Ot.prp. nr. 46 (2007-2008)

Om lov om endringer i opplæringslova— (Om formålet med opplæringen)

Til innholdsfortegnelse

3 Gjeldende rett

3.1 Opplæringsloven

Formålsparagrafen i opplæringsloven er regulert i § 1-2 Formålet med opplæringa. Bestemmelsen angir både grunnlaget for og hensikten med opplæringen i grunnskolen, videregående skole og lærebedrift. Bestemmelsen lyder som følger:

«Grunnskolen skal i samarbeid og forståing med heimen hjelpe til med å gi elevane ei kristen og moralsk oppseding, utvikle evnene og føresetnadene deira, åndeleg og kroppsleg, og gi dei god allmennkunnskap, slik at dei kan bli gagnlege og sjølvstendige menneske i heim og samfunn.

Den vidaregåande opplæringa skal ta sikte på å utvikle dugleik, forståing og ansvar i forhold til fag, yrke og samfunn, og hjelpe elevane, lærlingane og lærekandidatane i deira personlege utvikling. Den vidaregåande opplæringa skal vere med på å utvide kjennskapen til og forståinga av dei kristne og humanistiske grunnverdiane, den nasjonale kulturarven vår, dei demokratiske ideane og den vitskaplege tenkjemåten og arbeidsmåten.

Opplæringa i grunnskolen og den vidaregåande opplæringa skal fremje menneskeleg likeverd og likestilling, åndsfridom og toleranse, økologisk forståing og internasjonalt medansvar.

Opplæringa skal leggje eit grunnlag for vidare utdanning og for livslang læring og støtte opp under eit felles kunnskaps-, kultur- og verdigrunnlag og eit høgt kompetansenivå i folket.

Opplæringa skal tilpassast evnene og føresetnadene hjå den enkelte eleven, lærlingen og lærekandidaten.

Det skal leggjast vekt på å skape gode samarbeidsformer mellom lærarar og elevar, mellom lærlingar, lærekandidatar og bedrifter, mellom skole og heim, og mellom skole og arbeidsliv. Alle som er knytte til skolen eller til lærebedriftene, skal arbeide for å hindre at elevar, lærlingar og lærekandidatar kjem til skade eller blir utsette for krenkjande ord eller handlingar.»

Første ledd gjelder kun for grunnskoleopplæringen, mens andre ledd kun gjelder for den videregående opplæringen. Tredje og sjette ledd regulerer felles formål for grunnskolen og den videregående opplæringen. Andre til sjette ledd gjelder også for fagopplæring i bedrift.

I tillegg til den offentlige grunnopplæringen, gjelder formålsparagrafen i opplæringsloven for private grunnskoler som er godkjent etter opplæringsloven § 2-12 og for privat hjemmeopplæring, jf. opplæringsloven §§ 2-12 andre ledd og 2-13. Det er likevel presisert at formålsparagrafen kun gjelder for disse så langt bestemmelsen ikke kommer i strid med Norges folkerettslige forpliktelser. Formålsbestemmelsen i opplæringsloven § 1-2 gjelder ikke for private skoler med rett til statstilskudd, jf. privatskoleloven, særlig dennes § 1-1.

I opplæringsloven §§ 2-3 fjerde ledd og 3-4 andre ledd er det presisert at rektor blant annet skal organisere skolen i samsvar med formålsparagrafen.

Den særskilte formålsbestemmelsen for grunnskolen i første ledd inneholder formuleringer om kristen og moralsk oppdragelse. Høyesterett har i sin dom av 22. august 2001 (Rt-2001-1006) uttalt at bestemmelsen er generell, og at rekkevidden kan være vanskelig å forstå, herunder at det kan reises spørsmål i forhold til konvensjonens bestemmelser om religionsfrihet og foreldreretten. Høyesterett legger til grunn at

«Formålsbestemmelsen må fortolkes og anvendes slik at den ikke strider mot de konvensjoner som er inkorporert i medhold av menneskerettsloven § 2, jf. § 3. [...] Formålsbestemmelsen fastslår at all oppdragelse i skolen skal skje i samarbeid og forståelse med hjemmet. I den utstrekning lærere i grunnskolen skal hjelpe til med å gi elevene en kristen oppdragelse, kan dette bare skje når foreldrene samtykker og i samarbeid med hjemmet. Denne lovforståelse medfører at bestemmelsen ikke er i strid med EMK artikkel 9 og SP artikkel 18 nr. 1- nr. 3 om tanke-, samvittighets- og religionsfrihet og med EMK Første tilleggsprotokoll artikkel 2 og SP artikkel 18 nr. 4 i forhold til foreldrene.»

I vedlegg 1 til Ot.prp. nr. 38 (1996 - 97) om endringer i grunnskoleloven, uttaler lagdommer Erik Møse blant annet følgende i kapittel XII, punkt 5.6:

«[...] Slik jeg ser det, må konklusjonen dermed bli at formuleringen om «kristen og moralsk oppseding», lest i sammenheng med resten av bestemmelsen og hvordan den er tolket i læreplanen, etter sitt innhold neppe i seg selv strider mot menneskerettighetskonvensjonene. En annen sak er at dens formulering kombinert med grunnloven § 2 kan være egnet til å misforstås av utenverdenen [...]»

FNs menneskerettskomité har i sin uttalelse datert 3. november 2004 om Kristendomskunnskap med religions- og livssynsorientering (KRL) og fritaksordningen knyttet merknader til formuleringen om kristen oppdragelse i skolens formål.

Den europeiske menneskerettighetsdomstolen (EMD) har i dom av 29. juni 2007 funnet at KRL-faget, slik det var etter ordningen fra 1997, ikke i tilstrekkelig grad tar hensyn til foreldrenes religiøse og filosofiske overbevisning. Norge har dermed krenket den Europeiske menneskerettighetskonvensjonen, første tilleggsprotokoll art. 2 (EMK), som lyder:

«Ingen skal bli nektet retten til utdanning. Funksjoner staten påtar seg i utdanning og undervisning, skal den utøve med respekt for foreldres rett til å sikre slik utdanning og undervisning i samsvar med deres egen religiøse og filosofiske overbevisning».

Domstolen har vurdert faget slik det var fastsatt i læreplanen av 1997 og det rettslige rammeverket rundt faget slik det fremkom i formålsbestemmelsen for grunnopplæringen og lovbestemmelsen om faget og fritaksordningen, jf. opplæringsloven §§ 1-2 og 2-4. EMD så altså formålet med opplæringen i sammenheng med bestemmelsen om KRL-faget. Uansett formuleringer om objektivitet og ikke forkynnelse i § 2-4, vil formålet overstyre og gi retning til faget.

Tilpasset opplæring er regulert i femte ledd i formålsbestemmelsen. Det såkalte prinsippet om tilpasset opplæring gjelder for alle som får opplæring innenfor grunnopplæringen. Det betyr at innenfor rammen av de ordinære ressursene som er stilt til disposisjon - og som kan variere - har alle i rimelig grad krav på at opplæringen legges til rette slik at de kan få tilfredsstillende utbytte av denne i forhold til sine evner og forutsetninger. Elever som ikke har eller som ikke kan få tilfredsstillende utbytte av det ordinære opplæringstilbudet, har rett til spesialundervisning, jf. opplæringsloven § 5-1.

3.2 Norges folkerettlige forpliktelser

Norge er bundet av en rekke folkerettslige avtaler (konvensjoner) om menneskerettigheter. Særlig relevante i forhold til formålsbestemmelsene er konvensjonsbestemmelser om det nærmere innholdet i utdanningen, om barns rett til medvirkning, om ikke-diskriminering, om individets tanke-, samvittighets- og religionsfrihet og om respekt for foreldres rett til å sikre at utdanning og undervisning er i samsvar med deres egen religiøse og filosofiske overbevisning.

Ved lov om styrking av menneskerettighetenes stilling i norsk rett (menneskerettsloven) av 21. mars 1999 nr. 30 har Norge inkorporert følgende viktige menneskerettighetskonvensjoner, som i følge lovens § 3 skal gis forrang ved eventuell motstrid med annen nasjonal lovgivning:

  • Europarådets konvensjon 4. november 1950 om beskyttelse av menneskerettighetene og de grunnleggende friheter (EMK)

  • De forente nasjoners internasjonale konvensjon 16. desember 1966 om økonomiske, sosiale og kulturelle rettigheter (ØSK)

  • De forente nasjoners internasjonale konvensjon 16. desember 1966 om sivile og politiske rettigheter (SP)

  • De forente nasjoners internasjonale konvensjon 20. november 1989 om barnets rettigheter (BKK)

Det er gjort grundig rede for konvensjonene og deres stilling i norsk rett i NOU 1993:18 Lovgivning om menneskerettigheter og Ot.prp. nr. 3 (1998 - 1999) Om styrking av menneskerettighetenes stilling i norsk rett (menneskerettsloven). Selv om konvensjonene i menneskerettsloven står i en særstilling, kan også andre folkerettslige avtaler ha betydning for spørsmål om utdanning. Konvensjoner som ikke er gjort til norsk lov, er like fullt bindende for Norge, og utdanning i strid med disse vil føre til at Norge bryter sine folkerettslige forpliktelser. Det vises her også til Grunnloven § 110 c første ledd som pålegger statens myndigheter å respektere og sikre menneskerettighetene.

Både EMK, ØSK, SP og BKK slår fast grunnpilaren - barn har rett til utdanning. Videre er det fastsatt i EMK-protokoll 1 artikkel 2 at

«Ingen skal bli nektet retten til utdanning. Funksjoner staten påtar seg i utdanning og undervisning, skal den utøve med respekt for foreldres rett til å sikre slik utdanning og undervisning i samsvar med deres egen religiøse og filosofiske overbevisning.»

En tilsvarende regulering finner en igjen i ØSK-artikkel 13 nr. 3, SP artikkel 18 og barnekonvensjonen artikkel 28.

Til forsiden