NOU 2020: 5

Likhet for loven — Lov om støtte til rettshjelp (rettshjelpsloven)

Til innholdsfortegnelse

Del 7
Lovforslag og merknader

32 Merknader til de enkelte bestemmelsene i forslaget til ny rettshjelpslov

Til kapittel 1 Overordnede bestemmelser

Til § 1 Lovens formål

Bestemmelsen er langt på vei en videreføring av formålsbestemmelsen i lov om fri rettshjelp § 1. Mens dagens lov om fri rettshjelp har flere ulike bestemmelser om statens ansvar for å dekke kostnadene ved at private parter får oppnevnt advokat, retter lov om støtte til rettshjelp seg utelukkende mot personer som ikke selv har økonomiske forutsetninger for å betale for rettslig bistand. Formålsbestemmelsen samsvarer derfor bedre med innholdet i forslaget til ny rettshjelpslov enn den gjør med den gjeldende loven.

Første ledd slår fast hva som er det egentlige målet med rettshjelpsordningen, nemlig å gi alle like muligheter til å «identifisere» og «ivareta» sine rettslige interesser. Rettshjelpsordningen handler følgelig både om rettighetsinformasjon og om muligheten til å forfølge de rettighetene man eventuelt måtte ha.

Andre ledd viser til hvordan loven skal bidra til å nå målet i første ledd. Det slås fast at lovens ordning retter seg mot personer som ikke selv har økonomiske forutsetninger for å betale for rettslig bistand. Videre går det fram av bestemmelsen at ordningen ikke gjelder for alle typer saker. For det første må rettslig bistand være «nødvendig». Det gis bare støtte til rettshjelp i den utstrekning bistanden er nødvendig for at den enkelte kan identifisere og ivareta sine rettslige interesser. For det andre gis det bare støtte til bistand i «saker av stor velferdsmessig betydning». Dette innebærer at saken må være viktig for den enkeltes livskvalitet og levestandard, også sett i et objektivt perspektiv.

Formålet med loven er nærmere beskrevet i kapittel 10 i de alminnelige merknadene.

Til § 2 Rett til støtte

Første ledd er lovens rettighetsbestemmelse. Bestemmelsen slår fast at det både er økonomiske og saklige vilkår for ytelsen, som er nærmere angitt i lovens kapittel 2 og 3. I tillegg slås det fast at rettigheten begrenser seg til «nødvendig offentlig støtte til rettshjelp». Nødvendighetskriteriet er nærmere utdypet i andre og tredje ledd.

Andre ledd er en videreføring av subsidiaritetsprinsippet i gjeldende lovs § 5. For det første regnes ikke støtte til rettshjelp som nødvendig dersom behovet for bistand kan dekkes gjennom andre ordninger eller tilbud, for eksempel forsvarer- eller bistandsadvokatordningen eller gjennom det offentliges veiledningsplikt. At det finnes andre ordninger eller tilbud som er ment å dekke behovet for bistand, er ikke tilstrekkelig til å avslå søknader om støtte. Det avgjørende er om bistanden som tilbys, er tilstrekkelig til å sikre at den enkelte kan identifisere og ivareta sine rettslige interesser. For det andre regnes ikke støtte til rettshjelp som nødvendig dersom kostnadene ved rettshjelp kan dekkes gjennom andre ordninger eller tilbud, for eksempel gjennom forsikringer som dekker utgifter til rettshjelp.

Tredje ledd gir grunnlag for å nekte støtte i saker innenfor de prioriterte saksområdene fordi det ut fra «sakens betydning» er «urimelig» at det offentlige betaler for bistanden. Støtte til rettshjelp regnes ikke som nødvendig i slike tilfeller. Bestemmelsen bygger på urimelighetsbestemmelsene i gjeldende lovs §§ 16 siste ledd, 17 andre ledd og 12 siste ledd. Utvalget foreslår at det i den enkelte sak skal settes et tak for antall timer bistand rettshjelpsmottakeren har til rådighet for saksforberedelse i saker for domstolene, se § 12. Dersom saken ikke har særlig stor betydning for rettshjelpsmottakeren, kan dette taket settes lavt. Det blir dermed en glidende overgang mellom nektelse av rettshjelp fordi det er urimelig at det offentlige yter bistand, og fastsettelse av et lavt tak. Bestemmelsen om nektelse av rettshjelp er først og fremst ment å hindre at det gis offentlig støtte til at det reises søksmål av sjikanøs hensikt, eller til hyppige søksmål om samme tvistetema. Videre skal rettshjelp kunne nektes i saker hvor tvistetemaet har svært liten praktisk betydning for søkeren sett i forhold til de totale kostnadene ved en eventuell prosess.

Til § 3 Advokatenes rolle og oppgaver

Første ledd første og andre punktum og andre ledd viderefører gjeldende lovs § 2 første til tredje ledd. Se punkt 12.3 i de alminnelige merknadene.

Første ledd tredje punktum fastsetter at personer som kvalifiserer for støtte til rettshjelp, selv velger advokat, innenfor de rammene som følger av lov eller forskrift. Det er blant annet en forutsetning at den advokaten som velges kan stille til møter innen de frister som lovverket oppstiller.

Tredje ledd viderefører gjeldende lovs § 3 andre ledd andre punktum.

Til kapittel 2 Personer som kvalifiserer for støtte

Til § 4 Hvem som kan få støtte

Støtte til rettshjelp skal etter utvalgets lovforslag bare gis til fysiske personer. Dette innebærer en endring av gjeldende rett, ettersom gjeldende lovs § 4 første ledd andre punktum gir adgang til å innvilge fri rettshjelp til ideelle sammenslutninger dersom «særlige grunner taler for det». Lovens regler, blant annet de økonomiske og saklige vilkårene for støtte og systemet for egenandeler, er utformet for å sikre fysiske personer nødvendig støtte til rettshjelp i saker som er viktige for privatpersoner. Reglene passer ikke like godt dersom også organisasjoner kan søke om støtte.1 Ideelle sammenslutninger har heller ikke samme behov for støtte som privatpersoner, ettersom organisasjoner ofte kan skaffe midler på annen måte, for eksempel ved å fordele kostnaden på medlemmene. Interesseorganisasjoner kan videre anbefale at det innvilges støtte etter skjønnsbestemmelsen i pilotsaker som er viktige for mange personer i gruppen de representerer, se § 9 andre ledd.

Til § 5 Økonomiske vilkår

Bestemmelsen omhandler de økonomiske vilkårene for støtte. Bakgrunnen for bestemmelsen er nærmere beskrevet i kapittel 22 i de alminnelige merknadene.

Bestemmelsens første ledd fastsetter at støtte til rettshjelp gis til personer som har et økonomisk beregningsgrunnlag som ikke overstiger fem ganger folketrygdens grunnbeløp (G). Reglene for hvordan det økonomiske grunnlaget beregnes, er gitt i andre ledd for enslige, og i fjerde ledd for ektefeller og andre som lever sammen og har felles økonomi.

Andre ledd gir formelen for beregning av det økonomiske grunnlaget. Etter tredje ledd første punktum skal begrepene i formelen følge skattelovens definisjoner.

Bruttoinntekt, slik dette er beregnet i skatteloven kapittel 5, inngår fullt ut i det økonomiske grunnlaget.

Etter bokstav a) legges det til 0,5 ganger nettoformue som overstiger 7,5 G, dersom søkeren eier bolig. Etter tredje ledd andre punktum ses det bort fra verdsettelsesrabatter ved fastsettelse av søkerens nettoformue. Nettoformuen beregnes dermed etter reglene i skatteloven kapittel 4, sett bort fra verdsettelsesrabattene i §§ 4-10, 4-12, 4-17 og 4-40.

Etter bokstav b) legges det til 0,5 ganger nettoformue som overstiger 2 G, dersom søkeren ikke eier bolig. Som nevnt under bokstav a) ses det bort fra verdsettelsesrabatter ved fastsettelsen av søkerens nettoformue.

Etter bokstav c) gis det et fradrag dersom nettoformuen er negativ. Da trekkes rentene på gjelden ganget med nettoformuen delt på den totale gjelden fra beregningsgrunnlaget. Dette innebærer at det gis fradrag for den andelen av gjeldsrentene som svarer til andelen gjeld som ikke veies opp av bruttoformue. Om en person for eksempel har tre millioner kroner i gjeld og to millioner kroner i bruttoformue, for eksempel bankinnskudd, aksjer eller boligformue, har personen én million kroner i negativ nettoformue. Da vil én av de tre millionene personen har i gjeld, ikke veies opp av formue. Personen får da fradrag for en tredjedel av de betalte gjeldsrentene det aktuelle året.

Etter bokstav d) trekkes det fra 0,5 G per hjemmeboende barn under 18 år. Dersom søkeren har flere enn fire hjemmeboende barn, gis det likevel bare fradrag for fire barn. Det er altså ikke mulig å få mer enn 2 G i forsørgerfradrag.

Beregningsgrunnlaget er nærmere omtalt i de alminnelige merknadene i punkt 22.4.2.

Etter fjerde ledd skal ektefeller og andre som lever sammen og har felles økonomi, vurderes samlet når det økonomiske grunnlaget beregnes. Dette innebærer at blant annet bruttoinntektene og nettoformuen og gjelden til personene legges sammen når grunnlaget skal beregnes, og at de får felles forsørgerfradrag. Grunnlaget beregnes etter reglene i andre ledd, men tallverdien ganges med 0,6 for å finne søkerens beregningsgrunnlag. Dersom personene er hverandres motparter, anses de ikke for å ha felles økonomi og skal derfor vurderes hver for seg. Dette kan typisk være tilfellet i foreldretvister der partene ennå ikke har flyttet fra hverandre.

Etter femte leddførste punktum kan departementet gi forskrift om hvilke opplysninger og hvilke tidsperioder som skal danne grunnlaget for beregningen. Den mest hensiktsmessige måten informasjonen kan hentes inn på, og tidsperiodene som kan danne grunnlag for beregningen, vil avhenge av den teknologiske utviklingen og hvilken informasjon som er tilgjengelig for forvaltningen. I dag vil det for eksempel være naturlig at informasjon om lønnsmottakeres inntekt hentes inn gjennom a-ordningen, ettersom dette gir mer oppdatert informasjon enn den forrige skattemeldingen. Se for øvrig de alminnelige merknadene i punkt 22.4.7. Etter andre punktum kan departementet gi forskrift med regler om økonomiske vilkår for støtte i tilfeller hvor personer bosatt i utlandet søker støtte. Også personer bosatt i utlandet som er parter i saker som kvalifiserer for støtte etter kapittel 3, kan ha rett til støtte. Levekostnadene og lønns- og skattenivået i andre land kan skille seg mye fra norske forhold. Dermed vil ikke de økonomiske vilkårene nødvendigvis passe for søkere som er bosatt i utlandet. Bestemmelsen gir hjemmel for å fastsette regler for hvordan de økonomiske forutsetningene til slike søkere skal vurderes.

Til kapittel 3 Saker som kvalifiserer for støtte

Til § 6 Tilknytning til Norge

Bestemmelsen handler om lovens geografiske virkeområde og er langt på vei en videreføring av gjeldende lovs § 4 andre ledd første punktum. Støtte til rettshjelp kan bare gis i saker i Norge og i saker etter norsk rett i utlandet. Bakgrunnen er at dette er sakstypene som det er naturlig at advokater i Norge yter bistand i. Søknadssystemene og rettshjelpssatsen er basert på et premiss om at rettshjelpen ytes av advokater med virksomhet i Norge.

Bakgrunnen for reglene om sakenes tilknytning til Norge er nærmere beskrevet i de alminnelige merknadene i punkt 26.2.2.

Til § 7 Støtte til rettshjelp i saker utenfor domstolene

Bestemmelsen angir de prioriterte saksområdene for støtte til rettshjelp på rådgivningsstadiet, altså bistand utenfor domstolene og Trygderetten. Personer som oppfyller de øvrige vilkårene i loven, har rett til nødvendig støtte til rettshjelp i sakstypene nevnt i bestemmelsen. For saksområder som videreføres fra gjeldende lov, videreføres også den praktiserte avgrensingen med mindre annet er sagt enten her eller i de alminnelige merknadene.

Bokstav a) omhandler rett til støtte i foreldretvister. Det gis støtte til foreldre i saker etter barneloven kapittel 5, 6 eller 7 eller barnebortføringsloven. Dette innebærer at alle parter i saker om daglig omsorg, barnets bosted, samvær, fullbyrdelse av utenlandske avgjørelser om foreldreansvar eller samvær eller tilbakelevering av bortførte barn har rett til støtte til rettshjelp dersom de øvrige vilkårene i loven er oppfylt. Se de alminnelige merknadene i punkt 23.2 for en utdypende drøftelse av rettshjelp i foreldretvister.

Bokstav b) omhandler rett til støtte i skiftesaker. Det gis støtte til tidligere ektefeller eller samboere i saker etter ekteskapsloven del II, skifteloven annen del eller husstandsfellesskapsloven. Dette innebærer at partene i både private og offentlige skifter har rett til støtte til rettshjelp dersom de øvrige vilkårene i loven er oppfylt. Retten til støtte i skiftesaker er nærmere omtalt i de alminnelige merknadene i punkt 23.3.

Bokstav c) omhandler rett til støtte i saker om erstatning for personskade eller tap av forsørger. Skadde og etterlatte har rett til støtte til rettshjelp dersom de øvrige vilkårene i loven er oppfylt. Begrepet «personskade» omfatter både fysiske og psykiske skader på person. Retten til støtte gjelder uavhengig av om saken gjelder personskade som skyldes straffbare handlinger eller ikke. Dersom den skadde eller etterlatte er fornærmet i en straffesak og har fått oppnevnt bistandsadvokat som håndterer kravet om erstatning, skal søknader om støtte avslås etter subsidiaritetsprinsippet i § 2 andre ledd. Også søknader om støtte til bistand i saker for Norsk pasientskadeerstatning eller Pasientskadenemnda skal som hovedregel avslås med henvisning til subsidiaritetsprinsippet siden behovet for rådgivning vanligvis dekkes av organenes veiledningsplikt. Bestemmelsen omfatter også personskader som skyldes straffbare forhold. I dagens lov er det egne bestemmelser om rettshjelp for denne kategorien av personskadesaker, men disse særbestemmelsene er ikke foreslått videreført. Retten til støtte i personskadesaker er nærmere omtalt i de alminnelige merknadene i punkt 23.4.

Bokstav d) omhandler rett til støtte i husleiesaker. Leietakere har rett til støtte i saker etter husleieloven § 9-8 eller tvangsfullbyrdelsesloven § 13-2 tredje ledd når saken gjelder egen bolig, og de øvrige vilkårene i loven er oppfylt. Husleieloven § 9-8 handler om oppsigelse, mens tvangsfullbyrdelsesloven § 13-2 tredje ledd handler om utkastelse. At saken må gjelde «egen bolig», innebærer at det ikke gis støtte i saker om fritidsbolig eller bolig som leietakeren framleier. Henvisningen til hele tredje ledd i tvangsfullbyrdelsesloven § 13-2 er en utvidelse i forhold til dagens ordning, hvor bare saker etter bokstav c er prioritert. Retten til støtte i husleiesaker er nærmere omtalt i de alminnelige merknadene i punkt 23.5.

Bokstav e) omhandler rett til støtte i arbeidsrettssaker. Arbeidstakere har rett til støtte i saker som gjelder opphør av arbeidsforhold eller utbetaling av lønn eller feriepenger dersom de øvrige vilkårene i loven er oppfylt. «Saker om opphør av arbeidsforhold» omfatter både saker om hvorvidt «et arbeidsforhold består» og «erstatning i forbindelse med opphør av et arbeidsforhold», som er begrepene brukt i gjeldende lovs § 11 andre ledd nr. 5. I tillegg til formelle oppsigelser og avskjeder omfatter bestemmelsen uformelle oppsigelser, endringsoppsigelser og krav om fast ansettelsesforhold. Bestemmelsen er foreslått utvidet til også å omfatte saker om inndrivelse av lønn eller feriepenger. I første rekke skal egenandelene sørge for at det ikke søkes om støtte til inndrivelse av svært små beløp, og det er derfor ingen beløpsgrense. I spesielle tilfeller kan det være aktuelt å avslå søknader om støtte i saker om små beløp fordi det er urimelig at det offentlige betaler bistanden, se § 2 tredje ledd. Retten til støtte i arbeidsrettssaker er nærmere omtalt i de alminnelige merknadene i punkt 23.6.

Bokstav f) omhandler rett til støtte i trygde- og sosialsaker. Den som vurderer å klage over vedtak etter folketrygdloven eller sosialtjenesteloven, har rett til støtte til rettshjelp dersom de øvrige vilkårene i loven er oppfylt. Retten til støtte utløses dersom søkeren har mottatt et vedtak som kan påklages, og får bistand til å vurdere klage, skrive klagen eller lignende. Det er altså ikke en forutsetning at søkeren ender med å sende klage. Retten til støtte i trygde- og sosialsaker er nærmere omtalt i de alminnelige merknadene i henholdsvis punkt 23.7 og punkt 23.8.

Til § 8 Støtte til rettshjelp i saker for domstolene og Trygderetten

Bestemmelsen angir de prioriterte saksområdene for støtte til rettshjelp på rettssaksstadiet, altså bistand i saker for domstolene, både de alminnelige domstolene og særdomstolene, og Trygderetten. Støtte i saker for forliksrådet følger reglene for støtte i saker utenfor domstolene. Personer som oppfyller de øvrige vilkårene i loven, har rett til nødvendig støtte til rettshjelp i sakstypene nevnt i bestemmelsen. For saksområder som er prioritert i gjeldende lov, videreføres også den praktiserte avgrensingen med mindre annet er sagt enten her eller i de alminnelige merknadene.

Bokstav a) omhandler rett til støtte i foreldretvister. Avgrensingen av saksområdet er lik som på rådgivningsstadiet, se merknaden til § 7 bokstav a). Bestemmelsen omfatter også saker om tvangsfullbyrdelse og midlertidig sikring.

Bokstav b) omhandler rett til støtte i saker om erstatning for personskade eller tap av forsørger. Avgrensingen av saksområdet er lik som på rådgivningsstadiet, se merknaden til § 7 bokstav c).

Bokstav c) omhandler rett til støtte i husleiesaker. Avgrensingen av saksområdet er lik som på rådgivningsstadiet, se merknaden til § 7 bokstav d).

Bokstav d) omhandler rett til støtte i arbeidsrettssaker. Avgrensingen av saksområdet er lik som på rådgivningsstadiet, se merknaden til § 7 bokstav e).

Bokstav e) omhandler rett til støtte ved oppheving av gjeldsordning. Skyldneren har rett til støtte i saker som gjelder opphevelse av gjeldsordning etter gjeldsordningsloven § 6-2 tredje ledd dersom de øvrige vilkårene i loven er oppfylt. I slike saker kan det være vanskelig for søkeren å pådra seg ytterligere gjeld. Forhåndsbetaling av egenandelene kan derfor være særlig aktuelt i slike saker. Etter § 13 fjerde ledd kan departementet gi forskrift om forhåndsbetaling av egenandeler. Retten til støtte i saker om oppheving av gjeldsordning er nærmere omtalt i de alminnelige merknadene i punkt 23.9.

Andre ledd omhandler rett til støtte i saker som behandles av Trygderetten. Etter første punktum har private parter rett til støtte i alle saker som behandles av Trygderetten. Andre punktum fastsetter at lovens regler om rettshjelp i saker for domstolene også gjelder for saker som behandles av Trygderetten. Etter tredje punktum har parter som har vunnet fram i Trygderetten, rett til støtte i saker for domstolene, vanligvis lagmannsretten, dersom staten anker. Retten til støtte i trygdesaker er nærmere omtalt i de alminnelige merknadene i punkt 23.7.

Til § 9 Støtte til rettshjelp utenfor de prioriterte saksområdene

Dette er lovens skjønnsbestemmelse. Bestemmelsen fastsetter vurderingstemaet for innvilgelse av støtte utenfor de prioriterte saksområdene. Det kan i prinsippet innvilges støtte i alle typer saker dersom vilkårene i bestemmelsen er oppfylt. Det kan bare innvilges støtte til rettshjelp dersom vilkårene i kapittel 2 er oppfylt. Bestemmelsen gir altså ikke mulighet til å innvilge støtte når søkeren ikke oppfyller de økonomiske vilkårene for støtte. Bakgrunnen for skjønnsbestemmelsens utforming er nærmere beskrevet i de alminnelige merknadene i kapittel 25.

Første ledd første punktum angir grunnvilkåret i skjønnsbestemmelsen, som er at «særlige grunner gjør det rimelig». Vurderingstemaet er bredt og viser at rettshjelpsforvaltningen kan legge vekt på en rekke hensyn i vurderingen av om støtte skal innvilges. I andre punktum bokstav a) til d) er det angitt hensyn som «skal» tillegges vekt i vurderingen. Selv om bestemmelsen sier at det «kan» innvilges støtte dersom særlige grunner tilsier det, må dette «kan»-skjønnet ta høyde for at søkeren i visse tilfeller vil ha krav på rettshjelp etter menneskerettighetene. Etter praksis fra EMD har søkere som ikke selv kan betale for bistand, rett til støtte dersom saken har særlig stor betydning for søkeren, søkeren ikke kan ivareta sine rettslige interesser uten rettslig bistand, og søkeren har mulighet til å vinne fram med saken. Norges menneskerettslige forpliktelser er nærmere beskrevet i de alminnelige merknadene i kapittel 6.

Etter bokstav a) skal det legges vekt på om saken har stor betydning for søkeren. Dette hensynet må ses i sammenheng med § 1 andre ledd, som sier at loven skal sikre nødvendig rettslig bistand i «saker av stor personlig eller velferdsmessig betydning». Dersom utfallet av en sak kan ha stor betydning for søkerens livskvalitet eller levestandard, peker dette i retning av at søknad om støtte bør innvilges. Dersom muligheten for et positivt utfall er stor, vil saken gjerne ha større betydning for søkeren. I vurderingen av sakens betydning for søkeren kan det derfor legges vekt på søkerens mulighet til å vinne fram i saken.

Etter bokstav b) skal det legges vekt på om saken er av prinsipiell interesse. Selv om saken ikke har spesielt stor betydning for søkeren, kan det innvilges støtte dersom saken er av prinsipiell interesse og dermed kan ha betydning for mange.

Etter bokstav c) skal det legges vekt på om søkeren har mulighet til å ivareta sine rettslige interesser uten rettslig bistand. Dersom bistand i saken ikke kan ha avgjørende betydning for søkeren, bør det ikke innvilges støtte. Dette har sammenheng med formålet med loven, som er å bidra til at alle kan identifisere og ivareta sine rettslige interesser, se § 1 første ledd. Dersom søkeren kan sørge for dette på egen hånd, er det ikke behov for bistand.

Etter bokstav d) skal det legges vekt på styrkeforholdet mellom partene. Dette har sammenheng med hensynet til søkerens mulighet til å ivareta sine rettslige interesser uten rettslig bistand. I saker mot det offentlige eller sterke private aktører vil hensynet til partslikhet, «equality of arms», tale for at søkeren også har tilgang til rettslig bistand.

Etter andre ledd skal avgjørelser og uttalelser fra domstolene, andre konfliktløsningsorganer, nemnder, ombud og interesseorganisasjoner tillegges vekt i vurderingen av om støtte skal innvilges. Ombudene vil særlig kunne ha en rolle i å anbefale prinsipielle saker innenfor sine ansvarsområder, mens interesseorganisasjoner vil kunne anbefale at det innvilges støtte i saker av prinsipiell interesse for gruppene de representerer. Videre bør rettshjelpsordningen bidra til å styrke respekten for avgjørelser fra domstolene, nemnder og andre konfliktløsingsorganer. Dersom en part har vunnet fram i en viktig sak i et slikt organ, bør ikke parten tape sine rettigheter fordi vedkommende ikke kan betale for bistand dersom motparten bringer saken videre i rettssystemet. Både uttalelser som er rettet mot rettshjelpsforvaltningen, og andre uttalelser som er egnet til å belyse vilkårene etter skjønnsbestemmelsen, vil kunne være relevante.

Til kapittel 4 Beregning av støtten og omfanget av rettshjelpen

Til § 10 Rettshjelpsutgifter som inngår i ordningen

Etter første ledd beregnes støtten på grunnlag av rettshjelpsutgiftene som etter andre ledd inngår i ordningen. Støtten dekker en andel av disse utgiftene, avhengig av rettshjelpsmottakerens økonomiske forutsetninger. Resten av utgiftene dekkes av rettshjelpsmottakeren selv gjennom egenandelen. Hva det innebærer at en utgift inngår i ordningen, er nærmere beskrevet i de alminnelige merknadene i punkt 21.11.

Andre ledd bokstav a) til f) fastsetter hvilke utgifter som inngår i ordningen. Det er bare kostnader som ikke dekkes av andre ordninger, for eksempel etter rettsgebyrloven § 10, som inngår i rettshjelpsordningen, se § 2 andre ledd. Nærmere begrunnelse for hvilke utgifter som omfattes, er gitt i de alminnelige merknadene i punkt 21.2 til 21.10.

Etter bokstav a) omfattes utgifter til advokatens salær. Dette er utgiftene til selve rettshjelpen. Etter tredje ledd første punktum beregnes salæret ut fra antall timer bistand rettshjelpsmottakeren har mottatt, og den offentlige rettshjelpssatsen. Regler for hvor mange timer bistand rettshjelpsmottakeren kan få, er gitt i §§ 11 og 12.

Etter bokstav b) omfattes utgifter til godtgjørelse for advokatens nødvendige reiseutgifter og reisefravær. Tredje ledd andre punktum fastsetter at merutgifter som følge av at rettshjelpsmottakeren har valgt en advokat utenfor rettskretsen bare godkjennes i særlige tilfeller. Dette vil være tilfeller hvor det ikke er mulig å finne en passende advokat i rettskretsen. Hovedregelen er altså at merutgifter som følge av at rettshjelpsmottakeren har valgt en advokat utenfor rettskretsen, ikke omfattes av ordningen. Ettersom advokaten etter § 3 tredje ledd ikke kan kreve eller motta ytterligere vederlag fra klienten, kan heller ikke rettshjelpsmottakeren dekke slike merutgifter.

Etter bokstav c) omfattes utgifter til rettsgebyr. I de fleste saker som er prioritert i loven, skal partene uansett ikke betale rettsgebyr, se rettsgebyrloven § 10. I andre saker, først og fremst i saker hvor det innvilges støtte etter skjønnsbestemmelsen, regnes utgiften som en godkjent rettshjelpsutgift.

Etter bokstav d) omfattes nødvendige utgifter til tolk i forbindelse med advokatbistanden.

Etter bokstav e) omfattes utgiftene til salær til rettsoppnevnt sakkyndig.

Etter bokstav f) omfattes betaling til fagkyndige meddommere.

Etter fjerde ledd inngår eventuell merverdiavgift i beregningen av rettshjelpsutgiftene.

Etter femte ledd kan departementet gi forskrift om hvordan utgiftene i andre ledd skal beregnes, og om hvilke andre utgifter som eventuelt skal inngå i ordningen. Dette er blant annet hjemmel for at salærforskriftens regler gjelder i saker etter loven.

Til § 11 Omfanget av rettshjelp i saker utenfor domstolene

Bestemmelsen fastsetter hvor mange timer bistand det gis støtte til i den enkelte sak på rådgivningsstadiet. Reglene for mengden bistand på rådgivningsstadiet er nærmere beskrevet i de alminnelige merknadene i punkt 20.3.4 og 20.3.7.

Etter første ledd gis det støtte til nødvendig bistand i inntil 15 timer. Innenfor dette taket er det rettshjelpsmottakeren som avgjør hvor mange timer bistand vedkommende ønsker å motta og dermed betale egenandel for.

Etter andre ledd kan rettshjelpsforvaltningen innvilge støtte til mer enn 15 timer bistand dersom «særlige grunner gjør det nødvendig». Dersom mer enn 15 timers bistand er nødvendig for at rettshjelpsmottakeren skal kunne ivareta sine rettslige interesser, skal det innvilges ytterligere støtte. Nødvendighetsvilkåret i denne bestemmelsen skal ikke tolkes strengt. I saker der det er sannsynlig at en av partene vil reise søksmål dersom partene ikke kommer til enighet, bør det vurderes om det er hensiktsmessig å innvilge støtte til ytterligere bistand på rådgivningsstadiet, om dette kan øke sjansen for at partene kommer til enighet. I en del tilfeller kan dette både spare store kostnader til rettshjelp, kostnader for domstolene og kostnader for partene.

Til § 12 Omfanget av rettshjelp i saker for domstolene og Trygderetten

Bestemmelsen fastsetter hvor mange timer bistand det gis støtte til i den enkelte sak på rettssaksstadiet, det vil si i saker for domstolene, både de alminnelige domstolene og særdomstolene, og Trygderetten. Rettshjelp i saker for forliksrådet følger reglene for rettshjelp i saker utenfor domstolene. Reglene for mengden bistand på rettssaksstadiet er beskrevet i de alminnelige merknadene i punkt 20.3.5 til 20.3.7.

Etter første ledd gis det støtte for den tiden som går med til saksforberedelse, etterarbeid og rettsmøter.

Etter andre ledd skal det settes et tak for antall timer som kan brukes til saksforberedelse og etterarbeid. Taket skal sørge for at det bare gis støtte til nødvendig bistand, og kan ikke overstige 50 timer. Taket skal fastsettes av dommeren under saksforberedelsen, som regel under planmøtet eller lignende. I andre ledd bokstav a) til c) er det angitt tre hensyn som skal tillegges vekt ved fastsettelse av taket.

Etter bokstav a) skal det tas hensyn til sakens art og omfang. Dersom tvistetemaet er spesielt komplisert, bør det fastsettes et høyere tak enn det som er vanlig for sakstypen. Motsatt bør det fastsettes et lavt tak dersom tvistetemaet er enkelt. Det bør videre gis mer rom for saksforberedelse og etterarbeid dersom saken er spesielt viktig, enn dersom saken har mindre betydning for rettshjelpsmottakeren enn det som vanlig for saksområdet.

Etter bokstav b) skal det tas hensyn til rettshjelpsmottakerens rolle i saken. Dersom rettshjelpsmottakeren har ansvar for sakens opplysning eller ellers har en stor rolle i saken, bør det fastsettes et høyere tak enn dersom rettshjelpsmottakeren har en mer perifer rolle.

Etter bokstav c) skal det tas hensyn til hvor mye bistand rettshjelpsmottakeren tidligere har mottatt i saken. Om rettshjelpsmottakeren har mottatt mye bistand på rådgivningsstadiet eller i tidligere instanser, er det mindre behov for ytterligere bistand enn dersom rettshjelpsmottakeren ikke tidligere har fått bistand i saken.

Tredje ledd gir regler for hvilket antall timer bistand det gis støtte til dersom saken endrer seg slik at det er behov for mindre bistand enn forutsatt da taket ble fastsatt. Vanligvis vil taket angi hva som regnes som nødvendig tidsbruk i saken, slik at det gis støtte for tidsbruk innenfor taket. Dersom forholdene endrer seg, vil ikke taket nødvendigvis lenger gi uttrykk for hva som er nødvendig tidsbruk. I disse tilfellene har rettshjelpsmottakeren derfor bare krav på støtte til det antall timer som anses som nødvendig for en forsvarlig forberedelse av saken.

Etter fjerde ledd kan rettshjelpsforvaltningen innvilge støtte utover det fastsatte taket. Rettshjelpsforvaltningen har også mulighet til å fravike grensen på 50 timer. Saken kan endre seg etter at taket er fastsatt, slik at det er behov for mer bistand enn forutsatt ved fastsettelsen. I disse tilfellene kan rettshjelpsforvaltningen innvilge søknader om støtte til ytterligere bistand. Det fastsatte taket kan ikke påklages eller ankes, se § 17 andre ledd og punkt 20.3.2 i de alminnelige merknadene. Rettshjelpsforvaltningen kan derfor også innvilge støtte utover det fastsatte taket om andre særlige grunner gjør det nødvendig.

Til § 13 Egenandel

Etter første ledd fastsettes egenandelen ut fra beregningsgrunnlaget i § 5 andre eller fjerde ledd, som måler rettshjelpsmottakerens økonomiske forutsetninger, og en prosentandel av de godkjente rettshjelpsutgiftene i § 10 andre ledd. Dette innebærer at egenandelen er proporsjonal med rettshjelpsutgiftene i saken, og at prosentsatsen er avhengig av betalingsevnen til rettshjelpsmottakeren. Bakgrunnen for utformingen av systemet for egenandeler er forklart i kapittel 22 i de alminnelige merknadene.

Etter andre ledd skal rettshjelpsmottakere som har et beregningsgrunnlag under folketrygdens grunnbeløp, altså 1 G, betale en egenandel på 5 prosent av rettshjelpsutgiftene. Grunnen til at egenandelene ikke er gradert for beregningsgrunnlag lavere enn 1 G, er at beregningsgrunnlaget for personer med så lav inntekt og formue ikke gir et godt bilde av rettshjelpsmottakerens betalingsevne.

Tredje ledd angir formelen som gir prosentsatsen for egenandelene rettshjelpsmottakere med et beregningsgrunnlag over 1 G skal betale. Prosentsatsen vil regnes ut automatisk ved søknad om støtte. Det er derfor ikke behov for at rettshjelpsmottakeren eller advokaten selv regner ut egenandelen. Rettshjelpsmottakere som har et beregningsgrunnlag på 5 G, og som dermed akkurat faller inn under ordningen, betaler en egenandel på 75 prosent av rettshjelpsutgiftene.

Etter fjerde ledd første og andre punktum skal egenandelen kreves inn av Statens innkrevingssentral og er tvangsgrunnlag for utlegg. Advokater, tolker og sakkyndige får altså utbetalt hele salæret fra staten, som igjen krever en egenandel fra rettshjelpsmottakeren. Etter tredje punktum kan departementet gi forskrift om forhåndsbetaling av egenandeler eller at forfalte krav om egenandel skal være betalt før nye søknader om støtte innvilges. Krav om forhåndsbetaling av egenandeler kan særlig være aktuelt for personer bosatt i utlandet eller personer med gjeldsproblemer. Se punkt 22.4.4 i de alminnelige merknadene. Krav om at egenandelene skal være betalt før nye søknader om støtte kan innvilges, kan sikre at egenandelene oppleves som like reelle for rettshjelpsmottakere som advokatenes salærkrav gjør for andre klienter. Se punkt 22.4.6 i de alminnelige merknadene.

Kapittel 5 Saksbehandling

Til § 14 Søknader om støtte til rettshjelp

Etter første ledd må personer som ønsker støtte til rettshjelp, søke om dette før rettshjelpen gis. Dette innebærer at det ikke lenger er adgang til etterbevilling av støtte. Personer som ønsker rettslig bistand, må før bistanden gis, avgjøre om de ønsker å søke økonomisk støtte etter rettshjelpsloven. Det skal ikke lenger være mulig å gjøre søknaden om støtte avhengig av sakens utfall, såkalt betinget fri sakførsel. Bakgrunnen for regelen om at det må søkes om støtte før rettshjelpen gis, er beskrevet i punkt 19.2.7 i de alminnelige merknadene.

Etter andre ledd skal søknader om støtte rettes til rettshjelpsforvaltningen. Selv om søknader rettes til rettshjelpsforvaltningen, kan advokater som yter bistand etter loven, domstolene og Trygderetten prøve om saker det søkes støtte i, ligger innenfor et prioritert saksområde, og om støtte til rettshjelp er nødvendig, se § 15 annet og tredje ledd.

Etter tredje ledd må det søkes på nytt for hver instans i saker som behandles av domstolene. Dette gjelder uavhengig av hvem som anker. I motsetning til regelen fastsatt i gjeldende lovs § 22 tredje ledd, må det altså søkes på nytt selv om det er motparten som anker. Bestemmelsen innebærer blant annet at det skal prøves på nytt om søkeren oppfyller de økonomiske vilkårene i § 5, og at det skal fastsettes en ny prosentsats for egenandelen. Dersom departementet etter § 13 fjerde ledd tredje punktum gir forskrift om at forfalte krav om egenandel skal være betalt før nye søknader om støtte kan innvilges, må også egenandelen knyttet til behandlingen i forrige instans være betalt før det kan innvilges støtte for neste instans. Videre skal nødvendighetsvilkåret prøves på nytt. Dersom det er urimelig at det offentlige yter støtte til rettshjelp i ankeinstansen, skal støtte nektes, se § 2 tredje ledd.

Til § 15 Behandling av søknader om støtte til rettshjelp

Bestemmelsen fastsetter hvem som prøver de ulike vilkårene for støtte. Bakgrunnen for bestemmelsen er beskrevet i punkt 19.2.6 i de alminnelige merknadene.

Etter første ledd avgjør rettshjelpsforvaltningen om søkeren oppfyller de personlige vilkårene i kapittel 2, deriblant de økonomiske vilkårene i § 5. Utvalget forutsetter at det lages et digitalt søknadssystem, tilgjengelig på rettshjelpsforvaltningens nettsider, som automatisk henter inn opplysningene som er nødvendige for prøvingen av de økonomiske vilkårene, se punkt 19.2.3 i de alminnelige merknadene.

Etter andre ledd avgjør søkerens advokat om de saklige vilkårene for støtte på rådgivningsstadiet er oppfylt. Advokaten skal vurdere om støtte til rettshjelp regnes som nødvendig etter § 2, om saken har tilstrekkelig tilknytning til Norge etter § 6, og om saken ligger innenfor et saksområde som er prioritert i § 7. Dersom saken ikke ligger innenfor et prioritert saksområde, kan søkeren be rettshjelpsforvaltningen om å vurdere om saken kvalifiserer for støtte etter § 9, se fjerde ledd.

Etter tredje ledd avgjør domstolene og Trygderetten om de saklige vilkårene for støtte er oppfylt i saker de behandler. De skal vurdere om støtte til rettshjelp regnes som nødvendig etter § 2, om saken har tilstrekkelig tilknytning til Norge etter § 6, og om saken ligger innenfor et saksområde som er prioritert i § 8. Dersom saken ikke ligger innenfor et prioritert saksområde, kan søkeren be rettshjelpsforvaltningen om å vurdere om saken kvalifiserer for støtte etter § 9, se fjerde ledd.

Etter fjerde ledd avgjør rettshjelpsforvaltningen om en sak kvalifiserer for støtte etter § 9, som gir regler om støtte til rettshjelp utenfor de prioriterte saksområdene. I slike saker må søkeren, gjerne med hjelp fra advokaten, sende rettshjelpsforvaltningen informasjonen og dokumentasjonen som er nødvendig for vurderingen.

Etter femte ledd kan søkere be rettshjelpsforvaltningen ta stilling til søknaden dersom advokaten, domstolen eller Trygderetten kommer til at vilkårene for innvilgelse ikke er oppfylt. Om domstolen for eksempel er usikker på om saken faller innenfor et saksområde nevnt i § 8, og derfor avslår søknad om støtte, kan søkeren altså be rettshjelpsforvaltningen om å ta stilling til dette.

Etter sjette ledd kan departementet gi forskrift om søknadsbehandlingen og utbetaling av advokatens salær. Når det gjelder søknadsbehandlingen, kan det blant annet fastsettes regler om hvordan søknader skal sendes inn, og hvordan de behandles. Utvalget anbefaler at det lages et system der søkere som har MinID, BankID eller lignende, logger inn og søker ved hjelp av dette, og at systemet så automatisk henter inn informasjon om søkeren og beregner om søkeren oppfyller de økonomiske vilkårene, og hvor høy egenandel søkeren i så fall skal betale. Det kan videre fastsettes regler om manuell søknadsbehandling, noe som blant annet kan være nødvendig dersom søkeren ikke har MinID, BankID eller lignende, eller er bosatt i utlandet. Det kan også gis nærmere bestemmelser om hvem som skal behandle søknader om støtte. Blant annet kan departementet fastsette at rettshjelpsforvaltningen vurderer alle sider ved søknader om støtte, også de saklige vilkårene, dersom søkeren har fått innvilget rettshjelp i forbindelse med en annen sak i løpet av de siste 12 månedene. Se punkt 19.2.6 i de alminnelige merknadene. Når det gjelder utbetaling av advokatens salær, kan departementet blant annet fastsette regler om hvilken dokumentasjon advokatene må sende inn for å få utbetalt salæret for bistanden. Salærforskriftens regler om dette kan dermed videreføres.

Til § 16 Innhenting og behandling av personopplysninger

Første ledd fastsetter at rettshjelpsforvaltningen kan pålegge offentlige myndigheter å gi opplysninger som er nødvendige for å kontrollere om de økonomiske vilkårene for støtte er oppfylt eller har vært oppfylt. Dette gjelder også taushetsbelagte opplysninger. Blant annet kan det hentes inn informasjon om søkerens bosted, sivilstand og foreldreansvar fra folkeregisteret og informasjon om inntekt og formue fra skatteetaten.

Andre ledd fastsetter at opplysninger om personer som har søkt om støtte til rettshjelp, kan lagres og brukes uten samtykke fra dem det gjelder. Dette gjelder både opplysninger som hentes inn etter første ledd, og opplysninger om støtte som eventuelt gis i saken, deriblant sakstype og antall timer bistand.

Til § 17 Klage på vedtak og avgjørelser

Etter første ledd kan rettshjelpsforvaltningens vedtak påklages til Statens sivilrettsforvaltning (SRF). Vedtakene kan påklages, og klagene skal behandles, etter reglene i forvaltningsloven kapittel VI.

Andre ledd første punktum fastsetter at det ikke er mulig å påklage eller anke domstolenes eller Trygderettens avgjørelser om tak for antall timer bistand det gis støtte til, eller om hvorvidt en sak kvalifiserer for støtte etter §§ 2, 6 og 8. I stedet kan rettshjelpsforvaltningen etter § 12 fjerde ledd innvilge støtte utover de fastsatte takene og etter § 15 femte ledd vurdere søknader om støtte som har blitt avslått av domstolene eller Trygderetten. Etter andre punktum kan andre avgjørelser domstolene treffer etter loven, ankes til overordnet domstol. Dette innebærer blant annet at rettens salærfastsettelse kan ankes. Dette kan særlig være aktuelt dersom retten i medhold av § 12 tredje ledd fastsetter at det gis støtte, og dermed salær, for færre timer enn taket fastsatt etter § 12 andre ledd.

Til § 18 Refusjon av sakskostnader og tilbakehold og tilbakebetaling av støtte og salær

Første ledd fastsetter at staten har krav på refusjon av støtten dersom rettshjelpsmottakeren får dekket sine sakskostnader av motparten. Dette gjelder for det første dersom rettshjelpsmottakeren har fått støtte til rettshjelp for domstolene og får dekket sakskostnadene etter reglene i tvisteloven kapittel 20. Denne regelen viderefører gjeldende lovs § 23 første ledd. For det andre har staten krav på refusjon dersom rettshjelpsmottakeren har fått støtte til rettshjelp på rådgivningsstadiet og senere får dekket rettshjelpskostnadene etter forvaltningsloven § 36 eller fra annen motpart gjennom utenomrettslig avtale.

Etter andre ledd kan rettshjelpsforvaltningen treffe vedtak om tilbakehold av støtte eller tilbakebetaling av utbetalt støtte, dersom rettshjelpsmottakeren har gitt uriktige eller ufullstendige opplysninger i søknaden. Dette gjelder uavhengig av rettshjelpsmottakerens skyld. Rettshjelpsmottakeren har da bare krav på støtte som ville blitt innvilget om søkeren hadde oppgitt korrekte opplysninger, og skal tilbakebetale utbetalt støtte som overstiger dette.

Etter tredje ledd kan rettshjelpsforvaltningen treffe vedtak om tilbakehold av salær eller tilbakebetaling av utbetalt salær dersom advokaten har innvilget støtte selv om nødvendighetsvilkåret eller de saklige vilkårene for støtte ikke var oppfylt. Når det gjelder advokatens praktisering av nødvendighetsvilkåret, vil tilbakebetaling først og fremst være aktuelt i grove tilfeller, der advokaten visste eller burde ha visst at søkeren hadde mulighet til å få dekket bistanden gjennom andre ordninger eller tilbud, eller der det framstår åpenbart urimelig at det offentlige betaler for bistanden. Når det gjelder advokatens praktisering av de saklige vilkårene, bør det stilles høyere krav til advokaten. I tilfeller hvor advokaten er i tvil om en sak kvalifiserer for støtte, bør søknaden avslås og søkeren henvises til rettshjelpsforvaltningen, se § 15 femte ledd.

Etter fjerde ledd er rettshjelpsforvaltningens krav etter denne bestemmelsen grunnlag for utlegg.

33 Forslag til endringer i andre lover og merknader til de enkelte lovforslagene

33.1 Tvisteloven

33.1.1 Lovforslag

Lov 17. juni 2005 nr. 90 om mekling og rettergang i sivile saker (tvisteloven) endres slik:

§ 36-4 nytt tredje ledd skal lyde:

Når saken avgjøres etter ren skriftlig behandling i medhold av § 36-5 fjerde ledd, settes retten uten meddommere.

§ 36-5 skal lyde:

(1) Saken skal prioriteres og behandles så hurtig som hensynet til en forsvarlig saksbehandling gjør mulig.

(2) Retten treffer sin avgjørelse på grunnlag av en kombinasjon av skriftlig behandling og rettsmøte.

(3) Rettsmøte skal berammes straks. Bare hvis særlige grunner foreligger, kan rettsmøtet vare mer enn én dag.

(4) Retten kan treffe sin avgjørelse på bakgrunn av ren skriftlig behandling dersom vedtaket som skal prøves, ble truffet etter skriftlig behandling, og en slik behandlingsform ikke anses betenkelig.

(5) Innenfor rammene av vedkommende lov skal retten prøve alle sider av saken.

§ 36-8 skal lyde:

Staten bærer alle kostnadene ved saken når ikke annet følger av særskilt lovbestemmelse. Reglene i rettshjelpsloven gjelder så langt de passer.

§ 36-10 fjerde ledd skal lyde:

Lagmannsretten settes med to meddommere, hvorav én lek og én fagkyndig. Når saken avgjøres etter ren skriftlig behandling i medhold av § 36-5 fjerde ledd, settes retten uten meddommere. For ankebehandlingen gjelder for øvrig reglene i kapitlet her så langt de passer.

33.1.2 Merknader

Til § 36-4 nytt tredje ledd

Dersom saken avgjøres på bakgrunn av ren skriftlig behandling etter § 36-5 fjerde ledd følger det av bestemmelsen i tredje ledd at saken skal avgjøres uten meddommere. Rettens sammensetning er en konsekvens av den behandlingsmåten som blir valgt etter § 36-5, og vurderingen av hvilken behandling som er forsvarlig og hensiktsmessig, gjøres i tilknytning til denne bestemmelsen. Se merknadene til § 36-5.

Etter rettspraksis har domstolene en snever adgang til å behandle andre barnevernssaker enn dem som er omtalt i § 36-5 fjerde ledd skriftlig. Se blant annet HR-2019-1741-U med videre henvisninger. Ved skriftlig behandling av denne typen saker er hovedregelen fortsatt at retten skal settes med meddommere.

Til § 36-5

Første ledd viderefører gjeldende andre ledd.

Andre ledd slår fast at rettens avgjørelsesgrunnlag i saker som behandles etter tvisteloven kapittel 36, er en kombinasjon av skriftlig behandling og rettsmøte. Forslaget er nærmere omtalt i punkt 27.6.2 i de alminnelige merknadene.

Konsekvensen av en delvis skriftlig behandling i saker om administrative tvangsinngrep vil først og fremst være at rettens medlemmer gjør seg kjent med sakens dokumenter utenfor rettsmøtet. Det er følgelig ikke behov for noen muntlig gjennomgang eller opplesning av dokumentene, slik regelen er under muntlig hovedforhandling. Normalt vil det ikke være aktuelt å produsere egne skriftlige redegjørelser for domstolenes behandling, idet sakens faktiske og rettslige spørsmål vil være presentert i dokumentene fra den administrative behandlingen av saken.

Det skal avholdes rettsmøte i saken hvor sakens parter skal gis anledning til å forklare seg. I rettsmøtet vil det også kunne være aktuelt å føre vitner. Det foreslås å videreføre bestemmelsen om at rettsmøte berammes straks. Som hovedregel må det kunne forutsettes at retten har gjort seg kjent med sakens dokumenter før rettsmøtet holdes. Dersom det skulle være behov for det, kan det avholdes flere rettsmøter i en sak.

I tredje ledd første punktum videreføres regelen i gjeldende første ledd, bortsett fra at «hovedforhandling» er endret til «rettsmøte». Ettersom retten skal treffe sin avgjørelse på bakgrunn av en kombinasjon av muntlig og skriftlig behandling, er «hovedforhandling» ikke lenger riktig terminologi. Etter andre punktum er rettsmøtetiden normert til én dag. Bestemmelsen er nærmere omtalt i punkt 27.6.3 i de alminnelige merknadene. Hovedregelen om én dag kan fravikes dersom særlige grunner foreligger. Særlige grunner vil for eksempel kunne foreligge dersom saken omfatter mange parter og/eller barn, dersom saken reiser faktiske spørsmål som er uvanlig omfattende eller komplekse, eller dersom vesentlige forsinkelser må påregnes på grunn av tolking. Saker om administrative tvangsinngrep omfatter som regel en lang sakshistorikk og mange dokumenter. En omfattende dokumentmengde vil derfor ikke i seg selv utgjøre en «særlig grunn» for å fravike hovedregelen om at rettsmøtet skal avvikles i løpet av en dag.

Fjerde ledd åpner for ren skriftlig behandling av saker som har blitt avgjort ved skriftlig behandling administrativt. Forslaget er nærmere omtalt i de alminnelige merknadene punkt 27.2.3 og 27.6.5. Eksempler på saker som vil kunne behandles skriftlig, er domstolens overprøving av fylkesnemndas beslutning om å avvise krav om samvær etter barnevernloven fra personer som ikke fyller vilkårene i barnevernloven § 4-19 tredje ledd, eller domstolens overprøving av vedtak som er truffet etter forenklet behandling i fylkesnemnda fordi saken gjelder krav om endring av et tidligere vedtak eller dom, se barnevernloven § 7-14 andre ledd.

Det er en forutsetning for skriftlig behandling at «en slik behandlingsform ikke anses betenkelig». Der hvor partenes forklaring vil kunne ha betydning for rettens vurdering av saken, vil en skriftlig behandlingsform normalt være betenkelig. Normalt vil det også være betenkelig å behandle en sak skriftlig i tingretten dersom den ble behandlet skriftlig etter samtykke i fylkesnemnda, og parten ikke lenger ønsker en skriftlig behandlingsform. I saker hvor tvangsbruken er vurdert av fylkesmannen, vil den administrative behandlingen som hovedregel alltid ha vært skriftlig. I denne type saker vil det likevel ofte være naturlig for retten å avgjøre saken etter en kombinasjon av skriftlig behandling og rettsmøte, se andre ledd.

Saker som avgjøres etter fjerde ledd, behandles uten meddommere. Selv om saken behandles skriftlig, vil rettens avgjørelsesform fortsatt være dom, se tvisteloven § 19-1 første ledd bokstav a).

Femte ledd viderefører gjeldende tredje ledd.

Til § 36-8

Bestemmelsen viderefører dagens regler om at staten bærer alle kostnadene ved saken når ikke annet følger av særskilt lovbestemmelse. I forslaget til ny rettshjelpslov skal det ikke lenger være regler om gratis rettslig bistand. Det er derfor ingen henvisning fra rettshjelpsloven til tvisteloven kapittel 36. Rettshjelpslovens regler om rettshjelp i saker for domstolene, herunder bestemmelsene om forhåndsfastsatte tak for antall timer som kan brukes til saksforberedelse og etterarbeid, skal likevel anvendes så langt de passer. Bestemmelsen er derfor endret slik at den viser til rettshjelpsloven. I de alminnelige merknadene punkt 27.6.4 og punkt 20.3.5 er det gitt nærmere føringer for hva som vil kunne anses som normal tidsbruk i barnevernssaker og andre saker.

Til § 36-10 fjerde ledd

Bestemmelsen er endret slik at lagmannsretten settes uten meddommere dersom saken avgjøres på bakgrunn av ren skriftlig behandling. Rettens sammensetning er en konsekvens av den behandlingsmåten som blir valgt etter § 36-5. Vurderingen av hvilken behandling som er forsvarlig og hensiktsmessig, gjøres etter reglene i § 36-5. Det er ikke noe til hinder for at lagmannsretten velger en annen behandlingsform enn tingretten, så lenge vilkårene i § 36-5 fjerde ledd er oppfylt.

33.2 Barnevernloven

33.2.1 Lovforslag

Lov 17. juli 1992 nr. 100 om barneverntjenester (barnevernloven) endres slik:

Ny § 6-11 skal lyde slik:

Rettslig bistand i saker som ikke behandles av fylkesnemnda

I saker som ikke behandles av fylkesnemnda, har de private partene rett til gratis juridisk rådgivning dersom

  1. de er part i sak hvor barnevernet har fattet vedtak som nevnt i § 4-6 annet og tredje ledd, § 4-9 første og annet ledd og § 4-25 annet ledd annet punktum, men hvor vedtaket ikke blir etterfulgt av at barnevernet starter forberedelse til sak som skal behandles av fylkesnemnda

  2. de er part i sak hvor barnevernet har startet forberedelse til sak som skal behandles av fylkesnemnda, men hvor saken likevel ikke blir oversendt fylkesnemnda

  3. det er aktuelt med frivillig plassering av barnet utenfor hjemmet etter § 4-4 sjette ledd.

Kongen kan gi forskrift om omfanget av den rettslige bistanden som gis etter første ledd.

Rettshjelpsforvaltningen kan innvilge gratis juridisk rådgivning i andre tilfeller enn tilfellene nevnt i første ledd dersom det er omstendigheter ved saken som tilsier at partene har et særlig behov for rettslig bistand, eller dersom slik bistand vil kunne være avgjørende for å finne løsninger som er til det beste for barnet.

§ 7-8 nytt tredje ledd skal lyde:

Staten dekker kostnadene for advokat til de private partene. Reglene i rettshjelpsloven gjelder så langt de passer.

§ 7-14 første ledd skal lyde:

Før vedtak treffes skal det holdes forhandlingsmøte. Forhandlingsmøte skal holdes snarest, og hvis mulig innen fire uker etter at fylkesnemnda mottok saken. Bare hvis særlige grunner foreligger, kan forhandlingsmøtet vare mer enn én dag.

§ 7-14 tredje ledd oppheves.

§ 7-18 første ledd skal lyde:

Grunnlaget for nemndas vedtak er behandlingen i forhandlingsmøtet og sakens dokumenter.

§ 7-18 tredje ledd oppheves. Nåværende fjerde ledd blir tredje ledd.

33.2.2 Merknader

Til ny § 6-11

Første ledd har bestemmelser om private parters rett til advokat i enkelte barnevernssaker som ikke behandles av fylkesnemnda. Bokstav a) og b) er en videreføring av reglene i lov om fri rettshjelp § 11 første ledd nummer 2. Bokstav c) er ny og gir foreldrene rett til gratis juridisk rådgivning i saker hvor det er aktuelt med frivillig plassering av barnet utenfor hjemmet etter barnevernloven § 4-4 sjette ledd. Bestemmelsen er nærmere omtalt i de alminnelige merknadene punkt 27.6.6.

Andre ledd gir hjemmel for å fastsette forskrift om omfanget av rådgivningen som ytes i saker etter første ledd. Omfanget av bistanden er i dag regulert gjennom stykkprisordningen, og etter stykkprisforskriften § 5 tredje ledd utbetales det en stykkpris på 7 ganger den offentlige rettshjelpssatsen i saker som nå er inntatt i lovforslaget første ledd bokstav a) og b). Etter utvalgets syn vil det kunne være naturlig å sette samme sats for saker hvor bistand innvilges etter bokstav c).

Tredje ledd gir rettshjelpsforvaltningen hjemmel til å innvilge gratis juridisk rådgivning i andre barnevernssaker enn de som omfattes av andre ledd. En slik adgang finnes også i gjeldende rettshjelpslov. Utvalget har i punkt 27.6.6 anbefalt at skjønnsbestemmelsen i tredje ledd bør praktiseres mindre restriktivt enn i dag. Etter ordlyden skal det legges vekt på om det er «omstendigheter ved saken som tilsier at partene har et særlig behov for juridisk bistand», eller om slik bistand «vil kunne være avgjørende for å finne løsninger som er til det beste for barnet». Dersom tilliten mellom foreldrene og barnevernet er svært liten, vil bistand fra en uavhengig advokat kunne bedre dialogen og øke muligheten for at man blir enige om løsninger til det beste for barnet. Vurderingen av om vilkårene er oppfylt, vil nødvendigvis måtte bli svært skjønnsmessig og konkret.

Til § 7-8 nytt tredje ledd

Bestemmelsene om partenes rett til rettslig bistand uten egenbetaling i barnevernssaker flyttes ut av lov om fri rettshjelp ved en eventuell vedtakelse av ny lov om støtte til rettshjelp. Siden barnevernloven allerede har en bestemmelse om advokater i § 7-8, er det nærliggende å flytte bestemmelsene hit.

Barnevernloven § 7-8 er gitt tilsvarende anvendelse for fylkesnemndas behandling av saker etter helse- og omsorgstjenesteloven, se denne lovens §§ 9-11 og 10-5. Det er derfor ikke foreslått egne lovbestemmelser om partenes rett til advokat i helse- og omsorgstjenesteloven.

Bestemmelsen fastsetter at staten dekker kostnadene til advokat for de private partene, og at rettshjelpslovens bestemmelser gjelder så langt de passer. Flere av bestemmelsene i rettshjelpsloven om rettshjelp i saker for domstolene, herunder bestemmelsene om forhåndsfastsatte tak for antall timer som kan brukes til saksforberedelse og etterarbeid, skal gis tilsvarende anvendelse i saker for fylkesnemnda. I de alminnelige merknadene punkt 27.6.4 er det gitt nærmere føringer for hva som vil kunne anses som normal tidsbruk i ulike typer barnevernssaker.

Det følger av rettshjelpsloven § 3 første ledd, tredje punktum, at personer som kvalifiserer for rettshjelp selv velger advokat, innenfor de rammene som følger av lov eller forskrift. I utgangspunktet er det en forutsetning at den advokaten som velges kan stille til møter innen de frister som barnevernloven oppstiller. I noen tilfeller bør likevel partens valg av advokat respekteres selv om dette innebærer at fristen for behandling av saken blir oversittet. Dette vil særlig kunne være aktuelt dersom klienten over tid har opparbeidet et tillitsforhold til advokaten, og øvrige forhold ikke tilsier at en kort utsettelse av behandlingen av saken har konsekvenser av betydning. Dersom det foreligger absolutte frister for behandling av saken, som for eksempel barnevernloven § 7-23 tredje ledd, må prinsippet om fritt advokatvalg vike dersom ikke den foretrukne advokat kan møte innen angitt frist.

Til § 7-14 første ledd

I nytt tredje punktum normeres tiden for nemndas forhandlingsmøte til én dag. Bestemmelsen er parallell til forslaget til nytt tredje ledd i tvisteloven § 36-5. Det vises derfor til særmerknadene til denne bestemmelsen.

Til § 7-18 første ledd

Bestemmelsen endres slik at den slår fast at saken avgjøres på bakgrunn av en kombinasjon av forhandlingsmøte og sakens dokumenter. Bestemmelsen er parallell til forslaget til nytt andre ledd i tvisteloven § 36-5. Det vises til særmerknadene til denne bestemmelsen.

33.3 Psykisk helsevernloven

33.3.1 Lovforslag

Lov 2. juli 1999 nr. 62 om etablering og gjennomføring av psykisk helsevern (psykisk helsevernloven) endres slik:

§ 1-7 tredje ledd endres slik:

Ved saker om tvungen observasjon, etablering, opprettholdelse eller opphør av tvungent psykisk helsevern, saker om overføringer, saker som nevnt i §§ 2-1 annet ledd og 2-2 fjerde ledd og ved klage til fylkesmannen over vedtak om undersøkelse og behandling etter § 4-4, har pasienten rett til gratis rettslig bistand. Kongen kan gi forskrift om omfanget av rettshjelpen. Rettshjelpsloven gjelder så langt den passer.

33.3.2 Merknader

Til § 1-7 tredje ledd

Bestemmelsen viderefører dagens regler om gratis rettslig bistand i saker etter psykisk helsevernloven. I forslaget til ny rettshjelpslov skal det ikke lenger være regler om gratis rettslig bistand. Det er derfor ingen henvisning fra rettshjelpsloven til psykisk helsevernloven. Rettshjelpslovens regler om rettshjelp i saker utenfor domstolene skal likevel anvendes så langt de passer og gir forskriftshjemmel. Bestemmelsen er derfor endret slik at den viser til rettshjelpsloven. Forslaget er nærmere omtalt i punkt 28.4 i de alminnelige merknadene.

33.4 Smittevernloven

33.4.1 Lovforslag

Lov 5. august 1994 nr. 55 om vern mot smittsomme sykdommer endres slik:

§ 5-6 første ledd skal lyde:

Smittevernnemnda skal sørge for at det blir oppnevnt advokat​ for de private parter. Utgiftene til advokat dekkes av staten. Reglene i rettshjelpsloven gjelder så langt de passer.

Nåværende første ledd andre punktum blir andre ledd. Nåværende andre ledd blir tredje ledd.

33.4.2 Merknader

Til § 5-6 første ledd

Bestemmelsen viderefører dagens regler om gratis rettslig bistand i saker for smittevernnemnda. I forslaget til ny rettshjelpslov skal det ikke lenger være regler om gratis rettslig bistand. Det er derfor ingen henvisning fra rettshjelpsloven til smittevernloven. Rettshjelpslovens regler om rettshjelp i saker for domstolene skal likevel anvendes så langt de passer. Bestemmelsen er derfor endret slik at den viser til rettshjelpsloven. Forslaget er nærmere omtalt i punkt 28.4 i de alminnelige merknadene.

33.5 Utlendingsloven

33.5.1 Lovforslag

Lov 15. mai 2008 nr. 35 om utlendingers adgang til riket og deres opphold her (utlendingsloven) endres slik:

§ 92 skal lyde:

I saker om bortvisning, utvisning, tilbakekall av tillatelse eller tilbakekall av oppholdsdokument, jf. § 120, har utlendingen rett til gratis juridisk rådgivning.

En utlending som søker oppholdstillatelse etter § 28, eller påberoper seg vernet mot utsendelse etter § 73, har rett til gratis juridisk rådgivning ved negativt vedtak fattet av Utlendingsdirektoratet. Dette gjelder likevel ikke der andre utlendinger enn enslige mindreårige asylsøkere klager over bare å ha fått oppholdstillatelse etter § 38. Ved søknader fra enslige mindreårige asylsøkere eller hvor utelukkelse etter § 31 kan bli utfallet, gis det gratis juridisk rådgivning også i forbindelse med saksbehandlingen i Utlendingsdirektoratet.

I sak som nevnt i § 76 tredje ledd har utlendingen rett til gratis juridisk rådgivning. I sak som nevnt i § 79 annet ledd har utlendingen rett til gratis rettslig bistand ved domstolsbehandlingen. Dersom retten har truffet avgjørelse etter loven her til gunst for utlendingen, og staten anker, har utlendingen rett til gratis rettslig bistand ved domstolsbehandlingen.

Retten skal oppnevne en prosessfullmektig når den prøver spørsmålet om internering etter § 106. Det skal så vidt mulig oppnevnes en prosessfullmektig straks det er klart at en pågrepet utlending ikke vil bli løslatt, uttransportert eller fremstilt for internering etter § 106 innen utløpet av den andre dagen etter pågripelsen. Retten skal også oppnevne en prosessfullmektig når den prøver spørsmålet om beslag eller pålegg etter § 104 annet ledd og § 105 annet ledd, med mindre det ville medføre særlig ulempe eller tidsspille, eller retten finner det ubetenkelig å unnlate å oppnevne prosessfullmektig. En utlending som blir pågrepet eller internert har rett til ukontrollert skriftlig og muntlig samkvem med sin prosessfullmektig. Dersom utlendingen allerede har advokat på det offentliges bekostning, skal vedkommende advokat som regel oppnevnes. Oppnevningen faller bort når retten bestemmer det.

Retten skal av eget tiltak og uten behovsprøving gi rettshjelpsbevilling når prosessfullmektig oppnevnes etter fjerde ledd.

Rettshjelpsforvaltningen kan innvilge gratis rettslig bistand i andre tilfeller enn tilfellene i paragrafen her dersom saken har særlig stor betydning for utlendingen eller har prinsipiell betydning, og utlendingen vanskelig vil kunne ivareta sine rettslige interesser uten slik bistand. Det kan legges vekt på søkerens mulighet til å vinne frem med saken.

Kongen kan gi forskrift om omfanget av den juridiske rådgivningen som gis etter første til tredje ledd. Reglene i rettshjelpsloven gjelder så langt de passer. Det offentliges utgifter i forbindelse med rettshjelpen kan helt eller delvis kreves erstattet dersom utlendingen har økonomisk evne til det. Det kan også gis regler til utfylling av bestemmelsen, herunder regler om rett til gratis juridisk rådgivning i første instans og regler om erstatningskrav etter dette ledd.

§ 126 sjette ledd skal lyde:

I tillegg til retten til bistand etter § 92 første og annet ledd, skal det gis gratis rettslig bistand i forbindelse med saksbehandlingen i Utlendingsdirektoratet, dersom

  1. utlendingen har søkt oppholdstillatelse etter § 28 eller har påberopt seg vernet mot utsendelse etter § 73, og

  2. saken kan berøre utenrikspolitiske hensyn eller grunnleggende nasjonale interesser.

§ 129 andre ledd skal lyde:

I saker hvor departementet treffer vedtak i førsteinstans, kan vedtaket ikke påklages, men hvis det reises søksmål mot departementets vedtak, bærer staten alle kostnader med saken. Reglene i rettshjelpsloven gjelder så langt de passer.

33.5.2 Merknader

Til § 92

Terminologien i paragrafen er endret slik at begrepene «fritt rettsråd» og «fri sakførsel», som er begreper som ikke videreføres i forslaget til ny rettshjelpslov, byttes ut med henholdsvis «gratis juridisk rådgivning» og «gratis rettslig bistand ved domstolsbehandling».

Første ledd er endret slik at det ikke lenger er unntak fra retten til gratis juridisk rådgivning for utlendinger som utvises etter utlendingsloven §§ 66 første ledd bokstav b og c, 67 første ledd bokstav a, b og c, 68 første ledd bokstav a og b og 122. Det skal være rett til gratis juridisk rådgivning i alle saker om bortvisning, tilbakekall av tillatelse eller tilbakekall av oppholdsdokument. Bakgrunnen for endringen er beskrevet i punkt 29.7.4 i de alminnelige merknadene.

Andre ledd er endret slik at lovteksten er i samsvar med gjeldende praksis om at enslige mindreårige asylsøkere har rett til juridisk rådgivning dersom de klager over bare å ha fått midlertidig oppholdstillatelse fram til fylte 18 år, se Rundskriv om fri rettshjelp, punkt 6.3.

Tredje ledd er endret slik at utlendinger har rett til gratis rettslig bistand ved domstolsbehandling av anken dersom retten har truffet avgjørelse til gunst for utlendingen, og staten anker.

Fjerde ledd er uendret.

Femte ledd er uendret med unntak av at «bevilling til fri sakførsel» er endret til «rettshjelpsbevilling». Rettslig bistand ved internering skal ikke følge reglene i rettshjelpsloven om rettslig bistand i saker for domstolene, der det blant annet blant skal settes et tak for tid til saksforberedelse og etterarbeid, men skal, som i dag, følge reglene for forsvarere ved fengslingsoppdrag så langt de passer, deriblant stykkprisen som gjelder for slike oppdrag.

Sjette ledd er en ny skjønnsbestemmelse som gir rettshjelpsforvaltningen mulighet til å innvilge gratis rettslig bistand i andre utlendingssaker enn sakene nevnt i første til femte ledd. Vurderingen etter bestemmelsen skal i hovedsak være lik som vurderingen etter skjønnsbestemmelsen i § 9 i forslaget til ny rettshjelpslov og praktiseres mindre restriktivt enn skjønnsbestemmelsene i §§ 11 tredje ledd og 16 tredje ledd i gjeldende rettshjelpslov. Bakgrunnen for bestemmelsen er beskrevet i punkt 29.6.2 i de alminnelige merknadene.

Sjuende ledd første og andre punktum sier at rettshjelpslovens regler gjelder så langt de passer, og gir forskriftshjemmel. Tredje punktum viderefører bestemmelsen i gjeldende sjette ledd. Fjerde punktum viderefører bestemmelsen i gjeldende sjuende ledd andre punktum. Bestemmelsen i gjeldende sjuende ledd første punktum oppheves, slik at det ikke lenger er hjemmel for bestemmelsen i utlendingsforskriften § 17-18 annet ledd. Retten til gratis rettslig bistand i utlendingssaker skal ivareta utlendingers grunnleggende rettssikkerhet. Dersom det skal gjøres unntak fra disse rettighetene, må dette gjøres gjennom lov.

Til § 126 sjette ledd

Bestemmelsen er endret slik at terminologien er i samsvar med terminologien i forslaget til ny rettshjelpslov.

Til § 129 andre ledd

Bestemmelsen viderefører dagens regler om gratis rettslig bistand ved søksmål mot departementets vedtak i saker hvor departementet treffer vedtak i første instans etter § 127 første ledd bokstav a til c. I forslaget til ny rettshjelpslov skal det ikke lenger være regler om gratis rettslig bistand. Det er derfor ingen henvisning fra rettshjelpsloven til utlendingsloven. Rettshjelpslovens regler om rettshjelp i saker for domstolene skal likevel anvendes så langt de passer. Bestemmelsen er derfor endret slik at den viser til rettshjelpsloven.

33.6 Statsborgerloven

33.6.1 Lovforslag

Lov 10. juni 2005 nr. 51 om norsk statsborgerskap (statsborgerloven) endres slik:

§ 27 syvende ledd skal lyde:

I sak som nevnt i fjerde ledd har den saken gjelder rett til gratis juridisk rådgivning. I sak som nevnt i sjette ledd har vedkommende rett til gratis rettslig bistand ved domstolsbehandlingen. Ved vedtak etter § 7 annet ledd har den saken gjelder rett til gratis juridisk rådgivning og gratis rettslig bistand ved domstolsbehandlingen. Ved forhåndsvarsel fra Utlendingsdirektoratet om tilbakekall av statsborgerskap etter § 26 har den saken gjelder, rett til gratis juridisk rådgivning. Kongen kan gi forskrift om omfanget av rettshjelpen. Reglene i rettshjelpsloven gjelder så langt de passer.

33.6.2 Merknader

Til § 27 syvende ledd

Bestemmelsen viderefører dagens regler om gratis rettslig bistand i saker om statsborgerskap. I forslaget til ny rettshjelpslov skal det ikke lenger være regler om gratis rettslig bistand. Det er derfor ingen henvisning fra rettshjelpsloven til statsborgerloven. Rettshjelpslovens regler om rettshjelp skal likevel anvendes så langt de passer. Bestemmelsen er derfor endret slik at den viser til rettshjelpsloven og gir forskriftshjemmel. Forslaget er nærmere omtalt i punkt 29.6.2 i de alminnelige merknadene.

33.7 Menneskerettsloven

33.7.1 Lovforslag

Lov 21. mai 1999 nr. 30 om styrking av menneskerettighetenes stilling i norsk rett (menneskerettsloven) endres slik:

Ny § 3 a skal lyde:

Den som er part i sak som er tatt til behandling av Den europeiske menneskerettighetsdomstol, har rett til gratis rettslig bistand. Kongen kan gi forskrift om omfanget av bistanden. Reglene i rettshjelpsloven gjelder så langt de passer.

33.7.2 Merknader

Til ny § 3 a

Bestemmelsen viderefører § 12 første ledd nr. 1 i gjeldende rettshjelpslov, med unntak av at det ikke lenger skal være et formelt krav om at søkeren har inntekt og formue under bestemte grenser. Som i dag vil det være et krav for rettshjelp i sak for EMD at saken er tatt til behandling i domstolen, slik at det ikke er tilstrekkelig at det er sendt individklage. Rettshjelpslovens regler om rettshjelp i saker utenfor domstolene skal anvendes så langt de passer. Bestemmelsen henviser derfor til rettshjelpsloven. Utvalgets forslag om bistand i saker for EMD er nærmere beskrevet i punkt 26.1.3 i de alminnelige merknadene.

33.8 Straffeprosessloven

33.8.1 Lovforslag

Lov 22. mai 1981 nr. 25 om rettergangsmåten i straffesaker (straffeprosessloven) endres slik:

§ 450 første ledd skal lyde:

I sak om erstatning eller oppreisning etter strafforfølgning har siktede rett til gratis juridisk rådgivning. Kongen kan gi forskrift om omfanget av bistanden. Reglene i rettshjelpsloven gjelder så langt de passer.

33.8.2 Merknader

Til § 450 første ledd

Bestemmelsen viderefører dagens regler om gratis rettslig bistand i saker om erstatning eller oppreisning etter straffeforfølgning. I forslaget til ny rettshjelpslov skal det ikke lenger være regler om gratis rettslig bistand. Det er derfor ingen henvisning fra rettshjelpsloven til straffeprosessloven. Rettshjelpslovens regler om rettshjelp i saker utenfor domstolene skal likevel anvendes så langt de passer. Bestemmelsen er derfor endret slik at den viser til rettshjelpsloven og gir forskriftshjemmel. Forslaget er nærmere omtalt i punkt 30.2 i de alminnelige merknadene.

33.9 Forsvarsloven

33.9.1 Lovforslag

Lov 12. august 2016 nr. 77 om verneplikt og tjeneste i Forsvaret m.m. (forsvarsloven) endres slik:

§ 42 skal lyde:

Staten dekker alle nødvendige sakskostnader ved domstolsbehandlingen av en fritakssak. For dekning av den vernepliktiges utgifter til rettslig bistand gjelder reglene i rettshjelpsloven så langt de passer. Den vernepliktige kan få dekket utgiftene i forbindelse med oppmøte i retten etter de reglene som gjelder for vitner.

Når den vernepliktige har opptrådt klanderverdig og staten er påført unødvendige kostnader, kan retten beslutte at den vernepliktige helt eller delvis skal dekke sakskostnadene.

33.9.2 Merknader

Til § 42

Bestemmelsen viderefører dagens regler om gratis rettslig bistand i fritakssaker. I forslaget til ny rettshjelpslov skal det ikke lenger være regler om gratis rettslig bistand. Det er derfor ingen henvisning fra rettshjelpsloven til forsvarsloven. Rettshjelpslovens regler om rettshjelp i saker for domstolene skal likevel anvendes så langt de passer. Bestemmelsen er derfor endret slik at den viser til rettshjelpsloven. Forslaget er nærmere omtalt i punkt 30.3 i de alminnelige merknadene.

33.10 Sivilombudsmannsloven

33.10.1 Lovforslag

Lov 22. juni 1962 nr. 8 om Stortingets ombudsmann for forvaltningen (sivilombudsmannsloven) endres slik:

§ 10 nytt åttende ledd skal lyde:

Ombudsmannen kan beslutte å dekke kostnadene ved domstolsbehandling dersom han mener saken bør prøves for retten. Reglene i rettshjelpsloven gjelder så langt de passer. Ombudsmannen kan også beslutte å dekke eventuelle idømte sakskostnader.

33.10.2 Merknader

Til § 10 nytt åttende ledd

Bestemmelsen viderefører § 16 første ledd nr. 3 i gjeldende rettshjelpslov og praksisen beskrevet i Rundskriv om fri rettshjelp punkt 8.2, som sier at eventuelle idømte sakskostnader dekkes i saker anbefalt av Sivilombudsmannen. Rettshjelpslovens regler om rettshjelp i saker for domstolene skal anvendes så langt de passer. Bestemmelsen henviser derfor til rettshjelpsloven. Bakgrunnen for endringsforslaget er beskrevet i punkt 30.4 i de alminnelige merknadene.

33.11 Vergemålsloven

33.11.1 Lovforslag

Lov 26. mars 2010 nr. 9 om vergemål (vergemålsloven) endres slik:

§ 76 skal lyde:

Staten bærer alle kostnadene ved saken når ikke annet følger av særskilt lovbestemmelse. Reglene i rettshjelpsloven gjelder så langt de passer. Om en privat part har reist søksmålet, kan denne pålegges ansvar for egne kostnader om søksmålet synes ubegrunnet.

Retten skal gjøre den som en sak om fratakelse av den rettslige handleevnen gjelder, oppmerksom på retten til å få oppnevnt advokat på det offentliges bekostning.

Dersom personen ikke selv sørger for prosessfullmektig, skal retten av eget tiltak oppnevne prosessfullmektig hvis saksøkte ikke er i stand til å forstå hva saken gjelder. Kongen kan gi nærmere regler om utvalg av advokater som retten kan oppnevne en prosessfullmektig fra.

33.11.2 Merknader

Til § 76

Bestemmelsen viderefører dagens regler om gratis rettslig bistand i saker om fratakelse av rettslig handleevne. I forslaget til ny rettshjelpslov skal det ikke lenger være regler om gratis rettslig bistand. Det er derfor ingen henvisning fra rettshjelpsloven til vergemålsloven. Rettshjelpslovens regler om rettshjelp i saker for domstolene skal likevel anvendes så langt de passer. Bestemmelsen er derfor endret slik at den viser til rettshjelpsloven. Forslaget er nærmere omtalt i punkt 30.5 i de alminnelige merknadene.

33.12 Barneloven

33.12.1 Lovforslag

Lov 8. april 1981 nr. 7 om barn og foreldre (barnelova) endres slik:

§ 61 andre ledd andre punktum oppheves.

33.12.2 Merknader

Bestemmelsen er endret slik at den ikke lenger henviser til rettshjelpsloven. Salærforskriften skal fremdeles gjelde for advokater som yter bistand i slike saker. § 61 andre ledd siste punktum gir hjemmel for dette. Forslaget er nærmere omtalt i punkt 23.2.5 i de alminnelige merknadene.

Fotnoter

1.

Allerede i dag føres det er en restriktiv praksis ved søknader fra ideelle sammenslutninger, se Statens sivilrettsforvaltning, Rundskriv om fri rettshjelp, 2016, punkt 2.2.

Til dokumentets forside