21 Elektronisk kommunikasjon
21.1 Gjeldende rett
Tvistemålsloven kapittel 32 har ingen bestemmelser om bruk av elektronisk kommunikasjon i voldgiftsprosessen.
21.2 eRegelprosjektet mv.
I Ot.prp. nr. 108 (2000-2001) og Ot.prp. nr. 9 (2001-2002) foreslo Nærings- og handelsdepartementet endringer i diverse lover for å fjerne hindringer for elektronisk kommunikasjon. Lovendringene trådte i kraft 1. januar 2002. På s. 12 i Ot. prp. nr. 108 (2000-2001) heter det:
«Regjeringens målsettinger er at elektronisk kommunikasjon skal bli like akseptert, tillitsvekkende og ha samme juridiske holdbarhet som tradisjonell skriftlig kommunikasjon. Elektronisk kommunikasjon har et betydelig potensiale for effektivisering og ny verdiskapning, og det er viktig at Norge holder følge med og helst ligger i forkant av den internasjonale utviklingen på området. Det hersker i dag en del usikkerhet med hensyn til om elektronisk kommunikasjon oppfyller kravene i de aktuelle lover, forskrifter eller instrukser. Usikkerheten bidrar til at det offentlige, næringslivet og private avholder seg fra å bruke elektronisk kommunikasjon med den følge at potensialet i den nye teknologien ikke utnyttes optimalt. På bakgrunn av dette ble eRegelprosjektet igangsatt. Prosjektet har som mål å fjerne unødige rettslige hindringer for elektronisk kommunikasjon.»
I Ot. prp. nr. 8 (2002-2003) foreslo Justisdepartementet lovendringer med blant annet en overordnet bestemmelse som legger til rette for elektronisk kommunikasjon med domstolene, namsmyndighetene og tinglysingsmyndigheten. Departementet viste til at forslaget måtte ses i sammenheng med eRegelprosjektet. I kapittel 1 heter det:
«Prosesslovgivningen er til dels gammel og er ikke direkte tilpasset moderne kommunikasjonsformer med og i domstolene. Lovforslaget vil fjerne de rettslige hindringene for elektronisk kommunikasjon. Det foreslås en overordnet regel med hjemmel for Kongen til å gi nærmere bestemmelser. Regelens formål er å sikre teknologinøytralitet ved skriftlig kommunikasjon med domstolene og den vil gå foran de enkelte lover som gjelder domstolenes saksbehandling. Bestemmelsen vil gi en mulighet, men i utgangspunktet ingen rett eller plikt, til elektronisk kommunikasjon med og i domstolene.»
Lovendringene har ikke trådt i kraft.
21.3 Tvistemålsutvalgets forslag
Tvistemålsutvalget har ingen samlet drøftelse i voldgiftsutredningen om bruk av elektroniske kommunikasjon, men kommenterer spørsmålet enkelte steder i utredningen.
For det første peker utvalget på problemstillingen under del II kap. 8.6.2.2, der det drøfter om det skal gjelde et skriftlighetskrav for voldgiftsavtalen. Utvalget uttaler på s. 55:
«Ved drøftelsen av skriftlighetskravet er det videre grunn til å legge inn som en forutsetning at også elektronisk og annen dokumenterbar kommunikasjon må likestilles med skriftlighet i tradisjonell og «gammeldags» forstand. En voldgiftslov må være tilpasset moderne kommunikasjonsformer.»
Utvalget foreslår ingen lovbestemmelse som regulerer bruk av elektronisk kommunikasjon.
For forbrukerforhold mener utvalget at en avtale om voldgift skal tas inn i et eget dokument, jf. NOU § 2-3. Dette dokumentet kan også være elektronisk. Lovutkastet oppstiller ikke nærmere krav til elektronisk avtaleinngåelse, og spørsmålet er ikke nærmere behandlet i utredningen.
For det annet mener utvalget del II kap. 8.9 (s. 70) at stevning og tilsvar forutsetningsvis skal kunne inngis til voldgiftsretten elektronisk. Spørsmålet er ikke kommentert nærmere.
For det tredje er spørsmålet berørt i merknadene til NOU § 6-6 om voldgiftsdommens form og innhold. Utvalget uttaler på s. 108:
«Voldgiftsretten skal sende hver av partene signerte gjenparter av dommen, jf. (4). Dette kan godt være en elektronisk versjon av dommen med elektronisk signatur.»
Utvalget forutsetter her at det skal finnes en papirversjon av dommen.
I NOU 2001:32 Rett på sak del II kap. 23 (s. 606 flg.), behandler Tvistemålsutvalget nærmere spørsmål om bruk av moderne informasjons- og kommunikasjonsteknologi.
21.4 Høringsinstansenes syn
Nærings- og handelsdepartementet har uttalt seg om elektronisk kommunikasjon i relasjon til NOU §§ 2-3 og 6-6:
«Etter forslaget § 6-6 (1) skal en voldgiftsdom være skriftlig og signeres av alle voldgiftsdommerne. Departementet anbefaler JD å presisere at skriftlighetskravet, i tråd med konklusjonen i eRegelprosjektet, også er oppfylt ved elektronisk kommunikasjon. NOU 2001:33 om voldgift har ikke som NOU 2001:32 Rett på sak (tvisteloven) et eget kapittel om moderne informasjons- og kommunikasjonsteknologi. Etter departementets oppfatning vil det da være en fordel om forholdet til elektronisk kommunikasjon behandles i merknaden til de enkelte bestemmelsene. Videre foretas det en slik presisering i merknaden til § 6-6 (4). Hensynet til kontinuitet og sammenheng i lovforslaget vil dermed kunne tale for at en slik presisering også inntas i merknaden til lovforslagets § 6-6 (1).
Etter departementets oppfatning bør det videre både i merknadene til lovforslagets § 6-6 (1) og (4) og i merknaden til lovforslagets § 2-3 (2) presiseres at den elektroniske signaturen som benyttes må kunne autentisere avsenderen og sikre at dokumentet ikke er manipulert. Det bør også presiseres at det med hjemmel i lov om elektroniske signaturer § 5 kan stilles tilleggskrav for signaturer brukt ved kommunikasjon med domstolene.»
21.5 Departementets vurdering
Departementet har på bakgrunn av eRegelprosjektet og utvalgets enkeltstående uttalelser om elektronisk kommunikasjon vurdert om det er behov for en overordnet bestemmelse om elektronisk kommunikasjon i voldgiftsloven. Departementet anser det imidlertid unødvendig med en slik bestemmelse for å fjerne rettslige hindringer for elektronisk kommunikasjon. Lovforslaget innebærer ingen hindring for elektronisk kommunikasjon i den utstrekning partene og voldgiftsretten måtte ønske dette i forbindelse med voldgiftsprosessen. I lovforslaget § 3, om når skriftlig kommunikasjon anses mottatt, er det forutsatt at også elektronisk kommunikasjon er skriftlig kommunikasjon.
Departementet understreker at det er partene selv som i utgangspunktet må bestemme om og på hvilken måte elektronisk kommunikasjon skal benyttes i voldgiftsprosessen. Lovforslaget forutsetter at partene må være enige om det hvis de skal kommunisere elektronisk, jf. lovforslaget § 3.
I skjæringspunktet mot de ordinære domstoler vil det være reglene om elektronisk kommunikasjon med domstolene som bestemmer i hvilken grad partene og voldgiftsretten kan kommunisere elektronisk med disse.
For dokumenter hvor det er foreslått lovfestet preseptorisk krav til skriftlighet og undertegning, er det etter departementets syn nødvendig å oppstille nærmere krav til sikkerhet for dokumentets ekthet og innhold, for at et elektronisk dokument kan anerkjennes. Lovforslaget inneholder to slike bestemmelser. Dette er lovforslaget § 11 om avtaler i forbrukerforhold, hvor departementet foreslår at avtale om voldgift i forbrukerforhold også kan inntas i et elektronisk dokument, og § 36 om at voldgiftsdommen skal være skriftlig og undertegnet av alle voldgiftsdommerne. Det er etter departementets vurdering ikke tilstrekkelig at kravene blir nevnt i merknadene til bestemmelsene, slik Nærings- og handelsdepartementet tar til orde for i høringsuttalelsen.
I forhold til forbrukerforhold, lovforslaget § 11, foreslår departementet at partene må ha brukt en betryggende metode for å autentisere avtaleinngåelsen og sikre voldgiftsavtalens innhold, for at avtale i et elektronisk dokument kan anerkjennes som gyldig avtale etter bestemmelsen.
I forhold til voldgiftsdommen må det oppstilles tilsvarende krav, dersom dom i et elektronisk dokument skal anerkjennes som tvangsgrunnlag etter tvangsfullbyrdelsesloven. Som det fremgår i 21.2 er bestemmelsene om elektronisk kommunikasjon med domstolene ikke trådt i kraft. Domstolene har pr. i dag heller ikke nødvendige tekniske løsninger for å behandle begjæring om tvangsfullbyrding av dom i elektronisk dokument. På denne bakgrunn finner departementet ikke grunn til å åpne for eller regulere krav til voldgiftsdom i elektroniske dokument. En lovregulering av dette ville uansett ikke kunne tre i kraft før nødvendige rettslige og tekniske løsninger er operative i domstolssystemet. Departementet vil imidlertid være oppmerksom på spørsmålet i forbindelse med ny tvistelov.
Som Tvistemålsutvalget påpeker, kan partene og voldgiftsretten bli enige om å oversende en elektronisk versjon av dommen. Denne vil imidlertid ikke kunne brukes som tvangsgrunnlag ved tvangsfullbyrding.
Det vises for øvrig til merknadene til lovforslaget §§ 11 og 36.