4 Forslag til endring i straffeprosessloven § 222 a om besøksforbud

4.1 Vilkår for å nedlegge besøksforbud

4.1.1 Innledning

De materielle vilkårene for å nedlegge besøksforbud går frem av straffeprosessloven § 222 a første ledd første punktum. Det må på grunn av særlige forhold antas å foreligge risiko for at den forbudet vil rette seg mot, ellers ville begå en straffbar handling overfor, forfølge eller på annet vis krenke den annens fred. I tillegg kommer vilkårene i straffeprosessloven § 170 a: Det må være tilstrekkelig grunn til å nedlegge et besøksforbud, og et forbud kan ikke nedlegges når det etter sakens art og forholdene ellers ville være et uforholdsmessig inngrep.

De enkelte vilkårene henger nært sammen. Det må foretas en helhetsvurdering av om besøksforbud kan nedlegges, jf. Høyesteretts kjæremålsutvalgs kjennelse i Rt. 1998 side 1638. Departementet vil likevel - for oversiktens skyld - behandle de enkelte vilkårene for seg.

4.1.2 Straffbar handling mv.

4.1.2.1 Gjeldende rett

Straffeprosessloven § 222 a krever at det er risiko for at den forbudet er rettet mot, ellers vil begå en straffbar handling, forfølge eller på annet vis krenke den annens fred.

4.1.2.2 Høringsnotatet 15. oktober 2001

Departementet la i høringsnotatet til grunn at verken forhørsrettspraksis, den tidligere høringen eller Braathen og Molstad Novsjøs avhandling avdekket noe behov for å endre dette vilkåret.

Departementet uttalte videre:

«Besøksforbudet bør etter departementets syn ikke begrenses til situasjoner hvor det er risiko for en straffbar handling. Det kan være behov for å beskytte mot forfølgelse og andre krenkelser av den personlige fred, selv om atferden ikke er straffbar.

Departementet ønsker heller ikke å begrense den kriminaliteten det er fare for, til spesielle straffbare handlinger. Departementet antar likevel at det særlig er aktuelt med besøksforbud når det er fare for vold eller trusler. Pedagogiske grunner kunne tale for at dette ble sagt uttrykkelig i lovteksten, men ordlyden bør ikke være mer omfattende enn nødvendig. I høringsforslaget har departementet derfor ikke tatt med noen presisering som nevnt.»

4.1.2.3 Høringsinstansenes syn

Riksadvokaten, Oslo statsadvokatembeter, Nordland statsadvokatembeter, JURKog Krisesentersekretariatetstøtter uttrykkelig forslaget om at besøksforbud ikke skal begrenses til situasjoner hvor det er risiko for straffbar handling.

Riksadvokatenpeker på faren for at en oppregning vil føre til en utilsiktet innsnevring av bestemmelsen ved at besøksforbud i praksis bare vurderes i de tilfellene som er oppregnet.

Nordland statsadvokatembeter foreslår en endring av lovteksten for å tydeliggjøre at besøksforbud kan nedlegges i forbindelse med handlinger som ikke er straffbare:

«Påtalemyndigheten kan nedlegge besøksforbud dersom det er grunn til å tro at en person vil begå eller har begått en straffbar handling overfor en annen person, forfølge en annen person, på annet vis krenke en annens fred, eller opptre på annen måte ved rettsstridig adferd.»

4.1.2.4 Departementets syn

Departementet viderefører forslaget i høringsnotatet, og foreslår ikke endringer i vilkåret om hvilke handlinger som det må være risiko for. Ingen høringsinstanser har uttalt at de ønsker realitetsendringer i gjeldende rett på dette punktet.

Til forslaget fra Nordland statsadvokatembeter vil departementet for det første bemerke at det ikke kan være tilstrekkelig for å nedlegge et besøksforbud at en person har begått en straffbar handling overfor en annen person, fordi besøksforbudet skal være forebyggende. Det må i tillegg være risiko for at vedkommende vil forgå seg på nytt. (Det at en person har begått en straffbar handling overfor en annen, kan imidlertid ha betydning for vurderingen av risikoen for at det skal skje på nytt.)

Departementet finner videre at bare rettsstridig atferd som har karakter av forfølgelse eller fredskrenkelse, bør kunne gi grunnlag for et besøksforbud. Departementet foreslår derfor heller ikke å utvide angivelsen av handlinger til å omfatte all rettsstridig atferd, slik Nordland statsadvokatembeter foreslår.

4.1.3 Kravet til risiko

4.1.3.1 Gjeldende rett

Høyesteretts kjæremålsutvalg har i kjennelsen i Rt. 1998 side 1638, jf. Rt. 2001 side 672 slått fast at det ikke kreves sannsynlighetsovervekt for risikoen for at handlingen skal skje.

4.1.3.2 Høringsnotatet 15. oktober 2001

Departementet uttalte dette om kravet til risiko i høringsnotatet:

«Etter departementets syn bør det ikke nå innføres et strengere sannsynlighetskrav. Men det er grunn til å endre formuleringen i § 222 a, slik at det kommer klarere frem at sannsynlighetsovervekt ikke kreves.

Et krav om sannsynlighetsovervekt blir i straffeprosessen vanligvis formulert som et krav om «skjellig grunn», se for eksempel straffeprosessloven § 171 om pågripelse («den som med skjellig grunn mistenkes»). Når det ikke kreves sannsynlighetsovervekt, blir gjerne formuleringen «med grunn» brukt, som i politiloven § 10 a om visitasjon («når det er grunn til å undersøke»). Etter departementets syn bør den samme formuleringen brukes i § 222 a.

Departementet er noe usikker på hva kjæremålsutvalget sikter til med at risikoen må være nærliggende og reell, men antar at formuleringen først og fremst knytter seg til kravet om at det må foreligge «særlige forhold», jf. nedenfor.»

4.1.3.3 Høringsinstansenes syn

Ni høringsinstanser har uttalt seg om forslaget om å tydeliggjøre at det ikke kreves sannsynlighetsovervekt ved å bruke formuleringen «dersom det er grunn til å tro». Disse er: Agder lagmannsrett, Riksadvokaten, Oslo statsadvokatembeter, Nordland statsadvokatembeter, Advokatforeningen, JURK, Kompetansesenter for voldsofferarbeid, Likestillingsombudetog Politiets fellesforbund.

Bare Advokatforeningen er kritisk til en slik endring:

«Dersom det ikke stilles krav om sannsynlighetsovervekt, er utvalget usikker på om de foreslåtte endringer i ordlyden er heldige. Etter departementets forslag, fremstår terskelen for å ilegge besøksforbud som veldig lav. Det bør på en bedre måte fremgå av bestemmelsen at «risikoen må være nærliggende og reell uten at det kreves at det foreligger sannsynlighetsovervekt», jf. Rt. 1998 side 1638.»

Riksadvokaten bemerker på den annen side:

«De øvrige materielle vilkår for å ilegge besøksforbud ligger i dag i lovens krav om «særlige forhold» og «risiko». I tillegg til å kunne skape tvil om hvilken sannsynlighetsgrad som kreves, er lovens formulering unødig komplisert. Forslaget om å endre formuleringen til «dersom det er grunn til å tro» vil både forenkle og klargjøre meningsinnholdet.»

4.1.3.4 Departementets syn

Departementet viderefører forslaget i høringsnotatet, og viser til den begrunnelsen som er gitt der. Departementet viser også til at de fleste høringsinstansene støtter forslaget.

Departementet er ikke enig med Advokatforeningen i at terskelen for å nedlegge besøksforbud er for lav. Det dreier seg om et midlertidig tiltak i en krisesituasjon. Innsamling av tilstrekkelig bevismateriale for å påvise sannsynlighetsovervekt, vil ofte være tidkrevende og vanskelig. Når man har skaffet tilstrekkelige bevis, kan det lett være for sent. Den obligatoriske etterfølgende domstolskontrollen sikrer etter departementets syn mot misbruk av instituttet.

4.1.4 Særlige forhold

4.1.4.1 Gjeldende rett

Momenter som etter gjeldende rett inngår i vurderingen av om det foreligger særlige forhold for å nedlegge et besøksforbud, er blant annet tidligere straffbare handlinger, tidligere anmeldelser og fremsatte trusler (se NOU 1992: 16 side 69 og 77).

4.1.4.2 Høringsnotatet 15. oktober 2001

Etter departementets syn burde det fortsatt kreves særlige forhold for å nedlegge et besøksforbud. Departementet uttalte om innholdet i kravet:

«Noe i det konkrete saksforholdet må gi grunn til å tro at den forbudet skal rette seg mot, ellers vil utøve vold eller på annen måte krenke en annens fred; en teoretisk risiko kan ikke være nok. Men et slikt krav ligger allerede i formuleringen «grunn til», jf. punkt 2.3 foran: Grunnen må bygge på konkrete omstendigheter i saken, ikke bare på en generell risiko.»

Departementet foreslo etter dette å erstatte formuleringen «hvis det på grunn av særlige forhold antas å foreligge risiko for at den forbudet vil rette seg mot» med «dersom det er grunn til å tro».

Departementet uttalte videre:

«Ordlyden må som i dag ses i sammenheng med straffeprosessloven § 170 a - det må være tilstrekkelig grunn til å nedlegge et besøksforbud. Og de momentene som ble fremhevet i forarbeidene til dagens bestemmelse for vurderingen av særlige forhold, vil fremdeles være relevante.»

4.1.4.3 Høringsinstansenes syn

JURKuttaler til forslaget om at det ikke skal stilles opp et eksplisitt krav til «særlige forhold»:

«JURK støtter Departementets forslag. Dette fordi det er svært viktig at bestemmelsen gjøres mer pedagogisk, slik at det blir lettere for rettsanvenderne å forstå meningen med bestemmelsen.»

Heller ingen andre høringsinstanser har gitt uttrykk for at de ønsker å beholde dagens ordlyd på dette punktet, jf. punkt 4.1.3.3 ovenfor.

4.1.4.4 Departementets syn

Departementet opprettholder forslaget i høringsnotatet, og viser til den begrunnelsen som er gitt der.

4.1.5 Begjæring fra den forbudet skal beskytte/allmenne hensyn

4.1.5.1 Gjeldende rett

Besøksforbud kan nedlegges når den et forbud skal beskytte, har begjært det, eller når det finnes påkrevd av allmenne hensyn. Derimot er det ikke et vilkår at det foreligger en anmeldelse: Et besøksforbud kan nedlegges også på grunnlag av et ikke straffbart forhold, eller der den fornærmede ikke ønsker å anmelde forholdet (se NOU 1992: 16 side 67).

At allmenne hensyn er tilstrekkelig for å nedlegge besøksforbud, innebærer at forbud kan nedlegges også i saker der den som har begjært et besøksforbud, har trukket begjæringen tilbake (for eksempel på grunn av trusler, noe som kan være vanlig i familievoldssaker). Et besøksforbud kan altså nedlegges selv om den det skal beskytte, ikke ønsker det. Begrunnelsen er særlig at det kan være vanskelig å komme ut av et mishandlingsforhold, og at berettigede begjæringer om besøksforbud eller strafforfølgning kan bli trukket tilbake fordi den fornærmede i realiteten er i en tvangssituasjon.

4.1.5.2 Høringsnotatet 15. oktober 2001

Departementet foreslo ingen endringer i dette vilkåret.

4.1.5.3 Høringsinstansenes syn

Ingen av høringsinstansene går imot forslaget om at besøksforbud kan nedlegges når den det skal beskytte, har begjært det, eller når det finnes påkrevd av allmenne hensyn.

JURK fremhever at mange kvinner trekker anmeldelsen tilbake på grunn av press fra overgriper.

Krisesentersekretariatet konkluderer med at det er samfunnet, ikke kvinnen, som skal gjøre noe med mannens kriminelle handlinger.

4.1.5.4 Departementets syn

Departementet opprettholder forslaget i høringsnotatet om å videreføre gjeldende rett på dette punktet, og viser til fremstillingen i punkt 4.1.5.1 ovenfor.

4.1.6 Uforholdsmessig inngrep

4.1.6.1 Gjeldende rett

Straffeprosessloven § 170 a stiller opp generelle krav om at tvangsmidler skal brukes bare når det er tilstrekkelig grunn for det, og at de ikke skal brukes når det etter sakens art og forholdene ellers ville være et uforholdsmessig inngrep. Bestemmelsen retter seg etter sin ordlyd bare mot bruken av tvangsmidler og står i et innledende kapittel i straffeprosesslovens fjerde del om tvangsmidler. Besøksforbud er ikke et tvangsmiddel, men et forebyggende tiltak. Men reglene står i straffeprosesslovens fjerde del. Og det følger klart av forarbeidene til § 170 a at bestemmelsen skal gjelde for alle bestemmelsene i del 4, se Ot.prp. nr. 64 (1998-99) side 163. Vilkårene i § 170 a gjelder derfor også for besøksforbud.

4.1.6.2 Høringsnotatet 15. oktober 2001

For å unngå tvil om at § 170 a gjelder for besøksforbud, foreslo departementet i høringsnotatet at det sies uttrykkelig i § 222 a at § 170 a gjelder tilsvarende.

4.1.6.3 Høringsinstansenes syn

Nordland statsadvokatembeterog JURKstøtter uttrykkelig forslaget om at det skal henvises til § 170 a.

4.1.6.4 Departementets syn

Departementet viderefører forslaget i høringsnotatet, og viser til den begrunnelsen som er gitt der.

4.1.7 Hvem kan et besøksforbud beskytte?

Et tema som ikke ble drøftet i høringsnotatet, er muligheten for å nedlegge et besøksforbud for å beskytte en krets av personer, uten at alle personene i kretsen er utpekt eller navngitt. Det finnes et eksempel i praksis på at to personer ble ilagt forbud mot å oppsøke eller oppholde seg i nærheten av en butikk hvor de hadde foretatt et ran. Besøksforbudet ble gitt for å beskytte butikkens personale mot den frykt de følte for de to tidligere ransmennene. (Saken er nevnt av Anne Kari Braathen og Stine J. Molstad, 2001, side 29).

Etter gjeldende rett er det et vilkår for å nedlegge besøksforbud at det er risiko for at den forbudet retter seg mot, vil begå en straffbar handling overfor, forfølge eller på annet vis krenke den andres fred. Etter høringsnotatets forslag til ny § 222 a kan det nedlegges besøksforbud dersom det er grunn til å tro at en person vil begå visse handlinger overfor en annen person. Ordlyden både i den gjeldende bestemmelsen og i forslaget til ny bestemmelse kan gi inntrykk av at et besøksforbud bare kan nedlegges for å beskytte en bestemt person.

Departementet mener at man ikke kan legge til grunn en slik snever forståelse av bestemmelsene. Formålet med besøksforbud er å beskytte enkelte, bestemte personer mot en fare som ikke truer samfunnet generelt eller den alminnelige ro og orden. Om besøksforbudet skal beskytte enkeltpersoner eller en nærmere avgrenset krets av personer, kan ikke være avgjørende. For eksempel må det etter departementets syn være adgang til å forby en person å oppholde seg på et bestemt skoleområde for å beskytte elevene på skolen eller i en bestemt butikk eller offentlig kontor, for å beskytte personalet der.

Derimot tar bestemmelsen ikke sikte på å beskytte en helt ubestemt krets av personer. En person kan for eksempel ikke nektes å oppholde seg i Oslo sentrum for å beskytte alle som måtte oppholde seg der til enhver tid.

Det vil naturlig nok bare være aktuelt å nedlegge besøksforbud mot å oppholde seg på et bestemt sted når forbudet skal beskytte en krets av personer som ikke er navngitte.

Departementet finner det ikke nødvendig å regulere dette tilfellet direkte i lovteksten. Departementet kjenner ikke til at denne typen situasjon har skapt problemer etter gjeldende rett. Lovendringen vil ikke forandre rettsstillingen på dette punktet.

4.2 Besøksforbudets innhold

4.2.1 Generelt

Et besøksforbud kan etter gjeldende rett gå ut på at den det er rettet mot, forbys å oppholde seg på et bestemt sted, forfølge, besøke eller på annet vis kontakte en person. Paragraf 222 a gir anvisning på et bredt spekter av virkemidler, og besøksforbudet kan tilpasses den konkrete situasjonen.

Departementet drøftet i høringsnotatet om det bør innføres en klarere hjemmel for å nedlegge et forbud mot å oppholde seg i det felles hjem (se nærmere punkt 4.2.2 nedenfor).

Departementet uttalte videre på side 9:

«Ut over dette spørsmålet har departementet ikke mottatt signaler om at det er behov for å endre reglene om innholdet i besøksforbud.

Departementet går på denne bakgrunn inn for å opprettholde reglene om hva besøksforbud generelt kan gå ut på.

Av pedagogiske grunner foreslår departementet at reglene om innholdet i besøksforbud skilles fra reglene om vilkårene og tas inn i et eget ledd, se utkastet til annet ledd.»

Ingen høringsinstanser har signalisert at det er et behov for å endre reglene om innholdet i besøksforbud. Departementetgår derfor inn for å opprettholde reglene om hva et besøksforbud generelt kan gå ut på, men viderefører forslaget til lovtekniske endringer.

4.2.2 Forbud mot å oppholde seg i eget hjem

4.2.2.1 Innledning

Mange lever i frykt for å bli utsatt for straffbare handlinger eller andre krenkelser fra sin ektefelle/samboer/partner, fra en av sine foreldre eller fra sin (voksne) sønn eller datter i deres felles hjem. Derfor kan det være behov for å nedlegge forbud mot å oppholde seg i hjemmet for en kortere eller lengre periode. På den annen side er det et inngripende tiltak å forby en person å oppholde seg i hjemmet.

4.2.2.2 Gjeldende rett

Ordlyden i § 222 a er helt generelt formulert: Påtalemyndigheten kan forby en person å oppholde seg på et bestemt sted. Det er ikke gjort unntak for overgriperens egen bolig. Forarbeidene til § 222 a kommenterer ikke dette typetilfellet.

Formålsbetraktninger og sterke reelle hensyn taler for at besøksforbud også kan nedlegges i det felles hjem. Imidlertid innebærer et slikt besøksforbud et større inngrep i overgriperens bevegelsesfrihet og også i utøvelsen av hans/hennes private eiendomsrett enn andre former for besøksforbud. Dette hensynet må trekkes inn i den konkrete vurderingen av om besøksforbud skal nedlegges: Det må tas hensyn til beggepartenes rettssikkerhet. Forbudet kan ikke være et uforholdsmessig inngrep; det må foretas en interesseavveining, jf. Høyesteretts kjæremålsutvalgs kjennelse i Rt. 1998 side 1638.

Braathen og Molstad har i sin undersøkelse av praksis funnet at enkelte i påtalemyndigheten nedlegger besøksforbud med den følge at utøveren må flytte fra den felles bolig, mens andre anser at det ikke er adgang til det (Anne Kari Braathen og Stine J. Molstad, Besøksforbud, 2001, side 123). Praksis er altså sprikende på dette punktet.

Barne- og familielovgivningen hjemler andre typer av besøksforbud som kan være aktuelle ved familievold. Ekteskapsloven § 92 første ledd annet punktum fastsetter at retten kan treffe midlertidig avgjørelse om separasjon, bruksrett og bidrag før separasjon er krevd når særlige grunner taler for det. Etter annet ledd kan retten forby en ektefelle å komme til den eiendommen eller boligen der den andre ektefellen oppholder seg, når særlige grunner tilsier det. Etter forarbeidene (Ot.prp. nr. 28 (1990-91) side 141) kan særlige grunner være at det er fare for at ektefellen eller barna vil bli utsatt for overgrep. Eierskap til boligen er uten betydning.

Barneloven § 38, som omhandler foreløpig avgjørelse om foreldreansvar og daglig omsorg, fastsetter i tredje ledd annet punktum sammenholdt med første punktum at retten kan forby den ene av foreldrene å komme til den eiendommen eller boligen der barnet holder til når særlige grunner taler for det. Det er uten betydning hvem som eier eiendommen eller boligen. Ifølge forarbeidene kan slike særlige grunner for eksempel være at det er fare for fysiske overgrep mot barnet eller mot den annen av foreldrene (se NOU 1977: 35 side 81), eller at det er fare for at barnet kan lide psykisk overlast (se NOU 1977: 35 side 128). Hjemmelen i barneloven til å forby den ene av foreldrene å komme til boligen der barnet holder til, kan ikke omfatte tilfeller der det er den andre av foreldrene som selv frykter overgrep fra vedkommende (Inge Lorange Backer: Barneloven - kommentarutgave (Oslo 1982) side 248).

4.2.2.3 Fremmed rett

Enkelte land har egne regler om besøksforbud i hjemmet. Dette gjelder blant annet England, Nord-Irland, Portugal, Sør-Afrika og Østerrike. I Danmark og Sverige vurderes spørsmålet.

I Danmarkkan politiet med hjemmel i straffeloven § 265 meddele en person advarsel (politihold) mot å krenke en annens fred. Et forbud kan ikke gå ut på at overgriperen må flytte ut av en bolig vedkommende eier. Bare dersom den som trenger beskyttelse eier boligen alene, kan tilhold gis i slike tilfeller. En prosjektgruppe skal se på de spørsmål som knytter seg til å etablere en ordning der voldsutøverne kan fjernes fra hjemmet.

Den svenskelovgivningen om besøksforbud er generell, som den norske. På forespørsel har det svenske justisdepartementet gitt uttrykk for at deres lovgivning om besøksforbud ikke kan anvendes dersom den forbudet skal beskytte, og den det er rettet mot, bor sammen. Et forslag til endringer i besøksforbudsloven, som innebærer at et besøksforbud kan omfatte det felles hjem, har nylig vært på høring. Det arbeides med en proposisjon på bakgrunn av forslaget.

I Østerrike er lovgivningen om besøksforbud i eget hjem todelt. I første omgang kan påtalemyndigheten nedlegge forbud med hjemmel i politilovgivningen i inntil ti dager. Reglene omfatter alle som bor i samme husvære. Deretter kan forbudet forlenges av retten. Et forlenget besøksforbud gjelder bare nærstående, som nære slektninger, ektefeller og samboere.

4.2.3 Bør det gis en særskilt hjemmel for å nedlegge besøksforbud i eget hjem?

4.2.3.1 Høringsnotatet 15. oktober 2001

Departementet gikk i høringsnotatet inn for at det bør være adgang til å nedlegge forbud mot å oppholde seg i eget hjem, og uttalte på side 13 dette om behovet for en slik adgang:

«Når overgriperen og offeret bor sammen, er behovet for beskyttelse vanligvis størst i deres felles hjem. Hvis ikke overgriperen pålegges å flytte, må offeret velge mellom å forlate sitt eget hjem eller å leve i fare for nye overgrep. Dette valget mellom to onder er det urimelig å pålegge henne.»

Departementet slo samtidig fast at det vil være inngripende for overgriperen å flytte fra sitt eget hjem, og skrev videre:

«Det gjelder særlig hvis han foreløpig ikke har utøvd vold eller opptrådt krenkende på andre måter, men hvor det er fare for slik opptreden. Slike forhold vil måtte stå sentralt ved vurderingen av om hvorvidt besøksforbud i det felles hjem kan og bør nedlegges. Men de bør ikke medføre at adgangen til å nedlegge besøksforbud i hjemmet holdes stengt.»

Departementet tolket gjeldende straffeprosesslov § 222 a slik at det også i dag etter en konkret vurdering kan være aktuelt å nedlegge besøksforbud i eget hjem, men mente at gode grunner taler for en særskilt regulering:

«For det første kan den uklarheten som synes å råde på dette punktet i praksis, lede til at besøksforbud som virkemiddel ikke brukes fullt ut. Riktignok kan dette tenkes avhjulpet ved rundskriv i stedet for ved en lovendring. Men også hensynet til den et slikt besøksforbud vil ramme, taler for en lovregulering. Et besøksforbud som innebærer at en person må flytte fra sitt eget hjem, er inngripende. Hjemmelsgrunnlaget bør derfor være entydig.

Videre kan det være behov for å gi egne saksbehandlingsregler og særvilkår for å nedlegge besøksforbud i det felles hjem, se nedenfor. Også dette taler for en særregulering. Departementet viser ellers til at flere andre land har særskilte bestemmelser på området, og peker særlig på de gode erfaringene Østerrike har hatt med sin ordning.

Departementet legger videre til grunn at de hjemlene som eksisterer i barneloven og ekteskapsloven er gode, men ikke tilstrekkelige.»

Forholdet til menneskerettighetene omtalte departementet slik på side 14:

«Grunnloven § 110 c pålegger statens myndigheter å respektere og sikre menneskerettighetene. Og etter menneskerettsloven § 3 går bestemmelser i blant annet Den europeiske menneskerettskonvensjon (EMK) og FN-konvensjonen om sivile og politiske rettigheter (SP) ved motstrid foran bestemmelser i annen lovgivning. En lovhjemmel for å nedlegge forbud mot å oppholde seg i sitt eget hjem, må særlig vurderes i lys av EMK artikkel 8 (retten til respekt for hjemmet) og EMK protokoll nr. 4 artikkel 2 (retten til fritt å velge bosted).

Da straffeprosessloven § 222 b om oppholdsforbud ble foreslått, ble forholdet til konvensjonsbestemmelsene drøftet (jf. Ot.prp. nr. 85 (1996-97) side 5-6). Departementet konkluderte med at bestemmelsen ikke var i strid med våre internasjonale forpliktelser fordi forbudet omfattes av unntakene i artiklene, som blant annet åpner for tiltak for å forebygge forbrytelser og for å beskytte andres rettigheter og friheter.

Departementet viser til drøftelsen i Ot.prp. nr. 85 (1996-97) som er relevant også for besøksforbud etter § 222 a, og legger til grunn at en klarere hjemmel om besøksforbud i samlivspartneres felles hjem ikke vil krenke internasjonale menneskerettigheter. Departementet har gjennomgått praksis siden Ot.prp. nr. 85 (1996-97) ble fremmet, og kan ikke se at konvensjonsorganene har fattet avgjørelser av relevans for spørsmålet i denne tiden.»

På denne bakgrunn foreslo departementet at det innføres en særbestemmelse om besøksforbud i hjemmet, der eierskap til boligen ikke skulle ha betydning.

Om regler om besøksforbud burde hjemles i straffeprosessloven eller i lovgivning på sivilrettens område, uttalte departementet på side 15:

«Siden departementet går inn for at det også i disse situasjonene bør være påtalemyndigheten som nedlegger et besøksforbud, bør bestemmelsen etter departementets syn innarbeides i straffeprosessloven. Hensynet til håndhevelsen av besøksforbudet trekker i samme retning: Straffeloven § 342 annet ledd setter straff for brudd på straffeprosessloven § 222 a. Dessuten taler pedagogiske hensyn for at reglene er mest mulig samlet på ett sted.»

4.2.3.2 Høringsinstansenes syn

Følgende høringsinstanser har uttalt seg om forslaget om besøksforbud i eget hjem: Barne- og familiedepartementet, Sosialdepartementet, Agder lagmannsrett, Heggen og Frøland tingrett, Solør tingrett, Riksadvokaten, Nordland statsadvokatembeter, Oslo statsadvokatembeter, Politidirektoratet, Politimesteren i Drammen, Advokatforeningen, Barneombudet, Dommerforeningen, JURK, Kompetansesenter for voldsofferarbeid, Krisesentersekretariatet, Likestillingsombudet, Norsk Krisesenterforbund og Politiets fellesforbund.

Samtlige høringsinstanser støtter forslaget om at det skal kunne nedlegges besøksforbud som går ut på at en person forbys å oppholde seg i sitt eget hjem. Videre er det enighet om at det bør kreves klar hjemmel for et så vidt inngripende tiltak.

Enkelte instanser har innvendinger mot utformingen av forslaget. Disse blir behandlet i tilknytningen til de enkelte vilkårene nedenfor.

4.2.3.3 Departementets syn

Departementet opprettholder forslaget om å gi en egen hjemmel for å nedlegge et besøksforbud med den følgen at overgriperen nektes å oppholde seg i sitt eget hjem, og viser til den begrunnelsen som er gitt for forslaget i høringsnotatet. Departementet viser videre til at forslaget om en klar hjemmel har vunnet bred støtte under høringen.

4.2.4 Nærmere om vilkårene for besøksforbud i eget hjem

4.2.4.1 Høringsnotatet 15. oktober 2001

Departementet uttalte i høringsnotatet på side 15 dette om hva et besøksforbud som går ut på at en person forbys å oppholde seg i sitt eget hjem, innebærer:

«I dette ligger det både at personen som forbudet retter seg mot, må flytte ut, og at han ikke må oppsøke hjemmet så lenge forbudet varer. Et forbud mot å oppholde seg i sitt hjem kan nedlegges samtidig med et forbud mot å forfølge den forbudet skal beskytte.»

Departementet la til grunn at hjemmelen særlig vil være aktuell der partene har felles hjem, og uttalte videre om eierforholdene:

«Skal besøksforbud i det felles hjem ha tilstrekkelig effekt, bør det ikke begrenses til de tilfellene hvor den forbudet skal beskytte, selv eier boligen. Ofte eier partene boligen sammen, eller overgriperen kan være eneeier. Hvem som eier boligen bør være uten betydning for den generelle adgangen til å nedlegge besøksforbud. Slik er det også etter barneloven og ekteskapsloven, og slik er besøksforbudsreglene i Østerrike å forstå. Men eier overgriperen boligen alene, vil dette være et viktig moment ved vurderingen av om besøksforbud vil være et uforholdsmessig inngrep i det enkelte tilfellet.»

Departementet reiste spørsmål ved om forbudet bare bør kunne nedlegges når partene står i et bestemt forhold til hverandre, for eksempel hvor de har felles husholdning, men foreslo ikke å ta en slik begrensning inn i lovteksten. Departementet begrunnet dette slik:

«Det kan ikke utelukkes at det også i andre tilfeller kan være behov for og berettiget å nedlegge et besøksforbud med den følgen at overgriperen må holde seg borte fra hjemmet sitt. Hybelboeren opptrer for eksempel voldelig eller truende overfor huseieren - eller omvendt. Departementet understreker at det alltid må foretas en interesseavveining, og legger til grunn at det ofte bør kreves mer for å nedlegge et besøksforbud etter § 222 a i overgriperens eget hjem i et slikt forhold enn i nære relasjoner. Departementet antar at det gjennomgående også bør nedlegges besøksforbud av kortere varighet i slike saker.»

Departementet ba spesielt om høringsinstansenes syn på om det burde stå «eget hjem» eller «felles hjem» i lovteksten, men foreslo «eget hjem».

Departementet foreslo at det bør gjelde strengere vilkår for besøksforbud i det felles hjem:

For det første må det etter forslaget være risiko for en straffbar handling.

For det annet foreslo departementet å kvalifisere kravet til risiko ved å føye til at faren må være nærliggende, og la til grunn at det innebærer at det kreves sannsynlighetsovervekt. Departementet tilføyde på side 17:

«Det vil i så fall si at besøksforbud ikke kan nedlegges der det er mest sannsynlig at overgrep ikke vil skje. Den nærmere vurderingen av hva som må til for at kravet er oppfylt, må foretas konkret. At den forbudet vil ramme har utøvd vold tidligere, vil være et viktig moment i vurderingen.»

4.2.4.2 Høringsinstansenes syn

De fleste høringsinstansene støtter forslaget om å bruke betegnelsen «eget hjem». Likestillingsombudet uttaler:

«Likestillingsombudet mener at det i et slikt tilfelle[dvs. når overgriperen eier boligen alene] vil være av stor betydning om kvinnen har et annet sted å flytte til. Paret kan for eksempel være samboere i hans leilighet. Likestillingsombudet mener at det i et slikt tilfelle må være underordnet hvem av partene som eier leiligheten. Ombudet mener derfor også at betegnelsen «eget hjem» er riktigere å bruke enn betegnelsen «felles hjem».

JURK mener at begrepet «eget hjem» bør defineres i lovbestemmelsen.

Nordland statsadvokatembeterønsker å tydeliggjøre muligheten for å nedlegge besøksforbud i alle tilfeller der personer har felles bolig, og foreslår følgende formulering:

«Er det nærliggende fare for en handling som nevnt i første ledd bokstav a, kan personen også forbys å oppholde seg på sitt eget bosted.»

Oslo statsadvokatembetersynes - som eneste høringsinstans - å foretrekke «felles hjem»:

«Med felles hjem mener vi boligen til personer som har rett til å oppholde seg der i kraft av familiære bånd. Det gjelder ikke bare ektefeller og felles barn, men også samboere med fellesbarn, særkullsbarn, adoptivbarn m.v. I denne sammenhengen holder vi leieboere utenfor. Etter vår oppfatning er det et mindre aktuelt problem å nedlegge besøksforbud i eget hus for huseiere, selv om leieboer(e) eventuelt føler seg engstelig(e) for husverten.»

Et klart flertall av høringsinstansene støtter forslaget om hvilke handlinger det må være risiko for.

Riksadvokatenforeslår å begrense anvendelsesområdet til bare å gjelde vold og trusler.

JURK og Krisesentersekretariatet mener på den andre siden at bruken av besøksforbud i eget hjem ikke bør begrenses til de tilfellene hvor det er risiko for straffbare handlinger.

Kompetansesenter for voldsofferarbeidønsker at bestemmelsen også skal inkludere psykisk terror, plaging og liknende typer trakassering. Høringsinstansen legger vekt på at det ofte er kvinner som utsetter menn for denne typen handlinger, mens det motsatte gjelder for fysisk vold. De bør derfor inkluderes for å unngå at forslaget legger opp til forskjellsbehandling.

De fleste høringsinstansene støtter forslaget om hvilket krav det bør stilles til risikoen.

Riksadvokaten reiser spørsmål om forslaget om å skjerpe kravet til risiko svekker beskyttelsen av den svake part, og uttaler videre:

«Et krav om «nærliggende fare» innebærer at det må foreligge en klar sannsynlighetsovervekt for at det vil bli begått noe straffbart. En slik vurdering forutsetter normalt et bredt faktagrunnlag, basert på innhentede opplysninger og nærmere undersøkelser. Særlig der beskyttelsesbehovet er akutt, kan dette by på problemer. En kan havne i den situasjon at det er «grunn til å anta» at det vil bli begått noe straffbart, uten at en kan gripe inn fordi det ikke på det aktuelle tidspunkt kan etableres tilstrekkelig sannsynlighetsovervekt. På den annen side er et besøksforbud i eget hjem (benevnelsen er ikke nødvendigvis særlig treffende) et alvorlig inngrep. Den konkrete avveiningen er vanskelig. Men den omstendighet at vedkommende som følge av et eventuelt besøksforbud må forlate eget hjem, vil alltid være et sentralt moment i forholdsmessighetsvurderingen etter straffeprosessloven § 170 a.»

Barne- og familiedepartementetunderstreker at:

«hensynet til bekyttelse av liv og helse for den personen trusselen retter seg mot må veie tyngre enn retten til fri rådighet over egen eiendom i slike tilfeller [...] Dersom en begrenser adgangen til å ilegge besøksforbud i eget hjem til de tilfeller hvor det foreligger en risiko for en straffbar handling, bør det ikke stilles strenge krav til sannsynliggjøring før en slik risiko kan sies å foreligge.»

Krisesentersekretariatet og Politiets fellesforbund ønsker ikke et kvalifisert krav til risikoen.

Agder lagmannsrett peker på risikoen for at uttrykket «nærliggende fare» forveksles med «nærliggende risiko», slik begrepet hittil er benyttet i rettspraksis:

«Det utgjør imidlertid et problem at «nærliggende risiko», gjerne med tillegget «reell», i rettspraksis har utkrystallisert seg som alminnelig kriterium for å beskrive den risiko som kreves ved besøksforbud, uten at dette forutsetter sannsynlighetsovervekt [...] Det blir dessuten misvisende å gi inntrykk av at det ikke kreves nærliggende risiko for å beslutte besøksforbud ellers.

Etter vår oppfatning er den beste løsningen å avstå fra å operere med forskjellige krav til risiko som vilkår for ulike former for besøksforbud. Det dreier seg om nyanseringsgrader som ikke er så realistiske i de avveiningssituasjonene man står overfor.

---

For å oppsummere er vårt forslag at «grunn til å frykte» innføres som generelt vilkår for besøksforbud, og at det presiseres i motivene at man med dette viderefører normen i rettspraksis om reell og nærliggende risiko uten krav til sannsynlighetsovervekt.»

Enkelte høringsinstanser kommenterer andre sider ved forslaget: Krisesentesekretariatetetterlyser behandlingstilbud for mannen. Høringsinstansen påpeker at det er en risiko for at problemene forflyttes, for eksempel til overgriperens mor, hvis ikke vedkommende tilbys behandling. Videre fremhever Krisesentersekretariatet innvandrerkvinners og funksjonshemmedes spesielle problemer. Ifølge denne høringsinstansen mangler mange innvandrerkvinner et sosialt nettverk, og de har dårligere økonomi enn norske kvinner, noe som gjør det vanskeligere å bryte med overgriperen.

4.2.4.3 Departementets syn

Departementet fastholder betegnelsen «eget hjem». Bare én høringsinstans ønsker at uttrykket «felles hjem» skal brukes.

Det sentrale ved valget av hvilket begrep som skal brukes i loven, er å tydeliggjøre at det er adgang til å nedlegge besøksforbud i en persons hjem, også når vedkommende er eier av boligen. Dette markeres best ved å bruke betegnelsen «eget hjem».

Departementet er enig med Oslo statadvokatembeteri at det antakelig sjeldnere vil være aktuelt å nedlegge et besøksforbud overfor en huseier når ikke vedkommende lever sammen med den som skal beskyttes. Departementet vil imidlertid ikke begrense hjemmelen til slike situasjoner, fordi det ikke kan utelukkes at for eksempel en leieboer i et konkret tilfelle trenger en slik beskyttelse. Og kravene til nærliggende fare for en straffbar handling, og til at inngrepet ikke må være uforholdsmessig, hindrer at et besøksforbud blir nedlagt når det ikke er behov for det eller når det er urimelig.

Departementet opprettholder forslaget om å begrense besøksforbud i eget hjem til situasjoner hvor det er fare for straffbare handlinger.

Etter departementets syn kan den avgrensningen Riksadvokaten foreslår, gjøre anvendelsesområdet for snevert. Antakelig vil vold og trusler være de mest aktuelle straffbare handlingene det er fare for. Departementet vil likevel ikke utelukke at også risiko for andre straffbare handlinger kan begrunne et besøksforbud i eget hjem.

Enkelte høringsinstanser har fremhevet at psykisk terror og plaging bør omfattes. Departementet har forståelse for dette synspunktet, men mener at skjevheten neppe vil bli så stor som høringsinstansene antyder. Risiko for plaging som ikke er straffbar, bør ikke kunne begrunne et så alvorlig inngrep som besøksforbud i eget hjem er.

Departementet viderefører forslaget om at det skal kreves «nærliggende fare» for å nedlegge besøksforbud i eget hjem, og legger vekt på at flertallet av høringsinstansene støtter dette. Departementet er riktignok enig med Agder lagmannsrett i at det dreier seg om nyanser som det kan være vanskelig å fastsette nøyaktig. Det er likevel viktig å markere at besøksforbud i egen bolig ikke er en kurant sak. Slikt forbud skal forbeholdes de tilfellene der det er påkrevet. Ved å oppstille et krav om «nærliggende fare», sikres etter departementets syn at hensynet til overgriperen blir tillagt tilstrekkelig vekt i den interesseavveiningen som må foretas mellom de to parter.

Et eget spørsmål er hvorvidt fritidsboliger bør inkluderes i «eget hjem», og dermed være omfattet av de strengere vilkårene. Etter en naturlig forståelse av ordlyden, faller etter departementets syn fritidsboliger utenfor. Dersom de samme reglene skal gjelde for fritidsboliger som for hjemmet, vil det etter departementets syn være mer nærliggende å bruke uttrykket «egen bolig eller fritidsbolig». Spørsmålet er om de samme reelle hensynene som taler for en særregulering av «eget hjem»-tilfellene, gjør seg gjeldende når boligen er en fritidseiendom.

På den ene siden er det mer inngripende å bli ilagt besøksforbud i eget hjem enn i egen fritidsbolig. Hensynet til den som besøksforbudet retter seg mot, veier tungt i den interesseavveiningen som må foretas når et besøksforbud i partenes bolig vurderes. Terskelen for å nedlegge besøksforbud i en fritidsbolig bør generelt sett neppe være like høy.

På den annen side kan parten(e)s fritidsbolig være et naturlig oppholdssted for den som har fått et besøksforbud i eget hjem, et forhold som kan tilsi strengere vilkår.

Det vil sjelden være like stor grunn til å beskytte en part mot besøk i den felles fritidsboligen som i helårshjemmet, men det kan ikke utelukkes at det er behov for et forbud også der. Overgriperen ødelegger kanskje ferien for offeret og barna ved å oppsøke stedet.

Departementet har kommet til at fritidsboliger ikke bør omfattes av særreguleringen, og at begrepet «hjem» videreføres. Dermed vil hovedreglene om besøksforbud komme til anvendelse når det er aktuelt å nedlegge besøksforbud i fritidsbolig. Påtalemyndigheten og retten må vurdere behovet for å nedlegge et besøksforbud i parten(e)s fritidsbolig i det enkelte tilfellet.

De formelle eierforholdene til fritidsboligen bør ikke være avgjørende. Men det skal trolig mye til for å nedlegge et besøksforbud i en fritidsbolig som er eid fullt ut av den personen som besøksforbudet retter seg mot.

4.2.5 Besøksforbudets varighet

4.2.5.1 Høringsnotatet 15. oktober 2001

Departementet la i høringsnotatet til grunn at et besøksforbud i hjemmet bør ha en kortere varighet enn mindre inngripende forbud, og viste til at den generelle fristen etter gjeldende rett er ett år.

Departementet foreslo etter dette at et besøksforbud i eget hjem kan vare i inntil tre måneder av gangen, og tilføyde på side 17:

«I løpet av tre måneder bør den som forbudet skal beskytte, normalt ha tatt standpunkt til om ekteskapet/samboerforholdet/partnerskapet skal begjæres opphørt. Men dersom vilkårene for et fortsatt besøksforbud er oppfylt, bør det i unntakstilfeller være adgang for retten til å forlenge forbudsperioden ytterligere med inntil 3 måneder av gangen. Departementet går ikke inn for at det fastsettes en absolutt lengstefrist i loven, men ber om høringsinstansenes syn på spørsmålet.»

4.2.5.2 Høringsinstansenes syn

Likestillingsombudetstøtter forslaget om at et besøksforbud bør kunne forlenges.

Politiets fellesforbundmener at det bør settes en lengstefrist for besøksforbud i eget hjem, og foreslår seks måneder.

JURKpåpeker at tre måneder er

«veldig kort tid for dem som befinner seg i en slik situasjon, og vi mener derfor at den foreslåtte fristen bør være lengre. For å sikre likebehandling bør Departementet gi rundskriv med nærmere retningslinjer hva angår fastsettelsen av forbudets lengde.»

Heggen og Frøland tingrettfremhever risikoen for misbruk av besøksforbud:

«Det er et faktum at det i en del slike tilfeller - der det er en konflikt mellom ektefellene/samboere i forbindelse med samlivsbrudd - inngis anmeldelser m.v. mot den annen part i den hensikt å skaffe seg et ekstra «våpen» i en kommende rettssak. Det er derfor viktig at man i disse tilfellene skjerper vilkårene, slik at misbrukstilfeller kan begrenses mest mulig.

Av de samme grunner bør det vurderes nærmere å fastsette en lengstefrist for besøksforbud i slike tilfeller, også fordi dette vil være et bidrag til at begge parter må forsøke å løse en verserende tvist raskest mulig.»

4.2.5.3 Departementets syn

Departementet viderefører forslaget om at et besøksforbud i eget hjem bare skal kunne nedlegges for tre måneder av gangen, og viser til at bare to av høringsinstansene har innvendinger mot forslaget. Departementet har forståelse for Politiets fellesforbundsbekymring for at fraværet av en lengstfrist kan være uheldig når overgriperen eier boligen alene. Eieren av boligen vil etter departementets syn være tilstrekkelig beskyttet i og med at det skal foretas en interesseavveining, der eiendomsretten er ett av momentene.

JURKhevder at tre måneder ofte er for kort tid til å omstille seg. Etter departementets syn er et besøksforbud i eget hjem så inngripende at varigheten bør være kort. Fraværet av en absolutt lengstefrist gjør bestemmelsen fleksibel, slik at en ordning med besøksforbud også kan tilpasses de tilfellene der behovet tilsier lengre varighet.

4.3 Begrensede besøksforbud

Med et begrenset besøksforbud tenker departementet på besøksforbud med en form for «unntak», for eksempel slik at den forbudet retter seg mot bare kan besøke et sted eller en person som forbudet omfatter, på bestemte vilkår. Spørsmålet om muligheten for å nedlegge begrensede besøksforbud er særlig aktuelt etter Høyesteretts kjæremålsutvalgs kjennelse inntatt i Rt. 2001 side 1341, og ble ikke drøftet i høringsnotatet.

Saken gjaldt et besøksforbud som var begrenset ved at det ble gitt adgang til besøk under tilsyn én time én gang i uken. Høyesteretts kjæremålsutvalg fant at ordningen ikke lå innenfor den besøksforbudsordningen som § 222 a gir hjemmel for. Videre uttalte utvalget at heller ikke reelle grunner tilsier at det bør gis rom for en mellomløsning:

«Et besøksforbud med et nærmere begrenset unntak for besøk under tilsyn - i dette tilfellet av personale ved en institusjon - vil i praksis lett kunne skape uklarhet, og dermed utsette den person som skal beskyttes for et press som ordningen med besøksforbud var ment å gi beskyttelse mot.»

Departementet deler ikke kjæremålsutvalgets synspunkter fullt ut. I enkelte situasjoner, særlig der partene har felles barn, kan det være at bare barnets mor og ikke barnet selv er utsatt for vold, eventuelt at risikoen for vold overfor barnet faller bort hvis en tredjeperson er til stede samtidig. I så fall kan det være ønskelig at barnet har samvær også med den som besøksforbudet retter seg mot, forutsatt at det er mulig å etablere en forsvarlig ordning for gjennomføringen av samværet. Det er uheldig om lovteksten binder påtalemyndigheten og domstolene, slik at de ikke kan fastlegge en ordning tilpasset den enkelte situasjonen. De betenkeligheter kjæremålsutvalget gir uttrykk for, vil påtalemyndigheten og retten måtte vurdere i det enkelte tilfellet.

På denne bakgrunnen foreslår departementet å ta inn en formulering i § 222 a, slik at det går uttrykkelig frem av lovteksten at det er adgang til å nedlegge begrensede besøksforbud. Det vises til lovforslaget og merknaden til bestemmelsen.

4.4 Besøksforbudets utstrekning

4.4.1 Besøksforbudets geografiske omfang

Departementet foreslår ikke å begrense det mulige omfanget av et besøksforbud i lovteksten. Lovteksten setter ikke grenser for hvor stort område et besøksforbud kan gjelde, jf. uttrykket «bestemt sted». Hvis det er behov for det, kan det ikke være noe i veien for at et besøksforbud for eksempel gis for en hel kommune. Forutsatt at de øvrige vilkårene i § 222 a første ledd er tilfredsstilt, må det avgjørende for omfanget av besøksforbudet være om forbudet vil være et forholdsmessig tiltak, jf. straffeprosessloven § 170 a.

Tradisjonelt er forholdsmessighetvurderinger i europeisk rett ofte tredelte:

• Er tiltaket egnet for å nå målet?

• Er tiltaket nødvendig for å nå formålet?

• Står tiltaket i et rimelig forhold til viktigheten av det man ønsker å oppnå?

Det første punktet innebærer at besøksforbud ikke kan nedlegges med mindre det er et egnet virkemiddel for å beskytte den fornærmede.

Det andre punktet forutsetter en vurdering av alternative virkemidler. Videre må man vurdere hvor stort omfang det er nødvendig at besøksforbudet har for at det gir tilstrekkelig vern.

Det tredje punktet innebærer en interesseavveining av hensynet til den forbudet rettes mot, mot hensynet til den det skal beskytte (proporsjonalitet i snever forstand). At det skal foretas en slik interesseavveining, har Høyesterett lagt opp til i Rt. 1998 side 1638. Kravet til forholdsmessighet må gjelde både hvorvidt det skal nedlegges et besøksforbud, og omfanget forbudet kan gis.

Omfanget av et besøksforbud kan ikke være større enn at det står i et rimelig forhold til den risikoen den det skal beskytte, er utsatt for. For eksempel kan det være et svært inngripende tiltak å nekte en person å oppholde seg i sin hjemkommune, eller å kaste en person ut av sitt eget hjem. Slike besøksforbud vil bare være forholdsmessige hvis de nedlegges for å beskytte tilsvarende tungtveiende interesser. Høyesterett nevner i Rt. 1998 side 1638 risikoen for alvorlige overgrep og den krenkedes alder som aktuelle momenter i vurderingen.

4.4.2 Brudd på besøksforbud begått i utlandet

Straffeloven § 342, som blant annet gjelder brudd på besøksforbud, er ikke med i oppregningen over hvilke handlinger som er straffbare i Norge når de er begått av en nordmann i utlandet, jf. § 12 nr. 3 bokstav a.

Gode grunner taler for å la brudd på besøksforbud i utlandet være straffbart i Norge. Det kan være et reelt behov for vern når den som skal beskyttes, er på ferie. Spørsmålet kan også dukke opp i parforhold der den ene eller begge har utenlandsk opprinnelse, og den besøksforbudet skal beskytte, drar til sitt «andre hjemland» for kortere eller lengre tid.

Departementet foreslår derfor at § 12 nr. 3 bokstav a utvides til å omfatte § 342.

4.5 Saksbehandlingsregler

4.5.1 Kompetanse til å treffe avgjørelser om besøksforbud

4.5.1.1 Gjeldende rett

Straffeprosessloven § 222 a første punktum legger kompetansen til å nedlegge besøksforbud til påtalemyndigheten i første hånd. Den som besøksforbudet skal beskytte, kan ikke bringe saken direkte inn for retten, men må vente til påtalemyndigheten har fattet vedtak, se Innst. O. nr. 39 (1993-94) side 12 første spalte.

Etter § 222 a annet ledd første punktum skal påtalemyndigheten snarest mulig og senest innen tre dager bringe en beslutning om å nedlegge besøksforbud inn for forhørsretten. Etter sin ordlyd skulle dette også gjelde beslutninger om at det ikke skal nedlegges besøksforbud. Av forarbeidene (Innst. O. nr. 39 (1993-94) side 12 første spalte) går det imidlertid frem at negative beslutninger skal oversendes retten bare på begjæring av den forbudet skal beskytte. Den obligatoriske rettslige etterprøvingen gjelder derfor bare for de positive vedtakene.

Den besøksforbudet er rettet mot, kan når som helst kreve innbrakt for retten spørsmålet om vilkårene for besøksforbudet er oppfylt, jf. § 222 a annet ledd annet punktum, som henviser til § 181 annet ledd. Denne retten har også den forbudet skal beskytte, jf. NOU 1992: 16 side 69.

Det er ikke regulert i loven hvilken virkning en overskridelse av tredagersfristen skal ha. Fristbestemmelsen, som kom inn under komiteens behandling av lovforslaget, er heller ikke nærmere kommentert i forarbeidene. Bjerke og Keiserud legger i Straffeprosessloven Kommentarutgave 2001 på side 774 til grunn at fristoverskridelser ikke har noen virkninger.

4.5.1.2 Høringsnotatet 15. oktober 2001

Departementet gikk i høringsnotatet inn for å videreføre prinsippet om at påtalemyndigheten i første hånd treffer beslutning om å nedlegge besøksforbud. Departementet la videre til grunn at retten bør avvise begjæringer om besøksforbud som fremmes for retten uten at påtalemyndigheten har vurdert begjæringen.

Departementet reiste i høringsnotatet spørsmål om ordningen med obligatorisk rettslig overprøving burde oppheves for vanlige besøksforbud, og viste til at den som er ilagt et forbud, alltid kan begjære at retten prøver påtalemyndighetens beslutning.

Forutsatt at den obligatoriske etterkontrollen videreføres, ba departementet høringsinstansene om å vurdere om den også skal omfatte «negative» beslutninger, og uttalte på side 23:

«Departementet er i tvil om dette. Et argument som taler for en slik ordning, er at det kan være en påkjenning for den som ønsker beskyttelse selv å bringe saken inn for retten. Retten vil også få en bredere referanseramme dersom alle beslutningene, og ikke bare de positive, blir lagt fram til obligatorisk etterkontroll. Dette kan igjen bidra til at besøksforbudbestemmelsens virkeområde blir nærmere klarlagt i rettspraksis. Et hensyn mot å utvide omfanget av den obligatoriske etterprøvingen, er at arbeidsbelastningen for forhørsretten vil øke.»

Departementet foreslo i høringsnotatet at den absolutte tredagersfristen fjernes hvis obligatorisk rettslig overprøving videreføres. Påtalemyndigheten må etter forslaget bringe saken inn for retten «snarest råd og så vidt mulig innen tre dager». I den forbindelse drøftet departementet hvilke konsekvenser en fristoverskridelse bør ha, og konkluderte med at fristregelen bør betraktes som en ordensforskrift.

4.5.1.3 Høringsinstansenes syn

Bare Oslo Statsadvokatembeter gir uttrykk for at andre enn påtalemyndigheten, nemlig retten, bør beslutte besøksforbud i første hånd: «Det viktigste argumentet er bedre harmoni med tilsvarende avgjørelser i barne- og familielovgivningen for øvrig og at det aldri oppstår tvil om hvem som er overprøvingsinstans.»

Femten høringsinstanser har tatt stilling til ordningen med obligatorisk rettslig etterprøving av alle besøksforbud.

Seks av høringsinstansene, Frostating lagmannsrett, Nordland statsadvokatembeter, Dommerforeningen, Politiets fellesforbund, Politiembetsmennenes Landsforeningog JURK, mener at ordningen med obligatorisk etterprøving bør avvikles for vanlige besøksforbud. Frostating lagmannsrettønsker heller ikke obligatorisk etterprøving av besøksforbud i eget hjem.

Ni høringsinstanser, Barne- og familiedepartementet, Heggen og Frøland tingrett, Solør tingrett, Riksadvokaten, Politidirektoratet, Drammen politidistrikt, Advokatforeningen, Kompetansesenter for voldsofferarbeidog Krisesentersekretariatet, ønsker at ordningen med obligatorisk rettslig overprøving skal videreføres for alle besøksforbud. Barne- og familiedepartementet, Advokatforeningen, Kompetansesenter for voldsofferarbeid og Krisesentersekretariatet vil inkludere «negative» beslutninger.

Riksadvokaten uttaler:

«Uansett innhold, innebærer et besøksforbud alltid at den det retter seg mot, pålegges en straffesanksjonert plikt som griper direkte inn i vedkommendes bevegelses- og handlefrihet. Dessuten kan besøksforbud ilegges uten at vedkommende har fått anledning til [å] gi sin versjon av saksforholdet. Både inngrepets alvorlige karakter og hensynet til kontradiksjon tilsier derfor at dagens ordning med obligatorisk domstolsprøving bør opprettholdes.»

Heggen og Frøland tingrett anfører at obligatorisk rettslig prøving vil avverge at politiet feilaktig betegner den som besøksforbudet gjelder, som siktet.

Politiets fellesforbund foreslår at saken automatisk bør behandles av overordnet påtalemyndighet når begjæring om besøksforbud avslås.

Kompetansesenter for voldsofferarbeidhar uttalt at også negative beslutninger bør omfattes av den rettslige etterkontrollen. Høringsinstansen fremhever:

«Etter vårt syn bør alle beslutninger om besøksforbud, både «positive» og «negative» prøves av retten etter at påtalemyndigheten har fattet en beslutning. Vi antar at man slik vil få en bedre kontroll med hvordan bestemmelsen praktiseres, større rettslikhet og en bedre oversikt over hvordan bestemmelsen om besøksforbud faktisk blir anvendt.

---

Når det gjelder negative beslutninger ber vi departementet særlig se hen til at det for personer som utsettes for overgrep eller trusler fra nære familiemedlemmer som samboer eller ektefelle vil kunne være en meget stor påkjenning å selv måtte ta initiativet til å begjære rettslig prøving av en negativ beslutning.»

Barne- og familiedepartementet, Heggen og Frøland tingrett, Solør tingrett, Advokatforeningenog JURK støtter en tredagersfrist, mens følgende instanser går mot tredagersfristen: Nordland statsadvokatembeter, Riksadvokaten, Politidirektoratet, Politimesteren i Drammenog Politiembetsmennenes Landsforening.

Riksadvokaten foreslår å forlenge fristen for å bringe saken inn for forhørsretten:

«Skal den rettslige prøvingen være reell, er det en forutsetning av saken er forsvarlig opplyst. For at påtalemyndigheten skal kunne fremskaffe opplysninger og informasjon til bruk for domstolen, er 3-dagersfristen for å bringe saken inn for forhørsretten på ingen måte for lang. En kan ikke se betenkeligheter ved at ytterfristen forlenges, f.eks. til fem eller syv dager.

---

Uten at det drøftes i høringsnotatet reiser riksadvokaten spørsmål om det også bør innføres en regel som gir uttrykk for det prinsipp at domstolsbehandlingen skal skje så raskt som mulig etter at påtalemyndighetens beslutning er brakt inn for retten. En har sett eksempler på at det har gått flere måneder fra saken er brakt inn, til domstolen har fattet avgjørelse. Det krever ingen nærmere begrunnelse at uforholdsmessig land tidsbruk uthuler den garantien som nettopp skal ligge i den rettslige overprøvingen avbesøksforbudet.»

Frostating lagmannsrett foreslår at en eventuell frist utformes etter mønster av straffeprosessloven § 183.

Politiembetsmennenes Landsforening går inn for å fjerne tredagersfristen. Hvis den beholdes, ønsker høringsinstansen en presisering av utgangspunktet for fristen:

«Det kommer ikke klart frem om fristen skal regnes fra forkynnelsen eller fra den dagen påtalemyndigheten har fattet beslutningen.»

JURK går inn for at en betydelig fristoversittelse bør ha visse konsekvenser:

«Ved en betydelig fristoversittelse mener JURK at det kan være grunnlag for å unnlate og straffe den forbudet er rettet mot for brudd på straffelovens § 342 [...]. Et besøksforbud er et inngripende tiltak, og det kan være urimelig å bli straffet for brudd på forbudet der den foreskrevne etterprøvingen ikke er foretatt.»

4.5.1.4 Departementets syn

Departementet holder fast ved at besøksforbud i første hånd bør besluttes av påtalemyndigheten.

Departementet viderefører forslaget om obligatorisk rettslig etterprøving ved besøksforbud i eget hjem, og viser til begrunnelsen i høringsnotatet. Flertallet av høringsinstansene støtter forslaget.

Departementet var i høringsnotatet i tvil om ordningen med obligatorisk rettslig overprøving av andre typer besøksforbud skulle oppheves, og ba om høringsinstansenes syn. Departementet vil ikke foreslå å oppheve kontrollen, og legger stor vekt på at et flertall av høringsinstansene ønsker å opprettholde dagens ordning.

Derimot er det neppe grunn til å la ordningen omfatte «negative» vedtak. De samme rettssikkerhetshensyn gjør seg ikke gjeldende her. Videre kan partene uansett kreve påtalemyndighetens beslutning i en sak om besøksforbud brakt inn for retten.

Departementet foreslår på denne bakgrunn å videreføre ordningen med obligatorisk rettslig etterkontroll.

Departementet har forståelse for innvendingene fra Riksadvokaten mot lengden av fristen for å bringe en beslutning om besøksforbud inn for retten. Tre dager kan være for kort tid til innsamling av nødvendig informasjon. Det ville være uheldig å fastsette en frist som ikke kan overholdes i flertallet av tilfellene, eller som kunne føre til at saken for retten ikke blir tilstrekkelig opplyst. På denne bakgrunnen foreslår departementet at fristen settes til fem dager.

Departementet fastholder at det ikke bør gjelde en absolutt frist - det kan tenkes tilfeller der det ikke vil være mulig å overholde normalfristen.

Departementet legger til grunn at fristen bør løpe fra forkynnelsen, og foreslår at regelen går uttrykkelig frem av bestemmelsen. Dette er en videreføring av gjeldende rett, se bl.a. kjennelsen i Rt. 2001 side 118.

Fristregelen bør betraktes som en ordensforskrift. Det skal opplyses om grunnen til fristoverskridelser i rettsboken. For øvrig vil det ikke få konsekvenser at fristen blir overskredet. Departementet ser likevel ikke bort fra at urimelig lange overskridelser i enkelttilfeller kan lede til at det ikke er grunnlag for å straffes etter straffeloven § 342, slik JURK påpeker. Departementet har vurdert om det bør foreslås en regel om at saken skal påskyndes i retten, slik riksadvokaten tar til orde for. Departementet har ikke foreslått en slik regel nå, men vil følge utviklingen nøye. Departementet forutsetter at retten behandler slike saker så raskt som mulig.

4.5.2 Formkrav

4.5.2.1 Gjeldende rett

Straffeprosessloven § 222 a fastsetter ingen formkrav til en begjæring om besøksforbud fra den et forbud skal beskytte.

Det følger av straffeprosessloven § 175 første ledd som § 222 a annet ledd annet punktum viser til, at påtalemyndighetens beslutning skal være skriftlig, begrunnet og angi hvem forbudet retter seg mot. Det stilles ingen formkrav til påtalemyndighetens avgjørelse om ikke å nedlegge et besøksforbud.

Det kan tenkes at den et besøksforbud er rettet mot, vil komme med innsigelser mot beslutningen. Fra lovteksten kan det ikke utledes noen formkrav for slike innsigelser.

Av § 222 a annet ledd første punktum går det frem at retten avgjør spørsmål om besøksforbud ved kjennelse.

Påtaleinstruksen § 9-7 fastsetter i første ledd at det skal gis underretning om adgangen til å begjære besøksforbud mv. til den et slikt forbud skal beskytte, dersom det er grunn til å tro at det foreligger slike særlige forhold som nevnt i straffeprosessloven § 222 a. Det skal etter annet ledd underrettes om ilagt besøksforbud så snart som mulig. Og både den forbudet skal beskytte, og den det retter seg mot, skal gjøres kjent med sin rett til å bringe spørsmålet om besøksforbud inn for retten. Den forbudet retter seg mot, skal også gjøres kjent med at overtredelse er straffbart.

4.5.2.2 Høringsnotatet 15. oktober 2001

Departementet gikk inn for å videreføre gjeldende rett om at det ikke kreves anmeldelse for å nedlegge et besøksforbud, eller andre formkrav til begjæringen om å nedlegge besøksforbud. For å gjøre det lettere å bringe et avslag på en begjæring om besøksforbud inn for retten, foreslo departementet at et avslag skal være skriftlig og begrunnet.

Departementet fant ikke grunn til å foreslå særlige formregler om innsigelser under sakens gang fra den et besøksforbud er rettet mot. Departementet foreslo heller ikke endringer i formreglene om rettens behandling av besøksforbud.

4.5.2.3 Høringsinstansenes syn

Følgende høringsinstanser har uttalt seg om departementets forslag til formkrav: Barne- og familiedepartementet, Riksadvokaten, Nordland statsadvokatembeter, Advokatforeningen, JURKog Kompetansesenter for voldsofferarbeid.

Samtlige høringsinstanser støtter forslagene.

Kompetansesenter for voldsofferarbeid fremhever viktigheten av at avgjørelser begrunnes:

«Dette er begrunnet særlig med hensyn til offeret og vedkommendes mulighet til å bringe saken inn for retten. Det er nødvendig for offeret å få informasjon om eventuelt hvorfor begjæringen om besøksforbud ikke ble tatt til følge og hvordan beslutningen eventuelt kan angripes. Vi antar at dette også kan avhjelpe offerets følelse av å ikke bli tatt på alvor.»

JURK påpeker viktigheten av at begjæring om besøksforbud og en anmeldelse holdes adskilt:

«Etter vårt syn bør en begjæring om besøksforbud nedtegnes på eget skjema, slik at det ikke hersker tvil hverken hos fornærmede eller hos politiet om hvilke regler som gjelder.»

4.5.2.4 Departementets syn

Departementet viderefører forslaget til formkrav til påtalemyndighetens beslutning i høringsnotatet. I forbindelse med at departementet, på bakgrunn av høringsuttalelsene, går inn for å videreføre den obligatoriske rettslige overprøvingen, er reglene om saksbehandlingen i retten utbygget, se punkt 4.6 om partenes prosessuelle stilling og punkt 4.5.3 om den lovtekniske utformingen.

4.5.3 Lovteknisk utforming av saksbehandlingsreglene

4.5.3.1 Gjeldende rett

Noen av saksbehandlingsreglene går i dag frem av straffeprosessloven § 222 a selv. Det er også henvist til en del bestemmelser i kapittel 14 om pågripelse og fengsling ved at disse «gjelder tilsvarende så langt de passer».

4.5.3.2 Høringsnotatet 15. oktober 2001

Departementet gikk i høringsnotatet inn for å innarbeide en del saksbehandlingsregler direkte i straffeprosessloven § 222 a, og begrunnet dette slik på side 28:

«Etter departementets syn taler hensynet til en mer lettfattelig bestemmelse om besøksforbud for at det gis uttrykkelige regler for saksbehandlingen i bestemmelsen selv. Dette hensynet har særlig vekt når bestemmelsen blir lest av andre enn jurister, noe det må forventes at straffeprosessloven § 222 a blir. En bedre tilgjengelig bestemmelse om besøksforbud kan videre gjøre ordningen bedre kjent og bruken mer utbredt.

Det er likevel ikke sikkert at alle henvisningene bør erstattes av særregler i straffeprosessloven § 222 a. Departementet vil derfor nedenfor gå gjennom de bestemmelsene som det er henvist til i straffeprosessloven § 222 a, for å vurdere om de fortsatt skal henvises til, om de skal innarbeides i straffeprosessloven § 222 a, eller om de bør utelates.»

Departementet foreslo å innarbeide reglene i §§ 175 første ledd, 177, 181 annet og tredje ledd og 187 a i § 222 a, men henvise til § 184.

Departementet foreslo også å fjerne henvisningen til § 174, som fastsetter at personer under 18 år ikke bør pågripes hvis det ikke er særlig påkrevd. Da straffeprosessloven § 222 a ble vedtatt, inneholdt § 174 første ledd en bestemmelse som ga uttrykk for det generelle forholdsmessighetsprinsippet. Etter at bestemmelsen ble endret, var det etter departementets syn ikke lenger behov for henvisningen.

4.5.3.3 Høringsinstansenes syn

Barne- og familiedepartementet, Sosialdepartementet, Frostating lagmannsrett, Solør tingrett, Politidirektoratet, JURKog Likestillingsombudet uttaler seg om den lovtekniske utformingen. Samtlige høringsinstanser støtter hovedpunktene i forslaget.

Politidirektoratet foreslår at reglene om besøksforbud i eget hjem samles i et eget ledd.

Solør tingrett ønsker at det henvises til de bestemmelsene som skal gjelde i lovteksten.

Frostating lagmannsrett uttaler:

«I utkastets femte ledd er det vist til § 184 og foreslått at bestemmelsene der skal gjelde tilsvarende så langt de passer. Jeg tror at det bør klargjøres, i hvert fall i forarbeidene, at det er meningen at henvisningen også skal gjelde § 184 tredje og fjerde ledd, slik at det for eksempel kan kreves direkte avgjørelse av forhørsretten, uten forutgående beslutning for påtalemyndigheten, når man har en situasjon som nevnt i § 184 tredje ledd.»

4.5.3.4 Departementets syn

Departementet opprettholder forslaget i høringsnotatet med hensyn til hvilke bestemmelser som det skal vises til, og hvilke som skal innarbeides, og viser til begrunnelsen i høringsnotatet. Til uttalelsen fra Frostating lagmannsrett vil departementet bemerke at reglene i § 184 etter forslaget skal gjelde så langt de passer. Departementet legger til grunn at saken ikke kan bringes inn for retten uten forutgående beslutning fra påtalemyndigheten.

I tillegg foreslår departementet å henvise til § 243 i forbindelse med at partenes prosessuelle stilling klargjøres, se punkt 4.6.

4.6 Den prosessuelle stillingen til den et besøksforbud er rettet mot og den det skal beskytte

4.6.1 Innledning

Siden et besøksforbud er et forebyggende virkemiddel, og det ikke stilles krav om at det skal være begått en straffbar handling, er ikke «partene» alltid siktet og fornærmet i straffeprosesslovens forstand. Departementet ha fått signaler om at den prosessuelle statusen til de impliserte i saker om besøksforbud, kan være uklar. Spørsmålet om rett til forsvarer og bistandsadvokat er et viktig element i den prosessuelle rettsstillingen, og dette spørsmålet drøftes særskilt i punkt 4.7 nedenfor. I dette avsnittet vil departementet se på andre prosessuelle rettigheter for de involverte.

Justisdepartementet sendte 7. juni 2002 på høring en utredning om den fornærmedes straffeprosessuelle stilling (dr. juris Anne Robberstad: Kontradiksjon og verdighet). Det er derfor ikke aktuelt i proposisjonen her å foreslå vidtgående endringer i gjeldende rett på området. Departementet vil imidlertid klargjøre hvilken prosessuell stilling den et besøksforbud er rettet mot, og den det skal beskytte, har. Departementet vil også foreslå enkelte mindre endringer.

4.6.2 Rett til å være til stede

Retten avgjør spørsmål om besøksforbud ved kjennelse, og behandlingen av saken skal skje i straffeprosessens former (slik også Bjerke og Keiserud, Straffeprosessloven Kommentarutgave 2001 side 774). Høyesterett slo i en kjennelse inntatt i Rt. 1997 side 915 fast at retten må gi den siktede anledning til å uttale seg før den avsier kjennelse om besøksforbud: Kravet til kontradiktorisk behandling er så grunnleggende at det var en saksbehandlingsfeil at lagmannsretten ikke tok opp dette av eget tiltak. Den et besøksforbud er rettet mot, må derfor varsles om rettsmøtet, se straffeprosessloven § 243.

Departementet har fått opplyst at det i praksis noen ganger blir tatt i bruk skriftlig behandling i stedet for å innkalle til rettsmøte.

Så langt departementet kjenner til, er det dessuten ikke vanlig å innkalle den som besøksforbudet skal beskytte, til rettsmøter i saken.

Robberstad fremhever i sin utredning (side 77) den direkte og sterke interessen den et besøksforbud skal beskytte, har i saken, og konkluderer med at «det fremstår som en selvfølgelighet» at vedkommende bør få være til stede i slike møter.

Departementet legger til grunn at den vanlige fremgangsmåten vil være å avholde rettsmøte med muntlige forhandlinger i saker om besøksforbud. I slike tilfeller bør etter departementets syn også den et forbud skal beskytte, gis anledning til å møte og forklare seg. Departementet foreslår på denne bakgrunn for det første at også den et forbud skal beskytte, skal varsles om rettsmøte. Departementet foreslår at § 243 skal gjelde tilsvarende så langt den passer. For det annet foreslår departementet at det går uttrykkelig frem av lovteksten at begge parter har rett til møte og å uttale seg. Se nærmere lovutkastet.

Det vil ikke være et vilkår for rettens behandling av saken at de impliserte møter, og det bør unngås at den et besøksforbud skal beskytte, føler seg tvunget til å møte. Det kan være en stor belastning å bli stilt overfor den personen som har fått besøksforbudet rettet mot seg. Dessuten tilsier konfliktnivået i disse sakene at det ikke alltid vil være av det gode om begge parter er til stede i retten.

4.6.3 Informasjonsrettigheter

Rettens kjennelse skal meddeles den siktede eller andre den angår, jf. straffeprosessloven § 52 annet ledd. Departementet legger til grunn at en kjennelse i en sak om besøksforbud «angår» den forbudet skal beskytte. For besøksforbud går det frem av påtaleinstruksen § 9-7 at den forbudet skal beskytte, så snart som mulig skal underrettes om et ilagt besøksforbud og om hvor lang tid forbudet gjelder for.

Departementet foreslår ingen endringer her.

4.6.4 Rettsmidler

Etter straffeprosessloven § 377 første ledd kan «enhver som avgjørelsen rammer» påkjære kjennelsen eller beslutningen. Dette må i forhold til kjennelser om besøksforbud for det første omfatte den et forbud er rettet mot. Ordlyden tyder på at den et besøksforbud skal beskytte, også har rett til å påkjære kjennelsen, uavhengig av om det var vedkommende som brakte saken inn for retten. Denne tolkningen stemmer også best overens med ordningen om at den forbudet skal beskytte, selv kan bringe inn påtalemyndighetens negative beslutninger for retten. Spørsmålet er ikke omtalt i forarbeidene.

Bjerke og Keiserud legger i Straffeprosessloven Kommentarutgave 2001 på side 774 til grunn at både den forbudet er rettet mot, og den det skal beskytte, har kjæremålsrett.

Det finnes også eksempler i rettspraksis på at kjæremål fra den som forbudet skal beskytte, har blitt realitetsbehandlet (se til illustrasjon Rt. 2000 side 485).

Departementet legger derfor til grunn at også den som forbudet skal beskytte, kan påkjære rettens kjennelse, og ser ikke noe behov for å foreslå endringer.

4.7 Rett til forsvarer og bistandsadvokat

4.7.1 Gjeldende rett

Spørsmålet om den som et besøksforbud retter seg mot, har krav på offentlig oppnevnt forsvarer, må løses etter straffeprosessloven §§ 94 flg. Saken om besøksforbud vil ikke i seg selv gi rett til forsvarer.

Spørsmålet om den som et besøksforbud skal beskytte, har rett til bistandsadvokat, må løses etter reglene i straffeprosessloven kapittel 9 a. Hvis besøksforbudet nedlegges etter at den fornærmede har anmeldt en sak som gir rett til å få oppnevnt bistandsadvokat, legger departementet til grunn at bistandsadvokatoppdraget også omfatter bistand i forbindelse med besøksforbudet. Forutsetningen må imidlertid være at anmeldelsen og saken om besøksforbudet gjelder det samme forholdet.

4.7.2 Høringsnotatet 15. oktober 2001

Departementet foreslo i høringsnotatet at den et forbud rettes mot, gis en ubetinget rett til advokat i de sakene der det nedlegges besøksforbud i eget hjem.

Departementet foreslo samtidig at den et forbud skal beskytte, alltid skal ha rett til bistandsadvokat i denne typen saker.

Departementet reiste spørsmålet om den fornærmede bør gis rett til bistandsadvokat i saker om brudd på et ilagt besøksforbud, jf. straffeloven § 342, slik ordningen er i Sverige. Departementet formulerte ikke et lovforslag, men mente at retten kunne utvides ved at § 342 føyes til i oppregningen i straffeprosessloven § 107 a første ledd første punktum.

Departementet ba om høringsinstansenes syn på om retten til forvarer og bistandsadvokat bør gjelde i flere saker om besøksforbud.

4.7.3 Høringsinstansenes syn

Følgende høringsinstanser støtter forslaget om rett til advokatbistand i de tilfellene hvor en sak om besøksforbud i eget hjem bringes inn for retten: Sosialdepartementet, Riksadvokaten, Nordland statsadvokatembeter, Politidirektoratet, Advokatforeningen, JURK, Kompetansesenter for voldsofferarbeid, Norsk Krisesenterforbund, Norsk Kvinnesaksforening og Politiets fellesforbund.

Følgende høringsinstanser går inn for at det gis rett til bistandsadvokat ved brudd på ilagte besøksforbud: Sosialdepartementet, Politidirektoratet, Advokatforeningen, JURK, Likestillingsombudet, Norsk Krisesenterforbund, Norsk Kvinnesaksforeningog Politiets fellesforbund.

Følgende høringsinstanser ønsker rett til forsvarer eller bistandsadvokat også i andre saker enn dem som nevnes i departementets forslag: Sosialdepartementet, Advokatforeningen, Kompetansesenter for voldsofferarbeidog Norsk Kvinnesaksforening.

Sosialdepartementetforeslår at retten til bistandsadvokat utvides til å gjelde også andre saker hvor det er aktuelt med domstolsbehandling, særlig hvis en begjæring om besøksforbud avslås, eller hvis besøksforbudet ikke respekteres.

Advokatforeningenforeslår rett til forsvarer og bistandsadvokat også ved alminnelig besøksforbud, og hevder at det vil virke ressursbesparende og konfliktløsende.

Kompetansesenter for voldsofferarbeidønsker en gjennomgåelse av hele ordningen med bistandsadvokat, og går inn for en utvidelse av tilbudet til også å gjelde andre volds- og trusselutsatte personer.

Norsk Kvinnesaksforeningforeslår at retten skal oppnevne bistandsadvokat i saker for retten når offeret ber om slik bistand.

Frostating lagmannsrettgår inn for rett, men ikke plikt, til forsvarer og bistandsadvokat i forbindelse med besøksforbud i eget hjem.

Borgarting lagmannsrettgår imot en automatisk rett til forsvarer og bistandsadvokat, og foreslår at bistandsadvokat oppnevnes etter reglene i straffeprosessloven kapittel 9 a.

Solør tingrettgår imot en utvidelse av retten til bistandsadvokat:

«Trolig vil strpl § 222 a også kunne nyttes i mindre alvorlige saker enn strpl kap 9 a. Videre vil svært ofte advokater være trukket inn - trolig er bruken av strpl § 222 a i egen bolig mest knyttet til oppløsning av ekteskap/samboerforhold. Mange vil kunne få fri rettshjelp i slike saker.

---

Selv om et besøksforbud ikke blir overholdt behøver intet annet straffbart eller krenkende ha skjedd. F eks en fraseparert ektefelle som overleverer en fødselsdagsgave til et barn, for så å gå sin vei. Skulle dette avstedkomme oppnevning av bistandsadvokat?»

4.7.4 Departementets syn

Flertallet av høringsinstansene støtter forslaget om at det skal gis rett til forsvarer og bistandsadvokat når en sak om besøksforbud i eget hjem bringes inn for retten. Departementet viderefører derfor dette forslaget. Konfliktnivået i saker om besøksforbud er ofte høyt. Bistandsadvokaten og forsvareren bør kunne bidra til at dette ikke økes ytterligere når begge parter er til stede under rettens behandling av saken.

Departementet har omformulert forslaget til lovtekst slik at det går frem at det gis en rett, ikke en plikt, til advokatbistand, slik Frostating lagmannsrett har påpekt.

Departementet har videre foreslått å plassere reglene om rett til advokat sammen med de generelle bestemmelsene om advokatbistand. Rett til advokat for den et besøksforbud er rettet mot, er derfor innarbeidet i straffeprosessloven kapittel 9, og foreslås som en ny § 100 b. Rett til advokat for den et besøksforbud skal beskytte, er innarbeidet i straffeprosessloven kapittel 9 a, og foreslås som et nytt annet ledd i § 107 a. Bakgrunnen er at departementet etter en fornyet vurdering ser det som en fordel at alle reglene om når en person har rett til advokat, er samlet på samme sted.

Flere høringsinstanser går inn for at det skal oppnevnes bistandsadvokat i saker om brudd på ilagt besøksforbud, jf. straffeloven § 342, og departementet har kommet til at straffeprosessloven § 107 a bør utvides til å omfatte denne typen saker.

Enkelte høringsinstanser har tatt til orde for å gi rett til bistandsadvokat og/eller forsvarer også i andre tilfeller. Departementet har vurdert om det bør gis en ubetinget rett til advokatbistand i alle saker om besøksforbud, slik Advokatforeningen foreslår. Departementet er enig i at en slik bistand kan dempe konfliktnivået. Og den besøksforbudet er rettet mot, eller den det skal beskytte, kan ha behov for advokatbistand når det skal vurderes å bruke rettsmidler mot rettens kjennelse. Departementet har likevel kommet til at det i første omgang er tilstrekkelig å gi en ubetinget rett til advokatbistand i de mest alvorlige sakene.

4.8 Endringer i § 222 b som følge av forslaget til endring i § 222 a

4.8.1 Innledning

Straffeprosessloven § 222 b hjemler oppholdsforbud i forbindelse med gjensidige oppgjør mellom voldelige gjenger. Bestemmelsen er bygget opp etter mønster av § 222 a.

Av hensyn til sammenhengen mellom bestemmelsene, må det vurderes om også § 222 b bør endres.

4.8.2 Høringsnotatet 15. oktober 2001

Departementet foreslo i høringsnotatet ikke en egen hjemmel i § 222 b om oppholdsforbud i eget hjem etter mønster av § 222 a. Departementet ønsket å videreføre gjeldende rett, slik at det ikke er adgang til å nedlegge forbud mot opphold i eget hjem med mindre vedkommendes hjem er tilholdsstedet til gjengen.

Når det gjelder rettslig etterprøving, foreslo departementet å opprettholde regelen om obligatorisk rettslig etterkontroll.

Videre foreslo departementet å henvise til straffeprosessloven § 170 a hvis forslaget om å henvise til denne bestemmelsen i § 222 a følges opp.

Fristreglene burde etter departementets syn være de samme i § 222 b som i § 222 a.

4.8.3 Høringsinstansenes syn

De to høringsinstansene som uttaler seg om spørsmålet, Barne- og familiedepartementetog Solør tingrettstøtter obligatorisk rettslig etterkontroll også i saker som gjelder § 222 b. Ingen høringsinstans uttaler seg om andre spørsmål i forbindelse med § 222 b.

4.8.4 Departementets syn

Departementet viderefører forslaget i høringsnotatet.

Det innebærer for det første at det henvises til straffeprosessloven § 170 a i § 222 b.

For det andre endres fristregelen i § 222 b fjerde ledd slik at påtalemyndigheten må bringe beslutning om oppholdsforbud inn for retten snarest råd og så vidt mulig innen fem dager.

Oppholdsforbud nedlegges ikke på samme måte som besøksforbud for å beskytte en eller flere bestemte personer. Det vil sjelden være naturlig å peke ut en eller flere fornærmede ved brudd på et oppholdsforbud. Departementet finner derfor ikke grunn til å gi rett til bistandsadvokat ved overtredelse av straffeloven § 342 første ledd bokstav c, jf. straffeprosessloven § 222 b.