeringen.no

NOU 2011: 17

Når sant skal sies om pårørendeomsorg— Fra usynlig til verdsatt og inkludert

Til innholdsfortegnelse

13 Økonomiske og administrative konsekvenser

Utvalget er bedt om å utrede økonomiske og administrative konsekvenser ved hvert av forslagene som presenteres. Innenfor den tidsrammen og det økonomiske budsjettet som utvalget har fått til disposisjon, har det ikke vært mulig å gjennomføre en fullstendig vurdering. Økonomiske beregninger for eksempel ved hjelp av en av Statistisk sentralbyrås modeller for norsk økonomi, vil kunne gi en grundig vurdering av de økonomiske konsekvensene, og vil kunne være et interessant prosjekt i forlengelsen av denne NOU-en. På den annen side ville dette kreve mange antagelser og forutsetninger som det kan være vanskelig å tallfeste. Vi har derfor valgt å konsentrere oss om overordnede vurderinger ved å diskutere de ulike virkningene forslagene vil kunne ha på statlig og kommunal økonomi og administrasjon. Den anbefalte modellen vil bli grundigst vurdert. Her har vi også tatt med beregninger utført av Arbeids- og velferdsdirektoratet for de direkte økonomiske konsekvensene for folketrygden, samt administrative konsekvenser for NAV.

I dette kapitlet vil vi imidlertid ikke kommentere alle velferdseffekter av forslagene slike som bedre livskvalitet og relasjonene mellom omsorgsgiver og bruker, da disse er omtalt i kapittel 11. Vi vil heller ikke diskutere mulige effekter på forventet levealder, men vi vet at bedre helse, som utvalget mener vil være en virkning av anbefalingene, vil ha en positiv effekt på levealder. Økt levealder vil igjen kunne øke framtidige folketrygdutbetalinger. Mulighetene til å kunne bli gamle, som økt forventet levealder representerer, har vært et uttalt mål for helse- og sosialpolitikken i alle år, og vi vil derfor ikke komme nærmere inn på dette.

13.1 Anbefalinger for pårørendestøtte og omlegging til ny omsorgsstønad

Utvalget har i kapittel 12 kommet med anbefalinger for økonomiske ytelser og en ny pårørendestøtte. Forslagene er basert på at utvalget ser mange mangler ved dagens system, og foreslår ordninger som vil forenkle systemet, gi større grad av forutsigbarhet, bedre kvaliteten på omsorgen, samt styrke arbeidslinjen i norsk velferdspolitikk. Dette vil være til fordel for pårørende, brukere, kommunene og staten. Noen av disse tiltakene vil trekke i retning av større kommunale utgifter, mens andre går i retning av lavere utgifter. Samtidig vil de påvirke statlige utgifter både gjennom folketrygden og behov for sykehjemsplasser. Et kjennetegn ved forslagene er at mange av utgiftsøkningene vil komme i nær framtid, spesielt på kommunebudsjettene, mens utgiftsbesparelsene i hovedsak vil komme lengre fram i tid. Utvalgets forslag kan derfor ses på som en investering som vil kunne kaste av seg på sikt, og derfor kunne være viktige virkemidler med tanke på å møte omsorgsutfordringene som vil komme som følge av de demografiske endringene (eldrebølgen).

Flere av forslagene tar sikte på å kvalitetssikre de tjenester som ytes av pårørende. Dette følger av bl.a. opplæring/veiledning, kombinasjon av omsorgsstønad og kommunale tjenester og obligatorisk kontroll, oppfølging og evaluering. Bedre kvalitet på de tjenestene som gis brukerne i hjemmet vil kunne føre til at de vil bo lenger i eget hjem, noe som igjen kan redusere etterspørselen etter sykehjemsplasser, og dermed kunne redusere behovet for økt sykehjemsutbygging. Ved siden av kapitalkostnadene ved utbygging vet vi at en sykehjemsplass kan koste opp til kr 800 – 900 000 i året. Forslagene kan dermed gi store besparelser på lang sikt. En nivåheving av pårørendeomsorgen vil imidlertid kreve økt ressursbruk i kommunene gjennom for eksempel bedre oppfølging, veiledning, og kontroll. Utvalget foreslår at Lærings- og mestringssentrene (LMS) står for opplæringen og veiledningen. Disse må da tilføres midler for å kunne gjennomføre dette. En økt ressursbruk i kommunene og LMS må derfor ses i sammenheng med et lavere forventet kostnadsnivå i staten som følge av en lavere utbyggingstakt av sykehjem.

Obligatorisk opplæring og veiledning vil også ha en positiv tilleggseffekt da det vil øke kompetansen til omsorgsgiverne og dermed kunne gjøre det lettere for dem å gå tilbake til arbeidslivet (spesielt omsorgssektoren) etter en lengre omsorgsperiode. Da et lengre fravær fra arbeidsmarkedet gjør det vanskelig å komme inn igjen, kan dette redusere utstøtingen fra arbeidsmarkedet og behovet for folketrygdutbetalinger. Videre vil dette kunne øke skatteinngangen, både kommunalt og statlig.

Forslagene vil også få andre positive konsekvenser for de pårørende omsorgsgiverne gjennom bedre oppfølging, større sikkerhet, forutsigbarhet og trygghet, og avlastning. Da vi vet at mange pårørende sliter med fysiske og psykiske plager som følge av de tunge omsorgsoppgavene, vil dette trolig gi positive helseeffekter. Dette vil igjen kunne påvirke både den statlige og den kommunale økonomien positivt ved lavere sykefravær, lavere etterspørsel etter helsetjenester, redusert behov for uførepensjonering og antakelig større skatteinntekter. Disse positive økonomiske konsekvensene vil gjøre seg gjeldende på lengre sikt. På kort sikt vil imidlertid kommunale utgifter øke for eksempel gjennom økte permisjonsrettigheter, forsikring og rett til avlastning og vikar. En lovfesting av ordningen for pårørendestøtte vil også kreve administrative ressurser på kort sikt.

Når det gjelder kostnadene til avlastning vil disse avhenge av brukerens behov for kvalifisert personell. Det er et stort spenn i disse kostnadene særlig for barn og unge. Privat avlastning for disse koster i dag kr 1 600 – 2 500 per døgn i private hjem. I bemannet avlastningsbolig er døgnprisen fra 2 000 – 10 000 kr per døgn avhengig av personalbehovet barnet/ungdommen har. Det er særlig ungdom med store personlighetsforstyrrelser og atferdsproblemer som trenger mye personell og som trekker døgnprisen opp. Denne gruppen gir også stort behov for avlastning, men utgjør ikke en stor andel av brukerne. Avlastning for eldre skjer i dag i sykehjem. Dette koster 1 500 – 2 000 per døgn. Nye løsninger med privatpersoner som avlastere i eget hjem vil antagelig ligge på tilsvarende beløp.

For å gi et anslag på kostnadene ved avlastning ser vi på to alternativer med 10 dagers avlastning i året. I Alternativ 1 antar vi en gjennomsnittspris på 2 500 kr per døgn. 10 dagers avlastning for dagens 9 000 omsorgslønnsmottakere vil da utgjøre 225 millioner kroner. Ved en gjennomsnittspris på kr 3 500 per døgn (Alternativ 2), blir kostnaden 315 millioner kr. Kommunene må derfor få styrket sin økonomi for å øke kapasiteten på avlastning, i størrelsesorden 200 – 300 millioner. Det er rimelig å tro at vi vil ligge i nedre del av dette intervallet da det ikke er alle som ønsker avlastning.

Kostnadene til forsikring vil avhenge av stillingsandelen til omsorgsyteren. Gruppe- og ulykkesforsikring beløper seg til ca. kr 1 300 for et årsverk. I gjennomsnitt får de ca. 9 000 omsorgslønnsmottakerne betalt for ca. 10 timer i uka, noe som tilsvarer ca. 25 % stillingsandel. Om disse skulle blitt forsikret for tilsvarende stillingsandel vil det beløpe seg til kr ca. kr 3 millioner.

På den administrative siden kan det imidlertid kunne bli besparelser på sikt. Forslaget om samlet vedtak og omsorgsplan kan redusere den offentlige saksbehandlingen da omsorgsgiver kun vil ha en person å forholde seg til. I samme retning trekker det at vedtak kan bli fattet for en lengre periode, noe som styrkes av bedre kontroll av pårørendeomsorgen. Et annet moment som også kan redusere den administrative byrden er omleggingen til omsorgstønad basert på faste satser og ikke timevedtak. I tillegg til at det vil redusere den kommunale saksbehandlingen vil dette sannsynligvis også redusere klagene på ordningen. Vi vet at klager på kommunale vedtak om omsorgslønn er den klart største gruppen klagesaker hos fylkesmennene, og en forenkling av ordningen med like satser over hele landet vil kunne gi store besparelser på de fylkeskommunale budsjettene.

En omlegging fra omsorgslønn til omsorgsstønad vil i utgangspunktet ha store budsjettmessige virkninger for både kommunene og folketrygden. For folketrygden vil det innebære direkte besparelser ved at hjelpestønadsordningen legges ned, med unntak av enkelte overgangsordninger. På tilsvarende vis vil den økonomiske byrden for kommunene bli større ved at utbetalingene til omsorgsstønad kan bli betraktelig høyere enn ved dagens omsorgslønnsordning. Merk imidlertid at med utvalgets anbefalte modell vil disse økonomiske effektene bli betraktelig mindre både for kommune og stat ved innføringen av en utvidet pleiepengeordning for omsorg for barn under 18 år. Det vises til beregninger av økonomiske konsekvenser for folketrygden i avsnitt 13.1.1 nedenfor.

Den anbefalte økonomiske modellen bygger på en avvikling av dagens hjelpestønads- og omsorgslønnsordning og opprettelse av en ny omsorgsstønad. Utover dette vil forslaget gi en utvidet pleiepengeordning som erstatter omsorgsstønaden for pårørende med omsorg for barn under 18 år gitt at de har en arbeidsmarkedstilknytning. Dette vil ha ytterligere konsekvenser både for kommunene og staten.

De direkte effektene av en utvidet pleiepengeordning vil være en økt finansieringsbyrde for folketrygden. Merk likevel at avviklingen av hjelpestønaden vil redusere presset på folketrygden som diskutert over. For kommunene vil etterspørselen etter omsorgsstønad bli mindre, noe som vil redusere presset på kommunale budsjetter. Noe av finansieringsbyrden vil derfor overføres til staten.

Utvalget mener at dette forslaget vil ha gunstige virkninger utover det som er diskutert over. Først og fremst vil det skape større økonomisk sikkerhet for pårørende som har ansvar for barn med varig omsorgsbehov. Større trygghet gir mindre bekymringer og kan derfor også ha positive helsevirkninger. I tillegg til dette mener utvalget at ordningen vil stimulere til en bedre tilknytning til arbeidslivet for pårørende til brukere under 18 år. Disse vil komme gunstigere ut økonomisk ved å ha en tilknytning til arbeidslivet og dermed motta pleiepenger enn å tre helt ut og motta omsorgsstønad. Forslaget følger derfor opp arbeidslinjen som er et viktig utgangspunkt for norsk velferdspolitikk.

13.1.1 Konsekvenser for folketrygden

Utvalget har av hensyn til de store omsorgsoppgavene spesielt foreldre til varig syke barn står overfor, valgt å foreslå utvidelse av pleiepengeordningen i folketrygdloven i den foreslåtte modellen. Modellen innebærer:

Å innføre en ny pleiepengeordning for foreldre til barn under 18 år der barnet har en varig sykdom. Forslaget innebærer rett til inntil 50 % pleiepenger, og ytelsen skal kunne ytes gradert fra 20 – 50 %.

  1. Hensikten er å legge til rette for fortsatt deltakelse i arbeidslivet, samt gi en større grad av økonomisk sikkerhet for foreldrene.

  2. Å avvikle de eksisterende ordningene hjelpestønad og omsorgslønn, og i stedet opprette en ny kommunal omsorgsstønad.

Pleiepenger etter folketrygdloven § 9-10 for barn innlagt i helseinstitusjon og § 9-11 for livstruende eller annen svært alvorlig sykdom eller skade beholdes som i dag.

Anslag over antall brukere

Det finnes ikke nøyaktig anslag over hvor mange barn som er varig syke eller opplysninger over hvor mange av disse barnas foreldre som ville benytte seg av en ny pleiepengeordning.

NAVs hjelpestønadsstatistikk for 2010 viser at av totalt antall hjelpestønadsmottakere på 84 925 var nær 35 900 stønadsmottakere barn i aldersgruppen 0 – 17 år. Disse barna har på grunn av en varig sykdom, skade eller lyte større behov for tilsyn og pleie enn det jevnaldrende friske barn har.

På denne bakgrunn er det grunn til å tro at maksimalt tak på antall barn vil være 35 900 for den nye pleiepengeordningen. Per desember 2010 var fordelingen etter antall satser som følger:

Tabell 13.1 Hjelpestønadsmottakere 2010

Alder / Sats

I alt

Sats 1

Sats 2

Sats 3

Sats 4

0 – 17 år

35 898

13 057

15 716

5 272

1 853

Laveste gradering i den nye ordningen foreslås imidlertid til 20 %, det vil si at barnet må ha et ekstrabehov for tilsyn og pleie som utgjør én arbeidsdag i uken. Dersom det antas at 3 personer med 100 % stilling og hhv. 350 000, 400 000 og 450 000 kroner i lønn ønsker å redusere sin stilling med 20 %, kan brutto lønnsreduksjon for de tre grovt anslås til fra (350 000*0,2 =) 70 000 til 90 000 kroner. Antas en skatteprosent på 35 vil nettotapet for de tre utgjøre hhv. (70 000*0,65 =) 45 500 kroner, 52 000 kroner og 58 500 kroner.

Ordinær hjelpestønad (sats 1) utgjør per 1. januar 2011 kroner 13 356 per år/1 113 per måned. Det antas at de 13 057 barna som mottar sats 1 ikke har så stort ekstra tilsyns- og pleiebehov at det alene er årsaken til at en av foreldrene anser det nødvendig å redusere sin stilling med én dag i uken (det er også ukjent om familien består av flere barn og om en av foreldrene allerede har valgt å jobbe redusert). Heller ikke de 15 716 barna som mottar sats 2 på kroner 26 712 per år/2 226 per måned kommer opp i et stønadsbeløp som tilsvarer nettotapet ved å redusere arbeidsuken med én dag, men for denne gruppen er det allikevel større sannsynlighet for at familien har valgt en slik tilpasning.

Primært antas det derfor at det først og fremst er foreldre med barn som mottar hjelpestønad sats 3 og 4 som er aktuelle for den nye pleiepengeordningen. I mange familier som mottar sats 3 og 4 har en av foreldrene (som oftest mor) sett seg nødt å forlate arbeidslivet fordi tilsyns- og pleiebehovet er så stort at det ikke kan kombineres med arbeid. Disse foreldrene vil ikke være berettiget til pleiepenger. Det kan imidlertid ikke anslås hvor mange dette gjelder.

Selv om det kan antas at den nye pleiepengeordningen vil medføre at noen flere foreldre med barn i dagens hjelpestønadskategori 3 eller 4 beholder sin arbeidsmarkedstilknytning, antas det at denne gruppen i stor grad vil bruke den foreslåtte kommunale omsorgsstønaden.

Inntektsgrunnlag

I 2010 var gjennomsnittlig inntektsgrunnlag for personer som tok ut 100 % pleiepenger jf. § 9-10 og § 9-11 i 2010 på om lag 343 440 kroner. For graderte pleiepenger var det litt høyere, ca. 361 700 kroner. For begge grupper utgjorde kvinnenes andel 59 %. Deres inntektsgrunnlag var litt lavere enn gjennomsnittet totalt, hhv. 315 100 kroner for de med 100 % pleiepenger og 340 800 kroner for de med graderte.

Det antas derfor at gjennomsnittlig inntektsgrunnlag for den nye ordningen vil være på omtrent samme nivå som inntektsgrunnlaget for graderte pleiepenger i 2010.

Beregningene anslås i 2011-kroner. Med en lønnsfaktor for 2011 på 4,0 pst. utgjør 340 000 2010-kroner om lag 354 000 2011-kroner, mens 362 000 2010-kroner utgjør om lag 376 000 kroner.

Beregning 1 – ny pleiepengeordning

På grunn av de mange usikkerhetsfaktorene mht aktuelle brukere av den foreslåtte pleiepengeordningen, viser vi i tabellen under anslåtte utgifter ved ulike antall pleiepengemottakere ved ulike gjennomsnittsnivå på inntektsgrunnlaget, og ved ulike gjennomsnittlige graderingsnivå. Utgiftene anslås i mill. kroner, se tabell 13.2

Tabell 13.2 Anslag over eventuelle brukere av ny pleiepengeordning

Gjennomsnittlig inntektsgrunnlag på 350 000 kroner

Gjennomsnittlig inntektsgrunnlag på 375 000 kroner

Gjennomsnittlig inntektsgrunnlag på 400 000 kroner

Gjennomsn. antall pleiepengemottakere per år

Gjennomsn. gradering

Gjennomsn. gradering

Gjennomsn. gradering

20 %

35 %

50 %

20 %

35 %

50 %

20 %

35 %

50 %

1

0,1

0,1

0,2

0,1

0,1

0,2

0,1

0,1

0,2

2 600

182,0

318,5

455,0

195,0

341,3

487,5

208,0

364,0

520,0

5 000

350,0

612,5

875,0

375,0

656,3

937,5

400,0

700,0

1 000,0

7 500

525,0

918,8

1 312,5

562,5

984,4

1 406,3

600,0

1 050,0

1 500,0

10 000

700,0

1 225,0

1 750,0

750,0

1 312,5

1 875,0

800,0

1 400,0

2 000,0

15 000

1 050,0

1 837,5

2 625,0

1 125,0

1 968,8

2 812,5

1 200,0

2 100,0

3 000,0

20 000

1 400,0

2 450,0

3 500,0

1 500,0

2 625,0

3 750,0

1 600,0

2 800,0

4 000,0

22 800

1 596,0

2 793,0

3 990,0

1 710,0

2 992,5

4 275,0

1 824,0

3 192,0

4 560,0

Tabellen viser at én pleiepengemottaker kan antas å koste fra om lag 0,1 mill. kroner til 0,2 mill. kroner per år avhengig av gradering og inntektsnivå.

Dersom det antas at det kun er hjelpestønadsmottakerne med sats 1 som ikke er aktuelle for denne ordningen, kan maksimalt antall pleiepengemottakere antas å være om lag (35 900 – 13 100 =) 22 800 personer. Laveste utgiftsanslag er da på 1 600 mill. kroner, høyeste på 4 560 mill. kroner.

Dersom det på høyst usikkert grunnlag antas at den nye ordningen ikke er aktuell verken for foreldre av barn med sats 1, 2 (fordi sats 1 og 2 er lavere enn inntektstapet ved 20 % reduksjon av arbeidstid) eller 4 og heller ikke for halvparten av de med sats 3, (fordi pleie- og tilsynsbehovet er så stort at en av foreldrene ikke er yrkesaktive), kan vi anta at antallet pleiepengemottakere minimum vil utgjøre ca. 2 600 personer. Merkostnadene anslås i så fall til et sted mellom 180 og 520 mill. kroner.

Det er derfor ikke mulig å fastslå hvor stort det faktiske antall pleiepengemottakere i den nye ordningen kan bli. Det er derfor stor usikkerhet i disse anslagene.

Beregning 2 – avvikling av hjelpestønaden

I 2010 ble det totalt utbetalt 1 714 mill. kroner i hjelpestønad. Målt i 2011-kroner tilsvarer dette om lag 1 746 mill. kroner.

Dersom hjelpestønaden avvikles fullt ut for alle fra og med en bestemt dato, kan helårseffekten av forslaget antas å utgjøre om lag 1 746 mill. 2011-kroner.

Hvis det skal gjelde overgangsregler for allerede innvilgede hjelpestønadssaker, vil innsparingseffekten bli lavere.

Ordningen kan for eksempel avvikles over tid, dvs. at allerede innvilgede hjelpestønadssaker opprettholdes mens ordningen stenges for nye søkere. Et alternativ er at de eksisterende stønadene kan fortsette å løpe i inntil 3 år eller frem til neste revurderingstidspunkt (hjelpestønadssaker skal revurderes minimum hvert tredje år).

Et annet overgangsalternativ kan være at stønaden fortsetter å løpe så lenge det ikke er vesentlige endringer i brukerens tilstand som gjør at stønaden skal falle bort. Da vil innsparingseffekten bli betydelig lavere. Denne løsningen ble valgt da hjelpestønad til «hjelp i hjemmet» falt bort for nye tilfeller fra 1.1.1992. De som allerede var innvilget hjelpestønad til dette formålet har imidlertid fått beholde ytelsen. De som mottar sats 0 til «hjelp i hjemmet» er i hovedsak eldre personer og antallet mottakere reduseres årlig. Det er imidlertid fortsatt 17 700 personer som mottar sats 0, dvs. kroner 12 420 per år/ 1 035 per måned i 2011-kroner.

Hvor store innsparingseffektene blir, avhenger altså av om det skal gjelde overgangsregler og hvordan disse utformes.

13.1.2 Administrative konsekvenser for NAV

Det benyttes i dag 49 årsverk for å administrere hjelpestønadsordningen. Dette er sentralisert i forvaltningsenhetene. Ved en avvikling av hjelpestønad vil man på sikt spare inn 49 årsverk hvert år og tilsvarende kostnader til kontor og personaladministrasjon. Arbeids- og velferdsdirektoratet har anslått et midlertidig behov på 121 stillinger for å gjennomføre en avvikling av ordningen relatert til informasjon til brukerne. Dette vil være en engangskostnad.

13.2 Alternativ modell 1: Ordning innenfor dagens økonomiske ramme

Denne modellen er lagt opp til å kunne innpasses dagens økonomiske rammer når man betrakter folketrygden og kommunaløkonomien under ett. Det vil bli besparelser i folketrygden som følge av avviklingen av hjelpestønad, men overføringene til kommunene blir større. Administrativt vil det på sikt bli besparelser i NAV, mens det også vil bli besparelser i kommunene da denne ordningen vil bli enklere å administrere enn dagens omsorgslønnsordning. Det vil etter all sannsynlighet også bli færre klagesaker da omsorgsstønaden er mindre kompleks enn omsorgslønnen, noe som vil redusere saksbehandlingen hos fylkesmennene.

13.3 Alternativ modell 2: Omsorgsgiver ansettes

Under denne modellen vil omsorgslønnsordningen opphøre, og vårt forslag til en ny omsorgsstønad vil ikke være aktuelt. Pårørende omsorgsgivere som kvalifiserte til omsorgslønn vil nå isteden få tilbud om ansettelse i kommunene. Ut fra dagens omfang av omsorgslønnsordningen vil dette innebære ca. 9 000 flere kommunalt ansatte i omsorgssektoren (gitt at de ikke jobber i denne sektoren fra før). I gjennomsnitt får disse betalt omsorgslønn for 10 timer i uka, noe som innebærer ca. 90 000 flere kommunale timeverk i uka. Selv om disse personene ville bli ansatt i samme stillingsandel som deres tilmålte timer med omsorgslønn og til samme timelønn, vil dette likevel medføre en betydelig økning i de kommunale utgiftene (se også avsnitt 11.3). Dette skyldes at kommunene ved ansettelse må betale bl.a. arbeidsgiveravgift, sosiale utgifter, utgifter til transport, arbeidstøy og overtid, feriepengeopptjening, forsikringer og pensjonsopptjening. Anslår vi for eksempel at brutto lønnskostnader er 50 % høyere enn timelønnssatsen, vil de kommunale utgiftene for betalt pårørendeomsorg også bli 50 % høyere. Et annet moment som spiller inn her er kommunenes begrensede mulighet til å bruke midlertidige stillinger, noe som kan være en ulempe for kommunene når den opprinnelige brukerens behov ikke lenger er tilstede.

Denne ordningen kan imidlertid gi noen fordeler for omsorgsgiver og bruker i forhold til dagens situasjon, for eksempel gjennom bedre kontroll av tjenestene da disse nå vil bli underlagt samme kontroll som andre kommunale omsorgstjenester, samt større økonomisk trygghet for omsorgsgiver da vedkommende har et fast arbeidsforhold selv etter at brukerens behov reduseres eller slutter å eksistere. Som nevnt under 13.1 kan dette redusere utgifter både på statlige og kommunale budsjetter.

13.4 Alternativ modell 3: Kommunal kontantytelse

Innenfor denne modellen vil brukerne motta en kontantstøtte fra kommunen som kan brukes til kjøp av omsorgstjenester. Kun brukere som i utgangspunktet ville kvalifisere for kommunale omsorgstjenester vil få en slik kontantoverføring. Gitt at omfanget av de samlede tjenestene er omtrent som før, vil denne ordningen i utgangspunktet ikke kreve flere samlede ressurser. I tillegg vil kontantstøtteordningen være enkel å administrere og dermed frigjøre administrative ressurser.

Et usikkerhetsmoment ved denne modellen vil være hvordan pengene brukes. Tanken er at brukeren skal få større frihet i valg av tjenesteleverandør samt i vurderingen av omfanget av tjenester. Ordningen krever imidlertid en stor grad av framoverskuende rasjonell handling fra brukerne. Mange er redusert kognitivt, og man må da forutsette at vergen bruker pengene optimalt for brukeren. Man har likevel ingen garanti for at pengene brukes rasjonelt i forhold til brukerens omsorgsbehov. For eksempel kan man ende opp i en situasjon hvor bruker velger å bruke lite penger på tjenester og heller anvende dem på annen måte. Da denne modellen i utgangspunktet ikke har noe sikkerhetsnett, dvs. at kommunen kommer inn med tjenester hvis pengene er anvendt på andre områder, kan den få store negative følger for bruker. Dette vil ikke være i samsvar med den nordiske velferdsmodellen hvor man ønsker å ivareta en minimumsstandard av velferd for alle innbyggerne. Om kommunene velger å etablere et slikt sikkerhetsnett ved siden av kontantstøtten, kan det få store virkninger for kommunale budsjetter, bl.a. fordi et slikt sikkerhetsnett vil skape uønskede insentiver for brukerne da de vet at kommunen vil stille opp med tjenester om pengene brukes på andre ting. Kontroll av hvordan pengene brukes vil kunne redusere disse insentivene, men samtidig kreve flere kommunale ressurser og ta bort noe av den opprinnelige friheten denne ordningen var ment til å skape.

13.5 Forholdet mellom kommuneøkonomien og den statlige økonomien

Som nevnt ovenfor vil forslagene ha virkninger på både kommuneøkonomien og den statlige økonomien. Det er ikke klart ut fra vår vurdering hvorvidt vårt anbefalte forslag vil øke statlige utgifter, men det synes klart at det vil være et behov for styrking av kommuneøkonomien. På lengre sikt vil antakelig utgiftene bli redusert på grunn av de gunstige effektene av tiltakene. Utvalget vil imidlertid ikke gå nærmere inn på overføringene til kommunene og hvilke fordelingsnøkler dette vil kreve.

Til dokumentets forside