5 En innstramming av retten til barnetrygd under utenlands­-opphold

Departementet foreslår å stramme inn retten til barnetrygd under utenlandsopphold ved å endre bestemmelsen i barnetrygdloven § 4 tredje ledd om når et barn regnes som bosatt i Norge. I dag regnes barnet fortsatt som bosatt her ved midlertidig fravær fra Norge som ikke er ment å vare mer enn 12 måneder. Bestemmelsen foreslås strammet inn, slik at barnet ved utenlandsopphold på mer enn seks måneder ikke lenger regnes som bosatt i Norge, og dermed heller ikke utløser rett til barnetrygd. Departementet foreslår å beholde unntaket fra kravet om bosetting i Norge for dem som er medlemmer i folketrygden etter folketrygdloven §§ 2-5 eller 2-8.

5.1 Gjeldende rett

5.1.1 Vilkåret om bosetting i Norge

Det fremgår av barnetrygdloven § 2 første ledd at barnet må være bosatt i riket for at det skal foreligge rett til barnetrygd. Med riket menes Norge, unntatt Svalbard, Jan Mayen og norske biland. Barn som oppholder seg på Svalbard utløser rett til barnetrygd hvis de er medlemmer i folketrygden etter folketrygdloven § 2-3, se barnetrygdloven § 3.

Barnetrygdloven § 4 har bestemmelser om når et barn anses som bosatt i riket. Bestemmelsens tredje ledd lyder:

«Ved midlertidig fravær fra Norge som ikke er ment å vare mer enn 12 måneder, regnes barnet fortsatt som bosatt her. Dette gjelder likevel ikke dersom barnet skal oppholde seg i utlandet mer enn seks måneder per år i to eller flere påfølgende år.»

Regelen svarer til folketrygdloven § 2-1 fjerde ledd.

Hvis et sammenhengende utenlandsopphold har en varighet på mer enn 12 måneder, oppfyller ikke barnet vilkåret om bosetting i riket. I de tilfeller der det på forhånd er usikkert om utenlandsoppholdet skal vare i mer enn 12 måneder, opphører retten til barnetrygd fra og med måneden etter utreise, men med mulighet for etterbetaling dersom oppholdet viser seg å vare kortere enn 12 måneder.

Barnet anses heller ikke som bosatt i Norge i tilfeller der barnet har oppholdt seg eller skal oppholde seg i utlandet i mer enn seks måneder per år i to eller flere påfølgende år. Dette vil for eksempel si at hvis barnet i en 24 måneders periode er borte eller skal være borte fra Norge i mer enn 12 måneder, bortfaller retten til barnetrygd, også for de periodene hvor barnet oppholder seg i Norge. Barnet vil i slike tilfeller oppholde seg mer i utlandet enn i Norge. Som en følge av denne bestemmelsen vil det ikke foreligge rett til barnetrygd for barn som går på skole i utlandet over flere år. Disse vil oppholde seg mer i utlandet enn i Norge, selv om skoleferiene tilbringes i Norge.

5.1.2 Unntaksregler

Selv om barnet har utenlandsopphold som fører til at vilkårene i barnetrygdloven § 4 om bosetting i riket ikke er oppfylt, kan det likevel utbetales barnetrygd i visse tilfeller. Det følger av lovens § 5 at dette gjelder når både barnet og den barnet bor fast hos under utenlandsoppholdet er medlemmer i folketrygden etter folketrygdloven §§ 2-5 eller 2-8. Hvis barnet bor i utlandet sammen med begge sine foreldre, må barnet og begge foreldrene være medlemmer i folketrygden under utenlandsoppholdet. Det gis ikke unntak etter barnetrygdloven § 5 for barn som oppholder seg alene i utlandet mens foreldrene er bosatt i Norge. Dersom barnet oppholder seg i utlandet uten foreldrene, kan altså ikke utenlandsoppholdet vare mer enn tolv måneder, eventuelt mer enn seks måneder per år over flere år, før retten til barnetrygd faller bort, se ovenfor.

Folketrygdloven § 2-5 gjelder pliktig medlemskap for visse personer som oppholder seg utenfor Norge, eksempelvis norske statsborgere som er arbeidstakere i den norske stats tjeneste, personer i forsvarets tjeneste i utlandet, personer utsendt av den norske stat som fredskorpsdeltakere eller som eksperter for tjenestegjøring i et utviklingsland og norske statsborgere som studerer i utlandet med støtte fra Statens lånekasse for utdanning.

Folketrygdloven § 2-8 gjelder frivillig medlemskap for eksempelvis arbeidstakere i utlandet som er ansatt i en virksomhet med hovedsete i Norge, studenter og personer som har et offentlig oppdrag eller stipend i utlandet. Også andre personer kan få frivillig medlemskap når særlige grunner gjør det rimelig. Det er et vilkår for medlemskap at vedkommende har vært medlem i trygden i minst tre av de siste fem kalenderårene før søknadstidspunktet, og at han eller hun har nær tilknytning til det norske samfunnet.

I tillegg til ovennevnte, innebærer EØS-avtalen og trygdeavtaler inngått med andre land at kravet om bosetting fravikes i visse tilfeller. For barn av personer som i henhold til EØS-avtalens regler skal være omfattet av norsk trygdelovgivning (blant annet arbeidstakere i Norge eller på norske skip eller personer som er omfattet av norsk lovgivning under arbeid i utlandet) utbetales det barnetrygd, uavhengig av hvor i EØS-området barna er bosatt. Vi går ikke nærmere inn på dette regelverket her, da endringsforslagene ikke vil ha noen innvirkning på rettighetene til dem som mottar barnetrygd i henhold til internasjonale avtaler.

5.1.3 Reglene etter gammel barnetrygdlov

Dagens barnetrygdlov trådte i kraft 1. januar 2003. Forut for denne datoen var retten til barnetrygd regulert av lov 24. oktober 1946 om barnetrygd med tilhørende forskrifter.

Det gamle barnetrygdregelverket hadde samme regler om bosetting i Norge som dagens lov, se ovenfor i kapittel 5.1.1.

I 1969 ble det gitt en forskrift som for visse grupper gjorde unntak fra kravet om bosetting i riket. Bakgrunnen fremgår av Ot.prp. nr. 12 (1968-69), der det blant annet heter:

«Hvis en familie med barn forlater landet i den hensikt å bosette seg i utlandet, faller retten til stønad bort. Under midlertidig fravær i utlandet har imidlertid loven vært praktisert slik at barnet fortsatt har vært ansett som bosatt her ... Departementet er av den oppfatning at det i en rekke tilfelle vil være ønskelig å kunne utbetale barnetrygdstønad under opphold i utlandet, også utover det som hittil har vært praktisert av Rikstrygdeverket. Under den nåværende samfunnsutvikling med økende samkvem landene imellom med utveksling av studenter, forskere og industrifolk, og med utsendelse av personell til utviklingslandene og av misjonærer fra forskjellige kristne organisasjoner, er det naturlig at mange familier med barn kommer til å oppholde seg i utlandet i et begrenset antall år. Tilknytningen til Norge vil allikevel være sterk. Departementet vil derfor foreslå at barnetrygdlovens § 1 endres slik at den gir hjemmel for å yte barnetrygdstønad under midlertidig fravær fra landet på nærmere fastlagte vilkår.»

Utenlandsforskriften gjorde unntak fra kravet om bosetting hvis det var tale om midlertidige utenlandsopphold og barnetrygdmottakeren

• oppholdt seg i utlandet etter oppdrag fra norsk offentlig myndighet,

• arbeidet i utlandet i humanitær eller filantropisk virksomhet,

• studerte ved utenlandsk universitet eller høyskole, eller

• hvis andre særlige grunner gjorde det rimelig.

Hvis barnetrygdmottakeren var omfattet av en av de nevnte gruppene, kunne det foreligge rett til barnetrygd hvis familien skattet til Norge for minst 70 prosent av samlet inntekt, eller om den samlet sett hadde en inntekt som på årsbasis ikke oversteg fire ganger folketrygdens grunnbeløp.

Med den nye barnetrygdloven er reglene for rett til barnetrygd under utenlandsopphold forenklet. Retten til barnetrygd er nå, for barn som ikke anses som bosatt i Norge, knyttet til medlemskap i folketrygden. Dette er blant annet begrunnet slik i Ot.prp. nr. 57 (2000-2001) Om lov om barnetrygd (barnetrygdloven):

«Medlemskap i trygden er slik vi ser det et godt egnet objektivt vilkår for rett til barnetrygd ved utenlandsopphold.»

Det er imidlertid i stor grad de samme gruppene som før som har rett til barnetrygd under utenlandsopphold.

5.1.4 Regelverket i andre nordiske land

5.1.4.1 Sverige

For å få svensk barnetrygd (barnbidrag) kreves det at barnet er bosatt i Sverige. Ved utenlandsopphold på mer enn seks måneder får man som hovedregel ikke beholde barnetrygden. Barnetrygden faller altså bort ved kortere utenlandsopphold enn etter gjeldende norsk rett.

Enkelte grupper får beholde barnetrygden ved utenlandsopphold som overstiger seks måneder. Det gjelder statsansatte som arbeider for svenske myndigheter i utlandet, personer som arbeider for et svensk trossamfunn eller for en svensk ideell organisasjon som driver bistandsvirksomhet. Også studenter eller doktorander i utlandet kan beholde barnetrygden på visse vilkår.

Reglene for rett til barnetrygd under utenlandsopphold ligner bestemmelsene i den såkalte utenlandsforskriften som var gitt med hjemmel i den gamle barnetrygdloven (se kapittel 5.1.3). En viktig forskjell er imidlertid at svenskene ikke foretar noen inntektsprøving eller vurdering av skattemessig tilknytning til landet overfor gruppene som kan få dispensasjon fra bostedsvilkåret.

5.1.4.2 Danmark

Rett til generell barnetrygd fra Danmark (børnefamilieydelse) forutsatte tidligere at barnet hadde hjemsted i Danmark. Et barn ble normalt ansett for å ha hjemsted der foreldrene oppholdt seg. Hadde foreldrene fast bopel i Danmark, kunne barnetrygden i mange tilfeller beholdes, selv om barnet oppholdt seg i utlandet på ferie eller tok kortere utdannelse i utlandet.

Med virkning fra 1. januar 2004 ble hjemstedsbestemmelsen endret til en oppholdsbestemmelse. Det er nå et vilkår for rett til barnetrygd at barnet oppholder seg i Danmark. Oppholder barnet seg hos foreldrene og disse er fullt skattepliktige i Danmark, anses barnet for å oppholde seg i landet. Opphold i Danmark anses ikke for avbrutt når barnet i kortere perioder oppholder seg i utlandet i forbindelse med ferie eller familiebesøk eller i forbindelse med sykdomsbehandling eller lignende. I andre tilfeller, for eksempel der det i forbindelse med oppholdet i utlandet skjer en avbrytelse av barnets kontakt med skole eller andre institusjoner i Danmark, betraktes barnets opphold i Danmark som avbrutt.

Oppholder barnet seg midlertidig i utlandet som ledd i et utdannelsesforløp som tar sikte på å forbedre barnets muligheter for å klare seg under fortsatt opphold i Danmark, kan barnetrygd fortsatt utbetales. Det kan for eksempel være tale om at barnet for å styrke sine språklige ferdigheter eller sin kunnskap om internasjonale forhold i et år eller et semester tar en utdannelse i utlandet. Det legges vekt på om oppholdet kan betraktes som et supplement til et pågående utdannelsesforløp i Danmark. Er dette ikke tilfelle, vil retten til barnetrygd opphøre.

Det fremgår av forarbeidene til lovendringene at det tidligere var usikkert om retten til barnetrygd fortsatt var til stede i tilfeller der foreldrene sender barn ut av Danmark med sikte på at barna i perioder skal oppdras etter de normer som gjelder i deres opprinnelige hjemland. Den danske regjering mener at slike situasjoner bør unngås når det er tale om barn som skal integreres i det danske samfunn, og mener at retten til barnetrygd for barn av foreldre som tar opphold i Danmark som flyktninger, familiegjenforente eller som ellers har mulighet for varig opphold i landet, må være betinget av at barna oppholder seg i Danmark og dermed får en oppvekst som gjør det mulig for dem å klare seg i landet.

Danmark har for øvrig ingen unntaksregler fra kravet om at barnet må oppholde seg i landet for at det skal kunne utbetales barnetrygd, slik Sverige og Norge har, og hadde heller ikke slike unntaksregler før endringene i regelverket i 2004.

Fra 2004 er det dessuten innført bestemmelser om at institusjoner som har løpende kontakt med et barn under 18 år skal melde fra til kommunen dersom den får opplysning om at barnet oppholder seg eller formodes å oppholde seg i utlandet.

5.2 Høringsnotatets forslag

Barne- og familiedepartementet foreslår i høringsnotatet at retten til barnetrygd ved utenlandsopphold strammes inn. Innstrammingen foreslås gjennomført ved å endre bestemmelsen i barnetrygdloven § 4 om at barnet fortsatt anses som bosatt i Norge ved midlertidig fravær som ikke er ment å vare mer enn 12 måneder. Høringsinstansene bes om synspunkter på om retten til barnetrygd bør falle bort ved midlertidig fravær som ikke er ment å vare mer enn seks måneder, eller om det ikke bør være adgang til å ha utenlandsopphold på mer enn tre måneder før retten til barnetrygd faller bort. Departementet foreslår at bestemmelsen i barnetrygdloven § 4 tredje ledd andre setning om at barnet ikke lenger anses som bosatt i Norge dersom barnet skal oppholde seg i utlandet mer enn seks måneder per år i to eller flere påfølgende år, beholdes. Det samme gjelder for barnetrygdloven § 5, som gjør unntak fra kravet om bosetting i Norge for personer som er medlemmer i folketrygden etter folketrygdloven §§ 2-5 eller 2-8.

5.3 Høringsinstansenes syn

Disse høringsinstansene oppgir at de støtter en innstramming av retten til barnetrygd ved utenlandsopphold: Justis- og politidepartementet, Kommunal- og regionaldepartementet, Trondheim kommune, Barne-, ungdoms- og familiedirektoratet, Handels- og Servicenæringens Hovedorganisasjon, Human Rights Service, Norsk Tjenestemannslag, Regjeringsadvokaten og Yrkesorganisasjonenes Sentralforbund.

Kommunal- og regionaldepartementet uttaler blant annet:

«Spørsmålet om innstramminger i retten til barnetrygd ved utenlandsopphold har flere sider. Det er positivt hvis en slik innstramming kan forhindre tvangsekteskap. På den andre side kan det stilles spørsmål ved om det er riktig at familier som ønsker å oppholde seg i inntil 12 måneder i utlandet og la barna gå på skole der eller undervise dem selv, og som melder fra på korrekt måte, ikke skal motta barnetrygd. Kommunal- og regionaldepartementet vil derfor anbefale at barnetrygdlovens § 4 tredje ledd første setning endres slik at «12 måneder» erstattes av «seks måneder». Dette vil gi mulighet til opphold i utlandet som er av noe varighet, uten at barnetrygden bortfaller (...).

I Kommunal- og regionaldepartementets arbeid med barns skolegang i utlandet, har det kommet frem at slik skolegang for etterkommere av innvandrere ikke bare har negative konsekvenser. Mange barn kan få et godt faglig utbytte av å gå på skole i utlandet og utvikle seg til å bli mer resurssterke individer, avhengig av hva slags utgangspunkt de har, og hva slags skole de går på. Det er mange ulike årsaker til at barn sendes på skole i utlandet - ønske om at barna skal lære mer om historie, kultur og språk i foreldrenes opprinnelsesland, misnøye med disiplin og pedagogisk opplegg i den norske skolen og ønske om en tettere tilknytning, særlig til den muslimske tro. Men det kan også være helt praktiske grunner, som å ta seg av eldre familiemedlemmer.

Kommunal- og regionaldepartementet mener likevel at praksisen med å sende barn på skole i utlandet kan være uheldig med tanke på det videre livsløpet for den enkelte og deres deltakelse i det norske samfunnet. Norskferdighetene til barn som går på skole i utlandet er varierende, og gir grunn til bekymring for hvordan barna vil klare seg i det norske samfunnet når de vender tilbake til Norge. På denne bakgrunn mener vi at det er riktig å stramme inn retten til å motta barnetrygd ved utenlandsopphold.»

Barne-, ungdoms- og familiedirektoratet «støtter forslaget om innstramming av rett til barnetrygd ved utenlandsopphold. Selv om forslaget innebærer at flere barnefamilier vil miste retten til barnetrygd, mener vi at hensynet til å fremme integrering bør veie tyngst.»

Human Rights Service vil gå lenger enn departementet og uttaler blant annet:

«HRS tror at en innstramming av retten til barnetrygd til seks eller tre måneder, i svært liten grad vil forebygge tvangsekteskap. (...) HRS er derimot av den oppfatning at barnetrygd bør være en økonomisk ytelse som krever at barnet oppholder seg i Norge, det vil si at barnet har sitt daglige virke her. Med andre ord støtter vi modellen som ble innført i Danmark med virkning fra 1. januar 2004.»

Enkelte av høringsinstansene sier ikke noe om hvorvidt de støtter en innstramming i barnetrygdreglene, eller de sier ikke eksplisitt at de ønsker en innstramming, men uttaler seg om hvor lange utenlandsopphold det bør være anledning til å ha hvis reglene skal strammes inn. Disse er: Arbeids- og sosialdepartementet, Bergen kommune, Drammen kommune, Oslo kommune, Landsorganisasjonen i Norge og Rikstrygdeverket.

Rikstrygdeverket har synspunkter knyttet til praktiseringen av regelverket ved en innstramming og sier blant annet:

«Rikstrygdeverket finner de foreslåtte endringene i barnetrygdloven kompliserte, både for trygdeetaten å forvalte, men også i stor grad når det gjelder å informere brukerne.»

Det pekes også på at ettersom det er lagt opp til å beholde unntaksreglene for dem som er medlemmer i folketrygden etter folketrygdloven §§ 2-5 eller 2-8, medfører endringene en forskjellsbehandling mellom kortvarige og langvarige utenlandsopphold i favør av det lange oppholdet. Rikstrygdeverket foreslår derfor å fjerne dagens unntaksregel for personer som under utenlandsoppholdet er medlemmer i folketrygden, slik at det ikke foreligger rett til barnetrygd ved noen utenlandsopphold som overstiger seks/tre måneder.

Disse støtter ikke forslaget om en innstramming av retten til barnetrygd ved utenlandsopphold: ANSA og Kontaktutvalget mellom innvandrere og myndighetene. Også Utlendingsdirektoratet uttrykker skepsis.

Kontaktutvalget mellom innvandrere og myndighetene er svært skeptisk til forslagene fra departementet, se uttalelse gjengitt i kapittel 4.3.

Utlendingsdirektoratet uttaler blant annet:

«At noen innvandrerforeldre velger å sende sine barn på skole i utlandet er et fenomen som myndighetene mangler kunnskap om, både når det gjelder omfang så vel som av de integreringsmessige konsekvenser av utenlandsoppholdet. Å sende barn på skole i utlandet kan også ha positive integreringsmessige konsekvenser for enkeltindivider så vel som for samfunnet. Vi har også for dårlig kunnskap om omfanget av barn fra innvandrermiljøer som sendes til utlandet for tvangsgifting. UDI mener således at det er meget usikkert om eller hvordan disse to fenomener kan koples og at det derfor er svært usikkert i hvilken grad innskrenking av barnetrygden faktisk vil føre til at færre innvandrere tvangsgiftes.»

ANSA viser til at en innstramming vil ramme utenlandsstudenter og foreldre til utvekslingselever i videregående skole og uttaler blant annet:

«Dette vil begrense mulighetene for disse gruppene til å ta studier i utlandet. Det er svært uheldig at færre norske studenter vil få muligheten til å ta hele studieåret, eller utveksling både på lavere/videregående nivå i utlandet. (...) På sikt vil innskrenkingen av barnetrygdregelen kunne bli et hinder for internasjonalisering av norsk høyere utdanning, og et hinder for å sikre at Norge kan være med på spesielle forskeroppdrag i internasjonale miljøer.»

5.4 Departementets vurderinger og forslag

5.4.1 En innstramming av retten til barnetrygd under utenlandsopphold

I et integrerings- og inkluderingsperspektiv kan det være uheldig, både for barnet selv og for det norske samfunnet, dersom et barn som senere skal leve sitt voksne liv i Norge går på skole i et annet land de fleste årene av sin barne- og ungdomstid.

Lengre opphold i utlandet kan medføre vanskeligheter med å delta på linje med andre barn og unge i det norske samfunnet ved tilbakekomst. Barna/ungdommene som har vært i utlandet kan ha glemt sine norskkunnskaper og mistet kontakten med venner og det norske samfunnet for øvrig. Problemene blir selvfølgelig større hvis man praktiserer det norske språket lite eller ingenting mens man er i utlandet, lever veldig annerledes enn man ville gjort i Norge, går på en dårlig skole osv. Det vil da trolig ta lang tid å tilpasse seg et liv i Norge ved tilbakekomst. Men her vil det være store individuelle forskjeller, og det vil avhenge av hvordan det norske samfunnet tilrettelegger for tilbakekomsten.

På den andre siden kan det ha positive effekter for den enkelte å opprettholde kontakten med foreldrenes opprinnelsesland. De får bedre kontakt med slektninger og kunnskap om foreldrenes bakgrunn, kultur og språk.

En innstramming av retten til barnetrygd ved utenlandsopphold kan bidra til at utenlandsoppholdet for en del barn og unge vil bli kortere. Dette kan være en fordel i forhold til det norske utdanningsløpet. Den unge kan bli bedre integrert i det norske samfunnet og derigjennom lettere stå mot press eller tvang når det gjelder inngåelse av ekteskap.

Ekteskap kan bli inngått ved tvang også under kortvarige opphold i utlandet. Noen barn blir giftet bort i ung alder i foreldrenes hjemland, i enkelte tilfeller under tvang, for så å bli etterlatt der til de har fylt 18 år. Dersom retten til barnetrygd under utenlandsopphold strammes inn, vil det kunne ha betydning for denne gruppen.

I henhold til barnetrygdloven § 2 fjerde ledd faller barnetrygden bort for barn som inngår ekteskap. Denne bestemmelsen kan, i den grad den er kjent, virke preventivt for foreldre som ønsker å gifte bort sine mindreårige barn. Hvis et par gifter seg i utlandet, er det imidlertid ikke sikkert at norske myndigheter blir gjort kjent med ekteskapet. Det er heller ikke sikkert at ekteskapet kan anerkjennes etter norsk rett. Regelen er derfor ikke et tilstrekkelig virkemiddel for å hindre tvangsekteskap.

En innstramming i barnetrygdlovens regler for utenlandsopphold vil ha negative konsekvenser for personer som oppholder seg utenlands i perioder. Flere grupper som i dag har rett til barnetrygd, vil miste denne retten. En innstramming vil ramme alle som har utenlandsopphold som varer mellom tre/seks måneder og 12 måneder og som ikke faller inn under persongruppene nevnt i folketrygdloven §§ 2-5 eller 2-8. Dette vil eksempelvis gjelde for foreldre til utvekslingselever og andre som tar et skoleår i utlandet. Også enkelte utenlandsstudenter med barn kan komme dårligere ut enn i dag. Det samme vil gjelde for familier som har et lengre ferieopphold i utlandet. En familie som skal oppholde seg i utlandet mer enn tre/seks måneder og hvor den ene av foreldrene arbeider under utenlandsoppholdet, vil heller ikke få barnetrygd, med mindre vedkommende arbeider i den norske stats tjeneste eller kommer inn under en av de andre unntaksbestemmelsene i folketrygdloven §§ 2-5 eller 2-8.

Som omtalt under kapittel 5.1.4.1 har Sverige noe strengere regler enn oss når det gjelder rett til barnetrygd under utenlandsopphold. Retten faller som hovedregel bort etter seks måneder. Enkelte grupper, noen færre enn etter gjeldende norsk rett, er gitt unntak fra bosettingskravet. Danskene har i mindre grad adgang til å beholde barnetrygden under utenlandsopphold, se kapittel 5.1.4.2. I Norge har vi imidlertid siden 1969 hatt relativt vidtrekkende unntak fra kravet om opphold i Norge. Også før den tid hadde loven vært praktisert slik at barnetrygd ble utbetalt under midlertidig fravær i utlandet. Den nye barnetrygdloven som trådte i kraft 1. januar 2003 innebar en forenkling, men materielt sett er reglene på området i hovedsak uendret.

Den nye barnetrygdloven innebar en klar forbedring og forenkling for brukerne og trygdeetaten når det gjelder praktisering av reglene for rett til barnetrygd under utenlandsopphold. Den ga også en harmonisering med folketrygdlovens regler. En innstramming av retten til barnetrygd fra 12 måneder til seks eller tre måneder vil føre til redusert effekt av noen av disse fordelene.

I tråd med forslaget om innstramming med hensyn til når barnet regnes som bosatt i Norge, har departementet vurdert om unntaksbestemmelsen i barnetrygdloven § 5 bør fjernes. Det ville i så fall innebære at retten til barnetrygd faller bort under alle utenlandsopphold som overstiger seks/tre måneder, og at det ikke ville være noen mulighet for unntak. Dette ville lovteknisk og praktisk sett være mest hensiktsmessig, men ville være en radikal materiell endring som departementet ikke ønsker å foreslå.

Departementet har vurdert de ulike hensynene mot hverandre og har kommet til at de positive konsekvensene en innstramming kan ha når det gjelder å fremme integrering og hindre tvangsekteskap må veie tyngst. Vi viser her også til regjeringens tiltaksprogram mot tvangsekteskap og at flertallet av høringsinstansene som uttaler seg om spørsmålet, støtter en innstramming. Departementet vil på denne bakgrunn foreslå at retten til barnetrygd under utenlandsopphold strammes inn ved at bestemmelsen i barnetrygdloven § 4 tredje ledd om når barnet anses som bosatt i Norge blir endret.

Hvis barnetrygdloven § 4 tredje ledd første setning strammes inn, vil retten til barnetrygd falle bort ved seks/tre måneders sammenhengende utenlandsopphold. I kapittel 5.4.2 nedenfor drøftes hvilken grense som bør velges. Normalt vil retten til barnetrygd gjeninntre når utenlandsoppholdet er avsluttet. Etter barnetrygdloven § 4 tredje ledd andre setning faller barnetrygden bort hvis barnet over tid skal oppholde seg i utlandet mer enn seks måneder per år i to eller flere påfølgende år. Det utbetales i slike tilfeller heller ikke barnetrygd i de periodene barnet oppholder seg i Norge. Departementet legger til grunn at denne bestemmelsen beholdes. Det bør fortsatt være anledning til å stanse barnetrygden dersom barnet over tid oppholder seg mer i utlandet enn i Norge, selv om hvert enkelt utenlandsopphold ikke varer mer enn seks/tre måneder.

5.4.2 Spørsmålet om barnetrygden skal falle bort etter tre eller seks måneder

Høringsinstansene er bedt om synspunkter på om retten til barnetrygd bør falle bort ved midlertidig fravær som ikke er ment å vare mer enn seks måneder, eller om retten bør falle bort ved utenlandsopphold som overstiger tre måneder. Flertallet av dem som uttaler seg foretrekker førstnevnte alternativ.

Følgende høringsinstanser mener at grensen bør settes ved seks måneder (merk at ikke alle eksplisitt har sagt at de støtter en innstramming og at noen instanser uttaler seg subsidiært om hvilken grense som bør velges): Arbeids- og sosialdepartementet, Kommunal- og regionaldepartementet, Bergen kommune, Trondheim kommune, ANSA, Barne-, ungdoms- og familiedirektoratet, Handels- og Servicenæringens Hovedorganisasjon, Landsorganisasjonen i Norge og Rikstrygdeverket.

Arbeids- og sosialdepartementet uttaler:

«Vi antar at en grense på 6 måneder for retten til barnetrygd under midlertidige utenlandsopphold vil være mest hensiktsmessig, ikke minst rent praktisk/administrativt. En grense på 6 måneder vil for øvrig da bli den samme som tilsvarende grense for utbetaling av stønad til enslig forsørger under utenlandsopphold.»

Rikstrygdeverket sier:

«Dersom retten til barnetrygd under utenlandsopphold skal reduseres fra 12 måneder til enten tre eller seks måneder, vil Rikstrygdeverket foreslå at hovedregelen blir at retten til barnetrygd faller bort ved utenlandsopphold på utover seks måneder. Dersom grensen settes til kun tre måneder vil dette være en svært radikal endring, og vil også kunne medføre at mange flere saker må behandles etter unntaksbestemmelsene. Dette vil kunne bli et vesentlig merarbeid for trygdeetaten.»

Barne-, ungdoms- og familiedirektoratet, Trondheim kommune og Handels- og Servicenæringens Hovedorganisasjon viser til at Sverige har en seksmåneders regel. Barne-, ungdoms- og familiedirektoratet legger dessuten til grunn at en frist på tre måneder ville være vanskelig å praktisere.

Disse mener at grensen bør settes ved tre måneder (heller ikke her har alle eksplisitt gitt sin støtte til en innstramming): Justis- og politidepartementet, Drammen kommune, Oslo kommune, Norsk Tjenestemannslag og Yrkesorganisasjonenes Sentralforbund. Som omtalt ovenfor, vil Human Rights Service stramme enda mer inn.

Justis- og politidepartementet uttaler:

«Vi mener at en slik innstramming vil kunne bidra til å forhindre at ungdom presses til å inngå ekteskap mot sin vilje, samt at det vil forhindre uheldig lange fravær fra skolen. Det virker dessuten kriminalitetsforebyggende i vid forstand at barn med etnisk minoritetsbakgrunn deltar på skolen på linje med andre barn.»

Oslo kommune sier:

«For at forslaget skal bidra til reell mulighet for integrering, kontinuitet i skolegang, samt samfunnsdeltakelse på lik linje med andre barn, mener Oslo kommune at retten til barnetrygd bør falle bort ved tre måneders sammenhengende utenlandsopphold.»

Norsk Tjenestemannslag mener at «Dersom dette tiltaket skal forhindre tvangsekteskap så tror vi at jo raskere barnetrygden stoppes fordi barn sendes til utlandet for å inngå tvangsekteskap, jo mindre spekulasjoner vil man få i forhold til at barnetrygden ikke skal utbetales blant annet for barn som har inngått ekteskap og fortsatt får beholde barnetrygden mens de er i utlandet.»

Yrkesorganisasjonenes Sentralforbund uttaler:

«Ordningen i Norge er per i dag veldig sjenerøs, og tillater at barnetrygd utbetales selv om barnet oppholder seg i utlandet opptil 12 måneder. Dette fører til at mange foreldre med innvandrerbakgrunn sender sine barn ut av Norge for ganske lange perioder. Med hjemmel i loven, slik den i dag er utformet, blir disse barna avskåret fra integreringen i det norske samfunn. Norge burde følge eksempler fra Sverige og Danmark som har strengere regler om utbetaling av barnetrygd under utenlandsopphold.

YS ønsker forslaget til innstramninger i barnetrygdloven velkommen og støtter forslaget om at barnetrygden faller bort ved midlertidig fravær på mer enn tre måneder. Tre måneder fra barnets perspektiv er en veldig lang periode og kan ha betydning for integreringen. Dette bør være hovedregelen, men det bør være åpning for at barnetrygd kan utbetales ved lengre fravær, men da ut fra særskilt begrunnet søknad. Vi minner også her om at det i kontantstøtteloven per i dag, er tre måneders grense, når det gjelder utbetaling under oppholdet i utlandet. Regelverket burde være mest mulig samordnet.»

Flertallet av høringsinstansene som uttaler seg om spørsmålet mener at retten til barnetrygd bør falle bort ved utenlandsopphold som overstiger seks måneder. Flere høringsinstanser mener imidlertid at for at innstrammingen skal ha noen effekt i forhold til å hindre tvangsekteskap, må grensen settes ved tre måneder. Atter andre er skeptiske til om de foreslåtte endringene overhodet kan medvirke til å hindre tvangsekteskap.

En innstramming i retten til barnetrygd ved utenlandsopphold fra 12 til tre måneder er en dramatisk endring i en regel som har vært uendret gjennom flere tiår. Jo mer regelen strammes inn, dess flere vil naturligvis bli rammet.

Som Rikstrygdeverket påpeker, må flere saker behandles etter unntaksregelen i barnetrygdloven § 5 hvis grensen settes ved tre måneder enn hvis grensen settes ved seks måneder. Dette vil kunne medføre et betydelig merarbeid for trygdeetaten.

Hensynet til samordning med stønad til enslig forsørger kan tale for en seksmåneders regel, mens hensynet til samordning med kontantstøtten kan tilsi at en tremåneders regel bør velges. Her skal det påpekes at regelverket uansett ikke blir det samme, fordi kontantstøtteloven ikke gjør unntak fra bosettingskravet for dem som er medlemmer i folketrygden under utenlandsoppholdet.

Barne- og familiedepartementet mener det er argumenter som taler for både å sette grensen ved seks måneders utenlandsopphold og å sette grensen ved tre måneder. Departementet er etter en samlet vurdering kommet til at barnetrygden bør falle bort ved utenlandsopphold som er ment å vare mer enn seks måneder.

5.4.3 Endring i unntaksregelen i barnetrygdloven § 5

Departementet ønsker å beholde barnetrygdloven § 5 som gjør unntak fra kravet om bosetting i Norge. Barnetrygdloven § 4 tredje ledd, som fastsetter når et barn anses som bosatt i Norge, og dermed utløser rett til barnetrygd, svarer til folketrygdloven § 2-1 fjerde ledd om når en person regnes som bosatt i Norge og følgelig er pliktig medlem i folketrygden. Også unntaket fra kravet om bosetting i Norge (jf. barnetrygdloven § 5) er knyttet til folketrygdlovens medlemskapsregler ved at det gis unntak når barnet og den barnet bor fast hos under utenlandsoppholdet er medlemmer i folketrygden etter folketrygdloven §§ 2-5 eller 2-8. Hvis bosettingsregelen endres, vil regelverket bli komplisert og lite rimelig. Personer som er pliktig trygdet etter folketrygdloven § 2-1, kan nemlig ikke samtidig være medlemmer i folketrygden etter andre bestemmelser i folketrygdloven. Det kan innebære at familier som har utenlandsopphold på inntil 12 måneder ikke får barnetrygd, mens de samme gruppene kan få barnetrygd hvis utenlandsoppholdet varer mer enn 12 måneder, fordi de da er medlemmer i folketrygden etter folketrygdloven §§ 2-5 eller 2-8.

For å bøte på denne urimeligheten foreslår departementet en endring i barnetrygdloven § 5 første ledd. Endringen innebærer at de som faller inn under persongruppene nevnt i folketrygdloven §§ 2-5 eller 2-8 vil få rett til barnetrygd, selv om utenlandsoppholdet varer mindre enn 12 måneder, og personene dermed ikke er medlemmer etter de angitte bestemmelsene, men etter folketrygdloven § 2-1. Trygdeetaten må ved utenlandsopphold som skal vare mellom seks og 12 måneder foreta en vurdering av om familien fyller vilkårene for å bli medlem i folketrygden etter folketrygdloven §§ 2-5 eller 2-8. Forslaget innebærer at alle som i dag er omfattet av unntaksregelen i barnetrygdloven § 5, fortsatt vil få rett til barnetrygd selv om barnet ikke er bosatt i Norge. Innstrammingen foreslått i kapitlene 5.4.1 og 5.4.2 vil dermed ikke ramme disse gruppene.