11 Frist for arbeidsgivers krav om refusjon for forskutterte sykepenger m. m. - folketrygdloven § 22-13

Det foreslås at lovteksten presiseres i samsvar med den tidligere bestemmelsen om arbeidsgivers refusjonskrav, slik at bestemmelsen også blir i samsvar med virkningstidspunktsbestemmelsen i § 22-13 tredje ledd.

For å få ytelser fra folketrygden, må det settes fram krav, se folketrygdloven § 22-13 første ledd. Paragrafen andre til sjette ledd har bestemmelser om frister for å sette fram krav om de forskjellige ytelsene etter loven. Dersom krav ikke settes fram innen fristen, innebærer dette at krav på engangsbeløp ikke vil bli dekket, eller at mulighetene for å få ytelsen tilbake i tid begrenses. Paragraf 22-13 tredje ledd gir hovedregelen for hvor langt tilbake man kan gi en ytelse:

«En ytelse som gis pr. dag eller pr. måned, se § 22-10 andre, tredje og fjerde ledd, gis for opptil tre måneder før den måneden da kravet ble satt fram, dersom vilkårene var oppfylt i denne perioden.»

Bestemmelsen, som bl. a. omfatter sykepenger, er innholdsmessig i samsvar med tidligere lov § 14-9 fjerde ledd første punktum. Etter bestemmelsen vil det f. eks. kunne gis etterbetaling fra den 1. juni dersom krav ble framsatt den 15. september.

Paragraf 22-13 femte ledd gir fristen for en arbeidsgivers refusjonskrav når vedkommende har utbetalt lønn under sykdom:

«En arbeidsgivers refusjonskrav etter §§ 8-20, 8-21, 9-7 og 22-3 innfris for opptil tre måneder før kravet ble satt fram.»

Den tilsvarende bestemmelsen i den tidligere loven (§ 14-9 sjuende ledd første punktum) hadde denne ordlyd:

«Arbeidsgivers refusjonskrav overfor trygden for stønad etter kap 3, kap 3A og kap 3B (jf §§ 3-7, 3-8, 15-7 og 18-9) dekkes ikke for lenger tid tilbake enn tre måneder før den kalendermåned hvori kravet settes fram.»

Rikstrygdeverket har gjort departementet oppmerksom på at den nye lovteksten kan tolkes dithen at begrensningen i arbeidsgivers refusjonskrav skal gjelde fra dato til dato. Dersom en arbeidsgiver setter fram refusjonskrav den 15. september, vil refusjon med en slik tolkning skje fra 15. juni. Det vil da heller ikke være samsvar mellom adgangen til å få selve ytelsen med tilbakevirkning, og adgangen til å få ytelsen refundert dersom man som arbeidsgiver har gitt forskott på ytelsen. Etter den gamle loven var det fullt samsvar på dette punktet.

I Ot. prp. nr. 29 (1995-96) heter det om bestemmelsen:

«Femte ledd svarer innholdsmessig til den gjeldende lov § 14-9 sjuende ledd første og andre punktum. Trygdelovutvalget så bestemmelsen som unødvendig da arbeidsgiverens krav på refusjon følger av arbeidstakerens rett til tilsvarende ytelse. Etter departementets oppfatning har bestemmelsen informasjonsverdi og er derfor tatt med.»

Det går fram av dette at den endrede formulering ikke tok sikte på realitetsendringer. Dette er også lagt til grunn i praksis. Departementet er imidlertid enig i at den nye lovteksten kan være noe uklar og gi rom for misforståelser. Departementet foreslår derfor at lovteksten presiseres i samsvar med den tidligere bestemmelsen om arbeidsgivers refusjonskrav, slik at bestemmelsen også blir i samsvar med virkningstidspunktsbestemmelsen i § 22-13 tredje ledd.

Det vises til lovforslaget, folketrygdloven § 22-13 femte ledd.

Endringen foreslås å tre i kraft straks, og vil ikke ha administrative eller økonomiske konsekvenser.