3 Forslag til endring i straffeloven § 135 a om rasisme
3.1 Bør det innføres et uttrykkelig forbud mot rasistiske organisasjoner?
3.1.1 Gjeldende rett
Etter norsk rett gjelder det i utgangspunktet en rett til fritt å organisere seg. Organisasjonsfriheten er ikke grunnlovfestet, men kan ses på som en side av avtalefriheten (Torkel Opsahl, Organisasjonsfriheten som menneskerett, Rett og humanisme, Festskrift til Kristen Andersen, 1977, side 294). Lovgiver kan begrense denne friheten innenfor rammene av Norges internasjonale forpliktelser på området.
Foreningsfriheten er nedfelt i Den europeiske menneskerettskonvensjon (EMK) artikkel 11 og FN-konvensjonen om sivile og politiske rettigheter (SP) artikkel 22. Disse bestemmelsene gjelder som norsk lov, jf. menneskerettsloven § 2. Men organisasjonsfriheten i henhold til EMK og SP er ikke absolutt: Utøvelsen av retten til fritt å organisere seg kan begrenses ved lov hvis det anses for å være nødvendig i et demokratisk samfunn av hensyn til den nasjonale sikkerhet eller offentlige trygghet, for å forebygge uorden eller kriminalitet, for å beskytte helse eller moral eller for å beskytte andres rettigheter og friheter (EMK artikkel 11 nr. 2). En tilsvarende unntakshjemmel finnes i SP artikkel 22 nr. 2.
På den annen side fastslår FNs rasediskrimineringskonvensjon (ICERD) artikkel 4 bokstav b at konvensjonspartene skal erklære som ulovlig og forby organisasjoner og annen propagandavirksomhet som fremmer eller tilskynder til rasediskriminering, og erklære deltakelse i slik virksomhet eller slike organisasjoner som straffbar handling.
Norsk rett har ikke et uttrykkelig forbud mot rasistiske organisasjoner, men det finnes mer generelle forbud mot enkelte bestemte typer organisasjoner og forbund. Norge har lagt til grunn at disse straffebudene oppfyller kravet i konvensjonens artikkel 4 bokstav b. For det første forbyr straffeloven § 330 stiftelse av og deltakelse i en forening som er forbudt ved lov eller hvis formål er å forøve eller oppmuntre til straffbare handlinger mv. Rasediskriminering vil i mange tilfeller være en straffbar handling, jf. straffeloven § 135 a. Foreninger som har formål å begå slike handlinger, omfattes dermed av § 330. For øvrig vil medvirkningsbestemmelsen i § 135 a annet ledd også kunne ramme stiftelse av eller deltakelse i rasistiske organisasjoner. Videre har straffeloven flere bestemmelser som rammer den som inngår forbund (avtale) om å begå nærmere angitte forbrytelser, bl.a. §§ 159, 223 tredje ledd og 233 a. For det tredje kan straffeloven § 140, som setter straff for offentlig oppfordring til en straffbar handling, være overtrådt av rasistiske organisasjoner. Også selve organisasjonen kan holdes strafferettslig ansvarlig, jf. straffeloven § 48 a om foretaksstraff.
FNs rasediskrimineringskomité mener derimot at Norge ikke i tilstrekkelig grad har gjennomført ICERD artikkel 4 bokstav b, og har anbefalt at Norge innfører et forbud mot rasistiske organisasjoner.
Holgersenutvalget foreslår i sin utredning at det innføres et forbud mot samvirke til etnisk diskriminering (se utredningen punkt 13.5.3.8 og 14.4) og et forbud mot organisert rasistisk virksomhet (se utredningen punkt 12.7 og 12.8).
3.1.2 Studiegruppens forslag
Studiegruppen opplyser at det etter tysk rett kan nedlegges forbud mot foreninger som driver i strid med straffeloven, den forfatningsmessige ordning eller ideen om internasjonal forståelse. I forbindelse med forbudet skal det som hovedregel tas beslag i foreningens aktiva. I Sverige er verken rasistiske organisasjoner eller det å være medlem i slike, forbudt. Spørsmålet om organisasjonsforbud har vært drøftet flere ganger, men regjeringen har nylig avvist at det er aktuelt med et forbud.
Flertallet i studiegruppen mener at erfaringene fra Tyskland viser at man kan oppnå positive resultater - i alle fall på kort sikt - gjennom et organisasjonsforbud. Gruppen skriver videre (rapporten side 46):
«Et organisasjonsforbud vil imidlertid neppe ha noen direkte virkning overfor de uorganiserte gruppene av voldsmenn (...) I den grad det er sammenheng mellom voldsutøvelse og tilgang på rasistpropaganda, kan likevel en aktiv bruk av forbudshjemmelen indirekte redusere voldsbruken, fordi tilgangen på rasistisk propagandamateriale - i alle fall for en periode - kan bli mindre når distribusjonsorganisasjonene blir satt ut av spill.»
Studiegruppen mener også at en langsiktig virkning av en aktiv bruk av en forbudshjemmel kan være at rasistgrupperingene får store problemer med å danne mer politisk slagkraftige organisasjoner.
På tross av dette har en enstemmig studiegruppe kommet til at den ikke vil anbefale å innføre et foreningsforbud i tråd med de tyske reglene. Etter studiegruppens syn er det for det første neppe helt enkelt å overta de tyske reglene, som favner langt videre enn det som vil være politisk akseptabelt i Norge. For det andre mener gruppen at det kan være tvilsomt om de ressurser som eventuelt må brukes for at en slik bestemmelse skal komme i aktiv bruk, svarer seg i forhold til virkningen.
Studiegruppen viser videre til at «den tyske virkeligheten med hensyn til omfanget av organisert nazisme og rasisme framstår som ganske annerledes enn den norske. Behovet for regler blir også et helt annet» (rapporten side 48). Studiegruppen peker også på at mange rasistiske grupperinger kan falle utenfor en foreningsdefinisjon, og at disse grupperingene dermed kan fremstå som lovlige.
Studiegruppen uttaler dessuten (side 47-48):
«Den svenske pragmatiske holdningen til foreningsforbud har mye for seg: Dersom det foreligger et omfattende forbud mot rasistiske aktiviteter (rasistisk motiverte voldshandlinger og skadeverk og spredning av rasistisk ideologi) og disse forfølges effektivt, er det lite ekstra å oppnå ved et foreningsforbud.»
Studiegruppen understreker at behovet for et foreningsforbud ytterligere blir svekket fordi den legger til grunn at gruppens forslag til lovendring innebærer en utvidet kriminalisering av ytringer og symboler, slik at flere av de handlingene disse gruppene kan tenkes å foreta, blir straffbare.
3.1.3 Høringsinstansenes syn
Flertallet av høringsinstansene som uttaler seg om spørsmålet, støtter studiegruppen i at det ikke bør innføres noe forbud mot rasistiske organisasjoner. Disse er Kommunal- og regionaldepartementet, Riksadvokaten, Oslo statsadvokatembeter, Politidirektoratet, Oslo politidistrikt, Stavanger politidistrikt, Den Norske Advokatforening, KRIPOS, Norsk Forum for Ytringsfrihet, Norsk Journalistlag, Norsk Presseforbund, Norsk Redaktørforening, Redd Barna, Senter mot etnisk diskriminering, Landsorganisasjonen for Romanifolket og Sametinget.
Senter mot etnisk diskriminering fremhever følgende momenter, som langt på vei er sammenfallende med dem studiegruppen har pekt på:
Det kan bli vanskeligere å stoppe rekruttering om organisasjonene i større grad opererer i det skjulte.
Organisasjonsforbud kan brukes som argument for begrensninger som rammer en selv og som argument for totalitære regimer.
Det vil uansett være vanskelig å forby organisasjonen før en straffbar handling er begått. Det er trolig lite å vinne ved et forbud.
Uorganiserte grupperinger som ikke rammes av et organisasjonsforbud, vil få en utilsiktet legitimitet. Et lovforbud vil kunne føre til økt oppslutning for grupperingen.
Norge har ikke samme markeringsbehov i historisk perspektiv, som for eksempel Tyskland.
Et organisasjonsforbud kan gi uønsket oppmerksomhet.
Bare én høringsinstans, Det mosaiske trossamfunn (DMT),går inn for et forbud. DMT synes «det hadde vært ønskelig om studiegruppen hadde konkludert annerledes i forbindelse med foreningsforbud.» DMT tror at et forbud vil ha en viktig signaleffekt.
Enkelte høringsinstanser gir uttrykk for at et slikt forbud kan være aktuelt etter en ytterligere utredning.
Utenriksdepartementet viser til at Norge gjentatte ganger har blitt kritisert av FNs rasediskrimineringskomité for ikke å ha innført forbud mot rasistiske organisasjoner, i samsvar med FNs rasediskrimineringskonvensjon artikkel 4 bokstav 6, og sier at dersom man ikke vedtar et forbud mot rasistiske organisasjoner, vil det etter alt å dømme medføre fortsatt kritikk fra komiteen. Utenriksdepartementet viser imidlertid til at Norge ikke er det eneste landet som stadig blir kritisert av komiteen for ikke å ha innført et organisasjonsforbud, og med mindre det skulle skje endringer i de andre landenes holdninger, «noe det ikke er grunn til å anta, antas at man også i fortsettelsen kan forsvare at Norge ikke har noe uttrykkelig forbud mot rasistiske organisasjoner, uten at dette i vesentlig grad vil svekke vårt lands omdømme, under henvisning til de eksisterende straffebestemmelser som tross alt kan bringes til anvendelse.»
Universitetet i Tromsø uttaler:
«Spørsmålet om forbud mot rasistiske organisasjoner er vanskelig, og dette punkt er etter vår oppfatning langt fra tilstrekkelig utredet i og med utvalgets rapport. Problemstillingen berører mange forhold, og krever at en innhenter kunnskap om hvordan rasistiske organisasjoner arbeider i Norge. Særlig er det vår oppfatning at man bør vurdere nærmere hvordan et forbud kan være med å bidra til å forhindre rekruttering av barn og unge til slik virksomhet.»
Kontaktutvalget mellom Innvandrere og myndighetene (KIM) har delt seg i spørsmålet om organisasjonsforbud. Én fraksjon slutter seg til utvalgets anbefaling, mens en annen uttaler at et utvidet organisasjonsforbud vil ha stor signalverdi for minoritetsgruppene. KIM mener for øvrig
«at ein offensiv linje frå politiet og påtalemakta si side når det gjeld å etterforske og påtale brot t.d. på straffelovas § 135 a i etterkant av offentlige demonstrasjoner, rasistiske propagandaframstøyt m.v. i lengda vil ha større effekt enn å forby organisasjonane.»
Oslo biskop påpeker at det er et mål å innskrenke rasistiske organisasjoners virksomhet, og etterlyser en undersøkelse av hvordan Nederland, Belgia og England hanskes med problemene.
3.1.4 Departementets syn
Departementet foreslår ikke på det nåværende tidspunkt et uttrykkelig forbud mot rasistiske organisasjoner, og viser til at både studiegruppen og det store flertallet av høringsinstansene er negative.
Departementet viser imidlertid til at Holgersenutvalget har foreslått at det innføres et forbud mot samvirke til etnisk diskriminering og et forbud mot organisert rasistisk virksomhet, jf. punkt 3.1.1 ovenfor med henvisninger. Spørsmålet bør derfor vurderes på nytt etter at utredningen har vært på høring.
3.2 Bør det innføres et uttrykkelig forbud mot rasistiske demonstrasjoner?
3.2.1 Gjeldende rett
Retten til å demonstrere kan anses for å være omfattet av ytringsfriheten, slik den er vernet gjennom Grunnloven § 100. Demonstrasjonsretten kan også betraktes som en selvstendig rettighet av grunnlovmessig karakter, som faller inn under Grunnlovens ånd og prinsipper, jf. Grunnloven § 112 (Henry John Mæland, Demonstrasjoner og politiet, Stat, politikk og folkestyre, Festskrift til Per Stavang, 1998, side 467).
Uansett er retten til å demonstrere nedfelt i EMK artikkel 11 og SP artikkel 21, som gjelder som norsk lov, jf. menneskerettsloven § 3. Utøvelsen av demonstrasjonsretten kan begrenses på samme vilkår som foreningsfriheten, se ovenfor punkt 3.1.1.
På den annen side fastslår FNs rasediskrimineringskonvensjon (ICERD) artikkel 4 bokstav a at konvensjonspartene skal erklære all spredning av ideer om raseoverlegenhet eller rasehat, all tilskyndelse til rasediskriminering mv. som straffbare handlinger.
Politiloven § 11 tredje ledd gir hjemmel til å nedlegge forbud mot demonstrasjoner når det er grunn til å frykte at arrangementet kan
forårsake alvorlig forstyrrelse av den offentlige ro og orden eller den lovlige ferdsel,
det formål som tilsiktes fremmet strider mot lov, eller
måten dette skjer på strider mot lov.
Paragrafen gir således hjemmel til å nedlegge forbud når det er grunn til å frykte at formålet med demonstrasjonen er å fremføre ytringer som rammes av straffeloven § 135 a.
Departementet kan ikke se at Holgersenutvalget har omtalt spørsmålet om rasistiske demonstrasjoner.
3.2.2 Studiegruppens forslag
Studiegruppen redegjør for tysk rett i rapporten side 38 flg.
I Tyskland er demonstrasjonsfriheten nedfelt i grunnloven. Det må for å nekte en demonstrasjon være klare holdepunkter for at den offentlige sikkerhet eller orden ellers settes i umiddelbar fare. Det kreves etter rettspraksis tilnærmet sikkerhet for at krenkelse av den offentlige sikkerhet mv. vil finne sted.
Studiegruppen omtaler svensk rett i rapporten side 15 flg. Også i svensk rett er demonstrasjonsfriheten grunnlovsfestet. Hensynet til orden, sikkerhet og trafikkavvikling kan begrunne avslag på en søknad om å demonstrere. Demonstrasjoner kan også forbys når de som vil demonstrere tidligere har skapt uorden.
Studiegruppen legger til grunn at retten til å demonstrere synes å ha et bedre vern i Tyskland og Sverige, og konkluderer slik (rapporten side 54):
«Import av regler på dette feltet vil derfor neppe ha som resultat at norske myndigheter får økt mulighet til å nedlegge forbud mot rasistdemonstrasjoner eller antatte rasistdemonstrasjoner. Det er gruppas vurdering at forbudshjemmelen i politiloven § 11 tredje ledd er tilstrekkelig.»
3.2.3 Høringsinstansenes syn
Ingen av høringsinstansene er uenige i studiegruppens konklusjon om at gjeldende regelverk i tilstrekkelig grad gir adgang til å gripe inn mot demonstrasjoner.
3.2.4 Departementets syn
Departementet slutter seg til studiegruppens og høringsinstansenes syn på at politiloven § 11 tredje ledd gir tilstrekkelig hjemmel til å forby rasistiske demonstrasjoner, og vil derfor ikke foreslå ny lovgivning på dette punktet.
3.3 Bør det innføres et uttrykkelig forbud mot rasistiske symboler?
3.3.1 Gjeldende rett
Straffeloven § 135 a har i dag følgende ordlyd:
«Med bøter eller fengsel i inntil 2 år straffes den som ved uttalelse eller annen meddelelse som framsettes offentlig eller på annen måte spres blant allmennheten, truer, forhåner, eller utsetter for hat, forfølgelse eller ringeakt en person eller en gruppe av personer på grunn av deres trosbekjennelse, rase, hudfarge eller nasjonale eller etniske opprinnelse. Tilsvarende gjelder slike krenkelser overfor en person eller en gruppe på grunn av deres homofile legning, leveform eller orientering.
På samme måte straffes den som tilskynder eller på annen måte medvirker til en handling som nevnt i første ledd.»
En naturlig forståelse av lovens ordlyd tilsier etter departementets syn at bruk av symboler kan rammes av uttrykket «annen meddelelse». I forarbeidene er det uttalt at uttrykket er tatt med «for også å få med andre uttrykksformer, for eksempel bilder» (Ot.prp. nr. 48 (1969-70) side 18).
Men ikke enhver symbolbruk rammes av § 135 a. Det er ikke nok at symbolene kan regnes som en meddelelse. I tillegg må de andre vilkårene i § 135 a være oppfylt. Og Høyesterett har slått fast at krenkelsene må være av kvalifisert art (Kjuus-kjennelsen, Rt. 1997 side 1821).
Spørsmålet om bruk av rasistiske/nazistiske symboler alene rammes av § 135 a, har aldri vært på spissen i rettspraksis. Men Høyesterett har slått fast at en kombinasjon av en realakt og skrevne ord, uttrykk eller symboler rammes av formuleringen «uttalelse eller annen meddelelse» (jf. Høyesteretts kjennelse i Rt. 1994 side 768 - saken gjaldt skadeverk og påmalt «KKK» og «Pakkis»).
Til sammenlikning har den svenske bestemmelsen, som har en ordlyd som langt på vei faller sammen med den norske, blitt prøvd for retten i langt større utstrekning. Studiegruppen opplyser i sin rapport at det svenske justisdepartementet i 1996 arbeidet med planer om en egen lov om symbolforbud. Den viste seg imidlertid overflødig, fordi Högsta domstolen samme år kom til at bestemmelsen også omfattet utsagn fremmet gjennom bruk av nazi- og rasistsymboler. I en senere avgjørelse ble det avgjort at det å vise nazihilsen også rammes.
I svensk rett er det gitt uttømmende lister over hvilke ytringer som ikke vernes av ytringsfriheten, og her er det nedfelt at den aktuelle straffebestemmelsen går klar av grunnlovsvernet. Det norske vernet av ytringsfriheten er annerledes formulert. Høyesterett har slått fast at § 135 a må «tolkes og anvendes med Grunnlovens § 100 som bakgrunn og rettesnor» (jf. Rt. 1977 side 114).
Det kan konkluderes med at symbolbruk kan omfattes av § 135 a slik bestemmelsen lyder i dag. Også Holgersenutvalget tolker bestemmelsen slik. Men med lite rettspraksis på området, er det vanskelig å angi eksakt når symbolbruken er straffbar.
Holgersenutvalget foreslår endringer i § 135 a som gir bestemmelsen et utvidet anvendelsesområde: Blant annet foreslår utvalget at skyldkravet endres fra forsett til grov uaktsomhet, og at det skal være tilstrekkelig at en ytring kommer i andres nærvær, og ikke som i dag at den må være fremsatt offentlig.
3.3.2 Studiegruppens forslag
Studiegruppens flertall har foreslått et nytt annet ledd i § 135 a med slik ordlyd:
«Den som offentlig ytrer seg på en måte som viser ringeakt, herunder ved bruk av rasistiske symboler og kjennetegn, for en person eller gruppe av personer på grunn av deres religion, rase, hudfarge, nasjonale eller etniske opprinnelse, straffes med bøter eller fengsel inntil 1 år. Bestemmelsen omfatter også spredning av materiale som viser slik ringeakt.»
Mindretallet ønsker å begrense straffbarheten til ytringer som kan oppfanges av personer under 18 år.
Studiegruppen legger til grunn at en slik bestemmelse vil gjøre det lettere å slå ned på rasistisk trakassering, både ved at symboler blir uttrykkelig nevnt, og ved at det ikke er tvilsomt at det er tilstrekkelig at man selv viser ringeakt. Studiegruppen sier dette om begrepet ringeakt (rapporten side 49):
«begrepet ringeakt finnes også i § 135 a første ledd (og strl. § 247), men det synes som om begrepet der er knyttet til at ytringen skal evne å utsette noen for ringeakt. Det kan forstås slik at ytringen først er straffbar når den kan lede andre til å vise ringeakt. Uansett hvordan ringeakt skal tolkes etter § 135 a første ledd, er det etter vårt forslag tilstrekkelig at den framsatte ytring i seg selv viser ringeakt. Ytringer som tillegger noen person eller noen folkegruppe negative egenskaper på grunn av deres etnisitet mv. bør være omfattet».
Studiegruppen har ikke definert hva som menes med «rasistiske symboler og kjennetegn», og begrunner det slik (rapporten side 49):
«det er neppe formålstjenlig å definere helt konkret hva som skal regnes som rasistiske symboler og kjennetegn. For mange symboler er dette helt opplagt, som hakekors og Hitlerhilsen. For symboler og kjennetegn i grenseland bør det avgjørende være hvilke intensjoner som ligger bak avgivers bruk av symbolene. Men dette må også holdes opp mot hva allmennheten normalt vil lese ut av symbolene.»
Studiegruppen mener at forslaget vil bidra til en mer lojal oppfyllelse av forpliktelsene etter FNs rasediskrimineringskonvensjon (ICERD), og antar at forslaget ikke er i strid med gjeldende bestemmelser om ytringsfrihet (Grunnloven § 100 og Den europeiske menneskerettskonvensjon (EMK) artikkel 10, jf. menneskerettsloven § 2).
3.3.3 Høringsinstansenes syn
Høringsinstansene er splittet i synet på om det bør foretas lovendringer nå:
Følgende høringsintanser støtter studiegruppens forslag: Kirke-, utdannings-, og forskningsdepartementet, Kommunal- og regionaldepartementet, Utenriksdepartementet, Gulating lagmannsrett, Politidirektoratet, Barneombudet, Den norske Advokatforening, Foreningen Forn Sed, Juss-Buss, Kontaktutvalget mellom innvandrere og myndighetene (KIM), KRIPOS, Oslo biskop, Politiets fellesforbund, Senter mot etnisk diskriminering, Sametinget, Universitetet i Tromsø og Redd Barna.
Kirke-, utdannings-, og forskningsdepartementet anfører at en skjerpelse som foreslått vil kunne ha en oppdragende effekt, og være nyttig for skoler og foreldre. Universitetet i Tromsø viser til at det er viktig å presisere at også bruk av rasistiske symboler faller innenfor straffebudet, og at dette vil lette politiets arbeid.
Den Norske Advokatforening uttaler at en endring vil innebære en mer effektiv strafforfølgning, da det er enklere å bevise at ulovlige symboler er vist offentlig enn i ettertid å bevise hvilke muntlige ytringer som er fremsatt. Også Universitetet i Tromsøog KRIPOS trekker frem dette momentet.
Senter mot etnisk diskriminering uttaler bl.a. at det vil bli lettere for skoler og fritidsklubber å sette regler for hva barn og unge kan bære av symboler.
Følgende høringsinstanser er kritiske til forslaget:
Riksavokaten, Oslo statsadvokatembeter, Oslo politidistrikt, Stavanger politidistrikt, Allmennkringkastingsrådet, Institusjonen Fritt Ord, Norsk Forum for Ytringsfrihet, Norsk Journalistlag, Norsk Presseforbund, Norsk Redaktørforening, NRK, Straffelovkommisjonen, Åsatrufelleskapet Bifrost og hr.adv. Erik Gjems-Onstad.
Oslo statsadvokatembeteruttaler at det så langt ikke har vist seg å være behov for nykriminalisering på dette området, og peker på at bruk av symboler i forbindelse med taler er relevante argumenter ved vurderingen av om § 135 a er overtrådt, og at det uansett må foretas en helhetlig vurdering.
Straffelovkommisjonen fremhever at bruk av rasistiske symboler allerede i dag rammes av § 135 a og er uenig med studiegruppens vurdering når den gir uttrykk for tvil knyttet til om det er nok at gjerningspersonen utsetter noen for ringeakt:
«Kommisjonen har ikke funnet noen holdepunkter for den forståelse studiegruppens flertall bygger på, og antar at denne også er i strid med den vanlige forståelsen av bestemmelsen».
Straffelovkommisjonen er av den oppfatning at forslaget ikke vil medføre at området for det straffbare blir utvidet i forhold til nåværende § 135 a, men at det derimot vil bli vanskeligere å forstå når man skal bruke første ledd og når man skal bruke annet ledd, som er foreslått med lavere strafferamme.
Riksadvokaten peker på at et utvidet forbud mot symbolbruk vil kunne føre til at man ikke så lett vil kunne identifisere fienden, at fokus blir forskjøvet fra bekjempelse av holdninger til bekjempelse av symboler og uttaler:
«Både for politi, påtalemyndighet og domstoler kan det være fristende å satse ressursene på en bevismessig enklere symbolbestemmelse, framfor den vanskeligere og mer usikre generelle «rasismebestemmelse». Etter en tid kan en slik dreining i håndhevingen også komme til å påvirke det forebyggende og holdningsskapende arbeid, idet det er slik at den strafferettslige håndheving og de illustrerende domfellelser gir troverdighet og legitimitet til det forebyggende arbeidet.».
Riksadvokaten reiser også spørsmål ved om de nynazistiske gruppene utgjør hovedproblemer idet det kun er ca. 200 personer som er villig til å bruke slike symboler, mens en langt større gruppe sprer sitt budskap på en mer polert måte.
Riksadvokaten og Oslo politidistrikt foreslår at skyldkravet endres til grov uaktsomhet. Riksadvokaten peker på at en slik endring krever grundige vurderinger i forhold til Grunnloven § 100 og menneskerettsloven § 2, jf. EMK art. 10.
Oslo politidistrikt uttaler generelt at rapporten er for begrenset til å danne grunnlag for lovendringer som lett kan ha betydning for ytrings- og forsamlingsfriheten, og hevder at gruppens konklusjoner er i strid med Ytringsfrihetskommisjonens anbefalinger.
3.3.4 Departementets syn
Departementet deler langt på vei studiegruppens og flertallet av høringsinstansenes vurdering av at det kan være et behov for å gjøre det lettere å gripe inn mot rasisiske ytringer, spesielt de som har karakter av hets og trakassering.
Det forslaget som ble sendt på høring, bør etter departementets syn likevel ikke følges opp. Departementet har to hovedinnvendinger mot studiegruppens lovforslag - både flertallets og mindretallets:
Bruk av rasistiske symboler rammes langt på vei av den gjeldende bestemmelsen og vil ikke nødvendigvis i større grad omfattes av den nye. Det er likevel mulig at en utrykkelig fremheving av symboler i lovteksten kan bidra til at bestemmelsen brukes oftere, men dette kan likeså godt gjøres ved en tilføyelse i første ledd.
Et nytt ledd slik studiegruppen foreslår, vil gjøre det uklart hvilket ledd (og hvilken strafferamme) som skal benyttes, og bidra til å gjøre bestemmelsen vanskeligere å praktisere.
I tillegg deler departementet mange av de motforestillingene som Riksadvokaten og Oslo politidistrikt fremfører.
Det neste spørsmålet er om det likevel bør sies uttrykkelig i § 135 a at symbolbruk kan omfattes av bestemmelsen. Noen hensyn kan etter departementets syn tale for å presisere i gjeldende første ledd at også bruk av symboler kan være en meddelelse i § 135 a sin forstand. En slik presisering kan virke positivt på den sosiale ro i samfunnet, og styrke tilliten til at rettssystemet er i stand til å reagere på uønskede handlinger. Det gjelder selv om presiseringen ikke nødvendigvis vil få en preventiv effekt. At symboler fremheves i lovteksten, kan dessuten bidra til økt bruk av bestemmelsen, og gjøre det lettere å slå ned på den aktuelle typen rasistiske ytringer.
Med en slik lovteknikk, fremfor den studiegruppen foreslo, oppstår det ikke forvirring med hensyn til hvilket ledd som skal gjelde: Det vil være én felles bestemmelse og strafferamme.
Departementet ser ikke grunn til å endre formuleringen om ringeakt, slik studiegruppen foreslår. Departementet er enig med Straffelovkommisjonen i at § 135 a første ledd første punktum må forstås slik at det er nok at gjerningspersonen utsetter noen for ringeakt, og at det ikke kreves at uttalelsen får andre til å vise ringeakt.
På denne bakgrunn foreslår departementet at det presiseres i § 135 a første ledd første punktum at bruk av symboler kan omfattes.
Bestemmelsen må - som før - tolkes og anvendes i lys av Grunnloven § 100 og menneskerettsloven § 2, jf. EMK art. 10.
Departementet er enig med studiegruppen i at det ikke er hensiktsmessig å foreta en uttømmende opplisting av hva som skal regnes som rasistiske symboler og kjennetegn og slutter seg til studiegruppens bemerkninger om dette (jf. pkt. 3.3.2 ovenfor). Etter departementets syn er imidlertid uttrykkene «symboler» og «kjennetegn» langt på vei overlappende. Departementet har derfor kommet til at det er tilstrekkelig å bruke betegnelsen «symboler» i lovteksten, og viser til lovutkastet og merknaden til bestemmelsen.
Hvorvidt skyldkravet skal endres, slik Riksadvokaten og Oslo Politidistrikt foreslår, ba Justisdepartementet i brev til Kommunal- og regionaldepartementet 5. september 2001 Holgersenutvalget vurdere. Utvalget foreslår i sitt utkast til ny § 135 a at skyldkravet skal være grov uaktsomhet. Spørsmålet om endring av skyldkravet vil derfor vurderes etter at utredningen har vært på høring.