2 Bakgrunnen for lovforslaget
2.1 Gjeldende rett
Kjøpsloven av 1988 gir regler om kontraktsforholdet kjøp. Begrepet kjøp er ikke direkte definert i loven, men innebærer at det skjer en overføring ved avtale av eiendomsrett til et formuesgode mot betaling i penger eller naturalytelser. I kjøpsloven finnes regler for kjøpets ulike faser; for eksempel regler om leveringstid og sted, pris, oppfyllelse, konsekvenser av feil oppfyllelse mv.
Kjøpsloven omfatter kjøpsavtaler uansett om kjøperen og selgeren er profesjonell eller opptrer i egenskap av privatperson.
Kjøpslovens regler er i utgangspunktet fravikelige (deklaratoriske) og subsidiære i forhold til partenes avtale. Loven utgjør bakgrunnsretten, som kan komme supplerende inn dersom avtalen ikke regulerer spørsmålet.
Kjøpsloven har imidlertid viktige særregler for forbrukerkjøp. Loven definerer «forbrukerkjøp» som «kjøp fra yrkesselger når tingen hovedsakelig er til personlig bruk for kjøperen, hans familie, husstand eller omgangskrets, med mindre selgeren på avtaletiden verken visste eller burde ha kjent til at tingen ble kjøpt til slikt formål.» Kjøp av fordringer og rettigheter regnes under ingen omstendighet som forbrukerkjøp.
Ved forbrukerkjøp kan det ifølge lovens § 4 ikke avtales eller gjøres gjeldende vilkår som er ugunstigere for kjøperen enn det som følger av bestemmelsene i loven. Dette innebærer at det må være sagt spesielt i den enkelte lovbestemmelsen at den kan fravikes, for at dette skal kunne skje til skade for forbrukeren. Lovens utgangspunkt om avtalefrihet er dermed betydelig innskrenket i forbrukerkjøpene. Loven er såkalt ufravikelig (preseptorisk) i forbrukerkjøperens favør. I tillegg finnes det særregler for forbrukerkjøp i loven.
Når det gjelder kjøpslovens virkeområde for øvrig, omfatter den kjøp for så vidt ikke noe annet er fastsatt i lov. Den omfatter i utgangspunktet kjøp av alle typer formuesgoder. Kjøp av fast eiendom er særskilt regulert i lov 3. juli 1992 nr. 93 om avhending av fast eigedom (avhendingslova). Elektrisk strøm faller ifølge forarbeidene utenfor lovens direkte anvendelsesområde. Kjøpsloven gjelder i alminnelighet ikke ved ytelse av tjenester. Det må i denne sammenheng trekkes en grense mot situasjoner der den som skal sørge for ytelsen, ikke skal sette bestilleren i eierposisjon på en slik måte at det er naturlig å tale om kjøp. Visse tjenester omfattes av lov 16. juni 1989 nr. 63 om håndverkertjenester m.m for forbrukere (heretter håndverkertjenesteloven), mens avtaler mellom en entrepenør og en forbruker om oppføring av ny eierbolig mv. er regulert i lov 13. juni 1997 nr. 43 om avtalar med forbrukar om oppføring av ny bustad m.m. (bustadoppføringslova). Salg til forbrukere fra næringsdrivende av tidsparter (deltidsbruksrett) i fritidsbolig er omfattet av lov 13. juni 1997 nr. 37 om salg av tidsparter i fritidsbolig (tidspartloven).
Kjøpsloven regulerer ikke mer detaljert spørsmål som oppstår ved ytelse av kreditt ved forbrukerkjøp. Slike spørsmål er regulert i lov 21. juni 1985 nr. 82 om kredittkjøp m.m. (heretter kredittkjøpsloven).
Avtalerettslige spørsmål knyttet til inngåelse av kjøpsavtaler er heller ikke regulert i kjøpsloven. Slike spørsmål er i hovedsak regulert i lov 31. mai 1918 nr. 4 om avslutning av avtaler, om fuldmagt og om ugyldige viljeserklæringer (heretter avtaleloven) og ulovfestede rettsregler. Viktige regler om kjøperens rett til å gå fra en kjøpsavtale ved utøving av angrerett er i dag regulert i lov 21. desember 2000 nr. 105 om opplysningsplikt og angrerett m.v. ved fjernsalg og salg utenfor fast utsalgssted (angrerettloven).
Av betydning er også lov 28. april 1978 nr. 18 om behandling av forbrukertvister (heretter forbrukertvistloven), som gir regler om rett til å bringe blant annet tvister om forbrukerkjøp inn for Forbrukertvistutvalget.
Viktig på dette området er også lov 16. juni 1972 nr. 47 om kontroll med markedsføring og avtalevilkår (markedsføringsloven), som i hovedsak inneholder offentligrettslige regler om kontroll med markedsføring og avtalevilkår.
En mer detaljert beskrivelse av gjeldende rett er foretatt i tilknytning til de enkelte spørsmålene som behandles i proposisjonen her.
2.2 Forbrukerkjøputvalget
I Ot.prp. nr. 80 (1986-87) Om A kjøpslov B Lov om samtykke til ratifikasjon av FN-konvensjonen om kontrakter for internasjonale løsørekjøp, vedtatt 11. april 1980 s. 29 ga departementet, på bakgrunn av uttalelser fra flere høringsinstanser, uttrykk for at det på sikt burde gis en egen lov om forbrukerkjøp.
Under lovsakens behandling i Stortinget uttalte justiskomiteen følgende (jf. Innst. O. nr. 51 (1987-88) s. 7-8:
«Komiteen har merket seg at det har vært ulik praksis i Norden for hvordan spesielle forbrukerkjøpsbestemmelser er plassert i lovverket. De forskjeller man hadde tidligere, vil bli opprettholdt etter denne felles nordiske lovgjennomgang.
Departementets forslag inneholder en bestemmelse (§ 4) om at selgeren i forbrukerkjøp som utgangspunkt ikke kan gjøre gjeldende mindre gunstige vilkår overfor kjøperen enn det som følger av loven selv. Lovforslaget har dessuten visse særregler for forbrukerkjøp. Komiteen er enig i at dette gjøres når det i Norge ikke foreligger egen forbrukerkjøpslov.
Behovet for lovregulering er stort sett det samme for forbrukerkjøp og andre kjøp, og løsningene vil langt på vei måtte bli de samme. Etter komiteens mening er det ikke særlig stor fare for at regler som passer for kjøp mellom næringsdrivende, skal smitte over på forbrukerkjøp uten at reglene passer. Komiteen er imidlertid enig med departementet i at en egen lov om forbrukerkjøp vil være mer oversiktlig for forbrukeren, og vil kunne forenkle informasjonen om regler av særlig interesse for forbrukere. En egen forbrukerkjøpslov vil dessuten gjøre det lettere å fange opp endringer i markedet, og en vil stå friere til å tilpasse lovverket til forbrukernes spesielle behov.
Komiteen ser det som ønskelig å skille de bestemmelser som spesielt gjelder forbrukerkjøp fra kjøpslovens alminnelige regler. Komiteen vil peke på at det er et problem med den gjeldende kjøpslov at den er uoversiktlig og vanskelig å finne frem i, særlig for forbrukere, idet loven inneholder dels generelle regler, dels regler som bare gjelder mellom næringsdrivende, og dels regler som gjelder mellom næringsdrivende og forbrukere.
Komiteen slutter seg derfor til departementets syn om at det bør gis en egen lov om forbrukerkjøp, men understreker at inntil det kan gjøres, må kjøpsloven fortsatt inneholde de nødvendige særregler for forbrukerkjøpene.»
Justisdepartementet oppnevnte 20. juni 1989 et utvalg til å utrede forbrukerkjøpenes stilling og komme med forslag til en lov om forbrukerkjøp (Forbrukerkjøputvalget).
Utvalget fikk ved oppnevnelsen følgende mandat:
«(2) De nordiske kjøpslover gjaldt opprinnelig alle typer kjøp og inneholdt ingen særregler for forbrukerkjøp. Bortsett fra Island innførte imidlertid samtlige nordiske land i løpet av 1970-årene visse tvingende regler for kjøp mellom yrkesselger og forbruker. I Danmark og Norge ble dette gjennomført ved særskilte bestemmelser i kjøpsloven. Sverige fikk en egen forbrukerkjøpslov, mens Finland har visse regler om forbrukekjøp i den generelle forbrukervernloven. Den særstilling som forbrukerkjøp på denne måten har fått, beror ikke først og fremst på det materielle innholdet i reglene, men mer på at visse regler ikke kan fravikes til skade for forbrukerkjøperen.
Ved det senere nordiske samarbeidet om nye alminnelige kjøpslover har ikke forbrukerkjøpene vært utredet spesielt. Den nordiske arbeidsgruppens forskjellige lovutkast innebar at samtlige land beholdt den systematikk man hadde etter gjeldende rett (NU 1984: 5 Nordiska köplagar). Den norske lov gjelder derfor også forbrukerkjøp og inneholder en del særregler for slike kjøp. Store deler av loven kan dessuten ikke fravikes ved avtale til skade for forbrukerkjøperen.
Under høringen av den nordiske arbeidsgruppens utredning og forslag gikk flere sentrale norske høringsinstanser som Forbrukerrådet, Landsorganisasjonen og Industriforbundet inn for at forbrukerkjøpsbestemmelsene bør gis eller vurderes gitt i egen lov. Spørsmålet ble drøftet nærmere av Justisdepartementet i kjøpslovproposisjonen (Ot.prp.nr.80 for 1986-87 s. 26-29). Departementet konkluderte med at det burde tas sikte på å gi en egen forbrukerkjøpslov. Utformingen av en slik lov måtte imidlertid utredes nærmere. Departementet varslet derfor at man ville nedsette et eget utvalg til å utrede forbrukerkjøpenes stilling og komme med forslag til en egen lov om forbrukerkjøp. Inntil slike nye regler kan gjennomføres, foreslo en fortsatt å regulere forbrukerkjøpene i den alminnelige kjøpsloven. Samtidig foreslo en noen flere særbestemmelser for forbrukerkjøp enn det som fulgte av den nordiske arbeidsgruppens norske utkast.
Justiskomiteen sluttet seg enstemmig til dette i Innst. O nr. 51 for 1987-88. Den nye kjøpsloven ble vedtatt i samsvar med dette. Ønsket om en særlig utredning om forbrukerkjøpene og en egen forbrukerkjøpslov ble også understreket under den videre stortingsbehandling.
Det arbeides også videre med særskilt revisjon av reglene om forbrukerkjøp i de andre nordiske land. I Danmark skal Købelovsudvalget ta stilling til utarbeidelse av en egen lov om forbrukerkjøp. I Finland er et forslag til revisjon av bestemmelsene om forbrukerkjøp i forbrukervernloven høringsbehandlet i 1988, og det tas sikte på å fremme proposisjon høsten 1989. I Sverige ble det lagt fram en utredning med forslag til ny forbrukerkjøpslov i 1984. Forslaget har vært høringsbehandlet og en proposisjon ventes i 1989 i tilknytning til proposisjonen om ny alminnelig kjøpslov.
(3) Den gjeldende ordning i Norge og Danmark med en felles lov kan ha visse fordeler ved at reglene for forbrukerkjøp og andre kjøp kan gis og finnes i sammenheng, jfr. nærmere drøftelsen i Ot. prp. nr. 80. Lovteknikken tillater en fullstendig og samlet regulering av alle disse kjøp.
Men flere vesentlige momenter taler for at det bør gis en egen forbrukerkjøpslov. En felles lov for alle typer løsørekjøp må regulere også en del spørsmål som er lite aktuelle for vanlige forbrukere. Samtidig vil den måtte inneholde en del regler som bare skal gjelde i forbrukerkjøp. Dette kan gjøre det besværlig for den enkelte bruker å finne fram til de regler som særskilt er av interesse for vedkommende i en konkret situasjon. En egen forbrukekjøpslov kan gjøre det lettere å informere de ulike brukergrupper om de regler som er av særlig interesse og gi dem større muligheter til å tilegne seg lovstoffet på egen hånd. Selv om graden av forbrukervern i prinsippet ikke er avhengig av hvilken lovteknikk som nyttes, vil man i en egen forbrukerkjøpslov i praksis stå friere til å finne fram til løsninger som er særskilt tilpasset forbrukernes behov. Forberedelsen av en egen forbrukerkjøpslov vil gi mulighet for en bred gjennomgang av de behov som foreligger og mulighetene for å oppfylle dem.
I og med at både Finland, Sverige og muligens Danmark, må ventes å få egne lovregler om forbrukerkjøp, vil en løsning med egen forbrukerkjøpslov også i Norge bidra til større nordisk rettslikhet. Løsningen med en forbrukerkjøpslov vil for øvrig nå få paralleller i Norge på andre beslektede områder. Det gjelder bl.a. lov om håndverkertjenester m.m. for forbrukere og mulig lovgivning om forbrukervern ved avtaler om oppføring og kjøp av nye boliger.
(4) Utvalgets oppgave er både å utrede forbrukerkjøpenes rettsstilling mer generelt og å legge fram forslag til lovgivningsmessig utforming. Utvalget bør innledningsvis foreta en rettspolitisk vurdering av forbrukervernet ved kjøp. Her kan drøftes hvor langt man bør gå, hvilke andre virkemidler som kan vareta de samme formål, og om et utstrakt vern i form av ufravikelig lovgivning også har negative sider.
Når det gjelder innholdet av lovreglene må utgangspunktet for utvalget være at vår lovgivning om løsørekjøp hittil har vært sterkt påvirket av regler og praksis som har utviklet seg i internasjonale kjøp og i næringslivet for øvrig. Kjøpsloven av 1907 var på flere områder preget av europeisk handelstradisjon slik som den bl. a. var kommet til uttrykk i fransk (1801), østerriksk (1811) og ikke minst i tysk lovgivning (1861 og 1896). Hensynet til næringslivets praksis avspeilte seg eksempelvis i den fremtredende plass som loven tilkjente handelsbruk og annen sedvane, jfr. § 1. Ved utformingen av den nye kjøpsloven var det et mål å få til mest mulig harmoni med regelene i FN-konvensjonen om kontrakter for internasjonale løsørekjøp (1980) jfr. Ot. prp. nr. 80 side 19. Forbrukerkjøp faller imidlertid utenfor konvensjonens område, jfr. Art. 2. Hensynet til forbrukernes interesser har dermed ikke stått sentralt ved utformingen av de fleste av de regler i kjøpsloven som (også) angår forbrukerkjøp. Utvalget står derfor fritt i forhold til den gjeldende kjøpslov ved vurderingen av hvilke regler som er ønskelige for å sikre forbrukerne en moderne og rimelig rettsbeskyttelse.
Enkelte spørsmål som utvalget bør vurdere er nevnt i Justiskomiteens innstilling.
Et slikt spørsmål er avgrensningen av forbrukerkjøpsbegrepet i lovens § 4. Komiteen nevner her at forbrukerkjøpere i mange tilfelle kan ha behov for et preseptorisk vern også der selgeren er forbruker, og mener dette bør vurderes nærmere i forbindelse med forberedelsen av en egen forbrukerkjøpslov. Et annet spørsmål med tilknytning til avgrensningen av forbrukerkjøpsbegrepet er om også mindre næringsdrivende kan ha behov for å beskyttes av et ufravikelighetsprinsipp i forhold til store kontraktspartnere. Som eksempel kan nevnes kontrakter innenfor offshore-sektoren mellom mindre norske bedrifter og store nasjonale og internasjonale oljeselskaper. I prinsippet vil urimelige avtalevilkår kunne settes til side i medhold av avtaleloven § 36, jfr. i denne forbindelse Justiskomiteens merknader i Innst. O. nr. 31 for 1982-83 s. 2. Denne bestemmelsen har imidlertid begrenset rekkevidde og er forholdsvis skjønnsmessig. Ufravikelige regler i kjøpsloven vil være lettere anvendelig og vil kunne få større praktisk betydning for mindre næringsdrivende. Hvilke regler som i gitte fall bør være ufravikelige, må utredes nærmere av utvalget.
Et sentralt punkt under Justiskomiteen og Stortingets behandling av kjøpslovforslaget gjaldt proposisjonens forslag om å sløyfe den absolutte reklamasjonsfrist ved mangler i forbrukerkjøp. Etter dissens i komiteen ble det her vedtatt å beholde den alminnelige 2-årsfristen, men likevel slik at fristen skal være 5 år når tingen eller deler av den ved vanlig bruk er ment å skulle vare vesentlig lengre enn 2 år. Men det var alminnelig enighet om at reklamasjonsspørsmålet må vurderes grundig i den kommende utredning om forbrukerkjøp. Det er etter departementets mening ikke uten videre gitt at prinsippet fra internasjonal handelsrett om at en selger med hjemmel i reklamsjonsregler kan avskjære et ellers berettiget mangelskrav fra kjøper, bør få anvendelse i forbrukerkjøp.
Justiskomiteen forutsetter videre at det nøye vurderes hvordan de alminnelige regler om selgerens kontrollansvar vil virke ved forbrukerkjøp. Alternativet må etter departementets mening være et mer objektivt ansvar for mangler og forsinkelser. Departementet vil også peke på at forbrukernes tap ved selgerens misligholdelse av avtalen er vesentlig annerledes enn de tap næringsdrivende normalt påføres ved misligholdelse. Utvalget bør vurdere om en lovfestet normaltapserstatning er ønskelig for å gjøre erstatningsansvarets forebyggende virkning reell for forbrukerkjøp.
Departementet skal også nevne en del andre realitetsspørsmål som utvalget i alle fall bør se nærmere på. Det understrekes at angivelsen ikke er uttømmende.
Spørsmålet om utvidet avbestillingsrett i forbrukerkjøp bør utredes nærmere jfr. kjøpsloven § 52 (2). Dette spørsmål står også sentralt i lovarbeidet med håndverkertjenester og oppføring og kjøp av nye boliger.
Spørsmålet om adgangen til fritt å avtale forskuddsbetaling i forbrukerkjøp bør vurderes jfr. kjøpsloven § 49.
Kjøpsloven inneholder ingen generell regel om opplysningsplikt for selgeren. § 18 gjelder positivt gitte feilaktige opplysninger. Og § 19 (1) bokstav b er knyttet til bruk av forbehold som «solgt som den er». Det bør vurderes om det bør gis en mer generell regel om opplysningsplikt ved forbrukerkjøp. I den forbindelse bør utvalget også se på forbrukerens særlige informasjonsbehov når det gjelder monteringsanvisninger, bruksanvisninger og liknende.
Det bør vurderes om kravene til kjøpers undersøkelse av salgsgjenstanden før kjøpet bør lempes ytterligere, jfr. kjøpsloven § 20.
Det bør vurderes om adgangen til å utelukke ansvaret for indirekte tap ved avtale, jfr. kjøpsloven § 67 (4), bør opprettholdes i forbrukerkjøp. Regler om normaltapserstatning også for indirekte tap bør vurderes.
Det kan være uklart hvor langt norsk kjøpslovgivning rekker ved nye salgsformer som kjøp via en database i utlandet eller der kjøpet formidles via et internasjonalt distribusjonssystem. Slike problemstillinger knyttet til internasjonale forbrukerkjøp bør avklares, jfr. det som er sagt om dette i Regjeringens stortingsmelding om forbrukerpolitikken.
Et generelt hensyn ved avveining av partenes interesser er at en bør tilstrebe regler som praktisk sett skaper balanse i kontraktsforholdet. Forbrukerne vil for eksempel ikke alltid ha samme nytte som den profesjonelle part av de forskjellige beføyelser, selv om beføyelsene formelt går like langt for begge parter. Det er en elementær men viktig sannhet at formell rettslikhet ikke alltid er det samme som reell likhet for loven.
I denne forbindelse må man også ha for øye den praktiske sammenheng mellom de materielle og de prosessuelle regler. Det er ikke meningen at utvalget skal foreta noen alminnelig gjennomgang av lov av 28 april 1978 nr. 18 om behandling av forbrukerkjøpstvister eller andre tvisteordninger. Men det kan være grunn til å peke på mulige behov for endringer eller utbygging av de prosessuelle ordninger (herunder reklamasjonsnemnder) der dette ses å kunne være et gunstig supplement til de materielle regler som utvalget foreslår. Om den betydning utformingen av de materielle regler har for håndhevingen av forbrukerens rettigheter, vises til avsnitt (5) nedenfor.
(5) En hovedoppgave for utvalget er å finne fram til en hensiktsmessig utforming av reglene om forbrukerkjøp og legge fram forslag om dette.
Hensynet til oversiktlighet, lesbarhet og praktisk anvendbarhet må stå sentralt ved utarbeidingen av bestemmelser om forbrukerkjøp, som skal anvendes av et stort antall personer ofte med liten kyndighet på området.
Justiskomiteen og departementet har som nevnt lagt til grunn at avgjørende hensyn taler for at det bør gis en egen lov om forbrukerkjøp. Departementet forutsetter at utvalget baserer seg på dette og legger fram forslag til en egen forbrukerkjøpslov sammen med forslag til nødvendige endringer i den alminnelige kjøpsloven.
En forutsetning for at en egen forbrukerkjøpslov skal bli mer oversiktlig og lettere tilgjengelig, er at lovens omfang kan begrenses i forhold til den alminnelige kjøpsloven. Samtidig bør den gjøres mest mulig fullstendig, slik at brukerne ikke er nødt til å gjøre seg kjent med den alminnelige lov i tillegg. Det vil være avgjørende for en heldig løsning å finne en riktig balanse mellom disse hensyn.
Av stor betydning i denne sammenheng er også utformingen av de enkelte regler. Utformingen må preges av at reglene skal gjelde for forbrukerforhold. Reglene bør utformes slik at tvister i størst mulig omfang forebygges, og slik at partene når det likevel oppstår uenighet, selv kan finne løsninger uten bistand fra advokat eller rettshåndhevende myndigheter. Dette forutsetter at reglene så vidt mulig gir klare og lett forståelige løsninger på de praktiske problemer. Reglene bør ikke utformes slik at tvister i stor grad må løses ut fra hva som i det konkrete tilfellet skal anses som rimelig. Utvalget bør derfor vise tilbakeholdenhet med bruk av rettslige standarder. Utvalget bør med andre ord utforme en lov med klare løsninger som passer i de fleste tilfeller, som er enkel å praktisere, og som dermed i praksis vil gi bedre resultater enn en lov partene ikke kan håndheve alene.
Departementet vil nevne at kontraktsvilkår som i hovedsak er utformet av den ene part eller den ene parts bransjeorganisasjon, i alminnelighet ikke bør tas som utgangspunkt for fremtidig lovregulering av forbrukerkjøp. Det samme gjelder for ensidige handelssedvaner og handelsbruk.
(6) Både når det gjelder de innholdsmessige løsninger og utformingen av reglene bør utvalget sammenholde med reglene og forslagene på tilgrensende områder. Det gjelder bl.a. loven om håndverkertjenester og arbeidet i utvalget til å utrede lovgivning om forbrukervern ved avtaler om oppføring og kjøp av nye boliger m.m.
Også avgrensningene mellom de forskjellige lovverk er av stor betydning. Justisdepartementet ser det som vesentlig at det praktisk sett blir færrest mulig avgrensningsproblemer. I denne forbindelse kan det ved siden av den alminnelige løsørekjøpsloven bli aktuelt å foreslå endringer også i loven om håndverkertjenester og den forventede loven om salg av fast eiendom.
(7) Utvalget må undersøke og redegjøre for rettstilstanden i de andre nordiske land når det gjelder forbrukerkjøp. Mulighetene for fortsatt utredningssamarbeid bør undersøkes i samråd med departementet. Også forholdet til utviklingen i EF må tas i betraktning under arbeidet.
(8) Utvalget må utrede administrative og økonomiske konsekvenser av sine forslag slik som angitt i regelverksinstruksen punkt 2.1. ...»
I brev 7. desember 1989 kom Justisdepartementet med følgende tilleggsmerknad til mandatet:
«Departementet finner det nå ønskelig å gi Forbrukerkjøputvalget noe større frihet på dette punktet. Departementet mener at utvalget bør foreta en selvstendig vurdering av spørsmålet om bestemmelser om forbrukerkjøp bør gis i en egen lov, eller om de særlige hensynene ved forbrukerkjøp også kan varetas ved andre lovtekniske løsninger. Det forutsettes at det foretas en grundig avveining. Utvalgets lovforslag bør bygge på den lovtekniske løsningen som utvalget selv finner å ville gå inn for.»
I brev 25. mars 1991 ba Justisdepartementet, på bakgrunn av et spørsmål i Stortingets spørretime 6. mars 1991, Forbrukerkjøputvalget se nærmere på om det hadde utviklet seg en uønsket reklamasjonspraksis, og eventuelt foreslå mottiltak.
I brev fra Justisdepartementet 2. juli 1992 ble utvalget som et ledd i sin vurdering av bestemmelsene om forbrukerkjøp bedt om å vurdere om det bør skje en utvidelse av produktansvarsreglene i kjøpsloven. Bakgrunnen var innføring av selvrisiko for tingsskader i produktansvarsloven, jf. Ot. prp. nr. 72 (1991-92) Om lov om lovvalg i forsikring, lov om gjennomføring i norsk rett om EØS-avtalens vedlegg V punkt 2 Om fri bevegelighet for arbeidstakere mv. innenfor EØS og lov om endringer i enkelte lover som følge av EØS-avtalen.
Utredningen fra utvalget ble avgitt som NOU 1993: 27 Forbrukerkjøpslov.
Utvalget hadde følgende medlemmer da utredningen ble avgitt:
Advokat dr. juris (tidligere sorenskriver) Bjørn Stordrange, leder
Kontorsjef Anne Elind, Forbrukerombudet
Advokat Stein Grahm etter forslag fra Handelens Hovedorganisasjon (nå Handels- og servicenæringens Hovedorganisasjon)
Advokat Øivind Feght Knudsen
Universitetsstipendiat Kristin Normann Aarum
Sekretær for utvalget var dommerfullmektig Espen Bergh.
2.3 Hovedpunktene i utredningen
Utvalget konkluderer med at det bør gis en egen lov om forbrukerkjøp, og dette utgangspunktet ligger til grunn for utvalgets forslag. Utvalget drøfter også hvordan man kan oppnå en forenkling av lovteksten.
Utvalget foreslår at loven skal gjelde salg fra en yrkesselger til en forbruker. Bare fysiske personer skal anses som forbruker etter lovforslaget. Utvalget bygger med dette på forbrukerbegrepet i EU-retten. Et mindretall i utvalget foreslår at også juridiske personer skal kunne regnes som forbrukere. Utvalget tilrår ikke at loven skal omfatte mindre næringsdrivende.
Utvalget foreslår at loven skal gjelde for levering av strøm og vann. Videre foreslås det at overdragelse av fordringer og rettigheter kan være forbrukerkjøp.
Utvalget er delt når det gjelder spørsmålet om en mellommann bør hefte overfor kjøperen i samme grad som selgeren. Flertallet går mot en regel om solidaransvar mellom selgeren og mellommannen, mens mindretallet foreslår en bestemmelse om solidaransvar i tråd med den svenske tilsvarende lovbestemmelsen.
Utvalget tilrår ikke noe generelt forbud mot å avtale forskuddsbetaling. Utvalget anbefaler heller ikke en ordning hvor selgeren skal stille garanti ved mottatt forskuddsbetaling. Det foreslås imidlertid at kjøperen ikke skal være bundet av såkalte konverteringsklausuler.
Når det gjelder avbestilling, foreslår utvalget at kjøperen får en generell rett til å avbestille før overleveringen av varen. Avbestillingen skal imidlertid utløse en plikt for kjøperen til å svare erstatning til selgeren. Utvalget har ikke foreslått generelle regler om avbestillingsgebyr eller standarderstatning til fortrengsel for de ordinære erstatningsreglene.
Utvalget foreslår en viss endring og forenkling når det gjelder oppbygningen og formuleringen av mangelsdefinisjonene i loven. Utvalget foreslår generelle regler om opplysningsplikt for selgeren.
Utvalget foreslår også en viss forenkling av reglene om kjøperens betalingsplikt.
Videre foreslår utvalget en uttrykkelig bestemmelse om at selgeren har et markedsføringsansvar for prisopplysninger. Utvalget foreslår også en klargjøring når det gjelder hovedregelen om forbud mot faktureringsgebyr i forbrukerkjøp.
Utvalget foreslår at forbrukeren ikke skal ha plikt til forundersøkelse av tingen.
Når det gjelder reklamasjon, foreslår utvalget å videreføre den relative reklamasjonsfristen, men oppheve den absolutte reklamasjonsfristen, slik at yttergrensen for når en reklamasjon kan skje, vil reguleres av foreldelsesloven.
Når det gjelder kjøperens rettigheter i forbindelse med mislighold, foreslår utvalget at det i hevingstilfellene skal legges særlig vekt på misligholdets betydning for kjøperen. Avhjelpsreglene foreslås forenklet. Videre foreslås det å videreføre retten til å kreve prisavslag. Når det gjelder erstatningsansvaret, foreslår utvalget forskjellige ansvarsgrunnlag i forsinkelses- og mangelstilfellene - henholdsvis en videreføring av kontrollansvaret og et rent objektivt ansvar. Ansvaret omfatter etter forslaget både direkte og indirekte tapsposter, uten adgang for selgeren til å fraskrive seg ansvar for indirekte tap. Det foreslås ikke at kjøperen skal kunne kreve erstatning for ulemper og ergrelser eller andre ikke-økonomiske tapsposter. Det foreslås heller ikke konvensjonalbøter i forsinkelsestilfellene. Utvalget foreslår at selgerens ansvar for produktskader etter utkastet skal omfatte skade opp til kr 4000.-.
Utvalget foreslår en forenkling av bestemmelsene om krav mot tidligere salgsledd. Det er dissens i utvalget om omfanget av kjøperens krav mot hjemmelsmannen, og den nærmere utforming av lovteksten.
Utvalget foreslår ingen endringer i reglene om forventet kontraktsbrudd, kjøperens insolvens og partenes plikt til å ta hånd om salgsgjenstanden.
Når det gjelder tvisteløsning, foreslår utvalget enkelte endringer for å styrke Forbrukertvistutvalget (FTU), bl.a. adgang til plenumsbehandling og muntlige forhandlinger i FTU.
2.4 Høringen 1993/94
NOU 1993:27 Forbrukerkjøpslov ble sendt på høring 1. november 1993 med høringsfrist 1. mars 1994 til følgende institusjoner og organisasjoner:
Administrasjonsdepartementet
Barne- og familiedepartementet
Finansdepartementet
Kommunal-og arbeidsdepartementet
Nærings- og energidepartementet
Sosialdepartementet
Utenriksdepartementet
Regjeringsadvokaten
Forbrukerombudet
Forbrukerrådet
Forbrukertvistutvalget
Statens institutt for forbruksforskning
Det juridiske fakultet, Universitetet i Oslo
Det juridiske fakultet, Universitetet i Bergen
Institutt for rettsvitenskap, Universitetet i Tromsø
Autoriserte Bruktbilhandleres Landsforbund
Bilimportørenes Landsforening
Dagligvareleverandørenes forening
Den Norske Advokatforening
Den norske Bankforening
Den Norske Bokhandlerforening
Den norske Dommerforening
Elektronikkforbundet
Elektronikk Importør Foreningen
Forbrukernes Forsikringskontor
Handelens- og Servicenæringens Hovedorganisasjon
Hobby- og Leketøyhandlernes Forening
Juridisk rådgivning for kvinner (JURK)
Juss-Buss
Landsorganisasjonen i Norge
Leverandørforeningen for mobiltelefoner og radiokommunikasjon
Møbelhandlernes Landsforbund
Norges Automobilforbund
Norges Bilbransjeforbund
Norges Båtbransjeforbund
Norges Elektroleverandørers Landsforening
Norges Energiverkforbund
Norges Forsikringsforbund
Norges fotohandlerforbund
Norges Jernvarehandlerforbund
Norges Juristforbund
Norges Kooperative Landsforening
Norges Markedsføringsforbund
Norges Musikkhandlerforbund
Norges Rederiforbund
Norsk forening for bygg- og entrepriserett
Norske Fotoimportørers Landsforbund
Norske Skohandleres forbund
Næringslivets Hovedorganisasjon
Parfymehandlernes Landsforbund
Radioleverandørenes Landsforbund
Rettspolitisk forening
Sparebankforeningen i Norge
Følgende instanser hadde merknader til utredningen:
Administrasjonsdepartementet
Barne- og familiedepartementet
Kommunal- og arbeidsdepartementet
Forbrukerombudet
Forbrukerrådet
Forbrukertvistutvalget
Dagligvareleverandørenes forening
Den Norske Advokatforening
Elektronikkforbundet
Handelens- og Servicenæringens Hovedorganisasjon
Landsorganisasjonen i Norge
Møbelhandlernes Landsforbund
Norges Automobilforbund
Norges Bilbransjeforbund
Norske Elektroleverandørers Landsforening
Energiforsyningens Fellesorganisasjon (sammenslutning av Norges Energiverkforbund og Vassdragsregulantenes forening)
Norges Forsikringsforbund
Norges Kooperative Landsforening
Næringslivets Hovedorganisasjon
Norske Fotoimportørers Landsforbund, Radioleverandørenes Landsforbund (som en del av Leverandørforbundet Lyd & Bilde), Leverandørforeningen for mobiltelefoner og radiokommunikasjon (fellesuttalelse)
Sorenskriveren i Orkdal
Konkurransetilsynet
Norsk Kennel Klub
Følgende instanser har gitt uttrykk for at de ikke har noen merknader til utredningen:
Finansdepartementet
Nærings- og energidepartementet
Utenriksdepartementet
Regjeringsadvokaten
Den norske Bankforening
Elektronikk Importør Foreningen
2.5 Utviklingen innen EØS
2.5.1 Generelt om EU-retten på området
Innenfor EU har det de senere år blitt fokusert mye på forbrukervern. Det finnes en rekke direktiver som regulerer forbrukerspørsmål, og som er gjennomført i norsk rett. Tendensen til nå har vært at EU-retten regulerer spørsmål hvor man har sett et særlig behov for harmonisering. Dette har resultert i en fragmentarisk regulering, der ikke alle relevante spørsmål berøres. Forbrukerkjøpsdirektivet, som er omtalt nærmere nedenfor, er et eksempel på dette, da det for eksempel bare gjelder mangelsspørsmål (ikke forsinkelse), og bestemte typer beføyelser.
Europakommisjonen vedtok 1. juli 2000 en «Communication» (COM (2001) 398 final), hvor det legges opp til en bred debatt om mulige problemer for det indre marked som følge av forskjeller i nasjonal kontraktsrett, og et eventuelt behov for mer vidtrekkende aktivitet fra EU i den forbindelse. Det er særlig et tema om den selektive tilnærmingen man til nå har valgt med direktiver på spesielle kontraktsområder og for spesielle problemer, er egnet til å løse alle problemer som kan oppstå. Diskusjonen er på et tidlig stadium, men det kan ikke utelukkes at den kan føre til at EU legger andre angrepsvinkler til grunn når det skal vedtas nye kontraktsrettslige regler i fremtiden.
2.5.2 Direktiv om visse sider ved forbrukerkjøp og tilknyttede garantier
Etter at NOU 1993: 27 Forbrukerkjøpslov ble avgitt, ble det satt i gang et arbeid i EU om spørsmål knyttet til forbrukerkjøp. Arbeidet bygget på «grønnboken» om garantier og ettersalgsservice som Kommisjonen la frem i november 1993. Justisdepartementet besluttet på bakgrunn av arbeidet i EU å utsette oppfølgingen av NOU 1993: 27 Forbrukerkjøpslov. Et endelig utkast til direktiv fra Kommisjonen (COM/95/0520 FINAL) ble sendt på høring til berørte instanser 29. juli 1997. Den videre prosessen i EU resulterte i parlaments- og rådsdirektiv 1999/44/EF av 25. mai 1999 om visse sider ved forbrukerkjøp og tilknyttede garantier. Direktivet ble vedtatt 25. mai 1999.
EØS-komiteen vedtok 28. januar 2000 (beslutning 12/2000), med forbehold for forfatningsmessige prosedyrer, å endre vedlegg XIX (forbrukervern) til EØS-avtalen, slik at EØS-samarbeidet ble utvidet til å omfatte direktiv 99/44/EF. Stortinget samtykket til godkjenning av EØS-komiteens avgjørelse ved vedtak 16. mai 2000.
Direktivet er todelt. Først og fremst regulerer direktivet spørsmålet om når en vare er mangelfull, og forbrukerkjøperens rettigheter overfor selgeren i den forbindelse (artikkel 2 til 5). Direktivet gir også regler om garantier, men her tar det bare sikte på å gi visse grunnleggende bestemmelser for å verne forbrukerne (jf. artikkel 6).
En rekke rettslige spørsmål vedrørende forbrukerkjøpsavtaler er som nevnt ikke regulert i direktivet, blant annet sentrale kjøpsrettslige spørsmål som selgerens ansvar for forsinket levering, risikoens overgang, kjøperens plikter i kjøpsforholdet, avbestillingsrett, nærmere regler om oppgjøret ved heving og kjøperens rett til å gjøre krav som følge av en mangel ved tingen gjeldende overfor tidligere salgsledd. Spørsmål om selgerens erstatningsansvar for mangelfull levering er heller ikke regulert.
Direktivet er et minimumsdirektiv, jf. artikkel 8 nr. 2. Det innebærer at Norge står fritt til å gi lovregler som gir forbrukerne bedre beskyttelse enn direktivet krever.
Rettighetene som direktivet gir forbrukeren, kan ikke fraskrives eller begrenses ved forhåndsavtale mellom selgeren og forbrukeren, jf. artikkel 7 nr. 1 første ledd. Dersom kjøpsavtalen har en nær tilknytning til EØS, kan forbrukerens rettigheter etter direktivet heller ikke svekkes ved at det avtales at reglene i en stat utenfor EØS skal regulere kjøpsavtalen, jf. artikkel 7 nr. 2.
Artikkel 2 slår fast prinsippet om at selgeren skal levere varer i samsvar med avtalen. Deretter gir direktivet anvisning på forhold vedrørende varens kvalitet, egenskaper mv. som har betydning for om tingen skal regnes som mangelfri. Ifølge direktivets fortale punkt 8 er det med dette ikke meningen å gripe inn i prinsippet om avtalefrihet.
Artikkel 3 inneholder i nr. 1 en bestemmelse som slår fast at selgeren er ansvarlig for mangler ved salgsgjenstanden som foreligger på leveringstidspunktet.
Direktivet gir i artikkel 3 nr. 2 til 6 kjøperen rett til visse beføyelser dersom det foreligger en mangel. I første omgang kan kjøperen velge mellom retting eller omlevering, med mindre slik avhjelp er umulig eller innebærer uforholdsmessige (urimelige) kostnader for selgeren. Selgeren kan ikke kreve betaling for slik avhjelp. Avhjelpen skal dessuten skje innen rimelig tid og uten vesentlig ulempe for kjøperen.
Dersom kjøperen verken har rett til retting eller omlevering, eller slik avhjelp ikke skjer på de vilkår som direktivet krever, har kjøperen i annen omgang rett til et passende prisavslag eller heving av kjøpet, jf. artikkel 3 nr. 5. Heving av kjøpet er betinget av at mangelen ikke er uvesentlig, jf. artikkel 3 nr. 6.
Artikkel 4 gir den ansvarlige selgeren rett til beføyelser overfor tidligere salgsledd eller mellommenn. Den nærmere gjennomføringen av denne rettigheten for selgeren overlates i stor utstrekning til nasjonal rett.
Artikkel 5 begrenser adgangen til å fastsette reklamasjonsfrister som fører til at kjøperen taper rettigheter som han eller hun har etter direktivet artikkel 3. Artikkel 5 nr. 1 innebærer at selgerens ansvar må gjelde i minst to år etter at varen ble levert. Direktivet åpner i artikkel 5 nr. 2 for at lovgivningen kan tillate at kjøperen for å kunne gjøre krav gjeldende som følge av en mangel, må opplyse selgeren om mangelen innen to måneder etter at mangelen ble oppdaget. Siden direktivet er et minimumsdirektiv, kan fristene settes lenger.
Etter artikkel 5 nr. 3 skal en mangel som viser seg innen seks måneder etter levering, som hovedregel presumeres å ha eksistert ved leveringen.
Artikkel 6 slår fast at garantier er bindende for garantigiveren. Dessuten stilles det nærmere krav til hvilke opplysninger garantien skal inneholde og om at garantien skal være tilgjengelig for forbrukeren.
Artikkel 9 pålegger det enkelte land å sørge for at forbrukerne på ulike måter blir informert om sine rettigheter etter den lovgivningen som gjennomfører direktivet.
Artikkel 10 innebærer at de bestemmelsene i direktivet som er satt til vern av kollektive forbrukerinteresser, skal kunne håndheves over landegrensene. Håndheving skal skje etter de retningslinjer som er skissert i direktiv 98/27/EF om nedlegging av forbud med hensyn til vern av forbrukerinteresser, som er innlemmet i EØS-avtalen vedlegg XIX (forbrukervern).
Fristen for å gjennomføre forbrukerkjøpsdirektivet var 1. januar 2002, jf. artikkel 11 nr. 1.
En nærmere drøftelse av de ulike bestemmelsene i direktivet er foretatt på det stedet i proposisjonen hvor drøftelsen naturlig hører hjemme.
2.5.3 Direktiv om nedlegging av forbud med hensyn til vern av forbrukerinteresser
Direktiv 98/27/EF om nedlegging av forbud med hensyn til vern av forbrukerinteresser er i Ot. prp. nr. 91 (2000-2001) jf. Ot.prp. nr. 14 (2001-2002) Om lov om endringer i markedsføringsloven foreslått gjennomført i Norge ved endringer i markedsføringsloven. Endringene ble vedtatt i desember 2001. Forbrukerkjøpsdirektivet er ett av flere direktiv som berøres av forbudsdirektivet, jf. forbrukerkjøpsdirektivet artikkel 10.
2.5.4 Direktiv om elektronisk handel
Direktiv 2000/31/EF om elektronisk handel ble vedtatt 8. juni 2000. Formålet med direktivet er å bidra til det indre markeds virkemåte ved at det sikres fri bevegelighet for informasjonssamfunnstjenester mellom medlemsstatene. Forslag til gjennomføringsbestemmelser som følge av direktivet har vært på høring. Ifølge høringsnotatet fra Nærings- og handelsdepartementet 7. mars 2001 omfatter begrepet «informasjonssamfunnstjenester» kjøp av varer og tjenester over nett. Direktivet vil dermed komme til anvendelse dersom en forbruker kjøper en vare over nett. Selve den fysiske leveringen av varen vil imidlertid ikke være en informasjonssamfunnstjeneste. Av direktivets fortale punkt 11 fremgår det at direktivet ikke berører det nivå for forbrukerbeskyttelse som finnes i andre forbrukerdirektiver, herunder forbrukerkjøpsdirektivet, men at direktivet supplerer de nevnte direktivene. Slik må også forholdet mellom norsk gjennomføringslovgivning av de respektive direktivene forstås. I det nevnte høringsnotatet fra Nærings- og handelsdepartementet foreslås det at direktivet gjennomføres ved en egen lov om elektronisk handel. Forbrukerkjøpsloven vil måtte suppleres av bestemmelsene i denne loven.
Direktivet om elektronisk handel har videre bestemmelser om elektronisk kommunikasjon. Ifølge artikkel 9 skal det legges til rette for at avtaler kan inngås elektronisk. I forbindelse med et prosjekt i regi av Nærings- og handelsdepartementet er det foretatt en kartlegging av mulige hindringer for elektronisk kommunikasjon i lovverket, jf. prosjektrapport juni 2000. Denne kartleggingen hadde et videre siktemål enn direktivet, og omfattet i tillegg til spørsmålet om avtaleinngåelse, betydningen av forskjellige meldingskrav i lovverket. Resultatet av prosjektet er Ot. prp. nr. 108 (2000-2001) Om lov om endringer i diverse lover for å fjerne hindringer for elektronisk kommunikasjon, jf. Ot. prp. nr. 9 (2001-2002). Det ble foreslått å endre bestemmelser som ikke er ansett som teknologinøytrale, for å klargjøre at de ikke hindrer elektronisk kommunikasjon. Videre ble det også i lover som retter seg mot forbrukere mv. foreslått at bruk av elektronisk kommunikasjon skal være uttrykkelig godtatt av kunden. Loven ble vedtatt i desember 2001, og trådte i kraft 1. januar 2002.
I proposisjonen om elektronisk kommunikasjon er også forholdet til kjøpsloven av 1988 vurdert. Departementet foreslo i høringsbrevet at kjøpsloven skulle endres for å gjøre det klart at det er adgang til å kommunisere elektronisk. Forslaget inneholdt også en regel om at kunden måtte ha godtatt bruk av elektronisk kommunikasjon. Forslagene ble imidlertid ikke fulgt opp i proposisjonen, under henvisning til at kjøpsloven ikke inneholder formkrav, og dermed er teknologinøytral. Det vises til den nærmere begrunnelsen som er gitt der, jf. Ot. prp. nr. 108 (2000-2001) s. 50-51. Utkastet til forbrukerkjøpslov inneholder heller ikke formkrav i denne forbindelse, og partene kan dermed i utgangspunktet bruke elektronisk kommunikasjon når de skal gjøre forskjellige disposisjoner som er regulert i loven. I Ot. prp. nr. 108 (2000-2001) s. 47 annen spalte, er det imidlertid under henvisning til det ulovfestede prinsippet om kontraheringsplikt lagt til grunn at forbrukere ikke skal kunne utestenges fra å inngå eller opprettholde kontraktsforhold hvis man ikke kan eller vil kommunisere elektronisk. Det tas en viss reservasjon for virksomheter som baserer sin forretningsdrift på at avtaler inngås på internett. Forbrukerkjøpsloven må tolkes på bakgrunn av disse retningslinjene.
2.6 Høringen 2000
På bakgrunn av forbrukerkjøpsdirektivet sendte Justisdepartementet 5. juni 2000 på høring et noe endret forslag til lov om forbrukerkjøp. Høringsfristen var 5. september 2000. I forhold til lovforslaget i NOU 1993: 27 foreslo departementet endringer på punkter hvor dette ble ansett nødvendig for å oppfylle kravene i forbrukerkjøpsdirektivet. I tillegg tok høringsnotatet opp spørsmålet om harmonisering av forbrukerbegrepet i forbrukerlovgivningen mer generelt. Siden det var gått så lang tid siden høringen av NOU 1993: 27, åpnet departementet videre for at høringsinstansene kunne uttale seg om alle deler av forslaget. Det ble i den sammenheng særskilt pekt på spørsmålet om elektrisk strøm burde omfattes av loven.
I det følgende blir det gitt en kort oversikt over spørsmål som ble drøftet og forslag til endringer i høringsnotatet.
Definisjonen av forbrukerbegrepet ble drøftet. Spørsmålet var først og fremst om forbrukerbegrepet bør begrenses til fysiske personer, eller om også visse juridiske personer bør kunne ha status som forbrukere. Departementet tok ikke bestemt stilling til hva løsningen bør være, men oppfordret høringsinstansene til å komme med synspunkter. Departementet foretok videre en gjennomgang av forbrukerbegrepet i annen forbrukerlovgivning, med sikte på å kartlegge muligheten for en generell harmonisering av forbrukerbegrepet. Departementet har ved flere anledninger varslet en slik gjennomgang av forbrukerbegrepet.
Det ble foreslått å ta inn en bestemmelse om begrensninger i adgangen til å treffe avtale om lovvalget med den virkningen at forbrukerkjøperen fratas rettigheter etter ufravikelig lovgivning. Bakgrunnen for forslaget var forbrukerkjøpsdirektivet artikkel 7 nr. 2.
Forbrukerkjøpslovens virkeområde ble foreslått utvidet til også å omfatte bestilling av ting som skal tilvirkes, uavhengig av om kjøperen skaffer en vesentlig del av materialene eller ikke. Bakgrunnen for forslaget var forbrukerkjøpsdirektivet artikkel 1 nr. 4.
Det ble foreslått en justering av lovens mangelsbegrep i tilfeller hvor varen ikke passer til kjøperens særlige formål. Bakgrunnen for endringsforslaget var forbrukerkjøpsdirektivet artikkel 2 nr. 2 bokstav b.
Det ble foreslått en viss justering av mangelsbegrepet i tilfeller hvor selgeren eller andre på vegne av selgeren eller tidligere salgsledd i sin markedsføring eller ellers har gitt uriktige opplysninger om tingen eller dens bruk. Bakgrunnen for endringsforslaget var forbrukerkjøpsdirektivet artikkel 2 nr. 4.
Det ble foreslått en mindre justering av anvendelsen av særreglene om «som den er»-kjøp ved salg av brukte ting på auksjon. Bakgrunnen var forbrukerkjøpsdirektivet artikkel 1 nr. 3.
Høringsnotatet hadde et forslag om at det skal være en formodning for at en mangel som blir synlig innen seks måneder etter risikoens overgang, også eksisterte ved risikoens overgang. Unntak skal gjelde i tilfeller hvor en slik formodning er uforenlig med varens eller mangelens art. Bakgrunnen for forslaget var forbrukerkjøpsdirektivet artikkel 5 nr. 3.
Det ble foreslått en utvidelse av den relative reklamasjonsfristen ved å innføre en fast tomåneders minimumsfrist som starter sitt løp når kjøperen faktisk oppdager mangelen. Bakgrunnen for forslaget var forbrukerkjøpsdirektivet artikkel 5 nr. 2.
Det ble foreslått at kjøperen som utgangspunkt skal ha rett til å velge mellom retting og omlevering, uten at selgeren kan avskjære dette valget ved å tilby noen annet. Bakgrunnen for forslaget var forbrukerkjøpsdirektivet artikkel 3 nr. 1.
Det ble foreslått en viss justering av vilkårene for selgerens rett til å nekte avhjelp som kjøperen krever: Selgeren kan bare nekte dersom den aktuelle avhjelpen er umulig eller volder ham eller henne urimelige omkostninger. Det ble samtidig foreslått å ta inn en oppregning, som ikke var uttømmende, av momenter det skal legges vekt på ved vurderingen av om kostnadene er urimelige. Bakgrunnen for forslagene var direktivets artikkel 3 nr. 3 første og annet ledd.
Høringsnotatet foreslo å innføre uttrykkelige krav om at selgerens avhjelp skal skje innen rimelig tid og uten vesentlig ulempe for kjøperen, og at det ved vurderingen skal legges vekt på varens art og kjøperens formål med kjøpet. Bakgrunnen for forslaget var forbrukerkjøpsdirektivet artikkel 3 nr. 3 tredje ledd.
Det ble foreslått innskrenkinger i selgerens defensive avhjelpsrett. Denne retten skal ikke kunne brukes i strid med kjøperens rett til å velge mellom retting og omlevering. Bakgrunnen for forslaget var forbrukerkjøpsdirektivet artikkel 3 nr. 3 første ledd.
Videre skal selgeren etter forslaget i høringsnotatet bare ha en defensiv avhjelpsrett så langt kjøperen ville hatt rett til å kreve avhjelp. Bakgrunnen for forslaget var forbrukerkjøpsdirektivet artikkel 3 nr. 5 første strekpunkt.
Også ellers ble reglene om retting og omlevering omredigert på noen punkter som følge av de foreslåtte endringene.
Virkeområdet for den særlige bestemmelsen om unntak fra retten til å kreve prisavslag ved salg av brukte ting på auksjon ble foreslått innsnevret ved at det stilles krav om at forbrukeren må ha anledning til å være til stede på auksjonen. Bakgrunnen for forslaget var forbrukerkjøpsdirektivet artikkel 1 nr. 3.
Det ble foreslått at kjøperen kan heve på grunn av mangler, unntatt når mangelen er uvesentlig. Videre ble den særlige hevingsterskelen ved tilvirkningskjøp foreslått fjernet. Bakgrunnen for forslagene var forbrukerkjøpsdirektivet artikkel 3 nr. 6.
I tillegg ble det foreslått en bestemmelse i markedsføringsloven til gjennomføring av forbrukerkjøpsdirektivet artikkel 6 nr. 2 og nr. 3.
I høringsnotatet ble det reist spørsmål om direktivet stiller bestemte krav til beregning av prisavslag.
Det ble også reist spørsmål om det av hensyn til direktivet artikkel 7 nr. 1 er nødvendig å endre de særlige reglene om virkningene av at det er tatt «som den er»-forbehold eller lignende alminnelige forbehold, jf. kjøpsloven § 19 første ledd og NOU 1993: 27 § 13.
I høringsnotatet vurderte man forholdet mellom norsk rett og artikkel 4 (selgerens regressrett). Departementet la til grunn at endringer i norsk rett ikke var påkrevet.
Den samme vurderingen ble lagt til grunn i forhold til direktivets artikkel 6 nr. 1 og 5.
I tillegg drøftet departementet valg av lovteknisk modell.
På en rekke punkter ble det dessuten konstatert at lovforslaget i NOU 1993: 27, som departementet har bygget videre på, er i samsvar med forbrukerkjøpsdirektivet.
Høringsnotatet ble sendt til følgende organisasjoner og institusjoner:
Departementene
Regjeringsadvokaten
Forbrukerombudet
Forbrukerrådet
Forbrukertvistutvalget
Statens institutt for forbruksforskning
Det juridiske fakultet, Universitetet i Oslo
Det juridiske fakultet, Universitetet i Bergen
Det juridiske fakultet, Universitetet i Tromsø
Autoriserte Bruktbilhandleres Landsforbund
Bilimportørenes Landsforening
Dagligvareleverandørenes forening
De norske Bokklubbene as
Den Norske Advokatforening
Den norske Bokhandlerforening
Den norske Dommerforening
eforum.no
Elektronikkforbundet
Elektronikk Importør Foreningen
Energiforsyningens fellesorganisasjon
Finansnæringens Hovedorganisasjon
Handelens- og Servicenæringens Hovedorganisasjon
Hobby- og Leketøyhandlernes Forening
Juridisk rådgivning for kvinner (JURK)
Juss-Buss
Jussformidlingen i Bergen
Jusshjelpa i Nord-Norge
Konkurransetilsynet
Kontor- og datateknisk Landsforening (IKT-Norge)
Landsorganisasjonen i Norge
Leverandørforbundet Lyd & Bilde
Leverandørforeningen for mobiltelefoner og radiokommunikasjon
Mekaniske Verksteders Landsforening
Møbelhandlernes Landsforbund
Norges Automobilforbund
Norges Bilbransjeforbund
Norges Båtbransjeforbund
Norges Eksportråd
Norske Elektroleverandørers Landsforening
Norges Elektriker- og kraftstasjonsforbund
Norges Energiverkforbund
Norges fotohandlerforbund
Norges grossistforbund
Norges Husmorforbund
Norges Håndverkerforbund
Norges Jernvarehandlerforbund
Norges Juristforbund
Norges Kooperative Landsforening
Norges Kvinne- og familieforbund
Norges Markedsføringsforbund
Norges Musikkhandlerforbund
Norges Rederiforbund
Norges Zoohandleres Bransjeforening
Norsk Direkte Markedsføringsforening
Norsk forening for bygg- og entrepriserett
Norsk Kennel Klub
Norske Boligbyggelags Landsforbund
Norske Fotoimportørers Landsforbund
Norske Inkassobyråers Forening
Norske Skohandleres Forbund
Næringslivets Hovedorganisasjon
Parfymehandlernes Landsforbund
Rettspolitisk forening
Sorenskriveren i Orkdal
Sparebankforeningen i Norge
Teknologibedriftenes Landsforening
Yrkesorganisasjonenes sentralforbund
Følgende instanser uttalte seg om realiteten i forslaget:
Arbeids- og administrasjonsdepartementet
Barne- og familiedepartementet
Olje- og energidepartementet
Norges vassdrags- og energidirektorat (NVE)
Den Norske Advokatforening
Norske Inkassobyråers Forening
Elektronikkforbundet, Leverandørforbundet Lyd & Bilde, Norske Elektroleverandørers Landsforening (felles uttalelse), med tiltredelse av Elektro Service Foreningen
Næringslivets Hovedorganisasjon (NHO)
Forbrukerrådet
Handels- og Servicenæringens Hovedorganisasjon
Forbrukerombudet
Forbrukertvistutvalget
Norges Bilbransjeforbund
Sparebankforeningen
Finansnæringens Hovedorganisasjon
Energiforsyningens fellesorganisasjon (Enfo)
Norges Rederiforbund
Landsorganisasjonen i Norge (LO)
Konkurransetilsynet
Norges Båtbransjeforbund
Norsk Kennel Klubb
Følgende instanser har ikke hatt merknader til saken:
Nærings- og handelsdepartementet
Finansdepartementet
Sosial- og helsedepartementet
Forsvarsdepartementet
Samferdselsdepartementet
Fiskeridepartementet
Kommunal- og regionaldepartementet
Utenriksdepartementet
Kirke-, utdannings- og forskningsdepartementet
Landbruksdepartementet
Regjeringsadvokaten
Juridisk rådgivning for kvinner (JURK)
EL&IT Forbundet
Departementet gjorde ved brev 3. november 2000 diverse foretak som driver med auksjonsvirksomhet oppmerksom på høringsnotatet, og inviterte disse til å komme med eventuelle synspunkter: Blomqvist Kunsthandel AS, Grev Wedels plass auksjoner, Norges Tele Auksjon AS, QXL Auksjon Norge AS og YaTack asa. Blomqvist Kunsthandel AS har avgitt høringsuttalelse.
Forbrukerrådet har kommet med to tilleggsuttalelser om henholdsvis reklamasjonsfrister og garantier.
2.7 Tilleggshøring om garantier
I høringsnotatet 2000 ble det reist spørsmål om hvilke endringer som var nødvendige som følge av direktivets artikkel 6 om garantier. Det ble i den forbindelse lagt opp til en endring av markedsføringsloven. Markedsføringsloven hører inn under Barne- og familiedepartementet, og Barne- og familiedepartementet påtok seg ansvaret for å gjennomføre artikkel 6 nr. 2 til 4. 28. mai 2001 sendte Barne- og familiedepartementet på høring et nytt lovforslag om garantier, hvor det ble foreslått å lovfeste ytterligere offentligrettslige krav til garantiene enn det som følger av direktivet. Det er fremmet en egen proposisjon fra Barne- og familiedepartementet som tar sikte på å gjennomføre artikkel 6 nr. 2 til 4 i direktivet, jf. Ot.prp. nr. 43 (2001-2002) Om lov om endringer i markedsføringsloven.
2.8 Lovgivningen i de andre nordiske land. Nordisk samarbeid
2.8.1 Generelt
På bakgrunn av nordisk samarbeid fikk Norge, Sverige og Danmark kjøpslover i henholdsvis 1907, 1905 og 1906. På dette tidspunktet hadde ikke Finland noen kjøpslov, men kjøpsretten i Finland utviklet seg i nær tilknytning til de øvrige nordiske landene. I 1922 fikk Island en kjøpslov, som ikke skilte seg nevneverdig fra den danske loven.
På 1970-tallet kom fokus på forbrukervernet, og i Norge ble kjøpsloven i 1974 endret på en del punkter. Sverige fikk en egen forbrukerkjøpslov (konsumentköplag) i 1973. I NU 1984:5 Nordiska köplagar ble det lagt frem forslag om nye kjøpslover i Sverige, Norge, Danmark og Finland basert på et nært nordisk samarbeid. Forslagene bygget for en stor del på FN-konvensjonen om internasjonale løsørekjøp (CISG), som disse landene er tilsluttet. Det ble imidlertid valgt ulike lovtekniske løsninger i de nordiske landene.
På bakgrunn av NU 1984:5 fikk Norge ny kjøpslov i 1988. Den norske loven omfatter som tidligere nevnt både forbrukerkjøp og andre kjøp. Danmark deltok som nevnt i arbeidet med fellesnordiske kjøpsregler basert på FN-konvensjonen, men dette har foreløpig ikke resultert i ny lovgivning om forbrukerkjøp. I Danmark gjelder fortsatt kjøpsloven fra 1906, men visse særregler om forbrukerkjøp har vært innarbeidet med virkning fra 1980. Også denne loven gjelder dermed for både forbrukerkjøp og andre kjøp. Sverige fikk en ny kjøpslov (köplagen) og en ny forbrukerkjøpslov (konsumentköplagen) i 1990. Köplagen gjelder ikke når konsumentköplagen er anvendelig. I Finland har man en kjøpslov (köplag) som i utgangspunktet omfatter også forbrukerkjøp, men man har også en egen forbrukerlov (konsumentskyddslag) hvor det i kapittel 5 finnes særlige regler om forbrukerkjøp. Island hadde inntil nylig en lov som bygget på den danske loven, men det er nylig vedtatt en ny kjøpslov i Island som bygger på den norske loven.
I samtlige nordiske land har man arbeidet med sikte på å gjennomføre nødvendige endringer i lovreglene om forbrukerkjøp som følge av forbrukerkjøpsdirektivet. Etter vedtakelsen av direktivet har det vært holdt flere møter mellom representanter fra departementer i de nordiske landene med sikte på å sikre en korrekt gjennomføring av direktivet.
På initiativ fra Forbrukerrådet i Danmark satte Nordisk Ministerråd i slutten av 1999 ned en prosjektgruppe som fikk i oppgave å belyse gjennomføringen av direktivet ut fra et nordisk forbrukerbeskyttelsesperspektiv. Prosjektgruppens rapport er datert september 2000, og er inntatt i TemaNord 2000: 612. Departementet har tatt synspunktene i rapporten i betraktning i forbindelse med arbeidet med gjennomføring av direktivet i norsk rett.
Nedenfor gis det en nærmere oversikt over reguleringen av forbrukerkjøp i de øvrige nordiske landene, samt planene for gjennomføring av forbrukerkjøpsdirektivet i disse landene.
2.8.2 Sverige
I den gjeldende konsumentköplagen av 1990 er de viktigste og hyppigst forekommende problemer i forbrukerkjøp regulert. Den oppfattes i prinsippet som uttømmende, men det forutsettes i forarbeidene at spørsmål som ikke uttrykkelig er regulert i loven, kan løses ved en analogisk anvendelse av köplagen. I hvilken grad reglene kan anvendes analogisk er imidlertid usikkert. I motsetning til den finske loven har ikke den svenske loven en uttrykkelig regulering av forholdet mellom forbrukerkjøpsreglene og den alminnelige kjøpsloven.
Loven gjelder kjøp mellom en næringsdrivende og en forbruker. Med forbruker menes ifølge forarbeidene en fysisk person. Loven gjelder også i tilfeller hvor selgeren ikke er næringsdrivende, men kjøpet formidles for selgeren av en næringsdrivende. I så fall er både den næringsdrivende mellommannen og selgeren ansvarlig for oppfyllelsen av selgerens plikter etter loven.
Loven gjelder kjøp av «lösa saker», og dermed ikke kjøp av elektrisk kraft. Loven gjelder også bestilling av en vare som skal tilvirkes, dersom bestilleren ikke skaffer en vesentlig del av materialene. Loven gjelder ikke tilfeller hvor tjenesten utgjør hoveddelen av avtaleforholdet. I slike tilfeller gjelder en egen lov om tjenester (konsumenttjänstlagen).
Reglene om hva som skal regnes som en mangel bygger i hovedsak på den alminnelige köplagen. Det gjelder imidlertid noen forskjeller. Selgerens plikt til å opplyse om varens egenskaper er gjort generell. Det innebærer at opplysningsplikten ikke bare er uttrykkelig regulert i «som den er»- kjøp.Videre angis det i loven at det anses som en mangel dersom varen selges i strid med markedsføringsloven eller loven om produktsikkerhet, og dersom varen har slike mangler at anvendelsen av den medfører en påtakelig fare for liv og helse. Loven har også en bestemmelse om mangelskonstatering som følge av manglende bruksanvisning.
Misligholdsbeføyelsene er beskrevet stort sett som i den alminnelige köplagen. Vilkåret for kjøperens hevingsrett er at forsinkelsen er av vesentlig betydning for kjøperen. Erstatningsansvaret bygger på kontrollansvaret, men uten at det skilles mellom direkte og indirekte tap. Ifølge forarbeidene åpner erstatningsreglene for å erstatte visse former for ikke-økonomisk tap. Kjøperen kan kreve omlevering uten at det foreligger en vesentlig mangel.
Loven har bestemmelser som tolkes slik at det ikke er adgang til å begrense innholdet av en garanti slik at noen misligholdsbeføyelser går tapt. Bestemmelsen er foreslått endret, jf. SOU 1995: 115-116.
Etter den svenske loven har kjøperen rett til å avbestille varen inntil levering er skjedd. I slike tilfeller har selgeren rett til erstatning for kostnader forbundet med avtaleinngåelsen eller avbestillingen og et rimelig beløp utover dette. Erstatningen skal altså ikke fullt ut utmåles etter den positive oppfyllelsesinteressen. Tilsvarende erstatningsregler gjelder ved kontraktsbrudd fra kjøperens side.
Kjøperen kan bare rette krav mot et tidligere salgsledd dersom selgeren er insolvent, har opphørt med sin næringsvirksomhet eller ikke er å oppdrive. Regelen bygger på springende regress.
Det finnes både en relativ og absolutt reklamasjonsfrist. I utredningen SOU 1995: 11 foreslås visse endringer i konsumentköplagen, bl.a. at den alminnelige reklamasjonsfristen foreslås utvidet fra to til fem år.
I Sverige planlegger man å fremme en proposisjon som følger opp SOU 1995: 11 og forslag til endringer i forbrukerkjøpsloven som er nødvendige for å gjennomføre forbrukerkjøpsdirektivet i svensk rett. Forslag til sistnevnte bestemmelser har vært på høring, jf. Ds. 2001: 55 Ändringar i konsumentköplagen - genomförande av EG:s konsumentköpsdirektiv. Det forventes fremmet en proposisjon våren 2002.
2.8.3 Finland
Finland har siden 1978 hatt en generell, samlet lov om forbrukervern og forbrukerkontrakter på forskjellige områder (konsumentskyddslagen). I lovens kapittel 5 finnes særlige regler om forbrukerkjøp. I NOU 1993: 27 s. 22-23 omtalte utvalget et forslag til endringer av konsumentskyddslagen som innebar en tilpasning til den alminnelige kjøpsloven og FN-konvensjonen om løsørekjøp. Forslaget er senere vedtatt.
Særreguleringen for forbrukerkjøp i konsumentskyddslagen kap. 5 suppleres av den alminnelige kjøpsloven. Forbrukerkjøpsreglene er derfor begrenset til å regulere de praktisk viktige spørsmål og til å gi særregler som avviker fra den alminnelige kjøpsloven. I motsetning til den svenske loven er det i Finland inntatt en egen bestemmelse som angir hvilke bestemmelser i den alminnelige kjøpsloven som ikke får anvendelse i forbrukerkjøp.
De finske forbrukerkjøpsreglene er preseptorisk til gunst for forbrukeren. Forbrukerbegrepet er uttrykkelig knyttet til fysiske personer. I praksis har man likevel anvendt forbrukerkjøpsbestemmelsene i noen tilfeller hvor gjenstanden er til personlig bruk, selv om avtalen formelt er inngått i en juridisk persons navn. Det er i Finland ikke diskutert om loven burde gjelde kjøp og salg mellom privatpersoner.
Forbrukerkjøpsreglene gjelder kjøp av «varer», herunder overdragelse av eiendomsrett til verdipapirer og fordringer. Utenfor faller levering av elektrisk strøm og varme samt avtaler om tilslutning til telenettet. Grensen mot tjenesteavtaler må trekkes, og innebærer at bestilling av en vare som skal tilvirkes bare er et kjøp dersom bestilleren ikke skal skaffe en vesentlig del av materialene. I motsatt fall er det en tjeneste. Forbrukerkjøpsreglene gjelder ikke brukte varer solgt på auksjon.
De finske bestemmelsene om levering og risikoens overgang avviker innholdsmessig ikke vesentlig fra den alminnelige kjøpsloven, som igjen i stor grad tilsvarer reguleringen i de øvrige nordiske landene.
En vare skal være i overensstemmelse med det som er avtalt. I motsatt fall foreligger en mangel. Det foreligger blant annet en mangel dersom varen ikke kan brukes til det formålet den var tiltenkt, dersom selgeren ved kjøpet måtte ha forstått dette og kjøperen hadde grunn til å basere seg på selgerens sakkunnskap og bedømmelse. Kjøperen kan ikke påberope seg som mangel noe han eller hun kjente til eller som skyldes forhold på kjøperens side.
Selgeren svarer for opplysninger om varen som kan antas å ha innvirket på kjøpet. Det foreligger en mangel dersom varen ikke stemmer med opplysninger som selgeren eller enkelte andre har gitt om varens egenskaper. Det foreligger likevel ikke en mangel dersom opplysningene rettes tydelig og i god tid. Selgeren svarer heller ikke for feil dersom han eller hun verken kjente eller burde ha kjent til opplysningene.
Det foreligger også en mangel om det ikke følger bruksanvisning med varen.
Dersom varen er solgt «som den er», anses den likevel mangelfull dersom den er i vesentlig dårligere stand enn kjøperen hadde grunn til å regne med.
Kjøperen kan kreve at selgeren for egen kostnad retter mangelen eller leverer feilfri vare dersom dette kan skje uten urimelig kostnad eller ulempe for selgeren. Dersom retting eller omlevering ikke kommer på tale eller skjer innen rimelig tid etter reklamasjonen, kan kjøperen kreve prisavslag som svarer til mangelen, eller heve kjøpet dersom mangelen er vesentlig. Man har ikke inntatt i loven momenter som har betydning for hevingsregelen. Man har heller ikke tatt inn noen subjektivisering som i Sverige (»vesentlig for ham»).
Når det gjelder erstatning, bygger finsk rett på kontrollansvaret i forsinkelsestilfellene, mens ansvaret i mangelstilfellene er objektivt. Det opereres med et skille mellom direkte og indirekte tap. Indirekte tap kan bare erstattes på uaktsomhetsgrunnlag.
Reklamasjonsreglene bygger på en relativ reklamasjonsfrist. Det finnes ingen absolutt reklamasjonsregel.
Reglene om avbestilling og erstatning ved kjøperens mislighold svarer nær til de svenske reglene.
Kjøperen har adgang til å gå på tidligere salgsledd når det foreligger en mangel. Det er imidlertid regler som begrenser kravet. Kjøperen kan også gå på en annen næringsdrivende som selgeren har knyttet til seg for å oppfylle salgsavtalen.
I forbrukerkjøpsreglene i konsumentskyddslagen kap. 5 er det tatt inn en bestemmelse om garantier. En garanti skal gi kjøperen bedre rettigheter enn loven.
Når det gjelder gjennomføring av forbrukerkjøpsdirektivet i Finland, har det finske Justisdepartement fremmet en proposisjon med forslag til nødvendige endringer i finsk rett. Endringene er vedtatt og trer i kraft 1. januar 2002.
2.8.4 Danmark
I Danmark gjelder fremdeles købeloven fra 1906. Loven omfatter som utgangspunkt også forbrukerkjøp. Visse av lovens regler kan ikke fravikes ved avtale til skade for forbrukeren, andre regler gjelder overhodet ikke i forbrukerkjøp, mens atter andre regler bare gjelder i forbrukerkjøp. I 1979 ble det i §§ 72 til 86 gitt enkelte særregler bare med sikte på forbrukerkjøp (i kraft fra 1980).
Forbrukerreglene i den danske kjøpsloven gjelder når kjøperen hovedsakelig handler utenfor sitt erverv. Det er for øvrig ikke definert nærmere hvem som skal anses som forbruker.
Mangelsbegrepet i den danske kjøpsloven er ikke tilpasset CISG-systematikken som i de andre nordiske landene. I tillegg til en del spesialregler har loven en alminnelig mangelsdefinisjon som innebærer at det foreligger en mangel hvis tingen er i dårligere stand enn det som følger av avtalen og de foreliggende omstendigheter. Det er innenfor visse grenser anledning til å ta «som den er» -forbehold.
Tidspunktet for mangelsvurderingen er knyttet til risikoens overgang.
Når det gjelder kjøpers beføyelser ved mangler, nevnes at kjøperen kan heve og kreve omlevering bortsett fra når mangelen er uvesentlig. Prisavslag kan kreves dersom det foreligger en verdiforringende mangel. Kjøperen kan på nærmere vilkår kreve at selgeren avhjelper mangelen. Selgeren har på sin side en selvstendig rett til å avhjelpe feilen.
Når det gjelder reklamasjon, har loven både en relativ og en absolutt reklamasjonsfrist.
Den danske loven har ikke regler om krav mot tidligere salgsledd, men en adgang til å reise et slikt krav kan etter omstendighetene følge av ulovfestede prinsipper.
I Danmark satte Justitsministeriet ned en arbeidsgruppe for å vurdere hvilke endringer forbrukerkjøpsdirektivet krever i dansk rett. Arbeidsgruppen avga 25. april 2001 Betænkning nr. 1403 om gennemførelse av forbrugerkøbsdirektivet i dansk rett. Høsten 2001 ble det fremlagt en proposisjon for Folketinget basert på betenkningen. Forslaget er vedtatt.
Direktivets bestemmelser om garantier er gjennomført i Danmark på et tidligere tidspunkt. Endringene er foretatt i den danske markedsføringsloven.
2.8.5 Island
I Island har inntil nylig den gamle kjøpsloven fra 1922 vært i kraft. Med virkning fra 1. juni 2001 trådte en ny kjøpslov i kraft. Loven er i sitt innhold tilnærmet identisk med dagens norske kjøpslov. Den omfatter også forbrukerkjøpene.
Det er noe usikkert om Island skal fremme forslag til gjennomføring av forbrukerkjøpsdirektivet i sin nye kjøpslov. Det er ennå ikke vedtatt lovendringer i Island.