5 Gjennomføring av forordningen i norsk rett
Etter EØS-avtalen artikkel 7 må EF-forordninger som avtalen viser til, gjennomføres ved at det bestemmes at forordningen skal gjelde som norsk lov. Det er ikke adgang til å gjennomføre forordningen ved å vedta tilsvarende nasjonale regler. Europaparlamentets og Rådets forordning nr 1610/96 om innføring av et supplerende beskyttelsessertifikat for plantefarmasøytiske produkter må derfor gjennomføres i norsk rett ved en lovbestemmelse som viser til forordningen slik den er tilpasset EØS-avtalen.
I departementets høringsbrev 29 juli 1997 ble det redegjort for de valgmulighetene som forordningen åpner for ved gjennomføringen på nasjonalt plan, og samtidig sagt noe om hvordan Norge bør forholde seg til valgmulighetene:
«På enkelte punkter åpner forordningen for ulike løsninger på nasjonalt plan:
Det enkelte land kan bestemme at søknader om beskyttelsessertifikater skal behandles av en annen myndighet enn patentverket, jf artikkel 9 nr 1. Denne muligheten ble ikke benyttet ved innføring av beskyttelsessertifikater for legemidler, jf patentloven § 62 a, og den bør neppe benyttes ved innføring av beskyttelsessertifikater for plantevernmidler.
Det enkelte land står fritt til å kreve søknadsavgifter og årsavgifter for beskyttelsessertifikater, jf artikkel 8 nr 2 og artikkel 12. Det vil som for beskyttelsessertifikater for legemidler være naturlig å kreve søknadsavgift og årsavgifter for beskyttelsessertifikater for plantevernmidler.
Artikkel 10 nr 5 gir det enkelte land adgang til å bestemme at beskyttelsessertifikater skal utstedes uten at det undersøkes om vilkårene i artikkel 3 bokstav c og d er oppfylt, det vil si vilkåret om at det ikke tidligere er utstedt beskyttelsessertifikat for produktet, og vilkåret om at den markedsføringstillatelsen som legges til grunn for sertifikatet, er den første tillatelsen til å markedsføre plantevernmidlet i landet. Den tilsvarende muligheten ble ikke benyttet ved innføringen av et supplerende beskyttelsessertifikat for legemidler, og muligheten bør neppe benyttes ved innføringen av beskyttelsessertifikater for plantevernmidler.
Etter artikkel 18 kan det i de enkelte land fastsettes egne regler for saksbehandlingen m m. I den utstrekning det ikke er gjort skal de reglene som gjelder for patenter eller for beskyttelsessertifikater for legemidler, gjelde tilsvarende for beskyttelsessertifikater for plantevernmidler. Patentforskriften kapittel 14 inneholder enkelte særlige saksbehandlingsregler for supplerende beskyttelsessertifikater for legemidler. Disse reglene bør gis tilsvarende anvendelse for beskyttelsessertifikater for plantevernmidler.»
I høringsbrevet ble det på denne bakgrunn foreslått å gjennomføre EØS-avtalen vedlegg XVII nytt punkt 6a (Europaparlamentets og Rådets forordning (EF) 1610/96 om innføring av et supplerende beskyttelsessertifikat for plantefarmasøytiske produkter med tilpasninger til EØS-avtalen) i norsk rett på samme måte som Rådsforordning (EØF) 1768/92 om innføring av et supplerende beskyttelsessertifikat for legemidler, jf patentloven § 62 a, ved å føye til en ny § 62b i patentloven med følgende utforming:
«EØS-avtalen vedlegg XVII punkt 6a (Europaparlamentets og Rådets forordning (EF) nr 1610/96 om innføring av et supplerende beskyttelsessertifikat for plantefarmasøytiske produkter) gjelder som lov med de endringer og tillegg som følger av protokoll 1 til avtalen og avtalen for øvrig.
§ 62 a annet til femte ledd gjelder tilsvarende.»
Ingen av høringsinstansene har innvendinger mot høringsbrevets forslag . Nærings- og handelsdepartementet, Utenriksdepartementet, Norsk Forening for Industriens Patentingeniører, Norsk plantevernforening og Norske Patentingeniørers Forening slutter seg uttrykkelig til det. Norske Patentingeniørers Forening uttaler:
«Videre er foreningen enig i at det velges de samme løsninger som ved innføringen av supplerende beskyttelsessertifikat for legemidler i de situasjoner hvor det enkelte land står fritt til å velge ulike løsninger for det system som skal bygges opp, og foreningen har derfor ingen bemerkninger til de fremlagte utkast til endringer i patentloven.»
Etter departementetsmening bør EØS-avtalen vedlegg XVII nytt punkt 6a (Europaparlamentets og Rådets forordning (EF) 1610/96 om innføring av et supplerende beskyttelsessertifikat for plantefarmasøytiske produkter med tilpasninger til EØS-avtalen) gjennomføres i norsk rett slik som foreslått i høringsbrevet 29 juli 1997.
Lovendringen bør tre i kraft samtidig med at forordningen får anvendelse for Norge, det vil si 2 januar 1998, jf EØS-komiteens beslutning 31 juli 1997 nr 59/97 artikkel 1 bokstav c.