Del 5
Motstandsdyktighet og beredskap i matsystemet

Behovet for å ha god beredskap og gode beredskapsplaner for å kunne håndtere hendelser av ulike alvorlighetsgrad, som kan treffe det norske matsystemet, enten direkte eller indirekte, har kommet høyere på dagsorden enn tidligere. Dette omfatter alt fra svingninger innenfor normalsituasjonen til alvorlige kriser og krig. Pandemier, klimarelaterte hendelser som tørke og flom, utbrudd av dyresykdommer og zoonoser, handelskonflikter, prissjokk og svikt i forsyningslinjene for mat og innsatsvarer til matproduksjon, er hendelser som kan ramme matsystemet med ujevne mellomrom. I tillegg må matsystemet være beredt på hendelser i øvre del av krisespekteret, i ytterste konsekvens krigshandlinger. Hvor beredt matsystemet er på hendelser som oppstår, og hvordan det evner å respondere på slike hendelser og kriser, handler om matsystemets motstandsdyktighet.

Det brede beredskapsarbeidet er innrettet for å kunne forebygge og håndtere et bredt spekter av hendelser som kan få alvorlige konsekvenser. Utvalget har i sin vurdering tatt utgangspunkt i at fundamentet for et motstandsdyktig matsystem, er at det fungerer godt i en normalsituasjon. Hendelser av kortere eller lengre varighet, som kan skape forstyrrelser i forsyningslinjene, vil oppstå med ujevne mellomrom også i en normalsituasjon. Samtidig er det avgjørende at aktørene i matsystemet er forberedt på å håndtere kriser i hele krisespekteret.

I det påfølgende kapittelet drøftes utfordringer knyttet til matsystemets motstandsdyktighet som følge av kriser, med hovedvekt på det øvre krisespekteret. Som et grunnlag for utvalgets vurdering av hvilke områder som utgjør særlige sårbarheter i matsystemet i et krigsscenario, er det tatt utgangspunkt i analysen fra Forsvarets forskningsinstitutts (FFI) rapport Nasjonal forsyningssikkerhet i krise og krig (Birkemo mfl., 2026).

23 Motstandsdyktighet og beredskap i matsystemet

I den helhetlige vurderingen av matsystemet peker utvalget på at tilgangen til nok og trygg mat i Norge er god. Dette hviler særlig på en forutsetning om at produksjonsgrunnlaget ivaretas, at nasjonal produksjon opprettholdes og at internasjonale handelssystemer fungerer. Matforsyning basert på en slik kombinasjon bidrar til å spre risikoen for svikt i forsyningen av nok og trygg mat. Nasjonal produksjon ivaretas best gjennom løpende produksjon tilpasset etterspørselen i markedet. Dette gir et godt grunnlag for å videreføre produksjonen også ved alvorlige hendelser. Samtidig er nasjonal forsyningssikkerhet sårbar for forsyningssvikt fra andre sektorer, eksempelvis strømforsyning og drivstoff, samt digital infrastruktur og arbeidskraft. Behovet for en bred tilnærming til beredskapsarbeidet i matsystemet er derfor viktig.

Konsekvensene for de ulike delene av matsystemet er avhengig av hvilken type hendelse som oppstår, hendelsens alvorlighetsgrad, geografisk utbredelse og varighet. Uønskede konsekvenser kan imidlertid begrenses ved at god kunnskap om sårbarheter og avhengigheter i de ulike leddene i verdikjeden legges til grunn for både forebyggende arbeid og beredskapsplaner. Motstandsdyktighet og beredskap er et kontinuerlig arbeid, som er avhengig av alle aktører i matsystemet, også befolkningen.

Matsystemets motstandsdyktighet handler i praksis både om buffere for å håndtere hendelser av ulik alvorlighetsgrad på kort sikt, og om systemets evne til tilpasning og omstilling på lengre sikt. Buffere kan omfatte bruk av lagre og reserver, ekstra kapasitet i produksjon og distribusjon, og alternative logistikkmuligheter som er på plass i normalsituasjonen. Tilpasning kan handle om tilstrekkelig fleksibilitet i systemet til å endre praksis når hendelser oppstår. Omstilling handler blant annet om å finne alternative innsatsfaktorer, produsere andre produkter enn i en normalsituasjon eller omlegging av forbruksmønstre.

Norge er, som de fleste land i verden, avhengig av og godt tjent med å delta i internasjonal handel med matvarer og innsatsvarer til matproduksjon. Dette gir fleksibilitet i form av alternative forsyningskilder ved en krise, samtidig som avhengighet av handel innebærer sårbarhet dersom tilgang til importerte innsatsfaktorer til matproduksjonen og viktige matvarer uteblir. Oslo Economics konkluderte i sin gjennomgang av sårbarheten i globale forsyningskjeder for matvarer med at risikoen for svikt i forsyningskjedene for viktige innsatsfaktorer i det internasjonale markedet og importerte matvarer er lav (Oslo Economics, 2023a). I rapporten ble det pekt på at Norge er mer sårbar for hendelser som innebærer forstyrrelser i samhandlingen mellom land, som handelskonflikter, eller der handelsrestriksjoner og andre barrierer for effektiv samhandling er følgehendelser etter sjokk og kriser. FAO viser også til hvor motstandsdyktig det globale markedet har vært i møte med tidligere sjokkhendelser som koronapandemien og krigen i Ukrainia (FAO, 2026g). Forsvarets forskningsinstitutt viser i sin analyse Nasjonal forsyningssikkerhet i krise og krig (Birkemo mfl. 2026) til at både Nasjonal sikkerhetsmyndighet og Etterretningstjenesten advarer om at statlige aktører i økende grad utnytter sårbarheter i leverandørkjeder og kritisk infrastruktur som en del av sammensatte virkemidler. Forsvarets forskningsinstitutt skriver videre at disse vurderingene viser at trusselaktørenes motivasjon og evne til å påvirke norske forsyningskjeder er reell og økende, og at Norges eksponering dermed er større enn antydet i rene økonomiske studier.

23.1 Beredskap, sikkerhetspolitikk og matsikkerhet kobles tettere sammen

Beredskap og sikkerhetspolitikk er høyt på den politiske dagsorden. Regjeringen og sentrale sikkerhetsmyndigheter i Norge vektlegger at Norge befinner seg i den mest alvorlige sikkerhetspolitiske situasjonen siden andre verdenskrig (Statsministerens kontor 2025, Politiets sikkerhetstjeneste 2026). Russlands angrepskrig mot Ukraina og stormaktsrivalisering har gjennom flere år påvirket handelsstrømmer og handelspolitiske virkemidler. Dette er forsterket med utviklingen det siste året, der blant annet tidvis stenging av Hormuzstredet har ført til betydelig høyere energipriser og dermed økte kostnader og markedsforstyrrelser for en rekke varer. Sammen med erfaringene fra koronapandemien, har dette drevet frem en ny forståelse for betydningen av matsikkerhet og dens koblinger til sikkerhetspolitikk.

Forsvaret av Norge er bygd på totalforsvarskonseptet, som er en erkjennelse av at støtte og samarbeid mellom militære og sivile ressurser bidrar til at Norge kan motvirke og håndtere trusler mot samfunnet og staten, og gi hverandre gjensidig støtte i alvorlige kriser og krig. Både Totalberedskapskommisjonens utredning og den påfølgende totalberedskapsmeldingen vektlegger behovet for en styrket sikkerhets- og beredskapspolitikk, der totalforsvaret må utvikles med et tettere og mer tverrsektorielt samarbeid mellom myndigheter, næringsliv og frivilligheten, slik at ressursene utnyttes best mulig og finner hverandre raskt i en krise (NOU 2023: 17; Meld. St. 9 (2024–2025)). Både Totalberedskapskommisjonen og totalberedskapsmeldingen vektlegger at forsyningssikkerheten, herunder matsikkerheten, må styrkes.

Totalberedskapsmeldingen hadde syv overordnede strategiske prioriteringer for arbeidet med sikkerhet og beredskap:

• sikre bosetting, god grunnberedskap og levende lokalsamfunn i hele landet

• utnytte samfunnets samlede ressurser bedre i forebygging og krisehåndtering, herunder involvere næringsliv og frivillige i beredskapsarbeid lokalt, regionalt og nasjonalt

• styrke digital motstandskraft og nasjonal kontroll over kritisk infrastruktur og strategisk viktige virksomheter, naturressurser, eiendom og verdier

• styrke motstandskraften i befolkningen og bevare høy grad av tillit i samfunnet

• styrke forsyningssikkerheten, herunder matsikkerheten

• sikre tettere samarbeid mellom sivile sektorer og forsvarssektoren

• styrke sivil evne til å understøtte alliert militær innsats i rammen av NATO og gjennom styrket nordisk og europeisk beredskapssamarbeid

Som en oppfølging av totalberedskapsmeldingen fikk Norge i 2025 sin første nasjonale sikkerhetsstrategi (Statsministerens kontor, 2025). Strategien understreker behovet for å styrke nasjonal motstandskraft, beredskap og evne til å håndtere kriser – både militære og sivile. Strategien har tre prioriterte områder:

1. styrke forsvarsevnen nasjonalt og i samarbeid med de allierte

2. gjøre samfunnet mer motstandsdyktig gjennom avdekking og håndtering av trusler og stå bedre rustet til å møte alvorlige hendelser

3. prioritere økonomisk sikkerhet gjennom å styrke konkurranseevnen i norsk økonomi, redusere sårbarhet ovenfor land vi ikke har sikkerhetssamarbeid med, og styrke det økonomiske samarbeidet med våre allierte og partnere

Strategien understreker at forsyningssikkerhet, inkludert god matvareberedskap og trygg mat og vannforsyning, er en del av Norges nasjonale sikkerhet. Norge må være forberedt på kriser som kan ramme tilgangen til viktige varer og tjenester. Beredskap for både mat og vann er en sentral del av samfunnets motstandskraft. Flere av utfordringene sikkerhetsstrategien peker på med hensyn til dagens sikkerhetssituasjon er utfordringer som treffer direkte inn i matsystemet, jf. boks 23.1.

23.1.1 Forpliktelser som NATO-medlem

Matsystemets evne til å forsyne befolkningen med mat og vann også i kritiske situasjoner omfattes av Norges forpliktelser som NATO-medlem. NATO-traktatens artikkel 3 omfatter motstandsdyktighet i det sivile samfunnet og sivil beredskap, og er i kjernen av det vi i Norge kaller totalforsvarskonseptet (Forsvarets forskningsinstitutt, 2024). NATOs krav til sivil beredskap er uttrykt gjennom tre kjerneoppgaver: 1) kontinuitet i nasjonale styringssystem, 2) kontinuitet i kritiske samfunnsfunksjoner til befolkningen, og 3) sivil støtte til militære operasjoner. Nasjonal motstandsdyktighet fremheves både som et nasjonalt ansvar og en kollektiv forpliktelse for alliansens medlemsland og omfatter syv grunnleggende forventninger (Seven Baseline Requirements), hvor en av dem er stabil mat- og vannforsyning, jf. boks 23.2.

Nasjonal motstandsdyktighet fremheves som stadig viktigere og gjelder ikke bare i krigssammenheng, men i hele krisespekteret. NATO har vurderingskriterier for landenes oppfylling av disse kravene.

Arbeidet med NATOs syv grunnleggende forventninger og andre saker knyttet til sivil beredskap og sivil støtte til det militære forsvaret, håndteres i NATO av Resilience Committee. Under denne komiteen er det opprettet spesialiserte planleggingsgrupper innenfor en rekke områder. Disse skal bidra med råd innenfor sine respektive områder. Matvarer og drikkevann ligger innenfor ansvaret til Food and Agriculture Planning Group, som ledes av Norge ved Nærings- og fiskeridepartementet. Norge deltar dessuten med to representanter fra henholdsvis Nærings- og fiskeridepartementet og Helse- og omsorgsdepartementet. Gruppen utarbeider policydokumenter, identifiserer risikoer, utveksler informasjon medlemslandene imellom, og svarer på spørsmål som alliansen har på disse områdene. I tillegg har gruppen en oppdatert liste med uavhengige eksperter innenfor forskjellige deler av matvare- og drikkevannsområdene, som stiller sin kunnskap til disposisjon for NATO ved behov. Det er for tiden sju slike eksperter fra Norge.

23.1.2 Matsystemets bidrag til totalberedskapen

Matsystemets viktigste bidrag til totalberedskapen er å bidra med forsyningssikkerhet til både egen befolkning og allierte styrker. I tillegg kan aktørene i verdikjeden for mat understøtte sikkerhetspolitikken og være en beredskapsressurs i tilfelle militære trusler, ved å bidra med menneskelige og materielle ressurser.

Med gårdsbruk lokalisert over hele landet vil jordbruket kunne stille med maskiner og annet utstyr som en del av den lokale beredskapen. Kystrederiene, deres fartøy og mannskap, er også en stor beredskapsressurs. Det er viktig for Norge at nasjonale og kystnære transportbehov kan ivaretas også i krise. Spesielt viktig er det med en motstandsdyktig og fungerende kystflåte for Norge som mottaks- og transittland i NATO-kontekst. Gjennom NORTRASHIP-ordningen har Nærings- og fiskeridepartementet et unikt beredskapssamarbeid med rederinæringen, som gjør det mulig å mobilisere norskkontrollerte skip i krise og krig. Med bakgrunn i den endrede sikkerhetspolitiske situasjonen med krig i Europa, har Nærings- og fiskeridepartementet inkludert Kystrederiene som fast medlem i NORTRASHIP-ledelsen (Norsk transportberedskap for skip), slik at skipsfartsressurser fra nærskipsfarten og kystflåten er en del av ordningen. I 2023 bestod kystflåten av ca. 850 skip registrert i Norsk ordinært skipsregister (NOR), som omfatter skip på 100 brutto-tonn og mer, og er beregnet på transport av gods eller passasjerer. NOR-registrerte skip opererer i hovedsak i norske farvann, og til dels i regional fart mellom Norge og Norden/EU. Flåten er distribuert langs tilnærmet hele norskekysten (Meld. St. 9 (2024-2025)).

Også næringsmiddelindustrien og aktørene som står for grossist- og distribusjonstjenester til dagligvare og storhusholdning vil kunne bidra med betydelig lager- og transportkapasitet. Flere av disse bedriftene har aktivitet i store deler av landet, inkludert i områder der det er lite annen virksomhet.

23.2 Beredskap for hele krisespekteret

Innenfor en normalsituasjon utsettes matsystemet stadig for små og større hendelser som må håndteres, for å opprettholde produksjonen og sikre nok og trygg mat. Dette håndteres løpende gjennom etablerte systemer og strukturer gjennom hele verdikjeden. Beredskap for kriser i den øvre delen av krisespekteret skal bygge på etablerte systemer både hos myndigheter og hos de enkelte aktørene i matsystemet. Det vil også være behov for å vurdere behovet for økt redundans1 og buffere i de ulike systemene. Innenfor krisespekteret vil det kunne oppstå en rekke hendelser av ulik karakter, varighet og alvorlighetsgrad. Det er enklest å planlegge for hendelser som med stor sikkerhet kan komme til å skje, som utbrudd av dyresykdommer eller flom, men det er også viktig å ha oppmerksomhet på hendelser det er vanskelig å forutse, såkalte «sorte svaner». Det er ikke mulig å unngå alle «sorte svaner», men man kan heller ikke bruke dette til å rettferdiggjøre fravær av risikoreduserende tiltak (Aven, 2015). Risiko- og sårbarhetsanalyser vil bidra til økt kunnskap og færre mulige scenarioer for uønskede hendelser som man ikke evner å forutse i arbeidet med motstandsdyktighet og beredskap i matsystemet. Beredskap og beredskapsplaner må ta høyde for at flere hendelser kan inntreffe samtidig, inkludert der hendelser innenfor normalspekteret inntreffer samtidig med sikkerhetspolitiske hendelser.

I regjeringens langtidsplan for sivil beredskap er kraftforsyning, digital infrastruktur og transport utpekt som prioriterte samfunnsområder i 2026. Disse tre områdene er forutsetninger for at andre kritiske samfunnsområder skal fungere, inkludert matforsyningen. Innenfor hvert av de tre samfunnsområdene gjennomføres det tilstandsvurderinger av to avgjørende faktorer: sektorens evne til å understøtte militær innsats og sektorens evne til å opprettholde grunnleggende funksjonalitet i sivilsamfunnet i alvorlige kriser og krig. Siden det i all hovedsak er de samme beredskapsressursene som benyttes for alle typer hendelser, vil beredskap for alvorlige kriser og krig samtidig styrke beredskapen for hendelser innenfor en normalsituasjon, som flom og skred. Den første langtidsplanen skal legge grunnlag for senere langtidsplaner for sivil beredskap. Disse skal omfatte flere kritiske samfunnsområder, som matforsyning og vann og avløp (Justis- og beredskapsdepartementet mfl., 2025).

Hendelser innenfor en normalsituasjon

Hendelser innenfor en normalsituasjon, er hendelser som med stor sannsynlighet vil inntreffe gjentatte ganger med relativt kjente konsekvenser, som tørke, ras og flom, sykdomsutbrudd i dyrebesetninger, kortvarig svikt i digital infrastruktur og krafttilgang, kraftige prisendringer i internasjonale markeder og kortere perioder med uregelmessigheter i forsyningskjedene. Slike hendelser kan for eksempel utløses av ekstremvær, ulykker, menneskelig svikt eller ved spredning av nye skadegjørere som følge av endret klima eller mangelfulle kontrollsystemer. Hendelsene er i hovedsak avgrenset geografisk og/eller tidsmessig, og vil i hovedsak kunne håndteres slik at matsystemet påvirkes i begrenset grad. Avhengig av type hendelse og omfang, kan imidlertid konsekvensene strekke seg langt utover den umiddelbare effekten på produksjon og forsyningslinjer, blant annet økte kostnader, markedsforstyrrelser eller endrede varestrømmer i andre deler av matsystemet.

Utredningen har i flere kapitler pekt på at klimaendringene gjør matsystemet mer utsatt for flom, tørke og spredning av smittsomme sykdommer, slik som zoonotiske2 pandemier. Akutte hendelser som tørke, ras og flom, kommer oftere og skaper forstyrrelser i både matproduksjon, transportinfrastruktur og forsyningslinjer. Norsk matproduksjon må tilpasse seg et mer uforutsigbart klima, bidra til å redusere klimagassutslipp og øke selvforsyningen og beredskapen. Helhetlig planlegging og samarbeid på tvers av sektorer, samt teknologiske løsninger vil være bidrag for å håndtere dette utfordringsbildet.

Krise og krig

Hendelser i det øvre krisespekteret er i sin ytterste konsekvens krigshandlinger på norsk eller alliertes territorium. Et slikt scenario og konsekvenser av dette for matforsyningen er omtalt nedenfor i kapittel 23.4.1.

Hendelser i spekteret mellom normalsituasjonen og krig

I spekteret mellom normalsituasjonen og krig kan det oppstå ekstraordinære hendelser som det er kjent at kan forekomme, men der usikkerheten er knyttet til tidspunkt, varighet og omfang. Det vil derfor være vanskelig å forutsi eksakt hvilke tiltak som er relevante, og omfanget av konsekvensene man vil stå overfor. Slike hendelser kan derfor gi store konsekvenser for samfunnets kritiske funksjoner, inkludert matvareforsyning.

Eksempler på hendelser i denne delen av krisespekteret kan være naturkatastrofer, utilsiktede hendelser (ulykker) og tilsiktede hendelser (hybride trusler), eller geopolitiske hendelser. Det kan også være sammenfall av hendelser, og endringer i geopolitikken sammenholdt med andre destabiliserende faktorer som klimaendringer.

Naturkatastrofer kan være askesky og ekstreme værhendelser, men også tap av naturmangfold og økosystemkollaps kan utgjøre en trussel for matvareberedskapen i fremtiden. Økt forekomst av smittsomme dyresykdommer og planteskadegjørere vil påvirke matsikkerhet og matforsyning direkte gjennom tap av avlinger og økt dødelighet blant husdyr, og indirekte gjennom konsekvenser for matkvalitet og mattrygghet, natur og miljø, økonomi og samfunn. Bekjempelsen av dyresykdommmer, for eksempel i form av nedslakting av husdyrbestander, kan også medføre store lokale eller regionale konsekvenser. Klimaendringer, økt handel og reisevirksomhet har størst betydning for spredning av smittsomme dyre- og plantesykdommer over landegrenser og skadepotensialet er betydelig (Dombu mfl., 2021). Betydningen av dette for krisehåndtering og forebygging av kriser, omtales nedenfor under omtale av henholdsvis sårbarheter i kapittel 23.4.2, og matsystemets evne til å forebygge og møte kriser i kapittel 23.5.

Ulykker av større omfang kan være atomhendelser som rammer vannforsyning og viktige områder for matproduksjon. Hybride trusler kan være en kombinasjon av militære og ikke-militære virkemidler som brukes samlet for å oppnå politiske eller strategiske mål (Forsvarets forskningsinstitutt, 2024), og kan omfatte spionasje, sabotasje og påvirkningsoperasjoner (Etterretningstjenesten 2026). Hybride handlinger kan ramme viktige samfunnsfunksjoner som strømforsyning, digitale systemer og matforsyning. Trusselen fra statlige aktører, som i økende grad utnytter sårbarheter i leverandørkjeder og kritisk infrastruktur som en del av sammensatte virkemidler, er reell (Birkemo, mfl. 2026).

23.3 Styring, koordinering og samarbeid

Håndtering av uforutsette hendelser og kriser i matsystemet krever velfungerende forsyningskjeder, god institusjonell styring og strategisk planlegging av beredskap på alle nivå. Matforsyning, sammen med drivstofforsyning, er definert som en kritisk samfunnsfunksjon: forsyningssikkerhet. Denne samfunnsfunksjonen omfatter forsyning av kritisk nødvendige varer til befolkningen og til virksomheter med ansvar for kritiske samfunnsfunksjoner. Funksjonen omfatter hele verdikjeden fra produksjon eller import til levering til sluttbruker. Logistikk utgjør en sentral del av dette. I samfunnssikkerhets- og beredskapsarbeid er myndighetenes oppmerksomhet spesielt knyttet til situasjoner der forstyrrelser i verdikjeden gjør at de næringsdrivende ikke kan levere nok mat til å dekke befolkningens behov (Direktoratet for samfunnssikkerhet og beredskap, 2016).

23.3.1 Myndighetenes samordning av arbeidet med matberedskap

Myndighetene har et særlig ansvar for å sikre at befolkningen har tilgang til mat og drikkevann i en krisesituasjon.

Nærings- og fiskerideparetmentet har et utvidet koordineringsansvar for næringsberedskap, herunder varer og tjenester som mat og drikke levert av næringslivet. Rollen er forankret i samfunnssikkerhetsinstruksen. Nærings- og fiskeridepartementets koordineringsrolle skal sammen med Justis- og beredskapsdepartementets samordningsrolle for samfunnssikkerhet, bidra til et mer helhetlig arbeid med forsynings- og samfunnssikkerhet. Nærings- og fiskeridepartementets koordineringsansvar for forsyningssikkerhet skal forstås med samme avgrensning som næringsberedskapsloven, altså varer og tjenester som leveres av næringslivet.

Ifølge systemet for sentral krisehåndtering, er Nærings- og fiskeridepartementet, Landbruks- og matdepartementet og Helse- og omsorgsdepartementet sentrale departementer i matberedskapen og håndtering av kriser innenfor disse departementenes ansvarsområder. Nærings- og fiskeridepartementet har det sektorovergripende ansvaret for forsyningssikkerheten og det konstitusjonelle ansvaret for lov om næringsberedskap (næringsberedskapsloven). Landbruks- og matdepartementet har det overordnede ansvaret for å legge til rette for produksjon og import av landbruksvarer også i en krise. Helse- og omsorgsdepartementets ansvar omfatter mattrygghetspørsmål fra et folkehelseperspektiv, for eksempel knyttet til sykdomsutbrudd, og til at befolkningen skal ha tilgang til et ernæringsmessig godt sammensatt kosthold også ved kriser.

Nærings- og fiskeridepartementets koordinerende rolle innebærer blant annet å koordinere arbeidet med å kartlegge svakheter og sårbarheter i dagens forsyningskjeder, identifisere mulige mangelsituasjoner for viktige varer og tjenester, samt vurdere behovet for å utarbeide tverrsektorielle beredskapsstrategier. Sammen med Justis- og beredskapsdepartementets samordningsansvar for samfunnssikkerhet, skal Nærings- og fiskeridepartementet bidra til at arbeidet med forsyningssikkerhet og samfunnssikkerhet blir mer sammenhengende og helhetlig, jf. omtale av beredskapsarbeidet i boks 23.5. Fra 2026 har Direktoratet for samfunnssikkerhet og beredskap, som er underlagt Justis- og beredskapsdepartementet, ansvar for å gjennomføre tiltak og understøtte Nærings- og fiskeridepartementets ansvar med å koordinere forsyningssikkerheten på tvers av sektorer. Dette skal sikre bedre sammenheng mellom forsyningssikkerheten og annet beredskapsarbeid, noe som er viktig for å kunne håndtere komplekse kriser. Direktoratet for samfunnssikkerhet og beredskap skal bidra til å iverksette besluttede beredskapstiltak, gjennomføre øvelser og teste forsyningsberedskapen, inkludert mobilisering av næringslivets ressurser i kriser.

Det er særlig lov om næringsberedskap (næringsberedskapsloven) og lov om særlige rådgjerder under krig, krigsfare og liknende forhold (beredskapsloven) som er relevante i en situasjon der for eksempel tilgangen til mat og drikke er truet. Næringsberedskapsloven er generelt utformet, mens beredskapsloven bare er relevant ved ekstraordinære situasjoner der rikets sikkerhet, selvstendighet eller samfunnsfunksjoner står i fare.

Næringsberedskapsloven trådte i kraft i 2012 og avløste forsynings- og beredskapstiltaksloven av 1956. Formålet med loven er «…å sikre samfunnets behov for varer og tjenester ved kriser, og sørge for nødvendig prioritering og omfordeling av varer og tjenester gjennom samarbeid med offentlige myndigheter og næringsdrivende.»

Gjennom loven gis det grunnleggende bestemmelser for hvordan myndighetene kan iverksette tiltak for å styrke og utnytte landets produksjons- og transportevne og sikre og fordele forsyninger av varer. Regelverket gir regjeringen vide fullmakter til å gjennomføre slike tiltak i krigs- og krisesituasjoner. Blant annet gir regelverket myndighetene fullmakt til å gi nærmere bestemmelser for en rekke plikter for næringsdrivende i forbindelse med risiko for etterspørselssjokk, tilbudssvikt eller logistikkbrist knyttet til varer og tjenester, for å dekke befolkningens behov, det militære forsvarets behov, allierte styrkers behov i Norge, eller behov knyttet til internasjonale forpliktelser. Staten har etter loven plikt til å kompensere for næringslivets ekstra kostnader eller ved tiltak iverksatt med hjemmel i næringsberedskapsloven.

Loven angir videre lokale og regionale myndigheters oppgaver på området. Disse skal kunne bistå med planlegging, forberedelse og gjennomføring av beredskapsoppgavene, jf. boks 23.5. Statsforvalteren fører tilsyn med kommunens og fylkeskommunens oppfyllelse av pliktene som er pålagt lokale og regionale myndigheter.

Ved nasjonal eller internasjonal knapphet kan det være behov for å etablere nye forsyningslinjer, endre tollsatser, importkvoter, regler for mattrygghet, samt krav og reguleringer til innenlandsk matproduksjon. Ved langvarig mangel på enkelte matvarer, kan det også bli aktuelt å gi befolkningen kostråd for å ivareta ernæringsmessige behov. Håndtering av situasjoner med forsyningssvikt avhenger av tilstrekkelig kapasitet, kompetanse og beredskap i ansvarlige institusjoner.

Landbruksdirektoratet skal ivareta direktoratsoppgaver for Landbruks- og matdepartementet. Landbruksdirektoratet gir faglige råd, iverksetter landbrukspolitikken, forvalter importvernet for landbruksvarer og legger til rette for landbruket og matindustrien. Direktoratet skal ha oversikt over utviklingstrekk i hele verdikjeden og ressursgrunnlaget for landbruket. Direktoratet overvåker blant annet markedene og forsyningene av mat kontinuerlig og iverksetter tiltak dersom det er risiko for mulige markedsforstyrrelser og etterspørselssjokk, tilbudssvikt eller logistikkbrist. Landbruksdirektoratet har ansvar for forvaltning av tollvernet for landbruksvarer og kan gjennom administrative vedtak redusere tollsatser når det er behov i det norske markedet. Landbruksdirektoratet har også ansvar for å vurdere behov for, og eventuelt foreslå bruk av, beredskapslagrene av matkorn.

Fiskeridirektoratet ivaretar direktoratsoppgaver for Nærings- og fiskeridepartementet. Direktoratet gir råd som bidrar til å utvikle og iverksetter politikken innen havbruk, fiskeri og marin arealforvaltning, herunder sikring av fiskeriressurser, havressurser og havbruk.

Mattilsynet ivaretar direktoratsoppgaver for matdepartementene (Landbruks- og matdepartementet, Helse- og omsorgsdepartementet og Nærings- og fiskeridepartementet) relatert til mattrygghet, dyrehelse, plantehelse, dyrevelferd, forbrukerhensyn, markedsadgang med mer. Samtidig har Mattilsynet ansvaret for offentlig kontroll og overvåking innenfor de samme områdene. Mattilsynet har også en sentral beredskapsrolle som fordrer tverrsektoriell tilnærming og samordning på matberedskapsområdet. Som en del av totalforsvaret arbeider Mattilsynet tett med Forsvaret. Innlemmelsen av Finland og Sverige i NATO innebærer også at Mattilsynet i større grad må søke å samordne seg med respektive nordiske motparter.

Helsedirektoratet har ansvar for å overvåke ernæringsstatusen i befolkingen og vurdere ernæringsmessige konsekvenser av en eventuell mangel på matvarer og identifisere de mest sårbare gruppene, for eksempel barn, eldre, gravide og personer med sykdommer. De kan gi kostholds- og ernæringsråd til befolkningen, eller deler av denne, dersom enkelte matvarer blir utilgjengelige over lengre tid. Folkehelseinstituttet bidrar til overvåkingen blant annet ved å gjennomføre de fylkesvise kostholdsundersøkelsene (FHUS) og de nasjonale kostholdsundersøkelsene (NHUS).

Rådet for matvareberedskap

De grunnleggende prinsippene i beredskapsarbeidet, spesielt ansvarsprinsippet og samvirkeprinsippet, innebærer at matbransjen har en viktig rolle i arbeidet med forebygging, beredskap og krisehåndtering på matområdet gjennom sine funksjoner med produksjon, bearbeiding, transport og distribusjon. Det er etablert et formelt samarbeid mellom det offentlige og næringslivet, gjennom Rådet for matvareberedskap. Rådet ledes av næringslivet på oppdrag fra Nærings- og fiskeridepartementet, og fungerer som et rådgivende organ for Nærings- og fiskeridepartementet. Rådet fungerer også som et bindeledd til andre myndighetsorganer, og skal fungere som departementets kriseorganisasjon innenfor sin sektor. Rådet for matvareberedskap består av de største grossistene i Norge, REMA 1000, Coop, NorgesGruppen og Servicegrossistene, i tillegg til TINE på logistikksiden. Rådets medlemmer representerer de leddene i verdikjeden som har størst mulighet og kraft til å sikre norsk matvareberedskap.

Totalberedskapskommisjonen vurderte at samarbeidet mellom departementene om matvareberedskap i stort fungerer godt, men at det er behov for å styrke samordningen om matvareberedskap gjennom en utviding av Rådet for matvareberedskap til flere aktører. Videre at felles planforutsetninger knyttet til matvareberedskapen styrkes, herunder gjennomføre en risiko-, sårbarhets- og beredskapsanalyse av norsk matforsyning. I Riksrevisjonens rapport om matsikkerhet og beredskap på landbruksområdet fra 2023 ble det blant annet pekt på at beredskapsplanleggingen er mangelfull, at forvaltningen ikke kjenner til potensialet for å omstille egen produksjon, eller befolkningens forbruk i en krisesituasjon. Videre pekte Riksrevisjonen på at det er manglende koordinering mellom departementene når det gjelder matsikkerhet som helhet, svakheter i planverk for langvarige forsyningskriser, særlig på Landbruks- og matdepartementets område, og at det er behov for bedre samvirke mellom matforsyning (Landbruks- og matdepartementet) og mattrygghet/helse (Helse- og omsorgsdepartementet) i scenarioer der begge hensyn er kritiske (Riksrevisjonen, 2023a).

I Totalberedskapsmeldingen og i Stortingets behandling av denne, legges det vekt på at forebyggings- og beredskapsarbeidet må bli mer samordnet slik at samfunnets samlede ressurser kan utnyttes bedre i forebygging og krisehåndtering (Meld. St. 9 (2024–2025); Innst. 242 S (2024-2025)). Dette innebærer en sterkere involvering av næringsliv og frivillige i beredskapsarbeidet lokalt, regionalt og nasjonalt.

23.3.2 Forsterket nordisk samarbeid om matberedskap

Det nordiske samarbeidet om matberedskap har blitt forsterket de siste årene og vektlegges tydeligere gjennom arbeidet i Nordisk ministerråd. I juni 2024 ble Karlstad-erklæringen undertegnet av de nordiske ministrene for fisk, jordbruk, mat og skogbruk (MR-FJLS) (Nordisk ministerråd, 2024). Bakteppet for erklæringen var de siste års erfaringer med ekstremvær, pandemi og krigen i Ukraina. Videre har innlemmingen av Finland og Sverige i NATO forsterket mulighetene for samarbeid i Norden også på matberedskapsområdet.

I Karlstad-erklæringen fremheves mulighetene for felles øvelser rundt krisescenarioer som krever umiddelbar krisehåndtering for opprettholdelse av forsyningssikkerheten. Det vektlegges videre å støtte innsats som kan komplettere arbeidet som blir gjort innenfor EU og NATOs rammer for sivil beredskap og matvareforsyning. Både tverrsektorielt samarbeid og samarbeid med private aktører vektlegges, samt hensyn til de nordiske landenes ulike forhold og utgangspunkt. Det pekes på behovet for å etablere et nordisk forum bestående av ansvarlige aktører innenfor sektorene fisk, jordbruk, mat og skogbruk. Andre områder som erklæringen legger til rette for er blant annet:

• kartlegging av forsyningskjeder i fredstid i Norden og å identifisere varer av kritisk karakter for mest mulig effektive og robuste forsyningskjeder

• analyser av sårbarhet knyttet til fiskeri- og havbrukssektoren

• bevare genetiske ressurser

• videreutvikle samarbeid og forebyggende arbeid rundt mattrygghet, folkehelse, èn-helse, antibiotikaresistens, zoonoser og andre alvorlige dyresykdommer

Norge deltar også i Nordic Security of Supply Network som er opprettet av Nordisk ministerråd. Nettverkets formål er å styrke forsyningssikkerhet og beredskap mellom de nordiske landene. De har publisert rapporten Nordic Critical Flows, hvor mat er et eget område (Amundsen mfl., 2020). Høsten 2026 ble det underskrevet en felleserklæring om forsyningssikkerhet og beredskapssamarbeid mellom de nordiske landene. Initiativet skal sikre bedre tilgang på varer og tjenester i kriser og krig. Det nye partnerskapet for nordisk forsyningssikkerhet er ment som et supplement til initiativer som foregår i NATO og på EU-plan. Initiativet skal koble det nordiske samarbeidet tettere sammen, utfylle et regionalt rom mellom EU og NATO og legge til rette for økt samarbeid knyttet til videreutvikling av ordninger for vare- og tjenesteflyt i kriser og i krig, offentlig-privat samarbeid om forsyningssikkerhet og beredskap, beredskapslagring og materialberedskap, tilgang til kritiske råvarer og strategiske ressurser, erfaringsutveksling og kunnskapsdeling mellom landene. Nettverket ser på stadig flere måter for de nordiske landene å samarbeide på.

23.3.3 Et skifte i beredskapspolitikken i EU og Norges samarbeidsmuligheter

EU har gjennom flere initiativer tatt mer ansvar for europeisk sikkerhet på en måte som utfyller NATO og bidrar til å støtte opp om det transatlantiske samarbeidet. Norge er samarbeidspartner med EU også innenfor forsvars- og sikkerhetsområdet. I mai 2024 signerte Norge og EU en partnerskapsavtale om samarbeid om forsvar og sikkerhet (Utenriksdepartementet, 2024a). Avtalen er ikke bindene, men sammenfatter og stadfester samarbeidet som allerede pågår mellom Norge og EU på dette området. Intensjonen er blant annet å styrke samarbeidet om krisehåndtering, forsvarsindustri, kritisk infrastruktur, økonomisk sikkerhet og hybride trusler, samt romsamarbeid.

Niinistö-rapporten fra 2024 redegjør for hvordan Europa kan styrke sin sivile og forsvarsmessige beredskap og la grunnlaget for EU-kommisjonens strategi i 2025. Rapporten etterlyste et skifte i måten beredskap forstås og prioriteres på i hele EU. Den anerkjente også at beredskap ikke bare er et nasjonalt ansvar, men et felles europeisk ansvar som krever at unionen tar en mer fremtredende rolle for å koordinere og støtte medlemsstatene på dette området (Niinistö, 2024).

I mars 2025 lanserte EU-kommisjonen en ny strategi for en europeisk beredskapsunion (European Commission, 2025e). Noen sentrale målsetninger i strategien er å beskytte Europas grunnleggende samfunnsfunksjoner og å øke beredskapsnivået hos befolkningen. I tillegg legges det vekt på å forbedre samordningen ved krisehåndtering og å styrke samarbeidet mellom sivile og militære aktører. Strategien trekker også frem et behov for bedre risiko- og trusselvurderinger, samt et tettere samarbeid mellom offentlig og privat sektor. Strategien understreker også viktigheten av å fremme samarbeid med eksterne partnere som NATO. Som en del av strategien legges det opp til å etablere minimumskriterier for beredskap, sikre tilstrekkelige lagerbeholdninger av kritisk utstyr, samt gjennomføre regelmessige beredskapsøvelser på tvers av EU-landene. Samtidig som det blir viktigere for Norge å knytte seg til EUs arbeid med sikkerhet og beredskap, gir ikke EØS-avtalen automatisk rett til dette. Per nå er Norge ikke en del av beredskapsunionen.

Som følge av arbeidet er opprettet en egen europeisk beredskaps- og responsmekanisme for matsikkerhetskriser (EFSCM) som har identifisert noen prinsipper som skal følges for å sikre matforsyning og matsikkerhet når en krise oppstår. Arbeidet er basert på en samarbeidstilnærming mellom offentlige og private aktører i matforsyningskjeden og omfatter blant annet overvåking av ubalanser i markedet, tettere samarbeid på tvers av sektorer og mellom offentlige myndigheter og private aktører. Norge er representert i EFSCM ved Nærings- og fiskeridepartementet og Landbruks- og matdepartementet.

23.4 Nasjonal forsyningssikkerhet i krise og krig

Som omtalt over, vurderer utvalget at tilgangen til nok og trygg mat er god, og det er etablert gode systemer for løpende håndtering av hendelser. Dette gir et godt grunnlag for at forsyningssikkerheten kan opprettholdes også i kriser. Et mer alvorlig trusselbilde krever økt beredskap for håndtering av mer alvorlige hendelser. Sentralt i disse forberedelsene er arbeidet med å identifisere og håndtere sårbarheter i matsystemet som kan svekke forsyningsevnen i krise og krig.

Som grunnlag for vurdering av sårbarheter i matsystemet har utvalget benyttet analysen av forsyningssikkerheten for mat og drivstoff som Forvarets forskningsinstitutt (FFI) la frem i mars 2026 (Birkemo mfl., 2026). Rapporten peker på at eksportrestriksjoner og grense- og reiserestriksjoner under koronapandemien for alvor avdekket sårbarhetene i just-in-time-orienterte forsyningskjeder. Videre at en rekke forstyrrelser i globale forsyningskjeder som følge av Russlands invasjon av Ukraina har ført til at NATO legger betydelig større vekt på medlemslandenes motstandsdyktighet og evne til å understøtte allierte styrker som en forutsetning for alliansens samlede operative evne, jf. Norges forpliktelser som NATO-medlem omtalt i kapittel 23.1.

23.4.1 Forsvarets forskningsinstitutts analyse av nasjonal forsyningssikkerhet i krise og krig

Forsvarets forskningsinstitutts analyse vurderte hvordan både militære og sivile behov for mat og drivstoff kan sikres når forsyningskjedene forstyrres i krig. Formålet med analysen var å øke kunnskapen om effektene kriser og krig har på nasjonale og internasjonale forsyningskjeder og kritiske innsatsfaktorer, betydningen for samfunnets samlede motstandsdyktighet og konsekvenser for evnen til å forsvare landet som følge av forstyrrelser på nasjonale forsyningskjeder.

Forsvarets forskningsinstitutts studie er basert på et krigsscenario med en militær konflikt i Baltikum og et samtidig begrenset angrep på Nord-Norge og Finland. NATOs artikkel 5 aktiveres. Videre pågår samtidige hybride handlinger, og handelskonflikter kan oppstå.

I Forsvarets forskningsinstitutts scenario vil tilgangen på varer påvirkes av importsvikt, redusert produksjon, bortfall av innsatsfaktorer og økt etterspørsel. Etter hvert som situasjonen eskalerer, forsterkes disse forholdene, fordi samme sett av kritiske innsatsfaktorer (energi, informasjons- og kommunikasjonsteknologi (IKT), arbeidskraft og transport) svekkes samtidig, i tillegg til at energi og IKT er gjensidig avhengige. Forsvarets forskningsinstitutt advarer om at tilbudssvikt kan oppstå raskt og bli omfattende, grunnet Norges avhengighet av import av både matvarer, innsatsvarer og raffinerte drivstoffprodukter.

Forsvarets forskningsinstitutts har i studien kartlagt 30 sårbarhetsfaktorer og vurdert mulige konsekvenser av disse i et mulig krigsscenario, jf. boks 23.6. Rapporten peker på at sårbarhetsfaktorene belyser viktige avhengigheter og forutsetninger for nasjonal forsyningssikkerhet, samt dilemmaer som omtalt nedenfor. Sårbarheter påvirker evnen til å håndtere hendelser på ulike ledd i verdikjeden.

Forsvarets forskningsinstitutts rapport har fire sentrale funn:

• Norge er avhengig av blant annet diesel og har bare et raffineri. Gapet mellom tilgjengelige fredstidsvolumer og krigsbehovet kan bli stort.

• Energi- og digital infrastruktur er gjensidig avhengige og systemkritiske. Elektrifisering gjør sårbarheten større, samtidig som kraftforsyning er et prioritert mål i krig.

• Distribusjonsevne er en kritisk sårbarhet, særlig på grunn av få og sårbare transportakser, begrensede transportmidler i Nord-Norge og samtidighet med fremføring av militære styrker.

• Matforsyningen er sårbar på grunn av avhengighet av importerte innsatsvarer og arbeidskraft, som ikke kan erstattes raskt.

• Studien avdekker også flere dilemmaer for den videre beredskapsplanleggingen:

  • effektivitet vs. beredskap

  • klima- og miljøtiltak vs. beredskap

  • sivil vs. militær prioritering

  • global handel vs. nasjonal robusthet

Forsvarets forskningsinstitutt ga i rapporten prioritet til 15 av rapportens 60 identifiserte tiltak som særlig relevant for forsyningssikkerhet i krig. Tiltakene går blant annet ut på å sikre tilgang til kraft, regional lagring, tydelige systemer for prioriteringer, oversikt over nøkkelpersonell og flaskehalser, styrkede internasjonale relasjoner og avtaler og felles nordiske bufferløsninger. Blant de høyest prioriterte tiltakene (A-tiltak) for matsektoren anbefaler rapporten at regionale lager bør inkludere ferdigvarer og innsatsvarer til matproduksjon. Kritiske komponenter og reservedeler til produksjon og distribusjon av mat og drivstoff bør også inngå i disse lagrene. I tillegg anbefales det nasjonale beredskapslager for kritiske innsatsvarer til nasjonal produksjon av mat, som såfrøsorter, ingredienser til mineralgjødsel og emballasje. Rapporten peker også på viktigheten av tettere matberedskapssamarbeid med EU og gode handelsrelasjoner med alternative leverandører som kan bidra til økt tilbud og omstillingsevne. Blant tiltakene som er lavere prioritert (gruppe B og C) pekes det på økt egenproduksjon og skalerbarhet til kritiske varer i produksjon av mat og drivstoff og til kritiske innsatsfaktorer i nasjonale og regionale forsyningskjeder. I denne sammenheng pekes det på at for å sikre skalerbar matproduksjon, må Norge bevare, og om mulig, utvide jordbruksarealet. Videre pekes det på at å redusere både juridiske og tekniske handelsbarrierer kan sikre raskere tilgang til drivstoff, mat og kritiske innsatsfaktorer når ordinære forsyningslinjer svikter.

I rapporten konkluderes det med at samlet sett preges norsk forsyningssikkerhet for mat og drivstoff i krig av få og sårbare punkter, lav redundans og sterke gjensidige avhengigheter på tvers av energi, digital infrastruktur, transport og arbeidskraft. Det påpekes at «[e]n robust nasjonal forsyningsberedskap krever derfor målrettede og koordinerte tiltak som styrker bufferkapasitet, reduserer kritiske avhengigheter og tydeliggjør prioriteringer mellom sivile og militære behov. Slik kan både samfunn og forsvar stå bedre rustet når forsyningskjedene utsettes for betydelige påkjenninger.»

23.4.2 Vurdering av sårbarheter i det norske matsystemet

Utvalget vurderer at rapporten fra Forsvarets forskningsinstitutt er det mest oppdaterte kunnskapsgrunnlaget for en analyse av sårbarhetsutfordringene på systemnivå og legger derfor stor vekt på Forsvarets forskningsinstitutts drøftinger på dette området, supplert med annen oppdatert kunnskap. De fem dimensjonene av sårbarhetsfaktorer som kan påvirke forsyningskjeden i en krig, jf. boks 23.6, vurderes som et godt utgangspunkt for utvalgets analyse.

I arbeidet med regjeringens langtidsplan for sivil beredskap legges det til grunn at beredskap for krise og krig samtidig vil styrke beredskapen for hendelser innenfor en normalsituasjon. På bakgrunn av dette vurderer utvalget at sårbarhetene som omtales nedenfor med utgangspunkt i et krigsscenario, også vil være relevante ved hendelser lavere i krisespekteret og som er begrenset i tid og utbredelse. Omfang, type sårbarhet og konsekvenser vil imidlertid avhenge av hendelsens art. Som omtalt i kapittel 21.1, vurderer utvalget at matsystemet fungerer godt i en normalsituasjon, og Norge dermed har et godt utgangspunkt for å håndtere hendelser som er begrenset i tid og utbredelse. Samtidig viser erfaringene fra hendelser, som ekstremværet Hans og tørkesommeren 2018, sårbarheter hos den enkelte aktør og mangel på kritisk infrastruktur, og at det er behov for å få bedre kunnskap om sårbarheter i matsystemet, som grunnlag for styrket beredskap.

På denne bakgrunnen gjør matsystemutvalget nedenfor sine vurderinger av status og behov for innsats i matsystemet på basis av de fem dimensjonene som Forsvarets forskningsinstitutt har identifisert.

Innsatsfaktorer

Rapporten fra Forsvarets forskningsinstitutt definerer innsatsfaktorer som enhver ressurs, ethvert materiell eller enhver tilførsel av energi eller arbeidskraft som er nødvendig for å produsere, transportere eller levere en vare eller tjeneste. Matforsyningen er avheng av en lang rekke sentrale innsatsfaktorer, både nasjonalt produserte og importerte, for produksjon, bearbeiding og distribusjon gjennom hele verdikjeden frem til forbruker. Utvalget konstaterer at Forsvarets forskningsinstitutts gjennomgang avdekker at flere av de kartlagte sårbarhetene for innsatsfaktorer også er grunnleggende samfunnsfunksjoner og dermed er relevante for ivaretakelse av samfunnets grunnleggende behov, inkludert matforsyning. Dette innebærer at disse sårbarhetene må håndteres på tvers av sektorer, samtidig som det kan medføre at knapphet og gjensidige avhengighet kan gi prioriteringsutfordringer.

Forsvarets forskningsinstitutt påpeker at energiforsyning er en grunnleggende samfunnsfunksjon som er avgjørende for alle deler av en forsyningskjede. IKT og digitale systemer omfatter IKT-infrastruktur og de digitale systemene som brukes til å planlegge, styre, overvåke og koordinere forsyningskjedene for mat og drivstoff.3 I tillegg omfattes de digitale styringssystemene som er direkte koblet til såkalt operasjonell teknologi (OT), dvs. fysiske anlegg og maskiner, som pumper, terminaler, produksjonslinjer og lagringsanlegg. Utvalget konstaterer at økende bruk av teknologi og automatisering i verdikjedene for mat kan bidra til å øke sårbarheten for svikt i energiforsyning, IKT og digitale systemer. Alvorlige hendelser med svikt i disse funksjonene kan lamme produksjon, lagring og distribusjon og få store konsekvenser for matforsyningen på alle nivåer i verdikjeden for mat. Jordbruksproduksjonen er vesentlig mer automatisert og digitalisert enn tidligere og blant annet strømbrudd eller svikt i digital infrastruktur kan føre til konsekvenser for både dyrevelferd og økonomi. Elektrifisering av transport hos både industri og grossister gjør distribusjon av matvarer mer sårbar for svikt i strømforsyning, samtidig som ikke-elektrisk transportkapasitet er sårbar for svikt i drivstofforsyningen.

Rapporten fra Forsvarets forskningsinstitutt peker også på at økt automatisering og digitalisering av kraftsektoren vil øke avhengigheten til IKT-infrastruktur. Nasjonal sikkerhetsmyndighet peker i sin trusselvurdering på operasjonell teknologi som en del av angrepsflåten (Nasjonal sikkerhetsmyndighet, 2026). De peker på at når systemer som har vært i drift i flere tiår integreres med moderne IT-systemer, åpner det for en rekke sårbarheter. På bakgrunn av observert aktivitet mot operasjonell teknologi-systemer, gikk Nasjonal sikkerhetsmyndighet i mai 2025 ut med en oppfordring til norske virksomheter om å styrke egen sikkerhet.

Innsatsvarer er i rapporten fra Forsvarets forskningsinstitutt definert som råvarer, tilsetningsstoffer, mikroingredienser, emballasje og andre varer som inngår direkte i sluttproduktet til mat eller drivstoff. Oslo Economics omtalte i sin gjennomgang av sårbarheten i globale forsyningskjeder for mat enkelte sårbarheter, som ingredienser til produksjon av fiskefôr, mineralgjødsel og innsatsfaktorer til ferdigvarer (Oslo Economics, 2023a). De viste til at produksjonen av soya, som utgjør en stor del av fiskefôret, er geografisk konsentrert samtidig som tilgangen på marine ressurser som et alternativ er begrenset. Utvalget viser i denne sammenheng til omtalen av global handel i kapittel 5.1.1, jf. boks 5.1, der det fremgår at de to største eksportørene av soya, Brasil (56 pst.) og USA (29 pst.), stod for hele 85 pst. av den globale eksporten i 2024. Oslo Economics peker også på at en stor del av vitaminene og mineralene som inngår i fôret er produsert i Kina. Ifølge Oslo Economics vil det variere mellom ulike ingredienser i hvilken grad det er mulig å finne substitutter. Videre at dette sannsynligvis vil være enklere for deler av husdyrproduksjonen enn for oppdrettsnæringen, der andelen importerte råvarer var 90 pst. i 2024 (Wold mfl., 2025). Svikt i forsyningen av disse varene kan føre til redusert kvalitet på fôret, som på mellomlang sikt kan føre til redusert produktivitet, men også til redusert dyrevelferd og produksjon. Ut over dette vurderes forsyningen av råvarer til fôr som solid. Tilgangen til mikroingredienser er også en utfordring for EU, og utvalget mener det bør samarbeides med EU om tilgang og vurdering av om lager er aktuelt.

Oslo Economics vurderer at forsyningskjeden for mineralgjødsel er noe mer sårbar, siden det er mer krevende å finne substitutter for enkelte råvarer som inngår i produksjonen. Landbruksdirektoratet omtaler i sin analyse av omverdenen til norsk landbruk og matindustri for 2025 faktorer som påvirker prisen på mineralgjødsel. Der fremgår det at tilgangen på viktige råvarer til gjødselproduksjonen ble kraftig redusert i etterkant av Russlands invasjon av Ukraina. Råvarer som nitrater, fosfor og kalium kommer i stor grad fra Russland, Kina og Belarus, som alle innførte eksportrestriksjoner på disse innsatsvarene i denne perioden (Landbruksdirektoratet, 2026b). Som omtalt i kapittel 4.1.3, har Norge innført tilleggstollsatser på 50 pst. med virkning fra 1. juli 2026 på import av jordbruksprodukter fra Russland og Belarus. Dette sannsynliggjør at importen fra disse landene vil opphøre.

Etterretningstjenesten fremhever i sin trusselvurdering (2026) betydningen av avhengighet av kinesiske varer og innsatsfaktorer, og at Kina bruker dette strategisk for å oppnå økonomisk og politisk handlingsrom. Oslo Economics vurderer at det er lite sannsynlig med fullstendig forsyningssvikt av disse råvarene, og at det vil ta lenger tid før det får alvorlige konsekvenser for norsk matproduksjon. Dette har sin årsak i buffere i ulike deler av verdikjeden, og at mineralgjødsel til en viss grad kan substitueres med naturgjødsel. Foredling og bearbeiding er avhengig av en rekke innsatsvarer. Som eksempel nevnes salt, som brukes både som smakstilsetning og konserveringsmiddel, men som Norge er helt avhengig av å importere for dekke behovet i næringsmiddelindustrien. Forsvarets forskningsinstitutt peker på at fleksibilitet i sammensetning av produkter og rasjonering kan bidra til å redusere konsekvensene for produksjonen, samtidig som endringer kan få konsekvenser for preferanser og salg. Dette påvirker likevel ikke nødvendigvis forsyningssikkerheten. Forsvarets forskningsinstitutt mener at det derimot er større usikkerhet rundt evnen til å omstille produksjonen ved mangel på viktig emballasje.

For animalsk matproduksjon er tilgang til nok og riktige legemidler nødvendig for videreføring av produksjonen. Legemiddelproduksjon og forsyningskjeder av legemidler er sårbare systemer, blant annet fordi produksjonen er global, og verdikjedene er komplekse. Det kan være utfordringer med produksjonen, svikt i ett ledd av verdikjeden, eller råstoffmangel. Erfaring tilsier at det regelmessig er mangel på et eller flere legemidler til dyr i Norge, og global ustabilitet kan påvirke dagens situasjon ytterligere i negativ retning. Det er mange likheter mellom forsyningskjeder og sårbarheter for legemidler til mennesker og til dyr, og matdepartementene ser behovet for å se nærmere på forsyningssikkerhet og nasjonal beredskap knyttet til legemidler til dyr.

Såvarer er en annen innsatsfaktor, der sårbarheten trolig er høyere for vekster der vi ikke har egen foredling, slik som grønnsaker, enn for vekster der vi har egen foredling (Fritjof Nansens Institutt, 2025). Hovedfunnet i en studie av frøberedskap i Innlandet er at frølagre alene ikke er tilstrekkelig. Reell frøberedskap krever at frø og annet formeringsmateriale faktisk kan produseres, oppformeres, lagres, distribueres, dyrkes og tas i bruk når det trengs. Det forutsetter kunnskap, understøttende regelverk, teknisk infrastruktur, økonomiske virkemidler, matkompetanse og fungerende verdikjeder fra frø til bord (Andersen mfl., 2026).

Forsvarets forskningsinstitutt peker i rapporten på at for industrialiserte produksjons- og distribusjonssystemer er tilgang til maskiner, utstyr og kritiske komponenter en forutsetning for å opprettholde produksjon og logistikk. Logistikk basert på just-in time-leveranser og små lagerbeholdninger av reservedeler innebærer at bortfall i leveranser raskt kan føre til redusert eller stanset drift. Både den landbaserte og den sjøbaserte matproduksjonen er avhengig av deler og utstyr som er produsert av et begrenset antall leverandører som inngår i internasjonale forsyningskjeder. Økt bruk av teknologi, robotisering og automatisering er strategier for økt konkurransekraft og mindre sårbarhet for mangel på arbeidskraft. Samtidig bidrar dette til å øke sårbarheten for bortfall av leveranser og for avhengigheter av andre områder der det også er identifisert sårbarheter, som operasjonell teknologi eller energiforsyning. Bedriftene i matsystemet må ha økt oppmerksomhet om de sårbarhetene dette medfører.

Tilgang på transportmidler og fungerende transportinfrastruktur er avgjørende for at verdikjedene skal fungere. Forsvarets forskningsinstitutt vurderer at avhengigheten av veitransport, kombinert med begrenset kapasitet og sårbarheter i jernbane-, sjø- og lufttransport gjør at risikobildet for forsyningssikkerheten i en krigssituasjon er kompleks. Konsekvenser av denne sårbarhetsfaktoren kan i en krigssituasjon være redusert transportevne og logistikkbrist, som igjen fører til tilbudssvikt for sivile og militære sluttbrukere. Næringsmiddelindustrien har bedrifter i alle landsdeler og det distribueres matvarer via dagligvarebutikker og institusjoner og serveringssteder til forbrukere over hele landet. Dette er et godt grunnlag for distribusjon av mat til befolkningen også i en krise, men dette avhenger av fungerende infrastruktur og tilgang til drivstoff eller strøm. Spesielt distribusjon av ferskvarer som er avhengig av kjøling vil være sårbar for forsinkelser, og det er lite fleksibilitet for å benytte alternative transportmåter.

Forsvarets forskningsinstitutt omtaler også konsekvensene av ødeleggelser av bygg, anlegg og areal, noe som raskt kan påvirke hele forsyningskjeden og føre til tilbudssvikt. Mulige konkrete konsekvenser er skade på produksjons- og lagringsanlegg for mat, som eksempelvis gir tap av temperaturkontroll og redusert foredlingskapasitet, mens ødeleggelser på raffineri og terminalbygg kan føre til drivstoffmangel, noe som både svekker transport og beredskap. I tillegg til konsekvensene av foredlingskapasitet, vil utvalget peke på at store deler av matvareforsyningen er avhengig av tilgang til lagerkapasitet med kjøling eller frysing. Skader på store anlegg av denne typen, har potensiale til å medføre omfattende konsekvenser for matforsyningen. Videre vil skade på slakterianlegg kunne medføre dyrevelferdsmessige konsekvenser. Utviklingen med færre og større anlegg er rasjonelt for styrket konkurransekraft, samtidig som dette øker sårbarheten ved at ødeleggelse eller skade på ett anlegg vil ha omfattende konsekvenser når det ikke finnes alternative anlegg innenfor samme geografiske område.

Arbeidskraft omtales i rapporten fra Forsvarets forskningsinstitutt som en kritisk, men ofte undervurdert, innsatsfaktor i forsyningskjedene, og mangel på arbeidskraft vil raskt kunne redusere evnen til gjennomføring av oppgaver i alle ledd i verdikjeden. Dette gjelder ikke minst for mat. Av rapporten går det frem at avhengigheten av utenlandsk arbeidskraft er særlig høy i sektorer som er sentrale for forsyningssikkerheten, inkludert landbruk, næringsmiddelindustri, fiskeri- og sjømatnæring, og dessuten transport og logistikk. I rapporten vises det til erfaringene fra koronapandemien med at utenlandsk arbeidskraft i begrenset grad kan erstattes av nasjonal arbeidskraft på kort sikt, både på grunn av kompetansekrav og lavere effektivitet ved rask omstilling. Utvalget peker på at det også i en normalsituasjon er utfordringer med å få tilgang på tilstrekkelig arbeidskraft med riktig kompetanse. Dette innebærer at bortfall av arbeidskraft kan få umiddelbare konsekvenser både i primærproduksjon og industri. Som også rapporten fra Forsvarets forskningsinstitutt peker på, vil sårbarheten forsterkes i krise- eller krigssituasjoner, der mobilisering av både norske og arbeidere fra andre NATO-land, redusert bevegelsesfrihet eller selv-evakuering av utenlandske arbeidstakere kan inntreffe samtidig. I tillegg gir lov om endringer i sivilbeskyttelsesloven (sivil arbeidskraftberedskap) regjeringen fullmakter til å regulere det sivile arbeidslivet i situasjoner øverst i krisespekteret: sikkerhetspolitisk krise og krig. Dette innebærer at myndige personer mellom 18 og 72 år, med visse unntak, kan pålegges arbeidsplikt for å understøtte forsvaret av landet, beskytte sivilbefolkningen eller ivareta samfunnets grunnleggende funksjonalitet. Utvalget viser til at denne sårbarheten kan reduseres for industri- og logistikkledd ved økt bruk av teknologi, robotisering og automatisering, samtidig som dette vil medføre andre sårbarheter som bedriftene må håndtere, jf., utvalgets vurderinger ovenfor.

Trygg vannforsyning er identifisert som en grunnleggende nasjonal funksjon og kritisk samfunnsfunksjon etter lov om nasjonal sikkerhet (sikkerhetsloven) § 2-1. Alle deler av matsystemet er avhengig av tilgang på stabil og trygg vannforsyning. Robust vannforsyning er også en av de syv grunnleggende forutsetningene NATO stiller til sine medlemsland for å sikre sivil motstandskraft, jf. kapittel 23.1. Det er identifisert flere sårbarheter i vannforsyningen i Norge, knyttet til både dårlig kvalitet på ledningsnettet, avhengigheten av importerte innsatsvarer (utstyr og kjemikalier), energi og faren for forurensning av vannkildene. Videre er moderne vannsystemer kjennetegnet av høy grad av sentralisering. Forsvarets forskningsinstitutt viser i sin analyse til at dette gjør vannforsyningen særlig sårbar for funksjonssvikt, og at sårbarhetene forsterkes av sterke gjensidige avhengigheter mellom vann, energi og drivstoff. Myndighetene har de senere årene hatt økt oppmerksomhet på å forbedre vannforsyningen blant annet som en følge av Riksrevisjonens undersøkelse av myndighetens arbeid med trygt drikkevann (Riksrevisjonen, 2023b). Utvalget understreker at bortfall av vannforsyningen vil innebære alvorlige konsekvenser i hele matsystemet og at arbeidet med å sikre alternative, trygge vannkilder må prioriteres.

Geografi og infrastruktur

Bosetting, aktivitet og levende lokalsamfunn er av vesentlig betydning for motstandskraften i samfunnet i både kriser og krig. Norge er et langstrakt land med store variasjoner i næringslivsstruktur, geografiske, demografiske og militærstrategiske forhold.

Den norske matproduksjonen fra hav og land foregår i hele landet. En matproduksjon med tilhørende matindustri som ikke er sentralisert til enkelte deler av landet, er et bidrag til å kunne ha motstandsdyktige regioner. I jordbruksproduksjonen er en geografisk spredt produksjon også en styrke dersom ekstremvær eller andre hendelser ødelegger avlinger i deler av landet.

Forsvarets forskningsinstitutt gjennomførte i 2023 en kartlegging av nasjonal og regional kapasitet på utvalgte ressurser som finnes i det sivile samfunnet, herunder mat, infrastruktur, transport og vedlikehold, som et faktagrunnlag for vurderinger innen nasjonal beredskap. Kartleggingen viste at den største andelen av de nasjonale ressursene fantes i østlandsområdet (36–60 pst. av landets ressurser), mens de to nordligste fylkene hadde lavest andel ressurser (3–10 pst. av landets ressurser).

Når det gjelder matkapasitet viste rapporten at fordelingen mellom de tre sørligste områdene var relativt like med 36 pst. i Øst-Norge, 33 pst. i Vest-Norge og 25 pst. i Midt-Norge. Dette skyldes høy grad av matproduksjon i alle områdene, primært i rurale områder, og høyest andel av lager i øst og vest. Med 6 pst. av matkapasiteten i Nord-Norge ligger dette over befolkningsandelen i dette området. Birkemo et. al. pekte på at dersom behovet i nord skulle øke betraktelig, er mat en ressurstype som kan transporteres ved behov, slik at det vil være mulig å få tilgang på dette i løpet av noen dager dersom det er tilstrekkelig mattilgang i resten av landet. Mens forsyninger som mat og drivstoff kan transporteres mellom ulike deler av landet, vil andre typer ressurser, som infrastruktur, være stasjonære. Norge må imidlertid kunne håndtere sivile og militære kriser over hele landet. Ikke minst gjelder dette vertslandsstøtte ved en alliert operasjon i Norge, noe som kan kreve betydelige sivile ressurser.

Regulatoriske forhold

Ifølge rapporten fra Forsvarets forskningsinstitutt omfatter regulatoriske forhold de rammer, krav og begrensinger som påvirker forsyningssikkerheten i krise og krig ved å styre kostnader, vareflyt, prioriteringer, kvalitet og sikkerhet i hele forsyningskjeden. Det blir pekt på at avgifter kan påvirke forsyningssikkerheten, noe som kan føre til tilbudssvikt og logistikkbrist. Videre at uten kompenserende tiltak kan dette føre til redusert produksjonsevne i fredstid, lavere omstillingsevne i kriser og en mer sårbar nasjonal transportberedskap. Handelsbarrierer omtales i rapporten som toll, kvoter eller importforbud, sanitære- og plantesanitære krav, og andre logistiske eller administrative barrierer for handel som påvirker vareflyt. Rapporten peker på at en rekke kaskadeffekter kan oppstå dersom land innfører eksportrestriksjoner eller andre handesbarrierer. Dette vil kunne føre til økte matpriser globalt. Rapporten peker også på at krav til for eksempel plantevernmiddelrester eller GMO-fri soya må vurderes i en krisesituasjon. I rapporten oppsummeres det med at handelsbarrierer kan føre til logistikkbrist ved mottak av utenlandske varer og påvirke handelsrelasjoner og muligheter for internasjonalt samarbeid, og at sistnevnte kan redusere evnen til omstilling av import ved store globale forstyrrelser og dermed tilbudssvikt for enkelte varer.

Matberedskap handler ikke bare om å sikre nok mat, men også om å håndtere avveininger mellom mattrygghet og matforsyning når samfunnet rammes av alvorlige kriser. I normalsituasjoner er målet å minimere risiko gjennom strenge krav til kvalitet, hygiene og holdbarhet, mens det i en knapphetssituasjon kan bli nødvendig å akseptere lavere kvalitet eller noe høyere risiko for å sikre befolkningen tilstrekkelig mat. Internasjonale prinsipper for risikohåndtering understreker at slike avveininger må være kunnskapsbaserte og forholdsmessige, der fagmiljøene vurderer risikoen mens myndighetene beslutter hvilken risiko som kan aksepteres.

Markedet

Som tidligere omtalt, er norsk matforsyning avhengig av import av innsatsfaktorer og matvarer, samtidig som handel skaper sårbarhet som følge av avhengighet av lange og komplekse forsyningslinjer som kan påvirkes av hendelser i andre land. Forsvarets forskningsinstitutt viser til at erfaringene fra koronapandemien, der proteksjonisme ble fremtredende, illustrerer mulige konsekvenser av globalisering. Under pandemien innførte en rekke land eksportforbud og restriksjoner på mat, medisiner og verneutstyr. Dette skapte flaskehalser og viste hvordan nasjonale nødtiltak kan ramme små importavhengige land. Som omtalt under avsnittet om innsatsfaktorer, er norske verdikjeder for mat avhengige av import av sentrale innsatsvarer i alle ledd. Norsk matforsyning er dermed sårbar for statlige aktører som i økende grad utnytter sårbarheter i leverandørkjeder og kritisk infrastruktur som en del av sammensatte virkemidler.

FAOs gjennomgang av større sjokk i markedene for mat og jordbruksvarer i perioden 2000–2024 peker på at markedene tåler sjokk på lang sikt, men er sårbare på kort sikt (FAO, 2026g). Gode styringsmekanismer og diversifiserte forsyningslinjer fremheves som viktig. Selv om lager og buffer er en del av motstandsdyktigheten særlig for å møte svake gruppers behov, advares det mot for store lagre som kan medføre økt prissjokk i markedet. Analysen peker vider på at land med høy grad av handelsforbindelser kommer seg raskere etter sjokk.

Rapporten fra Forsvarets forskningsinstitutt peker på at konsumentadferd kan gjøre forsyningssikkerheten sårbar eller forsterke andre sårbarhetsfaktorer. Sverige og Finlands medlemskap i NATO innebærer at omfanget av allierte styrker som potensielt skal operere i Norden har økt betraktelig. Dette stiller større krav til den norske kapasiteten for å understøtte allierte styrker, noe som innebærer stort behov for blant annet matforsyning. Dette vil føre til etterspørselssjokk. Kraftig stigning i forbrukerpriser eller vareknapphet som følge av manglende pristransmisjon i verdikjeden, kan bidra til tap av forbrukertillit og dermed hamstring blant sivile som kan bidra til å forverre situasjonen. Ifølge Forsvarets forskningsinstitutt kan krig utløse betydelig inflasjon gjennom geopolitiske sjokk, forstyrrelser i varetilgang, sanksjoner og valutasvekkelser. Prisene på mat, drivstoff og innsatsfaktorer øker. Konsekvensene vil være at alle ledd i forsyningskjeden svekkes og dermed utgjør en sentral sårbarhet for nasjonal forsyningssikkerhet. Utvalget mener at det norske matsystemet har et godt utgangspunkt for å håndtere kriser, og god beredskap, i kombinasjon med ærlig og tydelig kommunikasjon til forbrukerne, er en viktig forutsetning for å redusere risikoen for at eksempelvis hamstring forsterker etterspørselssjokk i markedet.

Styring og samarbeid

Styring og samarbeid skal ifølge rapporten fra Forsvarets forskningsinstitutt sikre koordinering, informasjonsflyt og felles prioriteringer mellom aktører nasjonalt og internasjonalt, ulike sektorer og forvaltningsnivå for å øke nasjonal forsyningssikkerhet.

Forsvarets forskningsinstitutt påpeker betydningen av internasjonalt samarbeid for å unngå redusert tilgang til kritiske varer som kan føre til kaskadeeffekter i hele forsyningskjeden og til slutt tilbudssvikt. I denne sammenheng mener utvalget det er spesielt viktig å styrke Norges samarbeid med nærområdene, og da spesielt de nordiske landene.

Forsvarets forskningsinstitutt peker også i sin rapport på at offentlig-privat samarbeid er en forutsetning for å etablere reell nasjonal forsyningsberedskap, siden det offentlige i liten grad eier ressursene som sivile og militære konsumenter har behov for. Rapporten omtaler videre informasjonsdeling som grunnleggende for samarbeid, styrking av relasjoner og tillit, og at det gir raskere og bedre beslutninger. Utvalget stiller seg bak denne vurderingen, og viser til at det i Totalberedskapsmeldingen (Meld. St. 9 (2024–2025)) ble lagt vekt på mer samordning i beredskapsarbeidet. I forbindelse med regjeringens etablering av en rådsstruktur for departementenes arbeid med beredskapsplanlegging og tilstandsvurderinger i sivile sektorer, er det enkelte ansvarlige departement tildelt ansvar for at det finnes et egnet råd (beredskapsråd), der relevante offentlige virksomheter, privat næringsliv og frivillige organisasjoner deltar. Utvalget mener at det er behov for å opprette et beredskapsråd for matsystemet. Dette for å sikre koordinering med andre sektorer der dette er nødvendig, og for å få en mer systematisk og forpliktende involvering av relevante private og frivillige aktører i beredskapsplanlegging og tilstandsvurdering, jf. målet med rådsstrukturen slik den skisseres i nevnte stortingsmelding.

23.5 Matsystemets evne til å møte kriser

Den løpende matproduksjonen, inkludert en velfungerende verdikjede for bearbeiding, transport, omsetning, og god ivaretakelse av produksjonsgrunnlaget er det viktigste beredskapstiltaket for opprettholdelse av produksjon også i en krise. I tillegg gir handel med omverdenen fleksibilitet i form av alternative forsyningskanaler og tilgang til varer som ikke produseres innelands. Samtidig viser gjennomgangen av sårbarheter i kapittel 23.4, at alle ledd i verdikjedene kan rammes av svikt i forsyningen av sentrale innsatsfaktorer, inkludert strøm og informasjons- og kommunikasjonsteknologi (IKT). Totalberedskapskommisjonen peker i sin utredning på at det er avgjørende for kontinuitet i vareproduksjonen at virksomheter har en beredskap som effektivt er i stand til å begrense konsekvenser uønskede hendelser kan få og å bidra til rask normalisering (NOU 2012: 17).

Matsystemets evne til å forebygge og møte kriser avhenger av at alle aktører tar ansvar for egen beredskap ved å kartlegge sårbarheter, muligheter for tilpasning til endrede forutsetninger og har nødvendige lagre av kritiske innsatsfaktorer. I tillegg er koordinering og samarbeid gjennom deltakelse i relevante fora viktig. Gode planer, koordinert håndtering og god kommunikasjon med befolkningen er grunnleggende for å bygge tillit og unngå panikk og hamstring. Utvalget vil peke på at i en krise av lengre eller uklar varighet vil det kunne være nødvendig med omlegging av både produksjon og forbruk. Som en del av dette, vil noe av eksportoverskuddet av sjømat kunne benyttes i det nasjonale markedet.

23.5.1 Potensialet for egen matproduksjon i krise

Forsvarets forskningsinstitutts krigsscenario baserer seg på en situasjon der importen blir redusert. Det betyr at behovet for å kunne produserer mer mat, og med utgangspunkt i andre forutsetninger enn normalsituasjonen, vil øke både i primærproduksjonen og i næringsmiddelindustrien. I tillegg kan en større del av den eksportrettede produksjonen utnyttes nasjonalt.

Buffer, tilpassing og omstilling i primærproduksjonen

Det er i den senere tid ikke gjort noen egen utredning av mulighetene for å omstille jordbruksproduksjonen i en krise. Den siste kvantifiserbare vurderingen av potensialet for omlegging av produksjon og forbruk av mat i krisetider ble gjort av Alstadheimutvalget (NOU 1991: 2C). Utregningene den gang baserte seg på en selvforsyningsmodell som viste at Norge kan være selvforsynt med matvarer ved en langvarig avsperring på tre år, gjennom omlegging av innenlandsk produksjon og kosthold og bruk av tilgjengelige kornlager. Det er flere forhold som gjør at Astadheim-utvalgets vurderinger ikke er like aktuelle i dag. Blant annet har Norge 35 år senere hatt en befolkningsøkning på 33 pst. Det er også et spørsmål om et scenario med tre års avsperring av grenser er særlig relevant å drøfte. I utvalgets tilgjengelige kunnskapsgrunnlag er det ingen oppdaterte analyser som tyder på at fullstendig avskjæring fra import i lengre perioder er et særlig relevant scenario. Utvalgets utgangspunkt er blant annet analysen fra Forsvarets forskningsinstitutt som legger til grunn redusert import i større eller mindre grad.

Dombu mfl. (2021) viser til at det i en krise der innenlandsk matforsyning rammes, er mulig å produsere mer mat i Norge, men at det vil kreve at deler av produksjonen legges om. Det er imidlertid begrenset hvor raskt dette kan skje. Det er blant annet mulig å produsere mer planteprodukter til mat i stedet for dyrefôr. For eksempel kan korn, som i dag går til dyrefôr, fordi det ikke oppnår industriens krav til bakekvalitet, brukes til humankonsum i en krisesituasjon. Det vil også være mulig å slakte flere husdyr for økt produksjon av kjøttprodukter. I en krise vil man kunne legge om kostholdet til bruk av matvarer som kan produseres i Norge og som det er god tilgang på, slik som poteter, rotgrønnsaker og fisk.

Samtidig vil mulighetene for omstilling av jordbruksproduksjonen og dens produksjonskapasitet hvile på mer enn det agronomiske produksjonsgrunnlaget. Videre er vi avhengig av at jordbruksvarer kan bearbeides og distribueres til befolkningen. En helhetlig verdikjedetilnærming til potensialet, for matproduksjon i krise, som også adresserer utfordringer knyttet til samlede innsatsfaktorer, som fôr, såvare, gjødsel, energi, teknologi, logistikk, er derfor viktig.

Menon Economics har vurdert sjømatens beredskapspotensiale i kriser (Menon Economics, 2023). Deres beregninger tilsier at sjømaten som produseres i dag kan dekke svært store deler av befolkningens gjennomsnittlige dagsbehov for energi, forutsatt at det ikke eksporteres noe, som kan bli en konsekvens dersom det ikke kan importeres noe. Beredskapspotensialet kan påvirkes og endres, avhengig av hvilken krise matsystemet står overfor. Selv om mye av fisken som i dag eksporteres kan gjøres tilgjengelig for det norske markedet, er det usikkerhet rundt i hvilken grad infrastrukturen på land kan håndtere en bearbeiding av fisken. Trolig er det knyttet vesentlige barrierer til lagerkapasiteten. En igangsatt studie av sjømatens rolle i norsk matberedskap som utføres av Nofima, Forsvarets forskningsinstitutt og Transportøkonomisk institutt (TØI) m.fl., vil se nærmere på dette. Forskningsprosjektet skal sluttføres i 2027. Fisk og sjømat er også sentrale handelsvarer som bidrar til å opprettholde gjensidig avhengighet i internasjonal handel, også i krise- og krigssituasjoner. Ved å sikre fortsatt eksport av norske produkter, styrker vi våre handelspartnernes forpliktelser overfor Norge. Dette vil også bidra til å styrke vår forsyningssikkerhet.

I en langvarig krise vil sjømaten totalt sett være viktig. I denne sammenhengen er tilgangen på fiskefôr til fiskeoppdrett avgjørende. Det må derfor jobbes videre med å finne alternative, lokale fôrkilder, og ta i bruk restråstoff fra fiskeriene. Dette er helt sentralt både av hensyn til bærekraft og i et beredskapsperspektiv. Selv om vi har nok råstoff, vil mangel på bearbeidingskapasitet kunne bety at folk må bearbeide fisken selv og at mye råstoff dermed går til spille. Mer oppmerksomhet på økt bearbeiding i Norge er derfor viktig.

I de nordlige delene av Norge, hvor annen matproduksjon på land er begrenset, kan reindriften bidra til lokal matforsyning. Reindriften er en desentralisert produksjon, noe som gir motstandsdyktighet i krisesituasjoner hvor transport og forsyningslinjer kan svikte.

Selvforsyningsgrad

Det er viet betydelig oppmerksomhet til selvforsyningsgraden i debatten om forsyningssikkerhet. Selv om en høy selvforsyningsgrad er en viktig forutsetning for selvforsyningsevnen i en krise, der vår mulighet til å handel med omverdenen er begrenset, er det flere utfordringer med å måle potensialet for egen matproduksjon i en krise med utgangspunkt i selvforsyningsgrad. Definisjonen tar ikke hensyn til den andelen av norsk matproduksjon som eksporteres i en normalsituasjon, mulighetene til å legge om forbruket, eller legge om produksjon til produkter med høyere energiinnhold om situasjonen skulle kreve det. Selvforsyningsgraden gir derfor ikke et komplett bilde av mulighetene til å dekke matvarebehovet med innenlandsk produksjon. Oslo Economics (2023) peker på at siden selvforsyningsgraden er et uttrykk for folks preferanser i en normalsituasjon, er den en lite egnet indikator til å si noe om vårt beredskapsbehov i en krisesituasjon. Snarere er selvforsyningsgraden i stor grad en funksjon av vår tilpasning til gjeldende priser i en normalsituasjon, med preferanser for variasjon og for «luksusprodukter» som er høyt oppe i næringskjeden.

På bakgrunn av dette, foreslo Oslo Economics at det utvikles mål på matvareberedskap som i større grad tar hensyn til at befolkningens konsum og forventinger i en krisesituasjon vil måtte avvike fra det vi har i en normalsituasjon. Dette vil være et bedre grunnlag for forståelse av hvilke varer og innsatsfaktorer som er kritiske for norsk matvareforsyning, hvilke nivåer av forsyning som vil være akseptabel i ulike situasjoner, og i hvilke verdikjeder det kan være viktigst å innføre styrkede beredskapstiltak for.

Tiltak for en mer motstandsdyktig matproduksjon

I jordbruket arbeides det med å styrke produksjonens motstandsdyktighet gjennom flere tiltak og på flere nivåer. Jordbruk over hele landet bidrar til å gjøre jordbruket mer motstandsdyktig, siden tørke og flom sjeldent inntreffer i alle regioner samtidig. Dette viste seg tørkesommeren 2018, der regioner som ikke var like hardt rammet kunne bidra med dyrefôr til andre regioner. Det ble også importert rekordstore mengder grovfôr fra blant annet Danmark, Island og Sverige (NTB, 2019). På et mer lokalt nivå er produksjon av flere typer vekster i samme vekstsesong en måte å ivareta det samme hensynet på gårdsnivå, siden ulike vekster påvirkes ulikt av variasjoner i værforhold. Det satses på utvikling av klimatilpassede plantesorter og forbedrede driftsformer som kan håndtere variasjoner i nedbør og temperatur. Presisjonsjordbruk og teknologi for bedre vannhåndtering får økt støtte, og Landbrukets utviklingsfond brukes til å finansiere omstillingstiltak.

Regjeringen har vedtatt å etablere beredskapslager for matkorn og har satt et mål om å øke selvforsyningsgraden til 50 pst., korrigert for import av fôr. Videre styrkes rådgivningstjenester og kunnskapsutvikling gjennom forskningsprogrammer for klimatilpasning i landbruket, inkludert jordhelse og plantevernstrategier. Naturbaserte løsninger, som vegetasjonssoner og våtmarker, fremheves som viktige for å redusere erosjon og flomskader i jordbruksområder (Meld. St. 26 (2022–2023)).

På systemnivå styrkes klimatilpasning gjennom bedre samordning mellom sektorer og integrering i areal- og samfunnsplanlegging. Regjeringen har etablert et styringssystem for klimatilpasning som inkluderer nasjonale klimasårbarhetsanalyser og oppfølging av kommunenes arbeid. Naturbaserte løsninger er et gjennomgående prinsipp, og det satses på tiltak som kan kombinere klimatilpasning med naturmangfold og karbonlagring. Videre er kunnskapsutvikling en sentral del av arbeidet, med økt støtte til forskning og innovasjon innen matsystemet. Oppnevnelsen av matsystemutvalget er også et sentralt tiltak for nettopp å gi anbefalinger om fremtidens matsystem, inkludert klimatilpasning i jordbruk, fiskeri og havbruk.

Samlet sett baserer klimatilpasning i det norske matsystemet seg på en kombinasjon av teknologisk innovasjon, naturbaserte løsninger, beredskapstiltak og internasjonalt samarbeid. Målet er å sikre trygg og bærekraftig matproduksjon i et klima som endrer seg raskt, samtidig som utslippene reduseres og matsikkerheten styrkes.

Systemer for overvåking av risiko knyttet til mattrygghet

Mattrygghet er en grunnleggende forutsetning for et motstandsdyktig matsystem. Befolkningens tilgang til mat er ikke tilstrekkelig dersom maten ikke er trygg å spise, og hendelser som svekker mattryggheten kan samtidig få betydelige konsekvenser for matproduksjon, handel og tillit til matsystemet. Risiko knyttet til blant annet zoonoser, planteskadegjørere, smittestoffer og forurensende stoffer i mat kan derfor også ses som beredskapsutfordringer for matsystemet. Evnen til å forebygge, oppdage og håndtere ulike risikoer og hendelser avhenger blant annet av et velfungerende overvåkings- og kontrollsystem, tilgang på fagpersonell, laboratorie- og analysekapasitet samt et godt samspill mellom næring, forskning og myndigheter.

Dyrehelseberedskapen har stor betydning i denne sammenhengen. Alvorlige smittsomme dyresykdommer kan føre til omfattende produksjonsbortfall, restriksjoner på handel, behov for nedslakting av dyr og utfordringer knyttet til håndtering av kadaver og avfall. Tidlig oppdagelse og rask respons er avgjørende for å begrense konsekvensene. Overvåkingsprogrammene, tilgang til veterinærtjenester og den diagnostiske laboratoriekapasiteten utgjør sentrale deler av denne beredskapen. Sammen med beredskapsplanverk og efrfektive systemer for varsling og informasjonsdeling bidrar dette til å styrke matsystemets samlede motstandsdyktighet.

Betydningen av slik beredskap ble blant annet illustrert i Direktoratet for samfunnssikkerhet og beredskaps risiko og sårbarhetsanalyse av norsk matforsyning fra 2017, hvor et utbrudd av en ny zoonotisk influensa på Jæren ble brukt som scenario for å analysere konsekvenser for matprodmatproduksjonen og matforsyningen jf. boks 23.11.

23.5.2 Matbransjens rolle i beredskapsarbeidet

Myndighetene setter rammer og krav for beredskapsarbeidet, men Norges evne til å sikre befolkningen mat og drikke også i kriser, er helt avhengig av at matbransjen opprettholder sin produksjon, drift og forsyningsevne. Matbransjen er også sentral for bufferkapasiteten i markedet. For at Norge skal ha en god beredskap, er samfunnet derfor avhengig av at matbransjen jobber aktivt med risikoanalyser, har tilgang til alternative leverandører og gode beredskapsplaner.

Næringslivets beredskapsressurser utgjør en kritisk del av det norske totalforsvaret. Private bedrifter besitter betydelige ressurser innen transport, matforsyning, logistikk, privat sikkerhet og cybersikkerhet. Totalberedskapsmeldingen (Meld. St. 9 (2024–2025)) og Stortingets behandling av denne (Innst. 242 S (2024–2025)) vektla behovet for økt involvering og samarbeid med privat næringsliv i beredskapsarbeidet. Dette skal skje gjennom særlig to spor. I det første sporet skal næringslivet delta i den nye rådsstrukturen for beredskapsplanlegging og tilstandsvurdering på nasjonalt nivå, innenfor hvert av de utpekte samfunnsområdene. Det legges vekt på at dette vil gi økt kunnskap om de ulike aktørens roller, ansvar, ressurser og gjensidig avhengighet, og at det vil legge grunnlaget for bedre samhandling både i beredskapsarbeidet og ved håndtering av kriser. Det vektlegges også at næringslivet må trekkes tettere inn i arbeidet med cyberberedskap.

Det andre sporet er å stille tydeligere krav til sikkerhetsarbeid i virksomheter. På lik linje med offentlige virksomheter og den enkelte husstand, bør matbransjen være forberedt på bortfall av kritiske innsatsfaktorer som strøm, elektronisk kommunikasjon og vann, samt svikt eller redusert kapasitet i enkelte forsyningslinjer. Betydningen av tverrsektorielle utfordringer knyttet til forsyningsberedskap, som tilgang til energi, drivstoff, arbeidskraft og digital infrastruktur, har fått vesentlig mindre oppmerksomhet enn utfordringer knyttet til selve matproduksjonen. Flere forhold peker på at egenberedskap knyttet til de tverrfaglige områdene bør få mer oppmerksomhet. I en spørreundersøkelse blant 1 500 landbruksforetak i Rogaland, kom det frem at 145 av 491 respondenter ikke hadde passordbeskyttet driften sitt nettverk (Statsforvaltaren i Rogaland, 2026). I samme undersøkelse ble det avdekket at over halvparten av respondentene ikke hadde eget nødstrømsaggregat.

23.5.3 En motstandsdyktig befolkning

De fleste større kriser i matsystemet vil ramme befolkningen. På hvilken måte avhenger av type krise og krisens varighet, og kan føre til tilbudssvikt, logistikkbrist eller etterspørselssjokk. I en større krise, som også begrenser produksjon og handel for ulike matvarer, vil tilbudet av mat- og drikkevarer til befolkningen kunne bli begrenset. Hvordan dette påvirker befolkningen, vil være avhengig av om det finnes alternative produkter på markedet, eller om det krever omlegging av kostholdet.

God folkehelse er avgjørende for en motstandsdyktig befolkning. Friske mennesker har større kapasitet til å tåle belastninger, tilpasse seg nye situasjoner og bidra til å hjelpe andre, enn mennesker med ulike former for helseplager. God folkehelse skapes av flere forhold, både i og utenfor matsystemet. Mest relevant for matsystemet er å sikre at befolkningen har et kosthold i tråd med kostrådene. Arbeidet med å fremme et sunt kosthold, er derfor også viktig for utviklingen av en motstandsdyktig befolkning.

Myndighetene har et overordnet ansvar for å sikre befolkningen tilgang til matvarer slik at et tilnærmet normalt kosthold kan opprettholdes. Samtidig har husholdningene et ansvar for egenberedskap og for å opprettholde kunnskap om lagring, konservering, tilberedning og ressursutnyttelse av mat. Befolkningens evne til å sette sammen et fullverdig kosthold basert på nye ingredienser og matvarer, vil være avhengig av befolkningens kunnskap om hva ulike råvarer kan brukes til, og hvordan disse kan tilberedes. Slike ferdigheter gjør det mulig å utnytte matressursene bedre, redusere matsvinn og håndtere perioder med knapphet uten at risikoen for matbårne sykdommer øker unødig. Hensynet til beredskap er også en motivasjon for økt dyrking til eget forbruk. Initiativ som andelslandbruk og skolehager kan bidra til økt kunnskap om matproduksjon og egenberedskap for mat. Matberedskap på husholdningsnivå handler derfor i stor grad om kompetanse og praktisk handlekraft. For å stå rustet til akutte hendelser som innebærer svikt i mat- og vannforsyning er det avgjørende at befolkningen følger anbefalingene fra Direktoratet for samfunssikkerhet og beredskap om egenberedskap. Ifølge anbefalingene bør alle innbyggere i Norge ha egenberedskap for en uke, herunder nok mat og drikke til alle i husholdningen. Når flere innbyggere kan ta vare på seg selv og sine nærmeste, øker samfunnets samlede motstandskraft. Dette omtales som en del av Norges totalforsvar – summen av sivile og militære ressurser som skal håndtere kriser og krig – og er med på å skape en buffer i møte med eventuelle forsyningsutfordringer.

At befolkningen har tillit til myndighetene, er avgjørende for at et samfunn skal stå støtt når en krise rammer. Når befolkningen har høy tillit, øker både evnen og viljen til å handle samlet, noe som gjør hele samfunnet mer motstandsdyktig. Arbeidet for å unngå polarisering, desinformasjon og sosial uro, er derfor viktig i arbeidet med å bygge en motstandsdyktig befolkning. Dette må ses i sammenheng med myndighetenes ansvar for å etablere tydelige rammer, gi råd og kommunisere risiko på en forståelig måte. En grunnleggende forutsetning er at myndighetenes håndtering av dilemmaet mellom mattrygghet og matforsyning skjer åpent, faglig fundert og tillitvekkende. Dersom midlertidige tilpasninger til krav til mattrygghet oppfattes som vilkårlige eller uforståelige, kan tilliten til matforvaltningen svekkes, noe som i seg selv kan bli en alvorlig beredskapsutfordring.

Boks 23.14 Kokebøker for beredskap

Mor Norges Matbok ble gitt ut av Statens Kostholdsnemnd våren 1940 og sendt til alle husstander i landet. Nemden ble opprettet etter utbruddet av andre verdenskrig for å sikre at befolkningen kunne få et ernæringsmessig forsvarlig kosthold basert på norske ressurser dersom importen av matvarer sviktet. Hensikten med boka var å vise hvordan befolkningen kunne sette sammen et sunt kosthold basert på norsk matproduksjon under krig og knapphet.

Høsten 2026 startet arbeid i Innlandet med å lage beredskapskokebok for kommunale kjøkken med støtte fra regionale midler fra Innlandet fylkeskommune. I dag finnes ingen nasjonale retningslinjer for matberedskap i det offentlige storkjøkken i Norge. Nå går Gjøvik, Stange, Ringsaker og Lillehammer sammen med Statsforvalteren i Innlandet for å lage en beredskapskokebok for kommunale kjøkken.

Også Norges Bygdekvinnelag har utarbeidet en veileder om matberedskap som blant annet ser på lokal matproduksjon, mat fra rett utenfor døren, mat når strømmen går m.m.

Kilde: Statens kostholdsnemnd. Mor Norges Matbok. Oslo: Forsyningsdepartementet, 1940

23.6 Utvalget samlede vurderinger

Norge befinner seg i den mest alvorlige sikkerhetspolitiske situasjonen siden andre verdenskrig. Det er flere scenarioer med utgangspunkt i dagens geopolitiske situasjon som kan tenkes å skape forstyrrelser i forsyningslinjene. Scenarioene spenner fra det øvre krisespekteret med krig på norsk og alliertes territorium, via scenarioer med sammensatte trusler, eksempelvis uforklarlige ulykker, biologisk eller digital sabotasje, informasjonspåvirkning til tørke eller utbrudd av dyresykdommer. Utvalget legger til grunn at beredskap for krise og krig samtidig vil styrke beredskapen for hendelser innenfor en normalsituasjon.

Utvalgets gjennomgang viser at Norge, som et ressursrikt og demokratisk land med høy grad av tillit og samhandling mellom myndigheter og næringsliv, har gode forutsetninger for å sikre egen befolkning nok, trygg og sunn mat i det daglige og i kriser og krig.

Motstandsdyktighet i matsystemet forutsetter at produksjonsgrunnlaget ivaretas, at nasjonal produksjon opprettholdes og at internasjonale handelssystemer fungerer. Samtidig er matforsyningen sårbar grunnet avhengighet av import av innsatsvarer og arbeidskraft som ikke kan erstattes raskt. Norge har store fiske- og sjømatressurser som hovedsakelig er rigget for eksport. I en krisesituasjon er det potensial for å omdirigere sjømatressurser. Selvforsyningsgraden på animalske matvarer er høy, mens selvforsyningsgraden innenfor vegetabilske produkter er vesentlig lavere. Å øke selvforsyningen, særlig på matkorn, grønt og fôrråvarer, er et viktig element i den samlede nasjonale satsingen på matberedskap. Samtidig er selvforsyningsgraden kun et øyeblikksbilde av befolkningens konsum av norskproduserte varer målt i energi. I et kriseperspektiv, der tilgangen til importerte varer kan tenkes å bli vesentlig svekket over lengre tid, mener utvalget at landets selvforsyningsevne er betydelig når produksjon og fangst fra både hav og land legges til grunn. Samtidig konstaterer utvalget at det potensielt er betydelige sårbarheter i alle ledd i verdikjeden knyttet flere innsatsfaktorer, transport, muligheter for bearbeiding av råvarer til ferdige matvarer samt geografiske sårbarheter. For at selvforsyningsevnen skal opprettholdes også i fremtiden, er det viktig at produksjonsgrunnlaget ivaretas og den løpende matproduksjonen opprettholdes.

Generelt er forsyningskjeden i for stor grad preget av små buffere og lagre, samt mangel på beredskap for knapphet på kritiske innsatsfaktorer som energi, transportmidler, arbeidskraft og digitale systemer. I en situasjon med knapphet på slike kritiske innsatsfaktorer vil liv, helse og forsvar prioriteres og andre samfunnsfunksjoner, inkludert matforsyning, må ha beredskap for å håndtere en slik situasjon. Utvalget mener at dette tilsier at det er behov for økt egenberedskap i hele matsystemet. Videre er det nødvendig å etablere felles planforutsetninger og koordinert innsats både sektorvis og tverrsektorielt. Økt forsyningssikkerhet i krise og krig forutsetter avtaler, infrastrukturtilpasninger og beredskapsanlegg som etableres før krisen oppstår.

Det norske matsystemet er tett integrert med internasjonale handelssystemer. Handelskonflikter og geopolitiske kriser kan føre til bortfall av kritiske innsatsfaktorer og enkelte mat- og drikkevarer, redusert tilgang på markeder og økte priser. Videre er det en reell trussel fra statlige aktører som i økende grad utnytter sårbarheter i leverandørkjeder og kritisk infrastruktur som en del av sammensatte virkemidler. Som følge av dette, mener utvalget at Norge må legge sterkere vekt på regionalt samarbeid og samhandel om matsikkerhet og -beredskap. Sverige og Finlands medlemskap i NATO gir også større grunn til å se Norden som ett geografisk område når det gjelder matforsyning og beredskapstiltak. Samtidig som det blir viktigere for Norge å knytte seg til EUs arbeid på sikkerhet og beredskap, gir ikke EØS-avtalen automatisk rett til dette.

Hendelser som følge av klimaendringer med flom, ras og tørke forventes å øke i årene fremover. Innsats for å redusere klimagassutslipp og arbeid med klimatilpasning blir derfor viktige tiltak for å styrke matsystemets motstandsdyktighet. Klimaendringene øker også risikoen for spredning av dyre- og plantesykdommer, zoonoser og økt forekomst av antibiotikaresistens, både nasjonalt og globalt. Norge har gode systemer for overvåking, særlig gjennom Veterinærinstituttets og Mattilsynets systemer, og det er godt samarbeid mellom næring og myndigheter, og næringene tar selv ansvar for smitteverntiltak. Husdyrtette områder av landet, som på Jæren, er likevel sårbare for sykdomsutbrudd, med store konsekvenser for midlertidig bortfall av matproduksjon og økonomiske tap. For å forebygge utbrudd, er det også viktig med internasjonalt samarbeid, blant annet om overvåking og deling av data.

Utvalget vil peke på at Nord-Norge er i en særstilling, både som militært strategisk område med hensyn til allierte styrker og når det gjelder geografi, bosetting og næringstruktur. Det er lange avstander og utfordrende forsyningslinjer. Lav grad av egen jordbruksproduksjon og liten næringsmiddelindustri, gjør Nord-Norge sårbart for avskjæring fra Sør-Norge. I tillegg kan man anta at det i en krigssituasjon vil være i Nord-Norge at forsyningsbehovet for allierte styrker vil være størst. Det er allerede iverksatt særskilte tiltak for matproduksjonen over jordbruksavtalen.

Økte matvarepriser er en sannsynlig konsekvens av forsyningsknapphet. De fleste i Norge kan håndtere en viss økning i matvareprisene, men de som blir hardest rammet av økte matvarepriser er de som i utgangspunktet har dårlig økonomi. Utvalget mener at disse utfordringene ikke kan løses i matsystemet, men må løses gjennom målrettede tiltak i sosialpolitikken.

Det er i nyere tid ikke gjort en helhetlig vurdering av den samlede evnen til å omstille forbruk og matproduksjonen fra hav og land i en krise. Utvalget mener at en slik vurdering bør inngå som en del av en oppdatert risiko- og sårbarhetsanalyse av norsk matforsyning og inkludere en vurdering av hvordan ulike hendelser, inkludert et krigsscenario, kan påvirke muligheten for å sikre befolkningen og allierte styrker tilstrekkelig og trygg mat.