18 Anerkjennelse og fullbyrding av voldgiftsavgjørelser
18.1 Gjeldende rett
Tvistemålsloven kapittel 32 inneholder ikke regler om tvangsfullbyrding av voldgiftsdommer. Kapitlet har heller ikke regler om utenlandske voldgiftsavtaler eller voldgiftsdommer. Det følger av tvangsfullbyrdelsesloven § 4-1(d) at en voldgiftsdom etter tvistemålsloven kapittel 32 er et alminnelig tvangsgrunnlag. Det samme gjelder for forlik under voldgift etter tvistemålsloven, jf. tvangsfullbyrdelsesloven § 4-1(e). For norske voldgiftsavgjørelser reguleres hvilke innsigelser som kan gjøres gjeldende i forbindelse med fullbyrding, tilsynelatende både i tvistemålsloven § 470 og i tvangsfullbyrdelsesloven § 4-2 første ledd (b). Forholdet mellom disse to bestemmelsene er noe uklart, jf. nærmere om dette NOU del II kap. 8.12 (s. 79).
Utenlandske voldgiftsavgjørelser anerkjennes normalt etter norsk rett. For at en utenlandsk voldgiftsdom skal være tvangsgrunnlag i Norge, må man imidlertid som hovedregel anlegge søksmål ved norsk domstol. Dette gjelder likevel ikke dersom annet følger av overenskomst med fremmed stat. Da løses spørsmålet om anerkjennelse og tvangskraft av tvangsfullbyrdelsesloven § 4-1(f), jf. tvistemålsloven § 167, jf. § 168. Den viktigste overenskomsten i denne sammenheng er New York-konvensjonen, som innebærer at utenlandske avgjørelser i stor grad kan fullbyrdes i Norge uten særskilt saksanlegg. De grunner som etter New York-konvensjonen er til hinder for fullbyrding, har som tidligere nevnt dannet mønster for modellovens ugyldighetsgrunner og innsigelsesgrunner mot anerkjennelse og fullbyrding.
18.2 Tvistemålsutvalgets forslag
Utvalget foreslår at reglene om anerkjennelse og fullbyrding av voldgiftsavgjørelser, både nasjonale og internasjonale, tas inn i en ny voldgiftslov. Forslaget innebærer at de samme regler får anvendelse både for norske og for utenlandske voldgiftsavgjørelser når det gjelder hvilke innsigelser som kan fremsettes. Videre innebærer utvalgets forslag at en utenlandsk voldgiftsdom skal anerkjennes og fullbyrdes i Norge uavhengig av om den er avsagt i et land tilknyttet New York-konvensjonen eller annen aktuell konvensjon, så lenge vilkårene i voldgiftsloven er oppfylt.
Utvalget foreslår at det klargjøres i tvangsfullbyrdelsesloven at reglene i § 4-2 står tilbake for reglene i voldgiftsloven.
Utvalget foreslår videre at reglene om hvilke innsigelser som kan fremføres mot anerkjennelse og tvangsfullbyrding av en voldgiftsdom, utformes på samme måte som ugyldighetsgrunnene og i samsvar med modelloven. Om forholdet mellom modelloven og New York-konvensjonen når det gjelder grunner som hindrer anerkjennelse og fullbyrding, vises til utredningen s. 79.
Utvalget finner ikke grunnlag for å oppstille forskjellige regler for henholdsvis nasjonale og internasjonale voldgiftsavgjørelser, og foreslår at de samme grunner bør være til hinder for anerkjennelse og fullbyrding for begge typer avgjørelser.
18.3 Høringsinstansenes syn
Ingen av høringsinstansene har merknader til innholdet i utvalgets forslag. I forhold til Norges internasjonale forpliktelser uttaler Utenriksdepartementet:
«Forholdet til Norges internasjonale forpliktelser synes ikke å være tilstrekkelig vurdert i utkastet til Lov om voldgift. Det bemerkes særskilt at forholdet til ICSID (Convention on the Settlement of Investment Disputes between States and Nationals of other States) og kapittel 9 om anerkjennelse og fullbyrdelse av voldgiftsdommer ikke er vurdert.»
18.4 Departementets vurdering
Et viktig hensyn for partene ved voldgift er at avgjørelsen anerkjennes og kan fullbyrdes på samme måte som en rettskraftig dom. Spørsmålet om anerkjennelse oppstår som utgangspunkt bare for utenlandske voldgiftsavgjørelser. For norske voldgiftsavgjørelser vil grunner som hindrer anerkjennelse, kunne bli til hinder for at voldgiftsdommen blir lagt til grunn prejudisielt i en senere sak (positiv materiell rettskraft). Fullbyrdingsspørsmålet oppstår både for norske og for utenlandske voldgiftsavgjørelser.
Departementet er enig med utvalget i at reglene om anerkjennelse og fullbyrding tas inn i voldgiftsloven, og at de samme reglene skal gjelde for både norske og utenlandske voldgiftsdommer. Videre foreslår departementet i likhet med utvalget at reglene utformes på samme måte som ugyldighetsgrunnene og i samsvar med modellovens bestemmelser om hvilke grunner som hindrer anerkjennelse og fullbyrding.
En nærmere gjennomgåelse av de forskjellige grunner som er til hinder for anerkjennelse og fullbyrding, finnes i merknadene til lovutkastet § 44.
Departementet slutter seg også til utvalgets forslag om å endre tvangsfullbyrdelsesloven § 4-2 slik at det går klart frem at reglene i § 4-2 står tilbake for reglene i voldgiftsloven om hvilke innsigelser som kan gjøres gjeldende mot fullbyrding. Ved begjæring om tvangsfullbyrding av voldgiftsdom som er avsagt etter reglene i ICSID-konvensjonen, reiser det seg spørsmål om hvilke innsigelser som kan gjøres gjeldende (konvensjonen er nærmere omtalt foran i 8.4). Konvensjonen artikkel 54 (1) fastsetter at dommen skal anerkjennes og fullbyrdes som en endelig dom avsagt av en domstol i fullbyrdelseslandet:
«Each Contracting State shall recognize an award rendered pursuant to this Convention as binding and enforce the pecuniary obligations imposed by that award within its territories as if it were a final judgment of a court in that State.»
I motsetning til tvistemålsloven kapittel 32 som får anvendelse bare på norske voldgiftsdommer, vil forslaget til ny lov kapittel 10 komme til anvendelse også på utenlandske voldgiftsdommer. Departementet er enig med Utenriksdepartementet i at kravet om at voldgiftsdommer etter konvensjonen skal fullbyrdes på samme måte som innenlandske dommer, gjør det nødvendig med en avklaring i forhold til de foreslåtte regler om anerkjennelse og fullbyrding i voldgiftsloven. Ved gjennomføringen av konvensjonen, jf. lov 8. juni 1967 nr. 3, var det nødvendig å lovfeste avvikende regler i forhold til fullbyrding av utenlandske voldgiftsdommer generelt, nettopp ut fra konvensjonens krav om fullbyrding som innenlandsk ordinær dom, se Ot.prp. nr. 26 (1966-67) s. 5. Departementet forstår kravet slik at det ikke er tilstrekkelig at voldgiftsdom etter konvensjonen kan fullbyrdes som norske voldgiftsdommer. Så lenge voldgiftsdom etter konvensjonen skal fullbyrdes som ordinær dom, antar departementet at det er tvangsfullbyrdelseslovens alminnelige regler om innvendinger mot tvangsgrunnlaget som skal gjelde og ikke voldgiftslovens spesielle bestemmelser. Departementet antar derfor at det er nødvendig å endre lov 8. juni 1967 nr. 3 i henhold til dette, og foreslår å lovfeste at innsigelsene mot fullbyrding i voldgiftsloven ikke skal gjelde for voldgiftsdom avsagt etter konvensjonens regler. Det er da fortsatt tvangsfullbyrdelseslovens alminnelige regler i § 4-2 om innvendinger mot tvangsgrunnlaget som vil gjelde for slike voldgiftsdommer.
Tvangsfullbyrding i Norge av voldgiftsdom etter konvensjonen vil trolig ikke skje ofte. Part i tvisten er enten den norske stat mot et annet lands borger eller en norsk borger mot en annen stat. Krav mot staten kan ikke tvangsfullbyrdes, jf. tvangsfullbyrdelsesloven § 1-2 første ledd. Det står da igjen fullbyrding av krav fastsatt i voldgiftsdom etter konvensjonen mot en norsk part, eventuelt utenlandske parter med midler i Norge som kan tvangsfullbyrdes.