6 Merknader til de enkelte bestemmelser i lovforslaget

Til § 1

Bestemmelsen angir lovens formål og trekker samtidig opp en ramme for lovens anvendelsesområde. Ordlyden og strukturen i bestemmelsen er noe endret, men endringene er ikke ment å medføre noen realitetsendring. Endringene går ut på å oppstille lovens forskjellige formål i bokstavene a til c. Dette er en ren omstrukturering av gjeldende rett blant annet for å gjøre bestemmelsen lettere tilgjengelig. I tillegg gjøres det en presisering i bokstav a)om forebyggelse av helseskade, hvor det synliggjøres at sikkerhet ved forbrukerprodukter og forbrukertjenester faller inn under dette formålet. Slik sikkert forbrukerprodukt er definert i § 2a fjerde ledd, er dette aspektet kun knyttet til selve bruksstadiet ved produktet, mens formålet om å forebygge helseskade gjelder for hele produktets livsløp, fra produksjons- til avfallsstadiet. Sikkerhet på bruksstadiet har klart vært en del av lovens formål også tidligere, men fremheves ved denne endringen først og fremst av hensyn til tilstrekkelig gjennomføring av produktsikkerhetsdirektivet. Det vises for øvrig til diskusjonen i punkt 3.3.3 samt punkt 3.3.3.2 hvor definisjonene av sikre forbrukerprodukter og forbrukertjenester er omhandlet.

Til ny § 2a

Bestemmelsen er ny og er en ren definisjonsbestemmelse.

Første ledddefinerer hva som menes med produkt og tilsvarer gjeldende § 2 annet ledd.

Annet ledd gir en definisjon av forbruker. Departementet viser til punkt 3.3.3.2, Ot.prp. nr. 44 (2001-2002) punkt 3.3. og NOU 1993:27 side 111-112 for nærmere informasjon om begrunnelsen for og innholdet i «forbruker»-begrepet.

Tredje ledd definerer forbrukerprodukt. Vurderingen av hva som er å betrakte som et forbrukerprodukt beror på en konkret vurdering av det enkelte produkt. Definisjonen gjør det imidlertid klart at produkter som i utgangspunktet var ment for yrkesmessig bruk, men som med tiden også anvendes av private forbrukere omfattes av begrepet «forbrukerprodukt». Det vises for øvrig til punkt 3.3.3.2.

Fjerde leddgir en definisjon av sikkert forbrukerprodukt. Vurderingen av hva som skal anses som et sikkert forbrukerprodukt må foretas konkret i hvert enkelt tilfelle. Vurderingskriteriet er hvorvidt det kan sies at det foreligger en uakseptabel risiko for at produktet vil medføre helseskade. Begrepet uakseptabel risiko er en rettslig standard og innholdet i denne vil måtte utvikles gjennom forvaltningspraksis. For øvrig vises det til de generelle motivene i punkt 3.3.3.2, hvor det gis en nærmere redegjørelse for hvilke kriterier som bør legges til grunn ved risikovurderingen.

Femte leddgir en definisjon av forbrukertjenester og er en videreføring av gjeldende § 2 tredje ledd annet punktum.

I sjette leddgis en definisjon av sikker forbrukertjeneste. I likhet med vurderingen av hva som er et sikkert forbrukerprodukt, må det vurderes konkret og i det enkelte tilfelle om forbrukertjenesten kan sies å være sikker. Det vises for øvrig til punkt 3.3.3.2 i de generelle merknadene for en nærmere fremstilling av kriteriene som skal inngå i risikovurderingen.

I sjuende ledd gis en definisjon av harmonisert standard. Dette er europeiske standarder utarbeidet på bakgrunn av mandat fra EU-kommisjonen og EFTA. Det er også et krav at standardene er offentliggjort i EF-tidende samt i EØS-tillegget til disse. Det refereres til disse standardene i lovens samsvarsbestemmelse i § 3b.

Til § 3

I første ledd er ordet tilvirker erstattet med produserer. Denne endringen medfører ingen realitetsendring, men er gjort blant annet for å oppnå en mer konsekvent begrepsbruk i loven.

I annet ledd annet punktum pålegges mottakere av forbrukertjenester en aktsomhetsplikt. Plikten innebærer at mottakerne skal opptre på en slik måte at det ikke oppstår situasjoner som kan påføre mottakeren eller andre helseskade under gjennomføringen av tjenesten. Hvorvidt aktsomhetsplikten er overtrådt må vurderes konkret i hvert enkelt tilfelle ut fra hvilken tjeneste det dreier seg om. Generelt sett vil det kreves at mottakerne opptrer i henhold til de instrukser og veiledninger som er gitt før og under gjennomføringen av tjenesten. Ut over dette må det også kunne kreves at mottakeren opptrer slik man med rimelighet kan forvente ut fra de forutsetninger vedkommende har. Mottakerens alder samt hans eller hennes erfaring med tilsvarende type tjenester vil her være aktuelle vurderingskriterier ved aktsomhetsvurderingen.

Tredje leddtilsvarer gjeldende annet ledd, med den endring at ordet tilvirker er erstattet med produserer. Denne endringen medfører ingen realitetsendring, men er gjort blant annet for å oppnå en mer konsekvent begrepsbruk i loven.

Bestemmelsens femte ledd er nytt og omhandler aktiv informasjonsplikt for produsenter og importører av forbrukerprodukter og eier og leder av virksomheter som tilbyr forbrukertjenester. Det fremgår av leddets første punktum at informasjonen skal være tilstrekkelig og relevant slik at brukeren eller mottakeren settes i stand til selv å kunne foreta en vurdering av risikoen og å sikre seg mot at forbrukerproduktet eller forbrukertjenesten skal påføre han eller henne eller andre helseskade. Det gjøres unntak fra informasjonsplikten for den risiko for helseskade som klart fremgår av selve produktet eller tjenesten. Det vises for øvrig til diskusjonen i punkt 3.8.3.2 hvor unntaksbestemmelsen er nærmere behandlet. Hva som skal til for at informasjonen er tilstrekkelig og relevant må vurderes i hvert enkelt tilfelle i forhold til det enkelte forbrukerprodukt eller den enkelte forbrukertjeneste.

Pliktsubjektene må her ut fra den kunnskap de har foreta en vurdering av den risiko for helseskade som forbrukerproduktet eller forbrukertjenesten representer samt kartlegge hvordan slik virkning best kan forebygges. Det er denne type informasjon som skal formidles videre til brukeren av produktet og mottakeren av tjenesten. Forutsetningen er risiko som anses akseptabel i henhold til loven. Lovens øvrige krav vil gjelde fullt ut selv om informasjonsplikten er oppfylt. Hvordan informasjonen skal utformes, følger av leddets annet punktum. Informasjonen skal være tydelig, lett tilgjengelig og tilpasset brukerens og mottakerens behov. Det oppstilles ikke noen nærmere formkrav, slik at det er opp til den enkelte selv å vurdere og å avgjøre hvordan informasjonen best skal presenteres. Dette kan skje både muntlig, skriftlig, ved forskjellige former for demonstrasjon, ved symboler og tegninger osv. Det avgjørende er at informasjonen gis på en slik måte at den enkelte bruker eller mottaker enkelt kan sette seg inn i risikoen for helseskade som er forbundet med produktet eller tjenesten, samt hvordan han eller hun skal forholde seg for å forebygge slik virkning. Det er et krav at informasjonen må være tilpasset den påregnelige bruker- eller mottakergruppe. Det vises for øvrig til de generelle merknadene i punkt 3.8.3.1.

Til ny § 3b

Bestemmelsen omhandler kriterier for vurdering av sikkerheten ved forbrukerprodukter og forbrukertjenester. Regelen står tilbake for de risikoaspekter som omfattes av særlovgivning som har som formål å sørge for at forbrukerprodukter og forbrukertjenester er sikre, samt for krav som fremgår av forskrifter gitt med hjemmel i produktkontrolloven. Det vises for øvrig til omtale i punkt 3.4.3.

Regelen i første leddsier at forbrukerprodukter skal anses sikre mot helseskadelige virkninger dersom kravene i de harmoniserte standardene er oppfylt. Hva som nærmere ligger i sikkerhetsbegrepet følger av § 2 a fjerde ledd hvor definisjonen av sikre forbrukerprodukter er knyttet opp til uakseptabel risiko. Det vises for øvrig til diskusjonen i punkt 3.3.3.2. når det gjelder sikkerhetsbegrepet. Virkningen av regelen er at dersom det kan dokumenteres at forbrukerproduktet er produsert i henhold til de sikkerhetskrav som følger av harmoniserte standarder, skal produktet anses å ikke medføre en uakseptabel risiko for helseskadelige virkninger. I utgangspunktet vil det ikke være anledning for myndighetene til å gripe inn overfor produktet, for eksempel ved å treffe vedtak om tilbakekall av forbrukerproduktet fra bruker med hjemmel i § 6a. Sikkerhetspresumpsjonen gjelder kun i forhold til de risikoaspekter som fremgår av standardene. Samsvarsvurderingen vil også gjelde ved forbrukertjenester dersom det blir utviklet harmoniserte standarder på det aktuelle området. Det vises for øvrig til de generelle merknadene i punkt 3.4.3.

I annet ledd er det listet opp hvilke kriterier det særlig skal legges vekt på ved risikovurderingen i de tilfellene hvor det ikke foreligger lov, forskrift eller harmonisert standard eller hvor disse ikke er fullt ut dekkende for forbrukerproduktets risikoaspekter. Det er ikke tilsvarende presumpsjon for oppfyllelse av lovens krav i disse tilfellene, som samsvar med harmonisert standard etter første ledd. Kriteriene det vises til skal, der de foreligger, inngå i en helhetsvurdering av om produktene er sikre. Listen er ikke ment å være uttømmende, slik at også andre relevante «kilder» hvor krav om sikkerhet ved forbrukerprodukter fremgår, kan vektlegges ved risikovurderingen. Dersom det oppstår konflikt, skal imidlertid kriteriene som fremgår av listen tillegges større vekt enn eventuelle andre krav. Det vises for øvrig til de generelle merknadene i punkt 3.4.3.

I tredje leddfremgår det at første og annet ledd gjelder tilsvarende ved vurdering av om en forbrukertjeneste er sikker. Det vises for øvrig til de generelle merknadene i punkt 3.4.3.

I fjerde ledder det tatt inn en «sikkerhetsklausul». Bestemmelsen gir tilsynsmyndighetene anledning til å gripe inn med vedtak til tross for at forbrukerprodukter og forbrukertjenester er fremstilt eller utført i overensstemmelse med første og annet ledd. Vilkåret for dette er at det anses påkrevet for å forebygge at produktet eller tjenesten medfører en uakseptabel risiko for helseskade. Det antas at sikkerhetsklausulen vil komme til anvendelse i de tilfellene hvor det foreligger feil eller mangler ved kriteriene som er lagt til grunn ved fremstillingen av produktet eller utøvelsen av tjenesten, og at det kan medføre en uakseptabel risiko for helseskade. Denne risikoen kan vise seg i form av helseskader forårsaket av produktet eller tjenesten, eller gjennom testing og utprøving av produktet eller tjenesten. Myndighetene skal varsle EFTAs overvåkingsorgan (ESA) om vedtak der risikoen ved forbrukerproduktet må antas også å gjelde i øvrige EØS-land, for eksempel der det er fremstilt i samsvar med harmonisert standard eller annen europeisk standard. Samsvarsbestemmelsen i § 3b er ikke til hinder for myndighetenes adgang til å gi særskilte regler for et bestemt forbrukerprodukt med hjemmel i lovens § 4, såfremt reglene ikke kommer i konflikt med fellesskapslovgivningen. Det vises for øvrig til de generelle merknadene i punkt 3.4.3.

Til § 4 første ledd

Ordlyden i første leddendres for å presisere at dette leddet kun omhandler produkter og ikke forbrukertjenester.

Ordet tilvirking og tilvirkes i bestemmelsen er erstattet med hhv. produksjon og produseres. Endringene medfører ingen realitetsendring, men er gjort blant annet for å oppnå en mer konsekvent begrepsbruk i loven.

Til § 4a første ledd bokstav b)

Ordet tilvirking er erstattet med produksjon. Endringen medfører ingen realitetsendring, men er gjort blant annet for å bidra til en mer konsekvent begrepsbruk i loven.

Til § 5 annet og tredje ledd

Ordet tilvirker i annet ledd første punktum er erstattet med produserer.

Ordet tilvirker i annet ledd annet punktum og tredje ledd første punktum er erstattet med produsent. Endringene medfører ingen realitetsendring.

I annet ledd annet punktum er det klargjort at de undersøkelser det refereres til, er de som omhandles i leddets første punktum.

Til ny § 5a

I bestemmelsens første punktum pålegges enhver som distribuerer forbrukerprodukter en plikt til å ha tilgjengelig opplysninger som gjør det mulig å identifisere produktet og å kunne spore det tilbake til produsenten. Med enhver som distribuerer menes enhver i omsetningskjeden, unntatt produsenten og sluttbruker. Dette inkluderer for eksempel importører, grossister og detaljhandlere. Opplysningene som skal holdes tilgjengelig for kontroll, skal gjøre det mulig både å spesifisere forbrukerproduktet og å spore det bakover i omsetningskjeden.

Dette innbærer at opplysninger både om produktet og om det foregående omsetningsledd skal oppbevares. For identifisering av forbrukerproduktet vil dokumenter hvor opplysninger som for eksempel produktbetegnelse, produksjons- og serienummer og lignende fremgår være aktuelle. Når det gjelder opplysninger som er nødvendig for å kunne kontakte foregående omsetningsledd, vil disse som regel fremgå av fakturaer, ordresedler, pakksedler osv. Det oppstilles ikke nærmere krav til hvordan opplysningene skal oppbevares. Det vil således være opp til den enkelte virksomhet å finne metoder og rutiner for dette. Det er heller ikke noe krav om at originaldokumenter skal oppbevares, da det er opplysningene i dokumentene som skal holdes tilgjengelig for kontroll. Oppbevaringsplikten gjelder alle typer av produkter som faller innenfor lovens anvendelsesområde.

I annet punktum oppstilles en minste oppbevaringstid på 5 år fra utgangen av det året de mottas. Regelen er nærmere omtalt i de generelle merknader i punkt 3.9.3.og det vises for øvrig til dette.

Til § 6 første ledd

I første ledd første punktumer ordet tilvirking er erstattet med produksjon. Endringen medfører ingen realitetsendring, men er gjort blant annet for å bidra til en mer konsekvent begrepsbruk i loven.

Til § 6a annet og fjerde ledd

I bestemmelsens annet ledd er ordet tilvirker erstattet med produserer. Endringen medfører ingen realitetsendring, men er gjort blant annet for å bidra til en mer konsekvent begrepsbruk i loven.

Bestemmelsens fjerde ledd første punktum er utvidet ved at det gis adgang til å treffe forbudsvedtak også mot eksport av forbrukertjenester som utgjør en uakseptabel risiko for helseskade.

Til § 6b

Det er foretatt flere materielle endringer i bestemmelsen samtidig som det er gjort noen språklige justeringer uten realitetsbetydning. Bestemmelsen består av fire ledd, mot ett ledd i gjeldende lov.

Første ledd omhandler meldeplikten i gjeldende første ledd første punktum med enkelte endringer. Terskelen for når meldeplikten inntrer er senket fra betydelig risiko for helseskade eller miljøforstyrrelse til der det foreligger en uakseptabel risiko for slik virkning. Uakseptabel risiko er en rettslig standard. Det vises her til diskusjonen i punkt 3.3.3.2. Det vil imidlertid være en gradsforskjell mellom begrepene betydelig risiko og uakseptabel risiko. Dette innebærer at meldeplikten mest sannsynlig vil inntre i flere tilfeller etter lovendringen. Hensikten med endringen har vært at produktkontrollmyndighetene skal få en bedre oversikt over potensielt helse- og miljøskadelige produkter.

Bestemmelsen gjelder for produkter som er gjort tilgjengelig for bruker. Denne ordlyden erstatter ordlyden produkt vedkommende markedsfører. Endringen er foretatt først og fremst for å bringe ordlyden nærmere begrepsbruken i produktsikkerhetsdirektivet, og er ikke ment å medføre noen realitetsforskjell sammenlignet med gjeldende rett. Med gjort tilgjengelig for bruker menes både de situasjoner hvor det er ytt vederlag for produktet og hvor dette ikke er gjort, for eksempel der produkter gis bort i markedsføringsøyemed.

Det tas inn et uttrykkelig vilkår om at pliktsubjektene vet eller burde vite om risikoen for helse- eller miljøskadelige virkninger ved produktene.

Den positive kunnskapen kan ha tilkommet vedkommende for eksempel gjennom testresultater, vitenskapelige rapporter, diverse former for markedskontroll osv. Det at meldeplikten inntrer også i de tilfeller der vedkommende burde vite, må ses i sammenheng med aktsomhetsplikten i § 3. Bakgrunnen for dette er at det ikke skal være anledning til å unngå meldeplikten ved å forholde seg passiv til eventuelle indikasjoner på helse- eller miljøskadelige virkninger ved produktet. Hvis vedkommende har fått opplysninger som gir indikasjoner på at produktet medfører slike virkninger, bør det foretas nærmere undersøkelser som kan gi bedre kunnskap om virkningene. Det vil være naturlig å ta utgangspunkt i den kunnskap han eller hun har, eller burde tilegnet seg, i forhold til sin befatning med produktet. Produsenter og importører er underlagt en særskilt plikt til å tilegne seg kunnskap om produktene og virkningene av disse, jf. § 3 tredje ledd, og dette bør det tas hensyn til ved vurderingen av hva pliktsubjektene burde vite. Hva som nærmere ligger i den særskilte kunnskapsplikten følger blant annet av forarbeidene til § 3 i Ot.prp. nr. 51 (1974-75) side 41 og sidene 87-89.

I annet ledd utvides meldeplikten til også å omfatte de tiltak som pliktsubjektet eventuelt har satt i gang på egen hånd for å forebygge eller begrense at et forbrukerprodukt med fører risiko for forbruker. Dette kan for eksempel være informasjonstiltak overfor brukerne av produktet, tilbaketrekking av produktet fra markedet osv. Meldeplikten skal bidra til at myndighetene får mulighet til å vurdere om de tiltak som er igangsatt er hensiktsmessige og tilstrekkelige for å kunne forebygge og begrense helseskadelige virkninger.

EU-kommisjonen er i ferd med å utarbeide nærmere regler for hvilke opplysninger som skal omfattes av meldeplikten og på hvilken måte meldingene skal gis. På denne bakgrunn er det i bestemmelsens tredje ledd gitt en forskriftshjemmel til å kunne gi nærmere regler for meldeplikten og for å kunne gjøre unntak for denne.

Meldeplikten i første og annet ledd gjelder tilsvarende for eiere og ledere av virksomheter som tilbyr forbrukertjenester. Dette fremgår av fjerde ledd. Det er der tjenesten medfører en uakseptabel risiko for helseskadelige virkninger at meldeplikten inntrer. Ved vurderingen av hva pliktsubjektene burde vite om tjenestenes helseskadelige virkninger, vil det være naturlig å ta utgangspunkt i den særskilte kunnskapsplikten som påhviler eier og leder av virksomheten i henhold til § 3 fjerde ledd.

Til tittel på § 10

Ordet tilvirker er erstattet med produsent. Endringen medfører ingen realitetsendring, men er gjort blant annet for å bidra til en mer konsekvent begrepsbruk i loven.

Til § 10 første ledd bokstav e) og annet og sjuende ledd

Ordet tilvirker er erstattet med produsent. Endringene medfører ingen realitetsendring, men er gjort blant annet for å bidra til en mer konsekvent begrepsbruk i loven.