2 Bakgrunnen for lovforslaget
2.1 Tvistemålsutvalget, oppnevning, mandat og arbeid
Tvistemålsutvalget ble oppnevnt ved kongelig resolusjon 9. april 1999. Utvalget hadde følgende sammensetning:
leder høyesterettsdommer Tore Schei
byrettsdommer Marianne Berg
advokat Kristin Bjella
advokat Ingeborg Moen Borgerud
advokat Atle Helljesen
professor dr. juris Jo Hov
lagdommer Dag Bugge Nordén
På grunn av andre arbeidsoppgaver fratrådte professor dr. juris Jo Hov som medlem av utvalget 25. februar 2000, og førsteamanuensis dr. juris Arnfinn Bårdsen ble samme dag oppnevnt i hans sted.
Utvalget fikk som mandat å foreta «en bred gjennomgang av regelverket for domstolenes behandling av sivile saker, som i hovedsak baserer seg på lov om rettergangsmåten for tvistemål fra 1915». Frist for arbeidet ble satt til 1. juli 2002.
Tvistemålsutvalget kom til at voldgiftsreglene bør gis som en egen voldgiftslov, og har avgitt en egen utredning med utkast til Lov om voldgift, 20. desember 2001, trykt som NOU 2001: 33 Voldgift (heretter NOU eller utredningen). Utvalget avga samtidig en utredning med forslag til Lov om tvisteløsning, NOU 2001: 32 Rett på sak.
En generell redegjørelse for Tvistemålsutvalgets oppnevning, mandat og arbeid er gitt i NOU 2001: 32 Rett på sak, del I kap. 2.
Om voldgift heter det i foredraget til den kongelige resolusjonen:
«14. Voldgift. Det bør vurderes om det er ønskelig med en revisjon av voldgiftsreglene, blant annet på bakgrunn av at mange land de siste ti år har revidert sin voldgiftslovgivning ut fra UNCITRALs modellov for internasjonal voldgift i forretningsforhold fra 1985. Utgangspunktet må være at voldgiftsreglene også i fremtiden skal romme en stor variasjonsbredde i gjennomføringen av voldgiftssaker. Det må dessuten tas hensyn til at reglene også må kunne anvendes av ikke-jurister og at de må passe for såvel små som store forhold. Spørsmålene om voldgiftsdommers offentlighet og om hvilke arkivordninger som bør gjelde for voldgiftsdommer, bør vies oppmerksomhet. Med henblikk på kostnadsnivået i forbindelse med en voldgiftsprosess bør det vurderes om det skal gis regler som gjør at sakens parter kan løses fra en eventuell voldgiftsklausul.»
Tvistemålsutvalget har lagt vekt på å ha kontakt utad med organisasjoner og enkeltpersoner i sitt arbeid generelt og også i forbindelse med arbeidet med voldgiftsreglene. Utvalget har blant annet i samarbeid med Oslo handelskammers institutt for voldgift og tvisteløsning arrangert et to dagers seminar om ny voldgiftslov.
2.2 Hovedpunktene i Tvistemålsutvalgets innstilling
Tvistemålsutvalget tar som utgangspunkt at parter også i fremtiden skal kunne avtale at tvister mellom dem skal avgjøres med endelig virkning ved voldgift. Etter utvalgets syn er dette en naturlig konsekvens av det grunnleggende prinsipp om avtalefrihet. Utvalget peker på at bruken av voldgift kan ha uheldige virkninger ved at tvister på enkelte rettsområder generelt unntas fra alminnelig domstolsbehandling, noe som kan hemme rettsutviklingen og domstolenes kunnskap og innsikt på slike områder. Til tross for slike innvendinger uttaler utvalget at det er utenkelig at det norske rettssystemet ikke skal akseptere voldgift som alternativ tvisteløsningsform.
Utvalget understreker at det likevel ut fra den offentlig interesse er et behov for å sikre at voldgift er en forsvarlig tvisteløsningsmekanisme. Voldgiftsprosessen må tilfredsstille grunnleggende krav til rettssikkerhet, og må også i en viss utstrekning være underlagt domstolskontroll ved de alminnelige domstoler.
Utvalget finner at det er et klart behov for en revisjon og ytterligere detaljering av dagens regler, men mener det ikke er grunnlag for å fravike de hovedprinsipper som gjeldende lov bygger på.
Utvalget fremhever to hovedhensyn som en voldgiftslov bør ivareta. Den må fremme en effektiv voldgiftsbehandling, og den må ivareta de offentlige interesser som gjør seg gjeldende.
Tvistemålsutvalget foreslår at voldgiftsreglene inntas i en egen lov om voldgift. Utvalget foreslår at UNCITRALs modellov (omtalt under kap. 6 i proposisjonen) legges til grunn for en ny voldgiftslov. Utvalgets forslag til ny lov er utarbeidet i samsvar med dette.
Utvalget foreslår videre at det skal være en felles voldgiftslov for både nasjonale og internasjonale tvister.
Tvistemålsutvalget går inn for at det ikke lenger skal være et vilkår om skriftlighet for voldgiftsavtalen. Utvalget foreslår imidlertid at det oppstilles et skriftlighetskrav i forbrukerforhold, og at det i slike forhold ikke kan inngås avtale om voldgift før tvist er oppstått.
Det kan også nevnes at utvalget foreslår fravikelige regler om taushetsplikt og fravikelige regler som åpner for publisering av voldgiftsdommer.
2.3 Høringen
Justisdepartementet sendte utredningen på høring 9. april 2002 til følgende adressater:
Departementene
Riksadvokaten
Regjeringsadvokaten
Høyesterett
Lagmannsrettene
Tingrettene i Oslo, Bergen, Trondheim, Tromsø, Stavanger og Kristiansand
Bankklagenemnda
Forbrukerombudet
Forbrukerrådet
Forbrukertvistutvalget
Konkurransetilsynet
Kredittilsynet
Norges Bank
Statens Innkrevingssentral
Statens nærings- og distriktsutviklingsfond
Stortingets ombudsmann for forvaltningen
Assuranseforeningen Gard Oslo
Creditreform Norge A/S
Debitorforeningen
Den Norske Advokatforening
Den norske Dommerforening
Det juridiske fakultet i Bergen, Oslo og Tromsø
Finansieringsselskapenes Forening
Finansnæringens Hovedorganisasjon
Handels- og Servicenæringens Hovedorganisasjon
InkassoPartner AS
Kommunenes Sentralforbund
Kreditorforeningen i Oslo
Landkreditt
Landsorganisasjonen i Norge (LO)
Nordisk Skibsrederforening
Norges Bilbransjeforbund
Norges Eiendomsmeglerforbund
Norges Huseierforbund
Norges Kreditorforbund
Norges Rederiforbund
Norges Skogeierforbund
Norsk Skogbruksforening
Norske Boligbyggelags Landsforbund
Norske Inkassobyråers Forening
Næringslivets Hovedorganisasjon (NHO)
Oslo Handelskammers Voldgiftsinstitutt
Prosess- og foredlingsindustriens landsforening
Rederienes Landsforening
Skuld Assuranseforening
Tomtefesterforbundet
I tillegg ble utredningen den 24. april 2002 sendt til ICC Norge, Norges Committee on International Arbitration (ICC Norge).
Høringsfristen var 15. september 2002. Følgende høringsinstanser har svart at de ikke har merknader eller kommentarer til utredningen, eller at de ikke avgir realitetsuttalelse:
Arbeids- og administrasjonsdepartementet
Finansdepartementet
Fiskeridepartementet
Forsvarsdepartementet
Helsedepartementet
Landbruksdepartementet
Miljøverndepartementet
Samferdselsdepartementet
Utdannings- og forskningsdepartementet
Høyesterett
Riksadvokaten
Kredittilsynet
Statens nærings- og distriktsutviklingsfond
Norges Bank
Kommunenes Sentralforbund
Norges Eiendomsmeglerforbund
I tillegg har Kopinor uttalt at de ikke har merknader til forslaget.
Følgende høringsinstanser har avgitt realitetsmerknader til utredningen:
Barne- og familiedepartementet
Nærings- og handelsdepartementet
Utenriksdepartementet
Regjeringsadvokaten
Hålogaland lagmannsrett
Oslo tingrett
Forbrukerombudet
Konkurransetilsynet
Den Norske Advokatforening
Det juridiske fakultet i Oslo
Finansnæringens Hovedorganisasjon
Handels- og Servicenæringens Hovedorganisasjon
ICC Norge, Norges nasjonale komitée i internasjonal voldgift
Landsorganisasjonen i Norge
Nordisk Skibsrederforening
Norges Rederiforbund
Næringslivets Hovedorganisasjon
Oslo Handelskammers Institutt for Voldgift og Alternativ Tvisteløsning
Rederienes Landsforening
I tillegg har Norsk Presseforbund og Norsk redaktørforening avgitt høringsuttalelse. Departementet har i tillegg mottatt høringsuttalelse fra advokat Gunnar Nerdrum i brev 29. januar 2003.
De fleste av høringsinstansene som har merknader til utredningen, har uttalt seg ubetinget positivt til Tvistemålsutvalgets forslag om å revidere voldgiftsreglene og ta reglene inn i en egen lov om voldgift. Det er ingen som har uttalt seg negativt til dette. Høringsinstansene uttrykker seg også generelt positivt til Tvistemålsutvalgets lovforslag. Høringsinstansene er også positive til forslaget om å basere en ny voldgiftslov på UNCITRALs modellov. Tvistemålsutvalgets konkret drøftinger og forslag er i mindre grad berørt av flere av høringsinstansene. Der høringsinstansene har hatt synspunkter, vil dette bli omtalt i tilknytning til de enkelte punktene nedenfor.
2.4 Oversikt over gjeldende rett
2.4.1 Innledning
Gjeldende bestemmelser om voldgift er inntatt i tvistemålsloven kapittel 32. Tvistemålsloven ble vedtatt i 1915. De vesentligste deler av loven trådte i kraft 1. juli 1927, herunder kapittel 32 om voldgift. Voldgiftsreglene har etter dette vært gjenstand for få endringer. I forbindelse med at Norge 10. juli 1961 ratifiserte New York-konvensjonen 10. juni 1958 om anerkjennelse og fullbyrding av voldgiftsavgjørelser (Convention on the Recognition and Enforcement of Foreign Arbitral Awards), ble tvistemålsloven endret, slik at utenlandske voldgiftsavgjørelser som omfattes av konvensjonen har bindende virkning også i Norge, jf. tvistemålsloven § 168, jf. § 167.
For en omtale av voldgiftsinstituttets historikk i norsk rett, herunder opptakten til voldgiftsbestemmelsene i tvistemålsloven kapittel 32, vises til NOU 2001: 33 del II kap. 2 (s. 32-33).
Reguleringen av voldgift i norsk rett er relativt knapp, og en rekke spørsmål er ikke regulert i tvistemålsloven kapittel 32. I de tilfeller der voldgiftsreglene ikke løser et spørsmål, kan det ikke oppstilles som generell regel at bestemmelsene skal suppleres med de prosessregler som gjelder for tvister for de alminnelige domstolene. Der gjeldende lovregler om voldgift er tause, står voldgiftsretten i stor utstrekning fritt ved løsningen dersom partene ikke har avtalt noe annet.
Nedenfor følger en kort oversikt over enkelte hovedregler om voldgift. Gjeldende rett for øvrig vil bli omtalt i tilknytning til de enkelte punktene i lovforslaget. Det vises også til Tvistemålsutvalgets gjennomgang av gjeldende rett i NOU 2001: 33 del II kap. 5 (s. 39-45) om gjeldende rett.
2.4.2 Gjenstand for voldgift og voldgiftsavtalen
Voldgift kan være bestemt ved lov. Utover dette er voldgift bare aktuelt hvis partene har avtalt voldgift, jf. tvistemålsloven § 452 første ledd. En avtale mellom partene om at en tvist skal løses ved voldgift kan gjelde en allerede oppstått tvist eller en mulig fremtidig tvist i et bestemt rettsforhold. Hvorvidt det er sluttet en avtale om voldgift og hvilket omfang den har, beror på alminnelige avtalerettslige regler.
En avtale om voldgift må avgrenses mot avtaler om selvdømme i foreningsforhold. For selvdømme gjelder til dels andre behandlingsregler, og rettsvirkningene av avgjørelsene vil ikke være de samme. Blant annet vil en avgjørelse etter selvdømme ikke kunne tvangsfullbyrdes, selv om den er bindende mellom partene. Ved selvdømme er det et organ for en av partene som treffer avgjørelsen, i motsetning til ved voldgift, hvor avgjørelsen blir truffet av en person eller instans som er uavhengig av partene.
Partene kan bare inngå avtale om voldgift knyttet til rettsforhold som de har fri rådighet over. Rettsforhold som de ikke har fri rådighet over, indispositive rettsforhold, må behandles av de alminnelige domstolene. I kravet om at partene må ha fri rådighet over tvisten, ligger at det ikke må være så betydelige offentlige interesser i avgjørelsen at det av disse grunner ikke kan aksepteres voldgift. Begrensninger i adgangen til å avtale voldgift kan også følge av enkelte særlover.
Det er bare rettstvister som kan avgjøres ved voldgift. Vilkåret om at det må gjelde en rettstvist innebærer som utgangspunkt at det bare er de tvister som kan bringes inn for de alminnelige domstoler, som partene kan få løst ved voldgift, og at interessetvister og fastleggelse av rene faktiske forhold som hovedregel faller utenfor området for voldgift.
Voldgiftsavtalen må inngås skriftlig. Skriftlighetskravet gjelder i utgangspunktet absolutt, men dersom partene har innlatt seg på forhandlinger for voldgiftsretten, er skriftlighetskravet uten betydning. Formkravene følger av tvistemålsloven § 452 annet ledd annet punktum.
En voldgiftsavtale kan bli ugyldig etter alminnelige avtalerettslige ugyldighetsregler. I tillegg kan en voldgiftsavtale falle bort etter særreglene i tvistemålsloven §§ 458 og 463 annet punktum. Disse særreglene er ikke uttømmende.
2.4.3 Voldgiftsrettens sammensetning
Voldgiftsretten skal bestå av tre dommere, om ikke partene har avtalt noe annet. Dette følger av tvistemålsloven § 454, som også regulerer prosedyren for oppnevning av voldgiftsdommerne når partene ikke har avtalt noe om dette.
Kravene til habilitet er de samme for voldgiftsdommere som for andre dommere, jf. § 456 første ledd. Inhabilitet er imidlertid uten betydning dersom parten har valgt voldgiftsdommeren eller innlatt seg på forhandlinger for voldgiftsretten med positivt kjennskap til det aktuelle forholdet.
2.4.4 Saksbehandlingen ved voldgiftsretten
Utgangspunktet er at partene selv kan avtale behandlingsmåten i voldgiftsretten. Avtale om saksbehandlingen kan treffes i voldgiftsavtalen, i en etterfølgende avtale eller under selve behandlingen av saken. Ofte foreligger det ingen avtale om saksbehandlingen mellom partene.
I mangel av avtale gir tvistemålsloven §§ 459 til 463 regler for saksbehandlingen ved voldgiftsretten. Utgangspunktet er da at voldgiftsretten bestemmer fremgangsmåten for behandlingen.
Loven oppstiller noen obligatoriske regler om saksbehandlingen som partene og voldgiftsretten er bundet av, § § 460 til 462, jf. § 459 tredje ledd. Disse reglene skal blant annet sikre kontradiksjon ved at partene skal få anledning til å uttale seg.
Voldgiftsretten kan innkalle parter og oppfordre vitner og sakkyndige til å avgi forklaring, men har ingen tvangsmidler for å fremtvinge oppmøte eller avgivelse av vitneforklaring. Voldgiftsretten har heller ikke tvangsmidler knyttet til fremleggelse av dokumentbevis. Voldgiftsretten kan anmode de alminnelige domstoler om å foreta bevisopptak, jf. § 462. Da gjelder de alminnelige regler om møte- og vitneplikt.
En voldgiftsrett har ikke kompetanse til å avgjøre krav om midlertidig forføyning eller arrest etter reglene i tvangsfullbyrdelsesloven. Voldgiftsbehandling er imidlertid ikke til hinder for at slike krav fremsettes for og avgjøres av namsretten.
2.4.5 Forlik og dom ved voldgiftsretten
Avgjørelse av realiteten i saken treffes ved dom, mens prosessledende avgjørelser treffes ved beslutning eller kjennelse. Voldgiftsdommen har virkning som en rettskraftig dom, jf. tvistemålsloven § 464 annet ledd.
Voldgiftsretten kan bare avgjøre de krav som er omfattet av voldgiftsavtalen, jf. tvistemålsloven § 468 nr. 2. Voldgiftsretten er likeledes bundet av partenes påstander og anførsler (påstandsgrunnlag). Med mindre partene har avtalt noe særskilt, har voldgiftsretten også plikt til å basere avgjørelsen på gjeldende rett.
Som for de alminnelige domstoler kan det inngås forlik for voldgiftsretten, og et slikt forlik har samme virkning som rettskraftig dom. Reglene om forlik er regulert i tvistemålsloven § 464 fjerde ledd.
2.4.6 Ugyldighet av voldgiftsdommer
En voldgiftsdom har samme virkning som en rettskraftig dom. Det betyr at voldgiftsdommen ikke kan ankes (med mindre voldgiftsavtalen åpner for dette). Den eneste mulighet en part har til å angripe dommen, er ved å få prøvd dens gyldighet. Tvistemålsloven §§ 467 og 468 angir ulike ugyldighetsgrunner. I tvistemålsloven § 467 er det angitt absolutte ugyldighetsgrunner. Dette innebærer at voldgiftsdommen i disse tilfellene skal anses ugyldig uten hensyn til om dommen blir angrepet eller feilen blir påberopt av en part. Tvistemålsloven § 468 angir relative ugyldighetsgrunner. Ugyldighet forutsetter her at dommen blir angrepet, og at innsigelsen blir gjort gjeldende. Det gjelder ulike frister for å påstå ugyldighet og begrensninger i adgangen til å gjøre ugyldighetsinnsigelsene gjeldende, begrunnet i hensynet til en effektiv voldgiftsbehandling.
De ugyldighetsgrunner som fremgår av tvistemålsloven § 470, kan alltid gjøres gjeldende som innsigelse ved tvangsfullbyrding og i saker der voldgiftsdommen ellers uprøvd skal legges til grunn.
2.4.7 Tvangsfullbyrding. Utenlandske voldgiftsavtaler og voldgiftsdommer
Tvistemålsloven kapittel 32 inneholder ikke regler om tvangsfullbyrding av voldgiftsdommer eller om utenlandske voldgiftsavtaler og voldgiftsdommer. Tvangsfullbyrdelsesloven § 4-1 annet ledd bokstav d og e regulerer spørsmålet om tvangskraft for henholdsvis voldgiftsdom og forlik under voldgift etter tvistemålsloven kapittel 32. Tvistemålsloven § 167, jf. § 168 og tvangsfullbyrdelsesloven § 4-1 bokstav f regulerer spørsmålet om anerkjennelse og tvangskraft av utenlandske voldgiftsavgjørelser.