Ot.prp. nr. 4 (2000-2001)

Om lov om erstatning fra staten for personskade voldt ved straffbar handling m.m. (voldsoffererstatningsloven)

Til innholdsfortegnelse

3 Dagens voldsoffererstatningsordning

3.1 Det rettslige grunnlaget for ordningen

Dagens voldsoffererstatningsordning har sitt utgangspunkt i et bevilgningsvedtak fattet av Stortinget 5. mars 1976. De viktigste forarbeidene til ordningen er St.prp. nr. 39 (1975-76) Om bevilgning under kap. 424 i samband med innføring av en ordning om erstatning fra staten til ofre for straffbare handlinger og Innst.S. nr. 171 (1975-76). Forskriften om voldsoffererstatningsordningen ble fastsatt ved kgl. res. 11. mars 1976. Den ble senere avløst av någjeldende forskrift gitt ved kgl. res. 23. januar 1981, som senere er endret ved kgl. res. 6. desember 1985 og kgl. res. 26. november 1993. Voldsoffererstatningsforskriften 1981 er gjengitt i punkt 3.10 nedenfor.

3.2 Når kan det gis erstatning

For at staten skal yte voldsoffererstatning kreves det etter forskriften § 1 at søkeren må være påført en personskade voldt ved forsettlig legemskrenking eller ved annen straffbar handling som bærer preg av vold eller tvang. Begrepet straffbar handling forutsetter at handlingen er forbudt under trussel om straff, og at alle straffbarhetsbetingelser er oppfylt, jf. Albert Schønning: Erstatning fra staten til voldsofre, 2 utgave, 1991, side 25. Selv om gjerningspersonen var utilregnelig eller under den kriminelle lavalder, kan erstatning likevel ytes dersom handlingen ellers ville vært straffbar.

Begrepet «forsettlig legemskrenking» vil vanligvis falle inn under det andre alternativet «annen straffbar handling som bærer preg av vold eller tvang». Men en «forsettlig legemskrenking» behøver ikke nødvendigvis å ha slikt preg. I forarbeidene nevnes ildspåsetting og forgiftning som eksempler på dette, jf. St.prp. nr. 39 (1975-76) side 20 under merknadene til forskriften § 1. Alternativet har således selvstendig betydning i forhold til forsettlige integritetskrenkelser som ikke kan sies å være egentlige voldshandlinger.

Alternativet «straffbar handling som bærer preg av vold eller tvang» omfatter i tillegg straffbare uaktsomme voldshandlinger. Med uttrykket «vold» forstås maktutøvelse mot person. «Tvang» foreligger når man ved anvendelse av makt eller trussel om maktanvendelse påvirker en person til å gjøre, tåle eller unnlate noe. For at tvangen skal kunne medføre personskade vil den som regel være forbundet med fysisk vold. Er det ikke tilfelle må det foreligge en temmelig bastant form for tvang for at personskade skal oppstå, og det vil normalt dreie seg om skader av psykisk art, jf. Schønning side 43.

Forsettlige legemskrenkinger vil, foruten forsettlige handlinger som nevnt i straffeloven kapittel 21, 22 og 25, kunne være blant annet voldtekt, jf. straffeloven § 192, og etter forholdene forsettlige allmennfarlige forbrytelser etter §§ 148, 150, 152 og 153, jf. St.prp. nr. 39 (1975-76) side 20.

Selv om forarbeidene ikke nevner straffeloven §§ 195, 196 og 212 annet ledd om utuktig omgang og handling med mindreårige, har det aldri vært tvilsomt at seksuelle overgrep mot mindreårige også omfattes av ordningen etter alternativet «forsettlig legemskrenking». Straffbare handlinger som bærer preg av vold eller tvang vil som regel rammes av bestemmelser i straffelovens kapitler 21, 23, og 25 samt enkelte andre bestemmelser i straffeloven, f.eks. § 127, § 192 og §§ 384 og 385.

Kravet om at det skal foreligge en straffbar handling innebærer ikke noe unntak fra hovedregelen om straffedommers positive rettskraft. En dom i en straffesak er ikke bindende i en senere sivil sak. En frifinnende straffedom avskjærer ikke erstatningsmyndighetene fra å yte voldsoffererstatning. Forskriften har heller ikke vært ansett å være til hinder for at voldsoffererstatning tilkjennes i saker der straffesaken mot en utpekt gjerningsmann er henlagt av politiet. Fylkesmannen og Erstatningsnemnda må i begge disse tilfellene foreta en selvstendig bevisbedømmelse for å fastslå om et straffbart forhold som nevnt i forskriften har funnet sted.

Erstatningsnemnda har lagt til grunn at det må kreves klar sannsynlighetsovervekt for at en straffbar handling som nevnt i forskriften har funnet sted. Som rettslig grunnlag for dette har nemnda bl.a. vist til Høyesteretts avgjørelse i Rt 1996 s. 864 og Justisdepartementets rundskriv G-76/96.

Staten yter også erstatning for tilfeldig skade oppstått i forbindelse med hjelp til politiet under arrestasjon eller ved avverging av en straffbar handling m.m., jf. forskriften § 1 annet ledd. Et eksempel på dette kan være at hjelperen snubler under assistansen. Den straffbare handling som man forsøker å avverge, eller som arrestasjonen eller den lovlige pågripelsen gjelder, behøver ikke å være en voldshandling.

Det ytes erstatning ved tap av forsørger dersom personskaden har medført døden, jf. forskriften § 1 tredje ledd. Selv om bestemmelsen etter sin ordlyd bare omfatter forsørgertap, har Erstatningsnemnda også tilkjent erstatning for annet tap som er en følge av den straffbare handlingen, typisk utgifter til begravelse. Videre har nemnda i sin praksis utvidet området for bestemmelsen til også å omfatte erstatning for ikke-økonomisk skade, dersom vilkåret om «særlige grunner» i forskriften § 6 første ledd nr. 4 er oppfylt. Slik erstatning kan gis selv om vedkommende etterlatte ikke var forsørget av avdøde, f.eks. til foreldre.

3.3 Skader som omfattes

Det gis som hovedregel kun erstatning for personskade. Tingsskader omfattes i utgangspunktet ikke av voldoffererstatningsordningen. Skade på personlige bruksting som den skadelidte hadde på seg under skadetilfellet, slik som briller, klokke og tannprotese, kan imidlertid erstattes dersom den skadelidte samtidig er påført en personskade, jf. forskriften § 2. Hvis tingen blir stjålet, kan den ikke kreves erstattet.

3.4 Geografisk virkeområde

Ordningen omfatter som hovedregel kun skader som er voldt her i riket, jf. forskriften § 3. I særlige tilfelle kan erstatning ytes for skade som er voldt utenfor riket, dersom skadelidte eller etterlatte har bopel i riket. Dersom det finnes en tilsvarende erstatningsordning i det land hvor skaden fant sted, er det forutsetningen at skaden primært søkes dekket der. I vurderingen av om det foreligger et særlig tilfelle, legges det blant annet vekt på om skadelidte hadde tatt opphold i utlandet for en lengre periode eller om det var en reise av kort varighet, om skadeforvoldelsen hadde tilknytning til et norsk miljø, f.eks. norsk utenriksstasjon, og hvor alvorlig skadene er. At skadevolderen er dømt i utlandet har også vært betraktet som et moment ved vurderingen av om saken representerer et «særlig tilfelle».

3.5 Anmeldelse til politiet

Etter forskriften § 5 kreves det at den straffbare handling uten unødig opphold er anmeldt til politiet med begjæring om straff, og at begjæringen ikke senere er trukket tilbake. Dessuten kreves det normalt at skadelidte begjærer sitt erstatningskrav mot skadevolder tatt med i en eventuell straffesak. Erstatningsnemnda har lagt til grunn at dersom anmeldelsen er skjedd innen 4-5 dager etter at den straffbare handling fant sted, er den normalt skjedd uten unødig opphold. Det må imidlertid alltid foretas en konkret vurdering.

I særlige tilfeller kan erstatning ytes selv om disse vilkårene ikke er oppfylt. Når det gjelder anmeldelseskriteriet omfatter unntaket både det forhold at den straffbare handling er anmeldt unødig sent og at det overhodet ikke er anmeldt. Ved familievold og ellers hvor skadelidte står i et avhengighetsforhold til skadevolder, typisk ved seksuelle overgrep mot mindreårige, har Erstatningsnemnda vært liberal med hensyn til å godta sene anmeldelser. Imidlertid gjøres det sjelden unntak fra kravet om at den straffbare handling faktisk må anmeldes, selv om f.eks. forholdet skulle være strafferettslig foreldet. Unntak kan tenkes dersom påstått skadevolder er død. I forhold til vilkåret om at skadelidte må begjære sitt erstatningskrav mot skadevolder tatt med i en eventuell straffesak, føres det en svært liberal praksis. Det forekommer meget sjelden at nemnda avslår en søknad på dette grunnlag. Bakgrunnen for dette er at det ofte er forhold utenfor søkers kontroll som er avgjørende for hvorvidt erstatningskravet tas med. Det varierer f.eks. en del hvorvidt politi, påtalemyndighet og fornærmedes bistandsadvokat informerer om adgangen til å ta med borgerlige rettskrav i forbindelse med straffesaken.

3.6 Utmåling av erstatningen

Etter forskriften § 6 skal erstatning ytes med det beløp som finnes rimelig i det enkelte tilfelle. For øvrig gjelder imidlertid de vanlige reglene i skadeserstatningsloven for utmålingen av erstatning for personskade eller forsørgertap, med enkelte særregler som fremgår av bestemmelsen.

Ordningen bygger på alminnelige erstatningsrettslige prinsipper, noe som skiller den fra sosiale trygde- og støtteordninger. Med de unntak som følger av særreglene i § 6 har Erstatningsnemnda derfor fulgt alminnelige erstatningsrettslige prinsipper. Gjennom ordlyden i bestemmelsen er det riktig nok lagt opp til at voldsoffererstatningsmyndighetene ikke skal være strengt bundet av erstatningsrettslige regler ved utmålingen av erstatningen, og heller ikke av domstolenes erstatningsavgjørelse i den enkelte sak. Bakgrunnen for denne bestemmelsen var i første rekke frykt for at en omfattende bevisførsel ville sprenge enhver rimelig ramme for ordningen, jf. Schønning side 89.

Av § 6 fremgår det videre at det ved erstatningsutmålingen gjøres fullt fradrag for erstatning fra skadevolder og for trygde- og forsikringsutbetalinger m.v. som den skadelidte har fått eller kommer til å få pga. skaden. Poenget med bestemmelsen er dels å fastslå at man ikke skal få erstattet samme skade flere ganger, noe som for så vidt følger av alminnelige erstatningsrettslige prinsipper. Bestemmelsen fastslår imidlertid også at voldsoffererstatningsordningen er subsidiær i forhold til de ordningene som er nevnt i bestemmelsen.

Erstatning for ikke-økonomisk skade ytes når «særlige grunner» foreligger. Ikke-økonomisk skade omfatter både menerstatning og erstatning for tort og svie (oppreisning). Menerstatning tilkjennes bare hvor det foreligger varig og betydelig skade som har medført en medisinsk invaliditetsgrad på minst 15 %. Der betingelsene for menerstatning er til stede, er det ofte også grunnlag for å tilkjenne erstatning for tort og svie. Der vilkårene for menerstatning ikke er oppfylt, må det vurderes konkret hvorvidt det foreligger slike «særlige grunner» som kreves etter § 6 for at man kan tilkjenne erstatning for tort og svie. Etter praksis har man i disse tilfellene særlig lagt vekt på hvor omfattende og smertefulle skader som har blitt påført og hvor alvorlig den straffbare handlingen som danner grunnlaget for søknaden er isolert sett. Det tilkjennes langt oftere erstatning for tort og svie enn menerstatning. I praksis har nemnda lang på vei fulgt kriteriene for oppreisning i skadeserstatningsloven § 3-5.

Erstatningen kan settes ned eller helt falle bort dersom skadelidte eller etterlatte medvirket til skaden ved uforsiktighet eller annen skyld. Det samme gjelder når skaden for øvrig er oppstått under slike forhold at det ikke er rimelig at staten yter erstatning.

3.7 Regress

I den utstrekning skadelidte får erstatning fra staten kan staten søke regress hos skadevolder, jf. forskriften § 7. Statens regresskrav oppstår ved at erstatningssøkeren gir en skriftlig erklæring om at vedkommendes krav mot skadevolderen går over på staten i den utstrekning staten utbetaler erstatning etter forskriften. En slik erklæring om overdragelse er inntatt som trykt tekst i søknadsskjemaet som søkeren skal undertegne.

Justisdepartementet har i rundskriv G-24/97 gitt anvisning på i hvilke tilfeller det skal søkes regress og med hvilket beløp. Der gjerningspersonen er straffedømt for de forhold som danner grunnlag for søknaden, er utgangspunktet at regresskrav skal fremsettes for hele det beløp som tilkjennes i voldsoffererstatning, selv om erstatningskravet ikke ble pådømt i straffesaken. Der erstatningskravet ble pådømt i straffesaken, er utgangspunktet at man bare gjør regresskravet gjeldende med det samme beløp selv om dette er lavere enn det beløp søkeren er blitt tilkjent i voldsoffererstatning. Hvis straffesaken mot skadevolder ikke er avgjort ved fellende dom, forelegg eller påtaleunnlatelse, skal regresskravet normalt ettergis i sin helhet. Dersom det ikke foreligger dom eller vedtatt forelegg for erstatningskravet og skadevolder heller ikke undertegner et eksigibelt gjeldsbrev for regresskravet, må fylkesmannen ta ut forliksklage for å få tvangsgrunnlag for kravet. Regresskrav inndrives av Statens Innkrevingssentral.

Regresskravet kan helt eller delvis ettergis dersom utvist skyld, skadevolders økonomi eller forholdene ellers tilsier det. Det føres en relativt streng praksis i de tilfellene der man ikke frafaller regresskravet av grunner som nevnt over. Utgangspunktet er at skadevolder må stå erstatningsrettslig til ansvar for sine handlinger. Statens Innkrevingssentral sørger imidlertid normal for at det etableres hensiktsmessige nedbetalingsordninger for skadevolder.

3.8 Saksbehandlingen

Det er fylkesmannen i det fylket der søkeren har fast bopel som behandler saker om voldsoffererstatning i førsteinstans, jf. forskriften § 8.

Klageinstans for fylkesmannens avgjørelser er Erstatningsnemnda for voldsofre, jf. forskriften § 10. For søknader om nedsettelse eller bortfall av regress er likevel Justisdepartementet klageinstans. Justisdepartementet er dessuten sekretariat for nemnda og forestår saksforberedelse og utarbeidelse av innstilling i klagesakene.

Erstatningsnemnda treffer normalt sine avgjørelser på grunnlag av sakens dokumenter. Det kan imidlertid avholdes muntlig forhandlingsmøte dersom nemnda selv fastsetter det, eller en av partene krever det, jf. forskriften § 11. Partene møter i så fall hver for seg.

I forskriften § 12 åpnes det også for at en part i særlige tilfelle kan få dekket saksomkostninger i forbindelse med behandlingen av saken. Det forutsettes imidlertid at man først har søkt om dekning etter lov 13. juni 1980 nr. 35 om fri rettshjelp. For utgifter i klageomgangen gjelder dessuten forvaltningsloven § 36.

3.9 Noen sentrale tall

I 1998 ble det bevilget ca. kr 38,4 mill. til erstatningsutbetalinger under voldsoffererstatningsordningen. Det ble utbetalt ca. kr 32,7 mill. For 1999 var bevilgningen ca. kr 39,8 mill. og utbetalingen ca. kr 40 mill. For 2000 er det bevilget kr 35 mill. Bevilgningene er overslagsbevilgninger.

Av årsrapporten fra Erstatningsnemnda for 1998 fremgår det at nemnda hadde 11 møter hvor den til sammen behandlet 324 klagesaker. Fylkesmennene fikk til sammen inn 1 735 nye søknader i 1998 og ferdigbehandlet 1 500 søknader. Av de 1 500 søknadene ble 861 søknader (dvs 57 %) helt eller delvis innvilget, mens 639 søknader ble avslått.

3.10 Voldsoffererstatningsforskriften 1981

Forskrift om erstatning fra staten for personskade voldt ved straffbar handling

Fastsatt ved kgl.res. 23. januar 1981 i medhold av Stortingsvedtak. Fremmet av Justis- og politidepartementet. Endret 6. desember 1985 nr. 2077 og 26. november 1993 nr. 1067.

§ 1. (når kan det gis erstatning)

I den utstrekning det finnes rimelig yter staten erstatning etter disse forskriftene for personskade voldt ved forsettlig legemskrenking eller ved annen straffbar handling som bærer preg av vold eller tvang. Det samme gjelder personskade oppstått i forbindelse med hjelp til politiet under arrestasjon, ved avverging eller forsøk på avverging av en straffbar handling, eller ved lovlig pågripelse eller forsøk på dette.

Erstatning kan ytes også når handlingen er begått i sinnssykdom eller bevisstløshet (straffeloven § 44) eller av en person under 14 år (straffeloven § 46), såfremt den bortsett fra dette ville vært straffbar som nevnt. I den utstrekning det finnes rimelig, kan erstatning ytes også i andre særlige tilfelle for skade voldt ved handling som bærer preg av vold eller tvang selv om den som voldte skaden ikke kan straffes, forutsatt at skaden har medført døden eller betydelig personskade.

Dersom personskaden medfører døden, kan erstatning ved tap av forsørger ytes til den eller dem som avdøde ved dødsfallet helt eller delvis forsørget eller hadde lovbestemt plikt til å forsørge.

§ 2. (skader som omfattes)

Sammen med personskade kan erstattes skade på vanlige klær, proteser og andre personlige bruksting som den skadde (eventuelt avdøde) hadde på seg da skaden ble voldt.

§ 3. (geografisk virkeområde)

Erstatning fra staten kan ytes når skaden er påført her i riket eller om bord på norsk fartøy, norsk boreplattform, norsk luftfartøy eller på innretning eller anlegg for utforsking og/eller utnytting av undersjøiske naturforekomster på den norske del av kontinentalsokkelen.

I særlige tilfelle kan erstatning ytes for skade voldt utenfor riket i andre tilfelle enn nevnt i første ledd dersom den skadde eller den erstatningssøkende etterlatte har bopel i riket.

§ 4. (unntak fra dekning)

Erstatning etter disse forskriftene ytes ikke for skadet som går inn under lov av 3. februar 1961 om ansvar for skade som motorvogner gjer (bilansvarslova).

§ 5. (anmeldelse til politiet)

Erstatning ytes normalt bare når den straffbare handling uten unødig opphold er anmeldt til politiet med begjæring om straff, og denne begjæring ikke seinere er trukket tilbake. Dessuten kreves normalt at skadelidte begjærer sitt erstatningskrav mot skadevolder tatt med i en eventuell straffesak mot denne. I særlige tilfelle kan erstatning ytes selv om disse vilkår ikke er oppfylt.

§ 6. (fastsetting av erstatning)

Erstatning for skaden ytes med det beløp som finnes rimelig i det enkelte tilfelle. For øvrig gjelder de vanlige regler for utmåling av erstatning for personskade eller forsørgertap, men med følgende særregler:

  1. Erstatning ytes ikke når det tap som ville kunne kreves erstattet av staten, er mindre enn kr 1.000,-.

  2. Erstatning ytes ikke med mer enn kr 200.000,- for hvert enkelt skadetilfelle.

  3. Ved erstatningsutmålingen gjøres fullt fradrag ikke bare for erstatning fra skadevolder og for trygde- og pensjonsytelser, men også for annen utbetaling, f.eks. forsikringsytelser, som erstatningssøkeren har fått eller kommer til å få på grunn av skaden.

  4. Ikke-økonomisk skade erstattes ikke uten at særlige grunner foreligger.

Erstatningen kan settes ned eller falle bort dersom den skadde (eventuelt avdøde) eller den erstatningssøkende etterlatte har medvirket til eller foranlediget skaden ved uforsiktighet eller annen skyld. Det samme gjelder når skaden for øvrig er oppstått under slike forhold at det ikke finnes rimelig at staten yter erstatning, helt eller delvis.

§ 7. (regress)

Erstatningssøkeren skal gi skriftlig erklæring om at hans krav mot skadevolder går over på staten i den utstrekning staten utbetaler erstatning etter disse forskriftene.

Fylkesmannen kan helt eller delvis ettergi statens krav mot skadevolderen dersom utvist skyld, skadevolderens økonomi eller forholdene ellers tilsier det.

§ 8. (avgjørelsesmyndighet)

Krav om erstatning fra staten avgjøres av fylkesmannen i det fylket der erstatningssøkeren har fast bopel. Dersom erstatningssøkeren ikke har fast bopel her i riket avgjøres søknad om erstatning av fylkesmannen i det fylket der handlingen fant sted.

Søknad om erstatning settes fram skriftlig på skjema fastsatt av Justisdepartementet, som også kan fastsette nærmere regler om hvilke opplysninger som kan kreves lagt fram.

Også skadevolder er å anse som part i saken.

Avgjørelsen av saken kan utsettes inntil straffesak mot skadevolder er henlagt eller avgjort ved påtaleunnlatelse, forelegg eller endelig dom. Dersom det er reist sivil sak med krav om erstatning fra skadevolder, kan avgjørelsen utsettes inntil denne sak er endelig avgjort.

Fylkesmannen skal hvert år avgi rapport om virksomheten til Erstatningsnemnda for voldsofre, jfr. § 10, som avgir samlet årsrapport til Justisdepartementet som gir innberetning til Stortinget.

§ 9. (om utbetaling, forskott og tilbakebetaling)

Erstatningen utbetales når fylkesmannen har truffet sitt vedtak.

Dersom søknaden foreløpig ikke kan avgjøres av grunner som ikke skyldes erstatningssøkeren, kan fylkesmannen utbetale forskott i den utstrekning det finnes rimelig.

Utbetalt erstatning eller forskott kan kreves tilbake dersom søkeren har gitt uriktige opplysninger eller fortiet forhold av betydning for utbetalingen. Det samme gjelder dersom han senere får dekket tapet.

§ 10. (Overprøving)

Klageinstans for fylkesmannens avgjørelse av erstatningssøknaden er en nemnd på 3 medlemmer med personlige varamenn, som oppnevnes av Kongen for 4 år. Denne nemnda skal kalles Erstatningsnemnda for voldsofre. Formannen og hans varamann skal ha juridisk embetseksamen. Kongen bestemmer hvem som skal være formann. Nemnda har sekretariat i Justisdepartementet.

Klageinstans for fylkesmannens vedtak etter § 7 annet ledd er Justisdepartementet.

Fristen for å klage er 3 uker fra det tidspunkt underretning om vedtaket er kommet fram.

§ 11. (saksbehandling i nemnda)

Nemnda treffer normalt sin avgjørelse på grunnlag av sakens dokumenter. Avgjørelsen skal grunngis.

Dersom nemnda selv fastsetter det eller en part krever det, skal det før vedtak treffes holdes et muntlig forhandlingsmøte som partene innkalles til. Møtet holdes for stengte dører.

§ 12. (kostnader ved saksbehandlingen)

Staten dekker kostnadene ved fylkesmannen og klageinstansens virksomhet.

Fylkesmannen kan i særlige tilfelle bestemme at en part helt eller delvis skal få dekket kostnader som har vært nødvendige for en forsvarlig behandling av saken. For øvrig gjelder forvaltningslovens § 36.

Såfremt fylkesmannen finner det nødvendig, kan det oppnevnes advokat eller annen fullmektig for en part. Fylkesmannen fastsetter i tilfelle fullmektigens godtgjøring, som utbetales av staten.

§ 13. (ikrafttredelse)

Reglene kommer ikke til anvendelse når den straffbare handling har funnet sted før 1. januar 1975.

Til forsiden