17 Merknader til lovforslaget

17.1 Merknad til endringene i panteloven

Til § 3-6

Det foreslås å endre panteloven § 3-6 for å presisere at rettsvern for pant i overførbar bruksrett til driftstilbehør oppnås ved tinglysing på den bruksberettigedes blad i Løsøreregisteret.

Frem til endringen ved lov 1. juni 2001 nr. 28 stilte panteloven § 3-4 krav om at driftstilbehør måtte pantsettes sammen med eiendomsretten eller en tinglyst og overførbar bruksrett til den eller de faste eiendommer som virksomheten var knyttet til. Driftstilbehørspantet fikk da rettsvern ved å tinglyses sammen med panteretten i eiendomsretten eller bruksretten på eiendommens blad i grunnboken. Ved lovendringen i 2001 ble kravet om samlet pantsettelse av fast eiendom og driftstilbehør, opphevet. Rettsvernsregelen i § 3-6 ble endret slik at driftstilbehørspant nå får rettsvern ved tinglysing på eierens blad i Løsøreregisteret.

Pantsettelse av driftstilbehør er imidlertid ikke bare mulig for eiendomsrett, men kan også gjelde en overførbar bruksrett til driftstilbehøret, jf. forutsetningsvis panteloven § 3-4 tredje ledd. Tinglysing på eierens blad i Løsøreregisteret er ikke en naturlig rettsvernsregel i de tilfellene hvor det er en overførbar bruksrett til driftstilbehøret som pantsettes. Tinglysing på eierens blad vil her ikke skape nødvendig notoritet og publisitet rundt pantsettelsen, og panthaveren vil ikke ha tilstrekkelig vern mot senere rettsstiftelser i pantobjektet. Tinglysing bør i slike tilfeller skje på den bruksberettigedes blad i Løsøreregisteret.

Endringen i § 3-6 tar sikte på å klargjøre at dersom pantsettelsen gjelder en overførbar bruksrett til driftstilbehøret, skal panteretten få rettsvern ved tinglysing på den bruksberettigedes blad i Løsøreregisteret.

Til § 3-8

Det foreslås en endring av annet ledd første punktum tilsvarende den endring som foreslås i § 3-6. Pantsettelse av næringsdrivendes motorvogner, anleggsmaskiner og jernbanemateriell kan etter § 3-8 gjelde eiendomsrett eller en overførbar bruksrett til pantobjektet. Dette følger forutsetningsvis av henvisningen til § 3-4 tredje ledd i § 3-8 femte ledd. Det er ikke begrunnet nærmere i pantelovens forarbeider hvorfor det ikke er gitt en egen rettsvernsregel for pant i bruksrett. Det må antas at det skyldes en inkurie at det ikke ble gitt en egen rettsvernsregel for dette. Det vises for øvrig til merknadene til § 3-6.

Til § 3-9

Det foreslås en endring av rettsvernsregelen i tredje ledd. Det vises til merknadene til §§ 3-6 og 3-8.

Til § 3-10

Det foreslås en endring av rettsvernsregelen i annet ledd.Det vises til merknadene til §§ 3-6 og 3-8.

Til § 6-4

I første ledd er det bestemt at konkursboet har lovbestemt pant i ethvert formuesgode med panterett i som tilhører skyldneren på konkursåpningstidspunktet og som kan være gjenstand for utlegg eller konkursbeslag. Både avtalepantsatte formuesgoder og formuesgoder det er tatt utlegg i, er omfattet. Panteretten går foran alle andre heftelser i formuesgodet. Også annet legalpant må vike prioritet for boets panterett.

Legalpantregelen kommer også til anvendelse ved tvangsavvikling av aksjeselskaper etter reglene i aksjeloven § 16-18. Departementet har ikke funnet grunn til å presisere dette i lovteksten. Det følger av aksjeloven § 16-18 første ledd at når retten har besluttet selskapet oppløst, skal selskapet avvikles etter reglene i konkursloven og dekningsloven. At kjennelsen har virkning som en kjennelse om konkursåpning innebærer at også andre regler som knytter rettsvirkninger til at det er åpnet konkurs i selskapet har anvendelse, med mindre annet følger av lov, jf. NOU 1992: 29 Lov om aksjeselskaper s. 192.

Objekter som skyldneren leaser regnes ikke for å tilhøre skyldneren, og faller av den grunn utenfor legalpantet. Når det kreves at formuesgodet kan være gjenstand for utlegg og konkursbeslag, medfører det at formuesgoder som kan pantsettes, men som ikke er gjenstand for utlegg eller konkursbeslag, f.eks. livsforsikringer, faller utenfor legalpantet selv om de faktisk er pantsatt. Retten etter forsikringsavtalen og forsikringssummen er beskyttet mot gjeldsdekning etter nærmere regler i forsikringsavtaleloven § 16-1. Samtidig følger det av forsikringsavtaleloven § 15-8 at en kapitalforsikring kan pantsettes.

Det følger av første ledd annet punktum at legalpantregelen også omfatter formuesgoder som er pantsatt av en tredjeperson som sikkerhet for skyldnerens gjeld. Dette er nærmere omtalt under punkt 5.3 foran.

Panteretten utgjør fem prosent av formuesgodets beregnede verdi eller av det et salg av formuesgodet innbringer. De fem prosentene skal regnes av bruttoverdien av formuesgodet, og det er den antatte markedsverdien som skal legges til grunn. Utgifter til realisasjon kommer ikke i fradrag ved beregningsgrunnlaget. Derimot må merverdiavgiften trekkes fra salgssum eller antatt salgssum før legalpantet beregnes.

Legalpantet er subsidiært i den forstand at det bare skal benyttes dersom det ikke finnes andre midler i boet, dvs. midler som inngår i konkursbeslaget og som ikke er beheftet med pant eller annen separatistrett.

Panteretten kan bare benyttes til å dekke «nødvendige boomkostninger». Det må i hvert bo foretas et konkret skjønn over hvor mye midler som skal benyttes av legalpantet. Det er tingretten som avgjør hvor mye av midlene som er nødvendig å benytte under bobehandlingen, jf. bestemmelsens syvende ledd.

Uttrykket «boomkostninger» skal forstås på samme måte som i dekningsloven § 9-2 første ledd nr. 2 («omkostninger ved bobehandlingen»). Dekningsloven § 9-2 første ledd skiller mellom omkostninger ved bobehandlingen (nr. 2) og andre forpliktelser påført skyldnerens bo under bobehandlingen (nr. 3). Som omkostninger ved bobehandlingen regnes blant annet rettsgebyret, godtgjørelse til bostyrer og borevisor og rimelige omkostninger påført en rekvirent i forbindelse med begjæring om rådighetsforbud før konkurs og i forbindelse med begjæring om konkursåpning. Inn under dekningsloven § 9-2 første ledd nr. 3 faller blant annet omkostninger ved boets inntreden i skyldnerens kontrakter, omkostninger ved boets fortsettelse av skyldnerens virksomhet, erstatningsansvar som boet pådrar seg og underholdsbidrag til skyldneren. Disse kostnadene regnes ikke som boomkostninger, og kan derfor ikke dekkes av midler fra legalpantet.

Departementet presiserer at også kostnader i forbindelse med behandling av saker etter lønnsgarantiordningen fortsatt skal dekkes av lønnsgarantiordningen dersom det ellers ikke er midler i boet til dekning av disse kostnadene. Det vises til forskrift 28. oktober 1998 nr. 999 om statsgaranti for lønnskrav ved konkurs m.v. § 7-2 nr. 1 og 2. Det følger av forskriften § 7-2 nr. 1 at godtgjøring for behandling av lønnsgarantisaker dekkes av boet som massekrav etter dekningsloven § 9-2 første ledd nr. 3. Videre følger det av forskriften § 7-2 nr. 2 første punktum at dersom boet innstilles etter konkursloven § 135, skal lønnsgarantien dekke den del av godtgjøringen for behandling av lønnsgarantisaker som ikke blir dekket av bomassen. Midler fra legalpantet skal altså ikke regnes som en del av bomassen i denne sammenheng.

Det følger av konkursloven § 135 at bobehandlingen skal innstilles dersom «boets midler» er utilstrekkelige til å dekke kostnadene ved dets fortsatte behandling. Det er et terminologisk spørsmål om det er korrekt å betegne de midlene som boet får tilgang til gjennom legalpanteretten som «boets midler». For å unngå tvil om dette foreslår departementet en endring i ordlyden i konkursloven § 135 slik at det fremgår at boets midler, medregnet midlene fra legalpantet, må være utilstrekkelige til å dekke omkostningene ved fortsatt behandling før boet innstilles.

Vilkåret om at boomkostningen skal være «nødvendig» innebærer at ikke alle omkostninger som regnes som boomkostninger etter dekningsloven § 9-2 første ledd nr. 2, kan dekkes av legalpantet i hvert bo. Det må foretas en konkret vurdering av om kostnaden kan regnes som «nødvendig». Når det gjelder mulige omstøtelige disposisjoner, vil det være naturlig at bostyreren gjør visse undersøkelser for å utrede mulighetene for å vinne frem med et omstøtelsessøksmål. Dersom undersøkelsene gir rimelig grunn til å anta at et omstøtelsessøksmål vil føre frem, vil kostnadene ved omstøtelsessøksmålet kunne anses som nødvendige boomkostninger. Dette medfører selvsagt ingen endring i tvistemålslovens regler om hvilken part som skal dekke saksomkostningene.

Det er særlig når det gjelder omfanget av bostyrerens arbeid at det oppstår spørsmål om hva som er «nødvendige» boomkostninger. Som et utgangspunkt vil arbeid med de oppgaver som bostyreren er pålagt etter konkursloven eller annen lovgivning regnes som nødvendige boomkostninger. Dette gjelder blant annet arbeid med innberetningene etter konkursloven §§ 120 og 122, kunngjøringer, arbeid i forbindelse med første skiftesamling, registrering, sikring og forsikring av boets eiendeler, gjennomgåelse av skyldnerens forretningsførsel og melding til fylkesmannen om forurensning. Det kan likevel tenkes at oppgaver som bostyreren er pålagt i medhold av lov kan anses ikke å være en «nødvendig boomkostning» i et konkret tilfelle. Eksempelvis kan det ikke være utelukket å gjøre unntak fra innberetningsplikten etter konkursloven § 120 første ledd selv om det finnes legalpantmidler i et bo. Og det vil måtte bero på en konkret vurdering hvor omfattende undersøkelser det er nødvendig å gjøre f.eks. omkring mulige omstøtelige forhold eller omkring avklaring av eiendomsretten til aktiva som kan inngå i boet.

Annet ledd bestemmer at enhver panthaver eller annen interessert kan innløse boets panterett. Den som innløser boets panterett trer inn i denne på boets prioritet, jf. fjerde ledd. Dersom flere ønsker å innløse, har den best prioriterte panthaveren fortrinnsrett.

Dersom innløsning er aktuelt, må det fastsettes en frist for innbetaling av det sikrede beløpet. Fristen kan fastsettes i avtale mellom bostyreren og panthaveren eller av retten. Formuesgodet kan ikke tvangsselges før fristen er løpt ut. Etter at fristen er løpt ut, gir forslaget til § 6-4 femte ledd en ubetinget rett for boet til å kreve formuesgodet tvangssolgt etter reglene i dekningsloven § 8-15. Det beror ellers på alminnelige kontraktsrettslige regler om boet kan gjøre misligholdsbeføyelser gjeldende mot en innløser som ikke overholder fristen. Er det på det rene at ingen vil innløse, kan boet uten videre tvangsselge formuesgodet.

Etter tredje ledd kan boet eller den som vil innløse boets panterett, kreve formuesgodets verdi fastsatt av tingretten. Dette er aktuelt dersom boet og den som ønsker å innløse legalpantet, ikke kommer til enighet om innløsningsbeløpet. Det vil ofte være hensiktsmessig at bostyreren bistår retten med det forberedende arbeidet til verdsettingen. Tingretten kan i alle tilfelle innhente takst som dekkes av boet. Tingrettens verdsetting vil være en beslutning som kan påkjæres etter vanlige regler. Et kjæremål vil i utgangspunktet ikke ha oppsettende virkning, jf. konkursloven § 151 og tvistemålsloven § 400. I særlige tilfeller kan retten bestemme at verdsettingen skal skje ved skiftetakst. Skiftetakst bør bare benyttes unntaksvis. Retten kan fastsette en godtgjørelse for skjønnsmennene som fraviker de satsene som ellers gjelder ved skiftetakst. For eksempel vil taksering av næringseiendommer og varebeholdning kunne kreve særlig kvalifiserte skjønnsmenn. Ved skiftetakst kommer ellers reglene i skjønnsprosessloven om rettslig skjønn til anvendelse, jf. skifteloven § 125 tredje ledd.

Fjerde ledd fastsetter at den som innløser boets panterett trer inn i boets prioritet for et tilsvarende beløp. Når innløseren har trådt inn, har departementet valgt å klassifisere dennes panterett som avtalepant som må sikres rettsvern. Det er bostyreren som skal sørge for at innløserens panterett får rettsvern. Rettsvernet er nødvendig for at innløserens panterett skal stå seg mot senere rettsstiftelser. Innløseren får ikke noen bedre stilling enn en utleggshaver eller kontraktspanthaver ville ha hatt med tilsvarende prioritet. Retten til å begjære tvangssalg begrenses således fortsatt av konkursloven § 117 tredje ledd (tidligere annet ledd) jf. § 17 annet ledd. Det skal ikke betales gebyr når bostyreren registrerer eller tinglyser innløserens panterett. Dette følger av rettsgebyrloven § 22 første ledd nr. 3 som er endret ved lov 12. juni 2003 nr. 124. Når endringsloven trer i kraft 1. januar 2004, vil unntaket for gebyrplikt for registreringer i Løsøreregisteret følge av den forskrift som fastsettes med hjemmel i tinglysningsloven § 34 nytt fjerde og femte ledd.

Etter femte ledd kan boet kreve formuesgodet solgt etter reglene i dekningsloven § 8-15, dvs. med utslettende virkning for udekkede pantheftelser, dersom innløsningssummen ikke innbetales til boet innen den fristen som er satt.

I formuesgoder som boet overfører til panthaveren må legalpantet innløses før overføringen.

Sjette ledd inneholder en slags omstøtelsesregel for formuesgoder som er solgt senere en tre måneder før fristdagen. Tingretten kan ved kjennelse beslutte at den eller de panthavere som har fått dekning, men som ikke ville fått like stor dekning om boet hadde fått fem prosent av salgssummen, skal innbetale inntil fem prosent av salgssummen til boet. Forutsetningen er at det er midler som trengs til dekning av nødvendige boomkostninger.

Omstøtelsen vil ramme den dårligst prioriterte panthaveren som har mottatt oppgjør som følge av salget. Skulle den dårligst prioriterte panthaveren ikke være søkegod, er dette boets risiko.

Ved frivillig salg regnes fristen fra det tidspunkt bindende avtale må anses inngått. Er objektet realisert ved tvangssalg, regnes fristen fra stadfestelsesdatoen. Et eksempel på et salg som ikke kan anses å være ledd i ordinær og forsvarlig drift, er salg av bedriftens produksjonslokaler. Et tvangssalg vil normalt innebære at salget ikke kan anses å ha skjedd som ledd i ordinær drift fordi det nettopp vil være skyldnerens svake økonomi som har foranlediget salget. Fordringsoverdragelser som er skjedd som ledd i en tradisjonell factoringavtale må normalt anses foretatt som ledd i en ordinær og forsvarlig drift.

Syvende ledd første punktum fastsetter at det er tingretten som avgjør hvor mye av de verdiene som omfattes av legalpantet som er nødvendig å benytte under bobehandlingen. Om begrepet «nødvendige boomkostninger» vises det til merknadene til første ledd. Tingrettens avgjørelse vil kunne påkjæres, jf. konkursloven § 152 annet ledd.

Etter åttende leddgjelder reglene i § 6-4 tilsvarende ved offentlig skifte av insolvent dødsbo.

Reglene i § 6-4 gjelder med de begrensningene som følger av overenskomst med fremmed stat. Dette forbeholdet tar sikte på tilfelle der Norge er folkerettslig forpliktet til å gi bestemte typer krav prioritet foran alle andre heftelser. På sjørettens område har Norge ratifisert Brussel-konvensjonen 27. mai 1967 om innføring av visse ensartede regler om sjøpanterett samt kontrakts- og utleggspanterett i skip. Denne konvensjonen kommer neppe til å tre i kraft. Norge har også undertegnet Genève-konvensjonen 6. mai 1993 om sjøpanterett og kontrakts- og utleggspant i skip, som er ment å erstatte Brussel-konvensjonen. Norge har imidlertid ennå ikke ratifisert Genève-konvensjonen. Dette vil neppe skje før det er på det rene at konvensjonen vil bli ratifisert av et tilstrekkelig antall stater til at den kan tre i kraft. Departementet understreker at så lenge disse konvensjonene ikke er trådt i kraft for Norges vedkommende, vil de heller ikke begrense boets legalpanterett.

Norge er tilsluttet konvensjon 19. juni 1948 om internasjonal anerkjennelse av rettigheter i luftfartøyer. Konvensjonen bestemmer at visse nærmere angitte rettigheter i luftfartøyer, herunder avtalepant, skal ha prioritet foran alle andre heftelser. Det følger imidlertid av konvensjonen artikkel XI nr. 1 jf. luftfartsloven 11. juni 1993 nr. 101 § 3-42 at partene bare er forpliktet til å anerkjenne rettigheter som er stiftet i en annen konvensjonsstat. Konvensjonen beskytter ikke utenlandske fordringshaveres interesser i det land hvor luftfartøyet er registrert. Hvis pantsettelsen er registrert i det norske luftfartøysregisteret, er konvensjonen altså ikke til hinder for at boets legalpant sikres best prioritet i luftfartøyet.

17.2 Merknader til endringene i konkursloven

Til § 117

I § 117 er det tilføyd et nytt annet ledd om prosedyrer som skal følges hvis tilbakesalg av boets eiendeler til skyldneren eller dennes nærstående som nevnt i dekningsloven § 1-5 er aktuelt. Om bakgrunnen for bestemmelsen vises det til punkt 11 foran.

Skyldneren selv vil under konkurs være uberettiget til å forføye over boets eiendeler og til å pådra boet forpliktelser, jf. konkursloven § 100. Tilbakesalg til skyldneren selv vil derfor kreve samtykke fra boet, og vil nok være mindre praktisk. Regelen omfatter likevel også disse tilfellene. Regelen gjelder for boets salg av overbeheftede eiendeler etter kkl. § 117 a, men ikke ved salg fra en panthaver til skyldneren etter at boet har overført en overbeheftet eiendel til panthaveren etter konkursloven § 117 c.

Kunngjøring skal skje i avis eller i et egnet elektronisk medium. Kunngjøring i avis bør skje i avis som er alminnelig lest på stedet, eventuelt i en riksdekkende avis der det er markedsmessig grunnlag for det. Alternativet «elektronisk medium» innebærer at kunngjøring kan skje på internett dersom bostyreren anser det for å være en hensiktsmessig kunngjøringsform i det konkrete tilfellet.

Fristen for å gi bud skal normalt ikke settes kortere enn en uke. Det er bostyreren som skal vurdere om det foreligger forhold som tilsier at budfristen bør settes kortere.

Kunngjøring kan unnlates dersom særlige forhold gjør at det må anses uhensiktsmessig å kunngjøre salget. Et slikt særlig forhold kan være at det er viktig at driften ikke stanser opp som følge av den forsinkelse av salget som en kunngjøring kan medføre. Andre forhold som kan tilsi at kunngjøring kan unnlates, er at det ikke finnes noe egentlig marked for den eiendel som skal selges, eller at eiendelen er av mindre verdi sett i forhold til boet for øvrig, slik at kostnadene ved kunngjøring blir uforholdsmessige. Et annet slikt forhold kan være at det haster med salg for eksempel fordi eiendelen kan forringes. Kunngjøring kan også anses uhensiktsmessig dersom det kan oppstå uforholdsmessige kostnader for boet ved forsinkelse av salget fordi boet må dekke løpende kostnader på eiendelen inntil den blir solgt. Dersom det faktisk har meldt seg flere interessenter til eiendelen uten at kunngjøring har funnet sted, kan dette tilsi at kunngjøring er uhensiktsmessig. Departementet understreker imidlertid at hovedregelen skal være at kunngjøring skal finne sted, og at det må særlige forhold til for å unnlate kunngjøring. Hvor det kan være tvil om kunngjøringen vil lede til at det kan komme inn høyere bud enn konkursskyldneren kan gi, bør kunngjøring i utgangspunktet finne sted, med mindre salget virkelig haster.

Til § 135

I § 135 første ledd første punktum er det presisert at midlene som tilkommer boet gjennom legalpanteretten etter panteloven § 6-4, skal tas i betraktning når det vurderes om boets midler er utilstrekkelige til å dekke kostnadene ved dets fortsatte behandling. Bakgrunnen for presiseringen er at det ellers kunne være uklart om midler som tilkommer boet gjennom legalpanteretten, kan betegnes som «boets midler».

Til § 138

I § 138 første ledd er det foreslått et nytt annet punktum hvoretter det er bostyreren som skal sørge for anmerkning i Konkursregisteret om at konkursen er endelig avsluttet dersom dette er skjedd ved sluttutlodning etter § 128. Om bakgrunnen for forslaget vises det til punkt 13. Dersom konkursen avsluttes ved kjennelse etter konkursloven §§ 125, 135 eller 136 er det fremdeles retten som skal sørge for anmerkning av konkursens avslutning i Konkursregisteret.

I § 138 annet ledd er det tatt inn et nytt annet punktumhvoretter føreren av Konkursregisteret skal opplyse på hvilket grunnlag bobehandlingen er avsluttet når melding gis til Foretaksregisteret om avsluttet bobehandling. Bobehandlingen kan avsluttes ved stadfestelse av tvangsakkord etter konkursloven § 125, ved sluttutlodning etter § 128, ved at bobehandlingen innstilles etter § 135, eller ved at boet blir ekstradert etter § 136. Bestemmelsen må ses i sammenheng med forslaget om endring av foretaksregisterloven § 7-3. Dersom konkursen er avsluttet i et foretak med ubegrenset ansvar på grunnlag av konkursloven § 128 eller § 135, skal føreren av Foretaksregisteret følge den prosedyren for sletting som følger av utkastet til nytt tredje ledd i foretaksregisterloven § 7-3. I annet ledd tredje punktumer det presisert at stiftelser skal behandles på samme måte som sammenslutninger med begrenset ansvar.

17.3 Merknader til endringene i dekningsloven

Til § 3-7

I § 3-7 tredje ledd er henvisningen til § 2-6 endret til en henvisning til § 2-5. Endringen innebærer ikke realitetsendring. Ved lov 26. juni 1992 nr. 86 ble den tidligere dekningsloven § 2-6 flyttet til § 2-5. Ved en inkurie ble det ikke samtidig foretatt endring i henvisningen i § 3-7 tredje ledd.

Til § 7-10

I § 7-10 er det foreslått et nytt fjerde ledd hvoretter en avtalebestemmelse om at leieavtale til skyldnerens lokaler ikke kan overføres sammen med overføring av den virksomhet som drives i lokalet, ikke er bindende for konkursboet. Om bakgrunnen for forslaget vises det til punkt 12. Etter lov 26. mars 1999 nr. 17 om husleieavtaler (husleieloven) § 8-4 første ledd er den deklaratoriske hovedregel at leieren av lokale med utleierens godkjenning kan overføre leieretten sammen med den virksomhet som drives i lokalet. Godkjenning kan bare nektes dersom den nye leierens forhold gir saklig grunn til det, jf. husleieloven § 8-4 tredje ledd. Bestemmelsen omfatter også den overføring av virksomhet som konkursbeslaget innebærer. Bestemmelsen i dekningsloven § 7-10 fjerde ledd kommer til anvendelse i de tilfellene partene i leieavtalen har avtalt at leietakeren (konkursskyldneren) ikke skal ha slik overføringsadgang som husleieloven § 8-4 gir. En slik avtalebestemmelse binder ikke boet. Regelen i dekningsloven § 7-10 fjerde ledd kommer til anvendelse både i tilfeller der skyldneren er hovedleier, og i tilfeller der skyldneren er fremleietaker og det er inntatt forbud mot overføring i fremleieavtalen.

Til § 8-15

Det er foreslått et nytt annet punktum i § 8-15 annet ledd.Endringen er en konsekvens av forslaget til ny § 6-4 i panteloven. Etter forslaget til panteloven § 6-4 femte ledd kan boet kreve et formuesgode som det har legalpant i, solgt etter reglene i dekningsloven § 8-15 dersom en innløsende panthaver ikke betaler innløsningssummen frivillig til boet innen en fastsatt frist. Ved et slikt salg gjøres det unntak fra bestemmelsen i dekningsloven § 8-15 annet ledd første punktum om at salg ikke kan gjennomføres når det viser seg at boet ikke vil få noen andel av salgsutbyttet og panthaverne heller ikke vil få noen dividende.

17.4 Merknad til endringene i foretaksregisterloven

Til § 7-3

Forslaget til endring i foretaksregisterloven § 7-3 tredje ledd omhandler prosedyren for sletting av selskaper med ubegrenset ansvar og enkeltpersonforetak etter en konkurs, jf. konkursloven § 138 annet ledd. Om bakgrunnen for forslaget vises det til punkt 14. Når føreren av Foretaksregisteret har fått melding fra Konkursregisteret om at bobehandlingen i foretaket er endelig avsluttet etter konkursloven § 128 eller § 135, skal den eller de registreringspliktige gis varsel om at dersom det ikke innen ett år gis opplysninger om at foretaket fortsatt består, vil foretaket blir slettet. Plikten for registerføreren til å sende ut slikt varsel er obligatorisk. Foretaket skal slettes av registeret dersom det ikke kommer inn opplysninger om at foretaket fortsatt består. Prosedyren for sletting av slike foretak etter konkurs er altså enklere enn prosedyren etter hovedregelen i foretaksregisterloven § 7-3 første ledd.

17.5 Merknad til endringene i forsikringsavtaleloven

Til § 16-1

Forsikringsavtaleloven § 16-1 fjerde ledd er endret. Endringen gjelder oppretting av inkurier i henvisningene til dekningsloven. Gjeldende § 16-1 fjerde ledd viser til dekningsloven §§ 2-5, 2-7, 2-8 og 2-11. Riktig henvisning skal være til dekningsloven §§ 2-6, 2-7 og 2-11.

Bestemmelsene i dekningsloven kapittel 2 ble omredigert ved lov 26. juni 1992 nr. 86. Innholdet av den tidligere dekningsloven § 2-5 ble flyttet til dekningsloven § 2-7 og slått sammen med resten av denne paragrafen. Den tidligere dekningsloven § 2-6 ble samtidig flyttet til § 2-5. Det skal derfor ikke være noen henvisning til dekningsloven § 2-5 i forsikringsavtaleloven § 16-1 fjerde ledd. Henvisningen til dekningsloven § 2-7 dekker den tidligere henvisningen til §§ 2-5 og 2-7. Den tidligere dekningsloven § 2-8 ble flyttet til § 2-6 ved lovendringen i 1992. Henvisningen til § 2-8 i forsikringsavtaleloven § 16-1 fjerde ledd er derfor erstattet med en henvisning til § 2-6.

17.6 Merknader til ikraftsettings- og overgangsbestemmelsene

Etter nr. 1 trer loven i kraft fra den tid Kongen bestemmer. Kongeen kan bestemme at de enkelte bestemmelser kan settes i kraft til forskjellig tid.

Nr. 2 fastsetter hovedregelen om at lovendringene gjelder i konkursboer der begjæring om gjeldsforhandling eller konkurs er kommet inn etter at loven trådte i kraft. I tvangsavviklingsboer vil det ikke være noen forutgående begjæring om gjeldsforhandling eller konkurs. Loven gjelder for tvangsavviklingsboer der kjennelse om å overta ansvaret for avviklingen etter aksjeloven eller allmennaksjeloven § 16-14, kjennelse om oppløsning etter aksjeloven og allmennaksjeloven § 16-15, eller dom om oppløsning etter aksjeloven eller allmennaksjeloven § 16-19, er avsagt etter lovens ikrafttredelse. Loven gjelder for dødsboer der dødsfallet er skjedd etter lovens ikrafttredelse. Enkelte unntak fra hovedregelen er gjort i nr. 3 og 4.

Nr. 3 første punktum medfører at pantsettelsesavtaler inngått før lovens ikrafttredelse ikke vil bli berørt av boets legalpant etter panteloven § 6-4 før det er gått tre år etter ikrafttredelsen. Når begjæring om gjeldsforhandling eller konkurs er kommet inn til retten senere enn tre år etter ikrafttredelsen, vil legalpantet få virkning også i forhold til eldre pantsettelsesavtaler. Om begrunnelsen for denne overgangsregelen vises det til punkt 5.3 foran. Det gjelder ikke noen tilsvarende overgangsregel for eldre utleggspant. I forhold til utlegg som er tatt før loven trådte i kraft, vil legalpantregelen gjelde såfremt begjæring om gjeldsforhandling eller konkurs er kommet inn etter ikrafttredelsen. Et formuesgode kan ved konkursåpningen være beheftet både med eldre avtalepant som er beskyttet av overgangsregelen, og med utlegg og nyere avtalepant. I slike tilfeller kan altså legalpanteretten gripe inn til fortrengsel for utlegg og nyere avtalepant, men den «eldre» avtalepanthaveren må få dekket sitt pantekrav fullt ut.

Nr. 3 annet punktum gjelder for regelen i panteloven § 6-4 sjette ledd, som bestemmer at det på nærmere vilkår kan besluttes at et panthaver som har fått utbytte av et formuesgode som er solgt senere enn tre måneder før fristdagen, skal utbetale inntil fem prosent av salgssummen til boet. Denne regelen skal bare gjelde for salg som skjer etter at loven trådte i kraft.

Nr. 4 gjelder endringene i konkursloven § 138 om at det er bostyreren som skal sørge for anmerkning i Konkursregisteret hvis konkursen er avsluttet ved sluttutlodning etter § 128, og regelen om at føreren av Konkursregisteret skal gi føreren av Foretaksregisteret melding om grunnlaget for avslutningen av bobehandlingen. Endringene gjelder når bobehandlingen blir endelig avsluttet etter at loven trådte i kraft.