8 Organisering

8.1 Hvilke organer skal en stiftelse ha?

8.1.1 Gjeldende rett

Etter gjeldende stiftelseslov § 5 skal enhver stiftelse ha et styre, som representerer stiftelsen utad, og som har ansvar for at stiftelsen forvaltes tilfredsstillende. Med forbehold for visse næringsdrivende stiftelser, jf. nedenfor, er dette det eneste organet som loven pålegger at en stiftelse skal ha.

Selv om det ikke er uttrykkelig fastsatt i loven, kan en stiftelse også ansette en daglig leder eller forretningsfører for stiftelsen som har ansvaret for den daglige drift. For næringsdrivende stiftelser, jf. § 24, skal det tilsettes en daglig leder dersom stiftelsen har en grunnkapital på tre millioner kroner eller mer, jf. henvisningen til aksjeloven § 6-2 i § 28.

Det følger av § 5 første ledd tredje punktum at det i vedtektene kan bestemmes at stiftelsen også skal ha andre organer. Adgangen til å ha andre organer er behandlet særskilt i kapittel 8.2.

8.1.2 Stiftelseslovutvalgets forslag

Stiftelseslovutvalget foreslår at styret fortsatt skal være et obligatorisk organ i en stiftelse, jf. § 4-2 første ledd. Det foreslås også at styret skal være stiftelsens øverste organ og at forvaltningen av stiftelsen hører under styret, jf. lovutkastet § 4-7.

Utvalget går inn for at det fortsatt bør være adgang til å ansette en daglig leder for stiftelsen, jf. § 4-9, som bestemmer at styret kan bestemme dette med mindre noe annet er fastsatt i vedtektene. Utvalget foreslår en mer vidtgående regulering av daglig leder enn det man finner i gjeldende lov, jf. særlig nevnte § 4-9, § 4-10 om daglig leders kompetanse og oppgaver og § 4-15 tredje ledd om representasjon utad.

Gjeldende lovs regler om at visse næringsdrivende stiftelser skal ha daglig leder, er ikke videreført i utkastet. Departementet kan ikke se at det er gitt noen begrunnelse for dette utover uttalelsen på side 71, hvor det heter at utvalget legger opp til at det er stiftelsens egen sak å avgjøre om den skal ha daglig leder.

8.1.3 Høringsinstansenes syn

Norges teknisk-naturvitenskapelige universitet støtter prinsippet om at det skal være obligatorisk med styre, og at styret skal være overordnet organ for stiftelsen. Næringslivets Hovedorganisasjongir også støtte til dette prinsippet.

Ingen av høringsinstansene uttaler seg om de mer prinsipielle spørsmål når det gjelder de foreslåtte reglene om daglig leder.

8.1.4 Departementets vurdering

Departementet slutter seg til utvalgets forslag om at styret fortsatt skal være et obligatorisk organ for stiftelser, jf. utkastet § 26. Departementet mener også at det må være adgang til å ansette en daglig leder i en stiftelse, og at det er hensiktsmessig med en mer utfyllende regulering enn det man finner i gjeldende lov, jf. utkastet §§ 34 og 35.

Departementet mener imidlertid at det for noen stiftelser også bør være en plikt til å ha daglig leder. For stiftelser av en viss størrelse som utøver en aktivitet av et visst omfang, vil dette sikre en mest mulig forsvarlig forvaltning av stiftelsen. Departementet kan ikke se at det bør innføres et krav om å ha daglig leder i alminnelige stiftelser. Selv om også alminnelige stiftelser kan forvalte betydelige verdier, er det ikke nødvendigvis slik at stiftelsens aktivitet av den grunn er av et slikt omfang at det kan begrunne at det ansettes en egen person for å ta seg av den daglige drift. Det samme er forholdet når det gjelder næringsdrivende stiftelser som nevnt i § 4 annet ledd bokstav c (holdingstiftelser). Departementet mener etter dette at påbudet bør begrenses til næringsdrivende stiftelser som nevnt i § 4 annet ledd bokstav a og b. I likhet med ordningen etter nåværende lov foreslås det dessuten at regelen begrenses til stiftelser som har en grunnkapital på tre millioner kroner eller mer, jf. også den tilsvarende regelen i aksjeloven § 6-2 første ledd.

8.2 Adgangen til å ha andre organer enn styre og daglig leder

8.2.1 Gjeldende rett

Etter gjeldende stiftelseslov kan det bestemmes i vedtektene at stiftelsen skal ha andre organer enn styret. Dette er uttrykkelig fastsatt i § 5 første ledd tredje punktum. Vedtektene kan dermed bestemme at stiftelsen skal ha et eget organ som for eksempel skal oppnevne styremedlemmer, godkjenne regnskaper, godkjenne visse styrebeslutninger eller føre tilsyn med stiftelsens virksomhet. Videre kan vedtektene bestemme at stiftelsen skal ha et organ som skal ha noe av den myndighet som loven ellers legger til styret. Et slikt organ kan være underlagt styrets kontroll- og instruksjonsmyndighet, men det kan også være sideordnet styret i den forstand at styret ikke kan instruere organet eller omgjøre dets beslutninger, jf. Gudmund Knudsen: Stiftelsesloven, kommentarutgave, 2. utg, Oslo 1997, side 29. Se også Magnus Aarbakke i Tidsskrift for Rettsvitenskap 1984 side 18.

8.2.2 Stiftelseslovutvalgets forslag

Stiftelseslovutvalget mener at loven fortsatt bør gi adgang til å fastsette i vedtektene at stiftelsen skal ha andre organer enn et styre (og daglig leder). Utvalget mener imidlertid at det bør fastsettes klare regler for den kompetansen et slikt organ skal kunne ha. Begrunnelsen for dette er at det i praksis har reist seg enkelte problemer vedrørende kompetansefordelingen mellom styret og det andre organet, jf. side 37 i utredningen, hvor det heter:

«Grunnen til dette er nettopp de uklare forhold rundt myndighetsfordelingen som på dette punkt foreligger i mange stiftelser. I enkelte tilfeller har stiftelser gått så langt i retning av å legge myndighet til andre organer enn styret, at det vil stride mot lovens prinsipp om at styret skal være overordnet organ i stiftelsen. Annet organ er f eks tillagt budsjettvedtaksmyndighet og annen kompetanse som ligger under den sentrale formuesforvaltningen. At organet i realiteten da får stilling som styre, med det ansvar loven pålegger styret, er noe få er kjent med. Det forhold at man i disse tilfellene vil ha «to styrer»; det stiftelsen regner som styre og det som i realiteten etter loven må anses som styre, er etter utvalgets mening så uheldig at det må unngås. Dette er bakgrunnen for utvalgets forslag i utkastet § 4-8 om å begrense den myndighet et annet organ kan ha.

Utvalget har, på den ene side; i lys av den praksis som foreligger og som det er grunn til å videreføre, og på den annen side; i lys av de hensyn som er nevnt foran og som kan tilsi en begrensning i annet organs kompetanse, kommet til at det er grunn til åpne for at annet organ kan tillegges følgende oppgaver:

• velge, og når vilkårene i utkastet § 4-18 annet ledd er til stede, avsette styremedlemmer; dette gjelder likevel ikke styremedlemmer valgt av de ansatte

• fastsette styremedlemmenes godtgjørelse

• føre tilsyn med stiftelsens virksomhet

• avgi uttalelse om årsoppgjøret

• beslutte granskning

• velge stiftelsens revisor

• beslutte omdanning av stiftelsen etter forslag fra styret

• avgi uttalelse til styret eller annet organ i stiftelsen

Det vises til utkastet § 4-8 annet ledd.

Når det spesielt gjelder alternativet om å føre tilsyn med stiftelsens virksomhet, bemerkes at dette også må omfatte det at organet nedsetter et utvalg eller annet organ som rapporterer til organet.

Forutsetningen er i alle tilfelle at det i vedtektene er gitt hjemmel for at organet tillegges disse oppgavene. Annen kompetanse kan ikke legges til organet, jfr utkastet § 4-8 tredje ledd.

Utvalget vil presisere at det ikke er et rent hensiktsmessighetsspørsmål hvilken myndighet annet organ tillegges, fordi dette ikke må komme i strid med styrets stilling som øverste organ. Utvalgets forslag ligger innenfor de rammer som i så måte kan oppstilles. Utvalget vil fraråde at annet organ tillegges en videre kompetanse, særlig hvis denne går ut på at organet får myndighet vedrørende formuesforvaltningen, idet dette er det sentrale område for styrets kompetanse.»

8.2.3 Høringsinstansenes syn

Forslaget støttes av Norges teknisk-naturvitenskapelige universitet, som har vedlagt en høringsuttalelse fra SINTEF, hvor det uttales at SINTEF ikke går imot forslaget.

Følgende høringsinstanser går imot de begrensninger utvalget foreslår når det gjelder hva slags kompetanse som kan legges til et annet organ: Det Norske Veritas, Handels- og Servicenæringens Hovedorganisasjon, Norges Statsautoriserte Revisorers Foreningog Næringslivets Hovedorganisasjon.

Handels- og Servicenæringens Hovedorganisasjon mener at det fortsatt bør kunne opprettes organer som er sideordnet eller overordnet styret, og viser til at en slik ordning har bidratt til å sikre brede interesser bak stiftelsen. Norges Statsautoriserte Revisorers Foreninguttaler at mange stiftelser skal utøve aktiviteter som krever annen fagkompetanse enn det som normalt kreves av styremedlemmer, og at det derfor bør være adgang til å delegere klart definerte oppgaver og mer tekniske oppgaver til underordnet organ.

I uttalelsen fra Det Norske Veritas heter det:

«Det Norske Veritas har i alle år hatt et Råd som har vært tillagt sentrale kontroll- og tilsynsoppgaver på vegne av de ulike eksterne interessegrupper som var med å etablere Veritas som en stiftelse i 1979. Rådets medlemmer utpekes delvis av ulike næringsorganisasjoner samt de ansatte og dels utpekes medlemmene av Rådet selv. Dette siste sikrer en fleksibel ordning og bidrar til en sammensetning av Rådet som reflekterer utviklingen av Veritas' virksomhet. Vi antar også andre større stiftelser vil ha de samme behov som Veritas på dette området.

Etter utkastets forslag slik vi leser det, vil det ikke lengre være adgang til å la et annet organ være selvsupplerende ved at det ikke kan utpeke eller velge egne medlemmer. Dette er etter vår mening en uheldig løsning som skaper lite fleksibilitet. For å ivareta og sikre stiftelsens formål kan det i mange tilfeller være en fordel å ha et aktivt og representativt annet organ i tillegg til styret. Dette hensyn sikres etter vår mening best ved å gi rom for fleksibel sammensetning av annet organ, herunder at organet ihvertfall delvis kan utpeke egne medlemmer.

Forslag

På bakgrunn av det som er sagt over vil vi primært foreslå at utkastet § 4-8 (2) endres til å fastslå at stiftelsens vedtekter kan fastsette hvilke oppgaver som skal tillegges annet organ en styret. Utkastet § 4-7 (1) om at styret er øverste organ, vil da sette grenser for omfanget av de oppgaver som kan tillegges andre organer.

Subsidiært vil vi foreslå at det inntas et nytt underpunkt (i) i utkastet § 4-8 (2) som fastsetter at organet selv kan utpeke for eksempel inntil en tredjedel av organets medlemmer.»

Næringslivets Hovedorganisasjon uttaler:

«Næringslivets Hovedorganisasjon er enig i at stiftelsens høyeste organ skal være styret, men vi ser ikke nødvendigheten av å angi uttømmende hva slags kompetanse som kan legges til et annet organ. En oppregning vil lett bli for rigid, samtidig som den vil kunne omgås, f.eks. ved hjelp av en kontrakt som regulerer forholdene mellom stiftelsen og utenforstående (for eksempel ved å avtale at bestemte tiltak ikke kan gjennomføres uten samtykke fra den utenforstående). Etter NHOs oppfatning bør stiftelsesloven derfor bare ha en bestemmelse lik forslaget til § 4-7, hvor det bl.a. slås fast at «Styret er stiftelsens øverste organ». De problemstillinger som dermed kan oppstå, skiller seg ikke avgjørende fra problemstillinger omkring selskapsorganenes kompetanse og kompetansefordeling mellom selskapsorganene i f.eks aksjeselskaper. Forslaget om at stiftelsens vedtekter skal registreres i stiftelsesregisteret, og at også vedtektsendringer skal meldes, innebærer at Stiftelsestilsynet vil kunne gripe inn overfor vedtekter som legger for stor myndighet til andre organer enn styret. Her kan Stiftelsestilsynet ta hensyn til om det ifølge vedtektene er snakk om å legge andre oppgaver enn nevnt i utkastet til § 4-8 til andre organer. Tilsynet vil kunne avvise registrering dersom kompetansefordelingen innebærer at stiftelsens egentlige styre ikke skal være stiftelsens høyeste myndighet.»

8.2.4 Departementets vurdering

Lovforslagets utgangspunkt er som nevnt ovenfor i kapittel 8.1 at stiftelsen skal ha et styre, som er stiftelsens høyeste organ, jf. utkastet § 26. Videre åpner lovforslaget for at stiftelsen kan tilsette en daglig leder som har ansvaret for den daglige ledelsen. Spørsmålet man må ta stilling til er ikke bare om en stiftelse skal kunne ha andre organer enn styret og daglig leder; det reiser seg i vel så stor grad et spørsmål om hva slags kompetanse eventuelle andre organer skal kunne ha. Disse spørsmålene går til en viss grad over i hverandre.

Ingen av høringsinstansene går imot prinsippet om at styret er stiftelsens øverste organ. Med ett unntak synes det heller ikke å være noen av høringsinstansene som mener at en stiftelse skal kunne ha organer med kompetanse som griper inn i styrets kompetanse på en slik måte at styret i realiteten ikke lenger er stiftelsens øverste organ, eller ikke lenger har et generelt ansvar for forvaltningen av stiftelsen. Departementet slutter seg på dette punktet fullt ut til utvalgets vurderinger av at en slik ordning kan medføre uklare ansvarsforhold. At det alminnelige og overordnete ansvaret for forvaltningen av stiftelsen ligger hos ett organ, gir også den enkleste og mest oversiktlige styringsstrukturen. Departementet mener etter dette at loven ikke bør åpne for at det opprettes organer som har en overordnet stilling i forhold til styret, og etter departementets syn bør det heller ikke være adgang til å opprette organer som er sideordnet styret på den måten at organet har eksklusiv kompetanse innenfor visse saksområder. I slike tilfeller kan det oppstå spørsmål om hvilket organ som i realiteten er styre, eller om stiftelsen i realiteten har to eller flere styrer.

Uavhengig av den regulering utvalget foreslår i § 4-8, er det på det rene at prinsippet om at styret har en overordnet og alminnelig myndighet når det gjelder forvaltningen av stiftelsen (jf. § 30 første og annet ledd i departementets lovforslag), setter begrensninger for hvilke organer som kan opprettes i tillegg til styret og daglig leder. Ved vurderingen av utvalgets § 4-8 kan man etter dette ikke uten videre legge til grunn at hvis man sløyfer bestemmelsen, setter loven ingen grenser for hva slags organer som kan opprettes. I forhold til prinsippene i § 30 første og annet ledd innebærer utvalgets § 4-8 ikke bare begrensninger med hensyn til hva slags organer som kan opprettes, men i vel så stor grad må bestemmelsen forstås som en presisering og til dels kanskje en utvidelse av adgangen til å opprette andre organer. Uten den særskilte hjemmelen som utvalgets § 4-8 gir, ville det etter departementets syn ikke være opplagt at man kunne opprette organer med alle de former for kompetanse som bestemmelsens annet ledd åpner for. Det vises i den forbindelse til høringsuttalelsene fra Det Norske Veritas og Næringslivets Hovedorganisasjon, som synes å bygge på at loven i alle henseender ville gi en videre adgang til å opprette andre organer hvis man sløyfet den foreslåtte bestemmelsen.

Ved vurderingen av utvalgets § 4-8 må man også ta i betraktning at den bare gjelder adgangen til å fastsette i vedtektene at stiftelsen skal ha andre organer enn styret og daglig leder - i hvert fall er det slik departementet forstår bestemmelsen. Departementet ser ingen grunn til at loven bør begrense styrets (eller daglig leders) alminnelige delegasjonsadgang, slik at det opprettes «organer» som fullt ut er underlagt styrets (eller daglig leders) instruksjons- og omgjøringsmyndighet. Slike organer kan være både rådgivende, besluttende eller kontrollerende - så lenge styret beholder sin overordnete myndighet og sitt overordnete ansvar. Departementet kan etter dette ikke se at forslaget er til hinder for en slik organisering av stiftelsen som Norges Statsautoriserte Revisorers Forening omtaler i sin høringsuttalelse.

Det gjenstående spørsmålet blir da hvorvidt også vedtektene skal kunne fastsette at stiftelsen skal ha organer som er underordnet styret, med andre ord organer som uansett kunne ha vært opprettet ved delegasjon. Slik departementet forstår utvalgets § 4-8, vil det etter dette forslaget ikke være adgang for oppretteren å fastsette i vedtektene at stiftelsen skal ha slike organer. Det kan på den ene siden hevdes at styret er nærmest til å vurdere hva som er en hensiktsmessig organisasjon for stiftelsen, og at det derfor også bør være overlatt til styret å bestemme om det skal opprettes underordnete organer. På den annen side er det et spørsmål om ikke hensynet til oppretterens vilje likevel bør veie tyngre, og at lovgiver dermed ikke bør avskjære oppretteren fra å fastsette den form for saksbehandling i stiftelsen som han eller hun mener at er mest betryggende. Her må man også ta i betraktning at den foreslåtte § 4-8 allerede overlater det til å oppretteren i stor grad å kunne bestemme over stiftelsens organisasjon. Departementet foreslår på denne bakgrunn en utvidelse av annet ledd i utvalgets forslag, slik at det fremgår at vedtektene kan fastsette at stiftelsen skal ha underordnete organer i forhold til styret, jf. utkastet § 36 annet ledd annet punktum.

Når det gjelder høringsuttalelsen fra Det Norske Veritas, har departementet vanskelig for å se hva det siktes til når det uttales at forslaget er til hinder for at det opprettes andre organer som er selvsupplerende. Bestemmelsen regulerer hva slags organer som kan opprettes ved siden av styret og daglig leder; den sier ikke noe om at medlemmene av slike organer må oppnevnes på en bestemt måte. Å opprette organer med tilsynsoppgaver, er bestemmelsen heller ikke til hinder for, jf. annet ledd og særlig bokstav c.

I uttalelsen fra Næringslivets Hovedorganisasjon hevdes det at bestemmelsen enkelt kan omgås ved for eksempel hjelp av en avtale med utenforstående om at bestemte tiltak ikke kan gjennomføres uten samtykke fra den utenforstående. Til dette vil departementet for det første bemerke at bestemmelsen som nevnt gjelder adgangen for oppretteren til å bestemme i vedtektene at stiftelsen skal ha andre organer. At styret avtalerettslig kan pådra seg forpliktelser, er en helt annen sak. En slik avtale vil for øvrig uansett ikke gripe inn i styrets kompetanse som øverste organ for stiftelsen på en slik måte at styret ikke kan treffe gyldige beslutninger uten samtykke fra avtaleparten eller ved at styret fratas noe av sitt generelle ansvar for forvaltningen av stiftelsen.

Når det gjelder høringsuttalelsens sammenligning med aksjeselskaper, vil departementet bemerke at det heller ikke etter aksjeloven er fri adgang til å opprette organer i vedtektene som skal ha kompetanse som griper inn i den kompetanse og det ansvar de lovfestede organene er tillagt etter loven. Ved bestemmelsen i § 36 vil stiftelsesloven gå lenger i å åpne for at det opprettes andre organer enn det det er adgang til for aksjeselskaper.

8.3 Krav til antall styremedlemmer

8.3.1 Gjeldende rett

Nåværende stiftelseslov har ikke noen generell regel som stiller krav til antallet styremedlemmer. Dette innebærer at stiftelsene som utgangspunkt kan velge å ha enestyre, eller et hvilket som helst annet antall styremedlemmer.

For offentlige stiftelser er det likevel et krav at styret har minst to styremedlemmer, jf. § 16 første ledd nr. 7.

For næringsdrivende stiftelser følger det av henvisningen i § 28 første ledd til aksjeloven § 6-1 første ledd at næringsdrivende stiftelser med en grunnkapital på tre millioner kroner eller mer skal ha et styre på minst tre medlemmer.

8.3.2 Stiftelseslovutvalgets forslag

Stiftelseslovutvalget foreslår at enhver stiftelse skal ha et styre på minst tre styremedlemmer. Forslaget er begrunnet slik på side 67 i utredningen:

«Siden styret er stiftelsens øverste organ vil det treffe de beslutninger som er vesentlige for stiftelsens organisering og forvaltning. Dette innebærer at beslutningene må være best mulig underbygget. Dette forutsetter etter utvalgets mening at det oppstilles et krav om at styret må ha flere medlemmer, slik at synspunkter mv kan drøftes på en ordentlig måte før vedtak treffes. Det å oppstille et krav om at stiftelsens styre minst skal ha to medlemmer, vil kunne innebære problemer ved stemmelikhet, og det vil ikke være noen heldig løsning på dette å gi styrets leder dobbeltstemme. Det må ved uenighet være en mulighet til å treffe flertallsvedtak. Utvalget har derfor kommet til at styret minst må bestå av tre medlemmer.»

8.3.3 Høringsinstansenes syn

Utvalgets forslag om at stiftelser skal ha et styre med minst tre medlemmer støttes av Fylkesmannen i Vest-Agder, Kirke- utdannings- forskningsdepartementet og Nærings- og handelsdepartementet. Nærings- og handelsdepartementet mener likevel at det av hensyn til mindre stiftelser bør være adgang til å gi dispensasjon.

Fylkesmannen i Hordaland uttaler at man ikke har avgjørende innvendinger mot forslaget, men at fylkesmannens erfaring er at en rekke mellomstore og mindre stiftelser med enestyre fungerer utmerket.

Kommuneadvokaten i Bergen mener at stiftelser med en grunnkapital på for eksempel under 100.000 kroner bør kunne ha bare ett medlem i styret.

I en fellesuttalelse fra ti private og allmennyttige stiftelser går man imot forslaget. Det samme gjør Den Norske Advokatforeningog en privatperson.

I fellesuttalelsen fra ti private og allmennyttige stiftelser heter det:

«I § 4-2, første ledd foreslår utvalget at styret skal ha minst tre medlemmer. Dette reiser vanskelige spørsmål i forhold til oppretterens ønsker. Mange stiftelser er eksempelvis opprettet med en klar forutsetning fra oppretterens side om en annen løsning. Forslaget kan videre innebære at kostnadene for mange stiftelser vil stige vesentlig. Loven bør innrettes slik at denne type konsekvenser søkes unngått.

Behovet for et minste antall styremedlemmer vil kunne variere. For mindre stiftelser vil den økonomiske belastning kunne føre til at nye stiftelser ikke etableres eller at etablerte stiftelser må legges ned eller omdannes. Generelt innebærer utvalgets forslag en uheldig overstyring av oppretterens vilje og handlefrihet. Nåværende lovgivning bør derfor ikke endres på dette området.»

8.3.4 Departementets vurdering

Departementet har ikke fulgt opp utvalgets forslag om at enhver stiftelse skal ha et styre på minst tre medlemmer. Selv om et slikt krav vil være med å sikre en mer betryggende saksbehandling, mener departementet at kravet kan virke vel strengt særlig for de små stiftelsene. I mange stiftelser kan forvaltningen av stiftelsen være en nokså enkel oppgave. Dette kan særlig gjelde mindre legater, hvor styrets oppgave ikke går ut på annet enn med visse mellomrom å utbetale penger til forskjellige personer eller organisasjoner i samsvar med stiftelsens formål. Det kan også være slik at beslutningene om hvem som skal motta midler fra stiftelsen, er ukompliserte. I slike tilfeller kan det virke urimelig tyngende administrativt å kreve at minst tre personer skal ta del i styringen av stiftelsen. Man kan heller ikke se bort fra at et krav om minst tre styremedlemmer kan få betydelige konsekvenser for de totale driftsutgiftene til en stiftelse, slik at det blir lite igjen til å realisere stiftelsens egentlige formål.

Departementet bemerker for øvrig at for aksjeselskaper gjelder det et krav om tre styremedlemmer bare hvis aksjekapitalen utgjør tre millioner kroner eller mer. Her må man også ta i betraktning at aksjeselskapsformen er utformet med sikte på at det skal utøves økonomisk virksomhet, noe som gjerne ikke er tilfellet for stiftelser. På den annen side har styret en noe annen stilling i aksjeselskaper enn i stiftelser, slik at reglene ikke er fullt ut sammenlignbare. Departementet mener likevel at det har en viss verdi å se hen til ordningen etter aksjeloven.

Departementet mener på denne bakgrunn at kravet om tre styremedlemmer bare bør gjelde stiftelser som forvalter økonomiske verdier av en viss størrelse. Hvis dette er tilfellet, mener departementet at loven bør sikre at beslutningene treffes på et mest mulig betryggende grunnlag. Departementet legger også vekt på den tillit det skaper utad at stiftelsen har et solid styre. Etter en helhetsvurdering har departementet kommet til at plikten til å ha et styre på minst tre styremedlemmer, bør gjelde for alle stiftelser (alminnelige og næringsdrivende) som har en grunnkapital på tre millioner kroner eller mer, jf. utkastet § 26 første ledd annet punktum.

8.4 Begrensninger i adgangen til å delta i styret for den som har avgitt en formuesverdi som inngår som grunnkapital i stiftelsen

8.4.1 Gjeldende rett

Stiftelsesloven har ikke uttrykkelige regler om adgangen for oppretteren eller den som har avgitt formuesverdien som inngår som stiftelsens grunnkapital, til å delta i styret. Loven er dermed ikke til hinder for at oppretteren eller noen som står oppretteren nær, er medlem av styret. Selvstendighetskravet, jf. § 2, innebærer imidlertid at stiftelsen må forvaltes på en selvstendig måte i forhold til oppretteren, og dette kan innebære visse begrensninger. Justisdepartementet har under henvisning til selvstendighetskravet lagt til grunn i sin praksis at oppretteren ikke kan være enestyre eller styreleder i et styre med to medlemmer (jf. lovens § 9 første ledd).

8.4.2 Stiftelseslovutvalgets forslag

Stiftelseslovutvalget foreslår en regel om at styrets flertall ikke kan bestå av den som har avgitt formuesverdien som inngår som grunnkapital i stiftelsen, vedkommendes nærstående eller person som har tillitsverv i, eller står i et ansettelses- eller underordningsforhold til vedkommende, jf. § 4-2 fjerde ledd. Disse kan verken hver for seg eller sammen utgjøre flertallet av styremedlemmene. Se dessuten omgåelsesbestemmelsen i § 4-2 femte ledd i tilfeller hvor oppretteren er en juridisk person.

Utvalget foreslår også et forbud mot at den som har avgitt formuesverdien som inngår som grunnkapital, er styrets leder, jf. § 4-2 tredje ledd.

Bakgrunnen for reglene er et ønske om å styrke selvstendighetskriteriet i praksis ved at stiftelsens formuesverdi så langt som mulig underlegges en uavhengig forvaltning, jf. kapittel 4 om selvstendighetskravet.

Som det fremgår, retter bestemmelsene seg ikke mot den formelle oppretteren av stiftelsen, men mot den som har avgitt den formuesverdi som er skutt inn som stiftelsens grunnkapital. Utvalget begrunner dette på side 69:

«Utvalget bemerker at det man søker å ramme med tredje og fjerde ledd, er en for nær identifikasjon mellom styrefunksjonene og den som har avgitt formuesverdien som inngår som grunnkapital. Hvor denne også er oppretter, dvs formelt står som oppretter av stiftelsen, vil vedkommende rammes i begge relasjoner. Hvor det er en annen som har avgitt formuesverdien enn den som formelt står som oppretter, er det bare førstnevnte som lovstedet rammer. Lovgrunnen rekker ikke så langt at den bør omfatte en initiativtager som alene eller sammen med andre oppretter en stiftelse med en grunnkapital som bringes til veie annetsteds fra. Det vil f. eks i forhold til spørsmålene om hvem som kan være styrets leder eller ha stemmeflertall i styret, være ubetenkelig at en forkjemper for kulturvern oppretter en stiftelse og i den forbindelse får en formuende person til å bidra med innskudd til stiftelsen, hvis det er førstnevnte (kulturvernforkjemperen) som får stilling som styrets leder eller stemmeflertall som nevnt. Hvis sistnevnte (den formuende personen) kommer i slik posisjon, kan imidlertid bindingen bli for sterk, fordi vedkommende kan ha egeninteresser i å ha innflytelse over formuesverdien selv etter at den er stilt til rådighet for stiftelsen.»

Utvalget foreslår i § 4-2 syvende ledd en dispensasjonshjemmel, som gir Stiftelsestilsynet myndighet til å gjøre unntak fra forbudene i tredje, fjerde og femte ledd. Utvalget begrunner dette med at et generelt forbud kan rekke lenger enn formålet med forbudsbestemmelsene tilsier. Utvalget viser som eksempel til innsamlingsstiftelser, hvor et større antall personer står som bidragsytere. I slike tilfeller kan reglene favne for vidt fordi det ikke vil være en så nær identifikasjon mellom bidragsyterne og stiftelsen at det oppstår noe problem for stiftelsens uavhengighet.

8.4.3 Høringsinstansenes syn

Kirke-, undervisnings- og forskningsdepartementetog Økokrimstøtter utvalgets forslag om at den som har avgitt formuesverdien som inngår som grunnkapital, og dennes nærstående mv. ikke kan utgjøre styrets flertall. Det vises til at en slik regel vil kunne gi et godt vern mot mulige omgåelser av selvstendighetskravet. Norges Museumsforbund uttaler at man støtter intensjonen i bestemmelsen. Forbundet peker likevel på at en rekke av landets museer er interkommunale, og forbundet tolker den foreslåtte bestemmelsen slik at den ikke er til hinder for at de respektive kommuner samlet kan velge flertallet i stiftelsenes styre. Norges Museumsforbund mener også at forslaget kan virke noe urimelig i forhold til foreninger som organiserer museer som stiftelser.

Også Innsamlingskontrollen i Norge mener at det bør gjøres unntak for stiftelser hvor grunnkapitalen stammer fra flere innskytere, og mener at et slikt unntak bør følge direkte av loven. Tilsvarende synspunkter gir Norges Statsautoriserte Revisorers Forening uttrykk for. Foreningen uttaler at det bør gjøres unntak for stiftelser som er samarbeidstiltak og samordner oppretternes felles interesser, og viser til Norsk RegnskapsStiftelse som eksempel.

Følgende høringsinstanser går imot forslaget: Handels- og Servicenæringens Hovedorganisasjon, Landsorganisasjonen i Norge, Sparebankforeningen i Norge og en privatperson. Det samme gjør en fellesuttalelse fra ti private og allmennyttige stiftelser.

Næringslivets Hovedorganisasjon synes også å gå imot forslaget. Det samme gjelder Kommuneadvokaten i Bergen. Den Norske Advokatforening uttaler at forbudene i den foreslåtte § 4-2 fjerde og femte ledd prinsipalt bør revurderes, alternativt at det gjøres unntak for stiftelser som er opprettet av en allmennyttig organisasjon for midler organisasjonen har mottatt fra utenforstående for å brukes innenfor ett eller flere av organisasjonens virksomhetsområder. Det heter i uttalelsen:

«Utvalget har ved utformingen av bestemmelsene lagt særlig vekt på selvstendighetskriteriet. Bestemmelsene skal således hindre at giverne får mulighet til å hensynta sterke egeninteresser i de midler som er stilt til stiftelsens disposisjon. Advokatforeningen mener forslagets regler om ivaretagelse av stiftelsens selvstendighet, herunder forbud mot utdeling til oppretteren (§ 3-9), inhabilitet (§ 4-14) samt Stiftelsestilsynets kontrolladgang (se særlig § 4-18 (2)) vil ivareta disse hensyn. En rekke type eksempler på etablering av stiftelser vil kunne illustrere de uheldige virkninger av restriksjonene i forslagets § 4-2 nr. (3), (4) og (5).

§ 4-2 (4) og (5) vil kunne representere problem for statlige eller kommunalt opprettede stiftelser, eller stiftelser opprettet av ideelle organisasjoner for midler mottatt fra utenforstående. Det er ikke uvanlig at en allmennyttig organisasjon som for eksempel Røde Kors mottar midler gjennom gavebrev eller testament som i henhold til giveren skal anvendes til bestemte formål. Giveren/testator har ikke selv gått veien om opprettelse av testament, men gir retningslinjer for det i gavebrevet/testamentet. Alternativt ønsker testator/giver å opprette et legat eller en stiftelse ved erklæringen, men erklæringen vil ikke tilfredsstille betingelsene for opprettelse og registrering av stiftelse. Følgelig må organisasjonen selv gjennomføre registrering av stiftelsen. Stiftelsen og legatene vil typisk være under felles forvaltning av angjeldende allmennyttige organisasjon, og organisasjonen vil da være representert i stiftelsesstyret. Slike tilfeller vil være problematiske i forhold til den styresammensetning som kreves av den nye loven.

[...]

Et annet type-tilfelle kan tenkes hvor en forening, organisasjon eller lignende er opprettet for å ta vare på en gjenstand eller eiendom. Gjenstanden/eiendommen vil overføres til en stiftelse, som vil ha til formål å låne ut eiendommen til foreningen og dens medlemmer. En slik konstellasjon vil for eksempel kunne være nødvendig for å sikre mot at foreningens øvrige økonomi vil kunne innvirke på foreningens mulighet til å nyttiggjøre seg eiendommen. Også her synes det formålsløst å kreve at flertallet i stiftelsens styre ikke skal kunne ha tilknytning til foreningen. Dersom det er nødvendig med et spesifikt unntak fra § 4-2 (4) og (5), vil det foreslås at organisasjoner som har opprettet en stiftelse for det formål å eie organisasjonens «driftaktiva» unntas fra bestemmelse.

Et tredje type tilfelle, relevant for § 4-2 nr. (3), (4) og (5) vil kunne være situasjoner der giver oppretter en samfunnsnyttig stiftelse under den forutsetning av at han selv/hans familie eller representanter for hans firma skal få anledning til å administrere utdelingen av midlene. Ofte vil dette være et motiverende element for opprettelsen av en slik stiftelse. Det fryktes at de nye restriktive reglene, som vil hindre giveren å være styreleder (nr. 3), eller representanter for giveren til å ha flertall i styret (nr. 4 og 5), vil kunne ha den effekt at færre stiftelser med almennyttig formål opprettes. Det understrekes i denne sammenheng at giverens ønske om å ha innflytelse på disponeringen av midlene i seg selv ikke nødvendigvis må anses som «illegitimt». Tvert imot vil dette kunne være høyst aktverdig. De betenkelige sider ved giverens innflytelse på avgjørelsen, for eksempel ved at midlene ikke utdeles i tråd med vedtektene, men i stedet hensyntar interessenter med særlig nær tilknytning til giveren, vil i stedet kunne avverges ved inhabilitetsbestemmelsen og forbudet mot tildeling til oppretteren.

Det kan selvsagt anføres at bestemmelsen i § 4-2 (7) gir Stiftelsestilsynet kompetanse til, i enkelttilfeller, å gjøre unntak fra ovennevnte bestemmelser. Bestemmelsen vil imidlertid bare kunne komme til anvendelse i særskilte unntakstilfeller og etter forutgående vedtak. I og med at unntaksbestemmelsen forutsetter særskilt vedtak av Stiftelsestilsynet, fryktes det at unntaksbestemmelsen ikke tilstrekkelig grad oppveier de betenkeligheter som vil gjøre seg gjeldende blant potensielle givere generelt, når det skal vurderes om hvorvidt en stiftelse skal opprettes.»

Landsorganisasjonen i Norge uttaler at:

«Landsorganisasjonen i Norge anser Stiftelseslovutvalgets forslag til ny stiftelseslov som en forbedring i forhold til nåværende stiftelseslov, og kan i det vesentlige slutte seg til det lovforslag som er fremmet.

Landsorganisasjonen i Norge vil imidlertid gå imot at det, uavhengig av stiftelsens formål, innføres generelle begrensninger i adgangen for den som har avgitt formuesverdigen til å være styrets leder eller utgjøre styrets flertall, jf. § 4-2, tredje og fjerde ledd i lovforslaget. Disse begrensningene er primært foreslått for å styrke selvstendighetskriteriet, og går i visse relasjoner lenger enn de hensyn forslaget er ment å ivareta. Det vil i denne forbindelse være av vesentlig betydning om formålet med stiftelsen er å tilgodese personer/grupper i form av utdelinger av penger, varer eller tjenester m.v., eller om stiftelsen er av annen ideell eller allmenn karakter som ikke har til formål å foreta utdelinger av noen art.

Landsorganisasjonen i Norge vil i denne sammenheng særlig trekke fram Forskningsstiftelsen FAFO, som i 1993 ble omdannet til stifelse med bidrag fra Landsorganisasjonen i Norge og andre organisasjoner fra fagbevegelsen, samt fra private bidragsytere innenfor næringslivet. Stiftelsesformen ble den gang valgt ut fra hensynet til økonomisk og faglig uavhengighet. Dette forhindret likevel ikke at bidragsyterne gjennom et flertall i styret har legitime interesser i å sikre at virksomheten til enhver tid drives i samsvar med de bærende intensjonene bak stiftelsen. En ren formålskontroll ut fra en mindretallsposisjon i styret vil her ikke være tilstrekkelig.»

Når det gjelder forslaget om at den som har avgitt formuesverdien som inngår som grunnkapital, ikke kan være styrets leder, støttes dette av Økokrim.

Følgende høringsinstanser går imot forslaget: Handels- og Servicenæringens Hovedorganisasjon, Landsorganisasjonen i Norge og Sparebankforeningen i Norge. I en fellesuttalelse fra ti private og allmennyttige stiftelser går man også imot forslaget.

Kommuneadvokaten i Bergen synes også å gå imot forslaget. Den Norske Advokatforening mener forslaget er problematisk.

I fellesuttalelsen fra ti private og allmennyttige stiftelser heter det:

«I § 4-2, tredje ledd foreslås et forbud mot at den som har avgitt formuesverdien som inngår som grunnkapital kan være styrets leder. Et slikt ønske fra stifterens side er imidlertid helt legitimt, og vil regelmessig være en god måte å sikre at stiftelsesformål ivaretas. Det viktige i denne sammenheng er at kontrollen med at stiftelsesvedtekter overholdes er god. Igjen må utvalgets forslag vurderes i lys av forslaget om etablering av et stiftelsestilsyn samt reglene om revisjon. Siden kontrollhensynene med dette er betryggende ivaretatt er det uheldig og unødig at utvalget i tillegg fremmer forslag vedrørende styrets sammensetning som regelmessig vil føre til konflikter med legitime ønsker som er kommet klart til uttrykk som oppretterens vilje.»

8.4.4 Departementets vurdering

Departementet mener at utvalgets forslag prinsipielt sett har mye for seg. Det er et hovedkrav når man oppretter en stiftelse, at oppretteren oppgir eierrådigheten over den formuesverdien som er overført til stiftelsen, jf. alminnelige motiver kapittel 4. Hvis oppretteren fortsatt kan utøve betydelig innflytelse over forvaltningen av formuesverdien ved å delta i stiftelsens styre, eventuelt sammen med noen som står vedkommende nær, kan det hevdes at han eller hun har i behold så stor grad av rådighet at rettsdannelsen ikke bør aksepteres som en egen juridisk person.

Et regel som sikrer at oppretteren ikke kan utøve betydelig innflytelse over forvaltningen av stiftelsen, kan bidra til å hindre at midlene kanaliseres tilbake til oppretteren selv. En slik regel kan dessuten ha betydning når det gjelder mulighetene for å misbruke stiftelsesformen for øvrig. Det siktes da særlig til bruk av stiftelser for å omgå annen lovgivning.

På den annen side er det nok heller ingen tvil om at de foreslåtte forbudene kan bli oppfattet som strenge i praksis. De synspunkter som har fremkommet under høringen, tyder på det. Det er ikke uvanlig at personer som har bidratt til stiftelsens grunnkapital, og/eller deres nærstående deltar i styret på en slik måte at de foreslåtte forbudene ville ha rammet dem. Som det er pekt på under høringen, kan det være av stor betydning for personer som ønsker å avsette midler til samfunnsnyttige formål, at de får være med på å realisere sine gode intensjoner.

Man må heller ikke overse det arbeidet som mange av dem som har vært med på å opprette en stiftelse, utfører på vegne av stiftelsen. Antakelig er det ikke helt sjelden at dette arbeidet utføres uten lønn, eller mot svært lav lønn. Skal man utelukke slike personer fra styreverv, vil det fordyre driften av stiftelsen, slik at det blir mindre igjen til å realisere dens formål.

Antakelig er det heller ikke slik at det prinsipielt sett alltid er problematisk i forhold selvstendighetskravet at oppretteren og hans eller hennes nærstående mv. utgjør styrets flertall eller er styrets leder. Det ligger en betydelig realitet i å disponere over egne midler på en slik måte at de ugjenkallelig overføres til en stiftelse, som skal sørge for at de skal brukes til et formål som kommer til nytte for helt andre enn en selv. I en slik sammenheng utgjør retten til å være med på å bestemme over hvilke trengende som skal tilgodeses, bare en rest av eierrådigheten.

Departementet har under en viss tvil kommet til at utvalgets forslag ikke bør følges opp. Departementet foreslår i stedet en mindre vidtgående regel, som forbyr den som har avgitt formuesverdien som inngår som grunnkapital, og hans eller hennes nærstående mv., å være de eneste medlemmene av styret, jf. § 27 tredje ledd. Regelen innebærer at det alltid må være minst ett av styremedlemmene som ikke har nær tilknytning til den som har avgitt grunnkapitalen. Videre foreslår departementet en regel om at de nevnte personene heller ikke kan være styrets leder hvis styret bare har to styremedlemmer, jf. fjerde ledd i § 27. Bakgrunnen for denne regelen er § 33 første ledd annet punktum, som bestemmer at ved stemmelikhet i styret er møtelederens stemme avgjørende, jf. § 31 fjerde ledd første punktum om at styrelederen som hovedregel er møteleder.

I likhet med utvalget foreslår departementet at Stiftelsestilsynet skal kunne gi dispensasjon fra forbudene i utkastet § 27 tredje og fjerde ledd, jf. femte ledd.

Departementet foreslår også i likhet med utvalget at regelen retter seg mot den som har avgitt grunnkapitalen, og ikke mot den formelle oppretteren, jf. utvalgets begrunnelse for dette som er gjengitt i kapittel 8.4.2. Departementet vil også understreke at det avgjørende vil være hvem som reelt har stilt grunnkapitalen til disposisjon. I et tilfelle hvor den som reelt avgir formuesverdien, kanaliserer denne gjennom en tredjeperson, slik at det er tredjepersonen som formelt avgir formuesverdien, er det med andre ord den førstnevnte personen som rammes av bestemmelsen.

Uavhengig av om man velger departementets forslag eller utvalgets foreslåtte bestemmelse, er det på det rene at bestemmelsene ikke kan gi noen garanti for at oppretteren ikke har kontroll over stiftelsens forvaltning. Man kan for eksempel tenke seg at han eller hun plasserer «gode venner» i styret i stedet for de familiemedlemmer som er omfattet av § 27 tredje ledd. Departementet vil imidlertid bemerke at § 27 tredje og fjerde ledd ikke kan forstås som en uttømmende regulering av hvem som kan plasseres i styret. Selvstendighetskravet i § 2 kan i seg selv innebære begrensninger dersom det ellers er tvil om stiftelsen er tilstrekkelig selvstendig i forhold til oppretteren.

8.5 Bør juridiske personer kunne være styremedlemmer?

8.5.1 Gjeldende rett

Etter stiftelsesloven kan ikke bare fysiske personer, men også juridiske personer være styremedlemmer. Det er dermed ikke noe i veien for at et offentlig organ eller en privat sammenslutning (selskap, forening, samvirkelag mv.) er styremedlem i en stiftelse. En juridisk person kan også være enestyre i de stiftelser hvor det er adgang til å ha enestyre (jf. stiftelsesloven § 16 første ledd nr. 7, som forbyr enestyre i offentlige stiftelser).

Når en juridisk person er valgt til styremedlem, er det den juridiske personen som sådan som har dette vervet. Dersom det følger av stiftelsens vedtekter at et styremedlem kan eller skal velges blant ledelsen eller de ansatte i en juridisk person, vil det likevel ikke være den juridiske personen som er styremedlem i stiftelsen. Den som blir valgt opptrer i så fall i eget navn, og ikke på vegne av den juridiske personen. Det samme gjelder om den juridiske personen har rett til å utpeke ett eller flere styremedlemmer i stiftelsen.

Når en juridisk person er styremedlem, vil myndigheten til å opptre på vegne av den juridiske personen i styret følge av de alminnelige reglene om representasjonsrett for vedkommende institusjon, eventuelt supplert med vedtekter eller særskilte fullmakter. Utgjør den juridiske personen enestyre i stiftelsen, er det dermed de vedtaksreglene som gjelder for dette rettssubjektet som blir avgjørende for hva stiftelsens styre har vedtatt.

8.5.2 Stiftelseslovutvalgets forslag

Utvalget foreslår at bare fysiske personer kan være styremedlemmer, jf. lovutkastet § 4-2 annet ledd første punktum. Utvalget uttaler om dette på side 68:

«I annet ledd første punktum foreslås det at bare fysisk person kan være styremedlem. Regelen er ny. Forbudet innebærer dels at styret i en stiftelse ikke kan utgjøres av en juridisk person og dels at ingen juridisk person kan være styremedlem i en stiftelse. Formålet med bestemmelsen er å forhindre «ansvarspulverisering», blant annet hvor styremedlemmet som selskap har begrenset og indirekte gjeldsansvar.

Unntak fra forbudet om at juridisk person ikke kan være styremedlem, gjelder hvor Stiftelsestilsynet har gitt sitt samtykke til fellesforvaltning av flere stiftelsers midler, jfr utkastet § 4-5. I disse tilfellene hvor Stiftelsestilsynet har foretatt en vurdering av om det er grunnlag for å åpne for fellesforvaltning, vil det være praktisk og som regel ubetenkelig at den forvaltende enheten kan være styre i de stiftelser den forvalter.»

8.5.3 Høringsinstansenes syn

Av høringsinstansene er det bare Kommuneadvokaten i Bergensom har uttalt seg om spørsmålet:

«Etter min oppfatning bør det bli adgang for stiftelser med grunnkapital f.eks. under kr. 100.000,- å bare ha 1 medlem i styret. Det bør også være adgang til å ha ikkefysiske personer i styret, slik at f.eks. offentlige etater kan være enestyre. Administrasjonen vil ellers bli for tungvint og dyr.»

8.5.4 Departementets vurdering

Departementet er enig med utvalget i at faren for ansvarspulverisering tilsier at juridiske personer ikke bør kunne være styremedlemmer i stiftelser. Dette er hovedbegrunnelsen for at juridiske personer ikke kan være styremedlemmer i aksjeselskaper eller ansvarlige selskaper. Etter departementets syn gjør de samme hensynene seg gjeldende for stiftelser. Stiftelsesloven pålegger styret og de enkelte styremedlemmene en rekke plikter og begrensninger. Utvalget har foreslått egne bestemmelser om erstatnings- og straffansvar for blant annet styremedlemmer. Departementet mener at muligheten for at styremedlemmene kan bli ilagt et personlig erstatnings- og straffansvar, kan ha en gunstig preventiv effekt, særlig dersom realiteten er at styremedlemmene selv må bære det fulle ansvaret.

Det er også andre hensyn som taler for at bare fysiske personer bør kunne være styremedlemmer i stiftelser. Dersom en juridisk person er styremedlem, kan det være en fare for at realiseringen av stiftelsens formål kommer i skyggen av den juridiske personens interesser. Dette henger blant annet sammen med at den juridiske personens standpunkt i en sak som behandles av stiftelsens styre, vil være et resultat av en intern beslutningsprosess i den juridiske personen. Videre kan det være uheldig for kontinuiteten og effektiviteten i styrets arbeid om den juridiske personen lar seg representere med forskjellige personer i styret.

Kommuneadvokaten i Bergen har som nevnt gitt uttrykk for at administrasjonen av en del stiftelser kan bli for tungvint og dyr, dersom juridiske personer ikke skal kunne ha styreposisjoner. Departementet er i tvil om hvor reelt dette problemet vil være i praksis. Det vises til at det fortsatt vil være mulig å bestemme i vedtektene at ett eller flere styremedlemmer skal velges blant ledelsen eller de ansatte i en juridisk person, eventuelt at den juridiske personen selv har rett til å oppnevne styremedlemmer. Forskjellen fra dagens ordning trenger dermed ikke å bli så stor i praksis.