14 Voldgiftsretten
14.1 Innledning
Partenes rett til å bestemme voldgiftsrettens sammensetning er sentralt i voldgiftsinstituttet. En ny lov om voldgift må sikre like muligheter for partene til å oppnevne voldgiftsdommere, samt legge til rette for fremdrift i saken og søke at saksbehandlingen ikke blir unødig kostbar.
14.2 Antall voldgiftsdommere
Det følger av tvistemålsloven § 454 første ledd at voldgiftsretten skal, hvis annet ikke er bestemt, settes med tre medlemmer. Utvalget foreslår å videreføre denne regelen. Utvalget peker på at effektivitetshensyn tilsier færrest mulig dommere i voldgiftsretten, men legger betydelig vekt på at sikkerheten for at avgjørelsen blir materielt riktig er større dersom saken behandles av flere dommere. Utvalget peker videre på at tre dommere gjør det mulig å ha den oppnevningsprosedyre at partene, i de tilfeller hvor de ikke blir enige om voldgiftsrettens sammensetning, skal oppnevne hver sin voldgiftsdommer, som så oppnevner en tredje.En slik oppnevningsmåte er etter utvalgets vurdering å foretrekke fremfor at for eksempel domstolene oppnevner voldgiftsretten.
Utvalget viser også til andre forhold i utredningen del II kap. 8.8.2 (s. 64-65):
«I tilfeller hvor tvistesummen er liten, vil det kunne gjøre behandlingen uforholdsmessig kostbar dersom retten blir satt med tre dommere. Mange av disse mindre voldgiftene vil nok gå som institusjonsvoldgifter, hvor det er bestemmelser om at voldgiftsretten bare skal bestå av en voldgiftsdommer. I andre tilfeller er det grunn til å regne med at partene vil se seg tjent med bare å ha én dommer og avtale dette. Men også i mindre saker vil det kunne være noen tilfeller der partene ikke kommer frem til enighet om at det bare skal være én dommer. Her er det grunn til å minne om at en forbruker vil være beskyttet mot å akseptere en voldgift han ikke ser seg tjent med. Det problemet som er skissert, vil derfor først og fremst kunne bli aktuelt i rene forretningsforhold. Når det er situasjonen, kan utvalget ikke se at det vil være riktig å tvinge en part inn på en voldgift med én dommer når parten ikke ønsker det. Det ville i så fall åpne for en ordning der parten kunne bli helt uten innflytelse på voldgiftsrettens sammensetning i tilfeller hvor partene ikke ble enige om hvem som skulle sitte i voldgiftsretten. Det kan heller ikke være grunnlag for at en part, i et tilfelle hvor voldgiftsbehandlingen blir kostbar i forhold til det krav som behandles, skal kunne si seg ubundet av avtalen om voldgift.»
Departementet slutter seg til utvalgets vurderinger, og er enig i at voldgiftsretten, i mangel av avtale mellom partene, bør settes med tre dommere. En slik løsning er i samsvar med modelloven artikkel 10.
14.3 Oppnevning av voldgiftsretten
14.3.1 Gjeldende rett
Oppnevning av voldgiftsretten er regulert i tvistemålsloven i §§ 454 og 455. Etter § 454 første ledd skal hver av partene velge en voldgiftsmann. Voldgiftsmennene velger deretter en tredje som formann. Dersom en part unnlater å velge en voldgiftsdommer, kan den andre parten og i tilfelle også voldgiftsmennene kreve at tingretten skal foreta valget, jf. § 455 første ledd.
14.3.2 Tvistemålsutvalgets forslag
Utvalget foreslår (side 65-66) at felles oppnevning skal være lovens fravikelige hovedregel. Utvalget anser det ønskelig at partene blir enig om hvem som skal være voldgiftsdommere. Utvalget peker på at ordningen med at partene velger hver sin voldgiftsdommer, kan føre til at voldgiftsdommen føler et lojalitetsbånd til den parten som har valgt ham. En felles oppnevning skaper større grad av upartiskhet.
Blir ikke partene enig om hvem som skal oppnevnes, foreslår utvalget at hver part skal oppnevne en voldgiftsdommer, og at disse så oppnevner den tredje som skal være voldgiftsrettens leder. Videre foreslås tidsfrister for slik oppnevning. Utvalget peker på at en slik løsning har en innebygd dynamikk som leder til at voldgiftsretten i de aller fleste saker blir raskt etablert. Utvalget finner det lite ønskelig å endre denne innarbeidede og velfungerende fremgangsmåten. Utvalget peker på at den alternative løsning når partene ikke blir enig, nemlig å la domstolen oppnevne voldgiftsretten, ikke er heldig fordi domstolene blir belastet med oppgaver i tilknytning til voldgift i større grad enn nødvendig. Utvalget fremhever at det er en naturlig forutsetning for en avtale om å behandle tvisten ved voldgift, at man har innflytelse over oppnevningen av dommerpanelet. Utvalget foreslår for øvrig å videreføre ordningen med å la tingretten oppnevne de av voldgiftsrettens medlemmer som ikke blir oppnevnt på den ellers foreskrevne måte.
14.3.3 Høringsinstansenes syn
Det juridiske fakultet i Oslo har merknader til forslaget om felles oppnevning av voldgiftsretten:
«Når det gjelder fremgangsmåte for å oppnevne voldgiftsretten, så er lovens fravikelige hovedregel at partene skal oppnevne hele voldgiftsretten i fellesskap (§ 3-2 første ledd). Dette er ikke i overensstemmelse med den internasjonale praksis og med modelloven, dog kan en slik oppnevnelse ha betydelige fordeler. Imidlertid kan bestemmelsen åpne for unødvendige forsinkelser, ettersom § 3-2 ikke setter en tidsramme for partenes forsøk på å bli enige om oppnevnelsen.»
14.3.4 Departementets vurdering
Departementet er enig med utvalget i at felles oppnevning av voldgiftsretten bør være lovens hovedregel. En slik løsning harmonerer best med de hensyn voldgiftsinstituttet er forankret i, og kan føre til at dommerpanelet blir mer ubundet til partene og sikre større grad av upartiskhet.
Departementet slutter seg også for øvrig til utvalgets forslag om oppnevningsprosedyre når partene ikke kommer til enighet og tingrettens bistand.
Departementet ser ikke grunn til å innføre en tidsfrist for når partene i fellesskap må ha oppnevnt voldgiftsretten. Partene må få anledning til å områ seg. Den part som er misfornøyd med fremdriften i saken kan oppnevne en voldgiftsdommer i henhold til lovforslaget § 13 tredje ledd. Dette utløser igjen tidsfrister for oppnevning av resten av dommerpanelet som vil hindre unødige forsinkelser.
En voldgiftssak kan ha flere enn to parter, se 11.5. Departementet finner ikke grunn til å gi særskilte regler om oppnevningen av voldgiftsretten i disse tilfellene. Også i saker med flere enn to parter, må oppnevning skje etter lovforslaget § 13. Se for øvrig utredningen s. 60-61, og merknader til lovforslaget § 13.
14.4 Krav til voldgiftsdommeres habilitet og egnethet
14.4.1 Gjeldende rett
Tvistemålsloven oppstiller enkelte krav til hvem som kan være voldgiftsdommer. Paragraf 453 annet ledd utelukker umyndige og den som er fradømt stemmeretten fra å være voldgiftsdommer. Videre oppstiller § 456 første ledd krav til at dommeren er i stand til å utføre vervet som voldgiftsdommer på en betryggende måte og at vedkommende er habil. De krav til habilitet som følger av domstolloven gjelder også for voldgiftsdommere.
14.4.2 Tvistemålsutvalgets forslag
Utvalget foreslår at det stilles krav til voldgiftsdommeres upartiskhet og uavhengighet. Utvalget foreslår at kravene til upartiskhet og uavhengighet i sin helhet formuleres i voldgiftsloven, og at henvisningen til domstollovens habilitetsregler ikke videreføres. Utvalget peker på at det i denne sammenhengen er et poeng at loven også skal brukes av parter og prosessfullmektiger som vil være ukjent med norsk prosesslovgivning. På hvilken måte kravene til upartiskhet og uavhengighet skal komme til utrykk i lovteksten, behandler utvalget i del II kap. 8.8.4 på s. 66:
«Det må kreves at voldgiftsdommerne er upartiske og uavhengige. Begrepene bør ikke defineres nærmere i selve lovteksten. Det er vanskelig å formulere presise krav, og de vil uansett skape ytterligere tolkningsspørsmål. Utvalget har vurdert om det i lovteksten bør oppstilles typetilfeller som omfattes av begrepene. En slik opplisting vil ikke være uttømmende. Etter utvalgets syn vil typetilfeller i loven ikke i særlig grad bidra til å klargjøre innholdet, ut over hva som uansett følger av en naturlig språklig forståelse.»
Utvalget foreslår videre at det oppstilles et generelt krav om at dommeren skal være kvalifisert for vervet. Utvalget drøfter ikke begrepet "kvalifisert" nærmere, men foreslår at manglende kvalifikasjoner i forhold til avtale mellom partene gir grunnlag for protest, jf. NOU § 3-3.
14.4.3 Høringsinstansenes syn
Regjeringsadvokaten har uttalt seg kritisk til utvalgets utformingen av kriteriene for «kvalifisert»:
«I denne paragrafens første ledd er inntatt en bestemmelse om at voldgiftsdommerne skal «være kvalifisert for vervet». Det er noe uklart hva som menes med dette, og innholdet av bestemmelsen er heller ikke nærmere drøftet i kommentarene. Det må som utgangspunkt være opp til partene å avgjøre hvem som er kvalifisert til å tjene som voldgiftsdommer. Hele voldgiftsinstituttet er jo tuftet på en grunntanke om at det er partene selv som skal bestemme hvem som skal løse tvisten, på hvilken måte osv. Dersom partene er enige om en voldgiftsdommer, synes det lite tenkelig at en domstol i ettertid skal sette dennes dom til side under henvisning til at voldgiftsdommeren ikke var «kvalifisert». De sentrale krav til en voldgiftsdommer må være at han er uavhengig og upartisk. Kvaliteter utover dette må avtales særskilt. Etter gjeldende rett er det i alle fall intet krav til kvalifikasjoner.»
14.4.4 Departementets vurdering
Departementet er enig i at partene i utgangspunktet skal stå fritt til å avtale hvilke voldgiftsdommere som skal behandle saken. Sammenholdt med forslaget om felles oppnevning innebærer dette at partene i prinsippet kan bli enige om voldgiftsdommere som ellers ikke ville blitt ansett for å være upartiske eller uavhengige. Etter departementets vurdering bør det ikke legges skranker på denne avtalefriheten.
Dersom partene ikke blir enig om en felles oppnevning av voldgiftsretten, må partene som et utgangpunkt oppnevne en voldgiftsdommer hver som igjen velger den tredje. Alternativt må oppnevningen overlates til tingretten. For disse tilfellene er departementet enig med utvalget i at det bør oppstilles fravikelige krav om at de oppnevnte voldgiftsdommerne må være upartiske og uavhengige. Departementet er også enig i at dette kravet bør fremgå av lovteksten. I likhet med utvalget mener departementet gode grunner tilsier at begrepene "upartiske" og "uavhengige" ikke presiseres nærmere i lovteksten.
Departementet er enig med utvalget i at det oppstilles et generelt krav om at voldgiftsdommerne skal være kvalifisert for vervet. Et generelt kvalifikasjonskrav innbærer ingen begrensning i partenes adgang til å avtale hvilke kvalifikasjoner voldgiftsdommerne skal ha, jf. Regjerningsadvokatens innsigelser mot utvalgets forslag. Kvalifikasjonskravet i lovforslaget § 13 første ledd er fravikelig ved avtale mellom partene. Etter forslagets hovedregel kan partene oppnevne voldgiftsretten i fellesskap og står da helt fritt i forhold til et generelt kvalifikasjonskrav. Departementet ser imidlertid grunn til å ha et generelt kvalifikasjonskrav i tilfeller hvor partene ikke har avtalt noe om kvalifikasjoner, og voldgiftsrettens medlemmer skal oppnevnes etter lovforslaget § 13 tredje eller fjerde ledd. Kvalifikasjonskravet vil da være en rettesnor for oppnevningen og samtidig tjene som sikkerhet mot oppnevning av personer som faglig og personlig er uegnet for vervet. Departementet finner ikke grunn til å videreføre et krav til egnethet tilsvarende dagens § 453 annet ledd. Krav til egnethet vil kunne innebære krav om å ekskludere umyndige og den som er fradømt stemmeretten. Departementet vurderer det som lite sannsynlig at spørsmål om den oppnevnte dommers egnethet blir et problem i praksis. Etter departementets vurdering bør partene og domstolene stå så fritt som mulig til å oppnevne voldgiftsdommere.
For øvrig slutter departementet seg til utvalgets vurderinger i utredningen del II kap. 8.8.4 (s. 66-67).
14.5 Innsigelsesgrunner mot en voldgiftsdommer, behandling av innsigelse og oppnevning av ny voldgiftsdommer
14.5.1 Gjeldende rett
Tvistemålsloven § 456 har enkelte regler om innsigelser og behandling av en innsigelse mot en voldgiftsdommer. Loven har ingen regler om oppnevning av ny voldgiftsdommer i tilfelle vedkommende må fratre under voldgiftsbehandlingen.
14.5.2 Tvistemålsutvalgets forslag
Utvalget foreslår lovbestemmelser om hvilke innsigelsesgrunner som kan gjøres gjeldende mot voldgiftsdommere og behandlingsmåten for slike innsigelser, i hhv. NOU §§ 3-3 og 3-4, se utredningen del II kap. 8.8.4. Utvalget behandler spørsmålet om oppnevning av ny voldgiftsdommer i del II kap. 8.8.6, og foreslår regler om dette i NOU § 3-6.
Utvalget foreslår at behandlingen av innsigelser mot en voldgiftsdommer må forutsette protest fra en av partene. For å bidra til at forhold som kan danne grunnlag for protest kommer frem så tidlig som mulig, foreslår utvalget at det oppstilles en opplysningsplikt for den personen som er aktuell som voldgiftsdommer (utredningen s. 67):
«Vedkommende er selv den nærmeste til å opplyse partene om forhold av betydning for hans habilitet og egnethet. En slik opplysningsplikt bør også omfatte forhold som vedkommende blir kjent med etter oppnevnelsen.»
Utvalget peker videre på at lovens fravikelige prosedyre bør være slik at den fremmer en effektiv voldgiftsbehandling. På denne bakgrunn foreslår utvalget regler om frister for å fremme innsigelser, og at innsigelsen skal gå tapt dersom den ikke gjøres gjeldende innen fristen. Utvalget foreslår videre regler om behandlingen av innsigelser, som skal ivareta hensynet til en effektiv voldgiftsbehandling og motvirke at protest mot voldgiftsdommere blir benyttet for å hindre eller trenere saken (utredningen s. 97):
«Dersom ikke den voldgiftsdommeren som det er protestert mot trekker seg frivillig, eller den annen part er enig i protesten, bør en protest mot en oppnevnelse av eller flere voldgiftsdommere i første hånd behandles av den samlete voldgiftsrett. Ved denne behandlingen bør også delta den eller de dommerne som er krevd fjernet, også der voldgiftsretten bare er satt med én dommer. En ordning der den eller de som blir angrepet må fratre, ville kunne resultere i at ingen i voldgiftsretten kunne behandle spørsmålet.
Blir en protest tatt til følge av voldgiftsretten, bør denne avgjørelsen være endelig. I motsatt fall må avgjørelsen kunne overprøves av de alminnelige domstoler. Det gjelder særlig fordi også den eller de voldgiftsdommerne som er krevd fjernet, skal delta ved behandlingen av spørsmålet. En slik overprøving kan skje under saksforberedelsen eller som ledd i angrep på voldgiftsdommen. Prosessøkonomiske hensyn taler for at overprøvingen må skje umiddelbart, slik at ikke en kostbar voldgiftsprosess er gjennomført før spørsmålet avklares. På den annen side vil en regel om umiddelbar overprøving kunne medføre at parter begjærer overprøving for sikkerhets skyld, eventuelt i obstruksjonsøyemed. Etter utvalgets oppfatning bør partenes behov for en rask avklaring av spørsmålet være avgjørende, slik at en part må begjære spørsmålet overprøvd i forbindelse med voldgiftsbehandlingen.
Det må settes frist for når en part må begjære slik overprøving. En part som unnlater å begjære overprøving innen fristen, bør være avskåret fra å påberope innsigelsen på et senere tidspunkt.»
Utvalget foreslår at voldgiftsretten, om den finner det hensiktsmessig, bør kunne fortsette behandlingen av tvisten mens spørsmålet verserer for de alminnelige domstoler. Utvalget peker på at behandlingen i domstolene vil kunne skje i flere instanser og at en adgang til å fortsette saken er nødvendig for å motvirke at domstolsprøving benyttes for å trene saken.
Utvalget foreslår at det gis regler om oppnevnelse av ny voldgiftsdommer når en dommer fratrer, uavhengig av fratredelsesgrunn. Utvalget peker på at en slik regel er avgjørende for et effektivt voldgiftsinstitutt. Utvalget foreslår at oppnevningen i mangel av annen avtale, bør skje på samme måte som oppnevnelsen av den dommeren som fratrådte.
Utvalget foreslår en fravikelig regel om at de forhandlinger som har vært holdt skal gjentas etter at ny voldgiftsdommer er oppnevnt, dersom de utgjør en del av avgjørelsesgrunnlaget.
14.5.3 Høringsinstansenes syn
Næringslivets Hovedorganisasjon (med tilslutning fra Finansnæringens Hovedorganisasjon og Rederienes Landsforening) mener utvalgets forslag til § 3-4 er noe uklar:
«Vi mener bestemmelsen er noe uklar, og at det bør komme klarere frem hvilke konsekvenser det vil ha hvis domstolen kommer frem til at voldgiftsdommeren var inhabil. Setningen i § 3-4 (2) tredje punktum, om at innsigelsen mot voldgiftsdommeren ikke senere kan brukes som ugyldighetsgrunn eller som innsigelse mot anerkjennelse eller fullbyrdelse, virker noe forvirrende. Vi antar at dette kun gjelder dersom man ikke har benyttet anledningen til å bringe spørsmålet inn for de ordinære domstoler, men vi tror det her lett kan oppstå forvirring om de rettslige konsekvensene av at voldgiftsretten er besatt med en inhabil dommer.»
Nordisk Skibsrederforening har merknad til at voldgiftsretten kan fortsette behandling av tvisten når det verserer tvist for de alminnelige domstoler om voldgiftsdommerens habilitet:
«Bestemmelsen fastslår at en voldgiftsrett kan avsi dom, selv om det verserer en tvist for domstolen om habiliteten av en voldgiftsdommer. Det står imidlertid ikke noe om virkningen av en avgjørelse som eventuelt fastslår at en voldgiftsdommer er inhabil. Det følger av § 8-2 at en dom i så fall kan være ugyldig, men bestemmelsen fastslår at det må reises søksmål innen tre måneder etter at voldgiftsdom har falt. Imidlertid kan man tenke seg at habilitetsinnsigelsen ikke er avgjort ved rettskraftig dom før tremånedersfristen er utløpt. Det er lite rimelig (og lett å overse) at en part eventuelt må passe på å starte ugyldighetssøksmål hvis tvisten om habilitet fremdeles verserer for domstolene. Dette medfører at enten bør den domstol som behandler inhabilitetsinnsigelsen ha kompetanse til selv å bestemme at avgjørelse tatt av voldgiftsretten vil være ugyldig (uavhengig av tremånedersfristen) eller alternativt at tremånedersfristen løper fra en rettskraftig dom om habilitet foreligger.»
14.5.4 Departementets vurdering
Departementet kan i hovedsak slutte seg til utvalgets forslag til regler om innsigelsesgrunner, behandling av innsigelser og oppnevnelse av ny voldgiftsdommer ved opphør av en voldgiftsdommers oppdrag.
Departementet er enig i at det må være en forutsetning for å behandle en innsigelse mot en voldgiftsdommer, at en av partene fremmer en protest mot dommeren. Dette innebærer at voldgiftsretten ikke skal vurdere inhabilitet mv. av eget tiltak. Det følger av prinsippet om partsautonomi at partene kan velge å la tvisten behandles av voldgiftsdommere som ellers ville blitt ansett inhabile, eller som likevel ikke har de på forhånd avtalte kvalifikasjoner. Departementet er også ellers enig i at det er en forutsetning for å få frem forhold som kan lede til inhabilitet mv., at mulige voldgiftsdommere har opplysningsplikt om slike forhold.
Det er videre en forutsetning for en effektiv voldgiftsbehandling at det oppstilles frister for å fremme innsigelse. I likhet med utvalget foreslår departementet at det oppstilles frist for når en innsigelse må fremsettes, og at innsigelsen går tapt dersom den ikke fremmes innen fristen.
Departementet er enig i at det er voldgiftsretten selv som i første omgang må behandle innsigelser mot en voldgiftsdommer. Voldgiftsrettens avgjørelse om å ta innsigelsen til følge, er endelig. Tas innsigelsen ikke til følge, kan spørsmålet bringes inn for de alminnelige domstoler.
Departementet støtter også utvalgets forslag om at en overprøving av voldgiftsrettens avgjørelse om ikke å ta innsigelsen til følge, må skje umiddelbart og ikke som ledd i angrep på voldgiftsdommen. Det vises til utvalgets vurdering av problemstillingen, utredningen s. 67, som departementet slutter seg til. I likhet med utvalget foreslår departementet en frist på én måned for å bringe tvisten inn for domstolen.
Utvalget har i sitt lovutkast NOU § 3-4 annet ledd tatt inn en bestemmelse om at innsigelsen ikke senere kan brukes som ugyldighetsgrunn eller som innsigelse mot anerkjennelse eller fullbyrding (lovforslaget § 15 annet ledd). NHO har gitt uttrykk for at bestemmelsen virker uklar. Bestemmelsen fastslår at innsigelser som reises under voldgiftsbehandlingen, får sin endelige avgjørelse i tilknytning til denne eventuelt ved umiddelbar rettslig overprøving, jf. imidlertid unntak for det tilfellet at voldgiftsdom foreligger før tingrettens kjennelse som behandles nedenfor. Bestemmelsen er ikke primært knyttet til én-månedsfristen for å bringe saken inn for tingretten. Den gjelder også når spørsmålet er brakt inn for domstolen og uavhengig av om tingretten tar innsigelsen til følge eller ikke. Modelloven har ikke en tilsvarende formulering og strengt tatt følger virkningen av sammenhengen i lovforslaget for øvrig. Departementet finner det likevel hensiktsmessig å ta formuleringen inn i lovteksten.
Departementet kan imidlertid ikke se noen avgjørende grunner for at tingrettens avgjørelse i saken, skal kunne påkjæres. Det følger av modelloven artikkel 13 (2) at domstolens avgjørelse i sak om overprøving av voldgiftsrettens avgjørelse om ikke å ta en innsigelse mot en voldgiftsdommer til følge, ikke kan påankes. Utvalget drøfter ikke spørsmålet, men foreslår likevel at domstolens behandling av saken ikke skal være begrenset til én instans. I motsetning til avgjørelse av voldgiftsrettens domsmyndighet (se 12.3), reiser vurderingen av inhabilitet mv. normalt ikke vanskelige rettslige spørsmål som taler for behandling i flere instanser. Både effektivitetshensyn og prosessøkonomiske hensyn taler for at voldgiftsrettens avgjørelse bare overprøves i en instans. Departementet foreslår derfor at tingrettens avgjørelse ikke skal kunne påkjæres.
Departementet er enig i at voldgiftsretten må kunne fortsette voldgiftsbehandlingen og også avsi dom i saken, selv om saken samtidig verserer for domstolen. En slik regel vil sikre nødvendig fremdrift i voldgiftssaken samtidig som den kan forhindre at en part fremmer innsigelser mot en voldgiftsdommer i treneringshensikt. Det vil imidlertid bero på de konkrete omstendigheter om voldgiftsretten bør bruke regelen. Det vises for øvrig til utvalgets begrunnelse for forslaget, som departementet kan slutte seg til.
Følgen av voldgiftsrettens eller domstolens avgjørelse om å ta en innsigelse til følge, er at vedkommende voldgiftsdommer må fratre og en ny oppnevnes. Departementet er enig i utvalgets forslag om at forhandlinger som utgjør en del av avgjørelsesgrunnlaget, da må gjentas. Det vises i denne forbindelse til merknadene til lovforslaget § 17.
Nordisk Skibsrederforening etterlyser en løsning blant annet i forhold til søksmålsfrist, dersom voldgiftsretten avgjør den materielle tvisten i voldgiftsdom før domstolen har truffet rettskraftig kjennelse i sak om innsigelse mot en voldgiftsdommer. Problemstillingen svarer til den som er behandlet i 12.3.4 om overprøving av voldgiftsrettens domsmyndighet, når voldgiftsretten avsier dom før domstolen har avsagt rettskraftig kjennelse i sak om domsmyndighet. Departementet kan se at situasjonen kan fremstå som uklar i forhold til fristen for å reise ugyldighetssøksmål. Løsningen er imidlertid klar. Fristen for å anlegge ugyldighetssøksmål skal uansett regnes fra den dag parten mottar voldgiftsdommen. Når voldgiftsdommen er rettskraftig, er det bare gjennom et ugyldighetssøksmål, anlagt innen fristen, at dommen kan bli satt til side. Dette følger av lovforslaget § 42, som bestemmer at en voldgiftsdom bare kan settes til side som ugyldig gjennom et søksmål etter § 43 og 44. En etterfølgende kjennelse fra domstolen om at innsigelsen mot en voldgiftsdommer tas til følge, får da ingen rettsvirkning, og inhabilitetssaken for domstolen må avvises (manglende rettslig interesse) eller heves (frafalles av partene). Også i disse tilfellene antar departementet at voldgiftsretten i praksis normalt vil avvente domstolens behandling før den avsier voldgiftsdom. Men i de tilfellene hvor voldgiftsretten anser det relativt klart at innsigelsen ikke vil bli tatt til følge og innsigelsen synes å være fremsatt i treneringshensikt, kan det være hensiktsmessig å avsi dom uten opphold.
Dersom voldgiftsrettens dom i saken foreligger før domstolen har avgjort innsigelsen mot en voldgiftsdommer, kan innsigelsen mot voldgiftsdommeren likevel brukes som ugyldighetsgrunn eller som innsigelse mot anerkjennelse og fullbyrding. Det vil i disse tilfellene ikke foreligge noen tidligere endelig avgjørelse av innsigelsen som taler mot ytterligere prøving av denne, jf. omtalen av lovforslaget § 15 annet ledd ovenfor.
14.6 Voldgiftsdommeres fratreden på grunn av manglende oppfyllelse av oppdraget
14.6.1 Gjeldende rett
Hver av partene kan kreve at tingretten enten pålegger voldgiftsdommeren å fremme saken eller avsier kjennelse om at han skal fratre, dersom han unnlater å utføre sine oppgaver eller utfører dem på en slik måte at han utilbørlig forsinker voldgiftsbehandlingen, jf. tvistemålsloven § 457.
14.6.2 Tvistemålsutvalgets forslag
Utvalget foreslår fravikelige regler som skal hindre at en voldgiftsdommer reduserer voldgiftsinstituttets effektivitet ved manglende oppfyllelse av sitt oppdrag. Utvalget foreslår at oppdraget i slike tilfeller opphører hvis voldgiftsdommeren trekker seg eller partene er enige om at oppdraget skal opphøre. Hvis oppdraget ikke opphører på en av de nevnte måtene, foreslår utvalget at partene kan overlate avgjørelsen til domstolen. Utvalget foreslår at bestemmelsen skal gjelde uavhengig av hva som er årsaken til manglende oppfyllelse av oppdraget. Forslaget er i overensstemmelse med modelloven.
14.6.3 Høringsinstansenes syn
Regjeringsadvokaten mener den nye voldgiftsloven må regulere de økonomiske virkningene for den aktuelle dommer og partene:
«Denne bestemmelsen omhandler de tilfeller hvor det blir rettslig eller faktisk umulig for en voldgiftsdommer å oppfylle sitt oppdrag mv. Regjeringsadvokaten antar at denne bestemmelsen bør suppleres med regler om hvilke virkninger slike forhold skal få for omkostningsspørsmålet. Ettersom de alminnelige domstoler er gitt kompetanse til å avgjøre om oppdraget skal opphøre, vil det være naturlig at domstolene også gis kompetanse til å avgjøre de økonomiske virkninger for den aktuelle dommer og partene.»
14.6.4 Departementets vurdering
Departementet er enig med utvalget i at det er behov for deklaratoriske regler som skal sikre videre fremdrift i voldgiftsbehandlingen, dersom en voldgiftsdommer ikke kan eller vil oppfylle sitt oppdrag uten unødig opphold. Dette gjelder uavhengig av hva som er grunnen til at voldgiftsdommeren ikke utfører oppdraget. Departementet slutter seg til utvalgets vurdering i del II kap. 8.8.5 (s. 67), og viser for øvrig til lovforslaget § 16 og merknadene til denne bestemmelsen.
Departementet finner ikke grunn til å lovregulere det økonomiske forholdet mellom en fratredende voldgiftsdommer og partene. Dette blir et forhold mellom partene og vedkommende voldgiftsdommer, som må avgjøres på bakgrunn av avtaleforholdet mellom disse. En tvist om det økonomiske oppgjøret må eventuelt løses ved ordinære søksmål for de alminnelige domstolene.