2 Bakgrunnen for lovforslagene
2.1 NOU 2000: 23 Forsikringsselskapers innhenting, bruk og lagring av helseopplysninger
I oktober 1998 satte det daværende Sosial- og helsedepartementet ned et utvalg som skulle se nærmere på reglene om bruk av helseopplysninger i forsikringsforhold.
Utvalget fikk følgende mandat:
«Hovedmålet for utvalgets arbeid vil være å vurdere forsikringsselskapenes adgang til å innhente, bruke og lagre helseopplysninger og livsstilsopplysninger som grunnlag for individuelle forsikringsavtaler, og å gi konkrete forslag til regulering. Dette innebærer blant annet:
En kartlegging av dagens regelverk og praksis
Innhenting av opplysninger om hvordan dette er regulert i sammenlignbare land
Innhenting av opplysninger om internasjonalt arbeid på dette området - særlig innen EØS
Vurdering av hvilke opplysninger om helse og livsstil som bør kunne gjøres tilgjengelig for og brukes av forsikringsselskaper som del av en avtale
Vurdering av hvordan disse bør gjøres tilgjengelig
Krav til forsikringstakerens samtykke og disposisjonsrett samholdt med og avveiet mot krav til helsepersonells selvstendige vurdering
Vurdering av hvordan disse opplysningene bør oppbevares
Vurdering av hvilke opplysninger som ikke bør gjøres tilgjengelig for forsikringsselskaper uavhengig av forsikringstakerens samtykke
Vurdering av hvilke konsekvenser det bør få at forsikringsselskapet misligholder sine forpliktelser overfor forsikringstakerne
Vurdere hvordan - og hvor - ovennevnte forhold bør reguleres, eventuelle lovvalg: næringslovgivning, avtalelovgivning, helselovgivning, personvernlovgivning
Mandatet bør også dekke spørsmålet om samarbeid mellom leger og forsikringsselskaper, og vil da også omfatte:
Vurdering av forsikringsselskapers praksis ved bruk av sakkyndig lege i forbindelse med skadeserstatningssaker, herunder foreslå eventuelle tiltak som kan styrke forbrukernes tillit til samarbeidsformen mellom selskap og sakkyndig lege
Det kan i tillegg også bli aktuelt å vurdere andre aspekter og problemstillinger enn det som direkte kan utledes av mandatet.»
Utvalget hadde disse medlemmene:
Professor dr. jur. Erik Røsæg, Universitetet i Oslo (leder)
Professor dr. med. Christian F. Borchgrevink (oppnevnt etter forslag fra Norsk Pasientforening)
Underdirektør Sigmund Eliassen, Statens helsetilsyn (oppnevnt etter forslag fra Statens helsetilsyn)
Rådgiver Tom Eitvet, Landsforeningen for Trafikkskadde (oppnevnt etter forslag fra Funksjonshemmedes Fellesorganisasjon)
Avdelingsdirektør Øyvind Flatner, Finansnæringens Hovedorganisasjon (oppnevnt etter forslag fra Norges Forsikringsforbund, nå Finansnæringens Hovedorganisasjon)
Sjeflege Kirsti Haakens, Rikstrygdeverket (oppnevnt etter forslag fra Rikstrygdeverket)
Rådgiver Britt Jøsok, Datatilsynet (oppnevnt etter forslag fra Datatilsynet)
Fagdirektør Marit Krohg, Storebrand / If (oppnevnt etter forslag fra Norges Forsikringsforbund, nå Finansnæringens Hovedorganisasjon)
Daglig leder Ivar Sig. Larsen, Norsk Whiplashforbund (oppnevnt etter forslag fra Norsk Whiplashforbund)
Rådgiver Lise Ljungmann, Kredittilsynet (oppnevnt etter forslag fra Finansdepartementet)
Amanuensis Bente Ohnstad, Høgskolen i Lillehammer (oppnevnt som ressursperson)
Professor dr. med. Ola Didrik Saugstad, Universitetet i Oslo (oppnevnt som ressursperson)
Rådgiver Helga Skofteland, Forbrukerrådet (oppnevnt etter forslag fra Forbrukerrådet)
Professor dr. med. Ole-Bjørn Tysnes, Haukeland sykehus (oppnevnt etter forslag fra Den norske lægeforening)
Avdelingssjef Terje Vigen, Den norske lægeforening (oppnevnt etter forslag fra Den norske lægeforening)
Sekretærer for utvalget var Ann-Cathrin Marcussen og Cecilie Elisabeth Schjatvet.
Utredningen ble lagt fram 4. juli 2000 som NOU 2000: 23 Forsikringsselskapers innhenting, bruk og lagring av helseopplysninger.
Sosial- og helsedepartementet sendte utredningen på høring 4. desember 2000 til følgende adressater:
Departementene
Datatilsynet
Den norske kirke
Forbrukerombudet
Forbrukerrådet
Kredittilsynet
Likestillingsombudet
Norges forskningsråd
Regjeringsadvokaten
Riksadvokaten
Rikstrygdeverket
Sametinget
Statens eldreråd
Statens helsetilsyn
Statens Institutt for folkehelse (Folkehelsa)
Statens tobakksskaderåd
Statskonsult
Trygderetten
Tvistemålsutvalget
Landets fylkeskommuner
Landets fylkesleger
Landets kommuner
Landets pasientombud
Landets sykehus
Politiske partier
Politiske partiers ungdomsorganisasjoner
Universitetet i Bergen, Det medisinske fakultet
Universitetet i Bergen, Det juridiske fakultet
Universitetet i Oslo, Det medisinske fakultet
Universitetet i Oslo, Det juridiske fakultet
Universitetet i Tromsø, Det medisinske fakultet
Universitetet i Tromsø, Det juridiske fakultet
Universitetet i Trondheim, Det medisinske fakultet
Universitetet i Trondheim, Det juridiske fakultet
Akademikernes fellesorganisasjon
Bankklagenemnda
Bioteknologinemnda
Den nasjonale forskningsetiske komité for medisin
Den Norske Advokatforening
Den Norske Aktuarforening
Den norske Dommerforening
Den Norske Kreftforening
Den norske lægeforening
Den norske tannlegeforening
Fagrådet for psykiatri
Finansnæringens arbeidsgiverorganisasjon
Finansnæringens Hovedorganisasjon
Finansforbundet
Forsikringsklagekontoret
Forsikringsskadenemnda
Forskningsstiftelsen Fafo
Funksjonshemmedes Fellesorganisasjon
Human-etisk Forbund
Kommunenes Sentralforbund
Landsforeningen for Hjerte- og Lungesyke
Landsforeningen for trafikkskadde
Landsorganisasjonen i Norge
Legemiddelansvarsforeningen
Nevnden for helsebedømmelse
Norges astma- og allergiforbund
Norges Handikapforbund
Norsk Pasientforening
Norsk Pasientskadeerstatning
Norsk psykologforening
Næringslivets Hovedorganisasjon
Rettspolitisk forening
Rådet for Psykisk helse
Senter for medisinsk etikk
SINTEF Unimed
Standardiseringsutvalget for medisinsk kvalifikasjon og kodeverk
Stiftelsen for helsetjenesteforskning
Trafikkforsikringsforeningen
Verdikommisjonen
Yrkesorganisasjonenes Sentralforbund
Høringsfristen var 1. mars 2001. Følgende høringsinstanser har svart at de ikke har merknader eller kommentarer til utredningen, eller at de ikke avgir realitetsuttalelse:
Finansdepartementet
Fiskeridepartementet
Justis- og politidepartementet
Kirke-, utdannings- og forskningsdepartementet
Kommunal- og regionaldepartementet
Landbruksdepartementet
Miljøverndepartementet
Nærings- og handelsdepartementet
Samferdselsdepartementet
Utenriksdepartementet
Likestillingsombudet
Norges forskningsråd
Statens tobakksskaderåd
Regjeringsadvokaten
Riksadvokaten
Agdenes kommune
Fylkeslegen i Akershus
Universitetet i Tromsø
Den nasjonale forskningsetiske komité for medisin
Den Norske Advokatforening
Forsikringsklagekontoret
Kommunenes Sentralforbund
Følgende instanser har avgitt realitetsuttalelse:
Arbeids- og administrasjonsdepartementet
Barne- og familiedepartementet
Forsvarsdepartementet
Datatilsynet
Forbrukerombudet
Forbrukerrådet
Den norske kirke
Kredittilsynet
Rikstrygdeverket
Statens helsetilsyn
Statens Pensjonskasse
Trygderetten
Tvistemålsutvalget
Oppland fylkeskommune
Rogaland fylkeskommune
Troms fylkeskommune
Vest-Agder fylkeskommune
Østfold fylkeskommune
Fylkeslegen i Oslo
Oslo kommune
Randaberg kommune
Vennesla kommune
Ørsta kommune
Aker sykehus
Buskerud sentralsykehus
Diakonhjemmets sykehus
Haukeland sykehus
Innherred sykehus
Regionsykehuset i Trondheim
Ski sykehus
Sunnaas sykehus
Sykehuset Østfold
Ullevål sykehus
Norges teknisk-naturviteskaperlige universitet
Universitetet i Bergen, Det medisinske fakultet
Bioteknologinemnda
Den Norske Aktuarforening
Den norske lægeforening
Finansforbundet
Finansnæringens Hovedorganisasjon
Funksjonshemmedes Fellesorganisasjon
Landsforeningen for Hjerte- og Lungesyke
Landsforeningen for trafikkskadde
Landsorganisasjonen i Norge
Nevnden for helsebedømmelse
Norges Handikapforbund
Den norske Dommerforening
Norsk Pasientskadeerstatning
Næringslivets Hovedorganisasjon
To private trafikkskadde
Trafikkskaddes Landsforbund
Yrkesorganisasjonenes Sentralforbund
I september 2002 ble ansvaret for de deler av utredningen som gjelder forsikringsavtaleloven, overført fra Sosial- og helsedepartementet til Justisdepartementet.
Forsvarsdepartementet, Oppland fylkeskommune, Østfold fylkeskommune, Oslo kommune, Vennesla kommune, Ørsta kommune, Innherred sykehus, Regionsykehuset i Trondheim, Ski sykehus og Sykehuset Østfold gir sin generelle støtte til utvalgets forslag.
Forbrukerrådet gir sin generelle støtte til forslagene og merknadene fra utvalgsmedlemmet Helge Skofteland (oppnevnt etter forslag fra Forbrukerrådet).
Finansnæringens Hovedorganisasjon uttaler at de generelt slutter seg til de enkelte merknader og synspunkter fra utvalgsmedlemmene Marit Krogh og Øyvind Flatner (begge oppnevnt etter forslag fra Norges Forsikringsforbund, nå Finansnæringens Hovedorganisasjon).
Utvalgets forslag i NOU 2000: 23 spenner over flere forskjellige rettsområder. Deler av utredningen er allerede fulgt opp. For andre delers vedkommende har det vist seg mer hensiktsmessig å se dem i en større sammenheng enn den rent forsikringsrettslige. De vil derfor ikke bli drøftet nærmere i denne proposisjonen.
Utvalgets forslag til regler om bruk av genetiske opplysninger i forsikringsforhold, jf. utredningen punkt 9.9 på side 66-74, anses for fulgt opp ved Ot.prp. nr. 64 (2002-2003) Om lov om medisinsk bruk av bioteknologi m.m. (bioteknologiloven), jf. punkt 5.11 s. 103-106 om forbud mot bruk av genetiske opplysninger utenfor helsetjenesten. Det vises til lov 5. desember 2003 nr. 100 om humanmedisinsk bruk av bioteknologi m.m. (bioteknologiloven) § 5-8 som forbyr bruk av genetiske opplysninger utenfor helsetjenesten.
Utvalgets forslag om særskilte regler om oppnevning og bruk av sakkyndige (utredningen kapittel 13 på side 84-115) vil bli fulgt opp av Helse- og omsorgsdepartementet. I november 2005 nedsatte Helse- og omsorgsdepartementet etter samråd med Justisdepartementet et utvalg til å gjennomgå systemet med bruk av sakkyndigerklæringer som helsepersonell avgir til justissektoren. Utvalget skulle foreslå konkrete tiltak for å sikre god kvalitet og høy legitimitet. Utvalget avleverte sin utredning i mai 2006. Denne utredningen har vært på høring. Saken er nå til behandling i Helse- og omsorgsdepartementet.
2.2 Høringsbrevet 31. mai 2005 med forslag om at forsikringsselskaper ikke uten saklig grunn skal kunne nekte en person forsikring på vanlige vilkår
Justisdepartementet sendte 31. mai 2005 ut et høringsbrev med forslag om at forsikringsselskaper ikke uten saklig grunn skal kunne nekte en person forsikring på vanlige vilkår. Om bakgrunnen for forslagene heter det i høringsbrevet:
«Under forberedelsen av lov 16. juni 1989 nr. 69 om forsikringsavtaler vurderte Forsikringsavtalelovutvalget å foreslå en regel om rett til forsikring etter mønster av den svenske konsumentförsäkringslagen (lag 1980: 38) 9 §, som lyder:
«Ett försäkringsbolag får inte vägra en konsument att teckna en försäkring som bolaget normalt tillhandahåller allmänheten.
Första stycket gäller ej, om försäkringsbolaget med hänsyn till risken för försäkringsfall, den sannolika skadans omfattning eller annen omständighet har särskilda skäl att inte meddela försäkringen.»
Forsikringsavtalelovutvalget behandlet spørsmålet i NOU 1983: 56 Lov om avtaler om personforsikring, men fant ikke grunn til å foreslå noen alminnelig regel om rett til forsikring. Utvalget uttalte om dette (side 33):
«Utvalget har i sitt lovutkast gitt enkelte regler som inneholder elementer av rett til forsikring. Etter utkastets § 3-1 kan selskapet ikke avslå en søknad om forsikring av den grunn at den forsikredes helse er blitt forverret etter at søknaden om forsikring kom inn til selskapet. I nær sammenheng med denne bestemmelsen er i § 3-2 selskapet pålagt et visst ansvar for forsikringstilfelle som inntrer etter at det har mottatt en søknad om forsikring. § 3-10 pålegger selskapet å tilby forsikringstakeren en midlertidig risikodekning i forbindelse med tegningen av livsforsikring med kontantklausul. Se også §§ 3-8, 3-9 og 10-7 som gir forsikringstageren en viss rett til å fortsette et forsikringsforhold.
Utvalget finner imidlertid ikke grunn til å foreslå noen alminnelig regel om rett til forsikring etter mønster av § 9 i konsumäntförsäkringslagen. Så langt utvalget kjenner til, har ikke usaklig nektelse av forsikring vært noe reelt problem her i landet. Hvor et selskap avslår en forsikring, vil dette være begrunnet i risikoopplysninger, at forsikringstakeren i tidligere forsikringsforhold har opptrådt svikaktig eller andre forhold som gjør avslaget saklig begrunnet. Slike omstendigheter ville også være avslagsgrunn etter § 9 annet ledd i konsumäntförsäkringslagen. Dessuten gjør bestemmelsen i prisloven § 23 om nektelse av forretningsforbindelse at behovet for en lovfestet rett til forsikring er mindre i Norge enn i Sverige. Med hjemmel i denne bestemmelsen vil Prisrådet kunne forby et forsikringsselskap å nekte å overta en forsikring hvis det finner at nektelsen vil skade almene interesser eller vil virke urimelig overfor forbrukeren.»
Spørsmålet om behovet for å innføre en slik alminnelig regel om rett til forsikring som utvalget vurderte i det siterte avsnittet over, står nå i en annen stilling enn det gjorde da det ble vurdert i forbindelse med vedtakelsen av forsikringsavtaleloven.
For det første skyldes det at prisloven § 23 er opphevet, uten å være erstattet av noen annen bestemmelse som på tilsvarende måte gir myndighetene anledning til å gripe inn overfor urimelige nektelser av å tilby forsikring. (Etter markedsføringsloven § 9 a kan imidlertid Forbrukerombudet gripe inn og forby urimelige forretningsvilkår, herunder vilkår som næringsdrivende setter for å kontrahere med en part, og etter forsikringsvirksomhetsloven §§ 7-6 og 7-7 finnes det også hjemmel for myndighetene til å forby urimelige vilkår i forsikring.) Det er redegjort nærmere for forskjellene mellom den tidligere § 23 i prisloven og dagens konkurranselovgivning i NOU 1994: 19 Finansavtaler og finansoppdrag side 111, og departementet viser til det som sies der om dette.»
Høringsbrevet ble sendt på alminnelig høring til følgende instanser:
Departementene
Forbrukerombudet
Forbrukerrådet
Konkurransetilsynet
Kredittilsynet
Likestillingsombudet
Likestillingssenteret
Norges Bank
Norges Handelshøyskole
Regjeringsadvokaten
Rikstrygdeverket
Senter mot etnisk diskriminering
Skattedirektoratet
Statens Pensjonskasse
Antirasistisk senter
CEFOR
Den Norske Advokatforening
Den norske Dommerforening
Den norske lægeforening
Den norske revisorforening
ECON
Finansnæringens Hovedorganisasjon
Forsikringsklagekontoret
Funksjonshemmedes Fellesorganisasjon
Gjeldsoffer-Alliansen
Gjensidige NOR Forsikring
Handelshøyskolen BI
Handels- og Servicenæringens Hovedorganisasjon
If Skadeforsikring
Juridisk rådgivning for kvinner (JURK)
Juss-Buss
KLP Forsikring
Kontaktutvalget mellom innvandrere og myndighetene
Landsforeningen for trafikkskadde
Landsforeningen Rettferd for Taperne
Landsorganisasjonen i Norge
Norges Handicapforbund
Norges Juristforbund
Norges Kreditorforbund
Norsk Forsikringsjuridisk Forening
Norske Forsikringsmegleres Forening
Norske Inkassobyråers Forening
Norske Pensjonskassers Forening
Norsk senter for menneskerettigheter
Næringslivets Hovedorganisasjon
Organisasjonen mot offentlig diskriminering
Rettspolitisk forening
Sparebank 1 Forsikring
Sparebankforeningen
Trafikkforsikringsforeningen
Universitetet i Bergen, Det juridiske fakultet
Universitetet i Oslo, Det juridiske fakultet
Universitetet i Tromsø, Det juridiske fakultet
Vesta Forsikring
Vital Forsikring
Yrkesorganisasjonenes Sentralforbund
Følgende høringsinstanser har avgitt realitetsmerknader til forslaget:
Barne- og familiedepartementet
Finansdepartementet
Helse- og omsorgsdepartementet
Kommunal- og regionaldepartementet
Utenriksdepartementet
Datatilsynet
Forbrukerombudet
Forbrukerrådet
Kredittilsynet
Likestillingsombudet
Norges Bank
Nordland Fylkeskommune
Aller Internett
CEFOR
Finansnæringens Hovedorganisasjon
Forsikringsklagekontoret
Funksjonshemmedes Fellesorganisasjon
Juss-Buss
Kontaktutvalget mellom innvandrere og myndighetene (KIM)
Kreftforeningen
Landsorganisasjonen i Norge
Norges Automobilforbund
Norsk Forbund for Utviklingshemmede
Norske Pensjonskassers Forening
Senter mot etnisk diskriminering
Følgende høringsinstanser har uttalt at de ikke har merknader til forslaget:
Arbeids- og sosialdepartementet
Fiskeri- og kystdepartementet
Forsvarsdepartementet
Landbruks- og matdepartementet
Miljøverndepartementet
Moderniseringsdepartementet
Nærings- og handelsdepartementet
Olje- og energidepartementet
Samferdselsdepartementet
Konkurransetilsynet
Regjeringsadvokaten
Skattedirektoratet
Nesten alle høringsinstansene som har avgitt realitetsuttalelse, støtter forslaget. Ingen høringsinstanser går imot at det gis lovregler med krav om saklig grunn ved forsikringsnektelse. Det reises imidlertid enkelte spørsmål om det nærmere innholdet i kravet til saklig grunn. Høringsinstanser innenfor området finans- og forsikring ( Finansdepartementet, Norges Bank, Finansnæringens Hovedorganisasjon og Kredittilsynet) presiserer at det er vesentlig at selskapene kan legge risikobetraktninger til grunn for å nekte forsikring, og at risikobetraktninger som ligger innenfor forsikringsvirksomhetsloven 1988 §§ 7-6 og 7-7 (nå § 6-7 og §§ 9-3 og 12-1 i den nye loven om forsikringsvirksomhet, lov 10. juni 2005 nr. 44 om forsikringsselskaper, pensjonsforetak og deres virksomhet mv. (forsikringsloven)) må regnes som saklige. Høringsinstanser som i denne sammenheng representerer grupper på forsikringstakersiden ( Barne- og familiedepartementet, Forbrukerombudet, Forbrukerrådet, Funksjonshemmedes Fellesorganisasjon og Kreftforeningen), etterlyser en nærmere regulering av kravet til saklig grunn i lovteksten. De enkelte høringsinstansenes kommentarer omtales nærmere nedenfor.
2.3 Representantforslag
I Dokument nr. 8:71 (2004-2005) fremmet stortingsrepresentantene Karita Bekkemellem Orheim, Knut Storberget og Gunn Karin Gjul følgende forslag:
«1. Stortinget ber Regjeringen gjennomgå forsikringsselskapenes praksis med utarbeidelse av risikoopplysninger, som blir brukt blant annet for å gi avslag til søkere av ulike typer forsikring.
2. Stortinget ber Regjeringen fremme forslag om en vurdering av om det bør innføres en kontraheringsplikt, dvs. en lovfestet rett til å tegne forsikringsavtale.»
Om bakgrunnen for forslaget uttales i Dokument nr. 8: 71:
«Forslagsstillerne har merket seg saker der ulike forsikringsaktører har avvist foreldre som ønsker å forsikre sine barn. Ved flere tilfeller har personer blitt nektet forsikring. Eksempler på dette er barn med Downs syndrom eller ulike typer lese- og skrivevansker. Forslagsstillerne mener at dette er en svært uheldig utvikling. Forslagsstillerne synes at det er ille at enkelte forsikringsselskaper med dette sykeliggjør og stigmatiserer en gruppe mennesker. Nektelsen synes i mange tilfeller sterkt usaklig. Forslagsstillerne viser til at det ikke finnes regler for hva forsikringsselskapene skal ta hensyn til når de vurderer om noen skal få forsikring eller ikke.
Forslagsstillerne mener at det skal sterke grunner til for å nekte forbrukere forsikring. Forholdet mellom forsikringsselskaper og forsikringstakere er regulert i lov 16. juni 1989 om forsikringsavtaler. Det er i dag ingen lovfestet plikt (kontraheringsplikt) for forsikringsselskaper til å tegne forsikringsavtaler. Dette har blitt vurdert tidligere under forberedelsen av den nåværende forsikringsavtaleloven, men ble avvist.
Forslagsstillerne mener at det er behov for å se nærmere på regelverket slik at det stilles strengere krav til avslag. Forslagsstillerne har merket seg at dette er ivaretatt i det svenske lovverket. «Konsumentforsäkringslägen» inneholder en bestemmelse om rett til forsikring. Videre har den svenske regjeringen foreslått å utvide en slik rett til også å gjelde individuell personforsikring: livs-, sykdoms- og ulykkesforsikring. Dette betyr at forsikringsselskapene ikke kan nekte noen å tegne en forsikring som nevnt, om det ikke finnes spesielle grunner til dette. Om avslag gis, kan vedkommende få sin sak prøvd i retten. Bakgrunnen for dette er å beskytte brukerne.
Rett til forsikring ble drøftet i NOU 1983:56 Lov om avtaler om personforsikring (personforsikringsloven). Rett til forsikring ble ikke foreslått på bakgrunn av at usaklig nektelse av forsikring ikke ble vurdert som et problem i Norge. Det ble også henvist til risikoopplysninger og andre forhold som er av saklig karakter. Forslagsstillerne mener at dette har endret seg. Forslagsstillerne har også merket seg eksempler som handler om at forsikringsselskaper krever at barn av foreldre som for eksempel har bestemte sykdommer, må oppgi dette hvis de selv skal søke om ulike typer forsikring. Forslagsstillerne mener at det er behov for en grundig gjennomgang av forsikringsselskapenes utarbeidelse av risikoopplysninger og deres avslag, på bakgrunn av disse opplysningene for søknader om blant annet livsforsikring.»
Dokument nr. 8:71 (2004-2005) ble drøftet i Innst. S. nr. 219 (2004-2005), der justiskomiteen uttalte:
«Komiteen er kjent med at forsikringsselskapene opererer med en ulik praksis mht. hvordan de behandler sine kunder. Ikke minst gjelder dette i forhold til adgangen til å avvise kunder og foreta innhenting av bakgrunnsinformasjon.
Komiteen har forståelse for at noen føler dette urettferdig, men ser samtidig at forsikringsselskapene har behov for å sjekke enkelte forhold vedrørende sine kunder. Siden en forsikring er basert på en gjensidig frivillig avtale mellom to parter, mener komiteen at dette er en del av en prosess hvor begge er avhengige av å finne frem til en avtale med den andre på akseptable vilkår.
Komiteen vil på denne bakgrunn støtte forslag nr. 1 fra representantene Bekkemellem Orheim, Gjul og Storberget fremsatt i Dokument nr. 8:71 (2004-2005).
Vedrørende forslag nr. 2 fra de samme representanter mener komiteen at ordlyden i forslaget er for vagt.
Komiteen fremmer derfor følgende alternative forslag:
«Stortinget ber Regjeringen foreta en gjennomgang av konsekvensene ved innføring av kontraheringsplikt.»
Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Arbeiderpartiet, vil samtidig fremholde at dette ikke betyr at flertallet har tatt stilling til om hvorvidt en slik mulig kontraheringsplikt bør innføres, og at flertallet vil komme tilbake med sitt syn på dette etter at Regjeringen har gjennomgått konsekvensene av en slik ordning.»
På denne bakgrunn gjorde Stortinget følgende vedtak (vedtak nr. 419, 6. juni 2005):
«I
Stortinget ber Regjeringen gjennomgå forsikringsselskapenes praksis med utarbeidelse av risikoopplysninger, som blir brukt blant annet for å gi avslag til søkere av ulike typer forsikring.
II
Stortinget ber Regjeringen foreta en gjennomgang av konsekvensene ved innføring av kontraheringsplikt.»
Fra Justisdepartementets brev 29. april 2005 til justiskomiteen hitsettes:
«Jeg viser til justiskomiteens brev 28. april 2005 med vedlagt Dok.nr.8:71 (2004-2005) - med forslag i to punkter fra stortingsrepresentantene Karita Bekkemellem Orheim, Knut Storberget og Gunn Karin Gjul om rett til å tegne forsikring.
Forslagets første punkt gjelder forsikringsselskapenes praksis med å be om opplysninger som kan ha betydning for risikovurderingen. Selskapenes praksis på dette området er regulert i flere lovbestemmelser. Jeg vil først vise til forsikringsavtaleloven ( lov 16. juni 1989 nr. 69) § 13-1, som åpner for at forsikringsselskapene kan be om opplysninger som kan ha betydning for risikovurderingen i forbindelse med tegningen av en personforsikring. Forsikringskunden har etter bestemmelsen plikt til å gi riktige og fullstendige svar på selskapets spørsmål. Forsikringstakerne skal også uoppfordret gi opplysninger om «særlige forhold som de må forstå er av vesentlig betydning for selskapets vurdering av risikoen». Når det gjelder bruk av genetiske opplysninger, følger det imidlertid begrensninger av lov 5. desember 2003 nr. 100 om humanmedisinsk bruk av bioteknologi m.m § 5-8 , som setter forbud mot bruk av genetiske opplysninger utenfor helsetjenesten.
Den nevnte bestemmelsen i forsikringsavtaleloven § 13-1 må ses i sammenheng med forsikringsvirksomhetsloven (lov 10. juni 1988 nr. 39) § 7-6, som pålegger forsikringsselskapene å fastsette premier som «står i rimelig forhold til den risiko som overtas og i forhold til selskapets økonomi». Innholdsmessig foreslås denne bestemmelsen videreført som § 12-1 i det forslag til ny lov som Stortinget for tiden har til behandling, jf Ot.prp. nr. 68 (2004-2005).
Det andre forslaget går ut på å be regjeringen vurdere om det bør innføres en kontraheringsplikt, det vil si en lovfestet rett til å tegne en forsikringsavtale. Når man i forsikringsjuridisk sammenheng bruker begrepet «kontraheringsplikt», taler man vanligvis om et krav til saklig begrunnelse for å nekte å tilby forsikring. Jeg kan opplyse om at dette spørsmålet allerede er til vurdering i departementet, og at jeg har håp om å kunne sende ut et høringsbrev i løpet av mai måned.»
Med proposisjonen her følger departementet opp dette vedtaket fra Stortinget. Det vises også til Vedlegg 1, brev 5. november 2007 fra Kredittilsynet hvor det redegjøres for forsikringsselskapenes praksis med utarbeiding av risikoopplysninger som kan føre til avslag på forsikringssøknad.
I Dokument nr. 8:36 (2006-2007) fremmet stortingsrepresentantene Lars Sponheim, Trine Skei Grande og Gunvald Ludvigsen følgende forslag:
«Stortinget ber Regjeringen innføre et forbud mot bruk av opplysninger i pasientjournaler til kommersielle aktører som f.eks. forsikringsselskaper.
Stortinget ber samtidig Regjeringen utrede og legge til rette for at nødvendige helseopplysninger gis i særskilt erklæring.»
Om bakgrunnen for forslaget uttales i Dokument nr. 8: 36:
«Forslagsstillerne er bekymret for et vedvarende, økende press for å gjøre det enklere å samle, bruke og oppbevare personopplysninger om helse. Særlig gjelder dette forhold knyttet til private, kommersielle interesser som forsikringsselskaper.
Når man i dag undertegner en søknad om helseforsikring, samtykker man samtidig til at forsikringsselskapet får tilgang til pasientjournalen, eller til å spørre fastlegen om hvilke sykdommer den enkelte har hatt. Forsikringsselskapene får vide fullmakter gjennom samtykkeerklæringene. Selskapet kan bruke journalinformasjonen til å nekte folk full forsikring, eller gi avkorting av beløpet. Kommersielle aktører har selvfølgelig et behov for informasjon for å kunne gi forsikring, men forslagsstillerne mener at det må skje under forhold som i større grad ivaretar personvernet og en helhetsvurdering av pasientenes helse.
Det er etter forslagsstillernes mening svært betenkelig at pasienter ikke kan ha trygghet for at fortrolig informasjon forblir mellom lege og pasient. Det er avgjørende at helsevesenet har tillit i befolkningen. Engstelse og utrygghet kan oppstå når opplysninger som er gitt i fortrolighet til helsepersonell, blir videreformidlet til en kommersiell aktør uten at pasienten selv har kontroll.
Problemstillingen gjelder også i erstatningssaker. Pasientopplysninger tolkes på en måte som kan forkorte erstatning ved for eksempel bilulykker og lignende. Hvis pasienter tidligere har hatt problemer med for eksempel hodepine eller psykiske plager, kan dette fortolkes som en permanent lidelse av forsikringsselskapet, til tross for at legen kan mene noe annet.
Det blir vanligere og vanligere å skaffe seg livsforsikringer og helseforsikringer. Det er etter forslagsstillernes mening svært betenkelig at et stort antall instanser, også kommersielle, skal ha tilgang til private opplysninger om oss. Koblingen mellom kommersielle interesser og sensitive personopplysninger er svært problematisk.»
Dokument nr. 8:36 (2006-2007) ble drøftet i Innst. S. nr. 187 (2006-2007), der justiskomiteen uttalte:
«Komiteen viser til at det fremlagte forslaget reiser en rekke prinsipielle problemstillinger med til dels kryssende hensyn. Komiteen understreker behovet for at det skjer en bred gjennomgang av forholdet mellom forsikringsbransjens behov for informasjon og den enkeltes personvern. Komiteen viser i denne sammenheng til statsrådens svarbrev til komiteen (jf. vedlagte brev av 9. februar 2007) og statsrådens henvisning til forsikringsloven § 12-1 hvor det fremgår at premietariffene skal utformes slik at det ikke skjer forskjellsbehandling mellom produkter, produktkombinasjoner eller kundegrupper. Komiteen støtter statsrådens tilnærming til spørsmålet og anbefaler at forslaget vedlegges protokollen i påvente av Regjeringens varslede lovproposisjon i løpet av 2007.»
Fra Justisdepartementets brev 9. februar 2007 til justiskomiteen siteres:
«Når det gjelder forsikringsselskapers bruk av personopplysninger, står forsikringsmessige interesser mot personverninteressene. Et forsikringsselskap kan ha behov for visse helseopplysninger om forsikringssøkeren for å kunne vurdere risikoen, samtidig som at forsikringssøkeren skal være beskyttet mot en krenkelse av sitt personvern.
Selskapenes praksis på dette området er regulert i flere lovbestemmelser. Jeg vil først vise til forsikringsavtaleloven (lov 16. juni 1989 nr. 69) § 13-1, som åpner for at forsikringsselskapene kan be om opplysninger som kan ha betydning for risikovurderingen i forbindelse med tegningen av en personforsikring. Forsikringskunden har etter bestemmelsen plikt til å gi riktige og fullstendige svar på selskapets spørsmål. Forsikringstakerne skal også uoppfordret gi opplysninger om «særlige forhold som de må forstå er av vesentlig betydning for selskapets vurdering av risikoen». Det gjelder lignende regler om opplysningsplikten ved et erstatningsoppgjør, jf. forsikringsavtaleloven § 18-1.
Den nevnte bestemmelsen i forsikringsavtaleloven § 13-1 må ses i sammenheng med forsikringsloven (lov 10. juni 2005 nr. 44) § 12-1, som pålegger forsikringsselskapene å fastsette premier som «står i rimelig forhold til den risiko som overtas og de tjenester som ytes». Bestemmelsen pålegger videre forsikringsselskapene å fastsette premier som er «betryggende ut fra selskapets økonomi». Premietariffene må utformes slik at det ikke vil skje «urimelig forskjellsbehandling mellom produkter, produktkombinasjoner eller kundegrupper».»